ANNA
«We once agreed the apple was the only iconic fruit» emily berry, Stranger, Baby
når jeg lirker fingrene inn i horisonten
flyr fortsettelsene ut som glør vind, dyretråkk, strøm bølger før de når frem, søvn en puppe før den klekker til det den dør som, lys
solen står opp i fingertuppene
jeg avlyser en avtale rett før
avslutter setningen midt i
himmelen brekker løs fra bakken
å leke seg mellom to muskler føles først feil
alvorlige mennesker ser så flotte ut, som spente sener
alt jeg tar på får vinkler, bøyninger
og mannen-med-ljåen-skygge
han står bak utestolen
sliper eggen med kantede bevegelser
så slengern seg opp på gampen og rir
jeg setter meg på trammen og streker opp
overalt
nå alltid her
solen kakker meg i pannen med horisonten
hva-så?
når jeg svarer, ligner ikke setningene mine grisen
la ligningen skrive seg selv, sier solen
summelyd i ørene
men feil forplanter seg
det vet alle som har lyttet til summelyd og fått bilder i hodet de ikke aner hvor kom fra
jeg skriver en flittig rekke setninger
kaster på nakken
får øye på en flystripe på himmelen.
å vitne slår om som vinden
jeg må låne hele væromslaget
late som ingen kan komme
og låne det tilbake
å vitne føles som å bli fulgt med på
jeg vrir meg foran speilet og oppdager en rød strek i nakken
gjessene vitner trekket
kalvene tråkket
trærne kollene
og trekket, tråkket, kollene vitner gjessene, kalvene, trærne
se der sitter en svale, følger med
slik veksler verbet vitne, frem og tilbake
midt i en ligning
svalen kaster seg ut i en loop
å vitne føles som skyld
omgivelsene skylder meg så mye at jeg begynner å skylde dem tilbake
vekslingen begynner bra
jeg går inn i en busk og blir der litt
så brenner jeg fingrene på nesla
bøyer nakken i døra
snart inne på en nettside med reklamerand
før jeg vet oravde har jeg kjøpt både staven, skjoldet, skoen og ringen
plukk, sier solen og tømmer en pose erter over et svært område
ved tolvtiden har jeg to streker i nakken og ankler som klikker når jeg går hva slags drittdelaktighet er dette retten til å vitne et diktat.