Karoline Mirković divnas bok
forlaget oktober 2024
Roman
i setet ved sida av meg ligger det en pose med to epler og KiKi-karameller.
Foran meg sitter onkel med ei hånd på rattet og armen hengende ut av det åpne vinduet. Han har en Drinasigarett i munnviken, og røyken smyger seg ut i kveldsmørket når han knipser av asken ut vinduet.
Ved sida av onkel sitter pappa, og Radio Dženarika spraker i høyttaleren. Jeg tror de hadde en Lepa Brenakavalkade på radioen akkurat den kvelden, og kanskje sang hun «Ja sam Jugoslovenka», men jeg husker i hvert fall at når jeg sitter der i baksetet og ser pappa på skrå foran meg tenker jeg at han skulle ha sunget med. Før ville han ha sunget med, men nå sier han ingenting; han sitter bare der i forsetet med rumpetaska i fanget og ser rett fram på møtende biler, og mygg og møll som smeller i frontruta.
Sola er på vei ned, ildfluene våkner snart, og jeg lar kroppen renne ut i setet, armene hundre kilo i fanget.
Vi kjører gjennom kvelden og de zlatiborske fjellene, mot busstasjonen og neste etappe på veien hjem til Norge. Vi kjører forbi bygninger uten tak, med armeringsjern strekt mot himmelen som armer, forbi krater på de upløyde jordene, halvspiste høysåter som lener seg mot hverandre i
halvmørket. Solsikkene som vokste seg høye på engene gjennom sommeren ligger i råtnende kaos etter den siste haglbygen. Eller også som spor etter en nylig begravelse, men jeg veit ikke om jeg tenkte på det akkurat da.
Den grønne lukta av einerskog, lavendel og våt jord trekker inn i bilen gjennom mørket. Fjelltoppene renner forbi som grå skygger og blir liggende igjen bak oss, som forlatt. Det blir mørkt nesten med en gang når sola går ned, nesten uten skumring eller overgang mellom lys og mørke. Bare det ene eller det andre: mørkt eller lyst, svart eller hvitt, glovarmt eller så kaldt at man får gåsehud.
jeg kunne ha hoppa av bussen hvor som helst etter Bjerke og gått helt hjem til blokka på kanskje tolv minutter, søtten, så nærme hjemme var jeg. Men turen hjem føltes som lengre enn fra Bjølsen til Veitvet; som om jeg la bak meg noe større enn bare dansetreninga, og tok meg til noe mindre enn egentlig hjemme.
Hjertet slo fortsatt som i dansens takt, selv om jeg hadde stått og venta på bussen i 20 minutter etter treninga. Jeg skrudde på walkmanen, la hodet mot vinduet, det dampa mot det kalde glasset.
Når jeg tok t- banen føltes det annerledes: Den tok meg bare hjem, og det var det, fra Tøyenbadet, Stovnersenteret, Saga kino. Jeg kunne stå uten å holde meg fast på banen, med øya lukka til og med, og aldri miste balansen eller hvor jeg var; jeg kjente den lange svingen mellom Økern og Hasle, det lille kastet i skinnene når banen kjørte ut fra Risløkka, stigninga opp mot Linderud. Lukta, rytmen, utsikten når jeg åpna øya når den kjørte inn til perrongen på Veitvet.
Mens hvis jeg lukka øya der på bussen, med dansen inni meg, så forsvant liksom det som egentlig lå der utenfor vinduet, og jeg så noe annet enn begynnelsen av
Groruddalen bak øyelokka: Jeg så de grønne zlatiborske fjellene som lå lag på lag etter hverandre i horisonten, som en sånn pop-up-eventyrbok der bildene bretter seg ut når man åpner. Jeg kunne høre kusina mi nynne «Daj mi vruće rakije» mens hun tjuvrøyka bak høysåtene. Solsikkeåkrene, kuene som sto tjora fast i bakken sånn at de ble gående i ring og spise gresset i sirkler så store som tauet tillot det, einerskogen i tusen nyanser av grønt og med et blåskimmer av modne bær. Alt hadde jeg inni meg, som et landskap jeg kunne legge utenpå det som lå der utenfor vinduet, for på den måten å beholde det for alltid.
