Ditt valg
’Allo ’allo ’allo. Å hva er detta for no’, hæ?
Det er stemmen til Kerberos, den arge mytiske trehodede hunden (ett ‘allo per hode). I oldtidsmytene vokter den porten til underverdenen og passer på at ingen av de døde slipper ut. Den har veldig skarpe tenner, slangehoder reiser seg som bust fra ryggen på den, og den snakker på gammeldags varietéspråk til en fyr som ser ut som en god gammel britisk bobby, et gammeldags ord for en britisk politimann.
Men den britiske politimannen er fra her og nå, han er siste korrupte opprykk, han har krysset elva Styx og har kommet til nedgangen til underverdenen for å vise hvert av hodene til Kerberos artige fotos av seg selv og andre i uniform som gjør artige ting som å gjøre V-tegn over og lage artige rasistiske/sexistiske kommentarer til bilder av likene til faktiske myrdede mennesker, som han har spredt på den artige politiappen som han og kompisene hans for tiden bruker, i dette landet, styrt av bøllete brushoder i det herrens år to tusen og tjueen, der denne historien, som be-
11
gynner med meg der jeg sitter og glor ut i lufta på sofaen i stua og forestiller meg et møte mellom noen skremmende aspekter ved fantasi og virkelighet, finner sted.
Kerberos hever ikke et øyebryn (og den kunne, hvis den ville, heve seks stykker samtidig). Sett det før. La likene dynge seg opp, jo flere jo bedre, i et land fullt av sørgende mennesker manipulert av det vedvarende presset om å te seg som om det ikke er et land fullt av sørgende mennesker.
Tragedie versus farse.
Har hunder øyebryn?
Jo, for det er viktig med sannsynlighet i myter, Sand.
Jeg kunne, om jeg virkelig hadde ønsket å vite det, ha reist meg fra sofaen og gått bort og sett på hodet til hunden til faren min for å sjekke.
Men jeg gadd ikke lenger bry meg med om hunder har øyebryn eller ikke.
Jeg brydde meg ikke om hvilken årstid det var.
Jeg brydde meg ikke engang om hvilken ukedag det var.
Jeg dreit i hele dritten. Jeg foraktet til og med meg selv for det lille ordspillet, selv om det ikke lignet meg, jeg som alltid har elsket språk, språket har spilt hovedrollen og jeg har vært dets evinnelige trofaste tjener. Men akkurat da kunne til og med ord, og alt det ord kunne og ikke kunne gjøre, dra til helvete, og sånn var det.
Så lyste telefonen min på bordet. Jeg så den lyse i det mørke rommet.
Jeg løftet den opp og stirret på den.
12
Ikke sykehuset.
Ok.
Et ukjent nummer.
Nå synes jeg det er rart at jeg svarte. Jeg tenkte vel at det kunne være en som faren min hadde jobbet for eller jobbet med som hadde hørt hva som hadde hendt og ringte for å høre hvordan det gikk osv. Jeg følte fremdeles en snev av ansvar for sånt som det. Så jeg hadde svaret klart. Ikke utenfor fare ennå. Under observasjon.
Hallo? sa jeg.
Sandy?
Ja, sa jeg.
Det er meg, sa en kvinnestemme.
Å ja, sa jeg, like klok.
Hun sa navnet sitt.
Jeg er gift Melck, men den gangen het jeg Martina Inglis.
Det tok et øyeblikk. Så husket jeg.
Martina Inglis.
Hun var samtidig med meg på college, samme år, samme fag. Hun og jeg hadde ikke vært venninner, men vi kjente hverandre. Nei, ikke det engang. Ikke egentlig. Jeg tenkte kanskje at hun hadde hørt om faren min (selv om Gud vet hvordan det skulle ha gått til) og at hun nå, selv om vi knapt kjente hverandre, kanskje ringte meg (selv om Gud vet hvor hun hadde fått nummeret mitt fra) for å, hva vet jeg, vise sympati.
Men hun nevnte ikke faren min.
Hun spurte ikke hvordan jeg hadde det eller hva jeg jobbet med eller noe av det folk vanligvis sier eller spør om.
