Patrick O'Brian – 13-skudds salutt

O’Brian. 13 skudds salutt. Omsl.qxp_o’brian. 13 skudds salutt. omsl 03.03.17 16.16 Side 1

trettende bind i Patrick O’Brians verdensberømte romanserie om den temperamentsfulle kapteinen Jack Aubrey, som seiler i den britiske marinen, og Stephen Maturin, skipslegen som også arbeider for britisk etterretning.

Etter å ha blitt avskjediget på grunn av falske beskyldninger, fører Aubreys innsats som kaptein på kaperskipet Surprise til at han får ny tillit fra marinen. Nå som æren og posisjonen er gjenopprettet, setter han nok en gang seil, denne gangen for Sørkinahavet. Sammen med sin gamle venn Maturin legger han ut på et oppdrag for å forhindre allianser mellom Bonaparte og malayiske fyrster. Ved sultanens hoff i øystaten Pulo Prabang innledes et diplomatisk spill der det snart står om liv og død, og hvor Stephen må bruke all sin kløkt for å overliste motparten. pat ri c k o ’ b ri an (1914-2000) skrev en lang rekke historiske verk, biografier og romaner. Best kjent er de 20 bindene i serien om Aubrey og Maturin, som har utkommet på 16 språk, og som har blitt sammenliknet med bøkene til Jane Austen, Joseph Conrad og Herman Melville.

PAT R I C K O’ BR IAN 13-skudds salutt

av patrick o’brian på forlaget oktobe r Første kommando Orlogskaptein HMS Surprise Toktet til Mauritius Den ødeste øy Hell i krig Skipslegens makker Oppdrag på Det joniske hav Svikefull havn Den andre siden av verden Baksiden av medaljen Kaperskip

B

1 3 – sk udd s s alut t «De beste historiske romaner som noensinne er skrevet.» the new york times

«O’Brian briljerer som forfatter på en måte som hele tiden evner å overraske, som trollbinder leseren. Ingen nålevende forfatter kan bevege slik O’Brian gjør, ingen kan få deg til å le så høyt og hjertelig, gjøre knokene dine så hvite av uutholdelig spenning eller gjøre deg så gråtkvalt av medfølelse som ham. Han er en mester.» kevin mye r s,Irish Times «Alt i denne boka viser O’Brian på høyden av sine evner, der han håndterer lange plottråder som strekker seg fremover og bakover, som viser oss en ny del av verden (…) Jeg bruker å være god på å forutsi plott, men O’Brian lurer meg hver gang.» jo walton, tor.com «Plottet i 13-skudds salutt er sentrert rundt Aubrey og Maturins oppdrag i Sørkinahavet, der de skal stoppe Bonapartes agenter. Men O’Brian har ingen hast med å få dem dit (…) han arbeider elegant med variasjoner over tradisjonen med eventyrlige sjøfartshistorier.» thomas f lanagan, New York Times

is b n 978-82-495-1471-7

Omslagsillustrasjon av geoff hunt © harpe rcollinspublishe r s ltd 2010

«På hver side minner O’Brian oss med subtil kunstferdighet om den viktigste av alle historiske leksjoner: at tidene forandrer seg, men ikke menneskene.» richard snow, New York Times Book Review

FORLAG ET OKTOBER

forlaget oktobe r

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 2

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 3

Patrick O’Brian

13-SKUDDS SALUTT Fartein Døvle Jonassen

forlaget oktober 2017

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 4

patrick o’brian 13-skudds salutt Originalens tittel: The Thirteen – Gun Salute Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2017 © The Estate of the late Patrick O’Brian cbe 1988 Satt med Sabon 10,5/13 pt hos oz Fotosats as Papir: 80 g Munken Print Cream. Bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab Første opplag, 2017 isbn 978-82-495-1471-7 www.oktober.no

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 5

TIL RICHARD OLLARD

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 6

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 7

FØRSTE KAPITTEL Hastverket til tross hadde mange hustruer og kjærester kommet for å se skipet vel av sted, og de av besetningen som ikke var opptatt med å seile henne på den vanskelige kursen, klosshalt mot den friske, sørøstlige brisen, betraktet de hvite, blafrende lommetørklærne langt der inne, helt til Black Point stengte dem ute og skjulte dem fullstendig.

