evil grandma
line baugstø
Evil grandma
Roman
forlaget oktober 2024
Mona drar opp munnvikene. Prøver å legge ansiktet i blide folder, kvitte seg med det bistre draget rundt munnen. Hun vet at hun ikke ser snill ut. Det er livet som har preget henne. På et eller annet tidspunkt festet sorgene og skuffelsene seg til ansiktet hennes, og det hender hun lurer på om hun kunne forhindret det, den gangen for tjue–tretti år siden. Ikke med botox, selvfølgelig, men med en lysere innstilling til det hele.
Musikken drønner ut fra kantina. Festen er i full gang der inne, etter at pizzaen er spist og gavene pakket opp. Petters siste dag på jobben blir feiret til gagns med rikelige mengder pappvin og et altfor stort musikkanlegg, for Petter har alltid vært glad i en fest.
Mona vasker hendene, betrakter speilbildet sitt fra flere vinkler, retter på frisyren og bøyer seg fram for å sjekke etterveksten. Det er ikke så lenge siden hun var hos frisøren, så det ser ikke så verst ut, men lyset på do er ganske dust, det kan hende de grå hårene syns bedre under de grelle lampene ute i kantina. Hun lurer på hvordan hennes egen avgang kommer til å arte seg om et par år. Vil hun få like mange taler og gaver som Petter? Hun burde få det. Alle burde få det, men spesielt vi som er eldre, tenker Mona. Hun
har tross alt jobbet i det samme direktoratet i 23 år nå, og Petter har vært der i knapt fire. Men Turid, som hadde jobbet der lengst av alle da hun gikk av i fjor, ble avspist med bløtkake, en blomsterkvast og noen hastige ord fra avdelingslederen i lunsjen, i tillegg til krystallvasen som alle hadde spleiset på.
Da hun kommer tilbake, er lyset i kantina dempet.
Foran den tomme salatdisken står Petter og hopper opp og ned til musikken, hjelpeløst, helt ute av rytme, men han gliser bredt, og kollegene, som snart er ekskolleger, jubler, for Petter er berømt for sine håpløse dansemoves. Mona synker ned på plassen sin og dulter borti Markus, som snur seg halvveis mot henne.
«Det er jo så dårlig at det nesten er morsomt», sier hun høyt og nikker mot Petter.
Markus hever øyenbrynene og skakker på hodet, men svarer henne ikke, skjærer bare en grimase før han snur seg bort.
Petter får snart selskap på det improviserte dansegulvet. Flere og flere av kollegene hopper og spretter rundt til den heftige musikken, og da Tina Turners «The Best» blir satt på, våger også Mona seg utpå. Hun tar noen usikre skritt, veiver litt med armene, og kanskje er det musikken som et øyeblikk fyller henne med et uforklarlig overmot, for under refrenget synger hun ivrig med: «I’m simply the best! Better than all the rest!»
Plutselig er det flere som snur seg og kaster et blikk i hennes retning. Hun hører også latter, men det trenger ikke være henne de ler av, festen er godt i gang nå, vinkartongene snart tomme, det kan være allmenn
latter, alminnelig god stemning, men Mona kryper sammen likevel.
Noen prikker henne på skulderen. Det er Markus som står der og gliser.
«Så dårlig at det nesten er morsomt», roper han for å overdøve musikken, og Mona stirrer på ham, prøver å le, men får bare til noen halvkvalte klynk.
Hun snur seg vekk, leter etter en fluktvei, og ser til sin lettelse at langbordet er fullt av tomme pizzaesker og en haug med skitne tallerkener. Det må ryddes. De kan ikke overlate det til kantinepersonalet som kommer på jobb i morgen tidlig. Noen må vel ha gjort en avtale, men Mona vet ikke hvem, og hun begynner å samle sammen pappen, bretter den så godt det lar seg gjøre, og bærer de flate eskene ut på kjøkkenet, stapper dem oppi riktig avfallssekk. Så henter hun tallerkenene, skyller og stabler dem inn i oppvaskmaskinen.