13
Jeg tror det var derfor jeg ikke la på. Det var ikke noe forstilt ved henne.
Hun sa at hun hadde tenkt en stund at hun ville snakke med meg. Hun fortalte at hun jobbet som kuratorassistent ved et nasjonalmuseum (kunne du ha tenkt deg at jeg skulle ende opp som noe sånt?), og hadde vært på vei hjem etter en dagstur utenlands, som museet hadde sendt henne på i en av pausene mellom nedstengningene, for personlig å hente hjem, fra en vandreutstilling med gjenstander fra senmiddelalder og tidlig renessanse, en engelsk låsinnretning, en mekanisme, forklarte hun, som var langt forut for sin tid, og et usedvanlig fint og vakkert eksemplar, historisk svært betydningsfullt.
Så hun hadde landet her hjemme om kvelden og stått i kø ved grensekontrollen hele den lange tiden det tok å nå fram i køen av mennesker som fikk sjekket passene sine manuelt (de fleste av de digitale maskinene var ute av funksjon). Og så, da hun omsider var framme, sa mannen bak skjermen at hun hadde gitt ham feil pass.
Hun skjønte ikke hva han mente. Hva skulle det bety, feil pass?
Å, vent nå, sa hun. Jeg vet det. Jeg beklager, jeg har antakelig bare gitt deg det passet jeg ikke brukte ved utreise, vent et øyeblikk.
Et pass du ikke brukte ved utreise? sa mannen bak skjermen.
Jeg har to, sa hun.
Hun fisket det andre passet opp fra innerlomma i jakken.
Dobbelt statsborgerskap, sa hun.
14
Holder det ikke med ett land for deg? sa mannen bak skjermen.
Unnskyld? sa hun.
Jeg sa, holder det ikke med ett land for deg? sa mannen igjen.
Hun så på øynene hans over munnbindet. De smilte ikke.
Jeg tror det er min sak og ikke din, sa hun.
Han tok imot det andre passet, åpnet det, så på det, så på de to passene sammen, så på skjermen sin, tastet inn noe, og hun merket at det nå sto to maskerte funksjonærer i uniform tett inntil henne, rett bak henne, én på hver side.
Kan jeg få se billetten du har reist hit med i dag? sa mannen bak skjermen.
Hun tok fram telefonen, skrollet til hun fant billetten, snudde den og holdt den opp mot ham. En av funksjonærene tok telefonen ut av hånda hennes og ga den videre til mannen bak skjermen. Mannen la den oppå passene. Så spritet han hendene fra en flaske på skranken.
Vær vennlig å bli med oss, sa den andre funksjonæren.
Hvorfor det? sa hun.
Rutinesjekk, sa den andre.
De førte henne med seg.
Kollegaen deres har fremdeles telefonen min. Han har fremdeles begge passene mine, sa hun.
Du får det tilbake når den tid kommer, sa funksjonæren bak henne.
De førte henne gjennom en dør og gjennom en dør til inn i en trøstesløs korridor der alt som fantes
15
var en skanner. De kjørte veska med den lille pakkkassen med låsinnretningen i, som var alt hun hadde av håndbagasje, gjennom skanneren.
De spurte hva slags våpen som var i kassen.
Ikke tull. Det er åpenbart ikke noe våpen, sa hun. Den bredeste gjenstanden er en lås som en gang har sittet på et pengeskrin fra 1500-tallet. Den lange gjenstanden ved siden av er ikke en kniv, det er den opprinnelige nøkkelen til låsen. Dette er Boothby-låsen. Hvis dere hadde kunnet noe om engelske metallarbeider fra senmiddelalderen og tidlig renessanse, ville dere ha visst at det er en svært viktig historisk gjenstand og et praktfullt eksempel på smedkunst.
Funksjonæren åpnet kassen brutalt med kniv.
Du må ikke ta den opp! sa hun.
Han tok opp den emballerte låsen og veide den i hendene.
Legg den tilbake, sa hun. Legg den tilbake øyeblikkelig.
Hun sa det så skarpt at funksjonæren sluttet å sende den fra hånd til hånd og ganske surt la den ned i pakkassen igjen.
