↘
Litterære løft
alf van der hagen
Litterære løft
Ti nye forfattersamtaler
forlaget oktober 2024
innhold
7 forord
15 per petterson | Den sosiale heisen
35 tore renberg | Oppløftelse
57 linn ullmann | Urolige tilbakereiser
83 jon fosse | Eg er ikkje heime her
111 tomas espedal | En forfatters selvbiografi
133 cecilie løveid | Svev og forbanna trykk
155 lena lindgren | Oppmerksomhetens lys
175 camara lundestad joof | Relasjonell humanisme
195 thorvald steen | Byenes by
215 maria navarro skaranger | Et dobbelt blikk
denne boken ser verden fra skrivende menneskers synsvinkel. Ti norske forfattere diskuterer liv og arbeid, livsanskuelser og sitt syn på litteraturens plass i samfunnet. Jeg kaller sjangeren eksistensielle dybdeintervjuer: De er en god del lengre enn avisintervjuer, men langt kortere enn mine «samtalememoarer» i bokform, der dialogen med forfatterne kan vare i måneder og år, og sluttresultatet fyller flere hundre sider.
Forfatterne i denne boken er født i spennet mellom begynnelsen av femtitallet og midten av nittitallet. Ambisjonen har ikke vært å dekke hele forfatterskap, men heller å fastfryse et kort og intenst øyeblikk der og da. Så godt som alle intervjuene varte bare en times tid og tok utgangspunkt i én eller noen få bøker. Det
er tid- og stedfestede møter som fant sted på litteraturfestivaler, kaféer eller hjemme hos forfatterne. Alle samtalene har først vært publisert i tidsskriftene Plot og Samtiden, og er deretter lett redigert for bokformatet.
Jeg debuterte i denne sjangeren her på Forlaget Oktober for over tretti år siden og utga mellom 1993 og 2000 tre bøker med et tyvetall forfattersamtaler, med blant andre Tor Åge Bringsværd, Inger Elisabeth Hansen, Hans Herbjørnsrud, Tone Hødnebø, Karl Ove Knausgård, Tor Ulven og Einar Økland. Samletittelen var Dialoger. Stort sett alle intervjuene (ikke Ulven) var basert på råopptak fra radio- eller tv-programmer for nrk og ble senere utvidet, mange ble også trykket i litteraturtidsskriftet Vagant.
Etter mange år som redaktør i De norske Bokklubbene og Morgenbladet gjenopptok jeg dialogsjangeren i hver utgave av det lille magasinet Plot. Mange av intervjuene derfra ble utgitt i tre bøker på Verbum forlag mellom 2015 og 2020, den siste med tittelen Oppriktige samtaler. Her deltok også flere forfattere, som Ingvar Ambjørnsen, Suzanne Brøgger, Lars Saabye Christensen, Maria Kjos Fonn, Vigdis Hjorth, Walid al-Kubaisi og Dag Solstad. De to første ga støtet til større samtalebøker (Brøgger: Samtalememoarer i 2019 og Ambjørnsen: Ønsk meg heller god tur i 2023), mens Solstad-intervjuet ble en fortsettelse av boken Uskrevne memoarer (2012).
Også Plot-intervjuene kretset rundt kunst, litteratur og samfunn, men unnlot heller ikke å ta opp tilværelsens store spørsmål, temaer som sjeldnere er oppe i offentligheten: «Tror du på Gud?» «Er du redd for å dø?» «Er noe hellig for deg?» «Hva gir deg en fellesskaps- og kjærlighetsdimensjon i livet?» «Hva skaper fremtidshåp?» «Hva opprører deg?» «Hvor finner du stillhet og påfyll?» «Hva er meningen med, og i, livet?»
