Vinner av Kirurgens pris 2020/2021

Han må ha tilegnet seg ganske bra ferdigheter i kirurgi også, og kalte seg selv doktor i begge fag (medisin og kirurgi). Hans bidrag til kirurgien er likevel først og fremst hans erklæringer om at kirurgi og medisin var likeverdige fag.

Som vi har sett, kjempet kirurgene i senmiddelalderen opp mot renessansen, en kontinuerlig kamp for sitt eget fag. Og for sitt rykte som stadig ble ødelagt av omreisende sjarlataner som drev med vorteskjæring, kataraktstikking, årelating, tanntrekking, bylletømming og lignende på markeder rundt omkring. De fleste hadde ingen utdanning og var mer opptatt av penger enn av resultater. Felles for disse omreisende bartskjærene var at de dro videre før komplikasjonene av deres «kirurgi» dukket opp.

Den som får æren av å heve både kirurgenes dyktighet og deres rykte, er Ambroise Parè (1510-90). Han var barberkirurg som de omreisende, men han praktiserte i fire år i sykehuset Hotel-Dieu i Paris. Dette var et stort sykehus med mange pasienter og mange sykdommer, men først og fremst lærte han seg anatomi der fordi det nå var akseptert med autopsier. Dette fikk han ta del i selv om han ikke var akademisk skolert kirurg. 26 år gammel dro Parè i felten for første gang som krigskirurg da franskmennene dro inn i Nord-Italia. Parè beskriver sitt første møte med krigsskadene som svært dramatisk. Han var uerfaren med slike skader, og så hvordan de erfarne kirurgene behandlet de ulike skadene. Blant annet så han hvordan de helte varm olje i skuddsårene, og han prøvde å gjøre det samme. Dette fikk han ikke helt til, oljen rant ut, og han laget heller en egen salve av roseolje, eggehvite og terpentin. Han beskriver hvordan han spent avventet utviklingen av skuddsårene de første dagene, og han beskriver at han til sin forundring ser at sårene til de soldatene som hadde fått varm olje, var røde og hovne mens sårene han hadde behandlet med sin egen salve var tørre og fine. Så han besluttet aldri mer å ha varm olje i skuddsår. Det må jo ha vært svært smertefullt også. I 1541 besto Parè eksamen som bartskjærmester, og han ble oppfordret til å skrive en bok om skuddskader på bakgrunn av hans gode resultater med disse. I boken beskriver han ved siden av selve sårbehandlingen, blant annet en metode han utviklet på å finne prosjektil som fremdeles var inne i pasienten. Boken ble svært godt mottatt da den ble trykket i 1545, og ble en klassiker blant krigskirurgene. Da han kom tilbake fra sitt andre feltoppdrag i 1549 begynte han så på sin andre bok om kirurgi. Han var en stor beundrer av Vesalius, det går tydelig frem av denne boken, og basert på Vesalius anatomiske studier ga Parè ut en egen anatomibok for kirurger i 1561, Anatomie Universelle du Corps Humain. Boktrykkerkunsten var nå inne i sitt andre århundre i Europa, og det var plutselig mye lettere å spre kunnskapen. Dette var nok den viktigste grunnen til at kirurgutdannelsen etter hvert ble bedre. Parè beskriver mange praktiske prosedyrer og han brukte mye av sin tid på å publisere dette for offentligheten. Han både foreleste og skrev på fransk, og han trosset de akademiske miljøene som holdt på kunnskapen ved å referere til en lov som sa at ingen medisinske skrifter kunne publiseres uten deres samtykke.

Renessansen begynte i Firenze tidlig på 1400- tallet. Ordet betyr gjenfødelse og henspiller på en ny interesse for antikkens kunst og kultur. Men om interessen for kulturen ble gjenfødt, skjedde det motsatte med medisinen. Galenos oppfatninger om sykdom, anatomi og fysiologi, som hadde vært enerådende i nesten 1500 år, ble gradvis erstattet med ny kunnskap. Men det gikk tregt. Selv om anatomikunnskapene nå var på full fart fremover, var det fremdeles vanskelig å få gjennomslag for nye begrunnede syn, både på selve anatomien og på sykdommene. Michael Servetus var først teolog, så studerte han medisin. Han ble brent levende av Calvin i 1553 fordi han hevdet at lungene og kroppen hadde hvert sitt kretsløp. Dette var imot kirkens syn, og straffen for å trosse dette, var døden. Det visste nok også Leonardo da Vinci da han ved sine disseksjoner fant forkalkninger i hjertets kransarterier. Han