Ia Genberg detaljene
Oversatt av Bodil Engen, mno forlaget oktober 2023
Roman
1 Johanna
etter noen dager med viruset i kroppen blir jeg slått ut av feber og får for meg å lese en bestemt roman om igjen, og først da jeg setter meg i senga og åpner den, forstår jeg hvorfor. På forsatsbladet står det skrevet med blå kulepenn, i en umiskjennelig håndskrift:
29.mai 1996
Bli frisk fort.
De har crêpes og cider på Fyra Knop.
Jeg gleder meg til vi kan gå dit igjen. Kyss (som heller vil være på dine lepper),
Johanna
Den gangen hadde jeg malaria, smittet et par uker før av en østafrikansk mygg i et telt utenfor Serengeti, ble syk da vi var kommet hjem og innlagt på
Hudiksvall sykehus uten at noen forsto hvorfor verdiene mine raste, og da diagnosen omsider ble stilt, sto alle sykehusets leger i kø for å se på kvinnen med den eksotiske lidelsen. Det brant en ild bak pannen min, og hver morgen på sykehuset våknet jeg ved daggry av min egen gispende pust og en hodepine jeg aldri hadde opplevd maken til. Etter reisen til Øst-Afrika hadde jeg dratt rett til Hälsingland
7
for å besøke farfar som snart skulle dø, og i stedet ble jeg syk og holdt selv på å dø. Jeg var innlagt i over en uke, og da Johanna ga meg boka, lå jeg til sengs på soverommet vårt i Hägersten, fraktet med syketransport via Uppsala for en biopsi av leveren. Jeg husker ikke hva den viste, jeg husker i det hele tatt ikke stort av den forsommeren, men leiligheten vår glemmer jeg ikke, og ikke boka, og ikke henne. Romanen forsvant inn i feberen og hodepinen og ble ett med dem, og akkurat der et sted ligger tråden som fører helt hit, en følelsesåre ladet med feber og fare, som denne ettermiddagen trekker meg bort til bokhylla for å finne fram til nettopp denne romanen. Feberen og hodepinen som ikke går over, trengselen av bekymrede tanker innenfor øynene, suset av en kommende nød – jeg kjenner det igjen siden jeg har opplevd det før, med pakkene med virkningsløs Paracet på gulvet ved senga, og flaskene med mineralvann som jeg tømmer mens tørsten vedvarer. Så snart jeg lukker øynene, ruller bildene forbi: hestehover i tørr ørken, fuktig kjellermørke med tause spøkelser, kropper uten form og grenser, store vokaler som skriker til meg, det vil si hele standardmenyen av mareritt siden jeg var et lite barn, med det krydder av død og undergang som følger med selve tanken på sykdommen.
Litteraturen var Johannas og min beste lek, vi introduserte forfatterskap og temaer for hverandre, epoker og regioner og enkeltverk, eldre og samtidige og av ulike sjangere. Smaken vår var likeartet,
8
men forskjellig nok til at samtalene ble interessante. Enkelte ting hadde vi ulike meninger om (Oates, Bukowski), en del gjorde ikke inntrykk (Gordimer, fantasy) og alt annet elsket vi sammen (Östergren, Krilon, Lessing). Jeg kunne avlese hennes vurdering av en bok ut fra tempoet hun leste den i. Gikk det raskt (Kundera, all krim), visste jeg at hun kjedet seg og ville bli fort ferdig, og gikk det for langsomt (Blikktrommen, all science fiction), kjedet hun seg like mye, men måtte kjempe for å komme seg igjennom. Hun så det som en plikt å lese ut bøkene hun hadde begynt på – slik hun også fullførte alle sine utdannelser, avhandlinger og prosjekter. Det lå en dypt rotfestet lydighet i henne, en slags respekt overfor oppdraget, hvor håpløst det enn kunne føles. Det var noe hun hadde med seg hjemmefra, antar jeg, fra de kreative og urokkelig målbevisste foreldrene. Selv sa hun at fullførelsen var en måte å holde ryggen fri på overfor fremtiden, å ha det hun kalte «clean sheet». For Johanna levdes livet bare i én retning, fremover, fremover. Der var vi ulike, jeg for min del fullførte sjelden noen større prosjekter. Etter et år som ekspeditør på Pressbyrån hadde jeg begynt på flere høyskoleutdannelser som jeg hadde hoppet av eller utsatt på ubestemt tid, før jeg begynte å skrive for alvor. Og ikke engang da, etter å ha bestemt meg for å forsøke å bli forfatter på heltid, klarte jeg å følge min egen utstakede bane, men kunne tilbringe dager med å vandre rundt kvartalene
