2.2 Positivistisk tilnærming

det sier, eller gjennom det det gjør. Mer komplekse fenomener, som en organisasjon, et marked eller en revolusjon, kan bare forstås som et aggregat – en summering – av ulike enkeltindividers meninger og handlinger. Meninger og atferd gjøres i stor grad uavhengig av den sosiale sammenhengen menneskene inngår i. En mer holistisk tilnærming understreker at fenomener må forstås som et komplekst samspill mellom enkeltindivider og den spesielle sammenhengen de inngår i. Ett og samme menneske kan opptre svært forskjellig i en organisasjon, i familien og på sydenferie. Bare tenk på utsagnet om at

«nordmenn forvandles helt med en gang de setter seg på flyet til Mallorca». • Avstand eller nærhet? Idealet om avstand understreker at det bør være et skille mellom forskeren og det fenomenet som undersøkes. Det perfekte metodiske opplegget blir ansett å være et opplegg der forskeren ikke på noen måte lar selve forskningsopplegget påvirke det han eller hun studerer.

Idealet om nærhet vektlegger behovet for å forstå det andre mener og tror, noe som krever at forskeren kan sette seg inn i den andres situasjon. Nærhet åpner for empati og forståelse. • Kvantitative eller kvalitative data? En kvantitativ tilnærming har som et grunnleggende utgangspunkt at den sosiale virkeligheten kan måles ved hjelp av metoder og instrumenter som kan gi oss informasjon i form av tall.

Opplysninger om sosial virkelighet kan så behandles ved hjelp av statistiske teknikker. En kvalitativ tilnærming har som utgangspunkt at virkeligheten er for kompleks til å reduseres til tall, og at man derfor må samle inn informasjon i form av ord som åpner for mer nyanserikdom.

Det har i lang tid vært, og er fremdeles, ulike oppfatninger om hva som er den riktige forståelsen av virkeligheten (ontologi), den beste måten å forstå hvordan kunnskap tilegnes på (epistemologi), og den korrekte måten å samle inn empiri på (metode). Denne debatten kan oppsummeres i skillet mellom en positivistisk og en fortolkningsbasert (sosialkonstruktivistisk) tilnærming.

Positivismen har sitt utgangspunkt i naturvitenskapene. Forskningsobjektene var fysiske ting og fenomener, altså «ikke-levende objekter». Det betyr at de ikke eller i svært liten grad reagerte på å bli forsket på. Jorden endret ikke sin gang rundt solen fordi den ble studert, og atomene i en stein endret seg heller ikke i et laboratorium. Idealet fra studiet av de fysiske tingene ble overført til sam-

26

funnsvitenskapene. Begrepet positivisme henviser til «det som faktisk finnes» (er positivt til stede), og som dermed kan sanses og erfares direkte.

Ontologisk og epistemologisk står tre teser sentralt i denne tilnærmingen:

Det finnes en objektiv verden regulert av lovmessighet utenfor oss selv. I dette ligger det en antakelse om at forskeren kan studere samfunnet på en nøytral måte. Forskeren og samfunnet er to separate elementer, og samfunnet kan dermed kartlegges på en objektiv måte. En annen viktig antakelse er at det finnes noen generelle lover i sosiale systemer, slik det er i f.eks. fysikken. Med et slikt ontologisk utgangspunkt er det naturlig at positivister har forsøkt å avdekke disse lovmessighetene.

Den objektive virkeligheten kan studeres på en objektiv måte. Utgangspunktet for positivistene var at alt, også sosiale systemer og mennesker, kunne studeres empirisk ved hjelp av sansedata (det vi kan se, høre og føle). Alle påstander og spekulasjoner skulle betraktes som hypoteser som skulle kunne testes gjennom sansedata. De mest hardnakkede positivistene benektet at det hadde noen hensikt å spørre mennesker om hva de mente, hvordan de oppfattet forhold, o.l. Det som skulle måles, var objektive forhold. Et eksempel kan være tidlige tilnærminger til studier av stress i organisasjoner (Cooper, 1983). I stedet for å spørre ansatte om deres opplevelse av stress, gikk flere forskere i gang med å se på sammenhenger mellom ansattes arbeidssituasjon (arbeidstid, kontorutforming, belysning o.l.) og fysiske indikasjoner på stress (blodtrykk). Personlige opplevelser, følelse av stress o.l. ble avvist som upålitelige data.