De gifte mennene på Surprises akterdekk trakk seg tilbake fra relingen med et sukk og smekket sammen teleskopene. De var tett knyttet til sine hustruer, og for alle sammen – kaptein Jack Aubrey, fungerende premierløytnant Tom Pullings, skipslegen Stephen Maturin og assistenten hans Nathaniel Martin – var det med stort vemod de skiltes fra dem. Men tilfeldigvis hadde alle, etter diverse administrative forsinkelser og av andre grunner, hatt et uvanlig langt hjemmeopphold; noen hadde følt sin betydning sterkt redusert etter en barnefødsel; andre hadde måttet utholde tilfeller av uenighet, inngiftede slektninger, osende skorsteinsrør, lekkasjer i taket, avgifter, skatter, selskapsliv, oppsetsighet; og nå da de snudde seg, så de ut mot den åpne himmelen i sørvest, lyseblå med en flåte av hvite, lubne skyer marsjerende over mot høyre, det mørkere blå havet som gikk mot en stram linje høyt på horisonten, og bortenfor den horisonten lå det fortsatt endeløse muligheter, til tross for den sene og ikke altfor lovende avreisen.

Det ville være en absurd overdrivelse å snakke om en følelse av flukt eller ferie; men under vemodet lå det en fornemmelse av å vende tilbake til en enklere verden, en verden hvor tak eller det som tilsvarte det, ikke var forventet å være helt og holdent vanntette, hvor skorsteiner og eiendomsskatt betydde lite, hvor et fastlagt hierarki, uavhengig av moral eller intellekt, 7

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 8

gjorde det av med, om ikke uenighet, så i det minste dens mest åpne uttrykksformer, en verden hvor tjenere aldri meldte morgenvisitter; en verden blottet for de fleste bekvemmeligheter, så avgjort kompleks nok og ikke uten sine farer, men likevel en verden hvis kompleksitet var, så å si, mer direkte, mindre uendelig variert; og fremfor alt en verden som de var vant til. Regnet i antall dager, måtte Jack Aubrey ha tilbrakt mer tid til sjøs enn på land; og hvis de formende årene i hans ungdom skulle tillegges større verdi, kunne en objektiv betrakter ha klassifisert ham som ni tiendedels sjømann, særlig siden han hadde opplevd sine sterkeste følelser til sjøs. Vel hadde kjærlighet og et møte med loven på sitt mest urettferdige merket ham dypt på land, men hvor sterke disse følelsene enn var, kunne de ikke måle seg med dem han hadde kjent som sjømann, verken i antall eller intensitet. Rent bortsett fra de ekstreme farene ved storm og skipbrudd som hørte med til yrket, hadde han kjempet i flere store flåteslag og flere enkeltskipstrefninger enn de fleste offiserer i hans tid. Han hadde bordet mang en fiende, og det var i disse stundene han følte seg mest intenst levende. Vanligvis var han slett ikke aggressiv – en munter, sangvinsk, vennlig, godlynt skapning, streng bare ved tilfeller av dårlig sjømannskap – men når han var på dekket av et fransk skip, med sverdet i hånden, kjente han en vill og utemmet glede, en hel og full tilstedeværelse som aldri ellers; og han husket hvert slag han ga eller fikk, hver detalj ved hele trefningen, med tindrende skarphet.

Her var han helt ulik sin venn Maturin, som mislikte vold og ikke fant noen glede i trefninger overhodet. Når han var nødt til å kjempe, gjorde han det med kjølig effektivitet, men aldri uten en uro som kontinuerlig måtte holdes i sjakk, og han mislikte både selve hendelsen og minnene.

Martin, skipslegeassistenten, var heller ingen berserk, kanskje dels fordi han var prest (skjønt uten kall, og for øyeblikket også kappe- og krageløs, siden han hadde gitt avkall på presteverdigheten til fordel for denne umåtelig lange ferden, kanskje en jordomseiling, for å være med som Maturins assistent), men helt sikkert fordi han var ute av stand til å føle noe sinne, kampraseri, før han var blitt alvorlig angrepet, og selv da i liten 8

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 9

grad – bare en vill, indignert trang til å forsvare seg. Ja, det var nok like mange holdninger til kamp om bord som det var menn, og like mange former for mot; men selv om det spente fra Klossete Davies’ mørke, dødelige, dyriske raseri til Barret Bondens enkle fryd over spenningen, den vanvittige spenningen, var det ingen om bord på Surprise som kunne sies å være skvetne. Med svært få unntak var alle stridende yrkessjømenn.