Ebba stikker hodet inn døra.
«Så bra!» sier hun. «Tar du glassene også? Vi stikker nå, fortsetter festen ute.»
«Å», sier Mona.
Hvor da ute? Har de ikke tenkt å fortelle henne det?
«Ja da, jeg skal rydde opp her», sier hun.
«Flott, Mona», sier Ebba. «Du er en knupp.»
Så forsvinner hun. Ute i kantina er det blitt tomt og stille nå. Mona henter glassene, går over langbordet med en fuktig klut, setter stolene pent inntil. Det ser ikke så verst ut da hun endelig kan slukke lyset og hente kåpa inne på kontoret.
Hun ville nok uansett takket nei til å bli med videre.
Almas smil er som vanlig påklistret og stivt, og Mona klapper henne bare lett på armen, unngår å klemme.
«Så hyggelig at dere ville ta turen innom», sier hun med den blideste stemmen hun kan oppdrive, og stikker en papiravis og en plastpose under de våte vinterstøvlene deres. Det er så dumt og helt unødvendig å skitne til gulvet med slaps fra møkkete bygater. Thomas stanser foran speilet, dytter opp håret som er blitt flatt under lua.
I stua setter det unge paret seg tett sammen i sofaen, som om de søker tilflukt hos hverandre.
«Forsyn dere nå», sier Mona og skjenker opp kaffe til dem alle tre.
På fatene ligger julebakst hun har hentet opp fra frysen. Alma strekker seg nølende etter en smultring, gransker den med et kritisk blikk før hun legger den fra seg på tallerkenen, uten å smake på den. Thomas tar en bit av en berlinerkrans, men heller ikke han viser noen synlig begeistring.
«Jeg kom på altfor sent at det er fastelavnssøndag i dag», sier Mona. En hektisk latter slipper ut av henne, som om den kan dekke over fadesen. «Dere hadde kanskje håpet på nybakte boller med krem?»
«Det går bra», mumler Thomas og fikler med håret til Alma, plukker på genseren hennes. De har vært sammen i over to år nå, men ennå har han problemer med å la henne sitte i fred, og det ser ikke ut som om Alma har noe imot oppmerksomheten.
«Jeg er faktisk ikke så veldig glad i fastelavnsboller, jeg», sier Alma med den nasale stemmen sin. «Eller smultringer. Jeg blir nesten kvalm av alt det fettet. Spesielt nå om dagen.»
«Jaså», mumler Mona og dytter en halv smultring inn i munnen. Det er så typisk Alma, tenker hun. Svigermors servering faller sjelden i smak, uansett hvor mye flid hun gjør seg, men selv har hun ikke tenkt å la de varme smultringene ligge der urørt. Hver jul kjøper hun flere poser fra smultringboden på senteret og fryser dem ned, og etter en runde i stekeovnen er de nesten som nye.
«Ja … Vi har faktisk en nyhet», sier Thomas. Han møter ikke blikket til moren sin mens han snakker. Han ser på Alma. Blikket hans glir et øyeblikk nedover, mot Almas mage, og da skjønner Mona hvilken nyhet som kommer. Hun føler seg med ett helt kraftløs og legger fra seg resten av smultringen.
«Nå må dere spise, jeg må bli kvitt disse julekakene», sier hun matt, men kaker er jo det siste de to unge er opptatt av nå.
Thomas nikker mot Alma, vil la henne si det som skal sies, antagelig har de avtalt dette på forhånd.
Alma folder hendene over magen, kanskje uten å tenke over det, legger hodet på skakke, tar sats.
«Du skal bli farmor», sier hun omsider.
Det ville ikke være galt å si at hun blusser. Alma blusser. Hun er 26 år gammel, har halvlangt, blondt hår, rosa lepper som alltid ser litt hovne og nykyssede ut, en søt oppstoppernese med fregner og en seks år eldre samboer som forguder henne, og nå bærer hun på et nytt liv. Ut fra stemningen dem imellom å dømme ser det ut til å være høyst planlagt.
