Miriam Stendal Boulos - "Lykke og eksil : om Rune Christiansens forfatterskap"

boulos. lykke og eksil. omsl.qxp 02.05.16 18.06 Side 1

FORLAGET OKTOBER 2016 Forfatterportrett: andreas stendal boulos o m s la g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il d e sign

IS B N 97 8-82 -495-1403 -8

FO RLAGE T OKTOBE R

Miriam Stendal Boulos er født i 1968 og utdannet litteraturviter. Hun skrev sin doktorgradsavhandling om J.M.G. Le Clézios forfatterskap og utga i 1999 boken Chemins pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio. Det var i en felles kjærlighet til fransk litteratur at Christiansen og Boulos møttes første gang. Boulos er bosatt i Bærum.

MIRIAM STENDAL BOULOS | LYKKE OG EKSIL

– H e r e r m ade le i ne k ak e n , sier Rune. – For å bruke en klisjé: Her er det madeleinekaker overalt.

Rune og Miriam står foran inngangen til Eiksmarka skole.

En fotball kommer trillende mot dem, og Rune stanser den med foten, titter ned på den et øyeblikk, som for å la dette øyeblikket få legge seg over et annet. Så sender han ballen tilbake til en liten gutt i rød genser.

I Rune Christiansens barndomsunivers på Østerås åpnes det som skal bli en fruktbar og innholdsrik samtale om litteratur. Nysgjerrig spørrende og grundig lesende viser Miriam Stendal Boulos frem spennvidden i Rune Christiansens forfatterskap. Boulos tar for seg lesning og skriving som klassereise og dannelsesprosjekt, og hun holder døren åpen til Christiansens skattkammer: film og litteratur fra den store verden, i et eklektisk, mangslungent og rikt monn, som ikke avgrenser høyt fra lavt, men som plukker og setter sammen de hundretusener av biter som utgjør et lesende, sansende og erindrende menneskes liv. Slik inviterer hun samtidig inn til et forfatterskap som er lekent, åpent og grunnleggende humanistisk.

MIRIAM STENDAL BOULOS LYKKE OG EKSIL OM RUNE CHRISTIANSENS FORFATTERSKAP FORLAGET OKTOBER

F o t o : mo na h øv r i ng

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 1

lykke og eksil

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 2

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 3

MIRIAM STENDAL BOULOSLYKKEOG EKSIL OM RUNE CHRISTIANSENS FORFATTERSKAP FORLAGET OKTOBER 2016

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 6

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 7

In n h ol d

9 19 39 45 53 57 67 83 107 141 153 175 205 211 218

Et lekent forfatterskap Flukt og håp Å utvikle gehør for sitt eget ved å lese andre De aktive omgivelsene Hvalene i Glasgow (1990) Fordreide perspektiver Dypt mørke (1992) Elegien om en racerbilfører Steve McQueen er død (1997) Musikken som uteble På ditt aller vakreste (2000) Intertekstualiteten som eksistensiell erfaringsvei Intimiteten (2003) «Verden først, og så seg selv speilet i den» Fraværet av musikk (2007) I skjæringspunktet mellom poesien og romanen Tilhørigheten Krysantemum (2009) Lignelser om lykke og eksil Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014) Langs veiene Noter Litteratur

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 8

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 19

Flukt o g h å p

– Her er madeleinekaken . For å bruke en klisjé: Her er det madeleinekaker overalt. * Vi er på Østerås en dag i mai, vi står foran inngangen til Eiksmarka skole. En fotball kommer trillende mot oss, og Rune stanser den med foten, titter ned på den et øyeblikk, som for å la dette øyeblikket få legge seg over et annet. Så sender han ballen tilbake til en liten gutt i rød genser. * – Her er det minner overalt. Midt oppe i alt ståket som vi hører her vi står nå, har jeg en nesten anakronistisk opplevelse, jeg kan lett gjenskape bildene, selvfølgelig også fordi mye av det fremdeles er som det var, det er godt bevart. Det er hverdag. Og det er dramatiske begivenheter. Første gang jeg opplevde å se et menneske dø, det var nedenfor kjøpesenteret, trappa er der ennå, alt er der, påkjørselen som jeg beskriver i Fraværet av musikk, det er altså der, alle stedene har 19

