KLINIKK
Brystkreft del A: Rebestråling ved lokoregionale residiv fra brystkreft INGVIL MJAALAND Overlege MARI HELENE BLIHOVDE HJELSTUEN Fysiker Avd. for Blod- og Kreftsykdommer, Stavanger Universitetssjukehus
D
enne oversikten er basert på syv artikler publisert i internasjonale tidsskrifter i løpet av de 3 siste årene (se referanser).
BAKGRUNN Data fra store randomiserte studier konkluderer med at om lag 5-15% av alle brystkreftpasienter vil utvikle lokoregionalt residiv. Pasientene i disse studiene ble behandlet for flere 10-år siden med behandlingsmetoder som ikke lenger er i bruk. Tidligere diagnose og bedre behandling har ført til betydelig reduksjon av lokoregionale tilbakefall og til økt overlevelse. Det vil derfor være stadig flere kvinner som er i live etter primærbehandling og som vil kunne utvikle lokoregionalt residiv med behov for rebehandling. Svært lang oppfølging viser at det foreligger kontinuerlig økt risiko for lokalt residiv med en årlig residivrate på om lag 0.6%. Etter brystbevarende kirurgi tilkommer de fleste lokale residiv i samme kvadrant som primærsvulsten, om lag 70-75%. Etter mastektomi vil residivene vanligvis opptre i eller rundt arret. Isolerte residiv i de regionale lymfeknuter er langt sjeldnere, og er ofte assosiert med dårligere prognose. Selv om pasienter med lokoregionalt residiv har økt risiko for å utvikle fjernmetastaser, vil om lag halvparten kunne kureres med salvage behandling. For å kunne ivareta disse pasientene på en god måte er det viktig å ha god kunnskap om de grunnleggende prinsipper for rebehandling. De fleste pasienter vil ha behov for multimodal behandling med en kombinasjon av kirurgi, strålebehandling, systembehandling og eventuelt hypertermi. REBESTRÅLING Valg av behandling hos kvinner med lokalt residiv i brystet
ONKONYTT • NR 1 // 2020
etter brystbevarende kirurgi og strålebehandling vil være avhengig av flere faktorer, og må vurderes nøye i et tverrfaglig team, inkludert onkolog med stråleterapierfaring. Det må spesielt tas hensyn til hvor lang tid det har gått siden primærbehandlingen, både med tanke på reparasjon av stråleskade i normalvev ved sene residiv (> 48 måneder) og mulighet for stråleresistens i tumor ved tidlige residiv. Kumulativ stråledose til omkringliggende normalvev må vurderes akseptabel og klinisk nytteverdi av rebestråling må vurderes større enn potensielle bivirkninger. Kvinnens alder, toleranse for primær behandlingen og hennes ønsker knyttet til residivbehandlingen må tas med i vurderingen. Videre vil tumorhistologi og –biologi, mulighet for radikal eksisjon av tumor med forventet tilfredsstillende kosmetisk resultat og om det foreligger fjernmetastaser være viktige faktorer ved vurdering av lokal behandling. REBESTRÅLING VED LOKALT RESIDIV I BRYSTET Standard salvage behandling ved lokalt residiv i brystet etter primær brystbevarende kirurgi har vært mastektomi med rapportert lokal kontroll på 48 til 95%. Residivrisiko etter lumpektomi alene er høy (19-38%) og bør derfor etterfølges av strålebehandling med en dose tilsvarende 50 Gy. Ut fra et ønske om å redusere morbiditeten ved strålebehandling uten økt risiko for nytt residiv ser vi i dag økt interesse for å benytte delbrystbestråling i residivsituasjoner der man ønsker å gjøre brystbevarende behandling. De fleste studier benytter kateterbasert brachyterapi, men det er også publisert resultater fra to mindre studier der ekstern strålebehandling ble benyttet. Resultatene er gode og sammenlignbare 23
