Hestedagboken
Vibeke TandbergHestedagboken
Roman
Forlaget Oktober 2024
Det svake lyset fra gatelykten tegner hodet med en tynn, skittengul strek over pannen, mulen og ned bringen. Lyset avtar ned bogen, og der skuldrene begynner, forsvinner kroppen i mørket. Først etter en stund blir den synlig igjen, svakt i begynnelsen, så tydeligere, forbeina, det høyre framkneet, så det venstre, begge hovene og så buken, bakbeina, hasene og halen. Omtrent halvveis, over krysset og midt på salleiet, der manen skråner opp mot hodet, tar lyset igjen kroppen, den lange ryggen, manken opp til ørene og pannen. Arbeidsbordet mellom vinduene er synlig, og blandekarene i høye stabler. Det skinner svakt i plasten som dekker finerplaten, her og der i metallet til en spatel, mattere i haugen med brukte plasthansker. Når man flytter blikket fra gatelyset utenfor vinduet og ned på gulvet under vinduskarmen der gipssekkene står, to i høyden i tre stabler på to paller, er det så mørkt at pallene med sekkene går i ett med veggen og gulvet. Den østre
bakveggen, over sadelen, grimen og hodelaget som henger over trebukken, er svart som om det var natt, til øynene har vennet seg til mørket igjen. Da ser man enda en pall med gipssekker, en plastbøtte med gips som ligger veltet på den ene pallen, og en liten pulverhaug mellom plankene i pallen. På den andre endeveggen, til venstre for skrivebordet, er det helt mørkt, ikke engang ytterdøren er synlig herfra. Grisehodene går i ett med veggen, mørket sluker vinterstøvlene, dunjakken på kroken i dørkarmen og søppeldunken, og på motstående vegg, foran skrivebordet og til venstre for hesten, er bokhyllen nesten borte. Toppen av bokstabelen, til høyre for bokhyllen, er tydeligere, den rekker helt opp til der halen buer ned fra hesterumpen. Nå får det skittengule lyset tak i kroppen, i rumpen, ryggen og manken.
Hvis ikke gatelykten hadde vært tent, hadde man ikke sett den. Hvis den ikke hadde stått foran vinduet som det første blikket faller på når man løfter hodet fra skrivebordet, så ville man ikke ha visst at det var en hest her. Kanskje hun skal flytte den, bak bokhyllen, eller helt bort til inngangsdøren, foran grisehodene, eller foran pallene med gipssekker på den østre endeveggen. Der vil den ikke synes i det hele tatt. I hvert fall så lenge man ikke snur hodet til siden, eller når det er så mørkt her inne som nå. Tenk at det snart har gått et helt år, og der har den stått,
ved vinduet, hele denne tiden. Fylt rommet, hodet, kroppen, hele henne og alt hun tenker på, i snart et helt år! Det er lenge, det, et helt år, det er så lenge at hun ikke kan huske hvordan livet var før, det er så lenge at det virker umulig å huske tilbake til et liv uten den. Men det føles også som om tiden har gått fort, som om det ikke er lenge siden nyttårsaften, som om hun nettopp har våknet, som om nyttårsaften for snart et år siden nettopp hendte, som om hun nettopp har våknet til dette året, hesteåret, ja, det føles både lenge og kort, det er november, men så er det akkurat som om forrige november nettopp var her. Og på denne både korte og lange tiden har hesten tatt over livet, den har bitt seg fast, og nå er den som en kroppsdel det er umulig å bli kvitt. Og lukten, lukten! Den kvalmende lukten som slår mot ansiktet hver morgen, smyger seg langs gulvet, virvles opp med skrittene og legger seg tungt over skrivebordet, og som setter seg i klær og nesebor og fyller bilen og blir med hjem til kvelds, til sengs, og som når hun har dusjet og vasket håret og skiftet klær, fremdeles sitrer i neseborene. Lukten av død er det. Og det er i hvert fall sikkert at før hesten var ikke den lukten her, at før hesten luktet det annerledes her. For det var et «før». Hesten deler livet i et «før» og et «etter», og «før» var et sunnere liv, et helt vanlig liv der dagene var delt inn i arbeid og forflytninger og sosiale hendelser. «Etter» er et liv som utspiller
seg her og bare her, i dette rommet med denne hesten foran vinduet ut mot parkeringsplassen, et liv i lukten og hestestøvet, et liv med tømming av bøtte etter bøtte, med tømming og fylling og tømming og fylling, den ene bøtten i den andre, et liv der gulvet feies og kostes, der hesten dyttes og vaskes og skrubbes og skubbes, og nå føles det som om «etter» har kommet for å bli, for nå er det er umulig å forestille seg et annet liv, et uten hesten.