9
i Aspudden, Mälarhöjden, Midsommarkransen og
Axelsberg. Det var en tid da det fremdeles foregikk en del lurvete virksomhet i områdene nær indre by, med motorsykkelklubber og tatoveringsstudioer og beksvarte videosjapper med solarievirksomhet. Tunnelbanestasjonene var dunkle og skitne. Alle slags mennesker levde side ved side, folk som arbeidet og tok dokumentmappene sine og gikk på jobben, kunstnere som leide billige atelierer i industriområdene, narkomane som bodde i kvartaler der politiet gjorde razziaer, gubber på torget som satt med sine ølflasker og sin brunbarkede hud; alle levde ved siden av hverandre i de treetasjes husene som kantet de buktende hovedgatene, med butikker på gateplan med lav himling og utenlandske kryddere, og med enkle lunsjrestauranter med brun innredning der jeg pleide å sitte i hjørnet med den tomme tallerkenen på et plastbrett og drikke det siste av lettølen min og studere de andre gjestene på tidlige ettermiddager. En skrivebok lå foran meg med en omhyggelig utvalgt penn, men jeg brukte den sjelden. Jeg kunne virke dedikert, men var det ikke, og i haugen av bøker på nattbordet ved senga lå det alltid en eller to der jeg hadde stoppet opp et sted i midten. Jeg leste helst bøker som skapte et sug som holdt meg fast. Det gjaldt det meste, og jeg hadde derfor få plikter i livet mitt, kanskje altfor få. Egentlig hadde jeg knapt opplevd noen plikt uten umiddelbart å skyve den fra meg. Det var et utgangspunkt som ikke skapte noen «clean sheets», og jeg går ut fra at Johanna ikke kunne betrakte denne
10
innebygde tregheten i meg som noe annet enn en utfordring. Det var noe ved tempoet og entusiasmen hennes som satte fart i meg, fikk ting til å skje. Kanskje var det denne siden ved henne som gjorde meg så trygg i forholdet vårt. Hun hadde påbegynt meg og aktet ikke å gi opp. Hun kom ikke til å gå, hun ville aldri gi etter for en impuls til å forlate meg. Jeg slappet av, jeg ga meg hen. Hun var så grundig, så hengiven og lojal. Ville hun noensinne finne på å gjøre det slutt? Nei, tenkte jeg. Nei, aldri. Boka jeg har i hånden, er New York-trilogien. Auster, innelukket, men smidig, så enkel og likevel så skrudd, paranoid og klartenkt på samme tid, og med en åpen himmel mellom hvert ord. På det punktet var vi enige, Johanna og jeg, og da feberen slapp taket etter et par uker, leste jeg den om igjen for å lete etter defekter, for å se om jeg gjennomskuet et eller annet eller kunne gå lei, men jeg fant ikke et eneste sted der noe buttet, og like etter leste jeg Moon Palace og ble like henført. Auster ble et av mine verdenshjørner, både når jeg leste og når jeg skrev – også etter at jeg hadde glemt ham og sluttet å kjøpe bøkene hans når de kom ut. Den skarpe enkelheten forble et ideal som først var forbundet med navnet hans og etterpå fortsatte uten. En del bøker blir gjerne sittende igjen i margen lenge etter at detaljene og navnene er glemt, og da jeg endelig besøkte Brooklyn for første gang, fant jeg fram til adressen hans som om det var en selvfølge. Det var noen år inne i det nye millenniet, og Johanna hadde
11
for lengst forlatt meg, for en annen, uforberedt og brutalt, fullstendig iskald. På den tiden da jeg sto og stirret på trappen som førte opp til det brune mursteinshuset i Brooklyn der Paul Auster og Siri Hustvedt levde sine liv og skrev sine bøker, hadde jeg en stund vært sammen med en mann som nå satt og spiste pannekaker på en kafé et stykke unna med datteren min. Tidens mange foldede egenskaper gjorde at jeg kunne stå der i Park Slope som om Johanna sto tett inntil meg, at jeg kunne høre henne si noe om tilfeldighetene som jeg kom til å forstå langt senere, og at vi begge syntes vi kunne se noe røre seg bak en av gardinene i annen etasje.
