Det tolvte huset av Malin C. M. Rønning

det tolvte huset

Malin C. M. Rønning

det tolvte huset

Roman

forlaget oktober 2024

Fjorden er kald i november, det er et par kilometer ned dit, bratt bakke. Jeg savner ingenting. Jeg trives best aleine. Da slipper jeg den dårlige samvittigheta for at jeg ikke strekker til. Vinteren er kjærkommen. Jeg setter pris på det å ha en lang, mørk tid i vente.

Her står huset mitt, hvis jeg kan kalle det et hus, det er trettifem kvadratmeter til bikkja og meg. Området er stille når få bruker hyttene sine. Jeg har bodd på elleve ulike steder. Jeg trenger ikke mye. Jeg har en vedovn og en hems. Andre får seg familie. Jeg leser bøker og fyrer i ovnen. Det er skrå naturtomt, et par rognetrær, blottlagt grunnfjell. Jeg mater fuglene. Jeg har kjøpt to fuglematere som jeg har hengt opp i ei lita vintereik på utsida. Jeg sitter i vinduet og ser hvilke arter som kommer innom, Du er for ung til å leve sånn her, men jeg er ikke egentlig det, jeg fyller straks tretti, jeg ser meiser, så klart, og stillits, grønnfink, gulspurv, en og annen kjernebiter.

Det tar meg ti minutter å gå til jobb. Hele morgenen er jeg inne på et hjørnerom på sjukehjemmet, den døde i senga foran meg, den gulaktige huden. Jeg kjente henne ikke, hun flytta inn i går, hun slutta å puste i

natt. Jeg tenner fem lys. Jeg åpner vinduet. Jeg fester et bånd rundt hodet og haka til den døde, så haka ikke skal falle ned. Jeg vasker kroppen med en klut. Jeg grer håret med kam, silkeaktig tynt. Det er et rim som jeg gjentar og gjentar: Byssan byssan barnet i toppen av et tre, når vinden rusker greinene, går vogga opp og ned, når vogga husker opp og ned, så knekker alle kvistene og faller alle bladene, så faller vogga ned. Det er også et bilde som hører til rimet. Et tre med ulike fugler i, og en sovende unge oppi der, og et ekorn på bakken. Rimet høres ut som en lek. Noe om å falle, å stole på noen, kanskje, å falle bakover og stole på noen, kanskje. Stole på at vi lever og faller, at noen tar imot.

Etterpå går jeg med Marta. Jeg holder den magre kroppen hennes stødig i korridoren. Vi passerer døra til den døde. Marta sier:

– Jeg tenkte å gå til henne med kake i dag. Vi vokste opp i samme gate. Hun hadde det ikke så lett, mista kontakten med ungene sine da de ble voksne, hun sa aldri hvorfor.

Det var ingen bilder på rommet hennes, vi rakk ikke å pakke ut noe. Jeg prøver å se for meg barna, de er vel voksne, femti, kanskje seksti, på alder med Karla, Herregud, kan dere ikke bare kalle meg mamma som normale unger. Jeg tenker på broren min. Jeg husker en gang det var en som sa at vi hadde fått for amerikanske navn. Men hva skal jeg gjøre med det? Vi blir født og får navn, for eksempel Molli og Bill, så vokser vi inn i dem, om vi er heldige, eller så gjør vi det ikke. Karla ville gi oss muligheta til å bli hvem som helst.

Hun ville at vi skulle være enkle å nevne. Hun hadde sett noen filmer, hun husker ikke hvilke. Det er ikke så viktig, men jeg har jo tenkt på at det kunne vært fint å bli oppkalt etter en hun har respekt for. En med beundringsverdige kvaliteter.

