Molly Øxnevad - Feminin gange

«Treffer både i hodet og magen.» janne bjørgan, ba

«Sterk debut om sex, rus og kjærlighet.» gabriel michael vosgr aff moro, vg

«rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing.» k atrine judit urke, dagbladet

Tor og Liam skal kjøre fra Stavanger til Oslo i en gammel lånt varebil. De er ikke kjærester lenger, men nå skal Tor være støtte for Liam på et viktig møte han skal ha på Rikshospitalet.

Liam er nemlig trans og har behov for bekreftende behand­ling.

Denne reisen gjør noe med dem begge, og med forholdet mellom dem.

Feminin gange er en fortelling om to menn, hvordan de begge forholder seg til kjønnsroller og hverandre, og hvor krevende det er å være normbrytende.

«underholdende og overbevisende» sigmund jensen, stavanger aftenblad «sterk debut, som gir mening til tilværelsen.» knut hoem, nrk

fo r l ag e t o k to b e r

«Fargerike og fullendte karakterer og dialog med snert løfter denne historien om en rotløs ungdom i Stavanger.» mari grydeland, aftenposten

molly øxnevad feminin gange

En sånn rød amerikansk scooter (2020)

forl aget ok tober 2022

Molly Øxnevad (f. 1996) debuterte med den kritikerroste romanen En sånn rød amerikansk scooter i 2020. Feminin gange er hennes andre roman.

roman · forlaget oktober

fotografer: johann grimstvedt og theodor sørhus omslagsillustrasjon: kip j. apeland omslagsdesign: johanne hjorthol

«Treffer både i hodet og magen.» janne bjørgan, ba

«Sterk debut om sex, rus og kjærlighet.» gabriel michael vosgr aff moro, vg

«rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing.» k atrine judit urke, dagbladet

Tor og Liam skal kjøre fra Stavanger til Oslo i en gammel lånt varebil. De er ikke kjærester lenger, men nå skal Tor være støtte for Liam på et viktig møte han skal ha på Rikshospitalet.

Liam er nemlig trans og har behov for bekreftende behand­ling.

Denne reisen gjør noe med dem begge, og med forholdet mellom dem.

Feminin gange er en fortelling om to menn, hvordan de begge forholder seg til kjønnsroller og hverandre, og hvor krevende det er å være normbrytende.

«underholdende og overbevisende» sigmund jensen, stavanger aftenblad «sterk debut, som gir mening til tilværelsen.» knut hoem, nrk

fo r l ag e t o k to b e r

«Fargerike og fullendte karakterer og dialog med snert løfter denne historien om en rotløs ungdom i Stavanger.» mari grydeland, aftenposten

molly øxnevad feminin gange

En sånn rød amerikansk scooter (2020)

forl aget ok tober 2022

Molly Øxnevad (f. 1996) debuterte med den kritikerroste romanen En sånn rød amerikansk scooter i 2020. Feminin gange er hennes andre roman.

roman · forlaget oktober

fotografer: johann grimstvedt og theodor sørhus omslagsillustrasjon: kip j. apeland omslagsdesign: johanne hjorthol

femi ni n gange

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 1

20.01.2022 10:24

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 2

20.01.2022 10:24

molly øxnevad

Feminin gange Roman

forlaget oktober 2022

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 3

20.01.2022 10:24

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 4

20.01.2022 10:24

Til tante Thilde

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 5

20.01.2022 10:24

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 6

20.01.2022 10:24

Binder (uttales «bainder»): Plagg brukt til å klemme bryster flate i håp om at de ikke skal synes.

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 7

20.01.2022 10:24

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 8

20.01.2022 10:24

1

Han støvsuger lasterommet på varebilen. Liam.

