den unge kvinnen
hans petter blad
Den unge kvinnen
Roman
forlaget oktober 2024
Til Jacqueline Berthe Emilienne Draps, for hvem jeg med årene kanskje har blitt en sønn.
«En kan nesten ikke se hva som er hav og hva som er land»
Virginia Woolf, Til fyret
Vi fikk vite at Yvonne de Coux hadde bestemt seg for å dø ved eutanasi, nitti år gammel og ved god helse.
Hun bodde i Oostende, i fjerde etasje i en boligblokk med en trang og usmakelig heis. Derfor var det (fortalte svogeren min, som besøkte henne for å ta farvel på vegne av familien) et sjokk når du kom inn i entréen, hengte av deg jakken på stumtjeneren og Atlanterhavet, inne i stuen, slo mot deg som en urscene i kunsthistorien.
Yvonne snakket ikke med sine egne barn. Datteren lagde keramikk på Menorca og sønnen bodde i et fattighus i Antwerpen; han var en drukkenbolt, et vrak, og hadde levd lenge på gaten. Ett eneste barnebarn opprettholdt kontakten, og hun kom til å arve leiligheten. Testamentet var for lengst ordnet via en advokat. Det var det første hun sa. Hennes egne barn fikk ingenting.
Hun insisterte på at hun alt i alt hadde det bra, på tross av slitet med både å handle og å lage sin egen mat. Om en ser bort fra de små plagene som nødvendigvis følger selv den best tenkelige alderdom, hadde Yvonne ingenting å klage over. Hun var takknemlig, hun hadde levd og ønsket å sette sluttstrek.
Redd for hva som ventet ham i møte med morens kusine, hadde Theo med seg kone og datter som anstand, eutanasi var for dem en helligbrøde, hvilket de
kommenterte ved stumt å bli stående ved døren med ytterklærne på.
Forakten var gjensidig.
Yvonne viftet avvergende til gaven, men protesterte ikke da mor og datter gikk inn på kjøkkenet, fant en vase og pakket ut blomstene og kuttet stilkene. Datteren diltet etter moren, og de fant en perfekt plass blant fotografiene på skjenken, slik at Yvonne kunne se blomstene fra stolen der hun satt, uten at de sto i veien verken for utsikten mot havet eller tv en i hjørnet av stuen.
Moren bar vasen og datteren orkidéene, de var fra familien, «fra oss alle, men betalt av Madeleine», det var Theo påpasselig med å påpeke.
Yvonnes død var for ham ikke annet enn et forvarsel, for uten sin egen mor ville han være fortapt.
Nærmest som svar, eller som takk for blomstene, fikk
Theo beskjed om å hente en pose som lå på en stol i entréen. Yvonne sa, som handlet det om deklassifiserte dokumenter: «Ta disse brevene, jeg vil ikke at barna mine skal komme over dem, du kan kaste dem i søpla. Eller gjør hva du vil, jeg vil ikke ha dem.»
Yvonne sa, som en munter koda og et tegn på at besøket var over, at hun hadde forsøkt å få legen til å skjønne at det var nærmest umulig å lirke kisten hennes inn i heisen på en anstendig måte, og at det hadde vært enklere om eutanasien ble utført i oppgangen, i første etasje, ved postkassene. Slik at hun, så snart hun var død, kunne bæres eller skyves ut i den ventende bilen.
«I min alder ønsker en ikke å være til bry.»
At naboer ville måtte presse seg forbi henne, med handleposer og barnevogner, mens hun lå og døde, bekymret henne ikke, snarere motsatt.
De lukket seg ut, etter pliktskyldig å ha kysset henne på kinnene til farvel, alle tre. Yvonne ble sittende ved vinduet, mens Theo, med posen fra Delhaize i hånden, allerede forvirret av tanken på oppgaven han hadde fått, gikk ut i den travle strandpromenaden (en gate oppkalt etter kong Albert I, soldat og ivrig fjellklatrer, død i en klatreulykke, et fall på tolv meter). Min svoger stanset, i et øyeblikk av fortvilelse, han hadde glemt hvor bilen sto parkert og måtte spørre sin kone og datter om hjelp.
