fylkesføreren
carl henrik grøndahl
fylkesføreren
historien om en krig
FORLAGET OKTOBER 2024
PROLOG
Småbekkene risler nedover fra snøflekker inne i skogen� Leirfivelen tror på vår og har våget seg opp i sollyset� Stien langs Sognsvann er sølete, jeg skritter fra stein til stein� Kroppen er urven, hodet må ha luft� Nei, har en klok, eldre fetter sagt� Ikke gjør det� Ikke rot opp i dette� Børen har vært tung nok for oss alle� La det glemte være glemt�
Men dette er en historie som vil fortelles� I mange år har den ulmet som ugjort gjerning� Noen sår må åpnes og renses� Da først kan de gro�
Jeg søkte og fikk adgang for tre uker siden� Nå venter historien inne i det store, hvite huset ved Sognsvann i Oslo� Jeg snur og går omsider inn i Riksarkivet, opp den lange trappen� Bak skranken står en skallet mann med små briller og stort skjegg� Han viser meg inn i en lesesal, og litt senere kommer han med en tralle� Det er april 2017�
Fem gråbrune pappesker på det grønne bordet� Her er revolusjonen, drømmen om en bedre verden� Her er synkvervingen, stormannsgalskapen� Her er sabotasjene, gislene, frykten� Henrettelsene� Straffen� Fengsel og fangeleir� Mishandling� Sjelens mørke natt� Her er lidenskap og utroskap�
Mer enn 48 000 nordmenn ble dømt for å ha deltatt i eller støttet Vidkun Quislings kamp for å demontere det norske demokratiet i ly av tysk våpenmakt og påføre nordmenn diktatur� I 2015
slapp Riksarkivet dette landssvikoppgjøret fri� Dokumenter fra straffesakene ble tilgjengelige�
Torbjørn Eggen var fylkesmann i NordTrøndelag i fire år, fra 1941 til 1945, og ns fylkesfører fra 1943 til krigsslutt; Gunvor Eggen var ett års tid leder for Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon i fylket� Det ble de straffet for� I ettertid fortalte de lite, reflekterte ikke� Torbjørn Eggen hadde en enstonig sang om det gode han gjorde og den urettferdigheten han ble utsatt for etterpå� Hos Gunvor Eggen smalt porten fort igjen når krigsårene ble tema�
De var mine foreldre� Av biter og brokker måtte mine tre eldre søsken og jeg pusle sammen en fortelling om de årene som formet deres liv så tungt� Hvis vi overhodet brydde oss om det� Alt var betent� Lukket, skjult og ordløst�
Så kommer de fem pappeskene på bordet�
Hva er en landssviksak? Hvilke dokumenter samlet statsadvokaten for å få Gunvor og Torbjørn Eggen dømt? Jeg bretter opp lokket på den nærmeste esken� Trekker ut et ark� Mitt første møte med det arkiverte landssviket� En liten rystelse� Er også dette et svik? Et håndskrevet brev fra Gunvor Eggen til Erstatningsdirektoratet i juli 1945: «Jeg hadde jo fått ordre om å pakke og holdt på med det selv, da det kom beskjed om å pakke alt ut igjen, fordi det var beslaglagt�» Som erstatning for de skader ns påførte landet under krigen� I et annet brev ber hun pent om hun kan få tilbake noen barneklær og leker, noen møbler, et stellebord og veven sin�
Så uventet� Hun kommer så nær, denne 37 år gamle trebarnsmoren, seks måneder på vei med meg, ektemannen arrestert og låst inne bak piggtråden rundt Falstad� 11� mai 1945 hentet faren hennes denne opprørske datteren, som nå er smurt inn i skam, fra Steinkjer til det store, røde huset på Singsaker i Trondheim� Nå sitter hun under takvinduet på det lille kjøkkenet i andre etasje og spør Norge om å få tilbake litt av det som var hennes, om det ikke er for ubeskjedent�
Ut av de gråbrune pappeskene – det første lille glimtet av hva hun holdt gjemt�
Ett etter ett legger jeg dokumentene ut på det grønne bordet og fotograferer dem� Tre dager bruker jeg, og aner lite om den historien jeg samler� Hvilke dokumenter er ikke her? Hva rakk fylkesføreren å fjerne før den tyske kapitulasjonen fjernet ham? nslagføreren i Egge fortalte i avhør etter krigen at mandag 7� mai 1945 kom en bil opp på hans gård «med to kasser papirer fra fylkesstabens kontor� Kassene ble brent, og en av folkene sa at det var fylkesføreren som hadde gitt ordre til brenningen»� Men det etterforskerne fikk tak i, var åpenbart mer enn nok til å dømme foreldrene mine�
En grønn ringperm med stenografisk referat fra rettssaken mot Torbjørn Eggen dukker også opp sammen med hans etterlatte papirer� Men noe mangler� Han var innlagt på Østmarka i halvannet år etter krigen, et psykiatrisk sykehus� Er det mulig å få ut sykejournalen? Et vennlig menneske tar turen til den digre ubåtbunkeren Dora i Trondheim, der alskens arkiver er lagret, leter og finner og sender en kopi i posten� Diagnosene i sykejournalen har vært offentliggjort – i dommen, i en stortingsmelding, i dokumenter og aviser� I journalen møter jeg ham som tapte alt, og mørket som veltet fram i ham�
Nå har bitene og brokkene fått en svær dokumenthaug å vokse i� Hva klinger bak den enstonige sangen? Nå kan jeg sette sammen en versjon, min versjon�
Men skrive? Ikke rot opp i dette, sier den tenksomme fetteren� La det glemte være glemt� Skal en fortelling om deres valg, deres drømmer, deres dumhet, alt de ikke ville snakke om, attpåtil bli offentlig? Og dermed kaste dette fortidens grelle lys over etterslekten på ny? ns barn har vært hjemsøkt av skyld og skam, vært redde for at familiebakgrunnen skal bli kjent, fryktet at neste generasjon vil bli stemplet og få problemer på grunn av besteforeldrenes ns tilknytning� Løsningen: Ligg lavt� Hold det skjult�
Men den antidemokratiske viljen hos ns generasjonen er ikke bare fortid� Det liberale demokratiet er skjørt� Gunvor og Torbjørn Eggen har åndsfrender i vår samtid� De gikk til kamp mot demokratiet fordi de mente at kapitalismen og partipolitikken hadde forsøplet landet ned i avgrunnen; at de liberale frihetene undergraver autoritetene, lar det statsfiendtlige boltre seg og lokker folket inn i umoral og undergang� For dem var diktatur redningen�
Hva kan drive unge mennesker inn i det totalitære? Hvordan har de det der? Hva gjør denne reisen med dem? Hva skjer med dem hvis de får makt og myndighet til å jage bort demokratiet og gjennomføre en revolusjon? Ja, det bør kunne gi mening å dele denne beretningen i det offentlige rom� Kanskje kan den også være en advarsel�
Hvordan skal denne historien fortelles? Gjennom oppveksten visste jeg at jeg kom fra en ødelagt familie� Som voksen tenkte jeg at Vidkun Quisling stjal foreldrene mine� Til sine kamper hentet han ut de mørke sidene i dem, det strie, uforsonlige, det som lot seg synkverve� De ble to foreldre jeg hadde lite til overs for� En rufsete ballast å ha med seg gjennom livet� Nå kravler jeg meg gjennom uhorvelig mange dokumenter; det er som å klatre i ruiner� De er forlatte og livløse� Jeg vil prøve å restaurere dem og fylle dem med liv� Jeg vil åpne disse to tause foreldrene� Hva kunne de ha sagt? Jeg lar dokumentasjonen nære innlevelsen� Politiske og ideologiske utsagn er det belegg for, dem har de skrevet eller framført i taler� Fakta og dokumenter er ikke diktet, men i menneskemøtene jeg skriver fram, er småbitene og brokkene, dokumentene og erindringer fra generasjoner som nå er borte, puslet inn i fortellingen om hvordan det kanskje kan ha vært� Jeg vil lete, se om jeg kan forstå deres indre kamper, ane deres lengsler og løfte på synkvervingen� Se om det finnes spor av svar på den store gåten: den blinde beundringen for en så skakkjørt
og klossete, aggressiv, lite karismatisk og livsfjern skikkelse som Vidkun Quisling�
Her er altså en beretning om to liv, deres vandring fra ung alder, gjennom det rå og stygge uværet som herjet vårt land i fem år og rev opp svære sår, til de smyger seg ut av tiden�
KAPITTEL 1
VEGETARRESTAURANTEN
Vinteren 1982 fløy jeg til Trondheim tidlig på dagen på oppdrag for Aftenposten� Jeg skulle anmelde William Shakespeares Richard iii på Trøndelag Teater� Torbjørn Eggen bodde i en stusslig hybelleilighet i Innherredsveien� Nå hadde han gått med på å møte meg til tidlig middag i en vegetarrestaurant, der de ikke serverte alkohol�
Tjue minutter over tiden ankommer han i drosje� Trygdetransport� Sjåføren hjelper ham ut av bilen� Hatt, skjerf, grå vinterfrakk, en velbrukt veske� Jeg møter ham i døren, han henger av seg, vi setter oss� Han har alltid vært forfengelig og passet på sin framtoning� Nå henger dressjakken dårlig på ham, noen flekker er forsøkt tørket bort, buksene har ikke sett et strykejern på lenge� Han er sammensunket av alkohol og usunt liv, matte øyne bak brillene, syttiseks år gammel� Jeg er trettiseks� Ingen av oss kunne ane at dette skulle bli den siste klare, tilstedeværende dagen i hans liv�
Jeg vokste ikke opp med ham, oppfattet meg ikke som skilsmissebarn� Han var aldri del av familien� Å bruke ordet far om ham er som å tygge høvelspon� Ikke på grunn av det han gjorde under krigen, men fordi han ikke var noe av det ordet er ladet med� Han var ikke formet av krigserfaringer, det var etterkrigsårene som forkrøplet ham� Da var hans liv skam, fangeleir, fengsel, psykiatrisk sykehus, depresjoner og kamp� Han evnet ikke å være far� Jeg vokste opp med mine besteforeldre� De hadde lite til overs for sin nssvigersønn og gjorde ham til en demon i min barnlige fantasi� De
beskyttet meg inne i sine storborgerlige rammer� For meg var det snarere litt spennende å ha en far som satt i fengsel� Han var jo ikke der, heller ikke etter at han slapp ut, vennene mine møtte ham ikke, han var bare noe som fantes i en slags tegneserie�
Det var sikkert slik jeg kunne hanskes med ham, hanskes med å ha en far som var en mørk, truende skygge i oppveksten� Det var de øynene jeg så ham med da jeg møtte ham som seksåring� Hver lørdag i noen år måtte vi tre brødrene stille opp på Hotel Phoenix ved Torget i Trondheim� Der var stambordet hans� Disse lørdagene var vemmelige� Jeg likte ham ikke� Han var alltid den eneste personen i rommet� Han viste seg fram� Han var ikke interessert i sønnene sine, hva vi var opptatt av, hvordan vi hadde det� Vi var rekvisitter i hans forestilling for kelnerne� Samværet ble avsluttet med at vi gikk opp Prinsens gate til Verdensteatret og så Filmavisen, før han sendte oss hjem med Singsakertrikken� I vegetarrestauranten ser han på meg over brillene� Øynene spør hva hans yngste, avvisende sønn vil ham� Jeg vil lytte, prøve å finne inn til noe av alt det usagte� Vi har litt fortid sammen� Jeg husker søndagsturene� Da vi var små, ble vi tre brødrene innimellom sendt av gårde for å ha samvær med ham� Vi gikk tur� Ikke i marka, aldri på ski� Vi gikk på havna� Han snakket sikkert til oss, men det jeg minnes best fra disse vandringene, er at jeg en søndag hadde en langunderbukse med dårlig strikk og stadig måtte heise den opp� Det lå landganger langsmed bryggekantene� De hadde hjul på midten og vippet når vi slengte oss over med hendene på rekkverket og telte hvor mange tak som måtte til for å komme til andre enden� Jeg vet ikke om han så på oss eller bare gikk videre� En gang jeg terget min mellombror, smalt det en brå og hard lusing fra den voksne� Jeg hadde aldri blitt slått før� Det var nedverdigende� Mormor sier at du var nazist, sa jeg til ham, seks–syv år gammel� Da freste han tilbake: Det er hun som var nazist! Jeg visste at han løy� En søndag han fulgte oss til Singsakertrikken etter havneturen, gikk trikkedøren opp – og der sto Gunvor� Nå ser de hverandre,
nå blir det kamp, slo angsten inn i meg� Det ble med et hardt ansikt på dem begge, men dette trikkemøtet satte seg fast� Mine foreldre er krig�
Gunvor mente at ingen ville ha oss i arbeid hvis vi het Eggen� Hennes barn måtte hete Grøndahl� Barnefaren fikk kjennskap til planen og sendte et telegram� Hun åpnet det og bleknet� «Tving meg ikke over på offensiven� Torbjørn�» Da jeg ble gammel nok til å velge, holdt jeg ham mest mulig på avstand og ville ikke ha hans etternavn�
Jeg var så tydelig jeg kunne overfor min kommende svigermor da jeg skulle gifte meg: Torbjørn Eggen skal ikke involveres� Hun mente vel at slekt er slekt og forsoning av det gode; til tross for mine protester inviterte hun ham til huset sitt på Gråkammen i Oslo� Han hadde med seg en rose og forklarte høystemt at han omhyggelig hadde fjernet alle tornene� Det var vondt å se ham, velmenende, men hjelpeløs og uegentlig også i et så ladet møte�
Etterpå hadde heller ikke svigermor behov for å trekke ham inn i kretsen� Han var ikke en av gjestene i bryllupet�
Så ble Torbjørn Eggen gammel, jeg var eldre og ikke så selvbeskyttende, hadde fått bedre fotfeste i meg selv, visste jeg kunne styre samværet med ham og inviterte ham til vegetarrestauranten�
Jeg ville høre ham fortelle om sitt liv� Hvordan levde hans vanskjebne i ham? Hvem var han? Vi lignet ikke så mye på hverandre�
Utvendig� Var det noe i ham jeg kunne kjenne igjen?
