Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen: Utdrag

Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen

2. utgave

Forord

I 2010 utkom Høytidsmarkering i barnehagen. Den var ment som en praktisk hjelp i arbeidet med å markere høytider på en slik måte at barn lærer om hver andres (og egen) religion, men ikke trekkes inn i religionsutøvelse eller utsettes for forkynnelse. Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen tar for seg noe av det samme, men ikke i tilknytning til høytider.1 Her dreier det seg snarere om hverdagssituasjoner. Mat og måltider tillegges for eksempel ofte en religiøs verdi eller betydning og underlegges religiøst betingede regler. Det samme kan gjelde påkledning, kjønnsroller og annet som inngår i hverdagen.

Når noen får nye søsken eller opplever dødsfall i nær familie, kan det være både naturlig og nødvendig å snakke sammen om religion eller om hvor dan religionene forklarer slike hendelser. En annen naturlig anledning til å snakke sammen om religionsrelaterte temaer, er når barn forteller at de ofte – kanskje én gang i uka eller mer – er i kirken eller bedehuset, tempelet eller moskeen. Eller når de har besøkt besteforeldre i et annet land, og har mye å fortelle når de kommer hjem igjen. Barnehagelæreren bør kunne følge opp slike temaer, akkurat som hen bør kunne følge opp andre temaer som barn kan være opptatt av.

Det er for øvrig mange gode grunner til å ikke fokusere på religion i norske barnehager. Én grunn kan være at foreldrene vil ta hånd om dette selv. En annen grunn kan være at både foreldre og ansatte synes det blir for mye av det gode. Barnehageåret følger kirkeåret, de kristne høytidene tar allerede mye tid og plass, og det vil være uheldig å markere enda flere. 2 En tredje grunn til å tone ned det religiøse kan være at de foresatte ser på religion som irrelevant eller undertrykkende. Denne boka inneholder ingen generelle

1 «Hverdagspluralisme» er et nyord som kanskje vil bli brukt i tiden fremover, kanskje ikke.

2 Noen steder markeres både advent, Lucia, jul, fastelavn, påske, pinse, sankthans og alle helgensdag (halloween).

beskrivelser av de religionene som nevnes utover i kapitlene. Det er ingen fagbok eller lærebok om religion. Det er snarere en samling ressurser og/eller eksempler på hvordan samtaler om religion kan gjennomføres i en vanlig norsk barnehage.

Det er minst to måter å snakke om religion på. Den ene måten er orien terende og saklig. Den vil ikke påvirke, men opplyse. Den andre måten er direkte eller indirekte forkynnende. Indirekte forkynnelse kan for eksempel finne sted når en voksen som forteller barn om en religion, kun plukker ut elementer som umiddelbart virker negative – eller motsatt: mange religioner fremstår som kun positive.

Når religion nevnes i Barnekonvensjonen, er det ikke fordi barnehagen er en religiøs institusjon, men fordi kunnskap om hverandre er en forutsetning for vennskap med hverandre – se for eksempel artikkel 29:

Barnets utdanning skal ta sikte på å forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkningen. (Barne- og familiedepartementet, 2020)

Rammeplanen for barnehagen sier noe av det samme, men vinkler det tettere opp imot det enkelte barns eksistensielle tanker og spørsmål: «Personalet skal formidle fortellinger og skape rom for barnas opplevelser, samtaler, erfa ringer og tanker om religion, livssyn, etikk og eksistensielle temaer» (Kunn skapsdepartementet, 2017, s. 55). Målet med denne boka, som handler om religion, er derfor ikke økt kunnskap om religion som sådan. Målet er snarere å bidra til økt respekt og toleranse mellom mennesker og grupper av mennes ker. Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen forsøker også å kombinere akademisk kunnskap med praksiserfaringer. Deler av boka (fortellinger og fagtekster i del 2) er for øvrig skrevet direkte for barn. Den faller derfor kan skje mellom to eller flere stoler. Vi vil imidlertid finne ut om voksenbok og barnebok i ett og samme bind kan fungere godt.

