Martin Fredrik Seip – et hundreårs minne Ola Didrik Saugstad

Martin Fredrik Seip – et hundreårs minne

20. mai var det 100 år siden Martin Seip ble født. Samtidig kan vi minnes at det er 20 år siden han døde. Det er all grunn til å minnes denne lederskikkelsen i norsk pediatri.

Ola Didrik Saugstad

Tekst: Ola Didrik Saugstad, professor og leder ved Pediatrisk forskningsinstitutt Oslo universitetssykehus 1991-2018 Foto: Fototjenesten ved UiO

Det var ingen annen som preget norsk pediatri som Martin i den perioden han var professor og overlege ved Barneklinikken, Rikshospitalet fra 1968 til 1988.

Studentliv og karriere

Han var født i Surnadal, hvor faren Torkel Arup Schive Seip var distriktslæge. Etter artium i 1940 begynte Martin å studere medisin i Oslo. Han viste sin rådsnarhet i forbindelse med at studentene i 1943 ble arrestert av tyskerne. Martin ble stuet inn på et lasteplan sammen med andre studenter. I et kort øyeblikk, da vaktene var uoppmerksomme, hoppet Martin av og kom seg i sikkerhet.

Embedseksamen tok han i 1947 med innstilling. Han var turnuskandidat ved Lillehammer fylkessykehus. I 1953 tok Martin doktorgraden ved Indremedisinsk avdeling, Rikshospitalet, på studier over retikulocytter. Deretter dro han direkte på et studieopphold ved Harvard Medical School, hvor han også reiste tilbake i perioden 1965-66. Da han kom hjem fra Boston første gang, ble han formann i YLF fra 1954-57.

Han ble dosent i pediatri i 1958, og fra 1968 etterfulgte han Leif Salomonsen som professor og overlege ved Rikshospitalets Barneklinikk. Frem til han gikk av med pensjon i 1988, styrte han Barneklinikken med stø hånd som den ubestridte autoritet i norsk pediatri. Innimellom dette var han formann i Norsk Pediatrisk Selskap (Barnelegeforeningen) 1960-62, og President i Lægeforeningen 1966-69.

Seipin

Av hans mange publikasjoner kan nevnes flere om retikulocytter, noe som la grunnlaget for den fruktbare forskningen innen pediatrisk hematologi som dominerte ved Rikshospitalet og til dels norsk pediatri i den tiden. Seip beskrev også et nytt syndrom; medfødt generalisert lipodystrofi, såkalt Seip-Berardinelli-syndromet, også kjent som Lawrence-Seip-syndrom. Tilstanden arves recessivt, og forekommer hyppigst hos jenter. Typisk er mangelen på fettvev, som oftest fra fødselen av, men det kan også først komme til syne senere i livet. Sykdommen skyldes mutasjoner i genet BSCL2, som koder for et protein som har fått navnet seipin. Internasjonalt er det økende interesse for seipin, som ikke bare er blitt funnet hos pattedyr, men i planter og sopp, og er involvert i lipiddråper i cytoplasma (1). Goodmans gruppe i Dallas vil snart publisere molekylstrukturen til seipin i gjærsopp.

Administrativ kraft

Ved å gå gjennom Seips publikasjonsliste ser vi at han hadde et stort spenn i interesser, fra det helt basale til praktisk rettet, og helseopplysning. Hans hjerte lå nok først og fremst i hematologien. Han skrev flere artikler om forskjellige aspekter ved anemi ikke minst hos spebarn, men også om onkologi, spesielt leukemi og leukemibehandling, vekst og veskthormonbehandling. Sammen med Leif Salomonsen skrev han «Propedeutisk pediatri», senere ble Per Finne medforfatter. Boken var obligatorisk både for medisinerstudenter i Oslo, og for leger under spesialisering i pediatri.