Sønnen og svigerdatteren ser på henne med forventning i blikket. Mona åpner munnen, liksom forbauset, hun puster tungt og kjenner at hun heldigvis klarer å bli litt våt i øynene.
«Er det sant!»
Begge nikker og smiler til henne, men Thomas flytter seg enda litt nærmere Alma og legger en arm rundt henne, for å beskytte henne, kan det se ut som. Det er uklart mot hva.
«Så fint! Så koselig! Å nei og nei. Det må jeg si!»
Ordene detter ut av henne, de føles som klinkekuler i munnen der de ramler ut og triller bortover gulvet, uten styring, men hun sier ikke noe feil, hun sier de riktige tingene.
«Når da? Når er termin?»
«3. september.»
Mona nikker til opplysningen, den eksakte datoen, og prøver å regne i hodet. Hvor langt er Alma på vei, egentlig?
«Vi skjønner hva du tenker på, og det er jo kjeeempedumt», sier Alma og nikker sakte, beklagende.
Mona biter seg i underleppa, aner ikke hva svigerdatteren snakker om.
«Familieturen til Florida. Det går jo ikke nå», sier Alma med et lite sukk.
«Nei, det gjør kanskje ikke det?»
Alma smiler forsiktig. Monas irritasjon vokser, for er det ikke noe litt nedlatende ved det smilet? Hun prøver å se uanfektet ut, men det presser på innenfra, kjenner hun. Det er som om noe skjer i kroppen hennes, og det er ikke følelsene som tar overhånd, men noe helt konkret, noe fysisk.
«Jeg kan jo ikke reise til Florida så sent i svangerskapet.»
«Nei, du kan kanskje ikke det.»
«Vi håper du får pengene igjen», sier Thomas.
Han ser spørrende på henne, nesten unnskyldende, men Mona tror ikke helt på det blikket.
«Ja … Det går sikkert bra», sier hun, selv om hun ikke føler seg sikker på noe som helst.
Turen til Florida skulle være en gave fra henne til de to sønnene og kjærestene deres, etter at moren hennes døde for noen år siden og hun plutselig fikk en uventet stor sum på kontoen. Reisen har vært utsatt et par ganger allerede, først på grunn av korona og så fordi Thomas fikk ny jobb, men nå til sommeren skulle det endelig skje, selv om Christian var blitt singel i mellomtiden.
Kan ikke Alma bare bli hjemme, da, om det er så vanskelig å reise når hun er gravid?
«Hvor langt er du på vei nå?» spør Mona.
«Tolv uker», sier svigerdatteren. «Eller tolv pluss tre.»
«Tolv pluss tre? Det var da veldig presist.»
«Ja, det er det appen sier.»
«Har du en app?» En forbløffet latter slipper ut av henne.
«Jeg har to.»
Selvfølgelig. Selvfølgelig finnes det apper for graviditet i dag. Og selvfølgelig har Alma lastet dem ned. Antagelig kan hun følge graviditeten minutt for minutt. Nå er fosteret like stort som en peanøtt. Nå er det på størrelse med en drue. En klementin. Hun minnes vagt noen lignende sammenligninger fra bøkene hun selv kjøpte om svangerskapet, den gangen for en halv menneskealder siden.
«Vi ville ikke si det til noen før nå», forklarer Thomas.
«Men jeg var jo nødt til å si det til mamma, da. Hun ville nok ikke tilgitt meg om jeg hadde holdt det for meg selv i tre måneder.»
Alma ler usikkert, og Mona gjør sitt beste for å smile til dem begge. Ubehaget i kroppen går ikke bort. Det oppleves som et trykk i hodet, men ikke bare der. Noe presser på i halsen, nedover brystet, over det meste, faktisk.