Vi vil bidra til å øke barnehagens kompetanse på religionsfeltet og til at voksne og barn sammen kan undersøke, undre seg og utforske noen sider ved de aktuelle religionene. Boka er ment som et bidrag til å profesjonalisere norske barnehager på et felt der vi fremdeles kan oppleve at det tas avgjørel ser basert på de ansattes synsing og barndomsminner, og ikke på planverk, fagkunnskap og etisk refleksjon.

Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen er delt i tre. Kjartan Belseth har skrevet førsteutkastet til del 1 og del 3, mens Geir Winje har skrevet første utkastet til del 2. Deretter har vi lest hverandres tekster kritisk og foreslått endringer. Del 1 er mer prinsipiell enn resten av boka, for her ser vi nærmere på hvilke rammer og føringer som ligger i lovverk og forskrifter. Del 2 inne holder fagstoff om religioner, tilpasset både voksne og barn, samt fortellinger, bilder og (bilder av) bygninger. Del 2 er noe endret siden førsteutgaven, i hovedsak fordi jødedommen og bahai har fått bredere omtale. Del 3 gir en oversikt over områder i barnehagens hverdagsliv der religiøse føringer gjør seg gjeldende. Her er praksisfortellinger en rød tråd.

Kjartan Belseth er førstelektor i pedagogikk på barnehagelærerutdan ningen ved Høgskolen i Østfold. Han er utdannet barnehagelærer og har lang erfaring fra barnehagen. Han har skrevet flere vitenskapelige og populærvi tenskapelige artikler, og er særlig opptatt av barnehagelærerens profesjon og inkluderende praksiser knyttet til språklig, religiøst og kulturelt mangfold i barnehagen. Kjartan ønsker å takke Merete Ellen Lunde og Beate Lund, begge ved Høgskolen i Østfold, som har vært viktige støttespillere gjennom flere år. En ekstra takk til Beate for kritisk gjennomlesing av deler av boka i flere omganger. Kjartan takker også Döndü Zorluoglu, en god kollega og venn, som har lært ham mye om kultur, religion og språk gjennom arbeid på samme barnehageavdeling i mange år. Du er en stor inspirasjon!

Geir Winje er dosent i religionsvitenskap og arbeider i lærerutdanningene ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har skrevet flere artikler og bøker om religion, religion og kunst, og religion og modernitet. De siste årene har han arbeidet mest med verdispørsmål, menneskerettigheter og menneskeverd i forbindelse med religionsundervisning. Geir takker Anne-Lene Vintervold for kritisk gjennomlesning av manus.

Vi takker også redaktør Mary-Ann Hjemdahl for å ha hatt tro på vårt pro sjekt hele veien.

Innhold

Forord 5

Del I

Perspektiver på den pluralistiske barnehagen 13

1 Religion i den pluralistiske barnehagen 14

Barna ............................................................................................ 14

Foresatte og barnas hjem 17 Personalet 19 Religion, danning og medvirkning 22

2 Verdier og idealer i den pluralistiske barnehagen ................... 24

Respekt og toleranse 25 Likestilling og likeverd 28 Pluralisme eller «det typisk norske»? 29

Del II

Å samtale om religion i barnehagen 35

3 Livssyklusen 37

Nærmere om døden 38

4 Om ressursene i del II 40

Tre dimensjoner 43 Ligner religionene på hverandre? ...................................................... 44

5 Kristendom 47

Bibelen 50

Kristen kunst: Bilder av Jesus 59 Jehovas vitner (JV) ......................................................................... 59

6 Islam 61

Koranen og hadith 61 Sunni og sjia 68

Ahmaddiyya ................................................................................... 68

Innhold

7 Hinduisme 69

De viktigste gudene 69 8 Buddhisme.................................................................................. 77

