Intervjuet: Skepsis og helomvending Katrine Engen

Skepsis og helomvending

Når ting går galt kan ordene som faller være avgjørende. Like sikkert som at pasienten vil huske hvert ord du sa, er det at ordene kan være forskjellen på å klare å gå videre eller ikke – både for pasient og lege. Klinisk kommunikasjon har vært en del av medisinstudiet i flere år allerede. Barnelegekollega Bård Fossli Jensen er en av få med doktorgrad i det.

Katrine Engen

Tekst: Katrine Engen, Lillehammer og Paidos-redaksjonen. Foto: Line Møller/ NTB

«Du Bård, jeg må bare innrømme en ting med en gang. Jeg er kommunikasjonsskeptiker.»

«Du er kommunikasjonsskeptiker, sier du. Kan du fortelle litt mer om det?»

For undertegnede er setningen selve definisjonen av ironiens iboende faenskap. Det er bare det at det ikke er anstrøk av ironi i den. Han høres faktisk helt overbevisende interessert og empatisk lyttende ut.

«Jo, for da jeg studerte fikk vi kommunikasjonsundervisning omtrent halvveis i studiet. Da kom det en gjeng med allmennpraktikere som var opptatt av kroppsspråk og livskriser». Det er et velkjent fenomen at pasienten gjerne tester ut legens reaksjon med litt forsiktig hinting før de gyver løs på det tabubelagte egentlige som plager dem. Bård har åpenbart møtt dem før. Ikke bare det, han har en hjertelig, oppriktig latter og greier å etablere en felles forståelse med meg. Det var nemlig langt fra kommunikasjonsundervisningen i daværende «Medisinske atferdsfag» som ledet ham inn i fagfeltet.

«Vi fikk jo disse litt diffuse instruksjonene, ikke sant – være litt mer empatisk, litt mer lyttende. Si det med empati! Faget fremstod vel i det hele tatt ganske flagrende, med mye rollespill».

Jeg begynner å få tillit til samtalepartneren min. Til tross for suboptimale betingelser med Zoom og lagging har jeg begynt

Der samme feil kunne være begått i de ulike sakene, kunne utfallet ende med enten konflikt eller forsoning.

å åpne meg. Og det noe så graverende ukritisk! På inn- og utpust utbroderer jeg snart 10 års innestengt frustrasjon over et fag jeg aldri følte at jeg mestret eller var god nok i. Det var ikke det at jeg var håpløs, uten innlevelsesevne, empati eller kandidat for tung gjennomgang i skikkethetsutvalget. Det liksom bare skar seg litt hver gang, hvert eneste pinlige rollespill med medstudenter, dokumentert for evigheten med antikvarisk videoutstyr. For en over middels sjenert, omskolert journalist med hang til nyhetsjournalistikkens lukkede og konsise spørsmål, krevde det halvannen med skru ut av komfortsonen.

«Det har nok kanskje vært et litt flagrete fag tidligere. De siste årene har mye endret seg.»

Jeg kom rett til dere

Han er blant dem som mener at kommunikasjon kan trenes på, og slett ikke er forbeholdt naturtalentene i kollegiet. Sammen med psykolog og tidligere stipendiatkollega Trond Mjaaland har han skrevet bok om det. De har flere ganger opplevd deltakere bli overrasket over at det går an å trene på det de gruer seg aller mest for, og at den ubehagelige samtalen kan ha en plan. Ikke uventet handler det ofte om den første samtalen med pasient eller pårørende der noe har gått galt. Han mener det i stor grad handler om å skape en kultur i kollegiet for kommunikasjon om uønskede hendelser. Det starter med hvordan lederen håndterer situasjonen når en uventet, alvorlig hendelse har skjedd.

«Det må du som leder ha en plan for. Har du ikke det, er det lett å trekke seg tilbake, forklare at du må ta en full gjennomgang av fakta i saken og hva som har skjedd. Det er fristende. Det som strider mot intuisjonen for mange er å bare si: Dette skal jeg håndtere! Bli med meg bort til heisen og fortell hva som har skjedd, for jeg er på vei rett til de pårørende.»

