Forlaget Oktober
«Med mørke penselstrøk maler Mirja
Unge et levende samfunnsportrett der bygdas normer har dype røtter, kjøtere løper fritt og man drikker øl i bilen på vei til pizzeriaen. Hundenetter, en krimroman uten detektiv, er et språklig maskineri som beveger seg i rykk og napp langs slitte veier. Brått og ubarmhjertig trer utkantens komplekse virkelighet og rå skjønnhet frem i lyset»
Fra juryens begrunnelse for nominasjonen til Augustprisen
«I den nye romanen Hundenetter finsliper Unge også dette hun utviklet tidlig i forfatterskapet: et slags svartsyn som langsomt krakelerer når livslyset slår sine kiler inn i det»
Borås Tidning
«Hun fortjener alle priser hun kommer til å få»
Svenska Dagbladet
Om Jeg går og lever (2020)
«Unge har skapt en suggererende, poetisk, morsom og hjerteskjærende fortelling om rotløs ungdom ... En skikkelig hjerteknuser dette, som anbefales på det varmeste»
Maya Troberg Djuve, Dagbladet
«En intens og poetisk ordflom av blytung og bekmørk hverdag i ei svensk bygd på 1990-tallet. Fucking Åmål blir ei barneregle i forhold»
Karoline Henanger, Klassekampen, Årets beste bøker 2020
Roman
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Forlaget Oktober
låvenes ryggrader stakk opp av snøen med sine grå virvler. Ved siden av skiltet til veivesenet hadde noen satt opp et utskåret treskilt med Velkommen til Ljusälve og malt blomster og sol og snøen hadde lagt en hvit fonn som hang over alt sammen.
Da jeg svingte av på grusveien jagde noe mørkt foran panseret den store hornkrona og kroppen jeg bremset og rattet og dyret forsvant over grøfta og inn i mørket.
Bilen sto på skjeve og hjulene spant i snøen. Jeg var midt i svarte skogen med volvosnuten i grøfta og hendene knuget om rattet. Jeg fikk opp fordøra og vadet et stykke inn i skogen og lagde en grop og satte meg og tisset. Da så jeg veien den var ikke brøytet men noen hadde nettopp gått der og det lyste noe lite mellom granene, jeg labbet til jeg sto foran en gammel arbeidsbrakke. En rød Ford lå på kne i snøen og det lyste fra vinduet. Døra kom på klem.
Hallo, ropte jeg og så på dette som stakk ut av dørsprekken. Et svart øye som glodde på meg.
Hva gjelder det, sa en stemme fra sprekken.
Jeg har kjørt i grøfta, sa jeg til det svarte øyet eller om det var et hull.
Ikke kom nærmere, sa stemmen.
Om du kunne hjelpe meg og dra opp bilen.
Er du alene.
Det ser du vel.
Du får gå til bondegården, sa stemmen. Det svarte øyet ble trukket inn og et gubbehode stakk ut. Han hadde geværet i hånda og det var noe kjent med det ansiktet magert og skjevt, skjegget vokste litt flekkvis og brakka jeg hadde sett ham og brakka i lokalavisen den gangen han ble løslatt, han hadde jo sittet inne i flere år for drapet på naboen.
Det var en fredagskveld han hadde kjørt over til naboen og gått løs på ham med øksa. Sitatet fra avisen blinket i hodet Nei det ble vel en slags kortslutning i skallen, hadde han sagt til journalisten i lokalavisen. De små grynete øynene flakket rundt meg og brakka.
Hvor har du de andre da.
Han hadde kommet ut på trappeavsatsen med geværet og det avlange ansiktet.
Det er bare meg.
Jeg eier vel for faen ingen traktor, ropte han.
Jeg rygget.
På Eklida har de for svarte flere traktorer enn de trenger.
Hvor langt er det dit, sa jeg.
To kilometer, hveste han og pekte, så dro han igjen døra og slukket der inne. Jeg labbet av gårde, da jeg snudde meg så jeg at han sto ved vinduet, en blek menneskeskygge i mørket.
Opp til Eklida var det i hvert fall brøytet og gården var opplyst. Tenåringssønnen holdt på å mekke på epatraktoren i garasjen.
Kan du dra meg opp av grøfta med den der, sa jeg.
Burde gå bra, sa han.
Vi putret ned til hovedveien i epaen og bilen sto og så ensom ut nede i grøfta.
Fikk du sladd eller, sa han og gjorde fast tauet i slepekroken.
Jo det var vel noe sånt, sa jeg.