Jeg står og ser på. Ettermiddagssola er god i nak­ ken, klokka er halv fire. Vi skulle egentlig vært i gang mye tidligere, men far til Liam kom ikke med Opelen da han skulle, ble forsinka på jobb, fortalte Liam, for jeg var fortsatt inne i leiligheten da han endelig dukka opp, gjorde litt ekstra pakking mens Liam gikk ut for å få fatt i nøklene, og da jeg kom ut sa Liam det, at far hans ble forsinka på jobb. Og da jeg kom ut med den blå baggen over skulderen, var Liam på vei inn igjen i leiligheten, han sa vi må støvsuge bilen for far har knust ei rute inni. Og jeg sa ok og fulgte ham inn igjen og la fra meg baggen i gangen. Og nå står jeg og ser på at han støvsuger lasterommet på den store blå Opelen fra to tusen og seks.

Det er en vegg, av metall, mellom førerhuset og lasterommet, og over hodene våre, bak nakkestøt­ tene, der er det en åpning som pleide å ha ei glass­ rute, men nå er det ei sponplate spikra opp over den. Spikrene står ut av veggen inni lasterommet.

Liam spør om jeg kan hente madrassene, og jeg sier ja, og jeg går mot leiligheten igjen, selv om jeg 9

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 9

20.01.2022 10:24

egentlig ikke vil, selv om det jeg egentlig har lyst til, er å snakke med ham, være rundt ham, for vi sa nesten ikke noe til hverandre i går kveld da han dukka opp, han sov over i natt.

Men jeg henter dem, Liam går forbi meg med støvsugeren da jeg går ut. Jeg slenger madrassene inn bak i varebilen, vi skal sove noen netter her, i bilen, jeg krabber inn bak, sparker av meg flipp­ floppsa så de blir igjen på asfalten. Dytter skum­ madrassene ordentlig på plass, slik at de ikke er oppå hverandre, de bøyer seg litt oppover mot veg­ gene, men det går fint. Vi har plass her. Jeg legger meg på ryggen. Burde pakke ferdig.

Liam krabber inn før jeg får reist meg. Legger seg på ryggen til venstre for meg. Han holder en liten, gjennomsiktig plastpakke i høyrehånda, på bryst­ kassa.

Tenkte vi kunne henge disse opp i taket, sier han, de er selvlysende, så blir det litt god stemning.

Han river opp pakken, ti stjerner og en T. rex, han gir meg fem av stjernene, jeg setter meg opp på kne, drar av laget så limet kommer frem bak på plast­ bitene og klistrer dem i taket i en liten sirkel. Armen min stryker borti Liam sin da han henger opp sin siste, og han spør hvor vi skal henge d ­ inosauren.

I midten av alt, sier jeg.

Enig, sier Liam.

Og han klistrer opp. Vi sitter her inne, ser på taket, det gråe stoffet, fylt av mer støv enn jeg hadde sett for meg, med de grønne bitene limt fast, og vi 10

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 10

20.01.2022 10:24

sier ingenting. Enda, den stillheten er der fortsatt, det er vel fortsatt kleint, mellom oss, siden det er så lenge siden sist.

Vi pakker ferdig, sier Liam og krabber ut av laste­ rommet.

Jeg sitter litt. I tomheten. For jeg føler meg tom.

Jeg vil ikke være med lenger, være med på turen, sove i bilen, ved siden av Liam, ikke hvis det skal være som dette. Da kunne han ha latt være å invi­ tere meg.

Kom igjen, sier Liam og lemper inn den blå ­baggen min.

Vi skal kjøre fra Stavanger til Oslo. Det er kø rett etter rundkjøringa, klokka er snart blitt fire. Setene her inne er høyt oppe, tre sitteplasser på rad, to passasjerseter i en sammenhengende, sofalignende enhet. Liam kjører. Girspaken er utrolig lang, den grå plasten er sprukket der metallet forsvinner ned og ut.

Liam girer ned til første, vi stopper. Venstrelykta bak på den blå Hondaen foran oss funker ikke. Jeg spør hvor lang tid det kommer til å ta å kjøre.

Det vet du, sier Liam.

Ja, sier jeg, men jeg mener med tanke på køen.

Tipper ikke det tar mye lengre tid, sier han, kan­ skje en time eller to hvis vi er skikkelig uheldige.

