Prosjekt2.LundFjæren.UngJente_Layout 1 30.05.13 10:45 Side 7
2. Først kysser vi i en garderobe, hun er bare tretten. Det er 2008, og vi spiller inn en musikkvideo til bandet mitt. Vi hører lyden av et piano, det kommer fra den store salen, blander seg med lyden av jentestemmer og latter. Jentene er statister, fra ballettskolen i Bergen. Jeg tenker det er bra at vi kan være alene. – Jeg liker fregnene dine. – Gjør du? – Ja. Hun rødmer, så blir hun flau over at hun blir flau, og rødmer mer. Hun rydder i tingene sine, de flyter utover trebenken, utover de andre jentenes ting. Jeg spør om hun vil komme hjem til meg i morgen. – Visste du at jeg fyller fjorten på tirsdag? – Gjør du? Nei, det visste jeg ikke. – Jeg vil gjerne komme i morgen. Jeg setter meg på benken, hun finner et eple i sekken og setter seg ned med meg. Hun river av det lille klistremerket på eplet og fester det på hånden sin, det står «Pink Lady» i rosa skrift. De hvite strømpebuksene har revnet litt nederst på den ene leggen, men hun later ikke til å bry seg noe særlig. Jeg legger en hånd på det ene låret hennes, det virker som om hun stivner litt til da, spiser plutselig saktere av eplet. Jeg spør henne om det går bra. Hun svarer ja. Jeg løfter hånden min fra låret hennes, men hun legger den tilbake. Jeg får øye på en cd gjennom plastposen med tingene hennes, «Guero» av Beck. 7
Prosjekt2.LundFjæren.UngJente_Layout 1 30.05.13 10:45 Side 8
– Vet du, jeg husker nesten ikke hvordan jeg var som fjortenåring. Jeg likte geografi, tenkte ikke så mye. De fleste syntes nok jeg var ganske rar. – Du er rar. Vi kysser. Hun smaker eple. Jeg fører hånden min under skjørtekanten hennes og merker hvordan hun lener seg mot meg, helt forsiktig. Jeg hører at pusten min blir tyngre, legger armen rundt de ennå ikke ferdig utviklede hoftene, trekker henne tett inntil meg. Hun stivner igjen. Skuldrene hennes hever seg og jeg slipper taket, skjønner at jeg har gått for langt. Jeg merker at hun ikke trives i all eksponeringen, det avslørende garderobelyset og øynene mine som ser. Hun klarer ikke se på meg ordentlig, bare litt til siden eller over skulderen min. Hun har fortsatt det halve eplet i hånden, holder armen skjult bak ryggen, men på en diskré måte. Jeg føler at jeg bør si noe, men finner ingen ord som passer. Som kan rettferdiggjøre hva jeg har gjort. Jeg prøver å smile litt, dekke over det. Hun ser fortsatt ikke på meg, men merker at jeg smiler. Hun smiler sjenert tilbake. – Jeg burde kanskje gå ut igjen nå, sier hun. – Kommer du etter? – Ja. Gå først du, så kommer jeg. – Ok. – Kommer du i morgen? – Ja. Hun knyter igjen ballettskoene, strammer hardt til, løper ut til de andre jentene. Jeg sitter alene igjen i garderoben, plukker opp eplet hun la igjen på benken, kaster 8
Prosjekt2.LundFjæren.UngJente_Layout 1 30.05.13 10:45 Side 9
det. Fem minutter. Seks. Sju. Ser meg selv i speilet. Jeg kunne ikke ha stått slik lenge. Tolv minutter. Kan gå ut igjen nå.