Jeg trakk en hundrings opp av lomma og ga ham. Han spyttet i snøen, nei jeg skal ikke ha noe. Så hoppet han inn i epaen og kjørte tilbake.
Hva skal du der oppe å gjøre, sa fattern da jeg var innom og skulle hente nøkkelen. Forresten henger nøkkelen i jordkjelleren som vanlig. Han hadde måkt ferdig han hadde levd sitt bygdeliv og balet med jorda og røttene kjempet med trærne hogd ved og slått med ljå enda naboene sto og lo når han bannet på sin spisse bydialekt.
La dem stå og glo, sa fattern de har vel ikke annet å gjøre. Muttern og fatterns utenforskap hadde fortsatt å vokse i søstera mi og meg.
Gårdene lå mørke i natten vinduene blinket alle øynene bak de duvende gardinene. Det gule skiltet var nedsnødd, men jeg visste hva det sto jeg kjente hver stein hver sving og eng. Viktor hadde brøytet som jeg hadde bedt om helt opp til gårdsplassen.
Det var like kaldt inne som ute og vedkomfyren sto svart og stum. Jeg begynte å fyre forsiktig for å tilvenne det iskalde jernet jeg hadde ikke fått inn den nye måten å tenne opp på som muttern maste om ovenfra og ned jeg bygde som vanlig med avispapir nedenfra og opp. Røyken sivet ut mellom kokeplatene før den snudde og ble trukket inn i kanalen.
Jeg ble varm i hodet da jeg skulle prøve å gi fattern et svar som holdt og fikk stoppet munnen på ham. Hvis man
ikke passer seg får man dritt for det man sier og sier man ingenting får man dritt for det også. Fattern trengte ofte å bli kvitt litt dritt så en eller annen stakkar måtte jo ta den imot var det ikke jeg så var det en annen det kunne jeg alltids tenke på når jeg gikk derfra med fatterns gifter gnagende i kroppen. Forresten pleide han å gi seg etter en stund nå for tiden han orket ikke så lenge han tidde og fikk rykninger i panna.
Jeg feide muselorten ned fra kjøkkenbordet og stakk føttene i mutterns iskalde nebbtøfler. Jeg hadde glemt noe her men jeg visste ikke hva. Hvordan skulle jeg kunne si det til fattern med ord som han forsto.
Vannkrana hostet brunt og jeg lot det renne til vannet ble klart. Det lå en gammel varmeflaske som luktet pvc på badet jeg fylte den med varmtvann og fant laken i skapet som muttern hadde farget oransje. Det fløy opp noen støvete møll som begynte å virre.
Jeg rotet fram ulltepper og la meg på senga i kammerset. Når jeg lukket øynene hørte jeg huset det knaket i tømmeret da varmen begynte å bre seg. Det var huset og jeg. Huset kjente hver bevegelse jeg gjorde hvert skritt og skrap det jamret og sukket og vred seg.
minusgradene hadde sunket og stakk nålene sine i nesa da jeg kom ut om morgenen og det glitret av tørre spon i lufta.
Dusjen var i fjøset i det gamle melkerommet. Jeg kvidde meg for å prøve å få i gang vannet der nede jeg husket ikke hvilke kraner man skulle skru på og det var jo den eneste dusjen som fantes glassvattdusjen som fattern kalte den. Ikke hadde jeg noe god vinterjakke heller gikk opp på loftet og bladde gjennom gamle kåper og kjoler som hang på klesstanga der oppe. Det fikk bli mutterns gamle afghanpels jeg gled rett inn i det blanke brune fôret. Jeg hadde dratt ledningen til motorvarmeren fra låven. Volvoen våknet med en gang og vi skrenset ut på hovedveien. Minusgradene knuget alt med sitt stive glitter og veistikkene for forbi.
Sörängen sto det på et treskilt. Det kom en rundrygget jente ut på gården og glodde da jeg gikk ut av bilen.
Hvorfor har du på deg pels, sa hun det er ingen som har sånn pels nå for tiden.
Den rundryggede fulgte meg inn og opp trappa hun tasset etter meg inn i allrommet. I sofaen satt en jente med tynt lyst hår rundt de brede kinnbeina fingrene rundt mobilen og blikket ned i den.
Det der er Ninja og det er ingen vits i å snakke til henne for hun snakker ikke hun kommer ikke til å svare.
Hvor er han Arvid da, sa jeg.
Han røyker på verandaen skal du snakke med ham eller hva skal dere snakke om.
Jeg skal jobbe her.
Kommer du til å trives da.
