PAULS HJØRNE
48
Nordiske naturforskermøter og skandinavismen. – Del 1 Tekst: Paul Linnestad, Museumsvokter Ullevål museum
For noen år siden satt vi i festsalen (Solennitetssalen) på Københavns universitet for å være med da vår sønn mottok sitt eksamensvitnemål. Ved en slik anledning vandrer tanken og øynene fritt. Salen er meget flott, dekorert med spennende vegg malerier som viser viktige episoder i universitetets historie fra 1479 og framover. Ett av bildene har et skandinavisk motiv - det skandinaviske naturforskermøtet i København i 1847. Det skjerpet min interesse for skandinavismen på 1800-tallet og for legenes delaktighet i denne bevegelsen (Bilde 1).
Inspirert av naturforskermøter i Tyskland (Geselschaft d eutscher Naturforscher und Ärzte) og England (The British Association) tok Christian August Egeberg (1809-1874), reservelege ved Fødselsstiftelsen i Christiania, initiativ til det første skandinaviske naturforskermøtet, som ble arrangert i Gøteborg i 1839. De fleste av datidens fineste naturforskere var med (1). Gøteborgmøtet ble starten på en meget langvarig tradisjon, der leger utgjorde en av flere naturforskergrupper som møttes med noen få års mellomrom i henholdsvis Danmark, Norge og Sverige. To viktige internasjonale åndsstrømninger forklarer bakgrunnen for dette ambisiøse tiltaket - opplysningstiden og skandinavismen.
Opplysningstiden, også kalt rasjonalismen, preget Europa fra siste del av 1700-tallet med fokus på fornuften (ratio) som rettesnor for et fornuftig og godt liv. Gamle normer gitt av kirke, konge og stat måtte vike, individets rettigheter ble styrket, og forsøksvis spirte demokratiet. Opplysningstiden stimulerte den naturvitenskapelige forskningen, som førte til store nyvinninger også i medisinen. Som navnet antyder, var tidens ideal å gi ny kunnskap til samfunnet som helhet, men også til det enkelte individ. Nicolai Grundtvig (1783-1872), dansk prest og dikter skrev: Hvad Solen er for den sorte Muld, er sand Oplysning for Muldens Trælde. I første halvdel av 1800-tallet var det en sterk stemning i de skandinaviske landene for å fremme samarbeid mellom nasjonene, først og fremst kulturelt, men også politisk. Tanken om én skandinavisk stat ble diskutert. Således tilbød den svensk-norske kong Oscar 1. i 1857 å inngå forbund med Danmark til Ejderen, dvs inklusive Sønderjylland (Slesvig), men tilbudet ble avslått av den danske kong Frederik 7. etter råd fra hans regjering. Både diktere og forskere var skandinavister, men det var især entusiastiske studenter som målbar idéen, og møter med deltagere fra alle tre land ble arrangert, i København, Lund, Stockholm og i Christiania 1851/52 og 1869. På Stockholms møtet i 1856 sa Oscar 1., at krig i fremtiden er utenkelig mellom skandinaviske brødre. Skandinavismen ble i sterk grad påvirket av Danmarks politiske utvikling, som reflekterte hendelsene i det kontinentale Europa med politisk uro og krav om nasjonal frigjøring. 1848 var det store revolusjonsåret med februarrevolusjonen, som Bilde 1: Det 5te skandinaviske naturforskermøtet i København 1847. Veggmaleri av Erik Henningsen på Københavns universitet, fra ref 4, s. 45.
NGF-nytt_1_2020.indd 48
06.03.2020 13:22
