

aina villanger
Begynnelsen
er nær
Dikt
forlaget oktober 2024
i | skapelse
Bli sol
og det blei sol
blid sol
og sola blei blid si sol
og sola sa Jeg er lyset som bærer stemmen jeg er lystens lette latter et snurrende hjul av partikler paljetter og stas en flammende ball av metaller og gass
min spektralkategori er gull og min slekt gul balsam og alle slags farger lokker jeg ut av mørkets hule blått turkis grønt gult og oransje og så
kommer rødt
se min blodige glorie alle lysmusklene mine
lys! sier jeg og det blir lys
hver dag blir det dag for deg og da synger jeg om alt som stråler og skinner og brenner
Høyt oppe er jeg høy omnipotent og elektrisk som et solbarn kåt og nysgjerrig
klarer aldri å stå stille på himmelen som du vet det kribler og knitrer i meg jeg er et kulebål som gir og gir også på natta buldrer lavaen for hos meg er natta dag sånn foran er bak og opp ned eller omvendt jeg er en døgnbedrift en uendelighetsfabrikk som jobber og gir og
gjør materie til gnist og lys til lyst jeg er et årvåkent øye for evighetens appelsinske moder å hinsidige fruktinnegud
aldri er jeg på vei noe sted Likevel hviler jeg ikke
våker på Melkeveiens stjerneseng tomhetens barm mitt svarte stillhetsrom det fins ingen basuner her ute ingen stjernekrigsouverture ikke engang Guds hjertebank kan høres nei her fins kun et dødt sus et ultrasonisk sukk med millenniers mellomrom den behageligste uro en støy så lav at ikke engang meteoritter lar seg irritere og den som lytter vil oppdage mikrolarmen
makroalarmens lillebror og i midten av alt dette står jeg som en påle snurre gjør det bare i mitt indre og rundt meg svinser småstjernene akk i denne romodysseen fins det ingen å savne ikke noe hjem å komme tilbake til ingen steder å gå min bane er min ensomhet og ensomhet er noe jeg brenner opp tro meg jeg danser best solo
Nei jeg drømmer ikke om noe stort men jeg har hørt at det overfladiske skinnet mitt er arvet etter en supernova en fjern onkel med lunefullt lynne og min natur er frukt av den første oppstandelsen: en gang var det et fotonfrø inni en død solvind inni en død molekylsky som blei sendt inn gjennom heliosfæren
svevde over den interstellare materien og opp fra ingentingets støvsøvn våknet jeg
som plommen i verdensrommets hvite
Vel hva mer vil du vite?
hva mer vet du ikke?
Solkjøttet mitt består av strålingsenergi atomkjerners kjernesunne fusjon og prestinnekragen den tindringshvite kransen rundt ansiktet mitt får solbadere til å stikke ut tunga ja jeg tar det jeg får et henført stønn en fortvilt bønn gi meg bare et soldrypp av håp ber du for all utstråling kan vel omdannes og brukes? rund og svanger pumper jeg ut rødglødende livslyst fra mitt lysos styrer med de ustyrlige tentaklene mine og sprer den solare sæd utover stjerner og planeter og jordkloden
den urolige blå kula plassert som nummer tre ved min side eksisterer på min nåde går sin helt egne bane sånn unger gjerne gjør men suger stadig av mine spener slikker solmelk får aldri nok av brennende lys å tusenårige tusenårige utveksling eller skyld?
Ja jeg er den første den aller største galaksens midtstjerne med ubegrenset realitetsorientering og ustoppelig tidsappetitt jeg er den som ser med rødsprengte øyne
glitrende som en sitron og
mitt enevelde består av givertrang
bare kjenn hvordan jeg skjenker fra min utømmelige brann jeg forsyner alt og alle uendelig serverende sånn mødre jo skal være?
kanskje litt intens men er her alltid!
og jeg flytter bare på meg hvis Gud vil ja stol på meg jeg krever ikke mye forventer nesten ingenting for min kilde er en gave fra tida selv det er den enkle loven som alle solsystemer bygger på å gi
helt til det ikke er mer å gi
Vel hva mer vil du vite?
vet vi aldri nok eller hva?