Litterære løft, denne syvende «Dialoger»-boken, er kanskje en syntese av de tre første og tre påfølgende bøkene. Da magasinet Plot ble slått sammen med Norges eldste tidsskrift Samtiden i 2022, fortsatte jeg mine samtaler der. Et underliggende premiss for disse nye intervjuene er at kunst og litteratur har erstattet noe av meningsinnholdet som religionen ga tidligere generasjoner. (Andre vil sikkert si Netflix, Instagram og Youtube, men dem om det.) Sikkert er i hvert fall at litteraturen tilbyr et sted for tilbaketrekning, ro og ettertanke, så vel som empati og kritisk tenkning. Og den kan konfrontere, snu om på holdninger og måter vi fortolker verden på. Karl Ove Knausgård skriver i Uforvarende (2018) at «å lese er å være borger i et annet land, i et parallellrike, som enhver bok er en dør inn til». Men fra de gode bøkene er det alltid en utgangsdør som leder tilbake, inn igjen i verden. Til en nyfortolket og dermed forandret verden.
| 9
Den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver i verket Resonans (dansk overs. 2021) om hvordan kunst, litteratur og religion er i stand til å motvirke en akselererende fremmedfølelse i det høyhastighetssamfunnet vi lever i. Løsningsordet hans er resonans. Bildet er hentet fra fysikkens verden: Resonans oppstår når et vibrerende objekt får et annet objekt til å vibrere, men da i sin egen frekvens. Her utlagt: Litteraturen berører oss, finner gjenklang i oss og skaper samtidig noe nytt. Denne resonansen er ikke det samme som enighet eller likelyd, men snarere en plutselig følelse av dyp samhørighet. Gåsehud. Verden synger! Slike resonansopplevelser kan ikke planlegges, de er i grunnen ukontrollerbare. Men det går jo an å legge til rette for dem i kulturpolitikken, ved å opprettholde en skriftkultur som anerkjenner forfatternes samfunnsoppdrag, nettopp i lys av en slik innsikt om akselerasjon og resonans. For det var vel ikke tomme ord, det som sto i oppropet «Leseløftet» i 2021? «Språk, lesing og litteratur er grunnsteiner for ytringsfrihet og utvikling i et demokrati. Lesing og litteratur utvikler og bevarer språket, gir kunnskap, nye tanker, er sosialt utjevnende og skaper forståelse og empati.»
I denne boken spørres det også konkret om hvorfor og hvordan forfatterne skriver. Vi snakker om oppvekst og bakgrunn, klasse, rasisme og rettferdighet, og om
angst, glemsel og oppmerksomhetstap. Det spørres om det er mulig å ta tilbake kontrollen over sansene våre i det store digitale eksperimentet vi daglig utsetter oss for foran skjermene våre, med økende konsentrasjonsvansker og det Lena Lindgren her i boken kaller en slags «virkelighetsutglidning». Hvis vi skal motstå dette, mener hun, handler det om å ta seg tid: «Hastighet er en form for vold. Oppmerksomhet, empati og ro er i seg selv motstandskrefter.»
Den gode litteraturen henvender seg til leseren og sier: «Du er ikke alene i verden.» «Tenk om …!» «Slik kunne det også ha vært.» Tore Renberg forteller at han mer og mer betrakter forfatterskapet sitt som en slags omsorgsanstalt:
Et sted hvor alle mennesker blir sett for den de er, hvor de blir tatt vare på, og det på en måte som vi mennesker aldri klarer å gjøre i selve livet. Dette er kanskje både romantisk og idealistisk, men jeg liker å tenke på litteraturen som en instans i livet, og i samfunnet, som tar seg av folk på en humanistisk måte og setter til side de fordommene ingen av oss blir fri fra (…) Et sted der noe løftes opp. Jeg trenger å forstå kunsten som et sted med et konstruktivt formål. Hvis ikke blir det for trist og for mørkt, og
| 11
det er mørkt nok fra før av. Jeg trenger ikke mer av det. Jeg trenger oppløftelse.
Den som mer enn noen forener det jordiske og himmelske i disse intervjuene, er nok Jon Fosse. «Viss du får til å skriva godt, blir det òg eit løft eller eit svev i det. Det er det svevet og løftet det dreier seg om», sier Fosse og legger til at «litteraturen er ei slags bøn». La oss i så fall tro at den fremmer en kultur for dialog, refleksjon og lytting til noe utenfor oss selv. En slik sensibilitet, hevder Hartmut Rosa i en ny bok om religion og demokrati, «lar oss danne forbindelsog er med andre mennesker og oppleve verden som meningsfull».
Jon Fosse demonstrerte til og med at det gikk an å smi om gamle katolske bønner til jordnær litteratur i storverket Septologien. Slik kan verdenslitteratur skrives.