Så ba den andre funksjonæren om bevis på at hun var den hun sa hun var.
Hvordan da? sa hun. Dere har begge passene mine. Og telefonen min.
Så du har ingen utskrift av noen offisiell akkreditering for transport av en historisk gjenstand av nasjonal betydning? sa funksjonæren med pakkassen.
De prøvde å flytte henne til noe de kalte et forhørsrom. Hun klamret seg fast til kanten av skanneren med begge hender og gjorde kroppen så tung hun
16
kunne, sånn som demonstrantene i nyhetssendingene, og nektet å gå noe sted frivillig før hun fikk igjen den splintrede pakkassen og fikk forsikret seg om at både Boothby-låsen og nøkkelen var der fremdeles.
De stengte henne og veska med pakkassen inne i et lite rom der det ikke fantes annet enn et bord og to stoler. Bordet var av grå plast og aluminium, akkurat som stolene. Det var ingen telefon på bordet. Det var ingen vinduer. Det var ikke noe synlig kamera på noen av veggene som hun kunne vifte eller gi signal til, selv om det godt kunne ha vært kameraer hun ikke kunne se, men Gud vet hvor, Sand, men man kan gjøre hva som helst med en svært liten linse nå for tiden. Linser er mindre enn bananfluer nå. Ikke at det fantes antydning til noe levende i det rommet bortsett fra meg. Det var heller ikke noe håndtak på innsiden av døra, og døra kunne ikke åpnes med krafsing rundt dørkanten; det var skrapemerker og små hakk på undersiden og langs kantene etter tidligere forsøk. Det var ingen papirkurv, som hun fant ut etter at det å hamre på døra ikke resulterte i at noen kom for å si hvor toalettet var og følge henne dit, og det som videre skjedde var at de lot henne sitte der, ganske lenge, viste det seg.
Så lot de henne gå uten noe forhør og uten noen forklaring, hun fikk igjen telefonen, men passene beholdt de, inntil videre, sa en kvinne ved en skranke på veien ut.
Jeg har ennå ikke fått igjen noen av dem, sa hun. Og jeg vet virkelig ikke. Enten satte de meg der og glemte meg faktisk, eller så glemte de meg med overlegg.
Uansett, sa jeg. Litt av en historie. Sju timer.
17
Og en halv, sa hun. En hel arbeidsdag, en dag som begynte klokka halv fem om morgenen og for det meste ble tilbrakt i grensekontrollkøer. Men sju og en halv time. I et sjelløst rom.
Det er lenge, sa jeg.
Veldig, sa hun.
Jeg visste hva som var forventet av meg nå. Jeg skulle spørre hva hun hadde gjort i det sjelløse rommet i sju og en halv time. Men jeg var på et sted i livet der jeg ikke brydde meg lenger, høflighet og tvungent sosialt småprat var et tilbakelagt stadium.
Jeg avventet.
Jeg var taus i omtrent ti sekunder.
Øh, hallo? sa hun.
Jeg vet ikke hvordan hun greide det, men det var noe i stemmen hennes som ga meg dårlig samvittighet for at jeg ikke sa noe.
Så. Hva gjorde du der inne i alle de timene, da? spurte jeg.
Ah. Det er en hel historie, sa hun (og jeg kunne høre lettelsen i stemmen hennes over at jeg hadde sagt det som var forventet av meg). Det er faktisk derfor jeg ringer deg. Hør nå. Det skjedde noe underlig. Jeg har ikke fortalt det til noen. Dels fordi jeg ikke vet hvem jeg skulle si det til. Jeg mener, jeg tenkte på det, men jeg kom ikke på noen. Og så, i forrige uke, tenkte
jeg: Sandy Gray. Sand fra den gangen. Da vi var studenter. Hun er den som kan begripe noe av dette.
Av hva da? sa jeg, og begynte i mitt stille sinn å uroe meg, for siden alt var forandret, og selv om jeg utad sett holdt det gående dels ved, som alle andre, å late som om alt var
18
bra, om enn fælt, så var det faktisk så mye som var annerledes at jeg var ganske sikker på at jeg ikke var den samme som før.
