Tema: Feil
Primum non nocere Som lege er vårt ønske og mål å hjelpe pasienten og å bidra til god helse. Å gjøre en feil som fører til det motsatte passer dårlig inn med det ønsket. Men selv gode intensjoner, et solid faglig fundament og lang erfaring kan ikke alltid sikre oss mot feil. Hva kan man ta med av lærdom fra slike episoder? Tekst: Jannicke Andresen, Oslo universitetssykehus og leder av Interessegruppa for nyfødtmedisin.
Når man studerer medisin, kjenner man ofte på redselen for om dette er noe man kommer til å mestre, om man kommer til å huske alle de viktige tingene man har lært, om man kommer til å være en god lege som hjelper pasientene sine, og om man vil være ‘flink nok’. I hvert fall kjente jeg på det. Det var aldri snakk om at alle opplever uheldige hendelser, og at dette er noe man må gjennom. Vi er alle drevet av ønsket om å gjøre en god jobb, å gjøre pasientenes liv bedre, og i mitt tilfelle som nyfødtlege, å hjelpe til med å gi et barn best mulig start på livet. Å gjøre feil, eller å oppleve uheldige hendelser, passer dårlig inn med det ønsket.
Fortellingen
Den viktigste erkjennelsen vi som leger kan komme til, tenker jeg, er at vi kan bare gjøre så godt vi kan. Vi kan sørge for at det beste vi kan er innmari godt, ved å holde oss oppdaterte, ikke være redde for å spørre, ta med en kollega som støtte ved en potensielt vanskelig prosedyre eller vurdering, og være ydmyke for at vi alltid har mye mer å lære. Til tross for gode intensjoner, gode kunnskaper, og et genuint ønske om å gjøre
80
nr.
39 (2) 2021
Jannicke Andresen
det aller beste for pasientene våre, kan vi ikke sikre oss mot at det av og til går galt. Sammen med en god kollega arrangerer jeg kurset ‘Nyfødtmedisinske teknikker’. Dag to av kurset handler hovedsakelig om bag-maskeventilasjon og intubasjon, men i tillegg har jeg brukt denne dagen til å fortelle om en uheldig hendelse som har betydd mye for meg personlig og profesjonelt. Det er flere grunner til at jeg har valgt å snakke om dette på kurset. For det første er det god bevisstgjøring i å høre om hva som kan gå galt. Da jeg lærte å intubere ble jeg selv fortalt om risikoene ved en intubasjon. Jeg har husket disse rådene veldig godt i all tid etterpå, og fortalt dem videre til alle jeg superviserer og veileder. For det andre har jeg valgt å fortelle om denne hendelsen for å vise at slike ting kan skje med hvem som helst - selv med oss som vet hva som kan gå galt, og gjør alt vi har lært for at det ikke skal skje. Sist, men ikke minst, forteller jeg om det, og om hva det gjorde med meg, for å belyse at det er naturlig å bli lei seg, at det er lov å synes at en slik hendelse er helt grusom, og gjør noe med selvfølelsen