Den må ut herfra, den var et blindspor, og nå er den distraherende. Den tar for mye oppmerksomhet som kunne vært rettet mot andre og viktigere gjøremål, den snurper sammen tiden, tåkelegger dagene og sletter ut det som er viktig, hendelser og begivenheter som, hvis de hadde blitt husket, kunne ha delt opp tiden og festet minner til hukommelsen og gitt inntrykk av et liv, et helt vanlig liv med dagslys og årstider i naturlige rekkefølger. Den må brennes opp, tilintetgjøres, i hvert fall trilles inn i hjørnet. Den stjeler lys, både den lille halvtimen med morgenlys og gatelyset om kvelden. Det er bare å reise seg fra stolen, gå bort til vinduet og dytte den bakover, helt ned til inngangsdøren. Stille den på langs med hodet inn mot hjørnet.
Hun slår på skrivebordslampen, og hesten forsvinner inn i mørket. Hun åpner den flate skuffen under bordplaten som alltid stanger i knærne når stolen
skyves innunder. En røykpakke ville ha ligget her hvis hun hadde en, men hun finner ingen blant kulepennene og blyantene og andre ting av den sorten hendene kan grave i fort og overfladisk før det er helt sikkert at det ikke ligger en røykpakke her. En lighter dukker opp uten at det hjelper, en sneip, men den er så liten. Hun skyver skuffen inn igjen og lener seg tilbake i stolen, arvet etter faren, som skrivebordet, det persiske teppet, musematten med Melkeveien og den overveldende mengden kontorrekvisita fra forrige århundre i skrivebordsskuffene. Den hamsteren stjal når han så sjansen til det, i resepsjoner, på konferanser, i banker og butikker. Det finnes blyanter her fra midten av forrige århundre. Det må ha blitt en livsoppgave for ham å tømme verden for skrivesaker. De ligner på hverandre, han drømte nok om blyanter slik hun drømmer om hesten, luktet dem, jaktet på dem, fikk surstoffet sitt fra dem slik hun puster inn dette heslige dyret dag og natt. Eller ligner han mer på dyret, den tyven, som ikke bare stjeler dagslys, men tid og liv, tanker og minner, for som alle døde gjør de begge mye ut av seg. Tenk at hun eier en hel hest, at dette veldige dyret er hennes, større enn skrivebordet er det, større enn Skodaen, mektig, et mektig og kvalmende dyr eier hun, det skulle han ha sett, hennes besettelse er mye større enn hans! De levde for besettelse, gjorde de, både hun og han, en liten og en stor, uten at det spiller noen rolle hva som
er størst av en blyant og en hest, de er begge en stor besettelse på sin måte.