«I morgen skal vi på ultralyd. Egentlig hadde vi ikke tenkt å si noe før det, men så var det ikke helt rettferdig at du ikke visste noe, liksom.»
«Ultralyd, ja», sier hun med grøtete stemme. Hun lurer på om Alma og Thomas kan se hvor dårlig hun føler seg. Tenk om hun har pådratt seg hjerteflimmer. Eller noe virkelig alvorlig, som et infarkt. Hun kjenner etter. Hun har ikke smerter i brystet, og heller
ikke hjertebank, ikke sånne tydelige, harde dunk, men pulsen er nok høyere enn normalt.
«Det er den andre.» Thomas smiler bredt, stolt. Det er kommet noe nytt over ham, en slags pondus, som om han øver seg på å bli pappa, ikle seg en helt ny rolle.
«Den andre?» kvekker Mona.
«Ja, vi hadde en ultralyd i uke sju også. For å sjekke om det var hjerteslag. Og hvor mange fostre. Det er bare det de kan se så tidlig.»
«Jeg har jo tvillinger i familien, så det var godt å få undersøkt det», sier Alma.
«Så fint, da», sier Mona.
«Det var kanskje ikke så vanlig med ultralyd da du var gravid?» spør Alma.
Mona prøver å smile, men leppene føles altfor stive.
«Det var jo ganske nytt, men ikke uvanlig. Men jeg kan ikke huske at vi fikk tilbud om det så tidlig i svangerskapet.»
«Vi brukte et privat legesenter i uke sju, da. Det er ikke alle som gjør det.»
Mona nikker og strekker armene over bordet med håndflatene vendt opp, inviterer dem til å ta imot de utstrakte hendene. Det virker som den riktige tingen å gjøre, selv om håndflatene hennes er klamme, det får ikke hjelpe. De legger hver sin hånd i hennes utstrakte, og hun klemmer til, blir sittende slik en stund. Hun skulle ønske hun kunne gråte litt også, det ville vært passende, føler hun. Noen ekte tårer nå. Litt mer enn fuktige øyne.
Til slutt trekker hun hendene til seg, retter ryggen.
«Vil dere ha mer kaffe?»
«Nei, jeg prøver å drikke mindre kaffe, jeg. Koffein er jo ikke så bra når man er gravid, man bør helst ikke drikke mer enn én eller to kopper om dagen.»
«Jaså? Ja, det er jo en gift. Men jeg kan ikke huske at jeg brydde meg om kaffen, akkurat.»
«Det er nok mye som har forandret seg siden du var gravid», sier Alma overbærende.
Er det?
Mona lukker munnen, trekker opp munnvikene og svarer ikke. Akkurat det samme skjer vel inne i kroppen i dag som den gangen for trettito år siden, da hun gikk gravid med Thomas. Ingen apper kan forandre på det. Nøyaktig den samme fosterutviklingen.
Hun puster dypt, prøver å slappe av, håper at den ugne følelsen i kroppen snart skal gå over.
«Jeg må bare på toalettet en tur», sier Alma.
Hun klapper Thomas på armen før hun reiser seg og forsvinner inn på badet. Thomas forsyner seg endelig med en smultring. Han spiser den kjapt, og
Mona får en følelse av at han vil skjule den for Alma. Kanskje svigerdatteren har klaget på vekta hans? Han har jo faktisk lagt på seg litt. Thomas har alltid vært høy og kraftig, men nå sitter den mosegrønne skjorta veldig stramt over magen. Han har helt klart arvet hennes tilbøyelighet til fedme.
«Smultringer holder seg godt i frysen», sier Mona. «De smaker like godt nå som til jul, syns du ikke?»
«Æhh … jo da.»
«Men jeg burde jo husket at det er fastelavn og heller bakt fastelavnsboller. Jeg hadde helt glemt det.»
«Det går bra», mumler han med munnen full av smultbakst. «Men du, jeg ville spørre om noe.»
«Ja?»