Jeg liker rommet til Marta best av alle. Vi går tilbake til Martas rom. Jeg vil helst innom henne før jeg går av vakt. Jeg spør om det er noe hun trenger, jeg sier når vi ses neste gang. Det gir meg ro. For rommet til Marta er omsorgsfullt innreda, det finnes en sittegruppe i hjørnet med dype, mjuke møbler av antikk mahogni, det finnes en grammofon spiller. Vevde tepper og broderier på veggene, innramma bilder av slekt og venner. Alltid friske blomster i en vase på bordet. Jeg kan forestille meg huset hun bodde i før hun kom hit, en gulmalt villa, rosebusker under kjøkkenvinduet. Nå er hun her. Familien hennes kommer på besøk nesten hver dag. Hun har tre døtre, barnebarn og oldebarn. De varmer opp korridorene når de dukker opp, smilende, hilsende. Jeg kikker opp på klokka som henger på veggen. Jeg håper jeg kan bli sittende litt. Det er ikke rettferdig, det veit jeg. Ingen av de andre beboerne får like mye besøk som henne, mange får ikke besøk i det hele tatt. Det er dem jeg burde gå inn til, når jeg har ekstra tid, til de fortvila og kantete gamle. Men det er liksom noe jeg ikke har kontroll over sjøl, sånn kjennes det. Jeg vil helst bli hos Marta, og jeg veit grunnen til at jeg vil bli hos Marta: Det er fordi den som fra før er omringa av kjærlighet, bare tiltrekker seg mer og mer.

bill og ib blir funnet ved elva

Jeg sitter på benken utafor jobben da Karla ringer. Åkrene i front, sementflisene på bakken. Jeg tar ikke telefonen umiddelbart. Jeg ser navnet hennes lyse mot meg, jeg teller Karlas fem bokstaver, jeg tenker på den femtakkede stjerna. For århundrer siden ble stjerna kalt en hekselås, og hvis det onde for gjennom, satte det seg fast, og det onde ble værende. Jeg tenker på kroppen. Tenk alt det som setter seg fast inni en og blir der.

Det er ikke ofte jeg hører fra henne. Vanligvis er det jeg som tar kontakt, når det har gått for lang tid, noen måneder, kanskje fire, og Karla får det til å virke som jeg avbryter henne i et viktig gjøremål, Ja vel, er det deg, som om vi snakka sammen i går og hun ikke skjønner hvorfor jeg ringer igjen allerede, Hva gjør du, Ser på tv, Okei. Jeg flytta for meg sjøl da jeg var seksten. Dagen etter bursdagen min føyk jeg ut av huset med to pappesker oppå hverandre, dyna under armen. Jeg gikk til bussholdeplassen. Jeg tok bussen til en gate på den andre sida av byen. Jeg satte nøkkelen i døra, gikk inn i den tomme hybelen, la meg på gulvet med dyna over meg. Jeg sov til kvelden kom. Karla og jeg ses to dager i jula. Jeg jobber når det er

sommer. Og det er alltid noe fremmed i stemmen når hun hilser og sier hei, men i dag er hun ute av fatning. Jeg har ikke hørt henne sånn før. Hun prøver å ta seg sammen. Det er viktig for Karla at man tar seg sammen, Herregud, hva griner du for, det er så mange som har det verre enn deg, men hun snakker til slutt.

Dette er det Karla forteller:

Bill ble funnet nede ved elva, han lå der sammen med Ib. Det var morgen. Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Begge to med fjeset fullt av blod. Det lå en jernstang på bakken ved sida av. Bill er levende, han puster enda med brukne ribbein, men de veit ikke om han kommer til å våkne. Han ligger i sjukehussenga med alt mulig kobla til kroppen, med et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen.

– De veit ikke hvem som har gjort det, sier Karla.

Jeg husker ikke når jeg sist så Bill og Ib. Er det to år siden, er det mer? Vi spiste eplekake på kjøkkenet deres, sola skinte inn, vi mangla vaniljeis, Er det eplene fra hagen, Kan ikke kalle det en hage, Men er det eplene fra utsida, Ja, De er gode, Ja, God kake, Lenge siden vi har sett deg, Har mye å gjøre, er her nå, da. Jeg ser kaiene fly i flokk over åkeren. Jeg sier til Karla:

– Du høres ikke overraska ut.

Karla tenner en røyk. Jeg hører lyden av lighteren og Karlas pust. Karla sier:

– Det er jo ikke første gangen, det veit du.

– Hvorfor har du ikke sagt noe?

– Trudde vel bare vi hadde snakka om det.

– Vi har ikke det.

