forord
beskrive dem praktisk med et knippe internasjonale casestudier. Vi kunne ta den eksisterende kunnskapen vår og ta den i bruk i mange forskjellige systemer. Så feil kunne vi altså ta! Vi oppdaget for eksempel hvor forskjellig samarbeid kan være, avhengig av hvilket land eller hvilken kultur man befinner seg i. På bakgrunn av erfaringen jeg hadde med å flytte fra England til Canada i 1987, burde jeg ha visst dette. Som ung akademiker i England på den tiden hadde jeg blitt vant til at flere av seniorkollegaene mine sa at ideene mine ikke ville fungere eller få økonomisk støtte. Jeg levde mitt profesjonelle liv med å føle at jeg måtte argumentere for og forsvare alt for å ha en mulighet til å få aksept for noe i det hele tatt. Så snart jeg kom til Canada, responderte imidlertid kollegaene mine på universitetet og i skolesystemene på ideene og forslagene mine med å spørre meg hvordan de kunne støtte dem. De inviterte meg til nettverk, samarbeidsgrupper og andre former for samarbeid. De fleste av ideene mine (som nå var ideene våre) ble akseptert, og plutselig innså jeg at jeg hadde mye mer arbeid å gjøre! Etter et års tid slo det meg at jeg på noen måter hadde forandret meg. Da jeg underviste eller foreleste i England, hadde jeg hatt et engasjert, men ganske brått og ujevnt kroppsspråk – omtrent som hos tidligere statsminister Tony Blair. I Canada forandret imidlertid kroppsspråket mitt seg, og uten at jeg egentlig tenkte over det, begynte jeg å gjøre mykere, inviterende bevegelser med hendene. På en god måte kan samarbeid virkelig krype innunder huden på en person – og akkurat hvordan det skjer, varierer fra kultur til kultur. Dette er noe vi bør ha i bakhodet når vi vurderer hvordan vi kan ta et interessant design for lærersamarbeid – for eksempel det såkalte lesson study fra Asia eller profesjonelle læringsfellesskap (PLF) fra USA – i bruk i en annen kultur et annet sted. Noe annet vi har lært ved å studere forskjellige eksempler på samarbeid, er hvordan måten mennesker samarbeider på, også endrer
14