Hvordan skal jeg vite det jeg har jo ikke rukket å begynne engang.
Nei jeg bare lurte.
Han sto ute på verandaen ullgenseren strammet over magen han gjorde trutmunn med leppene rundt sigarettfilteret og sugde i seg røyken.
Jøss kom du i natt eller og har kjørt alene hele veien.
Han lespet fremdeles den tjukke tunga stakk litt for langt ut alle reglene vi hadde gjort på skolen ripsbusker og buskvekster.
Han viste meg rundt i huset og den rundryggede tasset etter.
Du vet de bor her det er hjemmet deres mange av dem har ikke noe annet ikke sant Alice. Den rundryggede stoppet opp og så på meg.
Kan du ta netter også, sa han.
Jeg nikket jeg kan ta alt. Arrene etter kvisene lurte under skjeggstubbene på kinnene, han bladde i kalenderen og jeg så på tommelen hans den rosa istykkertygde tuppen.
Du har vel fått skjemaet ditt.
Jo.
Alle kommer tilbake til slutt, sa han og klemte overarmen min.
Jeg parkerte utenfor Ica og fikk øye på henne min gamle gudmor hun beveget seg som en skygge over torget og inn i butikken.
Støttet på handlevogna gikk hun rundt de slepende lærskrittene hennes over gulvet ved grønnsakene den grå kofta med det hjemmevevde båndet lukta rundt henne av vedrøyk og ullfett. De små brune øynene hennes lette mellom grønnsakene hendene kjente på frukten. Jeg smatt inn bak hylla med syltetøy og stirret på en etikett. Jeg visste hvordan de kjentes de varme senete hendene hennes med svart rundt neglene og knokene. Min gudmors eventyr satt i kroppen stemmen hennes munnen der ordene kom ut litt skavet av minnet om det andre språket hun hadde i seg. Grå og senete og uten alder. Ser du ikke elementæråndene, hadde hun sagt, se der hører du ikke hvordan de tisker.
Jeg hadde alltid trodd at hun var en av disse gamle narkomane som skogskollektivet tok seg av, de som ble avruset og hadde rykninger og hjerneskader og hull i munnen at hun var en som muttern og fattern hadde villet gi en oppgave for å få henne til å vokse liksom og få stå der i kirka og holde et nytt liv som sitrer i hendene storneset og blemmete og stygt men likevel et slags liv som levde og sprellet. Jeg hadde sett bilder fra kirka den store senete hånda hennes rundt det dunete hodet mitt. Fontanellen vidåpen rett ut mot universet.
Men da jeg spurte fattern en gang i tenårene hva slags stoff hun hadde gått på da hadde fattern bare glodd på meg, Nei hun er kunstner hun trenger ikke noe ekstra, det skjer så jævla mye spennende inni skallen på henne likevel.
Hun hadde ingen egne unger enda hun var mye eldre enn muttern og fattern.
Det var hun som hadde spurt om hun kunne bli gudmor og de hadde vel ikke hatt noen annen på gang. Hun hadde jo vært med på festene i kollektivet og lagd mat i matgruppene. Når jeg fylte år pleide hun å dukke opp i den rustne bilen sin og gi meg hjemmelagde gaver innpakket i avispapir eller gamle servietter tovede fingerdokker og spikkede dyr og halmstjerner.
Har du invitert henne i år igjen pleide fattern å hvese hun spiser jo så jævlig mye. Muttern hadde aldri hatt noen følelse for hva som var normalt eller ikke men fattern visste sånt.
Hvem legger i seg på den måten der når man er bedt bort. Alle visste at hun pleide å komme og ta matrester fra gamlehjemmet der muttern jobbet.
Jeg prøvde å finne dialekten i kroppen igjen mykheten og rytmen la ordene langsomt åpne munnen. Fatterns dialekt hadde aldri blitt rokket av årene her oppe men muttern hadde flyttet så mye at hun ikke hadde noen egen dialekt hun snakket akkurat som dem hun hadde rundt seg. Fattern fikk noia av det hvem faen var hun egentlig.
Sto en haug med biler i oppkjørselen hos Ellie, jeg satte min bak dem og straks jeg hadde åpnet døra hørte jeg ungene de fløy ute på enga og lekte og ropte.
Døra sto åpen så jeg gikk rett inn og holdt på å tråkke på et marsvin som satt mellom skoene i gangen den lange snuten og de små svarte øynene. Jeg bendte av meg støvlene og skrittet over den slitte kjøkkenterskelen.