Vi sitter i en krok og småprater om vær og føre og Rosenborgs sjanser i serien� Han spør ikke etter sine to barnebarn, spør ikke hvorfor jeg er i Trondheim, hvordan livet mitt arter seg� Hadde jeg gitt meg i kast med å fortelle at vi har kjøpt rekkehus i Bærum, ville han forsvunnet inn i seg selv�
Han trekker et foto opp av vesken� Han bærer det visst alltid med seg� Tatt i Rosenborggarderoben etter en kamp høsten 1972�
Fire menn: Per Borten gikk av som statsminister året før; Kåre
Rønnes i Rosenborgdrakt, midtstopper og kaptein; professor Olav Gjærevoll, som hadde vært ordfører i Trondheim og da nettopp var utnevnt som verdens første miljøvernminister i Trygve Brattelis regjering – og helt til høyre Torbjørn Eggen� Han deltar ikke, ser ut i luften og smiler fornøyd over omsider å ha fått sin plass sammen med menn som betyr noe�
Hvordan kom du deg inn i det selskapet? tenker jeg� Du kjenner ingen av dem� Nå mener du å holde opp for meg beviset på at du og din krigsgjerning omsider er anerkjent� Jeg sier ikke noe, men husker at min mellombror og jeg tok ham med på Ullevål året etter, i 1973, til cupfinalen mellom Rosenborg og Strømsgodset�
Rosenborg lå under 0–1� Ett kvarter før slutt orket ikke Torbjørn mer og ville gå� Det blir for uutholdelig spennende for deg, sa jeg� Tror du det? svarte han forundret� Er du så fremmed for dine drivkrefter, tenkte jeg�
Det er buffé� Han ber meg hente mat� Vi spiser�
– Jeg vil gjerne høre om livet ditt, sier jeg� – Hva var det som drev deg? Hvorfor gikk du inn i ns i 1933? Hvorfor tok du den utsatte jobben som fylkesmann?
Han spiser sakte, ser på meg over brillene� Jeg møter blikket hans åpent og vennlig, tror jeg� Han blir stille� Det er som om gaffelen hans trenger tid til å finne munnen� Så legger han fra seg bestikket� – De som dømte meg, ga meg rett� De fikk oss inn i nato � Det som styrte min gjerning gjennom disse vanskelige årene, var nettopp frykten for russerne� Faren fra øst� Europa som et kommunisthelvete, der alle folk er slaver under Moskvas despoti� Jeg så at nasjonalsosialismen var den eneste idéen som kunne stanse barbariet og berge den europeiske sivilisasjonen� Med Tyskland som fast kjerne i denne bitre og harde kampen for vår eksistens� Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 slo inn over meg som en kolossal lettelse� Kampen for å vinne Russland tilbake til Europa hadde begynt� Men russerne vant fordi Churchill og Roosevelt støttet dem, og nå må vi klynge oss til nato �
I mange timer lytter jeg ham ut, uten å argumentere, uten bebreidelser, konfrontasjoner� Han vandrer omkring i sitt liv, et liv med bratt stigning, brått fall og vanskelige karaktertrekk� Det er som om vi bytter roller� Det tunge, litt bydende selvbevisste er borte� Han er en sønn som kan slippe seg inn i seg selv og bli hørt� Han forteller om den unge gutten med en tungt deprimert far som ble innlagt og døde da Torbjørn var fjorten år gammel�
Den nyutdannede sivilingeniøren som snublet ut av nth og rett inn i den store depresjonen� Han var sentral da partiet Nasjonal Samling ble stiftet i mai 1933, forteller han, for i Vidkun Quisling fant han heldigvis en dynamisk politisk kraft som kunne befri
Norge fra arbeidskamper og partipolitisk maktesløshet� Nå svømmer nordmenn i velstand og kan vanskelig fatte hvordan kaos truet i trettiårene fordi små menn styrte landet dumt og blindt, trakk Norge inn i krigen og så flyktet� Da måtte noen ta ansvar, være selvoppofrende, stille seg som skjold mot tysk brutalitet og kjempe for norsk liv og eiendom, slik han gjorde, med fare for livet� Norge kom godt fra krigen på grunn av ns � Han hadde ventet å bli takket for sin store innsats, gi fra seg nøkkelen med velvalgte ord og få sin plass blant krigsheltene� Så blir han i stedet en hånet og mishandlet politisk fange i et rettsoppgjør som er det styggeste i norsk historie�
– Mmm, sier jeg, – nå må du ikke glemme å spise�
Han har rettet seg opp, fått lys i øynene og virker forundret takknemlig�
– Mor, spør jeg, – hvordan var forholdet til henne?