Jeg tar mobilen ut av den brune lærveska jeg har mellom de bare føttene. Det er varmt, flipp-floppsa ligger inntil bildøra. Radioen, hele anlegget, funker 11

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 11

20.01.2022 10:24

ikke, så vi har tatt med en liten mørkegrønn, fir­ kanta høyttaler, lagt den i koppholderen som hen­ ger ved siden av rattet, mellom oss. Jeg plugger jack-en i og skrur på høyttaleren, og Liam spør om vi kan høre Probably Nothing, Possibly Everything, og det kan vi selvfølgelig, så jeg setter på albumet.

Køen slipper inni Auglendshøyden, tunnelveggene ruglete og grå av eksos. Jeg er glad for at vi får litt fart, er så lei av duringa fra det løse karosseriet hver gang giret er for høyt. Det skraller så fælt, jeg er ­sikker på at bilen ikke er eu-godkjent, men Liam sier jo da, pappa hadde den nettopp inne.

Og jeg sier okei. Planen er å campe ei natt eller to og så kjøre hjem igjen, seinest mandag kveld, far til Liam sa at han trengte den tilbake tirsdag morgen.

Liam grynter, lener seg litt mot venstresiden og plukker en bit med glass ut fra under låret, mens han holder rattet med høyrehånda så sveiver han ned vinduet med venstre, knotten ytterst på hånd­ taket er teipa på, limet på det mørkegrå er gammalt sikkert, for teipen er løsna litt rett der som Liam tar tak. Han slenger glassbiten ut og den forsvinner bakover, dundringa i det åpne vinduet forsvinner idet ruta blir sveiva opp igjen.

Burde støvsugd bedre her inne, sier Liam.

Vi suser forbi det bygget der de pleide å trykke Stavanger Aftenblad. Sola lener seg mot noen skyer, lyset blir sommertett, og spindelvevet mellom det 12

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 12

20.01.2022 10:24

øverste og det mye større nederste sidespeilet gir opp og blåser i filler, tråder i vinden.

Sikker på at du vil kjøre hele strekninga?

Ja da, sier Liam.

For du må si ifra hvis vi skal bytte.

Du vet jo at jeg gjør det, sier Liam.

Han kikker raskt på meg og spør om jeg er sikker på at jeg bare vil sitte på. Jeg sier at jeg er helt sikker.

Fra høyttaleren slutter kassegitaren å gi fra seg lyd, og det er stille noen sekunder før neste sang starter.

Jeg hadde egentlig gleda meg til turen. Helt egentlig.

Og planen var egentlig at jeg skulle være sjåfør, for Liam hadde oppkjøring forrige uke, for fjerde gang, vi var sikre på at han kom til å stryke igjen. Han var mer sikker enn meg.

Nå har han en lapp i lommeboka med m ­ idlertidig førerbevis stempla på. Midt i blinken for meg, let­ tere å glede meg til turen. Følte meg mer safe ved å ha muligheten til å bytte på.

Men den bilen her, altså. Vi kan ikke bruke sladre­ speilet på grunn av den sponplata som dekker for der det var rute, så hvis vi skal se bak må vi bruke de små øverste sidespeila. Og så lukter det noe, noe litt ekkelt, jeg er sikker på at det er mugg. Vi kjører forbi skiltet det står hundepensjonat på, ute på Bråstein.

Er du sikker på at jeg får være med inn? sier jeg.

Ja, har jeg sagt.

Men sikker, sikker? Jeg er jo ikke moren din eller noe.

13

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 13

20.01.2022 10:24

Du, sier Liam, slapp av. Hvis du ikke får være med inn så var det dumt, men da har vi allikavel hatt en fin tur, og du kan være støtte før og etter timen. Så slapp av.

Sola skyver seg bort fra skyene og lyset blir skarpt, Liam vipper ned solskjermen, men det h ­ jelper ikke, så han skygger med høyrehånda.

Jeg setter pris på at du er med, sier han.

Jeg sier ingenting, løfter beina opp fra gulvet og setter meg på føttene.