Den gamle veien og den store båten 80 9 Sikhisme 85 10 Jødedom 91 11 Bahai ........................................................................................... 95

Del III

Religiøse føringer for hverdagslivet i barnehagen ...................... 99

12 Lek og religion 100 13 Religion i årsplanen 103

Hvordan lage en årsplan som tar høyde for religionenes nærvær? 105

Hva bør stå i årsplanen til en pluralistisk barnehage? .......................... 107 Hvorfor vegrer Jehovas vitner seg mot å feire jul, fødselsdag og 17. mai? 109

Noen forslag til prinsipper for den religionsfaglige delen av årsplanen 113 14 Kunst og bildeforbud 114 15 Mat og måltider .......................................................................... 116 16 Sømmelighet og hygiene 121

Avslutning 126

Referanser ........................................................................................ 128

Bilder på omslaget Forside

Et eksemplar av Koranen Fargerike hender

Tibetansk fremstilling av en bodhisattva (Avalokiteshvara)

Stilisert fremstilling av sikhismens tiende guru, Gobind Singh Barn utforsker

Kors

Krishna med stjålet smør Bakside

David og Goliat Barn

Sankt Peter (mosaikk). Nøkkelen viser at Peter var den første paven (se Matteus 16).

Tekster for barn

FAGTEKSTER

Fødsel og død i religionene (s. 38)

Hva er kristendom? (s. 49)

Hva er Bibelen? (s. 54)

Hva er islam? (s. 62)

Hva er hinduisme? (s. 71)

Hva er buddhisme? (s. 77)

Hva er sikhisme? (s. 87)

Hva er jødedom? (s. 91)

Hva er bahai? (s. 95)

FORTELLINGER

David og Goliat (s. 52)

Jesus gir mat til 4000 mennesker (s. 55)

Da Jesus ble født (fortelling basert på Koranen) (s. 65)

Den gråtende kamelen (s. 66)

Aisha gråt ofte (s. 67)

Smørtyven Krishna (s. 74)

Sati og Parvati gifter seg med Shiva (s. 75)

Buddha og svanen (s. 79)

Hvordan Avalokiteshvara fikk elleve hoder og 1000 armer (s. 83)

Gutten med de myke hendene (s. 89)

Fortellingen om hanukka (s. 93)

Abdul-Bahas gavmildhet (s. 97)

BILDER

Bilde 1: Kirkebygg (s. 48)

Bilde 2: Jesus som konge (s. 56)

Bilde 3: Jesus bærer et lam (s. 58)

Bilde 4: Moské (s. 63)

Bilde 5: Ornamenter (s. 64)

Bilde 6: Hindutempel (s. 70)

Bilde 7: Vishnu og avatarene hans (s. 72)

Bilde 8: Buddhisttempel (s. 78)

Bilde 9: Amitabha Buddha med to bodhisattvaer (s. 82)

Bilde 10: Det gylne tempel (s. 86)

Bilde 11: De ti guruene (s. 88)

Bilde 12: Synagoge (s. 92)

Bilde 13: Bahai-tempel (s. 96)

Perspektiver på den pluralistiske barnehagen

Dagens barnehager er møtesteder for ulike religioner og verdisystemer, og vi mener det er viktig at barnehagelærere forstår betydningen av at barnehagene kan være slike møtesteder. Arbeidet med hverdagspluralisme i barnehagen er sentrert rundt religion og ulike verdier knyttet til religion. I denne første og mest prinsipielle delen av boka ser vi nærmere på religioner og verdier i for hold til barnehagens viktigste styringsdokumenter: Barnehageloven (2005) og barnehagens rammeplan (Kunnskapsdepartementet, 2017). I tillegg trekker vi inn både FNs barnekonvensjon (1979) og menneskerettighetene (1948), som stadfester foreldrenes rett til å oppdra sine barn slik de ønsker.