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 20

fortellinger. Og så er det hverdagsdetaljer. Første gang jeg ble oppmerksom på meitemark, det var så mange etter regnvær, var på Eiksmarka skole, et sterkt bilde, det også. Veldig mye av det som skjedde i denne epoken i mitt liv, var «første gang»-opplevelser. Det var en voldsom oppblomstring av sanseapparatet, som jeg kan koble til en språklig bevissthet. Jeg var glad i fortellingene, jeg var glad i å fortelle. Her har jeg et slags erindringsområde; jeg kunne pekt og sagt «der var jeg cowboy» og så videre, som om det er fortellinger bak hver stein, kanskje er det det som knytter meg til området, at det er så fylt med mine egne fortellinger …

Rett bak her lå bokhandelen hvor jeg kjøpte indianerbøkene. Når jeg fikk ukelønn, hadde jeg råd til å kjøpe tegneserier, rett nede på jordet der var det loppemarked, og der kjøpte jeg en indianerbok som hadde dobbel a for å og sånn, den het Efter guld. Og så bokhandelen på senteret, det var der jeg kjøpte bøkene om Hjortefot.

– Kan du si litt om hvordan du begynte å fortelle?

– Ja, det var på skoleveien som gikk fra Eiksmarka skole opp mot Østeråstoppen. Det var litt krisetilstand det første skoleåret, for vi hadde ikke T V . Jeg hadde vært inne hos kamerater og sett på T V , og det var helt fantastisk, det vi kunne oppleve, Daktari og Tarzan og Skippy og alle de flotte seriene, det utrolige tilfanget av fortellinger; på skoleveien fortalte kameratene hva de hadde sett dagen før, men jeg hadde ikke noe å fortelle om. Så fikk jeg et innfall hvor jeg rett og slett sa at vi hadde TV, men at vi hadde en annen kanal, vi hadde en engelsk kanal, og der gikk det en veldig spennende serie, og så spurte de sånn nølende, litt skeptisk også, tror jeg, hva det var for noe, og så begynte jeg å fortelle.

20

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 21

Vi gikk jo langsomt, så vi brukte kanskje en halvtime opp, og da hadde jeg fortalt første episode, jeg timet det sånn at jeg fikk fortalt slutten, det var spennende, da var de veldig interessert og spurte når neste episode gikk, og jeg sa at den går i kveld, og dagen etter fortsatte jeg helt improvisert, jeg hadde ikke forberedt meg. Jeg hadde stor glede av å fortelle da, det var spennende, og kameratene mine syntes det var spennende. Men etter hvert fikk jeg så dårlig samvittighet for at det var en løgn, det ville de jo dessuten fort ta meg i, og det ville bli feil, så jeg sa at jeg hadde løyet, bare funnet på, jeg kunne si det med en viss trygghet, for jeg merket at fortellingene satt, at jeg hadde levert noe bra … Og de sa: Men det gjør jo ikke noe, kan du ikke fortelle mer i morgen? Det var en så stor seier, og jeg tror at i løpet av et par uker hadde jeg fortalt en lang føljetong, en skikkelig røverhistorie, jeg er ganske sikker på at det var en westernhistorie. Det er den første fortellingen jeg kan huske at jeg har engasjert meg i å levere … Jeg fant på navn og passet på at de ikke var for mange, slik at jeg ikke gikk i surr, det ble også en slags økonomi i det: Det var helten, det var partnerne hans, det var indianere og elvebredd, jeg husker også en del av stemningen fra det. Jeg hadde allerede begynt å lese indianerbøker, Hjortefot, jeg lånte litt av stemningen, og jeg lærte at når jeg skulle fortelle, skulle jeg ikke si «og så skjedde det og så skjedde det», men at jeg kunne si «mørket falt på» og sånne fraser, «de gikk i land ved elvebredden», «de kunne ikke tenne bål, for da ville de bli sett …». Jeg levde meg enormt inn i det, og det gjorde tilhørerne mine også.

– Kan du huske om du prøvde å bygge opp mot en spennende avslutning når du nærmet deg skolen?

21

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 22

– Veldig. Jeg hadde timing etter hus og veier. Ved avkjørselen før Otto Ruges vei, nest siste avkjørsel, måtte jeg begynne å legge inn spenningsmomenter, cliffhangers – hva kunne komme til å skje? – så det var helt strukturert etter skoleveien.

– Fikk det en avslutning?

– Ja, jeg tror det. Jeg er ganske sikker på det.

– Kom de og spurte etter nye serier?