Hallo, jeg gikk gjennom kjøkkenet vedkomfyren sto og strålte varme oppvaskbenken og bordet var fullt av gryter og rester og stabler med tallerkener overalt.
Ellie lå i sofaen i bare underbuksa kroppsberget hennes foran teven brystenes tjukke spener.
Kommer du allerede, sa hun jeg som skulle rydde.
Jeg har vært og sjekket den nye jobben min.
Jeg har jo ikke rukket å kle på meg, sa hun og rotet rundt i kleshaugene. Du skjønner jeg forstuet foten nei jeg skled ute på gården her i forgårs.
Helikopteret er tydeligvis blitt sjef på Sörängen nå.
Arvid, hveste hun.
Han er i hvert fall sjef, sa jeg.
Det satt noe under sokken som jeg dro løs sikkert marsvinlort.
Jeg kommer ikke inn i mine egne truser lenger, sa hun og trakk på seg en tskjorte. Men Tony han liker jo at det er litt å ta i.
Skal jeg sette på kaffe eller.
Det står på komfyren, sa hun.
Jeg satte meg i slagbenken og vi drakk kaffe krana dryppet og det luktet marsvinpiss og jeg sank inn i denne trivselen hun hadde rundt seg Ellie varm som et nedsittet bilsete.
Det er ingen som kaller ham Helikopteret lenger, sa hun.
Så han har sluttet eller, sa jeg.
Jeg prøvde å mane bort noe mørkt som kom og flagret til i hodet.
De hadde slept meg inn i Johannas campingvogn jeg spydde i bøtta hun hadde satt nedenfor sofaen spysure hårstrimer hang i ansiktet vogna gynget og så sto de der
og flirte og kneppet opp smekken Arvid forrest den bleke pikken hans som viftet i ansiktet på meg pikkhodets butte snute og den tjukke nedbitte tommelen hans.
Du kan ikke komme her og tro at alt er som da du dro. Du er også en annen, sa hun.
Jeg vet ikke hvem jeg var og jeg vet ikke hvem jeg er heller.
Hun vred seg og trakk ut en skuff i kommoden ved vinduet og rotet og rakte meg et bilde. Vi sto utenfor skolegården permanentkrøllene hennes rullet over skuldrene mine jeg kjente lukta av hårspray og røyk og prøvde å møte mitt eget blikk men det gled unna kameraet og skjente til siden.
Hun lirket fram en sigarettpakke bak mikroen og flyttet stolen til elkomfyren.
Ja jeg smugrøyker samme faen det vel, sa hun og skrudde på vifta. Hun gravde i behåen og fikk opp en lighter.
Hvor er Tony, sa jeg.
Han kjører tømmerbil han kommer til helga men det er ikke så verst.
Jeg stilte meg i vinduet og så ungene ute i mørket nede på enga stjernene glitret over dem og kavingen deres boblebukser og kjeledresser. Snøen hardnet i minusgradene.
Blir du med på grendehuset på lørdag hvis Tony tar ungene, sa hun.
Drive på å vise meg fram der.
Har du kommet hit for å gjemme deg eller.
Ellie flyttet kroppen til slagbenken og la beinet på en krakk på grunn av forstuingen. Hun hadde neven i en plastboks med pepperkaker som hun tygde i seg.
Jeg har skjønt at pepperkaker skal være bra mot forstuinger.
Nå hadde jeg ikke ventet meg noen medlidenhet fra deg om du trodde det.
Jeg skottet i grytene på bordet.
Du har ikke tenkt å fortelle meg hva jeg skal spise eller ikke for det vet jeg jævlig godt selv.
Skjønner, sa jeg.
Nei det gjør du ikke for du har ikke noe her inne som sitter og suger og skal ha hele tiden.
Ungene hylte der ute og gjennom vinduet så jeg lommelyktene som flakket over snøen. Tony hadde brøytet en snøhaug til dem, skavlene styrtet ned over gruppen og rett ut på den svarte enga ned mot havnehagen.
Så du i avisen om han øksemorderen, sa jeg.
Mener du NilsEvert eller.
Ja faen jeg kom til å banke på brakka hans da jeg kjørte opp hit og havnet i grøfta.
Han var forelsket i muttern enda han var ti år eldre, sa Ellie og trakk kjolen over brystene skled jo ned hele tiden når det var sånn utringning uten stropper.
Så han har hatt sånne følelser en gang han også, sa jeg.
Han og muttern hang sammen en stund han satt jo barnevakt for meg når hun jobbet nattevakt på hjemmet, sa hun.
Jeg fikk knekkebrød med prim og så lærte han meg poker.