Akkurat som denne feberen installerte malariaen en slags uendelighet i kroppen min, sykdommen syntes å være en permanent tilstand. Vi hadde dratt på besøk til to av hennes venner som arbeidet i det som da ble kalt «bistandsfeltet», et begrep som lot til å kunne innbefatte det meste. Selv etter at vi hadde vært sammen med dem i to uker, fremsto oppdraget deres som diffust i mine øyne; en av dem lagde en film for en organisasjon, og denne filmen skulle muligens vises på en konferanse, hvis da konferansen ble noe av, og hvis filmen ble ferdig, og den andre gjorde visst ikke annet enn å være med og bære stativet til kameraet. De skulle være der i tre måneder og dra videre sørover etterpå. Natten i teltet utenfor Serengeti var vår siste natt i landet, og myggen som stakk meg, la ingen av oss merke til, selv om vi delte myggnett, men på flyet hjem oppdaget jeg
12
tre kløende stikk på albuen. Johanna hadde sluppet unna. Feberen varte egentlig ikke mer enn to eller tre uker, kanskje fire, men det føltes som om jeg var sengeliggende i månedsvis. Johanna fuktet pannen min, kjøpte kaker på konditoriet ved torget, minimale for å passe til min begrensede appetitt. Hun likte ikke hoftebeina som begynte å stikke ut, sa hun, men jeg skjønte at hun i hemmelighet var fascinert av dem. Hun kokte supper med fløte og ristet brødskiver i ovnen og lot store smørklatter synke ned gjennom dem. Jeg var takknemlig for alt, for maten og presangene, for pocketbøkene med poetiske inskripsjoner. Hun kom fra en kjærlig, øvre middelklasse i Täby, det var slik man ga presanger i hennes familie, i tide og utide, elegant innpakket og med vakre kort stukket inn under sløyfer. Det var et anstrøk av høytid når en gave ble overrakt, også når den var enkel og bare ble skjøvet over bordet under en lunsj. I hennes verden handlet ikke gaver bare om innhold og innpakning, men også om graden av overraskelse, timing og om referanser til fortiden og til en eventuell fremtid. Hver presang var omsluttet av et nettverk av hentydninger, blunk og underforstått informasjon. Etter hvert ble gavenes akkumulerte mengde en byrde, for jeg klarte ikke å holde tritt. Gavene hennes var for mange, for dyre og for løfterike, og hun hadde et blikk for det vakre som jeg manglet, hun fant den perfekte klokka på en museumsbutikk, og på en nedleggelsestruet kino kjøpte hun et brett med en påtrykt filmplakat. Jeg
13
har tatt vare på begge deler, barna mine har spurt hvem Monika var og hvem som hadde en sommer i svarthvitt med henne, og uret ligger ødelagt og uten rem i en toalettmappe, men jeg har aldri funnet en klokke som var like fin. Brutaliteten i Johannas avskjed fikk meg til å kaste en del av gavene fra henne og sette andre på et loftskontor for å hentes fram igjen etter hvert som følelsene kjølnet. Penger var det en presang aller minst handlet om. Økonomi var ikke et tema. Hun tok ikke opp studielån som vi andre (vi møttes på et kurs i journalistikk på universitetet), men hadde et visakort til en konto som foreldrene fylte på etter hvert. For meg, som hadde flyttet hjemmefra og blitt selvforsørgende som sekstenåring og hadde flere påbegynte høyskoleutdannelser bak meg, krevde hver utgift et offer et annet