Hun ser på den, og så har det gått en time, kanskje enda en. Det er det hun gjør. Hun ser på den. Ser på den og ser på den. Hver dag de siste ukene har hun sittet sånn og sett på den. Hun ser og venter og ser og venter, på et eller annet, et svar på hvorfor hun kjøpte den og hva mer hun skal gjøre med den. Er hun god nok, det er som om den spør med de bunnløse glassøynene, men den sier ikke hva den vil ha av henne. Den bare stirrer tilbake som om hun er den fortapte av dem. Overmannet, det er det hun er, driver gjennom dagene som en hun ikke kjenner, en hun lever sløvt og likegyldig sammen med fordi det er strevsomt bare å være til, spise, sove, og å se på hesten. Og denne nye, fremmede, lammet bak skrivebordet, den som har begynt å røyke, den som gjør så lite ut av seg at det er nesten som om hun ikke lever i det hele tatt, sitter og stirrer på hesten hver eneste dag. Hun burde flytte ut, la hesten være igjen her og begynne på nytt et annet sted, finne tilbake til livet slik det var før stanken og størrelsen og stivheten, før den ubevegelige og krevende dyrekroppen. Dagene vil bli meningsfylte igjen, alt vil bli klart og åpenbart, ingenting stenger dagslyset ute lenger. Ja, alt vil stå frem og bli tydelig. Det blir som å kvitte seg med en tvangstanke, tvinge seg selv til å bryte mønstrene kroppen og bevisstheten har blitt blinde for. Kanskje
den kan kremeres. Urnen kan stå i vinduskarmen som et lite minne om en stor besettelse, ja, hun skal sette fyr på den. Det er frihet, det, frihet til å tenke nye, utvidende og berikende tanker, frihet til å lage nye verk, frihet til å vokse både som kunstner og som menneske. Med tiden vil vel minnet om hesten forsvinne, slik som minner gjør, blekne med årene for til slutt å bli helt borte.
Nå ser den så sørgmodig på henne. Det er som om den bønnfaller om å befris fra lidelsen det er å skulle stå på alle fire inn i evigheten. Det er som om den vil bli satt fyr på, brennes opp, kanskje den lengter etter endelig å dø, den har jo gjort jobben sin, avkommet fyller fem pallehyller i seks ganger tre etasjer i over syv meters høyde på bakrommet. Hodene nederst, bringene og rumpene over hodene, beina på den nest øverste, og øverst steiler ni hesterygger mot taket.
Hun samler håret i en hestehale og åpner skuffen. Hun må skrive. Det hjelper ikke bare å sitte her og se på den. Hvis hun skal bli kvitt den, må hun skrive om den, og den skal skrives om på en av de gulnede notatblokkene, av de utallige etter faren, med en gammel blyant, av utallige, for når hun skriver for hånd, tenker hun langsommere, ordene blir mer gjennomtenkte, og med en åtti år gammel blyant mellom tommel og pekefinger vil de nok også bli mer tilbakeskuende. For gjennomtenkt og
tilbakeskuende må hun være når hun skal skrive om hesten, skrive ned alt som har hendt dette året, det hun husker, i hvert fall, og hvis hun ikke husker noe, skal hun tvinge frem minner. For det må finnes noe, et eller annet, som kan gi svar og klarhet og innsikt på denne oppslukende eiendelen. Og hun skal stirre, stirre og tenke, for hvis hun ser lenge nok på den, vil nok minnene strømme på, og hver eneste strøtanke som streifer hukommelsen, skal skrives ned på en gjennomtenkt måte. På den måten vil hun nok forstå både hesten og seg selv bedre, tenke tanker hun ikke har tenkt før, se noe hun ikke har sett før, med et slags indre blikk, ja, dyret vil nok tre frem på en ganske annerledes måte hvis hun er tålmodig og sitter her lenge nok og skriver og ser, ser og skriver, og hun skal ikke gi seg før hesten har smuldret opp for øynene hennes, er oppløst med blikket og blitt til ord. Og selv om det skulle ta enda en vinter, en vår, enda en sommer og en høst, så skal hun ikke gi opp. Gamle notatblokker har hun nok av, blyantene vil heller ikke bli brukt opp i hennes livstid, og til slutt vil blokk etter blokk være fylt med refleksjoner og minner og notater og skisser til nye kunstverk. Hun kommer til å innhente tiden som har gått, fylle dagene, livet vil føles lengre og bli mer innholdsrikt. Det vil være som å få det tilbake, kanskje, som å våkne opp fra en dvale, eller komme ut av en sorgprosess. For er det ikke en sorg, kanskje, å miste seg
selv av syne for en hest! Nå skal sorgen ut av livet, livet skal blomstre igjen, tiden skal utvides, timene hales og strekkes til de har blitt til døgn, uker og måneder, til et år har blitt to eller tre eller fire. For når man skal skrive for å lære og for å bli klokere og bedre kjent med seg selv og en hest, kan man ikke ha dårlig tid. Glemte minner dukker ikke opp uten hjelp, for å kunne kalle noe et liv må man grave i hukommelsen, og skal man kalle noe en tekst, må ordene gi mening og rekkefølgen de settes i, fremkalle bilder. Og så skal teksten lage en ny og stor himmel over både hesten og livet. Det kommer til å ta tid, men en gjenerobring av selve livet får ta den tiden det tar. Hesten går ingen steder.