Thomas nøler litt. Han møter ikke blikket hennes, og hun gransker den bortvendte skikkelsen, de brede skuldrene og de litt for myke hendene. Han har alltid vært den mest forfengelige av guttene hennes, til jul ønsket han seg gavekort til et spa, av alle ting.
«Altså … Du sparer jo litt penger på at vi ikke kan bli med på den turen likevel, ikke sant?»
Han drar en hånd gjennom det velfriserte håret, tar en pause, og Mona lurer på om det er meningen at hun skal si noe, men det er jo ikke noe å si. Hun venter på fortsettelsen, og han gløtter fort bort på henne, som for å se hvor landet ligger.
«Så, ja. Det er jo ganske dyrt å få barn. Bare barnevogn, du skulle faen meg tro de er laget av titan eller noe. Men altså. Siden vi ikke skal på noen tur likevel, så kunne vi kanskje få pengene i stedet? Det du sparer, altså?»
Det rykker til rundt munnen, Mona aner ikke hva hun skal si. Tenker virkelig Thomas at hennes gave til ham og broren handler om penger? At verdien ikke ligger i at de skulle tilbringe to uker sammen, som en familie?
Er det Alma som har funnet på dette?
Thomas ser rett på henne nå, hun klarer ikke tolke uttrykket i øynene hans. Er det spottende?
Tenker han at jeg er gjerrig?
«Jeg må tenke litt på det», mumler hun til slutt. «Jeg må snakke med Christian. Og så vet jeg ikke om jeg får igjen alle pengene heller.»
Hun heller mer kaffe i koppen sin og merker at hendene skjelver litt. Hun vil skjenke opp til sønnen også, men tar ikke sjansen på å lene seg over bordet. I stedet skyver hun kanna bort til ham, helt inntil tallerkenen. Han reagerer ikke.
«ok », svarer han og ser bort.
Er han snurt? Mona blir varm i ansiktet, flau over hele situasjonen. Hun hører at Alma trekker ned inne på badet, vasker hendene. De sitter tause og venter på at hun skal bli ferdig.
Alma kaster et spørrende blikk på samboeren da hun synker ned i sofaen. Han himler litt med øynene, ser det ut som, men ingen av dem sier noe. I stedet legger han på nytt armen rundt den unge, gravide samboeren sin, det virker nærmest som et beskytterinstinkt har våknet i ham.
Mona reiser seg, litt brått, og det burde hun ikke gjort, for det svimler for henne. Hun må støtte seg til stolen.
«Jeg har jo klart å holde graviditeten hemmelig helt til nå. Jeg har lurt alle, men nå blir det offisielt. Etter ultralyden skal jeg legge det ut på Instagram», sier Alma og gløtter opp på Thomas.
Mona blir stående, hun husker ikke lenger hvorfor hun reiste seg.
«Jaså. Ja. Da er det jo mange som får vite det», sier hun.
Svigerdatteren har over tusen følgere på Instagram, uten at Mona helt skjønner hva de følger med på. Grunnen til at hun vet det, er at Alma hjalp henne med å opprette en konto da Christian skulle flytte
til England i fjor høst. Så nå kan hun følge med på sønnene når de legger ut bilder fra hverdagen sin, noe Mona skulle ønske de gjorde oftere, spesielt Christian, som er så langt borte. Og i tillegg får hun med seg en lang rekke meningsløse bilder av Alma Martinsen, kjent som alma_ma, som stort sett fotograferer seg selv i forskjellige antrekk.
«Det er jo ikke noe jeg kan holde skjult uansett. Men det er jo gøy at det skjer noe uventet i livet, ikke sant? Folk blir kanskje litt lei av nye kjoler og sminketips i lengden.»
Du sier ikke det?
«Kanskje du vil ha noe annet enn kaffe? Te? Farris? Litt juice?» spør Mona.