– Nei vel. Men ikke kom her og påstå at du ikke har skjønt et eller annet.

Jeg husker den siste sommeren da jeg og Bill fortsatt bodde på samme sted. Det var mye styr med han i tida som fulgte, men det har jeg ikke noe minne om, jeg hadde nok med meg sjøl. Han dro på avrusning til slutt, det har jeg fått vite i ettertid, det er femten år siden nå. Ib flytta til Oslo, han gikk på kunsthøyskolen så lenge det varte, men Bill ble værende, fikk leie et hus, fikk jobb på en omsorgsbolig, han er flink med folk, Hadde ikke trudd at han skulle få orden på tinga sine, Karla var stolt i stemmen da. Han jobber sikkert ikke der lenger. Ib kom tilbake. Han flytta inn i huset til Bill, og nå ligger Bill på et sjukehus med øynene lukka. Skal han ikke våkne, er det sånn det skal ta slutt? Skal han bare bli der til livet renner ut av kroppen? Jeg sier til Karla:

– Hvorfor må jeg alltid anta det verste?

Karla svarer:

– Fordi det er det jeg har lært deg. Karla tar en pause og trekker pusten. Karla avslutter samtalen:

– Du kommer hjem hvis du gidder.

Jeg tror Karla klandrer meg for noe. Hun har alltid klandra meg for noe. Hun forteller også at jeg har gjort feil uten et ord, eller som nå: ved å si at hun forventer ingenting av meg, Du kommer hjem hvis du gidder.

Jeg husker Ib, den første gangen jeg så han stryke tre fingre over kinnet til Bill, det var et kjærtegn. Jeg var et barn. Vi satt på den åpne plassen ved elva, kikka utover. Alle var friske, sjøl om vi ikke var lykkelige. Sola sto høyt. Det var alltid Ib som passa på Bill, på sin måte, det var alltid Bill som passa på Ib. Og jeg var der da allting starta.

presentasjoner

Det er bare jeg som kan si det jeg skal si, eller fortelle. Jeg kan gjerne kalle det en fortelling. Det gjør det kanskje enklere å få en slags oversikt. Jeg trenger å se hva det er jeg har gjort, hva det er jeg har lagt merke til. De fleste omstendigheter er også lettere å håndtere når en ikke bare går og kverner sjøl, det har jeg blitt fortalt en gang eller to i løpet av livet. Enkelte folk deler alt mulig med den største selvfølge. Det er fint å tenke på at noen får det til. Det er ikke like lett for meg, det faller meg ikke naturlig, jeg skal prøve, men jeg må få si: jeg liker det ikke.

Jeg skal fortelle om Bill og Ib, og om kjelleren til Bill. Og jeg skal fortelle om Karla og Frank, og om huset til Frank. Det handler mest om en sommer da jeg er ti år. Det er ingenting storslagent med det her, men jeg tror mye vil komme til syne. Jeg tegner opp det som var, og litt av framtida. Jeg prøver å finne en vei inn. Jeg kommer heller ikke utenom meg sjøl, jeg senker blikket og ser, jeg merker min egen kropp i verden, mine egne pupiller, to små, svarte høl inne i kroppsmørket, og her er jeg, da, aleine. Bare de virkelig store menneskene slipper unna, verdenshistoriens mennesker, de som bygger fellesskap og forståelse, løfter

blikket og skaper fred utover det vanlige. Ikke fordi de ikke er aleine i seg sjøl, men fordi de, tross alt, klarer å bygge broer over til andre.

Jeg husker stedet vi bodde som barn, de der blokkene oppe på haugen. Grå skygger mot høsthimmelen. Det finnes et bilde av oss fra parkeringsplassen. Jeg hviler knærne på asfalten, jeg er liten, Bill står bak meg med gummistøvler på, han er i ferd med å helle en bøtte med grus over hodet mitt, det har enda ikke truffet meg, jeg smiler mot kamera. Jeg tenker også på sommeren i valmueåkeren, den gangen på ferie. Vi ser skarpe, røde blomsterhoder mot sola, Papaver somniferum, vi beveger oss innover feltet med noen meters mellomrom. Jeg går foran, det er blomster overalt, jeg snur meg én gang og ser hodet til Bill med det tjukke, svarte håret, jeg snur meg én gang til, og han er borte. Han forteller meg seinere at han la seg ned for å kikke opp, Jeg målte avstand fra meg sjøl til alt annet. For eksempel en planet langt unna. For eksempel en lillesøster.

