Intervjuet
Skepsis og helomvending Når ting går galt kan ordene som faller være avgjørende. Like sikkert som at pasienten vil huske hvert ord du sa, er det at ordene kan være forskjellen på å klare å gå videre eller ikke – både for pasient og lege. Klinisk kommunikasjon har vært en del av medisinstudiet i flere år allerede. Barnelegekollega Bård Fossli Jensen er en av få med doktorgrad i det.
Katrine Engen
Tekst: Katrine Engen, Lillehammer og Paidos-redaksjonen. Foto: Line Møller/ NTB
«Du Bård, jeg må bare innrømme en ting med en gang. Jeg er kommunikasjonsskeptiker.» «Du er kommunikasjonsskeptiker, sier du. Kan du fortelle litt mer om det?» For undertegnede er setningen selve definisjonen av ironiens iboende faenskap. Det er bare det at det ikke er anstrøk av ironi i den. Han høres faktisk helt overbevisende interessert og empatisk lyttende ut. «Jo, for da jeg studerte fikk vi kommunikasjonsundervisning omtrent halvveis i studiet. Da kom det en gjeng med allmennpraktikere som var opptatt av kroppsspråk og livskriser».
102
nr.
39 (2) 2021
Det er et velkjent fenomen at pasienten gjerne tester ut legens reaksjon med litt forsiktig hinting før de gyver løs på det tabubelagte egentlige som plager dem. Bård har åpenbart møtt dem før. Ikke bare det, han har en hjertelig, oppriktig latter og greier å etablere en felles forståelse med meg. Det var nemlig langt fra kommunikasjonsundervisningen i daværende «Medisinske atferdsfag» som ledet ham inn i fagfeltet. «Vi fikk jo disse litt diffuse instruksjonene, ikke sant – være litt mer empatisk, litt mer lyttende. Si det med empati! Faget fremstod vel i det hele tatt ganske flagrende, med mye rollespill». Jeg begynner å få tillit til samtalepartneren min. Til tross for suboptimale betingelser med Zoom og lagging har jeg begynt
