Helsekompetanse – et nøkkelbegrep

Den 9.november holdt Helsedirektør Bjørn Guldvog pressekonferanse der han detaljert forklarte hvordan helseforvaltningen rent praktisk går frem for å sikre etterlevelse av smittevernråd i forbindelse med pandemien. Han brukte begrepet helsekompetanse som en mulig forklaring på forskjellene man har sett i etterlevelse av tiltak i ulike befolkningsgrupper. Nå mer enn noen gang tidligere settes det høye krav til den enkeltes evne til å forstå og nyttiggjøre seg av informasjon knyttet til helse og forebygging av sykdom, men hva betyr helsekompetanse egentlig?

KATHRINE VANDRAAS Spesialist i onkologi

Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus Under en pandemi forventes det ikke bare at befolkningen skal forstå komplisert medisinsk informasjon, man skal også sortere, anvende og overføre den til konkret handling. Og ikke bare skal man forebygge egen sykdom, man skal også ta et kollektivt ansvar for samfunnets mest utsatte og deres fremtidige helse. I tillegg skal man holde seg kontinuerlig oppdatert. Adekvat helsekompetanse (engelsk health literacy (HL)), er en forutsetning for at dette skal la seg gjøre. HL består av avanserte ferdigheter som går langt utover evnen til å lese og skrive; det omfatter hvordan vi finner, forstår og anvender medisinsk informasjon, og hvordan vi navigerer, sorterer, benytter oss av og samhandler med helsevesenet [1]. HL, et begrep introdusert på 70-tallet, har vist seg å være en av de viktigste determinantene for helseutfall. Personer med lav helsekompetanse angir dårligere livskvalitet, de har høyere forbruk av helsetjenester, de har høyere sykelighet og de dør tidligere enn personer med høy helsekompetanse. Noen grupper er utpekt som særlig sårbare; eldre, etniske minoriteter, lavt utdannede og personer med dårlig helse generelt er noen eksempler [2]. Studier både fra USA og Europa viser at en stor andel av befolkningen har lav helsekompetanse, kanskje så mange som halvparten [3]. HL er ikke bare viktig for den enkelte; det er helt avgjørende for å kunne oppnå en pasientsentrert helsetjeneste. Derfor er sikring

De fire kognitive domenene ved helsekompetanse: finne, forstå, vurdere og anvende

av befolkningens HL identifisert som et viktig helsepolitisk mål, reflektert blant annet i Helse- og Omsorgsdepartementets strategidokumenter for 20192023[4].

Under pandemien har det blitt stilt helt nye krav til folk flest hva gjelder HL. Kompliserte medisinske termer er blitt en del av dagligtalen, mediene består nesten kun av corona-relatert informasjon som fortløpende oppdateres. Det er krevende å holde seg à jour. Når vi under pandemien forventer at alle til enhver tid skal «gjøre som de får beskjed om», så er det egentlig helt urealistisk. Ikke fordi man ikke vil, men fordi man ikke forstår eller faller utenfor «loopen». Noen barrierer er åpenbare; språk er en av dem, og ble trukket frem av Guldvog som et område der det nå settes inn store ressurser, for eksempel skal all informasjonsmateriell være tilgjengelig på ulike språk. Går man inn på Oslo Kommune sine nettsider finner man coronainformasjon (postere og videoer) på ti ulike språk inkludert tegnspråk.

Alder er et annet viktig poeng – som man kanskje i mindre grad har klart å adressere. Eldre har kognitive, sensoriske og andre aldersbetingede utfordringer som krever en annen informasjonsformidling og innhold, enn unge – som på sin side trenger alderstilpasset informasjon som virker reell og aktuell for dem, formidlet gjennom kanalene de benytter seg av. Andre potensielle barrierer er svakere definert, men de er knyttet til individuelle ferdigheter, sosioøkonomiske faktorer og sosiale relasjoner. Helsekompetanse er vist å variere med sykdomsbyrde; mange kan håndtere litt, men jo mer man strever med, desto høyere krav stilles det, og på et tidspunkt overstiger de kapasiteten. Man må være ganske frisk for å kunne tåle å bli syk. I den sammenheng er det viktig å merke seg at utdanningsnivå alene ikke er en god nok indikator for HL. Et høyt utdanningsnivå kan tvert i mot resultere i et særlig stort informasjon- og støttebehov.