Blyanten vipper så fort mellom fingrene at det ser ut som om den er laget av gummi. Det viktigste er å begynne, et hvilket som helst sted, og hun burde ikke være kritisk allerede nå, for hun har jo ikke skrevet en eneste setning ennå. På den første siden av blokken er det en strektegning av en hest, på den andre siden er det enda en strektegning av en hest, på den tredje siden av blokken er ordet hest skrevet tre ganger etter hverandre på en linje og under en vertikal rad med en sirkulær oppramsing av årstidene, vinter, vår, sommer høst, vinter, vår, sommer høst, med tre prikker etter den siste vinter, som en slags evighetskalender, og så hest tre ganger etter hverandre på tre rader.
Hun må skrive fort, skrivetiden skal leves i fortiden, og å skrive om fortiden er på mange måter også en utsettelse av livet. Hun vil jo ikke sitte her i uoverskuelig fremtid og grave i fortiden for å bli klokere på nåtiden, hva hvis det tar resten av livet! Hun kommer jo til å gå glipp av enda mer nåtid, enda mer enn det hun allerede har mistet, og har hun egentlig tid til å utsette livet enda mer, i verste fall blir hun jo sittende og skrive om fortiden resten av livet, og da kan hun plutselig ligge på dødsleiet, om hun er så uheldig å få et, uten å ha levd i takt med alle disse dyrebare årene, månedene, ukene, dagene, timene og minuttene. Hun må i hvert fall gjøre det fort, livet er kort, hun må skrive fort. En uke i hesteåret må beskrives på én dag, førti hesteuker på førti dager, og på den måten er hun ferdig med hesteåret på nyttårsaften akkurat ett år etter at hun kjøpte den. Så får hun heller godta at de neste ukene blir en slags ventetid på samme måte som all annen terapi, overganger til det som er det egentlige livet, samtiden, nuet, her og nå, hva det enn kalles, dette som nettopp passerte. Men historien om hesten skal ikke påbegynnes med slurv. Å skrive seg inn i dyret baklengs frem til en nåtid og finne tilbake til seg selv, krever konsentrasjon. Hun må tenke godt, fort og godt, finne de riktige ordene eller snappe dem opp når de kanskje helt uforvarende spretter frem fra hukommelsen, og hvis hun fremdeles sitter her på nyttårsaften om en drøy måned uten å ha klart å
klore ned annet enn noen strektegninger, kan hun konkludere med at det ikke finnes noe annet liv enn dette, resignere og innrømme at hun ikke har talent, at hun ikke er god nok til verken å lage kunst, skrive eller tenke, og i hvert fall ikke god til å tegne. Og det er ingenting som er viktigere for en kunstner enn å være ærlig mot seg selv, kan hende alt hun hittil har laget og tenkt, er dødt, tomt og hjelpeløst, intuisjonen er kanskje i elendig form, for lat til å ofre det som skal til for å bli god, kanskje blyanten, flaksende som en kråke mellom fingrene, er mer interessant og dynamisk og gåtefull enn noe av det hun noensinne har laget. Den vaklende intuisjonen hun er underlagt, den skranglete, upålitelige intuisjonen, må strammes opp, ellers må hun finne seg et annet yrke. Hun klarer jo ikke engang å se ned på pappesken med ereksjonene under skrivebordet uten å rødme. De tåler ikke å vises frem, men det er umulig å kaste dem. Akkurat som med hesten og grisehodene. Det kan jo hende at intuisjonen var forut for sin tid og laget et mesterverk for fremtiden. Kanskje ereksjonene kommer til å eldes med verdighet, kanskje de år for år langsomt vil finne formen, fylles med nytt blod og forløse sin kunstneriske kraft lenge etter hennes død. Kanskje vokser de seg til høyder hun ikke klarte å forutse. Og hvis intuisjonen har beredt grunnen for posthum berømmelse, er hun da kanskje ikke en idiot av en kunstner som ikke er i stand til å se det nå.