Noen hadde opprinnelig kommet fra havseilende kaperskip, noen fra kystsmuglere og noen fra krigsskip; men de var et håndplukket mannskap (på grunn av den spesielle situasjonen han var i, hadde Jack Aubrey et stort antall å velge blant) og nå hadde de vært sammen lenge nok, med en god del ruskevær og noen ordentlig harde kamper, til å ha dannet et tydelig fellesskap med sterke følelser og stor stolthet for skipet.

Riktignok et noe atypisk fellesskap på et skip som minnet sterkt om et orlogsfartøy, for ikke bare var de helt uten marinesoldater, uniformerte offiserer og kadetter, men folk gikk rundt med en avslappet ledighet, sågar med hendene i lommen; det lød litt latter på bakken til tross for avskjeden; og kvartermesteren på styreplassen, som tørket en tåre fra kinnet og ristet på det gråhårede hodet, hadde ingen betenkeligheter med å henvende seg direkte til Jack: «Maken til henne får jeg aldri se. Den nydeligste unge dama i Shelmerston.»

«Så menn en nydelig ung dame, Heaven,» sa Jack. «Fru Heaven, om jeg ikke tar feil?»

«Vel, sir, på en måte – men mer løselig ville noen kanskje si, mindre strengt i formen.»

«Nå, slik å forstå. Vel, ikke vær lei Dem, De får helt sikkert se henne igjen.»

Men Surprise var i seg selv atypisk. Selv om hun minnet sterkt om et marineskip, var hun i virkeligheten bare en kaperskute, et privat krigsskip med tillatelse til å gå krysstokt etter fiendtlige skip; men så var hun ikke noe vanlig kaperskip heller, siden staten dekket utgiftene for å seile henne til Sydhavet, hvor hun skulle gjøre livet surt for de franske og amerikanske hvalfangerne og pelshandlerne og så mange fiendtlige krigsskip som de kunne makte. Dette ville normalt ha brakt henne mye nærmere statusen som et av Hans Majestets leide fartøyer, særlig 9

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 10

siden besetningen var fritatt fra tvangsverving, men nå hadde det seg slik at administrasjonens egentlige hensikt var å gjøre dr. Maturin i stand til å undersøke muligheten for dannelse av uavhengige stater i Chile og Peru – om dette kunne hjelpes på vei – for slik å svekke det spanske imperiet. Siden Spania på denne tiden var Englands allierte, måtte denne hensikten være strengt hemmelig, og det samme gjaldt pengestøtten og i grunnen alt annet som vedrørte denne potensielt pinlige affæren.

Dette bekymret imidlertid ikke Surprise-folkene det minste.

Mennene visste at de hadde sitt dyrebare fritaksbrev og at de hadde lykkes med å beholde sin plass i skipsboken, den særs eksklusive skipsboken, til det mest strålende, suksessrike kaperskipet på havet, med en liste over priser som hadde gjort selv de mest beskjedne sjømennene om bord i stand til å strø om seg med gullstykker om de så ønsket. Flere av dem og flere av skipskameratene deres hadde gjort nettopp det i den uventet lange perioden mens skipet ble utrustet til Sør-Amerika-ferden, og nå var de atter en gang fattigfranser, skjønt svært så lystige fattigfranser, siden det som hadde skjedd før utmerket godt kunne skje igjen – nesten var garantert å skje igjen – og selv et lite krysstokt, for ikke å snakke om en seilas til Sydhavet, kunne bringe kaptein Aubrey hjem med så mange priser på slep at havnen i Shelmerston ville bli overfylt for andre gang.