Innen onkologien er helsekompetanse særlig viktig fordi fagfeltet er så komplekst, behandlingsplanene i økende grad individualisert, og fordi vi forventer at pasienten deltar aktivt når beslutninger skal fattes. Det er snakk om store avgjørelser med potensielt omfattende påvirkning på liv og helse. Rammen rundt prosessene er ofte preget av lite tid, og pasienter som er i «katastrofemodus» og antakelig ikke oppfatter budskapet som vi tror at vi formidler. Lav HL er derfor, ikke uventet, forbundet med lavere etterlevelse av kreftbehandling, mer bivirkninger og dårligere livskvalitet. Å være kreft-overlever er heller ikke lett. Da stilles det nye krav– de skal etterleve livsstilsråd, være på vakt etter tilbakefall og seneffekter og delta på forebyggende tiltak som screening og kontroller. Ikke overraskende er det rapportert mer frykt for tilbakefall og høyere grad av utilfredsstilte støttebehov blant overlevere med lav HL sammenlignet med de med høyere HL [5].

Helsekompetanse er et dynamisk begrep bestående av ferdigheter som kan forbedres. Relativt enkle tiltak er vist å kunne hjelpe og dermed redusere konsekvensene av lav HL. Det som er krevende er å lykkes med å identifisere sårbare pasienter i en travel klinisk hverdag, og sette inn målrettede tiltak. Dette kompliseres ytterligere av at man ikke vet hvordan man ideelt sett kan måle HL. Helsepersonell har en særlig viktig rolle når det

gjelder å sikre pasienters HL, både nå under disse ekstreme tidene, men også i vårt vanlige kliniske virke. Dette går på måten vi kommuniserer helseinformasjon på, språket vi bruker, og hva vi gjør for å sikre at informasjonen faktisk blir forstått og omsatt til konkret handling av pasientene. Kommunikasjonsferdigheter kan trenes og læres, og hver enkelt lege må bidra med sitt- men minst like viktig er hva helseorganisasjoner bidrar med. Finnes det god nok skriftlig informasjon? Er den oppdatert, tilgjengelig og blir den brukt av pasientene? Når vi ut til de det gjelder der de er, gjennom de plattformer de faktisk bruker? Dette er et «sørge-for»-ansvar i helsetjenesten.

Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad ble Årets Navn i VG. Han har stått frem som en tydelig, rolig og stødig figur gjennom pandemien – som har klart å gjøre komplisert og skremmende informasjon forståelig for folk flest. Han forstod tidlig at hvis folk skulle følge retningslinjene, da måtte de forstå hvorfor. Han har vært kontinuerlig synlig, samme budskap er gjentatt utallige ganger, gjennom mange ulike plattformer; tv, aviser, radio, avisartikler, fagtidsskrift og podcast; fra Dagsrevyen til Nytt på Nytt og helsedirektoratets podcast «Snakkes med Nakstad». Han har blitt selve glansbildet for klar tale. Dette «til tross for» sin bakgrunn som jurist, doktor og helsebyråkrat.

Under «bølge 2» av pandemien beskrives en ny utfordring, det Nakstad kaller «corona-slitasje», som innebærer at man teoretisk sett kan forstå informasjonen som blir gitt, men at man er lei, og ikke føler at budskapet lenger er relevant. Dette er en dimensjon av HL som blir særlig viktig i tiden frem til effekten av vaksinen gjør seg gjeldende. Etterlevelse av smitteverntiltak på lang sikt forutsetter at mottaker får eierskap til det. Et elegant grep i informasjonsarbeidet som ble tatt nå i desember var å skifte fokus og hensyn vekk fra «de eldste og sykeste i samfunnet» og over til «årets julefeiring», som antakelig gav mer mening, særlig i de yngre aldersgruppene hvor smittespredningen har vært høyest nå.

Vi går en spennende vår i møte, på mange vis. Hvordan helsemyndighetene vil gå frem for å holde «alle på laget» og sikre videre dugnad i påvente av vaksineringseffekten gjenstår å se. Videre strategier må omgå corona-slitasjen også videre for å ha effekt, i tillegg til alle de andre HLbarrierene som allerede er der.

Referanser:

Red.anm.: På grunn av tidsskriftets omfang har vi besluttet om å ikke trykke referanselisten i papirutgaven. Den finner du i den elektroniske versjonen av artikkelen på www.onkonytt.no.

«Helsekompetanse går langt utover evnen til å lese og skrive»