Da jeg åpna øya igjen idet bussen nærma seg Linderudsletta, idet den kjørte over bakketoppen etter Årvollsenteret og vippa over og ned på andre sida, idet jeg tok inn utsikten nedover mot Trondheimsveien og høyblokkene på Linderud og Ellingsrudåsen der i det fjerne, så var det dette landskapet som var som fremmed. Som å komme overraskende på noen man kjenner godt, ovenfra eller plutselig bakfra, og se dem før de ser meg, og før de får samla ansiktet til sitt vanlige.
Som å se noen henge opp ned etter knærne fra klatrestativet i skolegården, og man nesten ikke kjenner hverandre igjen, begge opp ned for hverandre. Den samme søster som alltid, dinglende med ansiktet i et smil, med munnvikene nedover i stedet for opp, som forvridd, som en litt fremmed selv om jeg har kjent henne hele livet.
– op-op-opaaaa! ropte Elvedin fra hjørnet ved stereoanlegget, som fra dypt i hjertet. Han sto med blikket og håndflatene vendt oppover liksom mot en drøm, som om det var noen andre enn oss han ba opp til dans.
Treninga var egentlig ferdig. Sanela hadde tent seg en røyk, Miro og Aco satt på gulvet og strakk ut som etter fotball, og jeg leita etter treningsjakka. Vi hadde dansa i to timer, terpa hodets vinkling i vendingene, hoftene som åpne, trampene med flat fot som skulle høres som ett felles tramp. Vi var ferdige med å danse, koloen var oppløst, og vi plukka opp bitene etter oss selv, vannflaske og treningsjakke, røykpakka.
Men når Niška Banjas rytmer lød, når Elvedin ropte med håndflatene mot himmelen, når vi kjente igjen rytmen fra høyttalerne i løpet av den første takta: Vi spratt opp igjen, som en spurveflokk skremt opp fra treet, kaotisk først og så i formasjon ut på dansegulvet, tok hverandre i henda og danna en ring, en kolo, på nytt.
Jeg var så sliten at jeg skalv, hjertet smalt i brystet, eller om det var stereoanlegget som vibrerte når det spilte høyere enn det tålte.
Elvedin stilte seg i midten av koloen og klappa takta som en direktør på sirkuset, entotrefir, jedandvatričetiri,
og så plystra han høyt med to fingre i munnen, som på bryllup eller vašar eller ispraćaj.
– Op-op-opaaaaa! ropte han en gang til, med blikket vendt oppover igjen, og svetten dryppa fra nesa hans, øreflippene, tegna enda større skygger på ryggen hans.
Miro dansa med armene opp i lufta og liksom poserte på annenhver «četiri». Hele salen vibrerte, og jeg var varm og kroppen kilte, og kanskje blunka Miro til meg i dansen som hemmelig, eller kanskje var det bare noe jeg innbilte meg.
Niška Banja, topla voda
Za nišlije živa zgoda
Niška Banja, topla voda
Za nišlije živa zgoda
Jedan, dva, tri, čet’ri, pet, šest
Sedam, osam, devet, deset
Deset, devet, osam, sedam
Šest, pet, čet’ri, tri, dva, jedan
mora mi var ei sånn som når hun kom inn i et rom, så merka man det kanskje ikke først, annet enn at det ble litt varmere, litt lysere i rommet. Og hun lukta godt, som vafler og roser på en gang. Hun skrudde av tv- en når jeg gjorde lekser sånn at jeg fikk ro i hodet, og vrei litt på leselampa mi fordi hun skjønte at jeg ville anstrenge øya mindre hvis jeg fikk lyset mer rett på teksten, sa hun. Jeg merka at hun hadde rett når hun gjorde det, men jeg skjønte det aldri av meg sjæl, og hadde hun ikke flytta på den lampa så hadde jeg sittet og myst i mørket for alltid.