Avskjeden må ha funnet sted ved lavvann.
Stranden var dyp og befolket av spaserende, som lente seg tungt mot hverandre når de snakket. Skjerf, sjal og jakker danset i vinden, mot det ubevegelige bakteppet av bølger.
I løpet av det korte besøket hos kvinnen som hadde bestemt seg for å dø, eller som hadde påkalt døden, steg havet umerkelig, nærmere kvelden i en forbløffende høy hastighet, som ønsket usynlige krefter å redusere alt, også havet, til vind og regn.
Jeg vet ikke om Theo la merke til det, kanskje hadde tidevannet sluttet å forbløffe ham, for han hadde, nærmest motvillig, bodd i Belgia i hele sitt voksne liv. Nå på forsommeren var det en forskjell på over fire meter, kanskje fem, mellom høyvann og lavvann.
«Broren min ville heller ha bodd i Madrid sammen med mi mamá», sa Lucia, «men han tør ikke si til sin kone at det er slutt. Det har aldri vært et lidenskapelig forhold. Jeg tror ikke han er i stand til å elske andre enn sin egen mor.»
For bare en uke siden ante vi ingenting.
Madeleine ringte på bursdagen, og Yvonne takket høflig, de snakket begge høyt, slik eldre mennesker ofte gjør på telefonen. Min svigermor sa at hun skulle til Belgia for en legesjekk, og at de gjerne kunne treffes.
«Så hyggelig, takk for det, men over sommeren er jeg borte.» Madeleine forsto ikke.
«Jeg har bestemt meg for eutanasi.»
Ingen pause i samtalen, bare et kortpustet «hva sier barna?», og Yvonne kuttet umiddelbart telefonforbindelsen. Hun ville ikke høre snakk om å be sin egen datter om tilgivelse.
«Tilgivelse, for hva?»
Replikken skulle følge oss hele sommeren, en påminnelse om at våre egne barn kan vende oss ryggen for godt.
Og allerede mens de fortsatt var på telefonen, satte Madeleine strek over kusinens navn i kalenderen med kulepenn.
Den kvelden spiste vi middag i Escorial, med utsikt mot slottet og gravkamrene. Madeleine inviterte. Hun sa, mens kelneren ventet og hun lette etter lommeboken i dypet av håndvesken: «Yvonne er en siste gjenlevende i den belgiske delen av familien.»
Et øyeblikk, nesten som et lite mirakel, glemte hun å regne med seg selv.
Madeleine van der Meyden, min svigermor, er oppvokst i Antwerpen, men ble født i Brussel, og har kjent Yvonne de Coux fra den tidligste barndom.
De er kusiner og ble døpt i den samme dåpskjolen, et arvestykke som også har prydet mine døtre, som begge er døpt katolsk her i Oslo.
Mens Madeleines bestefar og hans brødre alle var hortikulturister og tjente sine formuer på blomster, var Yvonnes familie på farssiden veterinærer og arbeidet med hester, med avl og oppdrett. På morssiden hadde de sjokoladen til felles, også det lukrativt ved forrige århundreskifte, og en liten familiebedrift endte opp som et kjent varemerke.
Madeleine ble født i 1932, og Yvonne året etter. Under oppveksten var koloniene fortsatt en naturlig del av deres mulighetsfelt.
Begge kusinene ble oppdratt til ikke å skulle arbeide. Når Madeleine gikk på kunstakademiet, var det ikke fordi hun var talentfull og lett kunne ha blitt en anerkjent kunstner. Men maleriet var et passende tidsfordriv for en ung, rastløs kvinne fra overklassen, slik stallen og hestene var det for Yvonne.
Imidlertid var det ikke dagligdags at en bestemor betalte barnebarnets deltakelse på et studium ofte forbeholdt menn.
Kunstakademiet i Antwerpen lå rett ved en stall og et ridehus. Skolen fikk låne hester derfra, vaktmesteren leide dem over gaten og inn i det store atelieret, der studentene vanligvis tegnet akt: arabere, engelske fullblods, belgiske trekkhester og hannoveranere. Vaktmesteren sto pliktskyldig, og ganske sikkert i egne tanker, og holdt dyrene i leietauet, mens kunststudentene tegnet hesten, med blyant eller kullstift.
