noen få mil sør for sorgen
Terje Holtet Larsen noen få mil sør for sorgen
Roman
forlaget oktober 2024
1. den hemmelige leiligheten
«Hvor mye lenger er det meningen at vi skal vente?» sier hun. «Det går nesten ikke an å puste her.»
Jeg kan stadig se henne for meg. Jeg behøver bare å lukke øynene, så er hun der, like tydelig og levende.
Vi lå nakne ved siden av hverandre i sengen på soveværelset i den hemmelige leiligheten. Jeg forsøkte å late som jeg fremdeles sov. Jeg hadde ikke noe svar å gi henne.
Jeg kunne ha sagt et eller annet, bare for å få henne til å tro at alt dette snart ville være over og at alt ville ordne seg, jeg kunne ha sagt det hun ville ha meg til å si. Men der jeg lå, visste jeg ikke om jeg orket å høre lyden av en stemme jeg ville være tvunget til å gjenkjenne som min egen. Jeg trengte ikke den påminnelsen om hvem jeg var, jeg visste at det ville være den umiskjennelige stemmen til en middelaldrende mann som forsøkte å unngå seg selv.
Det var som hun hadde sagt noen minutter tidligere, det føltes virkelig som om alt oksygenet var blitt sugd ut av værelset. Jeg kan huske at jeg forsøkte å forestille meg tungen ligge uttørret og ubevegelig i munnen, fastklistret til tennene, som om jeg befant meg i en tilstand av neddopet følelsesløshet, en avkreftet skikkelse som nesten hadde opphørt å eksistere og hvis indre organer allerede var i ferd med
å gå i oppløsning. Det må ha vært varmen og utmattelsen som sørget for at jeg gjorde meg sånne forestillinger. Eller det kunne skyldes drømmen hun nettopp hadde vekket meg fra.
Hun kunne umulig forstå hva alt dette egentlig handlet om. Jeg var ikke lenger sikker på om jeg forsto det selv, men hun visste uansett ikke hva jeg holdt inne med, hun kunne tross alt ikke lese tankene mine, og hun hadde ikke levd lenge nok til å la drømmer og minner få noen betydning for hvordan hun oppfattet seg selv. For henne gjaldt bare det livet hun for øyeblikket befant seg i, og det hun hadde foran seg, det fremdeles ulevde. Og kanskje hun hadde rett, kanskje det ikke finnes noe annet.
Men jeg lå der med en følelse av å være en mann som tydeligere enn noen gang kjente at han var i ferd med å slippe opp for taushet. Jo mer han ble tvunget til å snakke, desto mindre ble det igjen av den tausheten han trengte for å utholde seg selv og alle minnene om den han en gang hadde vært, livet før dette, det vil si alt det som hadde tvunget ham til å søke tilflukt i en slags forstummet likegyldighet. Samtidig var han blitt usikker på hvor godt han egentlig husket alt det var meningen at han skulle glemme. En nagende tvil hadde sneket seg inn i hukommelsen.
Jeg hadde håpet at vi kunne bli liggende ved siden av hverandre uten at noe ble sagt, men hun ville det annerledes. Hun dyttet borti meg med skulderen.
«Hvor lenge?» sier hun.
Hun ventet noen sekunder før hun dyttet borti meg én gang til.
«Hvor lenge?»
Stemmen hennes var rastløs og litt gretten. En trassig stemme typisk for alderen, kunne man sannsynligvis si, eller like gjerne typisk for hennes mangel på alder. Det var en stemme uten fravær, en stemme blottet for all tvil om hvem som snakket og hva som ble sagt. Men hun trengte ikke å tvile, hun visste hvem hun var.
«Jeg vet ikke,» sier jeg.
«Tidligere i dag sa du at du hadde alt under kontroll,» sier hun. «Du sa ikke noe om at vi måtte vente på en eller annen fyr som tydeligvis aldri dukker opp, i en leilighet der det ikke finnes noen ting.»
«Ja,» sier jeg.
«Hvorfor sier du ikke det nå?» sier hun.
«Jeg har alt under kontroll,» sier jeg, «men jeg vet ikke hvor lenge vi må vente.»
«Kan du ikke ringe og spørre?» sier hun.
«Nei,» sier jeg, «jeg kan ikke ringe og spørre.»
«Hvorfor ikke?» sier hun. «Du sa at du snakket med ham i går.»
«Da var det han som ringte meg,» sier jeg.
«Og hva så?»
«Man ringer ikke en sånn type for å spørre når han kommer,» sier jeg. «Han sa han skulle komme i løpet av dagen. Det er avtalen. Det eneste vi har å gjøre, er å vente.»
«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder dette,» sier hun. «Jeg er bare så jævlig lei av tullinger. Det er helt klaustrofobisk.»