Fordi religion først og fremst tematiseres ved de store høytidene, er høy tidsmarkering ofte den viktigste arbeidsformen på dette feltet (se f.eks. Winje, 2010), men Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen er ment som et bidrag til å kunne gi religion større plass enn som så. Barn møter religion også til hverdags, for eksempel ved måltider, i lek og i forbindelse med klær og hygiene. Fra én side sett kan det virke som om religion har en relativt liten plass i norske barnehager. Mange foreldre og barn er sekulært innstilte og forholder seg i liten grad til religion. Kanskje derfor kjenner de ikke alltid igjen religion når de møter den. Om en barnehage for eksempel holder på med juleforberedelser i ukesvis, vil noen oppfatte dette som «kos», mens andre kan oppleve det som en aktiv religionsutøvelse. Mange ser at innvan drermiljøer kan være sterkt preget av religion, men de ser ikke at samfunnet for øvrig også er det. Et godt eksempel på kristendommens dominans i norske barnehager er hvordan kirkeåret ligger til grunn for barnehagenes årsplaner.

Religion i den pluralistiske barnehagen

I bokas første del ser vi prinsipielt på dagens barnehager og det nye religi onsmangfoldet som preger dem. I kapittel 1 er vi mest opptatt av barns og voksnes møte med religionenes trosforestillinger, mens vi i kapittel 2 ser dette møtet i sammenheng med noen av de verdiene det aktualiserer.

Barna

Barnehagen er ingen religiøs institusjon. Den er ikke tildelt noe ansvar for barns religiøse utvikling. På den annen side kan barnehagen heller ikke igno rere barns eventuelle religiøsitet. Den må forholde seg til hele barnet, ikke bare utvalgte deler av det. Når rammeplanen sier at det «skal være plass for en åndelig dimensjon i barnehagen» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9), forstår vi det slik at barn skal følges opp, møtes gjennom samtaler, undring og spørsmål, og ikke ignoreres når det gjelder deres religion og spiritualitet – akkurat som på andre livsområder. Barns mulighet til å filosofere rundt religiøse spørsmål de kan være opptatt av, blir større dersom personalet er opptatt av å synliggjøre barns religiøse tilhørighet og har lyst til å snakke om den (Giæver, 2014).

Men selv om barnehagen åpner for samtaler om religion, skal den være et nøytralt sted, der barn med ulik religions- og livssynsmessig bakgrunn skal få slippe å måtte snakke om religion og livssyn. De skal slippe å måtte være representanter for sin egen religion eller sitt eget livssyn, og de skal slippe å måtte høre på andres kritikk av deres egen religion eller deres eget livssyn.

Vi mener de ansatte bør formulere og følge ganske strenge regler på dette feltet: Ingen barn skal presses eller oppfordres til å fortelle om sin egen tro eller religion. Så strengt bør det etter vårt syn være, da et barn ikke er noe (lære)middel, men et mål i seg selv. Men det er altså like uheldig dersom de ansatte forhindrer slike samtaler. Det kan de gjøre ved å avbryte dem, eller mer subtilt ved å skyte inn kommentarer og spørsmål som vrir samtalen over i en annen retning.

Mye faglitteratur om barn og religion er skrevet med et annet siktemål og i en annen kontekst enn dagens flerkulturelle norske barnehager. Forskere som Goldman og Fowler observerte og intervjuet barn for å kartlegge deres religiøse og moralske utvikling. De etablerte teorier om stadier, ikke ulikt Piaget og Erikson (Sødal, 2014, s. 81ff; Sørbø, 2005, s. 23ff). Vi ser ingen grunn til at dagens barnehage skal forholde seg til disse teoriene. Identitet og reli gion forstås på stadig nye måter, kristendommen er ikke lenger normal kontekst, og det har ingen hensikt å etablere et religiøst hierarki med «den modne voksnes religiøsitet» på toppen og «det umodne barnets religiøsitet» på bunnen.