Jeg tenker på Bill og huset til Bill. Elva som renner rett forbi hagegjerdet, lydløs og brei. Det vokser syriner ved sida av trappa, grønt og lilla mot en hvitmalt husvegg i juni. Hengekøya mellom epletrærne. På den andre sida av elva er flere hundre meter med tømmer lagra bortover en betongbrygge, en rustrød fabrikk til høyre. Jeg tenker også på Ib, måten Bill følger han med blikket på da de er seksten. De sitter i sovesofaen i kjellerhybelen til Bill i huset til Frank.

Petterøes i hånda. Ansiktet til Bill i Ibs retning. Jeg er fem år yngre, på gulvet, med spinkle bein i kors og gårsdagens bløte chips i en pose, Hva er det du glor på, hvorfor skal du alltid glo sånn, Glor vel ikke, bruker bare øya, må være lov, dét, Ikke bruk dem på meg, Okei.

Jeg går gjennom porten ved huset til Bill da jeg er tjueto. Jeg ser Ib i hengekøya mellom epletrærne, sol og skygge flekkvis over fjeset hans, det der helt gylne, ravfarga hår, ravfarga øyne, smilet da han hører meg. Han roper på Bill, døra står åpen, Søstera har kommet! Etterpå spiser vi vafler som Bill har stekt. Vi bærer kjøkkenbordet ut under epletrærne. Det er veps oppi skåla med jordbærsyltetøy. Vi feirer at Ib har kommet tilbake fra Oslo, han har flytta inn. Han blir liggende i hengekøya, graver opp en pakke rullings fra bukselomma mens vi drikker kaffe. Presskanna står på bordet, Ib ruller en til hver og gir meg, Regner med du røyker nå. Jeg kikker bort på Bill før jeg tar imot. Bill ser ut over elva, lar seg ikke merke med noe, jeg får fyr. Bill ser strålende ut med det lange, svarte håret samla i en ball på toppen av hodet, klare, blå øyne, frisk hud, mye smiling.

Noen år seinere er jeg der igjen, og huset er ulåst. Jeg går inn i gangen, åpner dørene, finner ingen. Det står staffelier og greier inntil veggen, glasskrukker med te på kjøkkenet, platespilleren hakker på innerste rille. Det lukter søvn i huset, det er sommer på utsida, jeg går ut igjen. Jeg ser stigen lent mot takrenna på

elvesida og klatrer opp. Bill og Ib ligger på et hvitt laken på takpappen. Jeg sier navnet til Bill, men han svarer ikke, for begge sover. Det var jo merkelig, det, da? Og jeg bare går derfra, litt kvalm.

om volden

Jeg skal fortelle om volden, fordi den har innhenta oss. Jeg sier oss, sjøl om det er Bill som ligger på sjukehuset. Volden må fordeles jevnt utover, for at jeg skal tåle den, jeg velger å gjøre det sånn. Volden har ingen begynnelse, jeg kan ikke velge meg et punkt i historien der volden opptrer for første gang. Den er synlig allerede i barnet, i barndommen, og hvis en har uflaks, fortsetter den å finnes, ikke bare på innsida, men på utsida også. Volden har alltid vært helt nær meg, eller så har den bevega seg nesten i utkanten av synsfeltet mitt – aldri egentlig borte. Da jeg var et barn, dytta jeg andre barn ned trapper, jeg hadde mine grunner, og Bill ville ikke på skolen, han låste seg inne på rommet, ville ikke ut og leke når noen kom på døra, lyden av ringeklokka, gutta som ropte fra nede på parkeringsplassen, Bill griner når han blir sinna. Det er mange typer vold, et menneske kan få en hel liten bukett.