Å mine små solkonger
jeg soler meg i de smale øynene deres alle eier meg nå alle har fått en solcelle i sin lomme alle skal få!
min giverglede er umåtelig og
tilbake får jeg raketter og kinaputter og
glitrende nattbyer noen fredelige solhilsener fra offersteiner og matter og jeg takker sånn alkymisten forbanner sin gullmani for alle disse gavene frem og tilbake den solidariske sirkelsyslingen og maktubalansens evighet koker nå bort for ingen evighet varer vel evig?
Er blid sol gul sol er gul sol gal sol er hvit sol rein sol? søt sol er god sol er oransje sol rød sol er solsøl?
hvit sol er død sol er svart sol er sint sol fæl sol ond sol? er dømt sol syk sol blodsol?
Kom du bare kom
ikke for nære men kom du bare kom Ja jeg lyser vei for den som ser meg dypt i øynene og ønsker å fly med føttene planta på jorda husk at den høyeste opplyste er den som forstår lynstrålens hvite hyl jeg er en brennende stjerne og jeg skjuler aldri mine røde tårer min indre magmagråt er solmotorens smøring et uavlatelig bluss som brenner for planetenes skjebneløshet brenner for jorda for alt levende og nå fortsetter ingenting å skje sånn det aldri har gjort før
Å det går for raskt for meg jeg henger knapt med jeg vet nesten ikke hva jeg har prestert hvor mye liv jeg har produsert hvor mye jeg har tatt og når arbeidet er gjort flimrer det for meg gliset falmer og svarte flekker sprer seg kortslutning? migrene? lav sol utkjørt etter alle eksplosjonene trekker meg tilbake så godt jeg kan til min egen trygge soltid hvile meg litt
som man sier
tenne litt lys
sette på litt rolig musikk
kanskje ta et varmt bad summe meg litt
som man sier
fyre opp en bønn
sende den til alle tause guder
nynne og mumle og massere
få varmen tilbake
la lysten igjen vokse
la hetetokter komme
solstormer herje
jeg blomstrer på nytt!
jeg er strålende
selvlysende
blendende er jeg blindende
jeg skyter ut varmebølger
oppsamlet strålegørr og snørrskinn
slipper epilepsien løs
jeg nyter og steker og stikker og svir
frigjør glitterdriten
skriker ut sædstråler
tømmer meg for all stjernebetennelsen og endelig treffer fotonbombardementet flammer over planetene
flammer over jorda
levende flammer
dagevis i flammer
uker og år i flammer
årtusener i flammer
å høye solmunn!
å røde kjempe!
og så
kjøles solvæsken ned
kjernepulsen dempes
solbrønnen tømmes og
gulloljen slukner i sluttlysets aske nei lille menneske
ikke engang jeg kan styre en sånn bedrift
Akk hvem kan leve med meg i lengden?
hva er jeg når jeg ikke har mer å gi?
Jeg krymper meg
kald som en måne hvit og tikkende
knapt hørbar?
hvis dere hører meg forbarm dere over meg så forbarmer jeg meg over dere
Enheduannas honninghånd
Jeg skriver jeg
sånn Enheduanna gjorde for aller første gang
stiften føyk over leirtavla risset opp vinkler og streker ordene kilte seg inn som kutt som søte bær til Inanna Enheduanna fødte hymner om Ur-utkastelsen og skriftens kraft spettpennen klorte inn forevigelser og gudinnespråket kom hver natt
når hun ba til himmeldronningen
jeg skriver også for å snakke med min mor som ikke er i himmelen men nesten borte herfra
jeg vil også føde bær søte syrlige
å kom diktermor kom rekk meg din honninghånd