– Det kan ikke sies å ha vært dårlig� Alle dere fire barn var ønsket� – Mmm? sier jeg�
– Da vi bodde i Bergen, hadde hun et lesbisk forhold, sier han stille�
Lesbisk? Tja� Hun var på en måte aldri venn med kroppen sin, som om hun ikke hørte hjemme i den� Det var ikke noe feminint ved henne, ikke i plagg, ikke i vesen� Da hun var i femtiårene,
sydde hun seg en buksedrakt med kappe og skulderklaffer og viste den stolt fram� Du ser ut som en offiser, tenkte jeg, men sa det ikke�
Hun utstrålte kraft�
– Og menn? spør jeg ham og husker hvordan Gunvor laget en vanskelig julaften med sin elsker da jeg var fem år�
Han blir taus, og jeg ser noe jeg aldri har sett i ham før� Et sårt, avvist lite barn� – Jeg måtte trygle henne om å være trofast�
Han spiser lite av vegetarmaten� Vil han ha dessert? En kake? Det vil han� Kaffe� Kan han få en flaske vin? Det har de dessverre ikke�
En ensom mann� Hans sosiale liv er tydeligvis nokså inntørket�
Vi sitter en time til� Jeg spør og lytter� Han gir meg den første skissen til en bok det skal ta førti år å skrive� Det var en knust mann som pirket i vegetarmaten, gjemt bak en selvhøytidelig fasade han holdt oppe som best han kunne� Mitt sinne mot ham slår over i medfølelse�
Så må jeg av sted til teateret, tar farvel og går� Han ber betjeningen bestille drosje�
Da jeg kom tilbake til hotellet fra teateret den kvelden, ventet en beskjed: Han var innlagt på sykehus, jeg måtte komme umiddelbart� Han hadde fått menneskelig kontakt, tenkte jeg, en som lyttet, undret og var nær, og ville ha mer� Han manipulerer, tenkte jeg og dro ikke til sykehuset før jeg fløy hjem til Oslo neste morgen� Min medfølelse rakk ikke så langt�
Legen meldte at han var sterkt dehydrert, lå i koma� Han kom seg og ble overført til et sykehjem� Der besøkte jeg ham noen ganger� Han var fjern, lukket inne i seg selv� Ifølge betjeningen gjorde han alt han kunne for å forfalle� En vesentlig dødsårsak i 1984 var trolig vilje�
KAPITTEL 2
I VERDIGE FORMER
Fylkesføreren går sin vante kveldstur� Det lukter vår� Inne i skogholtet er det snøflekker i skyggene og hvitveis i solskråningen�
Ved Egge kirke stanser vandringen, han setter seg på en gravstein og ser utover den sårede byen� Bombet for fem år siden� Men opp av aske stiger det alltid noe bedre� Han har bidratt godt til reguleringsplanen med bred hovedgate og ny bro�
Det er 7� mai 1945�
Et stort Europakart henger på kontoret hans i fylkesmannsgården� Gjennom krigsårene tegnet han inn frontlinjene� For en uke siden sluttet han� Russerne har tatt Berlin, Adolf Hitler er ikke mer�
Nå velter nederlaget mot ham fra kartet� Barbariet har vunnet� Et tungt vendepunkt nærmer seg� Hva tumler tankene med? En verden bryter sammen� Hans eget liv også? Nei! Hans idéverden? Kan hende, ja� Hans samvittighet? Er den i orden? Ja og atter ja! skriver han i et kort notat noen dager senere� Jeg finner det i hans etterlatte papirer� Fire års arbeid med fare for eget liv� Stadige kamper, forhånelse� Men når sannheten tvinger seg fram, vil det norske folk se med anerkjennelse på dem som tok den tunge oppgaven� En bydende nasjonal nødvendighet� I fire år har han kjempet mot unnfallenheten og den unorske ånd, som førte mange nordmenn inn i uverdig motstandskamp� Selv tok han et modig valg, berget norsk eiendom og reddet tusenvis av trøndere fra en tragisk skjebne� Så kan vi alle smile av dem som trodde de
kunne furte tyskerne ut av landet� At fylker og kommuner kunne
styres fra London�
Styrket vandrer han videre, bestemt på å gå av som fylkesmann�
Tanken gjør ham lettere� Han er sliten� Å være både fylkesmann
og fylkesfører er en svinetung bør� Avskjedstalen han skal holde, former seg i tankene� Han er trettini år og klar for nye oppgaver�
Ved skytterhuset på Vestby sitter fem gutter i framslengalderen�
De har vært med på noe stort� De har heist det norske flagget� I veikanten prater de om det som har skjedd� Halv fem på ettermiddagen hørte de at våpenstillstand skal tre i kraft dagen etter�
Tyskerne har kapitulert�
– Nå, gutter, sier han blidt til dem� – Det er godt at sevjen stiger i oss alle igjen?
