












forlaget oktober 2024
Dypt i det røde mørket fikk livet dobbelt form
(folketelling) de fryktsomme de usårlige de troende de arbeidsudyktige de som må stå hele dagen ute i den brennende sola de som finner skygge under høye trær de som løper en annens ærend de som ikke finner sin egen vei de innkalte de våpenføre de døende de som kommer ubedt til verden de som gjemmer seg og sørger over livet sitt de som blir levende i et fremmed ansikt de som vil ha andre til å tro på noe som ikke er sant de lette de svevende de utilbøyelige de som snakker fortrolig bak andres rygg de som er uten synd de som er uten stemme de som spiser for to de som taler med to tunger de som er satt under vindens vergemål
og de som bare vil forsvinne uten å telles
visste du hvem jeg var og hvordan jeg levde
vinden løper i skogen, trekker det lyse regnet
etter seg, en gjennomsiktig drage
mot ryggen
svinger rister stiger skrått oppover
stanser setter seg ned i lysningen
puster puster står
stukninger bulker og bøyninger
armer lår
svinger i takt med stammene
døden inne i trærne, svartbrente strimler
vindens øre mot den mørke bunnen
kronene høyt der oppe
vi har akkurat kommet
vi har akkurat kommet hit
vi bor i et av husene langs skogen ytterveggene forblendet med hvit mexistein tilvirket i gruvene i kvarntorp, sør i sverige grovkornet grus og brent kalk blandet med vann og damp selve navnet skapt av a-byrån i örebro, skulle få tankene til solvarme vegger du tenker på mexico, du tenker på plexiglass mexi plexi gulner og hvitner når det tørker hvitner og gulner
når det regner trekker det blanke vannet inn i steinen, lar den mørkne innenfra slik tiden ruster i meg
jeg har sett et foto på bymuseets sider tatt for femti år siden da husene ikke fantes bare viltvoksende skog helt ned til veien en grønn fortettet vegg mot blokkene langs general ruges vei mørk mosaikk blokkene fantes og t-banelinjen men videre opp: furustammer, bjørkekjerr heller ikke jeg fantes da heller ikke hun jeg bor sammen med eller barna våre foreldrene mine hadde ikke møtt hverandre på lesesalen i bergen
flyttelasset står i stua
jeg har båret ut sekker med bøker og alle utkastene til et annet liv stolene og lampene som ventet på et fjernlager
jakkene som hang fra kroker i taket i kjelleren i hagen ligger gipsflakene minner som er brukket løs avkapp av snø, avspikk av aske i gresset i skogen: det røde biblioteket jeg låner fortellingen om hvem jeg var da du ikke kjente meg før barna ble født og kroppene falt ut av sengene hele formiddagen sitter jeg i en stol trærnes skygger beveger seg i akademisk stillhet mot veggene i den store sjøformede lesesalen
jeg går jeg går over jordene jeg går ved siden av meg selv jeg går ved siden av ham jeg skulle bli jeg har en svart hund barna er på skolen det er den samme skogen jeg gikk i som barn hvordan har jeg kommet hit hvordan kom jeg tilbake hit, hvordan kom jeg
midtveis inn blant stammene
oppdager jeg at premissene og konklusjonen
har skiftet plass, det ulevde
synker i håndflatene
natten legges til rette mellom kroppene
frøene sprer vinden, og etterordet
blir skrevet mens jeg sover:
det var dører og dører på rekke, du trodde de var stengt
bak hver dør en sang
i grålysningen
lyses de minste flekkene opp
vandreren står under trærne
se, jeg er nærmere
den jeg var
enn den jeg skulle bli *
jeg skriver barndom
hjerteslagene slår i bakken
stemmen min synker i skogbunnen
vannet sirkulerer like under overflaten *
jeg ble født på en søndag
det kan ikke ha vært det eneste som skjedde den dagen
alt svevde, det ene øyet åpnet seg
fargebåndet gled gjennom lyset en lampe tent i et stålgrått apparat noen gråt, fingrene krummet seg
hendene strøk mot ansiktet pusten fant nye utveier butikkene holdt stengt
telefonene ringte ikke, brøytekantene sto høye, en spark
skar ned i den gnistrende skaren
skar i snøens hud
selv om det var august og sola brant mot gresset utenfor sykehuset, og en varm, blodig vind
åpnet alveolene eller trærne eller stemmen min
det høye vinduet
den blanke sengen, glasset med smeltevann skimmeret i trærne alt eksisterte utenfor rommet, utenfor vinduet farmor, som var kommet til byen, hadde kjøpt vin jeg har flasken stående i bokhyllen, grønn med gulletikett, faísca vin rosé under er det klistret en lapp hun må ha skrevet flere år senere med sin ruglete skrift: markus, 31.08.75, kl. 17.25
vi bodde i anna eides veg
øverste etasje, utsikt mot tromsdalstinden en nabo kom opp, hun holdt meg på fanget og sa navnet mitt
før jeg hadde fått et navn jeg kretset ennå blant de ufødte
det som ennå ikke fantes i verden, hun sa navnet mitt og rommet kom til syne i meg
jeg blir trillet i en barnevogn
med store blanke hjul, vi har en hund som heter rosto det betyr rustrød på samisk
jeg husker et akvarium og en vinballong, en lysende stim det drypper, surkler i søvnen
* hos dagmamma, i løpestreng i hagen, isblåst mot øynene munnen full av snø hun satt inne på kjøkkenet og drakk te dampen steg opp leste avisa førte korte resolutte samtaler i telefonen jeg løp rundt treet rundt og rundt treet
lyset minner om det plutselige mørket i kjøpsvik, 1977 hvor vi flyttet, foreldrene mine hadde fått jobb på sosialkontoret faren min reiste ut til bosetningene langs fjorden jeg var med ham utover, jeg så en mann uten tenner i en stue uten vinduer ansiktet mørkt og blankt, lysende, fattigdommen satte seg i gresset jeg løp på stien mellom husene med en stjålet arbeidshjelm fra sementfabrikken sementstøv i sengene, på klærne gress i sementhagene
vinduet åpent ut mot fjellene svarte, grå, hvittrukne lik nisenes ryggfinner, en mørk stripe fra munnviken til brystet
og det svarte havet hvor det skummet hvitt som varm melk i mørket om kvelden
* melken jeg drakk for at hun skulle slutte å gråte
havet et grovvevd teppe
den store vevstolen sto på gjesterommet og alle som kom hit for å sove sank inn i søvnens renning føyd sammen som bilder med hvit ulltråd
brune og grå striper som lignet horisonten jeg husker en ro jeg aldri kjente igjen i rommene jeg våknet i da jeg var på gjennomreise i en annen del av livet
stemmene der ute fylte meg fra innsiden som marg
* jeg drømte at jeg så deg igjen mange år senere i mørket på diskoteket ansiktet lyst opp og mørklagt igjen
hvor gammel er jeg, tre og et halvt, løper i lyngen mellom husene skyver en dør sakte opp lukten av ild vil du vite hva jeg heter vil du vite hvor høyt jeg hopper, hvor rent jeg synger hvor fint jeg tegner, hvor sant jeg snakker
vi kjører langs havet, stanser i skumringen ved noen ruiner på en høyde det har vært en kirke eller en skole hender og skuldre, søvnen kommer som styrtregn: de vridde hvite bjørkene det svarte vannet
renner som sang jeg ikke vet hva betyr langs fjellsiden: snøfonnene lyser, hvite seil jeg legger hendene mot den kjølige jorda det brenner mellom fingrene under neglene