Men vi finner også eksempler på forskning som etter vårt syn har høy rele vans for dagens norske barnehager. Et eksempel er John Hull (1991, 1997), som blant annet var opptatt av hvordan barn kommuniserer om religiøse spørsmål og erfaringer. Barn som ofte samtaler om eksistensielle temaer, utvikler et språk for dette. Barn som er gode venner, kan få hjelp til å utvi kle en samtalekultur preget av tillit, varme og respekt, ja, også humor. Slik sett kan barns samtaler om religion forstås først og fremst som kunnskaps formidling, språkutvikling, oppøvelse av empati og evne til dialog.

Barn i norske barnehager velger i liten grad selv hva de skal tro og mene på det religiøse feltet. Religion er mer et uttrykk for sosial tilknytning enn for individuell erfaring og overbevisning. Likevel – eller nettopp derfor – kan barn ha behov for et miljø utenfor familien der de kan samtale om dette med andre. I rammeplanen står det blant annet:

Gjennom å samtale om og undre over eksistensielle, etiske og filosofiske spørs mål skal barn få anledning til selv å formulere spørsmål, lytte til andre, reflektere og finne svar. Slik skal barnehagen bidra til å legge grunnlag for kritisk tenkning og dømmekraft. (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 55)

Verken kritisk tenking eller undring over eksistensielle spørsmål er nødven digvis noe barn har lyst til i barnehagen. Det er heller ikke sikkert at de fore

satte ønsker det. Når det er sagt, må det også sies at målet med å samtale om eksistensielle temaer, deriblant religion, ikke er at barn skal bli religiøse. Målet er å oppøve evnen til å innta andres perspektiver, å se tilværelsen fra andre synsvinkler enn kun sin egen. Dette henger også sammen med ram meplanens føringer om at barnehagen skal motarbeide rasisme, krenkelser og diskriminerende holdninger.

Katrine Giæver, som har arbeidet mye med språklig og kulturelt mangfold i barnehager, hevder at barns religionsfrihet kan begrenses av et barnehage personale som ikke følger opp barnas innspill når de uttrykker sin religiøse tilhørighet eller nysgjerrighet. Når barn samtaler om religion eller livssyn, foreslår hun at de voksne i stedet tar del i samtalen – og (dersom det passer og dersom samtalen er preget av gjensidig respekt) utvider den til å omhandle flere religioner og livssyn (Giæver, 2014).

Vi avslutter denne delen om barn og religion med noen ord om identitet og forventningen om at barnehagen skal bidra til «barns identitetsutvikling». I styringsdokumentene som ligger til grunn for arbeidet i barnehagen, kan det virke som om identitet forstås på en moderne, vestlig måte – det vil si med vekt på individualitet og selvrealisering (se for eksempel artikkel 29 i menneskerettighetserklæringen fra 1948).3 Denne forståelsen skiller seg fra en mer førmoderne, kollektiv identitetsforståelse som er sterkere preget av gruppetilhørighet, for eksempel til familie eller trosfellesskap. Idealet om individuell selvrealisering kan derfor komme i konflikt med religiøse idea ler. I religionene forstås ofte livet på jorda som en forberedelse til livet etter døden. En skal forsake egne behov i dette livet og heller realisere seg selv i det neste livet. Selv om det ikke er så lenge siden norske skoler og barnehager hadde en tydelig religiøs profil, finner vi i dagens rammeplan ingen mål som kan sies å være religiøse eller orientert mot det hinsidige.

Det hevdes ofte at det kan være vanskelig å vokse opp i to forskjellige kulturer – blant annet fordi identitetsforståelsen kan være forskjellig. Mange antar for eksempel at det er konfliktfylt å tilhøre én kultur eller ett miljø i familien og en annen kultur, et annet miljø, i barnehagen. Den ene kulturen kan oppleves som trygg og den andre som fremmed og utrygg. Barn kan opp leve reelle kulturkonflikter, for eksempel dersom lydighet og identifikasjon med familien er viktig hjemme, mens kritisk tenkning og individualitet frem

3 «Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig» – hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/ fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter (lest 02.01.2021).

mes i barnehagen. Dersom barn opplever tilhørighet og trives både i hjem met og i barnehagen, kan de likevel oppleve en identitetskonflikt dersom de foresatte og personalet gjensidig underkjenner hverandres kultur.