Det slutter å være seksti, Liam girer opp til femte.

Pat synger fra høyttaleren. Jeg spør om Liam er stressa, og han sier at han ikke er det, for forrige time gikk så utrolig bra. Det var snakk om å sette i gang ganske snart, til og med, han legen sa at han var veldig positiv til videre behandling og de brukte riktig navn og alt.

Og så sa psykologen, han unge som jeg fortalte om, sier Liam, han psykologen sa at det hjalp at jeg har bytta i folkeregisteret og greier.

Men, sier jeg, de sa jo at du skulle få neste time maks to måneder fra da, det har gått nesten fire.

Synes du burde spørre dem hvorfor.

De ble vel forsinka, da.

Jo da, sier jeg, men jeg har hørt så mye dritt om dem.

Det gikk jo så bra, sier Liam, det kommer til å gå bra.

14

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 14

20.01.2022 10:24

Jeg synes fortsatt det er rart å kjøre forbi Konge­ parken og ikke kunne se Gulliver-statuen oppi ­fjellet.

Skal vi stoppe?

Ja, sier jeg, så kjøper vi pølser.

Liam tar til høyre i rundkjøringa rett før ­Statoilen.

Han parkerer ved gresset som skiller parkerings­ plassen fra veien, vi stopper ved siden av en leie­ tilhenger.

Tok du med innkallingsbrevet?

Jepp, sier Liam, ligger baki.

Jeg drar kabelen ut av mobilen og skrur av høyt­ taleren. Med en gang jeg hopper ned fra setet, med en gang de hvite flippfloppsa treffer asfalten, så angrer jeg. På den lyserosa shortsen og på den løse, nesten gjennomsiktige toppen. Jeg kjenner ikke Ålgård så godt, og det freaker meg ut. Og mens vi går forbi bensinpumpene mot inngangen, så mer­ ker jeg at han ene lastebilsjåføren som står og fyller tanken på det digre droget sitt, jeg merker at han følger meg med blikket. Jeg ser det, selv om han har solbriller.

Jeg ber Liam ordne baconpølse og cola, sier at jeg må på do. Han spør om jeg vil ha sprøløk, og jeg sier nei, men sennep. Gulvet inne på doen er ­klissete og trekkoppspaken mangler toppen, så jeg kan se ned i toppen på porselenet. Et lite sekund, da jeg ser i speilet, får jeg lyst til å ordne med litt lipliner, kan­ skje dekke til noen av de røde prikkene over øyen­ bryna, jeg har jo alt med i veska, men jeg merker ganske raskt at jeg ikke egentlig gidder.

15

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 15

20.01.2022 10:24

Liam lener seg mot varebilen da jeg kommer ut.

Han gir meg en pølse og jeg lener meg inntil siden hans, inntil bilen, sola i fleisen, men ikke på en dum måte. Det er bare varmt og fint. I hvert fall fint for meg, men jeg merker at Liam sliter litt, en dråpe renner fra tinninga hans og ned på haka, han tørker den vekk med tommelen.

Skal jeg kjøre?

Nei, sier Liam og krøller sammen pølsepapiret sitt.

Jeg gir ham mitt også, han går til søppeldunken ved pumpa, og han sier at vi må høre den siste san­ gen fra starten av, siden vi ikke hørte den ferdig, han sier det mens vi setter oss inn i bilen.

Det er siste sangen på albumet.

Jeg har sølt sennep på toppen min. Flekken er ikke stor, en tynn og avlang strek mellom to rosa blomst­er. Jeg liker denne toppen kjempegodt, den er komfortabel i varmen, den har ikke ermer, sitter løst. Har hatt den to somre, den er blitt litt utvaska, men jeg synes den ser bra ut. Funker godt til short­ sen.

Jeg slikker på høyretommelen, prøver å gni bort flekken, men det blir bare verre. Sennepstreken blir breiere. Liam ser hva jeg driver med, merker b ­ likket hans, han kommer til å kommentere, håper han lar være.