Skamfølelsen over alt prosessen medførte av spriking, lugging, søling og trettiseks tafatte, skjeve ereksjoner, er nok berettiget. Intuisjonen er lumsk, egenrådig og løgnaktig. Den kastet inn en dårlig idé, og hun var svak, sløv og veik. Og hvis det finnes en mulighet for at intuisjonen ligger foran i løypa, at den er mer moden enn henne, spiller det liten rolle. Får hun ikke høstet fruktene av sin genialitet før etter at hun er død, så vet hun ikke hva hun går glipp av, og kan ikke lide under det nå. Men det er for tidlig å knuse dem, for hvis det som ser ut som skrot nå, med tiden kan vise seg å være gull, er det også en mulighet for at dette skjer i løpet av hennes levetid, om ikke før så kanskje i siste liten på dødsleiet, om hun er så heldig å få et, og det vil jo være stort. Og bare denne bitte lille muligheten for bekreftelse på at det virkelig var riktig å støpe ereksjonene, for se bare, nå sendes de rundt i verden, selges for astronomiske summer og bejubles av tusener, og barn og barnebarn hopper av glede over arven som tikker inn og tidobles hvert minutt av dagen nå som det går mot slutten, gjør det verdt å la pappesken bli værende under skrivebordet. Den tar ikke så mye plass. Det er verre med grisehodene langs endeveggen ved inngangsdøren i tre stabler som gnisser og skjelver og kaster av seg gipsflak hver gang døren smelles igjen. Tiden vil vise om også hesteskulpturene var en intuitiv misforståelse. Det eneste som er sikkert, er at intuisjonen ikke
skal styre prosessen videre. Her står en hel hest som har slukt det siste året, og fra nå av skal kunstneriske prosesser skisseres med kritisk tenkning, klarsynte og gjennomtenkte notater.
Men hun må skrive om det også, hun må lære av sine feil, for det ligger verdifull erfaring i luggingen, skrukkene og svien i underlivet, om ikke stor litteratur så viktige erfaringer, og hvis hun til slutt forstår trangen til å støpe sin egen ereksjon, vil kanskje grisehodene også bli forståelige, hesteprosessen bli forståelig, ja, blindheten for ereksjonen og slurvingen i gjennomføringen kan kanskje vise en kunstnerisk vei videre. Det er ikke dumt å forsøke å gjennomskue intuisjonen når den insisterer som sterkest, og som med all erfaring må man feile for å forstå. Hun skal skrive ned alle feilene hun gjorde, investere tid i dem, gjøre dem til mantraer, diktater for fremtiden, ja, burde ikke fortellingen om hesten begynne med ereksjonen, med en beskrivelse av ereksjonen så nøyaktig som mulig, ned til de minste detaljer, for er det ikke nettopp i de små og tilsynelatende ubetydelige detaljene at store sammenhenger trer frem, erfaringene trer frem, får røtter, vokser og spirer og bringer ny innsikt til fremtiden. Jo da, og mens ereksjonen beskrives, vil nok en eller annen uttømmende og endelig hesteidé falle ned i hodet som en Askepottnøtt, knekkes og folde seg ut sånn at hjertet raser av gårde som ideer alltid gjør i begynnelsen. Et nytt
kunstverk, kanskje, som vil gjøre slutt på hesten en gang for alle.