For dem er som regel ikke ledelsens behov for faktagjennomgang det viktigste der og da, når katastrofen i tilværelsen nettopp er faktum. Det som er i bevegelse er ikke fakta, men engstelsen, kanskje aggresjonen – og frustrasjonen over hvert sekund det ikke skjer noe. Derfra spirer det lett en tanke om at noen gjemmer noe. Å gå rett til de pårørende kan stoppe den utviklingen. «Da må du ha øvd, da! Spørsmålet alle frykter er ofte: hvordan kunne dette skje? Situasjonen er ofte kaotisk, mange har vært involvert, og ingen vet foreløpig hva som egentlig har skjedd. Det er en umulig oppgave å svare på. Det er da man viser styrke og medmenneskelighet ved å kunne si: Jeg har ikke oversikt ennå. Jeg kom rett til dere!»

Konflikt eller forsoning

Uheldige hendelser leder ofte til polarisering. Å gå ut av komfortsonen, våge å stå i det uten å kjenne til all informasjon, virker ofte avvæpnende og tillitsvekkende. Kommunikasjonsmessig vet man hva som skal til for å demme opp konflikter, i hvert fall i teorien. I sitt doktorgradsarbeid gikk han og kollegaen gjennom en rekke innmeldte klagesaker og undersøkte alle de uttømmende årsakene. Der samme feil kunne være begått i de ulike sakene, kunne utfallet ende med enten konflikt eller forsoning.

«Det gjennomgående for sakene som endte med konflikt var en opplevelse av manglende forståelse. Rett og slett opplevelse av mangel på empati på ett eller annet sted, eller mangel på interesse og pasientperspektiv. I tillegg var det mangel på beklagelse.»

Han er helt konkret i hvordan han mener pasienter i en vanskelig situasjon ikke bør møtes.

«Unngå for all del sånne kvasi-empatiske uttrykk! ‘Nå ser jeg at du har det vanskelig’, det leder jo bare til enda mer irritasjon. Det må være ekte, og det er ingen motsetning til å være profesjonell.»

Beklagelsens kunst

Det krever trening å kunne bruke kommunikasjonen til å oppnå god medisin. Det gjelder i høyeste grad også der man beklager. Beklagelsens kunst er mer enn profesjonaliserte floskler. Det handler om oppriktige følelser. Det som legestanden gjennom en lang rekke år avvente seg fra gjennom en detachment-orientert tilnærming, der vi lærte å se på pasienten objektivt og uten å engasjere våre egne emosjoner. Han har full forståelse for at det er vanskelig.

«Det aktiverer en av de mest grunnleggende ubehagelige følelsene i oss, nemlig skam.»

Beklagelsens kunst er mer enn profesjonaliserte floskler. Det handler om oppriktige følelser

Derfra går motorveien til skammens naturlige forlengelse: trangen til å gjemme seg, unngå eller forsvinne. I de mest ekstreme tilfeller, trang til å omskrive sannheten. Plutselig kan man stå midt i den overveldende følelsen. Hans råd til yngre leger er å ta ansvar selv.

«Jeg ber alle medisinstudenter jeg underviser om å sørge for å ha en person som de jevnlig snakker med om hvordan det er på jobben. Det skal ikke være kjæresten din, foreldre eller venner fra gymnaset. Det skal være en legekollega! Grunnen er at andre ikke forstår hvor sårbart det er for oss å gjøre feil. De skjønner ikke hvor alvorlig det er for oss å ha oversett noe alvorlig – selv om det gikk bra.» Avdelingskultur

Avdelingskulturen kan ha stor betydning for hvordan det oppleves å være den som har gjort en feil. Den dagen man plutselig står midt oppi det, hjelper det ikke å få det påpekt på et morgenmøte som læringskasus i plenum. Selv mener han at fokuset der og da handler om å være medmenneske. Det å skape en avdelingskultur med åpenhet om egne feil starter med hva de yngre lærer. Likevel har han en pragmatisk innstilling, og er stenisk på at vi ikke kan forandre andre enn oss selv.

«Vi kan håpe at ledere og forbilder våger å dele feilene sine. Men skal du ha et klima der det er greit å dele – må du begynne med deg selv.»