Så det er han som har formet deg altså det har du aldri sagt. Jeg flirte.
Så ble han jo sur og forsvant da muttern ville være sammen med Rolf også enda hun jo syntes at de kunne dele og være sammen alle tre men han var ikke like moderne i tankegangen liksom.
Ikke vet jeg han kom ut med geværløpet i dørsprekken, sa jeg.
Hvem da NilsEvert, nei han er jeg i hvert fall ikke redd for han satt og sang på sengekanten når jeg skulle sove du vet den der Tryggare kan ingen vara. Nei du vet det var jeg jo ikke vant til muttern sang ikke heller det har hun aldri gjort, jeg lå der og ble flau og syntes han kunne slutte og bli ferdig en gang.
Har dere spist det virker sånn mener jeg.
Forsyn deg før maten blir kald da hvis du er sulten.
Ungene kom klampende inn i gangen og ropte at Elton var blitt påkjørt og hadde fått hjernerystelse og lå igjen i bakken.
Men så få ham inn da, sa Ellie har dere latt minstemann ligge igjen der ute.
Han kan ikke gå jo, sa ungene og skrelte av seg kjeledressene snøen skvatt i gangen de rødfrosne hendene deres og snørrete vottene.
Og så henger dere opp kjeledressene og legger vottene på panelovnen, ropte Ellie og forsiktig så dere ikke klemmer Bosse i døra.
Jeg dro på meg en hodelykt og skled ut, skaren var isete men under den lå snøen kornete og dyp så jeg sank nedi til knærne. Det lå en mørk bylt nede på enga. Elton lå stille og så inn mot skogen da jeg kom bort til ham.
Jeg kan dra deg på madrassen hvis du tror du kan kare deg opp på den, sa jeg.
Se på hunden, hvisket han.
Jeg løftet hodet og så inn i skogen, hodelykten skingret rett i ansiktet på hunden øynene lyste. Jeg så til sidene etter en grein hvis den skulle angripe men det var ingenting der. Det skar en plystring gjennom skogen og hunden
rykket til og tok noen skritt mot oss, ørene lå rett bakover og øynene glimtet.
Det kom en plystring til og hunden snudde og kastet seg av gårde inn i skogen.
Hold den jævla bikkja di i bånd, ropte jeg, det er ikke din skog. Jeg tok tak i snora på madrassen og trakk Elton forsiktig over snøen opp mot huset.
De andre ungene hjalp meg å bære ham inn og legge ham i senga.
Har han ikke kastet opp går det bra, sa Ellie jeg pleier å tenke sånn at er det dødelig eller er det ikke dødelig og er det ikke dødelig ja så tar jeg det med ro og da stresser jeg meg ikke opp. Du skulle hatt unger du også så hadde du hatt litt tydeligere problemer.
Grusveien slynget seg hjemover det gikk med mye bensin her oppe. Jeg kom forbi Viktor og så opp mot gården det sto en slags graver på tomgang på gårdsplassen eksosen steg i kulda men jeg så ikke noe til mannen selv. Han samlet på gamle tømmerlåver de lå demontert i stabler og råtnet under snøen ved snuplassen.
Mirja Unge (f. 1973) debuterte i 1998 med romanen Det var ur munnarna orden kom, som ble belønnet med Katapultprisen for årets debutbok. Hun har siden utgitt bl.a. romanene Jernnetter (2000, på norsk i 2002), Motsols (2005, på norsk i 2006) og Jeg går og lever (2018, på norsk i 2020). Unge er hyllet for sin særpregede litterære stil, og hun har mottatt flere prestisjefylte priser. Hundenetter ble nominert til Augustprisen 2024.
Forfatterportrett: Göran Segeholm
Omslag: Sara R. Acedo
Omslagsfoto: Martin Hultén/Bildhuset/TT/NTB
NOMINERT TIL AUGUSTPRISEN 2024
Etter mange år i byen vender Nadja tilbake til det forlatte huset på landet. I bygda virker alt som før, de uuttalte maktforholdene og volden har gått i arv. Snart oppdager hun mer enn hun har godt av, og merkelige ting begynner å skje. Noen har spikret opp et gjeddehode på husveggen hennes, en av jentene i bygda blir funnet død – og hvem er det som kjører etter henne i natten?
Hundenetter er er en intens og opprørende roman om vold, taushet og patriarkatets makt. Det er også en fortelling om et landskap og om å komme hjem.
«Å lese Mirja Unge er å oppleve svimlende øyeblikk» Dagens Nyheter
Forlaget Oktober