Men det er stille. Bortsett fra motorduren og Pat på høyttaleren. Hva er det Liam tenker på? Han må følge litt ekstra med på veien, en bmw kjører forbi 16

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 16

20.01.2022 10:24

oss selv om det er dobbel sperrelinje, det gikk visst for seint i oppoverbakken, Liam konser, så jeg ser på ham. På hvordan han sitter.

Litt fremoverlent, med skuldrene mer frempå enn nødvendig, anspent, han tviholder på rattet.

Pustinga er ikke dyp, men den er heller ikke urolig.

Han stresser altså ikke.

Vi må gjennom enda ei rundkjøring, ei lita ei med et dødt tre i midten. Liam har et ganske intenst svettemerke i armhulen, jeg ser det da han ­snurrer på rattet og blinker ut. Og nakken, under den grønne skjortekragen, er perlete og glinsende.

Hvor lenge har du hatt på binderen?

Jeg vil ikke ta den av, sier Liam.

Den svarte panneluggen hans kleber seg mot huden. Men det er ikke bare fordi han er varm. Han er inni seg selv et sted, noe kjører bak de brune øynene, lurer på om han ikke tør å si det. Til meg.

For det hender jo at han ikke vil.

Jeg fatter det, da. Det kan bli litt mye. Selv om jeg bare vil hjelpe, for han hjalp meg så mye, det må gå begge veier. Han sa det selv, i forgårs, at han er glad for at det gikk begge veier. Han sa det mens vi satt i skyggen inntil murveggen til St. Petrikirka, vi satt på en liten gressflekk med ansiktene mot inngangen til Arkaden, vi spiste is. Softis, hans med sjokolade­ strø og min med lakris, begge i beger. Skjeene små, i gjennomsiktige plastfarger, gult og lilla, han sa at han er glad for at det fortsatt er fint å fortelle meg ting. At det blir løsningsorientert. Og han sa at han 17

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 17

20.01.2022 10:24

er glad for at han føler at jeg har det på samme måte, at det er digg å ikke stresse over om at jeg tør, eller ikke tør, å be om hjelp og sånt.

Så sa han at han er så sykt glad i smilet mitt, og han lente seg mot meg og kyssa meg på k ­ innet. Det dryppa is fra skjeen hans ned på låret mitt, bomma heldigvis på skjørtet, og han lo og sa g­ riseper.

Han tørka vekk isen med pekefingeren, slikka den etterpå.

Og det burde vært fint, men jeg var bare lei av at han kalte meg griseper. Det kokte egentlig da, selv om jeg ikke sa noe.

Men hvor lenge? sier jeg.

Jeg har hatt den på siden vi sto opp, okei?

Du vet at jeg ikke har lyst til å si det, sier jeg.

Ja, sier Liam, jeg vet, og du har rett, men akkurat nå så driter jeg i det, er det greit?

Han sveiver ned vinduet, spytter, sveiver ikke opp igjen, så jeg åpner mitt også for å jevne ut dundringa fra vinden. Uten å si ifra, setter jeg på en timer på mobilen, tretti minutter.

Liam er ikke sint. Fatter at han ikke er det, kan­ skje han har angst? Han er i hvert fall ikke sint.

Ikke på meg. For det er annerledes når han er det, det er mye mer fokusert. Vi kjører uten å snakke, jeg setter på mer musikk, albumet Positive Force.

Alarmen piper da vi passerer togstasjonen på Helleland. Noen har spraymalt jms i tykke, blå og rosa taggebokstaver på det gulbrune trehuset som jeg ikke vet om fortsatt blir brukt som oppholdsrom 18

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 18

20.01.2022 10:24

for passasjerer. Jeg skrur av plinginga og Liam sier seriøst?

Stopp på neste, sier jeg, må på do.

Nemlig.

Gjør det, sier jeg.

Det er et stykke til neste, da.

Oppoverbakken blir til et krabbefelt, men Liam glemmer å legge seg inn i høyre. Jeg snur meg for å sjekke om det ligger noen bak oss, men der henger sponplata, og sidespeilet er ikke stilt inn for meg, så det viser kun siden på varebilen. Jeg skal til å si til Liam at han må bytte fil, men et tut bakfra avbryter.