Heldigvis finnes også folk som bor i en vakker hage. Sjasminbuskene skjermer for landskapet utafor, et landskap som korresponderer med det øde landet, jeg kaller det gjerne det øde landet. Rosebuskene skjermer, og hortensiaen og syrintrærne og kirsebærtrærne

som blomstrer om våren. Jeg er takknemlig for alle som bor i en vakker hage, er takknemlig for at de finnes, lyse i tanken, glatte i fjeset. Er takknemlig for plommetrærne som skjermer, gode, lubne overmodne plommer, drypper sukker ned på plenen når seinsommeren kommer, ikke et eneste blikk over hekken, og Bill er langt borte, det øde landet er vidåpent, og ingenting vokser, og jeg, hvor er jeg?

molli stiger ned

Jeg tar av fra motorveien, til høyre et stykke etter Drammen, forbi folketomme tettsteder med gatekjøkken og bensinstasjon. Jeg snakka med jobben, jeg fikk en uke fri og ønsker om alt godt til broren min. Jeg kjører gjennom dalfører med grå åkre på begge sider. Bare lyden av vindusviskerne fram og tilbake, våt asfalt og bikkja som bjeffer i søvne i baksetet, så starter nedstigninga. Landskapet åpner seg framfor meg, uroen åpner seg. Regnet gjør et opphold. Jeg svinger inn i en busslomme ved et utsiktspunkt, jeg går ut av bilen.

Her er en kilometerlang bakke, en svart orm. Jeg vil komme inn i byen bakfra, helt umerkelig, å forestille meg at jeg bare er en fremmed på gjennomreise. For området kan vel ikke overrumple meg med alt sitt når jeg velger en annen vei inn enn jeg pleier? Jeg kikker ned på naturreservatet, en liten innsjø med freda fugler. I forlengelsen av innsjøen ligger svartbrune jorder. Boligfeltet i skråninga på den andre sida av vannet. Innsjøen er bare halvparten så stor som da jeg var barn, den gror igjen, vannet synker, siv og strå får feste lenger og lenger ut, fuglene forsvinner. Idet jeg står her, revner skylaget opp, sola stråler rett ned. Innsjøen

glimrer et øyeblikk som gull, himmelen strekker seg utover og utover i tre retninger, liksom en nåde likevel, at stedet gir meg en gave, jeg tenker: Det er en todelt glede, for så har hjembyen merka at jeg kommer. Jeg kikker i retning av sentrum, fortsatt ute av syne, jeg hører hvesing derfra. Og jeg som bare vil være en fremmed på gjennomreise, men jeg gjenkjenner hvesinga, jeg kan dét språket. Tre trailere passerer, jeg snur meg, setter meg inn i bilen, kjører ut på veien, og skylaget lukker seg over hodet mitt, straks regner det igjen.

Men hjembyen merker meg ikke, det veit jeg jo, det er bare fornemmelse og tanker. Ubehaget på innsida må plasseres et sted for å bli synlig for meg, det er så lett å ignorere ellers. Kroppen min har alltid gjort det sånn, ubehaget tvinger oppmerksomheta til seg, magesmertene da jeg er barn, Karla kartlegger maten jeg spiser for å finne ut hva jeg ikke tåler, Har du drukket melk igjen, Liker ikke melk, Men et eller annet har du trøkt i deg, Tror ikke det, Du ville ikke hatt vondt ellers, Jeg må jo få spise, da, Herregud det er så mye greier med deg, jeg orker ikke, jeg tåler jo absolutt alt!

bill er fugleaktig i rommet

Her er veien mellom de to sjukehusområdene – skittenrosa murpuss på psykiatrisk avdeling nedi bakken, en gråbrun åker foran institusjonsbygningene, men jeg skal ikke dit. Da jeg var barn, kikka jeg skremt vekk hver gang vi kjørte forbi. Det er noe med dette området. Det er som om jorda har samla på tida og at alt som finnes delvis på overflata, en bygning eller et tre, er blitt fylt av det som har foregått her til alle mulige tider, trekker historien til seg som en svamp, og på den måten framstår som mer enn bare en bygning eller et tre. Jeg kikker mot Galgeholmen til høyre. Der er fredløse i jorda. Jeg tror ikke på annet enn det som har vært, det som er og det som er dømt til å komme. Jeg tror ikke på Gud, for eksempel. Men hodeskallene fra tidligere tider ligger der de ble begravd. De for lengst døde vendt mot sørøst, de blir værende, det handler ikke om tro, de fortsetter å virke i verden på måter jeg ikke kan forestille meg.