– Ja, men da hadde jeg gått litt lei. Da var forfatterskapet over, det var noe anstrengende ved det. Det krevde mye, og det var altoppslukende på et vis, det skulle bli bra, liksom, jeg kan ikke huske at jeg har gjort noe lignende senere.

– Når begynte du å lese?

– Seks–syv år gammel lærte jeg meg å lese, åtte år gammel begynte jeg å kikke på det vi hadde i hyllene av bøker hjemme. Jeg visste at der fantes det noe, bak disse ryggene. Det var ikke mange bøker, men det ble begynnelsen på en tilstand som «forverret seg» opp gjennom tidlig ungdom. Lesningen ble en type flukt, et sted å være, drømme seg bort; teksten manifesterte mulige liv, mulige universer, som det rett og slett var godt å være i. Det å lese Dickens, for eksempel, det var ikke lykkelige ting, men det gikk jo bra til slutt, det var den håpefullheten.

For å parafrasere Lars Amund Vaages lille setning i Syngja, «ein kan ikkje fortelja utan håp»: Man kan kanskje ikke lese uten håp, jeg tror ikke man kan oppsøke litteraturen uten håp. Når man er glad i litteratur, i å lese, er det fordi det finnes en veldig håpefullhet i det å sette seg til med en bok, med en tekst. Og den håpefullheten er den sterkeste drivkraften for meg, fra 22

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 23

unge år av. Jeg begynte å ta opp radioteater på bånd, jeg ville ha det, det var på en måte en slags studiekontrakt, dette ville jeg studere, dette ville jeg sette meg inn i, dette var ikke konsum, det var noe jeg ville vende tilbake til. Dette vedvarte, langt utover førsteinntaket eller underholdningsverdien. Jeg har aldri vært ute etter underholdning i litteraturen, jeg kunne nok se T V -serier eller film for tidtrøyte, men jeg opplevde at det skjedde noe annet i litteraturen. Jeg leste Butor og Robbe-Grillet for første gang ikke fordi det var spennende å vite hvordan det gikk, men andre ting, syntaktiske ting, alt som skjedde i lesningen var noe som ga bilder av mulige steder å være for en ung gutt, en ung mann, ting å ta med seg, det var rett og slett en dannelse.

I tidlig pubertet måtte jeg flytte vekk fra et liv som begynte å falle på plass, hvor jeg begynte å komme til meg selv, livet mitt på Østerås begynte å finne en god form; da vi måtte bryte opp fra det og flytte langt opp i Østerdalen, hva tenkte jeg på? Jo, å flykte, komme meg tilbake. Jeg ville komme meg vekk fra Østerdalen, benyttet alle ferier til å dra sørover. En gang rømte jeg med et sirkus der jeg hadde en liten sommerjobb: Jeg bar vannbøtter til dyrene, spadde sagmugg utover i manesjen og stiftet opp glorete plakater på tavler og stolper. Og så ble jeg forelsket i en av jentene ved sirkuset. Hun øvde akrobatikk utenfor en av vognene – sto på hendene, slo hjul. Vi kom i prat, på en blanding av engelsk og svensk, ispedd en og annen tysk glose – en slags hemmelig og prekær samtale stukket inn mellom pliktene. Vi skulle holde sammen, vi to. Jeg gjemte meg under en sengebenk i en av vognene. Jeg ble oppdaget 23

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 24

etter en time, da vi kom til Folldal, faren hennes dro meg frem fra skjulestedet. Jeg ble beordret til å ringe hjem, faren min kom og hentet meg.

– Ligger det her en spore til motivene i de første bøkene dine?

– Jeg skal ikke overdrive fluktmotivet, men det representerte at verden er også et annet sted. Min fascinasjon for sirkus er som fascinasjonen for filmen: Du går inn i et telt, og så kommer det uforutsigbare, det er spenning, det er spektakulært. Sirkuset representerte det å være på reise, det å sette opp noe sensasjonelt, det var noe erotisk tiltrekkende ved det også. Det er mest til stede i den andre diktsamlingen min, Sanger fra måneraketten, jeg skrev om sirkushester i diktene mine.

Jeg var tiltrukket av sirkuset fordi det så så fritt ut. Jeg fikk stemningen fra den tiden til å gjenoppstå, så rev jeg meg løs fra dette fra og med min tredje bok. Sirkuset representerte barndom og ungdom, oppvekstens sted.