Når hun fikk besøk av venninner som kanskje hadde sydd seg en ny bluse eller hadde med seg hjemmebakte rundstykker til lunsj eller hva veit jeg, så var mamma hun som bøyde seg fram og virkelig kjente etter, lot fingra følge sømmen eller lukka øya og tok rundstykket opp til nesa og lukta med hele seg, og sa sånne ting som: – Jeg kan se på lang avstand at du har lagt opp hele kanten her for hånd; den faller så fint! For et arbeid! Sånt her får man ikke kjøpt uansett hvor mye man betaler for det! Eller: – Hva er den smaken, er det karve? Det har jeg aldri smakt i rundstykker før; det skal jeg jammen prøve neste gang jeg baker, for det var jo bare helt ekstra!
Mamma var umulig å imponere hvis du prøvde, men når du ikke prøvde så kunne hun bryte ut i spontan applaus over at jeg hadde satt opp håret fint helt sjæl, eller at rosene i bakgården begynte å blomstre én gang til på seinsommeren. Sånn når ting bare var, liksom.
Når vi var på sommerferie i de zlatiborske fjellene, i Jugoslavia, kunne mamma knekke av en liten kvist av en einerbusk og gni den mellom fingra og bli helt salig i øya og stikke kvisten bort til alle og si at de måtte lukte de også, enda hun hadde knekt kvisten fra skogen deres, som de jo gikk i hver dag, og de visste vel akkurat hvordan det lukta fra før. Hun hadde alltid noe godt å servere til kaffen når tantene eller baba Divna og de andre gamle babaene med tørkler på hodet og runde rygger kom på besøk i den lille hytta vår. Det var alltid noe søtt på kaffeskåla, enda det ikke var butikker før nede i byen sånn at det liksom ikke bare var å stikke innom og kjøpe – et lite marmeladegodteri fra ei hemmelig krukke i skapet eller en hjemmebakt kjeks med perlesukker, i det minste. Når tantene serverte slatko-syltetøy og vann til oss, den serveringa som liksom hadde en slags symbolsk betydning og skulle gjøre at vi følte oss velkomne, så skyndte de seg å legge på håndlagde kniplingbrikker under vannglassa og slatko-skåla, og jeg skjønte jo at de gjorde det spesielt for mamma. Slatkoen bare pirka vi litt i, som et svar på velkomstønskene, for det var jo virkelig bare sirup med noe ihjelkokt frukt i, men kniplinghåndarbeidet fikk alltid den oppmerksomheta fra mamma som tantene var ute etter. Når de holdt fram
slatko-brettet som stolte, og mamma tok seg til brystet med den ene hånda og lot fingra gli over blondene på brettet med den andre, så ble det så hyggelig i hele rommet og ingen var i tvil om at vi både var og følte oss velkomne, uansett om slatkoen.
En sommer, mens alt fortsatt var som før, da bakken dirra i varmen og alt var brunt og tørt og det støva rundt oss på alle kanter, kom en av onklene hjem med tre store, røde valmuer til mamma. Det var så vidt valmuene hadde tålt å bli plukka, og de lå som skjøre sommerfugler i de grove nevene til onkelen da han overrakte dem. Ingen skjønte hvor han hadde funnet noe så vakkert, fullt av farge, i alt det brennende hete. Mamma tok seg til brystet og sa som til meg eller om det bare var ut i lufta, på norsk:
– Denne skjønnheten kan man ikke fange på bilde, og så fikk hun nesten tårer i øya. Og onkelen smilte som om han skjønte, selv om han jo ikke skjønte orda når mamma snakka norsk, og alle tantene smilte de også, til mamma og til onkelen som hadde gjort dagen så spesiell.