Den eldste reiser seg, går fram til ham, snur ryggen til og spytter� De andre gjør det samme�
Hva slags utenpåmanerer er dette? Fylkesmannen kjefter på dem, truer dem� De setter seg igjen og vet at han er blitt ufarlig�
Nede i Steinkjer tar fredsrusen seg opp med bål av blendingsgardiner�
Torbjørn Eggen går hjem, inn i fylkesmannsgården� Gunvor sitter i den grønne sofaen� Hva snakker de om denne kvelden, den siste før alt rakner? De var helt uforberedt på det som skulle skje� Hvordan er det mulig? Trekvart århundre senere leser jeg dokumentene og møter menneskets utrolige evne til fortrengning, benektning, til å forme en ønsket virkelighet� Hele ns ledelsen trodde på en myk overgang� Ærerik internering for Vidkun Quisling i en villa på Vettakollen� Realistene blant dem, de brutale som skjønte hva de hadde gjort, tok livet av seg�
Gunvor og Torbjørn Eggen – kanskje var det slik de vandret inn i denne natten:
– Godt dette tar slutt, sier hun og trekker beina oppunder seg� – Tyskerne har jo nærmest fulgt oss på do� Middagen står på
kjøkkenet� Jeg har lagt de to små� Storesøster leser nok på sengen som hun pleier� Hva skjedde på førermøtet i Oslo? Jeg sov da du kom med toget i natt�
Han ser på henne� Det vakre ansiktet, det brune, bølgende håret� Hun var en god hustru i denne skjebnetunge tiden, fortalte han� De har funnet sammen igjen� Den utroskapen hun utsatte ham for i Bergen, er bare falmede minner� Hun har styrt et stort hus med mye selskapelighet dyktig og oppfinnsomt med knappe rasjoner� Politisk selvstendig var hun neppe da han fikk henne med i ns i 1933, men hun har vokst seg inn i partiet, påtatt seg oppgaver, og etter at Vidkun Quisling nærmest ble en husvenn, har hun fulgt Føreren tett og trofast�
– Stemningen var god, svarer han� – Førermiddag i den store festsalen på Gimle� Jeg satt sammen med fylkesfører Taraldsen� Vi hadde flere tyske ss offiserer rundt oss ved bordet� De er ikke så storsnutede lenger� Men kapitulasjonen kommer til å skje i verdige former, og ns vil spille en betydelig rolle i norsk politikk videre�
– Hva sier Vidkun?
– Han er inne på tanken om å forlate politikken og bli sogneprest i Fyresdal� Som religiøs profet kan han nå de målene han ikke har nådd som politisk profet�
De hører barnegråt� Hun reiser seg fra sofaen� – Vi må tro at han nå, som alltid ellers, ser noen år lenger frem enn oss andre�
Det er Burre som gråter� Han har kanskje smerter i bena�
– Disse ubrukelige bena hans�
Hun biter det i seg� Forakter han sønnen sin? Fordi toåringen ennå ikke kan gå? – Doktor Johannessen mener at Burre har en lett form for cerebral parese, roper hun på vei opp trappen�
Hun kommer ned med en klynkende liten gutt, setter seg i sofaen og vugger ham�
– Henter du middagen til meg, så spiser jeg her inne, sier han�
Han er og blir seg selv� Ridestøvlene skulle være pusset, uniformen presset og maten på bordet, fortalte hun meg da jeg var
voksen� Han var en påfugl som måtte vise seg fram� Men krigen helbredet i alle fall depresjonene hans og sjalusien� Den voldsomme sjalusien� Selv postmannen var farlig� Hun hadde håpet, sa hun, at det mørke i ham ikke skulle stige til overflaten igjen da kapitulasjonen tok fra ham ridestøvlene�
– Burre og jeg skal øve og øve og øve� En dag går han� Nå er det han som trenger meg� Du finner deg mat selv�
Han setter seg hos henne i sofaen� – Jeg kunne nok fortsatt som fylkesmann� Jeg fikk orden på fylkesadministrasjonen da jeg kom� Kontoristene satt ved gamle verandabord uten skuffer� De hadde aldri sett en stenograf� Jeg har gjort økonomiske disposisjoner som kommer til å gagne fylket i mange år framover� Jeg har bygget ut kraftverk� Satt i gang skoler� Og det er min fortjeneste at ingen gisler ble skutt i NordTrøndelag under unntakstilstanden i toogførr� Ingen gisler ble tatt etter sabotasjen i Snåsa nå i januar�
Terboven ville fjerne meg� Men jeg har bestemt meg for å gå av�
Vi må pakke og flytte�
Burre har sovnet i fanget hennes� Hun ser kanskje for seg leiligheten de flyttet fra i Bergen� For første gang i sitt ekteskap bor hun slik det sømmer seg�
– Vi flytter til en gård, sier hun� – Jeg skaffet kua, henne vil jeg ha med� Jeg har sauer og høner� Jeg har plantet trær og busker her� Jeg har dyrket opp kjøkkenhaven og drevet både våronn og høstonn� Jeg skal ha god plass til vevstolen�
– En gård?