Hennes første forelskelser, og de eneste som skulle vare hele livet ut, var Edvard Munch og Henri Rousseau. Virkelig kjærlighet opplevde hun bare i selskap med brødrene van Eyck, foran altertavlen i Ghent.
Posen fra Delhaize lå øverst i kofferten sammen med belgiske delikatesser, små gaver han alltid hadde med seg når han besøkte moren og storesøsteren, i hovedsak forskjellige typer øl og bakst, vørterkaker som Madeleine hver dag spiste til frokost med et tykt lag smør, samt de grå, smakfulle rekene fra Nordsjøen.
I motsetning til Yvonne ønsker min svigermor alltid å ha familien i umiddelbar nærhet. Mens vi drakk lunken trappistøl, snakket vi om Yvonnes død.
Theo måtte fortelle alt flere ganger, og hva han sa, ble korrigert av vår oppfattelse av hva som hadde skjedd.
Hvorfor hun verken hadde sett eller snakket med datteren på flere år, visste ikke Madeleine sikkert, men trodde det hadde å gjøre med hvordan datteren var tvunget til å ri, og ikke hadde valgt det selv. Madeleine snakket med alle sine barn hver eneste dag, alle bortsett fra Lucia, min kone, som bare ringte ukentlig, og var den eneste som ikke blindt gikk med på de kjærlighetskravene moren stilte.
Det ante meg at vi ofte ble kritisert i vårt fravær.
«Hun må ha vært svært ensom», sa Lucia, og refererte til Yvonne i preteritum, selv om hun fortsatt hadde hele sommeren foran seg, i leiligheten i Oostende.
Ingen spurte seg hva posen fra Delhaize skjulte.
Når Theo ikke allerede hadde kastet den, slik han fikk beskjed om, var det fordi han var redd for å gjøre noe han senere skulle bli kritisert for av moren og søstrene, og denne følelsen, av kontinuerlig å stå i fare for å blamere seg, må ha vokst i ham under hele reisen, nesten til fortvilelse.
Han pustet lettet ut da han åpnet kofferten og så den karakteristiske Delhaizeposen ligge trygt blant bagasjen, nøyaktig der han selv hadde lagt den.
Vi tok alle for gitt at Yvonne ikke ønsket at Theo bare skulle slenge dem i søpla (til hans lettelse: Han hadde handlet korrekt, og slapp å bli kjeftet på), nettopp fordi hun ettertrykkelig ba ham kaste alt sammen. Når hun sa kast det i søpla, kunne ikke det bety annet enn ta godt vare på disse papirene.
Alle Madeleines barn sier moren min heller enn mamma, det gjøres kontinuerlig krav på hennes udelte oppmerksomhet, også i språket.
Grammatikken illustrerer hvordan hun ønsker at barna skulle knives om kjærligheten til henne, som var det aksjer eller eierandeler.
«Moren min, det og det», sier Irène, og Lucia vil avbryte, «men moren min, det og det», og slik ville det for en utenforstående (om noen slik hadde eksistert) vært umulig å forstå at det handlet om én kvinne.
Hvis Madeleine blandet seg inn i samtalen, som ytre sett alltid hadde form av en krangel, måtte hun være forberedt på å høre at hun tok feil, også hva hennes egne minner og følelser for fortiden angikk.
Mellom barnas «min mamma» og et fluktuerende «vi» er det altså at fortellerposisjonen utfolder seg, mens stadig nye person og stedsnavn gjør sin inntreden.
«Vi», her, mellom oss, er i realiteten ikke noe opphøyet, olympisk ståsted, men diametralt motsatt, det er sladder i sin mest gemene form.
Leseren vil spørre seg, hvem er den eller den, eller hvordan vet fortelleren det eller det. Jeg kan ikke svare annet enn at det livet jeg ønsker å leve, skjer i pluralis.
Papirposen, i ferd med å revne, ble plassert i en stol på kjøkkenet.
Som vanlig var jeg den første som trakk meg tilbake etter middag. Jeg ble stanset av Lucias stemme.
«Tar du posen til Yvonne med deg opp?»