01.01 Aurskog-Høland: Mikkelrud G.nr./b.nr.: 172/29 Eier: privat Areal: ca. 80 da Høyde: 280-300 Fotonr.: Vegetasjonsregion: Landskapsregion:
Kartblad øK: CW 046-5-1 Koordinat ØK: Kartblad M711: 2014 IV Koord. M711: PM 490,518 2/9 1993 Dato: sørboreal 5.4 Østlige lavlandsskoger Mangen
Klasse:
Beskrivelse av området Småbruket Mikkelsrud ligger i skogområdene nordøst i Aurskog ved veien mellom Lierfoss og Mangen. Tunet ligger på et lite platå ovenfor veien. Innmarka omfatter småkuperte partier rundt tunet og en relativt bratt bakke mot åsen i nord. Drifta er idag basert på sauehold. Tradisjonelle driftsmetoder holdes i hevd og innmarka består av ekrer og gamle slåtteenger. Ved veien inn til bruket er det rester etter sagbruksdrift og en gammel dam. Historie Mikkelsrud er nevnt første gang i 1723 da Johannes Mikkelrud bar datteren til dåpen. I 1865 lå bruket under Nordby nordre, og besetningen på bruket var I hest, 3 kyr og 3 sauer. (Lillevold 1961).
Figur 6: Mikke/rud (M = J: JO. 000)
Utvalg av registrerte kulturmarksarter: bakkesøte, blåklokke, ballblom, blåknapp, brudespore, bråtestarr, engfiol, engfrytle, engsmelle, fagerklokke, flekkgriseøre, flekkmarihånd, gjeldkarve, harerug, hårsveve, kattefot, knegras, prestekrage, rødknapp, smalkjempe, småengkall, solblom, soleihov, vendelrot, øyentrøst. Området er besøkt seint i sesongen og endel arter kan være oversett.
Inngrep/påvirkning Området er lite påvirket av nyere inngrep. Slåtteengene gjødsles ikke og slås fortsatt med ljå. På grunn av redusert drift er ytterkanter av innmarka stedvis preget av naturlig gjengroing.
Kulturminner Tunet består av eldre hovedhus, stabbur, låve og fjøs, liten bu og nedrast bolighus. Hovedhuset er ca. 100 år gammelt. Bygningene er i dårlig forfatning og har behov for restaurering. Tufter etter sommerfjøs øverst i bakken mot nord. Ved veien inn til bruket er det tydelige tufter etter en sag. Rester etter dam (demning) og steinsatt renne ned mot saga.
Flora/vegetasjon Vegetasjonen i slåtteengene varierer med nærings- og fuktighetsforholdene. Flere typer kan skilles ut, i tillegg til overgangstyper mellom disse. På fattig mark er magereng (Id knegras-finnskjeggrye) vanlig, stedvis dominert av solblom. Andre vanlige arter er harerug, finnskjegg, knollerteknapp, tepperot, tiriltunge, kattefot, øyentrøst, engkvein, knegras og smyle. Tørre bakker har hårsveveeng (Vlle) med bl.a. hårsveve og kattefot. På noe baserikere partier forekommer flekkgriseøreenger (VIk) med bl.a. flekkgriseøre, gjeldkarve, brudespore, lifiol, smalkjempe, småengkall og bakkesøte. Ballblomeng (VIa) inngår der markforholdene er friskere. Vanlige arter er ballblom, skogstorkenebb, hvitbladtistel og mjødurt. Små fuktige partier har rik fukteng (soleihoveng IV) og fragmenter av slåttestarr-gråstarrmyr (XIIa) .
Vurdering Typisk eksempel på småbruk i området. Slåtteenger i hevd er svært sjeldent i Oslo og Akershus og har høy biologisk verdi. Artsrik flora med mange arter knyttet til naturlig eng- og beitemark. Klasse l. Forslag til skjøtsel . . Slåtteengene slås hvert år i slutten av Juh. Ingen gjødsling. Gjengrodde deler av innmarka ryddes og slått gjenopptas.
Endel tidligere dyrka mark (ekrer) har ligget upløyd relativt lenge og har fått en artsrik vegeta~jon med flere avartene nevnt ovenfor. Områder som ikke lenger er i bruk er dominert av snerprørkvein og einstape, stedvis også gran og osp.
25