Samtidig representerte det en fascinasjon for en type kollektiv, det var et samfunn som fascinerte meg. Det å bevare individualitet og samtidig inngå i en større helhet hvor andre også gjør sitt, fra klovnen til løvene, det er store sprang mellom bestanddelene som danner en helhet, en forestilling.

En annen gang flyktet jeg på en flåte sammen med en kamerat, nedover Glomma, det var som å gå rett inn i en scene fra en indianerbok. Hva tenkte jeg egentlig på? Rømme fra foreldrene mine? Jeg tenkte nok ikke på konsekvensene. Jeg ville bare komme meg bort, koste hva det koste ville.

– Og mens du ventet på sommerferien …

– Da hadde jeg bøkene.

24

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 25

– Hva leste du i den perioden?

– Jeg leste Dickens, David Copperfield, selvfølgelig, den romanen er på en måte malen på Dickens’ fortellingsstrømmer, den er fryktinngytende, av rundt 900 sider er omtrent 880 sider elendighet, de 20 siste sidene går det bra … En kanossagang av dimensjoner.

– Er det utdrivelse i dette, en katarsisopplevelse, kanskje? En gutt opplever at alt går imot ham, men han finner løsninger hele veien.

– Ja, virkelig. Katarsisbegrepet ifølge Aristoteles, den typen dramatikk. Dickens var også engasjerende på en enkel måte, med mange cliffhangers.

Men den aller viktigste for meg var Conan Doyle, Sherlock Holmes-historiene. Dem kan jeg vende tilbake til nå, og gjenfinne gleden ved språket, fortellergrepet, denne igjen nesten litt absurde figuren som lever bare for det å løse gåter, gåten er overskridelse for ham, utover det er han en opiummisbrukende, innesittende, piperøykende antihelt.

Så var det Chesterton, som jeg leste ved ti–elleveårsalderen første gang, det brakte meg til Borges. Da Alvdal ungdomsskole brant ned, rett før jul i 1976, må det ha vært, ble branntomten som en magnet på oss.

Jeg var tretten år. Jeg husker jeg vasset inn på skolebiblioteket. Den første boken jeg fant, var Jorge Luis Borges’ Labyrinter i serien Cappelens moderne klassikere. Helt tilfeldig, en bok var en bok, jeg likte forsiden, og ordet labyrint var jo spennende i seg selv for en guttunge. Jeg bladde opp, på en like tilfeldig valgt side, og der så jeg at Chesterton var nevnt, Chesterton som hadde skrevet Father Brown-fortellingene jeg hadde lest med så stor interesse. Jeg stakk sporenstreks 25

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 26

boken i jakka. Den var fuktig og bulkete, jeg reddet den mer enn jeg stjal den, tenkte jeg.

Jeg har lest Chesterton så godt at jeg har funnet scener der Borges har tatt fra ham. Han sier selv i Labyrinter, i fortellingen «En historie om forræderen og helten», at den er «under tydelig påvirkning fra Chesterton», mens i «Veien til Almorasin» står det at denne «hybride blandingen får oss til å tenke på Chesterton». Det er klart at Borges beundret Chesterton, hans evne til å skrive elegante setninger, rett og slett.

Referansen til lesning i en del av romanene mine er hovedsakelig referanser til livsvilkår. Veldig ofte knyttet til enkle situasjoner, det å ligge oppå stabler med råstoffsekker på fabrikken i Alvdal og lese, det er livsvilkårene som gjør den lesningen spesiell, det er helt sammenvevd, det å lese litteratur og det å leve, det å være i verden, lesningen er en av de store berikelsene i verden. Kulturen brakt til overflaten, det er litteraturen, lesningen. Skrivingen også, selvfølgelig. At det finnes tradisjoner, at litteraturen er skrevet gjennom århundrene, at den finnes tilgjengelig, for meg er det helt grunnleggende godt å vite, å være i. * Hvordan bevisstheten om dette lesende fellesskapet fødes i en ung manns sinn, skildres i et av de siste kapitlene i Fraværet av musikk: En lørdag kveld, om våren, bare få dager etter min sekstenårsdag, satt jeg på en pallestabel med bena mot en jekketralle og leste Borges’ Labyrinter, da det brått gikk

26

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 27

opp for meg at mitt humør, og kanskje hele mitt sinnelag, i stor grad var avhengig av hva jeg til enhver tid leste og lyttet til, det slo meg at historien om Tlön, Uqbar og Orbis Tertius, på en måte som ikke lot seg bortforklare, satte meg i godlune, og det samme gjaldt da jeg litt senere samme kveld leste om Herbert Quains verk, og om Lönnrots skarpsindige hjerne. I hyllen på skolebiblioteket hadde jeg, helt tilfeldig, funnet frem til argentinerens bok, og i den leste jeg at Chesterton forsto å fortelle elegante historier på en overdådig måte.

