32
RETROSKOPET
Historien om vitamin D – fra vitamin til hormon Svein Oskar Frigstad, Medisinsk avdeling, Vestre Viken Bærum Sykehus
Vitamin D er både et vitamin og har egenskaper som et hormon. Vi må se til historien for å forstå hvordan denne forståelsen har utviklet seg. Interessen for vitamin D som en medspiller i mange ulike fysiologiske prosesser får stadig økende interesse både innen akademisk forskning og gjennom andre medier.
Både vitamin og hormon
Vitaminer er organiske substanser som inntas med kosten eller som tilskudd og er nødvendige for ulike biologiske funksjoner. Hormoner produseres i kroppen fra ulike forløpere. Vi vet nå at vitamin D er en gruppe av prohormoner hvor vitamin D2 (ergokalciferol) og vitamin D3 (kolekalciferol) er de viktigste. Vitamin D3 dannes på denne måten i huden fra 7-deoksykolesterol etter eksponering for ultrafiolette stråler (UV-B), eller inntas i kosten og blir så tatt opp i tynntarmen. Vitamin D3 finnes også i fet fisk, lever fra fisk eller storfe, rødt kjøtt og egg. Vitamin D2 kommer fra gjær og benyttes som tilsetning til matvarer som berikning, men forekommer også naturlig i sopp. De fleste vitamintilskudd inneholder vitamin D3, men vitamintilskudd med vitamin D2 benyttes også. Vitamin D metaboliseres i lever til 25-hydroksyvitamin-D og aktiveres i nyrer og andre organer til 1,25-dihydroksyvitamin D som er ansvarlig for vitaminets biologiske effekter (1).
Vitale aminer
Ordet vitamin kommer fra ‘vital amine’ først foreslått av den polske biokjemikeren Kazimierz (Casimir) Funk som levde fra 1884-1967 etter at han isolerte en substans i ubehandlet ris som han mente var nødvendig for å unngå mangelsykdom. Han var overbevist om at det måtte finnes flere slike substanser i kosten, og redegjorde i ‘The Vitamins’ (1912) for forekomsten av minst fire vitaminer som han kalte: anti-beri-beri, anti-skjørbuk, anti-pellagra og antirakitt. Betegnelsene vi kjenner i dag har sitt opphav i studier de påfølgende årene ledet av Harry Steenbock (1886-1967) og Elmer NGF-nytt 4 • 2021
McCollum (1879-1967) i USA som i dyreforsøk hos rotter påviste en fettløselig substans som de kalte vitamin A, og en vannløselig substans, vitamin B, som de mente måtte være nødvendige for å unngå mangelsykdommer. Vitamin C fikk først navnet på 1930-tallet selv om det var kjent allerede ved begynnelsen av århundret at sitrusfrukter kunne forhindre skjørbuk (2).
Engelsk syke og fiskeolje
Alt lå nå til rette for oppdagelsen av vitamin D, men veien til den forståelsen vi har i dag var lang. Oppdagelsen av at fiskeolje eller tran også kunne kurere og forebygge rakitt, ledet frem til anerkjennelsen at en anti-rakittisk substans fantes i kosten. Forekomsten av rakitt (i moderne tid kjent som osteomalasi) var høy i Storbritannia og ble derfor i lang tid også kalt Engelsk syke. Det var Edward Mellanby (1884-1955) som først gjennomførte dyreforsøk hvor han induserte osteomalasi hos hunder gjennom en ensidig diett (samtidig som de ble holdt innendørs) og deretter kurerte sykdommen med å gi tilskudd av olje fra torskelever (3). Han antok at anti-rakitt effekten skyltes vitamin A, men McCollum fortsatte arbeidet og isolerte en ny substans fra fiskeoljen som fortsatt kurerte rakitt, men ikke nattblindhet og andre symptomer på vitamin A-mangel. Han kalte substansen for vitamin D (4).
Rakitt og sollys
Allerede på slutten av 1800-tallet var det kjent at rakitt eller osteomalasi var vanligere i byer enn på landsbygda, forekom hyppigere om vinteren enn om sommeren og var sjeldnere i