sted i budsjettet. Bortsett fra bøkene tviler jeg på at hun har tatt vare på noe av det jeg ga henne mens vi var sammen: lommekameraet, morgenkåpen av imitert silke, de innrammede tegningene av en seriekunstner som var populær akkurat da, men er glemt nå. Mine gaver til henne, selve det å gi, ga meg en følelse av utilstrekkelighet, for mot min vilje husket jeg hva tingene kostet og hvor forholdsvis få de var. Sammenlignet med henne var jeg klossete, plutselig bevisst på penger og hva en medfødt mangel på god smak kunne innebære. Sånt fantes ellers bare i vårt felles livs undervegetasjon, vi snakket ikke om det. Kanskje lå det også et anstrøk av voldsomhet i hennes måte å gi gaver på, en triumferende overmakt
14
som ble bevist hver gang hun skjøv en firkantet eske over bordet (et halssmykke med en uregelmessig dråpe av sølv), eller hadde plassert en stor pakke midt på stuegulvet (lengdeløpsskøyter med tilhørende støvler og ispigger), eller lagt en innpakket, helt nyutkommet bok på puten min (Sorgegondolen) eller kom hjem med en eske fra Gunnarsons og lot den dingle foran ansiktet mitt før hun la den på bordet mellom tekoppene våre. Det var en slags sjenerøsitet som ikke kostet henne noe, men som hun visste jeg aldri kunne måle meg med og som dermed ga henne et hemmelig overtak. Når jeg ikke hadde penger, var det hun som fylte på i kjøleskap og spiskammer, og hun gjorde det med ost kjøpt over disk i en mathall, med ferskpresset juice og med nykvernet
kaffe i brune papirposer fra kaffebutikken i Linnégatan. En gang, antagelig akkurat da alt var over, tenkte jeg: Er det sånn strukturell vold ser ut, ubevisst
å instruere en annen i hva en gave er, hvor den skal kjøpes og hvordan den skal overrekkes? Å ikke
kjøpe den billigste buksen, pestoen, datamaskinen eller stekepannen, som jeg var vant til, men den beste? Et par år senere forsto jeg at alle tankene om gavenes latente voldsomhet var mine egne fantasifostre med utspring i opplevelsen av å bli forlatt, konstruert i ettertid av en bevissthet fylt av sinne. Johanna ga meg New York-trilogien av ingenting annet enn velvilje, og kyssene i inskripsjonen (som heller ville være på mine lepper) var så ekte som kyss kan være i blått blekk på et forsatsblad.
15
IA GENBERG er født i 1967 og bor i Stockholm. Hun debuterte i 2012 med romanen Söta fredag, og har siden skrevet romanen Sent farväl (2013) og novellesamlingen Klen tröst & fyra andra berättelser om pengar (2018).
For Detaljerna fikk la Genberg den prestisjetunge Augustprisen 2022. Romanen er solgt for utgivelse til 26 land.
FORFATTERPORTRETT: SARA MAC KEY
OMSLAG: SARA R. ACEDO
FORSIDEFOTO: UNSPLASH
«kan det bli så sterk litteratur av en roman som rett og slett handler om hvor viktig det er å elske, og betydningen av andre mennesker i livet vårt? Ja, det kan det visst»
bernhard
ellefsen , morgenbladet
En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi – alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.
DETALJENE beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Hvilken er den perfekte nyttårskjolen til milleniumsfeiringen? Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?
FORLAGET OKTOBER ISBN 978-82-495-2599-7 9 788249 525997