Onkelen var så trøtt at han sovna sittende mens han venta på middagen den kvelden, han vippa nesten over ende på benken ved bordet, men han hadde sett tre valmuer i grøftekanten, regna ut at han var nærme nok gården til at de ikke ville visne helt før han rakk hjem, og så stoppa han traktoren og plukka dem og passa på at de ikke ble tatt av vinden og fløy av gårde da han kjørte hjemover. Kanskje passa han ekstra på da han kjørte over dumper og steiner, i svingene; jeg kunne se det for meg.
Og mamma ble like glad for de valmuene som hun ble når søster og jeg plukka den første hestehoven hjemme, så jeg veit hvordan onkelen må ha følt det.
Baba Divna satte vårens aller siste skål med moden kajmak på bordet bare for mamma, helt spesielt. Den modne kajmaken var silkemjuk, som salt krem og fløte, og ikke blaut som den ferske kajmaken, og mamma lukka øya når hun spiste den, sakte. Tantene fortalte liksom som fornærma at baba Divna hadde sagt at hun ikke hadde mer moden kajmak igjen, de hadde spist opp alt eller solgt det på markedet, og nå hadde de slutta å melke kuene fordi kalvene, og ikke til Sankt Georgs-dag engang hadde de hatt moden kajmak å sette på bordet, fortalte de. Men når mamma kom på besøk fra Norge fant visst baba Divna fram en siste rest allikevel.
Alle elska mamma. Det var som om de kjente henne like godt som de kjente hverandre, enda mamma jo hadde hatt et halvt liv i Norge før hun traff dem, mens de var født side om side og så hverandre hver eneste dag.
Mamma var norsk, og hun snakka med alle i blokka hjemme på Veitvet, og det var aldri noen misforståelser eller noe. Hun lurte seg aldri unna kakebaking eller vakt i hallen, og når naboene ikke rydda opp etter seg i vaskekjelleren så ringte hun på og sa ifra passe strengt, men sånn at man kjente at hun ikke var sur lenge eller hadde slarva bak ryggen.
– Jeg tømte lofilteret og kosta bak sentrifuga denne gangen, men tenkte jeg skulle si ifra til neste gang, sa
hun sånn hyggelig, men uten å le det bort, og naboene beklaga og sa de satte pris på, og sånne ting.
Hun snakka serbokroatisk også, selv om til og med jeg hørte at orda bare stemte sånn halvveis. Det var pekinga og kroppsspråket, smilet og viljen, som gjorde at alle jugoslavene vi kjente alltid skjønte hva det var hun ville si. «Ono … kako se zove» – den tingen man bruker til det der hva-heter-det-igjen, sa hun ofte, og da kom alle med forslag til hva det kunne være hun tenkte på, og så fant de ut av det, og så sa de at mamma snakka som en innfødt.
Hun hadde alltid ei kulepenn i lomma der i Zlatiborfjellene, og når hun hørte et ord eller uttrykk hun ikke kunne så skreiv hun det ned på armen, «promaja» eller «čuvarkuća» eller «bacati niz reku», og så fikk hun baba Divna til å peke og forklare orda etterpå. Baba Divna vifta med henda og forklarte med hele kroppen og armene i lufta at det betyr gjennomtrekk, eller det er den planta vi bruker på brannsår og langvarig kløe, og mamma nikka og smilte som om det gikk opp et lys. Hele sommeren var venstrearmen til mamma kulepennblå fra håndleddet og til albuen, og de vanskeligste orda friska hun opp med kulepenna flere ganger helt til hun lærte dem, og de enkle gnei hun ut og skreiv over.
– Det er sånn man lærer, ved å øve og prate i vei og bruke de orda man kan, hviska hun til meg når hun skjønte at de serbokroatiske orda låste seg inni meg hjemme i Norge og hun ville hjelpe til med å lirke dem løs.