– Du er det mest upraktiske mennesket jeg kan tenke meg� Ingen skulle tro at du er sivilingeniør� Men fylkesadministrasjonen vil sikkert ikke unnvære deg� Du kan gå på kontoret, så skal jeg sage ved og passe barn� Jeg er gravid� Trolig fire måneder på vei�
Vi får tre barn på tre år� Og det er ikke postbudet som er faren�
Det er du�
Han kjenner ydmykelsen� Noen ganger har han slått henne�
De blir stille� – Jeg går opp og legger Burre, sier hun�
KAPITTEL 3
DEN ELDSTE DATTEREN
Glassbitene i munnen� Disse lange, rituelle og omstendelige søndagsmiddagene i Jenssengården i Kjøpmannsgata i Trondheim� Hele den tallrike grossererslekten med krystall, damask, hjortestek og monogram på serviettringene av sølv� Utenkelig at barn skulle få lov til å gå fra bordet og leke i en annen stue� Gunvor var tolv år og kjedet seg� Det gjorde også hennes far, offiseren�
Søndagsmiddagene hos svigerfamilien var en plikt, ikke en glede� Når desserten var båret ut, måtte han beklageligvis en tur innom kontoret, sa han� Hver søndag� Han tok ikke med seg begge døtrene, bare den yngste, den lyse, lette� Ikke til kontoret� De gikk på kino� Filmene var korte den gangen� Gunvor ble alltid sittende igjen ved enden av det lange bordet� Hun tygget biter av de fine, tynne glassene�
Sytten år tidligere stampet hester rundt i grusen på Ytre Kongsgård ved Erkebispegården� Premierløytnant Carl Ludvig Grøndahl instruerte� Han visste hva han gjorde� Han var en god rytter, hadde gått både artilleriets og kavaleriets rideskole�
Løytnantens far, Adolf Martin Thorp Grøndahl, var sogneprest i Østre Bærum og prost i Asker� Han fikk en vei oppkalt etter seg på Hosle� Etter sigende var han den siste presten i Norge som satt på tiende, og følgelig en velstående mann�
Da prestesønnen fra Bærum hadde gjort unna den militære høyskolen i 1903, ble han beordret til å tjenestegjøre ved Artilleriregiment nr� 3 i Trondheim� Her fikk han Trondhjems Rideklub ut av dvalen og satte i gang sin private rideskole�
Jeg vil tro at byens bedre borgerskap var godt tilfreds med å ha fått en høyreist løytnant til å innføre døtrene i den ærverdige ridekunsten� Konsul og grosserer Anton Jenssen sendte av gårde ett av sine ti barn, datteren Ingeborg� Grossereren styrte Jenssenbrygga ved Bakke bro, holdt til i den store bygården i Kjøpmannsgata og hadde sitt landsted litt nord for byen, en dragehodevilla på Grilstad med park, gartneri, karpedam og stort gårdsbruk� I sommerhalvåret flyttet familien ut dit med tjenerskap og kusker og hele ungeflokken� Hans kone var tysk, Emilie Frieda Lizzie Bühring fra Wittenburg� Anton Jenssen var derfor godt hjemme i det tyske og ble utnevnt til tysk konsul� Han var en sånn samfunnsstøtte som Henrik Ibsen skrev sine realistiske skuespill om, tenkte jeg en gang�
Familien Jenssen pleiet forholdet til den merkelige tyske keiser Wilhelm ii � På sine sommerferder langs norskekysten tok han inn hos Jenssen på Grilstad� Der gikk keiserens orkester i land, og stor selskapelighet utfoldet seg� Keiseren må ha vært rundhåndet, for kvinner i grossererens etterslekt kan fortsatt bære smykker med en W i blå safirer�
Alle de ti barna fikk utdannelse� Ingeborg hadde nettopp kommet hjem etter tre års sangstudier i Leipzig� Keiseren var til stede ved eksamenskonserten� Det finnes et foto der han sitter på sin hest og snakker med die hübsche Fräulein Jenssen�
Nå skulle hun lære å ri�
Og så var det gjort� Slik jeg kjente dem, er jeg nokså sikker på at det var sangerinnen som erobret løytnanten, ikke omvendt� Hun var full av følelser og liv, utadvendt og sjarmerende� Han var mer reservert og beskjeden�
Grossererdatteren og prestesønnen giftet seg i 1906, Carl var tjueni år, Ingeborg tjuetre� For en gift kvinne var solistkarriere
umulig� Hun ble sanglærer og det vi i dag ville kalt selvstendig næringsdrivende�
Min mor Gunvor kom til i 1908, lillesøsteren i 1911� På et bilde tatt en gang rundt 1916 sitter de to i sandaler og hvite sommerkjoler foran en hesje� Brunhårede Gunvor med to lange fletter, lillesøsteren med en sløyfe i de lyse krøllene�
Vinteren 1904 hadde løytnanten vært skiinstruktør for tyske soldater i Oberhof� Han ble aktivt med i Trondhjems Skiklub, men ville ha større vidder og mer fjell enn Bymarka kunne by på� Sommeren 1919 satte han de to døtrene i sidevognen og Ingeborg bak på motorsykkelen� De humpet og ristet seg ut i Orkdal og fant til slutt bygda Hoston� Der var et småbruk til salgs, Kusæter, med en stor trønderlån, to låver, stabbur, ildhus, liten tømmerstue til korntørk, skog i bratte lier, utsikt mot Trollheimen, slake jorder ned mot Hostovatnet og Hemnekjølen på andre siden av Slettfjellet� Forpakteren fikk det lille kjøkkenet og tre soverom i andre etasje� Nå hadde familien et feriested, og det holdt på å gå galt�
Påskeferie på Kusæter� Gunvor var fjorten år, lillesøsteren elleve�
Sol og mild østavind� Ingeborg og Carl la av gårde på ski, opp gjennom skogen til Slettfjellet, så krysset de over og kjørte ned på baksiden av Gimshøgda� Da kom skredet� Carl var god på ski, han sto ned oppå skredet� Ingeborg ble borte i snømassene� Han tok krysspeiling der han mente hun måtte være begravet� Så kjørte han ned til gården, trampet inn, sa ingenting, bare sveivet telefonen De to døtrene hørte på stemmen at det var nød og forferdelse� Han ba sentralborddamen borte i Hoston samle alle mannfolk i bygda� Faren ringte videre, til doktoren på Orkanger, og ordnet skysskift med friske hester oppover dalen� Hvor er mor?