Blant de første norske bøkene som kartla hvordan religionsforskjeller kunne slå ut i barnehagen, var Barn med ulik tro (Sødal, 2000). Her formu leres inngangen til temaet slik (s. 17): «Når to verdener møtes – barnet i krysspress.» Det innledende kapittelet handler i stor grad om å identifisere konflikter mellom familie og barnehage, og å kartlegge barnas ulike måter å møte eller unngå dem på.

I 2003 kom Sissel Østbergs bok Muslim i Norge, som baserte seg på en doktoravhandling om hvordan norske barn med pakistansk, muslimsk fami liebakgrunn oppfatter seg selv (Østberg, 2003). Østbergs informanter opp levde i hovedsak ikke en problematisk kulturkollisjon, men utviklet i stedet en særegen kompetanse, nettopp fordi de hørte hjemme i to kulturer. I stedet for å beskrive barnas identitet som truet eller splittet, bruker Østberg uttryk ket integrert plural identitet. Ved å bruke begrepet plural (mange, flere), får hun frem at barna på et vis utviklet flere velfungerende identiteter: én når de var hjemme, én i moskeen, én i barnehagen og så videre. Samtidig bru ker hun begrepet integrert (gjøre hel, uskadd), fordi barna ikke opplevde de forskjellige identitetene som uttrykk for en splittelse eller konflikt. I stedet hang de sammen og utfylte hverandre. Begrepet «integrert plural identitet» brukes også av Giæver (2014) og andre i faglitteratur om for eksempel språk og identitet.

Foresatte og barnas hjem

Foreldre og foresatte har både en rett og et ansvar overfor sine barn. Foreldre retten omfatter friheten til å oppdra barna sine på en måte som er i samsvar med de verdiene, idealene og preferansene en har. Store norske leksikon definerer foreldreansvar som «det ansvar foreldrene i videste forstand har til å gi barnet omtanke og omsorg, og til å treffe bestemmelser på barnets vegne i personlige forhold» (Lødrup, 2017). Dette ansvaret er regulert i barneloven, og skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Dette finner vi også igjen i menneskerettighetene, som påpeker at foreldrene har rett til å oppdra sine barn slik de selv ønsker, for eksempel ved å velge skole/barnehage for dem (artikkel 26).

Barnehagen skal legge til rette for foreldresamarbeidet og tilstrebe god dialog med foreldrene. Det skal finne sted på individnivå, med foreldrene

til det enkelte barn, og på gruppenivå, gjennom foreldreråd og samarbeids utvalg. På individnivå skal barnehagen legge til rette for at foreldrene og barnehagen jevnlig kan utveksle observasjoner og vurderinger knyttet til det enkelte barns helse, trivsel, erfaringer, utvikling og læring. Barnehagen skal begrunne sine vurderinger overfor foreldrene og ta hensyn til foreldrenes synspunkter. Samarbeidet skal sikre at foreldrene får medvirke til den indivi duelle tilretteleggingen av tilbudet. Samtidig må både foreldre og personale forholde seg til at barnehagen også har et samfunnsmandat og et verdigrunn lag som må forvaltes.

