PSYKISK HELSE
Frykt for tilbakefall: Når du blir syk av bekymring Har du noen gang tenkt på hvor avhengig du er av «å stole kroppen din»? Å kunne tolke ulike signal, og avfeie uskyldige symptomer som nettopp det, nærmest på instinkt? Hva om du gikk med en kreftsvulst på størrelse med en tennisball i brystet uten å merke det. Hadde du klart å stole på kroppen din etter det? Klart å leve videre tross vissheten om at kreften kunne komme tilbake, uten at du merket det? Frykt for tilbakefall anerkjennes i større og større grad som en betydelig bekymring for kreftoverlevere, noe som går utover livskvalitet og funksjonsnivå. Litt er kanskje normalt, for mye kan bli sykelig. Vi maner ofte til rasjonalitet når pasientene beskriver bekymring. Statistisk sett skal det jo gå bra. Men hvordan går man egentlig videre i livet når man er eksistensielt utrygg?
KATHRINE VANDRAAS Spesialist i onkologi Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus
Tre av fire pasienter med kreft vil leve fem år eller mer etter diagnosen er stilt, ifølge tall fra Kreftregisteret (1). I 2016 utgjorde kreftoverlevere 5% av befolkningen, og pasientpopulasjonen er økende. Tallene er gledelige men de sier ingenting om hva slags livskvalitet de har eller hvor lenge de vil forbli friske. Mange returnerer til sine liv med betydelig bagasje. En av tre vil utvikle seneffekter etter behandlingen med risiko for betydelig påvirkning av livskvalitet og funksjonsnivå. Unngår man seneffekter betyr ikke det at livet nødvendigvis blir det samme. Med økende tid fra diagnose blir pasientene eldre, samsykdommer øker i omfang og flere og flere medisiner blir tatt i bruk. Alt i alt kan kreftoverlevere oppleve betydelig symptomtrykk uten at årsaken nødvendigvis er åpenbar for den enkelte. FRYKT FOR TILBAKEFALL Frykt for tilbakefall (fear of cancer recurrence, FCR) kan defineres som frykt for at kreftsykdommen kan komme tilbake eller progrediere samme sted eller i en annen del av kroppen (2). Alvorlighetsgraden varierer betydelig og hvor grensen går mellom mild FCR og klinisk betydningsfull FCR, er ikke godt definert. Varighet, hvor plagsomme symptomene er og hvilken betydning det får for den enkeltes liv og
62
funksjonsnivå, er viktige indikatorer. Når plagene blir betydelige, er kanskje angst for tilbakefall et mer dekkende begrep enn frykt. Å bekymre seg for tilbakefall vil alle pasienter som har gjennomgått kreftbehandling oppleve, og det må kunne kalles en normalreaksjon. Dette kan ha en adaptiv og ønskelig funksjon i den forstand at det gjør pasienten oppmerksom på «røde flagg», møter til kontrolltimer og ivaretar egen helse. For mange blir frykten mindre fremtredende med tiden. For en ikke ubetydelig andel pasienter derimot, blir frykten så stor at den i seg selv går utover livskvalitet og funksjonsnivå, og vedvarer – selv mange år etter avsluttet behandling. Situasjonen kompliseres av at bekymringen pasienten har, absolutt er reell. Risikoen for tilbakefall er for en del pasienter høy – en fjerdedel av alle med kreft dør innen en fem års periode, og selv om risikoen for mange pasienter faller med tiden, er dødeligheten høyere enn i normalbefolkningen i lang tid etterpå. Det som gjør situasjonen særlig krevende er at vi som leger ønsker at pasienter reagerer adekvat på symptomer på spredning – slik som
ONKONYTT • NR 1 // 2020