I sneen� Mer sa han ikke� Så var tunet fullt av menn med lange stokker og spader og en kjelke med tepper og skinnfeller� Faren ledet troppene oppover gjennom skogen� Jentene sto hutrende
på tunet og fulgte dem med øynene� Hushjelp Marie skysset dem inn� Så stillheten� Det tause mørket som skingret gjennom huset� De to gjemte seg under morens store himmelseng i det innerste soverommet� Øvde seg på å være stille� Musestille� De måtte tisse på morens potte� Porselenspotten med de grønne bladene og røde blomstene� Så sang de� En øvelse morens elever lekte seg med i sangtimene� Holde på en tone� Hør hvor sakte vinden suser i den stille skog� Pling, en halv tone opp� Hør hvor sakte vinden suser i den stille skog� Pling� Hele skalaen opp og så ned igjen� Tussmørket kom snikende� Da hørte de skiene, stemmene, og løp til vinduet� Det blå ansiktet til moren mellom teppene� Hushjelp
Marie hentet jentene hastig, ut gjennom rommene, ned trappen, inn på storkjøkkenet Hun skal opp i senga si Nå må dere ete De hørte tunge trinn i trappen� Faren kom inn på kjøkkenet� Varmestenen, Marie� Legg den på ovnen� Puster hun? Ja� Stemmen hans ute på trappen� Han takker bøndene� De må hjem til kveldsstellet i fjøset� Gjennom vinduet ser jentene et skitog nedover jordet mot vannet� De tygger brødskiver� Faren kommer inn igjen� Kok opp vann i den store kjelen� Og kaffe� Jeg ser sleden med doktoren ute på isen�
Han går opp� De tygger� Så er det bare mørkt� Dødt� Tomt�
Stille� Det blå ansiktet�
De to jentene satt under bordet da doktoren og faren kom ned trappen og inn på storkjøkkenet� Faren skjenket i kaffe til doktoren og seg selv� Nå tror jeg vi får beholde henne, sa han� Siden snakket de aldri om det� Aldri� Heller ikke de to søstrene� Først to dager senere fikk de se moren� Da satt hun i sengen og smilte blekt til dem� Etter de timene, presset sammen dypt nede i snøen med en liten luftlomme, ble Ingeborg en annen� Heftig i sine utbrudd� Løytnanten, som nå var forfremmet til major, ga henne kjælenavnet Dragen� De het Majoren og Dragen i omgangskretsen�
Gunvor fortalte aldri sine barn om snøskredet� Hennes lillesøster gjorde det� Vi kalte henne tante Viva�
Gunvor tok latinartium på Trondhjems katedralskole i 1927, ikke så vanlig for jenter den gangen� Jeg spurte henne hvorfor hun ikke gikk videre, hvorfor hun ikke studerte� Hun var akademiker av legning� Nei, jeg hadde da ikke selvtillit til det, sa hun litt brydd�
Jeg ser for meg at hun må ha vært stri, sterk og stolt som barn og rent hodet mot veggen så mange ganger at hun beskyttet seg, ble kjølig, utilgjengelig� Den mer innelukkede Gunvor tapte kampen mot sin tre år yngre lillesøster, den lyse, lette, sjarmerende, som fikk være med sin offiserfar på eksersis som sekstenåring og må ha vært ombrust av blikk fra soldatene� Hvorfor var ikke
Gunvor med? spurte jeg henne� Å, svarte hun, Gunvor satt vel hjemme og furtet�
Gunvor fortalte at de to måtte stå ved bordet til faren hadde spist sin middag� Sant eller ikke – hennes generasjon av borgerskapet ble oppdratt av barnepiker og hushjelper� Foreldrene hadde bare nystelte og fornøyde barn inne hos seg� De hadde ikke mentale rom for det krevende, såre, sinte, lengtende barnet� Den formende barndommen er en relativt ny oppdagelse