Vi kan opparbeide en kumulativ kunnskap om den objektive verdenen. Gjennom stadig forskning kan vi kartlegge en objektiv virkelighet ved bruk av objektive teknikker. Resultater fra ulike undersøkelser kan så kobles, og vi kan få en stadig bedre oversikt over de lovmessigheter som samfunnet styres av.

Metodisk forbindes ofte en positivistisk tilnærming med følgende trekk:

Deduktiv Den beste framgangsmåten er først å skape seg noen forventninger om hvordan virkeligheten ser ut, og dernest gå ut og samle inn empiri for å se om forventningene stemmer overens med virkeligheten. Forventningene dannes her på bakgrunn av tidligere empiriske funn og tidligere teorier. En slik tilnærming kunne vi f.eks. tenke oss i forskning om organisasjonsendring der vi – ut fra tidligere erfaring og teori – kunne ha følgende forventning: «Ansatte som deltar

27

aktivt i endringsprosesser, er også mer positive til endring.» For å teste dette kan vi undersøke om de mest aktive også faktisk er de som er mest positive. En slik tilnærming vil være «lukket» i den forstand at det er forskeren som definerer hva det er interessant å studere.

Individualisme En positivistisk tilnærming hevder at individet er den eneste fornuftige analyseenheten, og at alle fenomener kan forstås ved å se på enkeltindividers motiver og atferd. Hvis man skal forstå hvordan kollektiver – f.eks. organisasjoner, grupper eller samfunn – handler, kan dette best gjøres ved å aggregere medlemmenes handlinger. Slike tilnærminger kalles ofte metodologisk individualisme.

Avstand Tett knyttet til den positivistiske skoleretningen er også et ideal om å minimere – aller helst eliminere – forskernes effekt på det de studerer. Det er en objektiv virkelighet som skal studeres, og denne virkeligheten må ikke forstyrres av forskeren. Avstand mellom forsker og forskningsobjekt blir dermed viktig. Målet er å unngå at forskningsresultater blir styrt av hvem som gjennomfører forskningen. Idealet er repliserbarhet, dvs. at en annen forsker som gjennomfører et identisk forskningsopplegg, kommer fram til samme resultat.

Tall En objektiv virkelighet må beskrives presist. Å samle inn empiri i form av tall fører til at fenomener kan studeres nøye og med stor presisjon. I tillegg kan statistiske metoder hjelpe oss med å håndtere store mengder informasjon, noe som øker mulighetene for at kunnskapen kan aggregeres. Siden tall ikke er åpne for tolkninger, gjør dette også at kunnskapen blir mer overførbar og generaliserbar.

Tekstboks 2.1 Eksempel på positivistisk forskning

Et godt eksempel på en slik positivistisk tilnærming i nyere organisasjonsteori finner vi innenfor det som var begynnelsen på den såkalte situasjonsavhengige skolen (Hall, 1977). En gruppe som senere fikk navnet the Aston group, etter universitetet der gruppen hadde tilholdssted, tok utgangspunkt i en idé om at det var mulig å beskrive organisasjoner på en objektiv måte, og at det kunne avdekkes lovmessigheter mellom en organisasjons størrelse og dens struktur, mellomalder og kompleksitet, osv. Ved omfattende bruk av spørreskjemaer, egenanalyser av tusentalls organisasjoner og dokumentanalyser endte gruppen opp med konklusjoner av typen:

28