– Hvorfor kommer du i det hele tatt når du ikke har med deg Bjorge, sa baba Divna til pappa den gangen seinere, etter den siste sommeren, da pappa og jeg dro nedover aleine og uten mamma og søster. De lærte seg aldri å uttale Bjørg riktig, uansett hvor mange år som gikk og hvor ofte og varmt de snakka om henne. – Što si došao? Hvorfor kommer du alene? Neste år
får du ta med deg Bjorge, for ellers kan du like gjerne bli hjemme selv også, sa baba Divna, sånn litt på tull og litt på ekte. Og hun brukte ordet «hjemme» om Oslo og
Veitvet, og ikke om der pappa var født og der hvor huset til baba Divna og deda Stevo sto, og jeg lurte på om hun sa det med vilje og om pappa merka det, han også.
en gang var det ei av nabodamene i blokka som sa til mamma at jeg kom til å bli klassisk vakker med de kinnbeina og alt, og da nikka mamma sånn selvfølgelig, som om hun visste det fra før, men jeg så at hun ble glad. Det var aldri noen som sa sånt om meg; det var søster som var hun pene.
– Du bærer din farmors navn, og det betyr vakker. Du er vakker, sa hun, som om hun ikke snakka om noe man bar utenpå, men om bestanddelene og selve sjela i det som var meg, liksom.
Jeg likna på mamma, og jeg så det sjæl. Haka som var sånn mjuk under, ikke skarp og stram som søsters. Øya mine bleike, håret, øyenbryna, leppene; det var som om hele meg mangla de kontrastene som gjorde søster både skarp og skjør på en gang. Jeg var alt brunt og bleikt og mjukt, ikke blodrødt og svart og hvitt og tydelig.
Men mamma sa det som selvsagt, og som om hun visste hva jeg tenkte og hun argumenterte mot noe jeg ikke uttalte med ord:
– Du er vakker, Divnaen min.
Hun sa det mens hun satt der i gangen og klippa trøyer, laken, de gamle blusene til baba Divna i lange remser, hekla dem sammen med en tjukk krok og lot
fingra gli over rya mens hun fortalte meg gjennom den, rille for rille:
– Dette er settet du hadde på deg da vi fikk deg med hjem fra sjukehuset. Se, det har små, lyseblå snegler på seg. Dette er tørkleet baba Divna hadde på seg da vi skulle gifte oss, faren din og jeg. Det har sorgens svarte farge med sølvstriper i, og hun tok det på seg da den eldste broren hennes døde. For å følge skikken skulle hun gå med det i et halvt år til, men hun tok det av seg til bryllupet vårt; hun sa at når pappaen din gifta seg med meg så kunne hun dø uten å sørge en dag til i livet. Dette er din gamle nattkjole, dette er bare et slitt laken, og se her: Dette er mitt hårstrå som jeg har hekla inn som ei lykkeønskning, for sikkerhets skyld.
Mamma fortalte historier som ikke egentlig tilhørte henne, men hun sa at hver historie var viktig og måtte lagres i meg, for en dag ville alle historiene være borte hvis ingen huska dem, og da var det for seint. Hun snakka om baba Divna sånn at det festa seg i minnet mitt, historie etter historie; som noe sant og noe jeg hadde opplevd sjæl, med farger og lukter og alt, selv om det skjedde før jeg ble født, og selv om jeg hadde egne minner av baba Divna som kunne komme til å skrive over de mamma fortalte meg.
– Under krigen, da deda Stevo var i militæret et sted i de zlatiborske fjellene og baba Divna var aleine hjemme med sju små. Da kom det tyske soldater på døra hennes, og hun så at de var som små barn i litt for store uniformer, langt hjemmefra, og at de var like sultne som hennes
egne barn. Og hun tenkte at også de hadde mødre og kanskje søsken og koner som ikke visste hvor i verden de var, og hun delte med dem det hun hadde. Et kokt egg eller et rynkete eple som lå lagra i matkjelleren, og hun ga dem varme sokker som hun hadde strikka som de kunne ta på beina før de dro videre. Enda hun ikke skulle ha gjort det fordi det jo var krig, og enda hun visste at de var sendt ut for å krige mot deda Stevo og mannfolka fra nabogårdene. Hun stolte vel på at deda Stevo ville klare å gjemme seg fra barnesoldatene som var så langt hjemmefra, som dere unger gjemmer dere og blir nesten som usynlige når dere leker boksen går etter at det har blitt mørkt om kvelden, sa mamma.
Jeg lurte på hvordan mamma visste alt, hvordan hun kunne oversette og gjenfortelle alle historier, smaker, lyder på norsk. Hun kunne jo virkelig ikke alle nyanser og farger og alt på serbokroatisk, det kunne jo til og med jeg høre, og allikevel. Pappa fortalte bare fra jobben, eller fra studentkantina Frederikke på Blindern der han sto i oppvaska før han traff mamma, eller fra fantasien, og det var som om mamma nesten hadde mer av Jugoslavia i seg enn pappa hadde.
– Under lamminga sover baba Divna i fjøset etter at lammene er født, for hvis sauen ligger i hjel noen av lammene så er det som om det er hennes egne barn som mister livet.
Mamma lærte meg å strikke raggsokker med både norsk og jugoslavisk hæl, for i Norge strikka vi med kile- eller hjertehæl, mens i Jugoslavia satte de av masker på en tråd og strikka hælen som tåa, og så plukka de
maskene opp igjen og strikka den ferdig. Til norsk påske fikk vi påskeegg med seigmenn og sokker og viskelær, og til ortodoks påske kokte hun egga sånn som tantene gjorde, så lenge at eggeplomma ble helt lysegul og tørr og fikk en grønn ring rundt seg, så egga var så hardkokte som bare mulig når vi hadde eggeknusekonkurranse rundt frokostbordet på påskeaften.
– Du må snu egg, rumpe mot rumpe, sa pappa, og søster og jeg snudde egga med den butte sida opp før vi kakka dem mot hverandre, og vi lo høyt av alt pappa sa, og ingen av oss ble sure når vi tapte konkurransen. Vi fikk knuse så mange egg vi ville hvis vi bare spiste dem opp etterpå, og vi gulpa egg hele helga.
Noen ganger fortalte mamma fra Norge også, men mest praktisk og med sånn fornuftig i stemmen.
– Dette er duken jeg sydde av lapper fra restekassa hos stoffbutikken i Mo i Rana, fortalte hun. – Dette teppet strikka jeg da du lå i magen min, lysegrønt, og det kan vaskes i maskin, men det må ikke strekkes når det er vått. Denne jerngryta spleisa alle arbeidskameratene til pappaen din på da vi gifta oss, og hvis vi bare passer godt på den så vil den holde i flere generasjoner.
– Hvis du hjelper meg med å knipse de visne blomstene av stemorsblomsten, så vil det vokse ut nye. Du kan strø kakeformen med semulegryn, så setter det seg mindre fast. Det er ikke vits å bruke den hviteste fisken i fiskegratengen; sei er like godt. Denne poteten er kokefast og heter beate.
pappa var streng. Ikke sånn streng som alle jugoslaver, med sinna stemme og banning og hele kroppen, men sånn seig og utholdende streng. Noen ganger tenkte jeg at det var helt unødvendig å være så streng, med stemmen og alle regler og oppgaver og ord og alt, men det var før jeg visste hvor mye man kunne savne når det først ble borte.
Når vi stabla ved fikk pappa oss til å gjøre det til vi var ferdige, uansett om mørkt eller flis i fingeren. Vi måtte bruke skoskei og ikke tråkke ned hælen på skoa, selv om vi hadde det travelt. Når det var middag så spiste man opp alt, selv om det var pappa som hadde lagt på tallerkenen og han hadde fortsatt å legge på flere poteter enda jeg hadde sagt stopp.
– Det er ikke vits å protestere, sa søster stille og usynlig når vi bar veden fra hengeren og inn i kjellerboden. – Vi orker ikke krangle, okay?
Enda det jo egentlig ikke var å krangle i det hele tatt; det var jo bare å si ifra.
Pappa var snill også, og den eneste pappaen jeg visste om som snekra dokkesenger og sveisa roboter og initialene våre til oss. Han lukta jord og rust, og han kunne knytte
neven så hardt at den var umulig å bende opp selv om vi samarbeida, søster og jeg.
Mamma fortalte at før de fikk søster og meg så klatra pappa helt opp i toppen av heisekrana på jobben, og helt ytterst på enden av svingarmen, uten sikring i det hele tatt. Det var typisk pappa, for hvis det var noe som hadde gått i stykker så ga han seg ikke før han hadde fiksa det, uansett. I blokka fikk han nøkkel til fellesboden enda han ikke satt i styret, for alle visste at pappa var både raskere og skikkeligere enn noen vaktmester eller dugnadsgjeng.
– Men etter at søster ble født så fikk det være slutt med den klatringa, det sa jeg bare, altså, sa mamma.
Han var morsom også, så morsom at det kunne være irriterende. Spesielt for søster og meg, for når han var i humør til det så var det umulig å ikke le; det var som når man blir kilt uten å ville det. Han hadde sånne små ansiktsuttrykk og korte kommentarer som alltid klarte å lure, og det gikk ikke an å få være sur i fred inne på vårt eget rom engang.
En gang jeg kom ned i gangen sto han der rød i kinna og med snøfnugg på skuldrene, og så hadde han en sånn snål, fransk lue på hodet, som kunstnere har, liksom. Bare at pappa hadde på seg hjemmebukser med lapp på knærne og reklame-t- skjorte, med den gamle boblejakka utenpå.
– Hva er det du har på hodet? sa jeg.
– Ny hatt, smilte pappa bredt. – Den er fin, ja? Jeg traff noen gutter i din klasse, og de sa den var fin, sa pappa. – De ropte til meg, hvor har du kjøpt.
Og han sa det som helt på ekte, og før jeg fikk tenkt meg om kjente jeg det koke så flaut at det prikka i hodet, og jeg trampa hardt i gulvet tre ganger, for jeg trodde på både det med at han hadde gått med lua rundt på Veitvet, og på det med gutta i klassen, helt til søster himla med øya og dunka meg i skuldra.
– Han kødder, Divna. Herregud.
Men også andre ble irriterte noen ganger, som onklene i Jugoslavia, eller de jugoslaviske fedrene som kom på besøk hjemme på Veitvet. Når vi hadde besøk av jugoslaviske familier så tulla pappa alltid så fælt med barna at de først gjemte seg bak mødrene sine i forskrekkelse, men i løpet av kvelden ble de helt gira av alt pappa gjorde, og de løp i trappa og skreik av latter, og søster gikk og satte seg på rommet.
Pappa fant på tulleord, prikka på ryggen og skyldte på andre, erta de eldre søsknene, trylla fram sjakkbrikker fra nesebor og ører. Han hadde tusen greier, og noe som passa til alle. Aller morsomst var det når han fortalte historier om de jugoslaviske fedrene og om da de kom til Norge sammen og jobba på Frederikke, og han liksom pirka borti noe som var sant, og så sklei det over i noe fantastisk eller flaut, og til slutt visste man ikke hva som var tull og hva som var på ekte. Fedrene på besøk rødma og banna, og mødrene gapskratta og holdt seg for munnen når de lo, og til slutt unnskyldte pappa seg leende for at han kanskje hadde gått for langt.
Mamma så på ham med luresmilet sitt og lot ham drive samtalen og flyten mellom alle menneskene, for med jugoslaviske familier var det liksom hans tur. Hun
bare skjenka i kaffe og serverte finsjokolade fra danskebåten, eller vafler med både rømme og syltetøy.
Alle de jugoslaviske mødrene hadde sånne sinnarynker mellom øyenbryna og vorter på haka, men mamma hadde smilehull, og jeg tenkte at det var fordi pappa var morsom og lo når de andre mannfolka var svarte og sinte, og selv om han var irriterende så var det mye bedre det.