AKTUELT
Litt kirurgisk historie – III Renessansen INGE GLAMBEK KORREPONDANSE: INGE.GLAMBEK@HARALDSPLASS.NO
Gjennom hele historien ser vi, med unntak av tiden fra den franske revolusjon frem til vår tid, at det har vært store ulikheter mellom kirurger og leger. I vår urolige tid kan det være interessant å se på denne historien. Dette er tredje og siste artikkel, og omhandler renessansen og det som ble en slags kirurgisk revolusjon. Forrige artikkel sluttet i England der parlamentet i 1540
Han var født i Sveits, egentlig ikke universitetsutdannet,
godkjente The Barber-Surgeons Company, et laug der
men kalte seg doktor og reiste mye rundt i Europa som
kirurgene hadde slått seg sammen med barbererne for
krigskirurg. Han skal blant annet ha vært i Sverige un-
å stå sterkere opp mot medisinerne. Men det var på
der «Stockholms blodbad» i 1520 da kong Christian II lot
Kontinentet at kirurgien ble løftet opp i kunnskap og
henrette 94 tilhengere av Sture-slekten som prøvde å få
anseelse. Æren tilskrives først og fremst to krigskirurger;
Sverige ut av Kalmarunionen. Hans første reise endte i
Paracelsus og Ambroise Parè.
Basel der han ble utnevnt til professor i medisin, en stilling han mistet etter et år fordi han foreleste på tysk og
Paracelsus (1493 – 1541) het egentlig Philippus Aureolus
ikke latin.
Theophrastus Bombastus von Hohenheim. Men han kalte seg Paracelsus som betyr likeverdig med Celsus
Etter det var han mer eller mindre konstant på reise,
(25 f.Kr- 50 e.Kr) – den første medisinske encyklopedist.
og han må ha lært en masse medisin og kirurgi. Men mest bemerkelsesverdig var hans forakt for kolleger og forgjengere. Han kunne for eksempel si «..I tell you, one hair on my neck knows more than you authors, and my shoebuckles contain more wisdom than both Galen and Avicenna». Han må virkelig ha vært en drittsekk. Men åpenbart kunnskapsrik, og kanskje rett og slett hans suverene autoritetsforakt banet vei for nye tanker. Han skrev flere mindre artikler om både kirurgi og medisin, men var prinsipielt mot store lærebøker. I Basel brente han de gamle lærebøkene i full offentlighet, og han erklærte krig mot apotekerne som han mente hadde altfor mange urter i sine medisiner. Hans egne resepter inneholdt få ingredienser, blant annet foreskrev han opiumekstrakt, Laudanum, der opium var eneste ingrediens. Fremdeles hersket troen på at sykdom skyldes ubalanse i de fire kroppsvæskene som Galenos hevdet. Dette trodde ikke Paracelsus på, men han hadde ikke noen bedre forklaring selv. Han mente sykdom skyldtes et usynlig materiale han kalte arcanum og en synlig materie som besto av svovel, kvikksølv og salt.
BILDE 1: Paracelsus
KIRURGEN 4-2021 I 305