«Bare ligg stille,» sier jeg. «Ligg stille og pust rolig.»
Vi lå begge på ryggen i den brede sengen og så opp i taket, og det er sånn denne sammenfatningen begynner, sånn
og ikke på noen annen måte, med at vi ligger i den brede sengen og ser opp i taket på soveværelset i den hemmelige leiligheten. Det er sånn det begynner fordi dette er det siste minnet jeg har av henne.
Jeg kjenner bare halve historien, eller en tredjedel av den, eller enda mindre, den delen av historien som jeg selv kan sies å utgjøre, og uansett ikke mer enn hva som burde være mulig å glemme. Resten vil jeg være tvunget til å gjette meg frem til.
Kall det gjerne spekulasjoner. Kall det gjerne en søken etter sannheten, eller noe lignende. Selv tenker jeg på det som et forsøk på ganske enkelt å få det hele til å henge sammen på en eller annen måte, gjøre det forståelig, gi det en slags mening.
Å skrive er en måte å glemme på. Det som er skrevet, kan trygt glemmes; man trenger ikke lenger bære på alle minnene, som aske i en skål man har formet med hendene. Det er en måte å glemme seg selv på, glemme hvem man er, glemme hvem man har vært, glemme fordi man vet at det likevel ikke finnes tilgivelse. Kanskje det er derfor jeg skriver dette. Det finnes ingen annen grunn.
Hun var naken, og det var jeg også. Det var forferdelig varmt på det trange soveværelset. Ettermiddagssolen sto inn gjennom de to vinduene, begge smale og høye og utstyrt med hvite persienner, men ingen av oss orket å reise seg for å blende. Dessuten var persiennene allerede halvveis blendet. Jeg hadde fått beskjed om ikke å åpne vinduene, og jeg visste fra før at det var noe man ikke skulle gjøre; i den hemmelige leiligheten skulle alt forbli urørt, det var
regelen, den uskrevne, om man vil. Når man oppholdt seg der, skulle man late som man ikke eksisterte, og der jeg lå, var det nettopp det jeg forsøkte å late som, at ingen av oss eksisterte.
Hun visste sannsynligvis bare sånn omtrent hvor vi befant oss. Det interesserte henne ikke. Hvis det hadde interessert henne, ville hun ha spurt, men hun spurte ikke, og jeg tror ikke det var fordi hun visste det. Hvor vi befant oss, var noe hun overlot til meg å vite. Jeg visste det helt nøyaktig, og jeg skulle ønske at jeg ikke visste det, for egentlig hadde ingen av oss noe der å gjøre.
Vi burde ha befunnet oss et helt annet sted, der vi kunne ha åpnet vinduene og pustet fritt, et sted ingen andre visste om, og der ingen når som helst kunne låse seg inn og avkreve oss en forklaring.
Jeg kan fremdeles ikke si for sikkert hvorfor jeg valgte å ta henne med til den hemmelige leiligheten. Jeg må ha skjønt at det var en dårlig idé. Det er mulig at jeg virkelig var redd for at hun skulle benytte anledningen til å forsvinne hvis jeg lot henne bli igjen i byen, og denne gangen forsvinne for godt, selv om jeg visste at det før eller senere ville komme til å skje uansett. Det er i så fall den enkleste forklaringen. Jeg foretrekker å holde dette så enkelt som mulig.
Hun hadde selv sagt at hun kjedet seg og gjerne ville bli med på en biltur. Det lot til å overraske henne at jeg faktisk hadde førerkort, det stemte tydeligvis ikke med det inntrykket hun hadde rukket å få av meg, og hun var begeistret for bilen, som så helt ny ut og fremdeles hadde den spesielle lukten nye biler har, en lukt som får deg til å tro at så lenge
du sitter bak rattet, er alt mulig, du kan kjøre akkurat hvor du vil, så langt du vil, eller så lenge du vil. Hun sparket av seg sandalene og plasserte føttene på dashbordet, nærmest som et forvarsel, som om hun skjønte at vi før eller senere ville nå frem til bestemmelsesstedet, og at noe sannsynligvis ville skje. Hun så virkelig ut til å fryde seg der hun satt med mobilen mellom knærne, men hun ante ikke hvor vi skulle eller hvem som ventet oss, så jeg kan ikke si at hun burde ha visst bedre. Det var jeg som burde ha visst bedre. Det må ha vært synet av føttene innsvøpt i de hvite ankelsokkene som fikk meg til å glemme alt annet.