Hun ser utover kaffebordet som hun hadde gjort seg sånn flid med før de kom. De sølvgrå serviettene som passer så fint til de pene koppene. To høye, mørkeblå stearinlys, kjøpt på julemarkedet hos kunsthåndverkerne nede i gata. Og stettefatet etter bestemoren, Thomas’ oldemor. Hadde Mona vært yngre, ville hun kanskje lagt ut et bilde av bordet på Facebook eller Instagram, men hun er nok for gammel til å forstå vitsen. Hun liker å dekke bord. Liker å stelle for de to sønnene. Ta imot gjester. Det er ikke noe hun trenger å dele med vilt fremmede, selv om hun ofte er stolt av resultatet. Men nå virker hele oppdekningen plutselig så oppstyltet og unødvendig. Thomas og Alma sa jo at de bare ville stikke innom som snarest, og Mona kjenner seg fullstendig kraftløs.
«Nei, tusen takk», sier Alma.
Smultringen ligger fremdeles nesten urørt på tallerkenen hennes.
«Vi kan ikke bli så mye lenger, vi skal egentlig ut og spise middag», sier Thomas.
«Å, hvor da?» spør Mona.
«Bare til noen venner», svarer Alma.
Mona nikker. Blikket glir på nytt over bordet, og så kommer hun på sjokoladen som hun hadde håpet å bli kvitt og har glemt å sette fram. Hun vil løpe inn på kjøkkenet for å hente skålen, men det er lenge siden hun har løpt noe som helst sted, og nå er skrittene hennes så stive. Hun stabber av gårde, det gjør hun nesten alltid når hun har sittet stille en stund, men dette føles verre enn vanlig. Det er som om hver minste bevegelse krever krefter hun ikke har.
Da hun kommer tilbake, sitter Thomas med mobilen.
«Jeg glemte sjokoladen», sier hun og rekker fram skålen.
De rister på hodet begge to.
«Nei takk. Vi må nok komme oss av gårde, vi.»
«Å. Allerede?»
«Jeg har bestilt en taxi.»
«Ja, men … Dere kan jo komme på middag en dag.»
«Ja», sier Thomas. «Neste gang skal vi ha bedre tid.» Alma nikker, men Mona tror dem ikke. De har aldri god tid når de kommer til henne.
«Men først må jeg ha et bilde av dere to, tett sammen», sier Alma. «En farmor blir født, liksom.»
Lydig stiller de seg inntil hverandre, men Thomas legger ikke armen rundt henne. Og så tar Alma bildet, det går fort.
«Du kan følge med på Instagrammen min, så finner du det der etter hvert.»
Mona følger etter dem ut i gangen. Det blir trangt, det er ikke plass til tre der, knapt nok to. Hun stiller seg i stuedøra, men har mest lyst til å sige ned på en stol.
«Mamma og pappa gleder seg vel, de også», sier hun til Alma.
«Ja, det er klart. Mamma har begynt å strikke babyteppe.»
«Hun strikker, ja. Det gjør ikke jeg, dessverre.»
«Det går bra. Det er jo det første barnebarnet hennes, så hun kommer uansett til å strikke altfor mye.»
Mona lener seg mot dørkarmen. Thomas står foran speilet og knyter et skjerf i halsen. Han retter litt på knuten, børster bort et usynlig fnugg fra jakkeslaget. Alma åpner utgangsdøra, utålmodig etter å gå, ser det ut som, og Mona sier «takk for nå», lar henne gå. Men hun griper tak i Thomas før han forsvinner. Han må bøye seg ned for å klemme henne.
«Så koselig dette var», sier hun. «Veldig fin nyhet.»
Thomas smiler litt skjevt, klapper henne kjapt på skulderen.
«Ha det, da, farmor», sier han.
Hun hører stemmene deres nedover etasjene, den dype, behagelige til Thomas og den litt skjærende til Alma. Skikkelsen hennes er så liten og vever, men stemmen står ikke i stil, den får Mona til å tenke på den innpåslitne gneldringen til bitte små hunder, masete og enerverende.