Men svært mange av dem, spesielt de som seilte på dobbel og to og en halv lott, hadde lyttet til kapteinens råd. Kaptein Aubrey var bemerkelsesverdig flink til å gi økonomiske råd: Han prekte sparsommelighet, forsiktighet, aksjer med lavt utbytte (de såkalte Navy Five per cents var den ytterste grense for hva han kunne bifalle), uopphørlig årvåkenhet og streng husholdering. Det var kjent i hele marinen at selv om Lucky Jack Aubrey så visst hadde gjort seg fortjent til oppnavnet på sjøen – han hadde håvet inn minst tre formuer før det siste forbløffende varpet – så hadde han også vært spektakulært uheldig på land. I visse perioder hadde han vært ekstravagant, holdt en stall med veddeløpshester og flottet seg på Brooks’s; andre ganger hadde han vært naiv, trodd på prosjektmakere og deres planer; og jevnt over hadde manøvrene hans endt med katastrofe. Det sto derfor fullstendig klart for en objektiv 10

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 11

betrakter at ingen hadde mindre rett til å gi råd. Men blant sjømenn var Aubreys håndtering av et skip, måten han førte skipet i kamp på, listen over seiere og listen over priser, nok til å oppveie en viss mangel på praktisk forvaltning; og rådene hans, alltid gitt i aller beste mening, alltid tilpasset tilhørernes midler og forståelse, hadde stor påvirkningskraft, omtrent slik Tom Cribbs råd i en utenrikspolitisk sak kunne ha hatt, og noen av Surprise-folkene, alle sammen gifte menn med barn, trakk seg tilbake fra sjøen. Men ingen, bortsett fra en seilmakermat som var gift med datteren og enearvingen til en fraktmann, hadde trukket seg tilbake særlig langt, og de syv nye vertshusene eller ølstuene, spredt rundt i landet, som het Aubrey Arms og hadde dette våpenskjoldet (asurblått, tre sauehoder) på skiltstolpene, hadde alle enkel tilgang til kysten – og, det måtte innrømmes, til innehaverens smuglende brødre, onkler, fettere, nevøer, og selv, Gud bevare oss, barnebarn. Med de fornuftige og hjemmekjære utgjorde en så liten del av fregattens mannskap at de, selv sammen med fattigfransene, knapt rokket ved det andre avviket, som var at Surprise for det meste var fylt av menn som seilte av gårde helt uten å være tvunget av myndigheter, fattigdom eller arbeidsledighet, men som hadde betydelige summer der hjemme, og som la ut på denne veldige seilasen for noe mer – noe som var mindre definert enn vinning, og viktigere. Med et slikt mangfold av personligheter var dette «mer» nødvendigvis en tanke formløst, skjønt en åpenbar del av det hadde å gjøre med å reise langt av sted, se nye riker, herje i mulighetenes land og kanskje få med seg sølv og gull, seile med et lykkelig skip, seile av sted i krigstid fra den store sannsynligheten for tvangsverving og plikttjeneste under offiserer av et ganske annet slag – det var ikke slåssingen Shelmerston-folkene mislikte, heller ikke ubekvemmeligheten og de små rasjonene, men den ofte unødvendig harde disiplinen, hundsingen, kjeftingen og iblant den rene undertrykkelsen. Og selv om det knapt var et hjerte som ikke frydet seg over krigsbytte – en sekk med dubloner kunne få enhver til å glise – så var det dype og heftige begjæret etter rikdom sjelden det viktigste.

For enkelte var det selvsagt tindrende klart hva dette «mer» besto i. Jack Aubrey brydde seg ikke en døyt om penger: Hans 11

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 12

eneste mål var gjeninnsettelse i tjenesten og på listen over orlogskapteiner, helst med sin gamle ansiennitet. Alt dette var blitt halvoffisielt og under forbehold tilbudt etter erobringen av Diane; og det var rett og slett blitt lovet etter at han ble innvalgt i parlamentet, eller snarere etter at en slektning hadde gitt ham lommevalgkretsen Milford. Men etter som tiden gikk, var Aubrey blitt mindre optimistisk, mindre tilbøyelig til å tro på løfter. Den lille kontakten han hadde hatt med Underhuset og sine kolleger der, hadde fortalt ham en hel del om hvor sårbar administrasjonen, og dermed dens beslutninger, var; han tvilte ikke et øyeblikk på den sittende førstelordens løfte, men han visste at ved et eventuelt regjeringsskifte var dette løftet, dette rent personlige, muntlige løftet, ikke nødvendigvis bindende for Melvilles etterfølger. Han visste også – og dette var en ny, skjønt ikke helt uforutsett, utvikling – at regenten slett ikke var velvillig innstilt til ham. Det kom dels av at regentens bror i marinen, hertugen av Clarence, både var en av Jacks mest ihuga forsvarere og regentens mest frimodige kritikere – brødrene var knapt på talefot; videre hadde flere sterkt uavhengige whig-admiraler også sagt at Aubrey absolutt måtte gjeninnsettes; og så, på toppen av det hele, hadde Jack gjort en av sine sjeldne ekskursjoner uti litteraturen. Da han fikk høre at regentens elskerinne lady Hertford under en mottakelse hadde vært uhøflig mot Diana Maturin, hans inngiftede slektning og hans beste venns hustru, sa han sint og på et litt for offentlig sted: «Sauer av samme ulla, sauer av samme ulla, skiter i eget reir, skåret over én kam, hele bunten. Dryden sa det meget godt om en annen stormanns elskerinne: Han sa – han sa – jeg har det. Han sa falsk, dum, gammel, ondskapsfull og udannet.