Bare fantasien og forestillingskraften setter grenser.
takk til Magne Lerø i Samtiden for stort spillerom gjennom mange år, til Cathrine Narum på forlaget for nok et knirkefritt samarbeid, og til de medvirkende forfatterne for fri høyttenkning og tankeflukt.
Oslo, 10. juni 2024 alf van der hagen
I Mitt Abruzzo. Journal 29.1.–18.7.2021 skriver du:
Alf van der Hagen ringte meg for to dager siden. Han ville treffes for å legge en plan for den biografiske boka vi skal jobbe med. Min biografi. Den skal inngå
i en serie bøker Oktober gir ut, ganske tjukke bøker, med samtaler Alf fører med ‹the writer in question›.
En biografi som ikke er en sjølbiografi og heller ikke en biografi i vanlig forstand. Det er jo en stor ære.
Inntil videre er det gitt ut fire: Dag Solstad, Kjell
Askildsen, kritikeren Henning Hagerup (en av de mange kloke i Hagerup-klanen) og Suzanne Brøgger (…) Dags bok er langt over pari interessant, Kjells også. Så innholdsrik, for et liv han har levd. Livet mitt
fortoner seg fattig i forhold. Så ordløst det til tider har vært. Har jeg ord for det nå? (…)
Jeg sa også til Alf at jeg er redd for å tømme kilden. Jeg kan ofte starte romanene med noe som er lett sjølbiografisk, og etter to sider er jeg et helt annet sted. Ikke hver gang, da. Til Sibir var ikke sånn, ikke Ut og stjæle hester, ikke Jeg nekter. De hadde ingenting med livet mitt å gjøre. Han sa at det sjølsagt var et faremoment. Det er derfor de venter til forfatteren er så gammel som jeg er nå. Den satt. Men det stemmer jo. Det er der jeg er. Men det var rart å høre det utafra, om det jeg tenker inni meg. En har jo alltid håpet om at det skal være en viss inkongruens (heter det det?). At en i hvert fall er yngre inni enn utapå.
Kanskje jeg må trekke meg. Jeg tenker også: Hvis boka får dårlig kritikk, får livet mitt dårlig kritikk. Eller nedlatende kritikk. Det siste er verst. Jeg veit ikke om jeg tåler det.
Mitt Abruzzo er altså en dagbok eller «journal» på over 400 sider som dekker et snaut halvår av 2021. Vi har ikke fått snakket om dette før nå, hva som faktisk skjedde, men vår felles forlegger Ingeri Engelstad på Oktober ringte meg og sa de ville legge samtaleboken på is fordi du skrev på en dagbok i stedet?
Jeg hilste på deg en gang på forlaget, da hadde jeg første del av manuset med meg i en pose. Men du visste ikke det da.
Var likevel planen om en samtalebok med på å sette i gang dagboken?
Det må den ha gjort i begynnelsen, helt opplagt, for jeg hadde jo begynt å ha samtaler med broren min som forberedelse til intervjuene med deg, som aldri ble noe av. Det satte i gang noe, og vi gjorde sikkert ti timer med lydopptak. Jeg har ikke hørt på noe av det etterpå, men jeg har aldri før snakka så mye med broren min som jeg gjorde da. Folk trur at jeg har veldig peiling på min egen biografi og familiens historie, men det har jeg ikke. Da kunne jeg spørre han, og vi kunne komme på ting sammen. Jeg trur det var viktig for han også.
Først over midtveis i Mitt Abruzzo blir det klart at du trekker deg fra samtaleboken vår. Ett sted skriver du faktisk at en slik bok fortonte seg som en «gravstøtte», jeg tror det er ordet du bruker?
Jeg vil uansett ikke at noen andre liksom skal ta patent på mitt liv. De samtalebøkene dine med Dag og Kjell er fantastiske, virkelig, men det begynner jo helt kronologisk. Pappa og mamma, liten gutt i barnehagen, og så ruller og går det fram til du er nesten er død. Jeg ville ikke ha mitt liv sånn, jeg skriver aldri kronologisk,
| 17
tenker aldri kronologisk, det ville føles feil. Jeg ville heller ikke sitte og prate i ei bok som du gir ut, og så står ditt navn størst, antagelig, og så får du alle penga!