Det er som administrativ kraft jeg tror de fleste vil huske Seip best. Under hans ledelse ekspanderte Barneklinikken ved Rikshospitalet voldsomt. Kreft, nyfødtmedisin, endokrinologi, kardiologi - ja, de fleste subspesialiteter innen pediatrien utviklet seg raskt i den tiden han ledet avdelingen (2). Opprettelsen av Pediatrisk forskningsinstitutt (PFI) i 1959 er blant det han huskes spesielt for. Under oppholdet i Boston

Det var alvor og høytid når vi refererte en sykehistorie med Seip til stede. Vi måtte skjerpe oss maksimalt.

hadde han lært viktigheten av forskningsinstitutter knyttet til fagspesialitetene i medisinen. Når vi ser på bildene over doktorgradskandidater som henger på veggen ved PFI, og bilder av mine tre forgjengere som ledere av PFI: Martin Seip, Sverrre Halvorsen og Sverre O. Lie, er det i stor grad en eksposé over norsk pediatri. Seip var alltid på jakt etter å styrke akademisk medisin, og mange synes kanskje han favoriserte unge leger med doktorgrad. Han fulgte også tett med i utviklingen av hele fagfeltet. Da surfaktant ble aktuelt som en behandling av premature tidlig på 1980-tallet, fulgte han nøye med. I 1985 ble jeg innkalt til et møte med ham og Sverre Halvorsen. Spørsmålet de stilte var om jeg ville ta på meg å innføre surfaktantbehandling. Det første norske barnet ble behandlet på Rikshospitalet 1. juni 1987.

Alvor og høytid

Martin Fredrik Seip

Seip kunne være en streng leder, men han var rettferdig. Han lyktes med å holde i sjakk de mange motsetninger og konflikter som eksisterte ved Barneklinikken. Hans autoritet var det ingen som utfordret, og han ble en inspirator for mange. Seip var en innesluttet og sjenert mann, men på Barneklinikkens årlige fest i februar slo han alltid til som kveldens festtaler. Hans vitser fikk oss til å brøle av latter, enkelte så på kanten at mange av oss rødmet. Jeg spurte ham en gang hvor han hadde lært seg disse vitsene. «Jeg bruker året på å samle dem», fortalte han meg. Seip var formell, alltid slips innenfor den hvite legefrakken, bortsett fra midt på sommeren da øverste skjorteknapp var åpen. Det var ikke spøk å være ung assistentlege på morgenmøtene. Det var alvor og høytid når vi refererte en sykehistorie med Seip til stede. Vi måtte skjerpe oss maksimalt. Men Seip kunne også være impulsiv. Martins kone, Gudrun fortalte om det til Rikshospitalets mangeårige sykehusprest, Paul Nome, i forbindelse med Martins begravelse i Høvik kirke i mai 2001. «Som livlege for kongehusets barn ble professor Martin Seip tilkalt til Skaugum for å undersøke dem. Det var helg og sent på kveld, og han kjørte direkte hjemmefra og svingte opp alléen, uten legevesken. Etter å ha gjort noen enkle undersøkelser med de kongelige remedier som var tilgjengelige der og da, innså han at det var mye enklere å ta dem med til Rikshospitalet hvor han hadde alt utstyr han trengte. Resolutt la han forsiktig prins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise lagvis inn i Volvo’en, durte ned alléen og ut porten, uten at vakten i porten merket noe.»

Martin ble et ideal for mange, også for meg. Han var rettvis, alltid på jakt etter det beste faglig sett. Han var den ubestridte ener i norsk pediatri. På slutten av livet ble han syk og puslete. Paul Nome sa det så riktig i sin tale ved bisettelsen: Mennesket vokser, for så å avta. Martin var en stor kraft, han hadde vært på toppen i pediatrien og i legeforeningen, men han døde syk og svekket. Han var æresmedlem av Nordisk pediatrisk forening, Nordisk barnekirurgisk forening, den Finske barnelegeforeningen, og Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Referanser

1. Szymanski KM, et al. The lipodystrophy protein seipin is found at endoplasmic reticulum lipid droplet junctions and is important for droplet morphology. Proc Natl Acad Sci U S A. 2007;104:20890-5 2.Lie SO (red). For syke barn i 100 år. Barneklinikken, Rikshospitalet 1993