Når barnet begynner i barnehagen har personalet en forpliktelse over for foreldrene, tidligere kalt foreldresamarbeid. Det har nå blitt endret til «samarbeid med barnas hjem», da dette også rommer alle de som av ulike grunner ikke hos bor foreldre eller foresatte. Dersom et godt samarbeid med barnas hjem skal sikres, og foreldres mulighet til å få medvirke skal være reell, er det viktig at personalet og foreldrene møtes og utveksler synspunkter i en atmosfære preget av gjensidig respekt og tillit – uansett bakgrunn. Der som barnehagen skal innfri dette, må alle foreldrene oppleve at personalets «respekt, lydhørhet og innsikt» i deres skikker og tenkemåter når det gjelder barneoppdragelse, også viser seg i praktisk handling i barnehagen. Under punktet om samarbeid mellom hjem og barnehage i rammeplanen (Kunn skapsdepartementet, 2017, s. 29) står det:

Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling, jf. barnehageloven § 1. Betegnelsene «hjemmet» og «foreldrene» omfatter også andre foresatte. Barnehagen skal ivareta foreldrenes rett til medvirkning og arbeide i nært samarbeid og forståelse med foreldrene, jf. barnehageloven § 1 og § 4.

Et annet aspekt som trekkes eksplisitt frem i den nåværende rammeplanen, er at barnehagen må tilstrebe at barnet ikke kommer i lojalitetskonflikt mel lom hjemmet og barnehagen. Begrepet «lojalitetskonflikt» er ikke utdypet nærmere, men et typisk eksempel er barnet som har kommet i skade for å spise forbudt mat i barnehagen. Personalet synes de religiøse matreglene er unødige og altfor kompliserte, så de sier til barnet at «det er ikke så farlig». Når familien samles etter skole og jobb, velger barnet å ikke fortelle noe om det som har skjedd.

Vi kan ikke klandre barn som opplever en lojalitetskonflikt som denne, og vi kan heller ikke klandre foreldrene som antar at barnehagen er profesjonell

på dette feltet, som på andre felt. Dersom det som skjedde er vanlig i denne barnehagen, snakker vi ikke om et overtramp, men om en ukultur. Skal det opparbeides en gjensidig tillit mellom barnehage og hjem, må personalet være åpne og ærlige.

Personalet

Under overskriften Mangfold og gjensidig respekt i rammeplanen (Kunn skapsdepartementet, 2017, s. 9) står det:

Barnehagen skal bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger.

Her står det at «barnehagen skal …», men barnehagen er en institusjon, og ikke et menneske. Hvordan kan vi tolke dette? Når «barnehagen skal bruke mangfold som en ressurs», betyr det at personalet «skal bruke mangfold som en ressurs». Mange voksne er imidlertid engstelige for å samtale med barn eller foresatte om religiøse spørsmål (Hidle & Krogstad, 2015a, 2015b; Krogstad, 2014). De er redde for å blande seg opp i hvordan barna oppdras, og de synes ikke de kan nok om religion. Da må barnehagelæreren ha god kontakt med de foresatte og barnas hjem, samtidig som hen stadig tilegner seg nødvendig fagkunnskap på religions- og livsynsfeltet gjennom erfaring og faglig arbeid.

Vårt hovedpoeng er at barnehagelæreren må kunne veldig mye og stadig tilegne seg mer kunnskap på religions- og livssynsfeltet. Det er den viktigste forutsetningen når «arbeidsinstruksen» sier både at de ansatte skal sørge for at barna (dersom de vil) får gi uttrykk for egne eventuelle religiøse tanker og opplevelser, samtidig som de skal beskyttes mot religiøs påvirkning. Paral lelt har barnehagelæreren kontakt med de foresatte og gjør med sitt faglige skjønn etiske vurderinger fortløpende.

En mulig utfordring for personalet kan være dersom foresatte og ansatte med tilhørighet i ulike religioner utvikler konflikter. Disse kan noen ganger unngås ved å tone ned religionselementene i barnehagen, men andre ganger er det tvert imot. Det er ved å snakke sammen om (potensielle) konflikter at vi kan få den nødvendige informasjon og utvikle den nødvendige forståelse. Ikke alle konflikter kan løses, men det kan likevel være nyttig å bli enige om hva man er uenige om. En barnehage kan med fordel fremstå som et uenighetsfellesskap (Iversen, 2014); et fellesskap av mennesker med ulike meninger og verdier.