Primum non nocere Jannicke Andresen

Primum non nocere

Som lege er vårt ønske og mål å hjelpe pasienten og å bidra til god helse. Å gjøre en feil som fører til det motsatte passer dårlig inn med det ønsket. Men selv gode intensjoner, et solid faglig fundament og lang erfaring kan ikke alltid sikre oss mot feil. Hva kan man ta med av lærdom fra slike episoder?

Tekst: Jannicke Andresen, Oslo universitetssykehus og leder av Interessegruppa for nyfødtmedisin. Jannicke Andresen

Når man studerer medisin, kjenner man ofte på redselen for om dette er noe man kommer til å mestre, om man kommer til å huske alle de viktige tingene man har lært, om man kommer til å være en god lege som hjelper pasientene sine, og om man vil være ‘flink nok’. I hvert fall kjente jeg på det. Det var aldri snakk om at alle opplever uheldige hendelser, og at dette er noe man må gjennom. Vi er alle drevet av ønsket om å gjøre en god jobb, å gjøre pasientenes liv bedre, og i mitt tilfelle som nyfødtlege, å hjelpe til med å gi et barn best mulig start på livet. Å gjøre feil, eller å oppleve uheldige hendelser, passer dårlig inn med det ønsket.

Fortellingen

Den viktigste erkjennelsen vi som leger kan komme til, tenker jeg, er at vi kan bare gjøre så godt vi kan. Vi kan sørge for at det beste vi kan er innmari godt, ved å holde oss oppdaterte, ikke være redde for å spørre, ta med en kollega som støtte ved en potensielt vanskelig prosedyre eller vurdering, og være ydmyke for at vi alltid har mye mer å lære. Til tross for gode intensjoner, gode kunnskaper, og et genuint ønske om å gjøre det aller beste for pasientene våre, kan vi ikke sikre oss mot at det av og til går galt.

Sammen med en god kollega arrangerer jeg kurset ‘Nyfødtmedisinske teknikker’. Dag to av kurset handler hovedsakelig om bag-maskeventilasjon og intubasjon, men i tillegg har jeg brukt denne dagen til å fortelle om en uheldig hendelse som har betydd mye for meg personlig og profesjonelt. Det er flere grunner til at jeg har valgt å snakke om dette på kurset. For det første er det god bevisstgjøring i å høre om hva som kan gå galt. Da jeg lærte å intubere ble jeg selv fortalt om risikoene ved en intubasjon. Jeg har husket disse rådene veldig godt i all tid etterpå, og fortalt dem videre til alle jeg superviserer og veileder. For det andre har jeg valgt å fortelle om denne hendelsen for å vise at slike ting kan skje med hvem som helst - selv med oss som vet hva som kan gå galt, og gjør alt vi har lært for at det ikke skal skje. Sist, men ikke minst, forteller jeg om det, og om hva det gjorde med meg, for å belyse at det er naturlig å bli lei seg, at det er lov å synes at en slik hendelse er helt grusom, og gjør noe med selvfølelsen

Jeg hadde nok vært spart for mange søvnløse netter hvis jeg hadde hatt motet til å snakke med noen om den opplevelsen.

og identiteten vår. Det sier også noe viktig om hvilken betydning vi kan ha for kollegaer. Man trenger en skulder å gråte på, en kollega som skjønner hvor tungt det er, eller som i mitt tilfelle, et helt morgenmøte som ga medfølelse og støtte. Det er ikke kult å sitte og gråte ved rapporten, men det er ganske fantastisk å ha kollegaer som kan stå i det, og la deg gråte, og gi deg de ekstra minuttene det tar å samle seg nok til å fortelle hele historien. Uten kollegiet på nyfødtintensiv på Ullevål ville jeg nok ha hatt det enda verre enn jeg allerede hadde det. Jeg var heldig, hendelsen fikk ikke store medisinske følger, foreldrene tok imot informasjonen om hva som hadde skjedd uten at det tilsynelatende la for mye til den byrden de allerede bar med et ekstremt prematurt barn, og jeg kunne trøste meg med at jeg ikke hadde gjort noe feil, men at det var uflaks. Tilsynsrapporten konkluderte også med det samme.

Viktig lærdom

Men hva med de gangene vi opplever noe som vi føler oss direkte skyld i? Etter ett år som assistentlege på barneavdelingen i Fredrikstad mistet jeg mitt første barn på vakt. Jeg hadde følgevakt med en ny assistentlege, og vi hadde en alvorlig asfyksi midt på natten, med bakvakt hjemme. Vi gjorde så godt vi kunne, bakvakt kom relativt raskt til, og vi hadde anestesien med oss. Men til tross for tube og hjertekompresjon kom ikke barnet seg. Vi hadde oversett en stor pneumothoraks, og barnet døde. Den hendelsen satt lenge i. Jeg var uerfaren, jeg var lite tydelig ovenfor kollegaene mine om hvor tungt jeg syns det var, og brukte lang tid på å komme meg over den hendelsen. Hovedgrunnen var enkel: jeg følte at dette barnet døde fordi jeg ikke var flink nok. Og kanskje var det sånn, men mest sannsynlig ikke. Det ser jeg nå, men jeg kan ikke fortelle den 20 år yngre utgaven av meg selv det samme. Episoden ga meg allikevel nyttig lærdom som jeg har tatt med videre – både om meg selv, og ikke minst faglig. Jeg har ikke oversett en pneumothoraks siden, og jeg utviklet en sunn (i mine øyne) nevrose rundt ‘worst case scenario’-tenkning som har gjort meg til en bedre lege.

Vær der for hverandre!

Denne opplevelsen har lært meg en annen viktig ting: hvor viktig det er å spørre kollegaene våre om det går bra, og om de vil snakke om noe som har hendt. Selv om noe virker trivielt for deg, er det ikke sikkert det er det for den som har opplevd det. Jeg hadde nok vært spart for mange søvnløse netter hvis jeg hadde hatt motet til å snakke med noen om den opplevelsen. Men det føltes som en innrømmelse av at jeg ikke dugde, og frykten for at motparten ville bekreftet den følelsen gjorde at jeg ikke snakket med noen. Organisert debriefing har i ettertid blitt standard de fleste steder, og er viktig i slike prosesser. Man må imidlertid huske på at ikke alle vil åpne seg foran en stor gruppe, med gynekologer og jordmødre til stede, og at den private samtalen fortsatt er veldig viktig.

Uheldige hendelser skjer. Jo lenger du har vært i gamet, jo større er sannsynligheten for at du opplever noe som ikke skulle skjedd. Vær forberedt på det, tenk gjennom det som kan gå galt – så er du veldig mye bedre rustet til å håndtere det når det skjer. Og senk guarden - er du en ‘supermann’ er fallhøyden stor, men det vil overraske deg hvor mange som står klare til å ta deg imot når du faller. Ikke undervurder hva en uheldig hendelse kan bety for en kollega, vær støttende, og husk at det på ingen måte er svakhet å vise sårbarhet – jeg ville ta det som en ære å få være den skulderen noen velger å gråte på!