Til å begynne med, sa hun, så bare satt jeg der uten å gjøre noe, med hendene foldet i fanget. Jeg var rasende, men argumenterte meg selv ut av raseriet. Jeg stålsatte meg for forhøret, hva det nå skulle dreie seg om.
Og så ble det ganske kaldt i rommet, så jeg reiste meg og gikk litt rundt, det var ikke særlig stort, det rommet, jeg begynte å jogge rundt i det, og fordi det var så lite, ble jeg svimmel av å jogge rundt og rundt, gudskjelov at jeg ikke er klaustrofobisk av meg.
Så prøvde jeg å åpne døra igjen. Men jeg hadde ikke noe å åpne den med. Jeg tenkte faktisk på om jeg skulle pakke ut Boothby-nøkkelen og bruke kanten på den, den har en tagg med en liten piggete krok på, jeg tenkte at jeg kanskje ville greie å få den innunder døra og se om jeg kunne lirke den opp. Men nei, aldri i livet om jeg ville risikere å gjøre skade på Boothbyen.
Så da tenkte jeg, jeg har jo egentlig aldri hatt anledning til å være alene med Boothbyen, eller noen mulighet til å se ordentlig på den.
Så jeg tok den lille kassen opp av veska, kassen var splintret uansett, han hadde ødelagt den med kniven. Jeg tok begge de innsvøpte delene opp av kassen og la dem på bordet, og så pakket jeg ut låsen og la den foran meg, oppå kledet. Å, Sand, den Boothby-låsen, hvem det nå var som laget den, så hadde han Gud vet hva slags magisk kraft i hendene. Har du sett den noen gang?
Nei, sa jeg.
19
Har du hørt om den?
Nei, sa jeg.
Google den. Du kommer til å elske den. Du, av alle mennesker, vil fatte hva det dreier seg om.
En person jeg knapt kunne huske og ikke ville ha husket om hun ikke hadde ringt og gitt seg til kjenne, hadde altså bevart såpass mye av en versjon av meg i hukommelsen at hun mente jeg ville «fatte» noe?
ali smith er født i Inverness og bor i Cambridge. Hun er forfatter av 18 bøker. Fire ganger har Smith vært finalist til Man Booker Prize og to ganger til Baileys Women’s Prize for Fiction, som hun mottok i 2015 for romanen Begge deler. Romanen vant også Goldsmiths-prisen og Costa Book Award. Sommer, siste del i Smiths kvartett om vår tid (2016–2020), brakte henne Orwell Prize for Political Fiction i 2021. Året etter ble Ali Smith tildelt Austrian State Prize for European Literature for sitt forfatterskap. Bøkene hennes er oversatt til 40 språk.
forfatterportrett : Sarah Wood omslagsdesign : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design illustrasjon : Ellen Lindeberg
I 1500-TALLETS England blir en foreldreløs, omstreifende jente tatt inn av og satt i lære hos en kvinnelig smed. Det er mørkt i landet: Epidemier herjer, brutalitet og barbari råder, og jenta rammes hardt. Hun holdes oppe av smedkunsten og et vennskap fra uventet hold.
Fem hundre år senere har en ny epidemi rammet England og verden. Den aldrende faren til Sandy Gray, en kunstner midt i livet, er innlagt på sykehus. Restriksjoner gjør at datteren knapt kan komme på besøk, og hun har også sluttet å ha besøk selv. Hun har i det hele tatt sluttet å bry seg, om noe. Helt til hun får en mystisk telefon fra en fjern bekjent hun knapt husker. Kvinnen trenger Sandys hjelp til å løse en gåte – en gåte som henger sammen med en gammel lås smidd i senmiddelalderen.
Andre tider er en dypt menneskelig roman om samhold i ordets videste forstand. Lekent og lysende demonstrerer Ali Smith hvordan alt henger sammen med alt, og hva en krisetid gjør med oss – på godt og vondt.
9 7 8 8 2 4 9 5 2 6 0 1 7
Ethvert hallo, akkurat som enhver stemme – på alle mulige språk, og slett ikke bare den menneskelige stemme –har sin historie klar, og venter.
forlaget oktober