Jeg hadde i en periode, rett før dette inntraff, lest det jeg kom over av Father Brown-historier, så jeg var henrykt, det var som om jeg til da hadde vaset omkring på måfå, men nå, omsider, fant et spor og en retning.

Jeg husker at jeg, etter å ha lest boken til ende, lente meg tilbake på pallen, og med en følelse av ukrenkelig fullbyrdelse, og utvilsomt påvirket av bokens blikk, stirret jeg rakt opp i taket, som nå fremsto som en forlokkende freske av knudrete betongelementer, gråhvit mur med enkelte rødlige krittflekker, en og annen avskalling, hengende lysarmatur som brant som magnesium, kveldssolens glød og eventyrlige skygger.5

I dette sitatet ligger en åpenbar glede over å følge et spor i en tekst, og kanskje enda viktigere: en opplevelse av sammenhenger, en oppdagelse av hvor stor verden virkelig er, hvor stor og full av spor, og sporene, tekstene, er brikker i det store bildet som litteraturen utgjør.

Den franske forfatteren Georges Perec brukte, i et foredrag han holdt i 1967, puslespillet som metafor for litteraturen, under en entusiastisk utlegning om 27

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 28

hvordan hans debutroman Tingene var blitt til som følge av lesninger. «Enhver forfatter formes av å gjenta andre forfattere», sa han. «Flaubert begynte å skrive ved å pastisjere Balzac […] Mellom virkeligheten, som er mitt mål, og boken jeg produserer, finnes bare skriften […] Mellom verden og boken finnes kulturen […] Når jeg skriver, har alle de følelser jeg uttrykker, allerede blitt uttrykt.» 6 Samme år introduserte litteraturteoretikeren Julia Kristeva begrepet intertekstualitet i artikkelen «Ordet, dialogen og romanen», publisert i tidsskriftet Critique.

Det var begrepet som var nytt den gang, fenomenet hadde Michel de Montaigne kommentert allerede på 1500-tallet. «Alt vi gjør, er å kommentere hverandre», sa Montaigne. «Våre meninger podes inn på hverandre, den første tjener som stamme for den andre, den andre for den tredje».7 Det var med utgangspunkt i den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtins dialogismeteorier8 at Kristeva etablerte begrepet. Bakhtin er ifølge Kristeva den første til å introdusere denne oppdagelsen i litteraturteorien: at «all tekst konstrueres som en mosaikk av sitater, all tekst er absorbering og transformasjon av en annen tekst»9.

Perec tegnet under foredraget opp sine inspirasjonskilder (Flauberts Frédéric Moreau: En ung mands historie, Robert Antelmes L’Espèce humaine, Paul Nizans La Conspiration, Roland Barthes og en bunke med Madame Express) og plasserte sitt eget verk i midten.

Han fortalte at han hadde hentet bilder, scener og et trettitalls setninger fra Flauberts roman, og at han hadde imitert Flauberts setningskonstruksjon. Han skisserte også hvordan han i sin andre roman, En mann 28

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 29

som sover, brukte Kafkas dagbok og Herman Melvilles «Bartleby, the Scrivener» som modell på lignende vis.

For å forklare dette oppsettet av inspirasjonskilder refererte han til nyromanforfatteren Michel Butors tanker om at enhver forfatter er omgitt av andre forfattere, som han har lest eller som han ønsker å lese, han befinner seg i midten av dette «puslespillet som litteraturen utgjør» og som «i denne forfatterens sinn alltid har en ledig plass, og denne plassen er det verket han skriver, skal innta».10 * – Hvilke tanker gjør du deg om Perecs refleksjoner fra 1967?