Liam skvetter av lyden, sveiver rattet til høyre, jeg ser ut og rett ned på en rød personbil.

Jeg roper vent! men det er for sent, den røde bilen bremser og tuter, den forsvinner bakover og jeg ven­ ter på at det skal smelle, men det skjer ikke. Jeg ser opp og frem idet den første bilen kjører forbi, det er en svart pickup med en hestevogn.

Skuldrene til Liam er enda høyere oppe og enda lenger fremme, han blunker ikke og han er ganske bleik. Den røde bilen, en Toyota, kjører forbi på venstresiden. Ei dame med grå krøller og store sol­ briller rekker fingeren ut av passasjervinduet.

Stopp på neste, sier jeg.

Feminin gange_Molly Øxnevad.indd 19

20.01.2022 10:24

«Treffer både i hodet og magen.» janne bjørgan, ba

«Sterk debut om sex, rus og kjærlighet.» gabriel michael vosgr aff moro, vg

«rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing.» k atrine judit urke, dagbladet

Tor og Liam skal kjøre fra Stavanger til Oslo i en gammel lånt varebil. De er ikke kjærester lenger, men nå skal Tor være støtte for Liam på et viktig møte han skal ha på Rikshospitalet.

Liam er nemlig trans og har behov for bekreftende behand­ling.

Denne reisen gjør noe med dem begge, og med forholdet mellom dem.

Feminin gange er en fortelling om to menn, hvordan de begge forholder seg til kjønnsroller og hverandre, og hvor krevende det er å være normbrytende.

«underholdende og overbevisende» sigmund jensen, stavanger aftenblad «sterk debut, som gir mening til tilværelsen.» knut hoem, nrk

fo r l ag e t o k to b e r

«Fargerike og fullendte karakterer og dialog med snert løfter denne historien om en rotløs ungdom i Stavanger.» mari grydeland, aftenposten

molly øxnevad feminin gange

En sånn rød amerikansk scooter (2020)

forl aget ok tober 2022

Molly Øxnevad (f. 1996) debuterte med den kritikerroste romanen En sånn rød amerikansk scooter i 2020. Feminin gange er hennes andre roman.

roman · forlaget oktober

fotografer: johann grimstvedt og theodor sørhus omslagsillustrasjon: kip j. apeland omslagsdesign: johanne hjorthol

«Treffer både i hodet og magen.» janne bjørgan, ba

«Sterk debut om sex, rus og kjærlighet.» gabriel michael vosgr aff moro, vg

«rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing.» k atrine judit urke, dagbladet

Tor og Liam skal kjøre fra Stavanger til Oslo i en gammel lånt varebil. De er ikke kjærester lenger, men nå skal Tor være støtte for Liam på et viktig møte han skal ha på Rikshospitalet.

Liam er nemlig trans og har behov for bekreftende behand­ling.

Denne reisen gjør noe med dem begge, og med forholdet mellom dem.

Feminin gange er en fortelling om to menn, hvordan de begge forholder seg til kjønnsroller og hverandre, og hvor krevende det er å være normbrytende.

«underholdende og overbevisende» sigmund jensen, stavanger aftenblad «sterk debut, som gir mening til tilværelsen.» knut hoem, nrk

fo r l ag e t o k to b e r

«Fargerike og fullendte karakterer og dialog med snert løfter denne historien om en rotløs ungdom i Stavanger.» mari grydeland, aftenposten

molly øxnevad feminin gange

En sånn rød amerikansk scooter (2020)

forl aget ok tober 2022

Molly Øxnevad (f. 1996) debuterte med den kritikerroste romanen En sånn rød amerikansk scooter i 2020. Feminin gange er hennes andre roman.

roman · forlaget oktober

fotografer: johann grimstvedt og theodor sørhus omslagsillustrasjon: kip j. apeland omslagsdesign: johanne hjorthol