I 2018 ga du ut romanen Menn i min situasjon, den inneholder flere kvinnehistorier, men er vel først og fremst en bok om et far–datterforhold. I Klassekampen i januar 2020 publiserte du så ett kapittel til en ny roman, «Nattsvømmere», en slags nattlig Romeo og Julie-scene oppe ved Ola Narr og Tøyenbadet i Oslo. Det er en nydelig tekst der en ung kvinne er forteller, datteren til Arvid Jansen, må vi formode. Men deretter ble det stille. Du har hatt skrivesperrer før, men dette var annerledes?
Den skrivesperren var grunnen til at jeg begynte å skrive på journalen, det er klart. Da var det gått et år siden det kapittelet i Klassekampen. Det har jeg nesten alltid gjort, hatt et kapittel i Klassekampen der det står «Første kapittel». Selv om jeg ikke har noe annet, det er hele poenget.
For å binde deg til masten?
Det er mange som har sagt at det der var litt vel dristig. Jeg synes ikke det. For meg har det blitt en fast ting. Men denne gangen kom det ikke noe mer. Jeg er glad det sto på trykk, for jeg elsket å skrive det. Men etterpå bare døde det, og jeg vet ikke hvorfor. Da ble det stille et helt år, og jeg gjorde ikke en dritt.
Hvordan levde du da? Du sto tidlig opp …?
Jeg står opp hver morgen klokka seks. Du må jo det, du skal på jobben, ikke sant. Jeg våkner halv fem og tenker, faen, jeg kan ikke stå opp ennå. Sånn har jeg alltid vært. Det er ikke fordi jeg er et friskt a-menneske, det er bare rent stress. Så står jeg opp klokka seks og sitter og leser i to timer før jeg går ned for å jobbe.
I en annen bygning?
Vi har noen bygninger på gården, ja … Jeg prøvde lenge å skrive, helst fulle setninger, men fikk ikke til noe. Slik har det vært før også, men da har det vært midt i ei bok. Menn i min situasjon sto i bråstopp mer eller mindre i to år. Jeg husker jeg ringte til forleggeren min, hun var på ferie et eller annet sted i Middelhavet. Jeg var rasende og fortvila og sa at dette gidder jeg ikke mer.
Rasende på hvem?
Nei, generelt, liksom. Men jeg syntes hun skulle høre det. Jeg ringte henne og kom med en lang tirade. Hun hørte tålmodig på. Så spurte jeg: «Hva tenker du nå, da?» Da sa hun: «Jeg tenker at det å være forfatter er en veldig vanskelig jobb.» «Ja, det er det!» nesten ropte jeg.
Menn i min situasjon kom ut i 2018, seks år etter den forrige, Jeg nekter. Begge romanene tok lang tid, og begge ble mottatt som mesterverker. Men hvordan oppsto ideen om en journal?
| 19
Det var veldig enkelt. Etter alle de månedene jeg ikke fikk til noen ting, tenkte jeg: «Du er forfatter. Da må du skrive. Hvis ikke er du ikke forfatter.» Jeg måtte skrive. Da var det ikke noe annet jeg kom på. Jeg hadde ikke noe annet. Så jeg gjorde det, og det ble om ikke en besettelse, så noe jeg gjorde nesten hver eneste dag i et halvt år.
Og så skrev du mer på et halvt år enn du pleier å gjøre på fem, seks, syv år …
Åtte. Ni, ti.
Det må ha vært befriende, for her skriver du lett og uanstrengt. Du har heller ikke gått tilbake og redigert?
Jeg har ikke lagt til noe, og jeg har bare strøket noen veldig kleine tirader og noen raserianfall som rettet seg mot personer. Jeg har lov til å være sint på de personene og skjelle og smelle privat, men jeg har ikke rett til å skrive det i ei bok. Selv om det kanskje var god grunn til det, kanskje til og med en offentlig grunn.
Det fins de som gjør det, som Lars Norén?
Ja, men det er en arroganse og en måte å snakke om andre folk på som jeg synes er forkastelig.
Du skriver faktisk ikke veldig pent om Marilynne Robinson, som du mener var nedlatende mot deg?
Men hun hadde gitt ut ei veldig fin bok, og det har jeg skrevet. Hun er forfatter, så det er nok helst det hun vil høre. Men ja, Marilynne Robinson var utrulig