– Det er både lett og vanskelig å snakke om noe som i dag, nærmere femti år etter Perecs foredrag og Kristevas artikkel, virker så tilforlatelig og så opplagt. Det at tekster er forbundet med hverandre, at de hentyder til hverandre, og at en forfatter på en eller annen måte velger å sitere eller til og med ufrivillig hermer etter andre forfattere, er like naturlig som at hun bruker alfabetet til å bygge ord og setninger. Så er det kanskje først og sist snakk om i hvor stor grad dette uvegerlige nærværet av tekst i teksten preger for eksempel en roman, hvor åpent forfatteren tar i bruk et sitat eller omarbeider og subtilt anvender en lånt syntaktisk struktur. Kanskje er det dette man bør se etter og benevne de gangene man esker ut de intertekstuelle nivåene i et verk, når man vil si noe om en forfatters stil og kyndighet. For hvem står ikke i gjeld til sine forbilder? Perec nevner Melvilles «Bartleby, the Scrivener», 29

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 30

denne mysteriøse fortellingen som åpner med en konsis, nær sagt stutt førstesetning, for så å følge på med en lang, informativ andresetning, omvendt av det man finner i for eksempel den like suverene «Benito Cereno». Naturlig nok bruker Perec puslespillet som metafor (og like naturlig er det kanskje at Butor snakker om å være omringet) når han ønsker å si noe om sammenføyningen av tekstlige elementer. Jeg har anvendt setninger fra et utall bøker jeg har lest opp gjennom årene, men stort sett er de omskrevet og bearbeidet til det ugjenkjennelige, slik at jeg snart har glemt hvor de har sitt opphav. Disse setningene har i størst grad fungert ansporende og ikke som byggeklosser. Men en del setninger har fått stå mer eller mindre ubearbeidet, særlig de jeg har notert meg og tatt i bruk under og etter lesning av for eksempel Colette, Pär Lagerkvist, Eyvind Johnson eller Thomas Hardy. Like viktig er det å nevne at det finnes lesninger som har satt slike dype spor at de aldri har sluppet taket. Det finnes scener fra bøkene om Hjortefot, og da snakker jeg ikke om sitater, men om nattstemninger, beskrivelser av skog, elveleier, fjelloverganger, det meste etter hukommelsen, så dypest sett rekapitulerer jeg kanskje min egen persepsjon av disse øyeblikkene, dypest sett refererer jeg til min egen sansning og innlevelse, i en annen, en nær sagt forgangen, tid.

– Ofte knytter du dine protagonisters møte med en litterær tekst til møtet med et menneske han eller hun har kjær. Det er for eksempel Alfred de Vignys novelle «Laurette eller Det røde seglet» som blir sitert når Agnes Løv i Krysantemum skal legge igjen en kjærlig beskjed på telefonsvareren til sin kjæreste, mens Sune i Intimiteten 30

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 31

møter kvinnen i sitt liv idet han finner et eksemplar av Rapport om Adam i et antikvariat. Hvilken rolle spiller disse referansene for deg?

– Jeg forsøker å la romanene forholde seg til det intertekstuelle på flere måter, for eksempel ved å la en karakter lese, sitere og henvise til litteratur og film.

Dette kan man kanskje kalle en realistisk, og til og med objektiv, integrering. En annen vei å gå er å la en passasje fra en annen forfatters eller filmskapers verk veves inn, omskrives, kommenteres, parafraseres i ens egen tekst – en mye mer subtil og subjektiv strategi. I begge tilfeller uttrykker jeg at jeg står i en etisk, estetisk og kulturell sammenheng som jeg på mange måter kan definere som min dannelse, ja, min reelle klassereise.

– Hva legger du i begrepet klassereise?

– Klassereise er for meg et sammensatt og på sett og vis tvetydig begrep. Helt konkret – jeg vokste opp i et arbeiderklassehjem, jeg var tidlig bevisst de samfunnsmessige omstendighetene dette innebar, men i en stor og viktig del av den litteraturen jeg leste, følte jeg at denne klassetilhørigheten, som var sterk i meg langt ut over politisk erkjennelse og engasjement, ble bekreftet og utviklet – særlig var det bøkene til Alan Sillitoe jeg identifiserte meg med. Jeg så å si fant meg selv i den engelske etterkrigsrealismen (kitchen sink realism) – filmer og romaner og noveller. Den norske sosialrealismen var langt mer fremmed for meg – den var idébasert, trang og til dels kunstlet der den engelske sprang ut av realiteter, kamp og eksistens. I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg.

31

boulos. lykke og eksil. mat02.qxp 09.05.16 15.27 Side 32

Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det rommet det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning.

For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise.