Dyr i byen av Marte Wulff by Forlaget Oktober

Dyr i byen

Roman

forlaget oktober 2024

marte wulff Dyr i byen

Bokomslag: Sigge Kühlhorn

Satt med Garamond 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad

Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0

Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2024

Første opplag, 2024

isbn: 978-82-495-2890-5

www.oktober.no

Deler av tankegodset i den fiktive boken Morgendagens samfunn, er enten basert på eller inspirert av Det biologiske mennesket – Individer og samfunn i lys av evolusjon av Terje Bongard og Eivin Røskaft, Tapir Akademisk Forlag 2010.

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Hun har stoppet på fortauet ved dette gatekrysset. Det krøllete hodet til en hvit, liten hund stikker ut av en ryggsekk som noen sykler forbi med. Hunden holder blikket hennes helt til sykkelen runder hjørnet ved kinoen på den andre siden av gaten. Der er en ilder i bånd motvillig på vei over fotgjengerfeltet. Den forsøker å snuse langs bakken, vil noe annet enn damen som napper i båndet og roper komme da, Mussi, komme da. Dyret stritter imot, men damen trekker det etter seg så klørne slipes langs asfalten. Hun synes hun ser de blanksorte øynene i det lille, spisse ansiktet søke hennes, men det blir rød mann, og bilene setter seg i bevegelse. Hun legger hånden på sitt eget bryst og kjenner hjertet dunke hardt like under jakken, tar noen skritt bakover og setter seg på en ledig benk.

For noen kvelder siden dukket en stor grevling opp på parkeringsplassen utenfor vinduet der hun bor. Hun var på vei ut med søpla og stivnet til da hun så det lange, sorte og hvite hodet rote rundt bildekkene og langs gjerdet med snuten. Snart svinset den tilsynelatende uanfektet forbi henne og ut på gaten, men så snudde den seg likevel og kastet et megetsigende blikk tilbake før den luntet oppover fortauet med en fyldig hale etter seg som fulgte kroppens vuggende bevegelser. Andre mennesker som var ute på balkongen sin i den varme sommernatten så den, de også, opplyst av gatelyktene. De

delte en stund der, alle naboene som var fremmede for hverandre, men stirret etter det samme ville dyret, som om de hadde fått en bekreftelse på noe. På at det var greit at de var der, med bygningene og bilene og bråket sitt. For henne var det annerledes. Hun syntes den ville henne noe.

Hun kjenner en uro i magen nå, en tyngde for øynene av tanken på ulike former for liv som glir forbi hverandre. Hva er det for en sorg?

Hun ser på armbåndsuret og reiser seg brått, ungen! Hun må hente ungen. Så snart hun får den lille hånden å holde i, vil kvelden komme av seg selv.

Hun krysser gaten og småløper i retning barneskolen. På lang avstand ser hun henne stå der, ungen, samvittigheten, selve poenget.

Mamma! Jeg har ventet i ti minutter, minst!

Stemmen ligger så høyt at hun nesten piper.

Du kan jo ikke klokken, lille mus, hvordan kan du vite at det har gått ti minutter?

Jeg kan ti minutter, mamma, faktisk.

Ja ja, unnskyld da, men jeg så en ilder som var lei seg skjønner du. Det var en forferdelig dame som trakk i den. Kom, så går vi hjem.

Hun hjelper den lille av med den store skolesekken og slenger den over sin egen skulder før hun smiler oppmuntrende og strekker hånden frem. Den blir hengende i luften litt, ungen trenger noen sekunder på å riste ventetiden av seg. Så legger hun sin lille hånd i den litt større hånden, og så går de sånn, som de pleier. To liv i ett, uløselig filtret sammen.

Hva er ilder, mamma?

Hun har lest om flaggermus og padder og den sjette utryddelsen. Hun har lest om alle de kjente oldtidskulturene som har utryddet seg selv, høyt utviklede samfunn som har kulminert i kriger og kannibalisme. Ikke den gode, sere monielle vi-spiser-våre-døde-så-de-kan-leve-videre-i-oss-typen kannibalisme, men de utnyttede, sinte og sultne massenes desperate hevnkannibalisme. Hun har lest om jordbrukssamfunnets inntreden, den industrielle revolusjon, om oljebransjens eventyr og uhyrligheter, matvareindustriens systematiserte og groteske dyreplageri, om hvordan plasten tar over havet og korallrevene blir helt hvite når de fargerike algene som bor i dem, blir spyttet ut fordi de begynner å produsere giftstoffer når vannet blir varmere. Hun har lest om ulike dyrs følelser og behov, om økende ensomhet, digitaliseringens og robotifiseringens skadelige konsekvenser og om fysikkens lover. Hun har lest om hvordan klimaendringer er rasistiske og rammer hardest de som har minst skyld i problemene, at når hetebølger raser, er det ikke kun avlinger som tørker, men menneskekropper som ikke lenger kan svette, ikke kan kjøle seg ned og ikke kan leve. Hun har lest om psykologiske barrierer, hvordan alle gjør som alle andre, og om at naturen må avkoloniseres og bli vill igjen. Hun har lest om hvordan evolusjon har formet oss slik vi er i dag, men at vi ikke riktig passer inn lenger, at vi vokser utover våre egne

grenser og ikke endrer oss fort nok, biologisk, til å hanskes med våre egne påfunn. At instinktene som styrer oss, ikke hjelper oss nå, fordi vi mangler anlegg for å føle noe for alle mennesker, alle dyr, tenke langsiktig, gi fra oss privilegier, slutte å breie oss, slutte å vokse, slutte å ville ha mer.

Forståelig nok har hun også lest om den positive tenkningens makt og om kraften som ligger i forestillingsevnen. Hun har lest metafysikk og filosofi og om evigheten som finnes i øyeblikket, hvordan alt og alle består av samme stoff og er forbundet med hverandre, at ordet individ stammer fra latin og ironisk nok betyr «det som ikke kan deles». Hun har lest om hvorfor buddhisme er sant, og om å gi slipp på kontroll. Men hun har fremdeles kontroll, hun må bare lese litt mer om økonomi og geografi og historie, kapitalismen og nyliberalismen og alle kjente, prøvde og uprøvde politiske systemer. Og helst en og annen gripende roman innimellom. I det siste har hun begynt å kjenne en økende uro over at hun kanskje ikke kommer til å rekke å lære alt, lese alle de viktigste bøkene før det er for sent, mens hun stadig har noe hun skulle sagt, eller skrevet, rettere sagt. Hun vurderer derfor å begynne å lytte til podkast når hun går tur. Hun må bare overvinne sin motstand mot folkelige nye diller og svelge det litt begrensende, hun innrømmer det, snobberiet, hun har når det gjelder å gjøre én ting av gangen. Frykten for å bli sløv eller fanget eller vanlig står også i veien, ikke bare for å lytte til podkast, men for å se på tv eller serier eller lese magasiner eller følge med i massemediene eller høre musikk med tekster på et språk hun forstår. Hun har allerede begynt å trappe opp avislesingen så smått og å gjense episoder av den satiriske og dypt ironiske situasjonskomedien Seinfeld fra 90-tallet med sitt nye, mer oppdaterte blikk, hun vil ikke være bakstreversk. Men hun

må ikke bli sløv, må ikke miste sin kritiske sans. Skrekken er å ende med å tro for mye på én ting, eller på noe som ikke er sant. Da er det fort gjort å bli fanatiker.

Redselen kommer i bølger, sorgen kommer i bølger. Begge ligger der hele tiden og venter, like under de lette tankene, gjemmer seg i de daglige rutinene som iskaldt vann i ansiktet, tissing, kaffe, skriving, ambisjoner og matlaging, mer kaffe og kanskje litt kryssord, er innbakt i enhver samtale og danner bakteppe for absolutt alle opplevelser, de spennende så vel som de kjedelige. Alt det som tilhører hverdagen, representerer også alt som står på spill, og tyngden går ikke bort, for hun vet at livet snart vil bli noe annet. Prosessen har allerede begynt, for lenge siden, og nå kommer det nærmere, vokser det seg større, vokser seg inn i nåtiden, inn i deres liv, og innen ungen rekker å bli voksen, vil det ha tatt overhånd, vil det overskygge alt, vil ingenting være lett lenger. Det er etter all sannsynlighet irreversibelt, det som skjer, og hun kan ikke stanse det. Hun må forsøke, selvfølgelig, gjøre hva hun makter, men optimismen kjennes mest som en fabel hun har bestemt seg for å tro på. Begrepet eksponentiell vekst har slått seg til i hodet hennes som en snutt av en grusomt fengende melodi som akkompagnerer et nær permanent indre bilde av betonggrå, svulstlignende masse som vokser, eksponentielt, like inn i fremtiden til den elskede ungen hennes. Under slike forhold vil hun naturlig nok nødig være alene der i hodet for lenge av gangen, så hun spaserer, løper, spiser, skriver, jobber, snakker som en foss, fikser, rydder, drikker,

vrir seg, dyrker sporadisk, medioker yoga, tenker på å røyke sigaretter, røyker sigaretter, får dårlig samvittighet, vurderer å ikke røyke sigaretter, røyker sigaretter likevel, googler klimavennlige sigaretter og fairtrade-tobakk, skynder seg i seng før hun begynner å tenke på flere sigaretter og på kreft, fortjent og ufortjent kreft, på alt som ikke er rettferdig, og alt som ikke bør vokse eksponentielt, rister på hodet som et trassig barn, trykker trynet ned i puten for å stanse bilder og kvele fæle drømmer, tvinger døgnet fremover som om noe av dette vil stoppe bare fordi et nytt begynner.

Når kroppen blir sliten nok, hender det hun finner bedre metoder for å oppnå rolig mørke og stillhet i hodet, for eksempel ved å bli noe annet. Forlate seg selv, bevege seg på alle fire mellom trestammer, kjenne granbar, mose og lyng under potene eller ikle seg en dress av jord, kikke opp på strå og vind og så sovne til slutt.

Bilder fra bøker hun har lest, dukker stadig opp i tankene. Spesielt er det noen fra en om oldtidskulturer som ikke lar henne i fred. Langt ute i Stillehavet, på det sørøstligste punktet av den polynesiske trekanten i Oseania, ligger den lille Påskeøya. Det er den mest isolerte og avsidesliggende øya som noen gang har vært bebodd av mennesker. Den har ingen havner, og reisen fra nærmeste flyplass tar fem timer. Det hender hun besøker øya om natten og våkner svett og full av uro, med en følelse av å bli iakttatt. Påskeøya var dekket av frodig skog og planter da de første menneskene kom dit, og den hadde et rikt fugle- og dyreliv. Siden den var så fruktbar, ble menneskene raskt flere, og de begynte å hugge skogen for å kunne dyrke mer mat. Da europeerne fant frem dit 500 år senere, var skogen borte og jorden utarmet. Det var så lang tid det tok å høste og utrydde alt de var avhengig av for å overleve, og av en befolkning som på sitt største kan ha vært opp mot 15 000 mennesker, var det 111 igjen. De må ha vært en medtatt og traumatisert forsamling. Det er gjort funn som antyder at kostholdet mot slutten kan ha bestått hovedsakelig av rotter, som hadde blitt med på flyttelasset fra en større øy i det polynesiske beltet, og som i kjent stil formerte seg enda raskere enn menneskene selv. Ifølge boken er det også funnet tegn på at øyboerne har spist menneskekjøtt mot slutten av sivilisasjonens levetid. Hun har slukt kapitlene om denne

forskningen like grådig og motvillig som hun pleide å sluke zombiefilm. En gang i tiden, da hun fortsatt lot seg underholde av film og tv, var zombier det skumleste hun kunne tenke seg.

Påskeøya var så liten at befolkningen har sett utarmingen av hjemmet sitt skje foran øynene på seg. Et menneske, som henne, må ha hugget det aller siste treet. Hva kan han ha tenkt? Visste han hva han gjorde? Kanskje visste han, men hugget likevel, for hvis ikke han gjorde det, ville en annen gjøre det: allmenningens tragedie. Rapa nui-folket som bodde på øya, skal ha brukt et skriftspråk som ingen forskere har klart å tyde. På 67 tavler skrev de ned sin visdom, «det store budskapet», men ingen vet lenger hva budskapet var. Det eneste som står igjen etter folket i dag, er noen karakteristiske ruvende steinstatuer spredt utover landskapet. Den tyngste veier 82 tonn, hun har sett den på Google Earth. Den største påbegynte er beregnet til 320 tonn, men den ble aldri fullført. Ifølge boken hugget de skulpturene for hånd med steinmeisler i et steinbrudd før de ble fraktet til ulike steder rundt på øya. Det ville være vanskelig selv med moderne utstyr. Uten noen tydbar nedtegnet historie vet ingen hvordan det egentlig gikk for seg, men de fleste forskere tror at trestammer har blitt brukt, og at det var en vesentlig medvirkende faktor til at skogen forsvant. Uansett hvordan de gjorde det, har det utvilsomt krevet enorme menneskelige ressurser. Statuene må ha vært av stor betydning. De som fortsatt står, har blikket vendt innover mot øya, som om de skulle vokte over den og menneskene der. Visste de allerede den gang at trusselen mot deres sivilisasjon kom innenfra, fra selve menneskenaturen?

En stund så hun mer håpefullt på situasjonen. Det var ikke lenge etter at hun mistet moren sin, hun var inne i en god rutine med meditasjon tre ganger daglig, noe som hadde den heldige bieffekt at hun mistet lysten på sigaretter og drakk lite alkohol; behovet var der bare ikke. En ukentlig yogapraksis hadde hun også stablet på bena, og hun skrev mer og lettere enn på lenge, hadde ånden over seg og lot seg overraske av stadig nye ideer. Hun fikk antatt et barnebokmanus om to trær som var hemmelige kjærester under bakken. Det ble utgitt på et blunk, og flere av diktene hennes ble publisert i ulike antologier og en enkelt avis. Flyt preget hverdagen, og hun tenkte at ja vel, dette er og blir vår tid, det hverken kan eller skal jeg endre på. Som et skrivende menneske på terskelen til å klekke ut sin andre roman kunne hun til og med kjenne på at det var en spennende tid å leve i, tross alt, mellommenneskelig sett, politisk sett, poetisk sett. Verden var et dramatisk og nervepirrende sted som skrek etter tidenes paradigmeskifte. Det var som å se en velregissert film utfolde seg i det virkelige liv. Kanskje hun skulle skrive et filmmanus? Hun lekte med tanken, tenkte den stadig vekk. Jeg skal la meg inspirere! Jeg skal inspirere andre! Jeg skal gjøre det jeg kan, så godt jeg kan og ta livet som det kommer. Jeg gir slipp på kontrollen. Dette var mantraene, og de virket. Hun klarte til og med å tenke på ungens liv som ungens eget liv adskilt

fra hennes, klarte å tro på at hun lille der ville kunne tilpasse seg hva enn det skulle være. Ungen er her i verden for å gjøre seg sine egne erfaringer, det er hennes liv. Som alle barn skal hun følges et stykke på vei og sendes inn i fremtiden med hjertet fylt opp av kjærlighet så hun kan gjenkjenne det i verden, gi det videre og skape mening, det er alt. Det vonde hun opplever, vil ha like stor verdi som det gode, alt kan brukes i utviklingen, livet er en studiereise og så videre, hun klarte å tenke sånn, lenge. Men alt er forbigående. Alle tings flyktighet gjør ikke uten videre unntak for dypere innsikter og positiv tenkning. Noen ganger kaster mer lys bare større skygge.

Nå for tiden tenker hun stadig oftere på krig og sult, og i forlengelsen av det på at alle har en kannibal i seg, ironien i det. Hun snakker ikke med datteren om kannibalisme, dog, men hun vil at hun skal forstå alvoret i verdenssituasjonen. Forstå alvoret, men fortsette å være den glade jenta som ser lyst på livet og tror at det skal gå bra. Det er en balansegang. Ting som er mulig i dag, vil allerede om ti–tyve år ikke være det lenger, det må de være forberedt på. Kanskje er det ennå ikke helt håpløst, men det ser ikke lyst ut. Snarere tvert imot. Derfor vil hun gjerne gjøre sitt for å gi ungen en nøktern holdning, til både livet og døden. Ruste henne for tøffe tider, så å si, men uten å gjøre henne hard og kynisk som menneske. Hun har lest at på Djengis Khans tid herdet foreldre barna sine ved å la dem gå for lut og kaldt vann i oppveksten, for på den måten å la dem bevise sin styrke og levedyktighet ved å likevel leve opp, mot alle odds. De måtte gå på sine små ben etter hestekaravanene, skaffe sin egen mat og sove på marken om natten, ubeskyttet. Hennes taktikk er å snakke om døden som en spennende portal til det ukjente, og deres eget liv

som et kort lysglimt i universet: en verdifull og vakker, men i det store og hele uviktig del av menneskehetens og planetens historie. Det betyr ikke at hva hun foretar seg i dette livet, er betydningsløst, tvert imot, det er hun klar på: Alt vi gjør, får ringvirkninger med uant rekkevidde både innover i oss selv og utover i universet, så det gjelder å forsøke å gjøre godt.

Er du ikke enig? pleier hun å spørre, etter å ha servert denne reglen for ungen. Da svarer hun som regel med å nikke, legge de bløte, runde små hendene over hverandre og flappe med fingrene, som en sommerfugl av hud. Det har hun lært av moren sin. Når de støter på et moralsk dilemma og står fast, er det alltid en av dem som til sist legger hendene sammen og flapper. deres egen lille, sekulære variant av «What would Jesus do?».

Ideelt sett lykkes hun med å sementere dette ydmyke livssynet i datteren tidlig nok, så hun ikke skal behøve å avlære et annet syn først, slik hun selv måtte med den pietistiske kristendommen hun vokste opp med. Ideene den la til grunn om himmel for noen og helvete for andre, krevet betydelige mengder tillit og overtalelse for å la seg kjøpe i utgangspunktet, men når det først var innprentet, var den lei å få ristet av seg. Nå vet hun at alle monoteistiske religioner er blindspor, avslørt av det latterlig påfallende ved at dersom det bare fantes en eneste gud som var opphavet til alt, så skulle denne altså være kjønnet, attpåtil mannlig? Nåtidens individualisme og såkalte frihet som er avrent fra kapitalismen også, blindspor, grunnleggende dumt, feil, alt sammen. Æsj, ingenting kan hisse henne opp mer. Bortsett fra skråsikkert sort-hvitt-snakk om de klassiske ideologiene, da. Venstresidens grunnidé om at alle mennesker er likeverdige og dypest sett ønsker å være

gode, som innebærer at rettferdighet som pålegges utenfra, vil gjøre alles liv bedre, eller høyresidens premiss: at den menneskelige ånd er ukrenkelig, hvilket innebærer at ubegrenset frihet vil la alle mennesker blomstre på likt grunnlag, de er begge feilbarlige. Tilhengere av førstnevnte er alltid latent hyklerske og dypest sett egoistiske – dette vet hun dessverre av erfaring – og tilhengere av sistnevnte ser ikke hvor fanget de er av nettopp det systemet de støtter, hvor begrenset friheten deres reelt sett er.

Selv har hun litt etter litt mistet troen på både politikken og det gjeldende skinndemokratiet og forsøker overfor ungen – på gode dager, når hun ikke overmannes av mismot – å vektlegge dypere mening i stedet. Hennes verdipotpurri er satt sammen av bruddstykker fra utallige selvhjelpsbøker og andre bøker om åndelige opplevelser hun riktignok ikke selv har erfart direkte, men på bakgrunn av troverdige kilders vitnesbyrd likevel antar er reelle, og i teorien mulige å oppleve, selv for henne. Og ungen.

Med alt dette som bakgrunn og dertil motivasjon snakker hun av og til med ungen om en tid post menneskene. Kanskje, om veldig mange år, kan hun si da, så vil det være noen store, hårløse og hyggelige rotter som har mest de skulle sagt her på jorden. Kanskje de minner litt om oss, bare smartere? Hun legger all sin nysgjerrighet og eventyrlyst i stemmen når hun snakker sånn. Noen kommer til å være her, i alle fall, det er alltid en og annen art som overlever, og rotter er jo noen spesielt seige dyr. Det skal bli spennende å se, kan hun si optimistisk, før den åpenbare selvmotsigelsen blir påpekt: Men vi kommer vel ikke til å være her da vi, mamma? Vi får vel aldri se

hvem som bor her når vi er vekk? Ungen ser inntrengende på henne med et bekymret blikk da, og hun forstår at det nok ikke er det rette bildet hun har tegnet opp, eller det rette tidspunktet. Når hun angrer og vil trekke seg, er redningen ofte å åpne for reinkarnasjon. Det gir god mening for ungen, og hun kan strengt tatt heller ikke utelukke det selv. Det roer dem begge ned.

En gang, på en trikk, overhørte hun en mann fortelle en dame om en forsker som hadde bevist at rotter har humor. Etter noen kritiske spørsmål tilbake kom det riktignok frem at det denne forskeren egentlig hadde lykkes med å vise, var at rottene kunne le. De responderte på å bli kilt med en rottevariant av vår latter. Humor, påpekte damen, er noe annet. Det fordrer en viss intelligens. Latter er bare en fysisk reaksjon på stimuli. Mannen måtte gi henne rett, og hun husker at hun anstrengte seg for ikke å stirre for mye på denne fremmede damen. Ved en annen anledning har hun latt seg fortelle at rotter skriker når de kjenner frykt og smerte. At de kan skrike uavbrutt i opptil et døgn hvis de for eksempel får øye på en katt – så skaket blir de – og at det å skrike så lenge for en rotte ville tilsvare tre måneder med konstant skriking for et menneske, tre måneders vedvarende, akutt angst. Er det mulig? Hun får ikke googlet seg til det. Men i forsøket falt hun over noe annet, og derfor har hun nå vært så uheldig å se en video som tok fra henne nattesøvnen i dagevis, en rottemassakre fanget på film: I et rotteinvadert område der det skal oppføres et nybygg for mennesker, slippes spesialtrente hunder ut, terriere, drapsmaskiner, skrekkelig søte og minst like effektive, for å bekjempe de enorme mengdene med rotter som intetanende lever sitt rotteliv frem til den

skjebnesvangre dagen hvor oppryddingen skal skje, denne rensingen, og hun tenkte på kontekst, på hvor mye synsvinkel har å si. Er et dyr alltid bare et dyr, og hva er et dyr, dypest sett? Når har dyrelivet verdi, og har det noen naturlige rottigheter, eller er det naturligvis rett at det er vi som definerer deres? Mennesker har selv blitt sett på som rotter, behandlet som rotter og henrettet som rotter. Den dag i dag får den slags foregå uhindret flere steder i verden. Men har rotter noensinne blitt sett på som mennesker? Ifølge teorier innen kvantefysikken er det bare et spørsmål om tid. Ikke nødvendigvis lineær tid, riktignok, tenker hun før hun forlater denne tankerekken.