Nei, ingen får sagt det som Dryden. Falsk, dum, gammel, ondskapsfull og udannet – det finnes ikke noe mer udannet enn å være uhøflig på en kongelig mottakelse.»

Det var hans tidligere skipskamerat Mowett som hadde fortalt ham sitatet, og det var hans nåværende skipskamerat Maturin som fortalte ham at ordene hadde nådd det kongelige øre. Stephen hadde dette fra Blaine, sjefen for marinens etterretningstjeneste, som la til: «Hvis vi visste hvem som befant seg i backgammonrommet akkurat da, kunne vi muligens klare å sette et navn på marken i eplet.»

12

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 13

En mark i eplet var det. For en stund siden hadde to usedvanlig velplasserte franske agenter, Ledward ved finansdepartementet og Wray ved Admiralitetet, kokt i hop en siktelse mot Aubrey: Med Wrays nære kjennskap til marineoffiserers bevegelser og Ledwards til forbryterverdenen, var anklagen så listig utpønsket at den overbeviste en jury i Guildhall, og Jack ble funnet skyldig i børssvindel, bøtelagt, satt i gapestokk, og selvsagt avskjediget fra marinen. Anklagen var falsk, og dette ble bevist av en misfornøyd fiendtlig agent som forrådte Ledward og hans venn og ga fra seg uomtvistelige bevis på deres svik; men ingen av dem var blitt arrestert, og nå ble begge sagt å befinne seg i Paris. Blaine var sikker på at de var blitt beskyttet av en bemerkelsesverdig innflytelsesrik venn, antagelig en svært høyt plassert embetsmann: Denne mannen (eller muligens denne lille gruppen av menn), hvis identitet verken Blaine eller kollegene klarte å finne ut av, hvor mye de enn forsøkte, var fortsatt aktiv, fortsatt potensielt svært farlig. Og siden i det minste en del av Wrays plan hadde vært rettet mot Aubrey av personlig vond vilje, var det utvilsomt denne dunkle beskytterens innflytelse som lå bak den merkelige offisielle tregheten og uviljen som hadde møtt alle fremstøt til fordel for den nå åpenbart uskyldige Aubrey, frem til det øyeblikket da han ble medlem av parlamentet.

«Marken er stadig blant oss,» sa Blaine. «Han burde være rimelig iøynefallende på grunn av stillingen sin; det er svært sannsynlig at han har en uortodoks tilknytning til Wray; og dersom svært diskré undersøkelser forteller oss at en fremstående mann med slike tilbøyeligheter – og selv ikke den forsiktigste mann kan skjule slike ting for tjenerskapet – befant seg i backgammonrommet på fredag, vel, da kan vi omsider få avslørt ham.»

«Ja visst,» sa Stephen, «hvis vi legger til grunn at den eneste til stede som var villig til å spre ondsinnet sladder, var denne marken vår.»

«Så sant,» sa Blaine. «Men det kan gi et lite hint eller en pekepinn. Uansett håper jeg De vil innprente vår venn viktigheten av diskresjon. Si til ham at selv om førstelorden er en hederlig mann, er den rådende situasjonen så kompleks at han 13

13-SKUDD_Layout 1 22.02.17 15:54 Side 14

kan være fysisk ute av stand til å oppfylle løftene sine; han kan bli utestengt fra Admiralitetet. Be Aubrey om å være ytterst forsiktig med hvem han stoler på; og be ham om å legge til sjøs så snart han bare kan. Si at det rent bortsett fra de åpenbare hensynene han må ta, finnes dunkle krefter som kan skade ham.»