Nå er det en ny hestetegning på blokken over en rask strektegning av ereksjonen. Hun bretter arket tilbake og stirrer ned på et nytt gulnet ark. Man må kunne skrive før man kan tegne, og man må kunne se før man kan skrive. Og selvfølgelig, kan hun først se, med et indre blikk, virkelig se gjennom og forbi virkelighetens ting, så kan hun vel alltids klore ned en interessant tegning etter hvert. Det viktigste er å lære seg å se, og synet må vendes innover og bakover i tid. Hun må kunne se med lukkede øyne, bokstavelig talt, for hun orker ikke å ta ereksjonene ut av pappesken. Hun skal beskrive dem slik hun husker dem, så nøyaktig som mulig. Hver nuppe skal med, hver skrukk og hvert hår, og så skal hun beskrive dem like nøyaktig som hun ville ha tegnet dem om hun hadde kunnet tegne. Hvordan de ble laget, er like viktig som hvordan de ser ut, det er på alle måter et verk som ble styrt av prosessen. Kanskje hun vil se avstøpningene med et nytt blikk hvis hun gransker prosessen med ord, et mildere stemt blikk, for konstruktiv må hun være, og mer sjenerøs mot seg selv. Ja, hun må være åpen i beskrivelsen av prosessen. Fjorårets kunstverk kan skjule dyp innsikt. Hun river alle ark med hestetegninger og ereksjoner ut av blokken og krøller dem sammen, folder
listen over årstidene tilbake over blokken. Vinter, vår, sommer, høst, vinter, vår, sommer, høst, vinter, notatet har en slags poesi. Så legger hun hånden med blyanten over et nytt gulnet ark. En novemberereksjon, to streker under overskriften. En morgen, eller en kveld, tidspunktet er usikkert, mørkt var det ute, og det gjennomtrengende lyset fra lysstoffrørene lyste opp hver krok av rommet, overflødige minner, kanskje, men lyssettingen kan vekke andre minner, og er det ikke i de praktiske omstendighetene, kanskje, at det er mulig å avlese valg som peker tilbake på personlighetstrekk, underlige eller foraktelige, gode eller dårlige. En ting er i hvert fall sikkert, at en kunstner som velger å støpe sin egen ereksjon, er styrt, kanskje til og med lider, av både overmot og blindhet, godt forenlige synder som også kan være nyttige for en kunstner, om ikke akkurat på dette tidspunktet. Hvordan den ble støpt, en slags oppskrift, er dermed ikke interessant i seg selv, men til nytte som en slags skisse av et sinnelag. Både verket og gjennomførelsen er innganger til å bli kjent med kunstneren. Og er det noen som er tjent med å bli kjent med henne, så er det denne kunstneren selv. Punkt én, kolon. Blande silikon del A med del B, understreket, nytt avsnitt med innrykk. For å lage et stødig fundament, må pungen smøres inn først. Bøtten med silikonblandingen holdes fast mellom knærne, man rører hardt samtidig som ereksjonen vokser,
støttet med venstrehånden for å hindre den i å vingle, og deretter smøres silikon raskt på med høyrehånden. Når man er ferdig, slipper man den tomme bøtten ned på gulvet ved å spre knærne.
Hun spytter viskelærsmuler. Smaken av blyant, av viskelæret i enden av blyanten, håndbaken mot leppene, og hun spytter langt utenfor det persiske teppet under skrivebordet og kontorstolen, her er det ikke så mye som en gipsflekk eller en sneip. Teppet lå under spisebordet, det var aldri en smule på det, aldri en sauseflekk eller et havregryn. Han spiste grøt til frokost og kvelds. Hver morgen, hver kveld, i hele sitt lange liv.
Kroppsstillingen er viktig, det er viktig å tenke over om man skal stå med brede bein eller om man burde sitte i en slak liggende stilling på en sofa, for hvis man sitter med rett rygg på en stol, kommer man ikke til med silikonet under testiklene. Hun skyver viskelærbitene bort fra teppet og ut på gulvet med foten, bare de minste bitene blir hengende igjen i frynsene.
Tiden det tar en ereksjon å krympe, må regnes inn i tiden det tar for silikonet å herde. Eller kanskje det er bedre å si at én form fikseres mens en annen transformeres. Hun stryker det ut med to harde streker og skriver på nytt. Én form fikseres mens en annen transformeres. Sånn. Hun leser det høyt, hun liker formuleringen, den gir skulpturen en mytologisk