Nå går jeg over parkeringsplassen. Det er dammer overalt, jeg har hetta trukket over hodet, det trommer helt nær øret, lik lyden av regn på en seilduk, for eksempel, festa stramt over en avgrunn. Steinene ligger kritthvite i bedet utafor hovedinngangen, de er på størrelse med en knyttneve, jeg plukker opp én og legger i lomma.

Lyser er gult i foajeen, så alt gulner, og her inne et sted ligger broren min med øynene lukka. Jeg stopper midt på gulvet, jeg ser etter Karla, skulle møte henne tolv, men Karla er ikke her, hun tar ikke telefonen da jeg prøver å ringe, jeg venter et kvarter. Det sitter en dame bak glassveggen i resepsjonen. Hun finner Bill i systemet. Jeg sier jeg er søstera. Jeg beskriver Karla, spør om Karla har vært her, men dama i resepsjonen rister på hodet, det er bare jeg som har kommet. Jeg blir bedt om å gå opp i tredje. Der venter en sjukepleier som skal fortelle meg hvordan det går med Bill.

Sjukepleieren står foran dørene til intensiven, hun er rein og glatt i fjeset, hun rekker hånda fram, bruker orda sine i riktig rekkefølge, har tydelig uttale. Hun forteller at pleierne skriver en dagbok til Bill som de skal gi hvis han våkner, hun sier hvis. Det blir lettere for han da, å skjønne hva som har skjedd mens han har vært borte. De skriver ned om han virker urolig i kroppen, om det ser ut som han drømmer, om han snakker i søvne, hva han sier, hvem som har vært på besøk, kommer Karla, for eksempel? Jeg er uvel, men snart kan jeg gå inn, han er første til venstre.

Hjertet mitt er hvitt og tynt, det kjennes sånn ut. Bill er en fugl under dyna. Det er ingen farge i ansiktet hans, bare skorper og sår, et kutt over nesa, Jeg ser deg ikke klart, det har jeg aldri gjort, ikke Karla, heller. Alt mulig er festa til kroppen hans, teip og sonde, en slange i munnen, i armene, i brystet, slanger oppover puta, utover madrassen, ledninger festa til skjermer,

henger og dingler, utstyr overalt. Jeg lytter til maskinene, pulsen hans går og sender signaler, oksygenet pumpes ut og inn, Det er ingenting jeg kan gjøre for deg. Her er næring i slanger, piss i slanger, medisiner. Det surkler. Jeg gir meg til kjenne, det fikk jeg beskjed om å gjøre. Jeg sier hei. Jeg er maktesløs. Jeg sier navnet mitt. Jeg sier:

– Det gikk fint å kjøre hit. Skulle egentlig møte Karla, men hun har allerede vært her, regner jeg med, kom vel noe i veien, sikkert like greit.

Det strammer seg på innsida under huden nær brystet, så liksom revner det og strammer seg på nytt med kort tids mellomrom. Da jeg setter meg på stolen ved sengekanten til Bill, tar jeg hånda hans, snur armen rundt. Det er blåmerker over hele, små stikk. Jeg tar fram steinen fra lomma, jeg legger den på nattbordet, den lyser hvit og rein. Jeg sier:

– Bare skjønner ikke hva dere har surra med, hva var vitsen med det her, da?

Bill ligger under dyna med begge øyne lukka og skjuler seg igjen. Alltid dét, å skjule seg og gjemme på, det kan jeg huske. Alle egne ønsker og meninger er en hemmelighet, han stikker seg vekk ned i kjelleren, stikker seg vekk steder jeg ikke veit om, det er ingen som spør hvor han er hen, hva han driver med, og sjøl sitter jeg her, i rommet, på stolen, tvinner henda, kikker på klokka med mitt eget fjes bretta ut og synlig, her er forvirringa og kvalmen, jeg tar opp telefonen og prøver å ringe Karla igjen, men ingenting.