Vi kjørte E 18 sørover. Det karakteristiske landskapet og den solmettede sørlandsidyllen gjorde seg stadig mer gjeldende, og snart ville det hele lukke seg om oss. Jeg husker ikke hvor lenge vi hadde kjørt da hun fortalte hvor glad hun alltid hadde vært i å bade i sjøen. Hun fikk det til å høres som hun kjente seg igjen. Det må ha fått meg til å tenke at hun som jentunge kunne ha tilbrakt somrene et eller annet sted langs sørlandskysten, en idyllisk vik omgitt av forblåste svaberg, der familien hadde et fortryllende sommersted med store, dekorerte blomsterkrukker plassert nettopp der de gjorde seg best, mors urtebed, hvite gardiner som flagret i sommerbrisen, flaggstang med vimpel, egen brygge og utsikt over innseilingen til en av disse såkalte sørlandsperlene, lyse rom innredet med sommermøbler og pyntet med maritime effekter, dager fulle av sol og bading og krabbeteiner og sommerferievenner, og så videre. Det hele som klippet ut av et ukeblad med interiørtips.
Jeg hadde aldri forstått, eller for den saks skyld gjort noe forsøk på å forstå, hvordan tilværelsen egentlig artet seg
for menneskene som bodde i disse uutholdelig innyndende småbyene langs sørlandskysten, og som visste at de hørte hjemme her. Jeg foretrakk å innbille meg at ingen av disse småbyene egentlig eksisterte, at de ikke var annet enn nettopp forestillinger, innyndende hallusinasjoner.
Følelsen som innhentet meg så snart jeg befant meg der, var imidlertid alltid den samme. Det var følelsen av aldri å forstå hva som egentlig ble sagt, og at alt som ble sagt, like gjerne kunne bety noe helt annet, følelsen av at det ikke fantes et eneste menneske man kunne stole på, ingen som ga deg et klart og ærlig svar, bare unnvikende smil fulle av innforståttheter, ordene pakket inn i lag på lag med klebrige tvetydigheter.
Det var følelsen av at ingenting var hva det utga seg for å være. Det var følelsen av at den langsomme, tilsynelatende vennlige og alltid smilende idyllen var gjennomstukket av løgner og forstillelser. Det var en idyllisk omfavnelse som det tydeligvis var umulig å unnslippe, bestående av like deler urokkelig smålighet og klaustrofobisk unnfallenhet, en giftig og tregtflytende idyll foredlet gjennom generasjoner av sleskt krypende sørlendinger, eller noe i den stilen.
Vi passerte avkjøringen til den ene sørlandsbyen etter den andre, hver og en av dem med sin påstått særegne, lavmælte sjarm, sin dovne og sorgløse feriestemning, sin uberegnelige spissborgerlighet og sin bigotte fiendtlighet overfor alt som kan oppleves som fremmed og uforståelig. Alle ga de meg den samme følelsen av å befinne seg et sted som egentlig ikke finnes, følelsen av å gli inn i en upåvirkelig tilstand av ingenting.
Og nå var jeg tilbake i denne.
Jeg kunne naturligvis ha nevnt sørlandsbyen vi nå befant oss i, ved navn, eller i det minste gitt en passe troverdig og detaljert beskrivelse av den, slik at den fremsto som gjenkjennelig for noen hver; jeg kunne ha beskrevet skjærgårdsidyllen, svabergene, de lune vikene, båtlivet, de hvite trehusene og de smale, brolagte smauene, den livlige stemningen langs bryggene i de lyse sommerkveldene, og fremfor alt den insisterende hyggen, den særegne og uimotståelige sørlandssjarmen som forlanger å få legge beslag på enhver som oppholder seg der; jeg foretrekker imidlertid å la alle disse små og enda mindre sørlandsbyene smelte sammen til et sammenhengende drømmelandskap, som en diffus eller utflytende ramme for den stangelandske drømmeverdenen slik jeg opplevde den.
Jeg foretrekker å la alle småbyene langs sørlandskysten forbli akkurat så uvirkelige som jeg alltid opplevde dem, fordi jeg opplevde meg selv som uvirkelig når jeg opptrådte som Stangelands løpegutt og med overdreven iver utførte mine løpeguttærender, og jeg ønsker ikke å gi en etterprøvbar beskrivelse av hvor jeg befant meg, sånn at mine bevegelser for eksempel ville ha latt seg følge på et kart. Det ville være å la henne forsvinne i en etterprøvbar beskrivelse av den sørlandsbyen vi uvegerlig befant oss i, og min opplevelse av disse sørlandsbyene har lite til felles med hvordan de lar seg beskrive. Jeg ønsker å la henne forsvinne nettopp som i en drøm, som en skikkelse i et drømmelandskap, en skikkelse som hele tiden har vært utydelig, uforutsigbar og fullstendig upåvirket av virkelighetens ufravikelige betingelser. Jeg lar henne forsvinne ved at hun umerkelig går i oppløsning for til slutt å bli borte foran
øynene mine. Bare på den måten kan jeg glemme henne sånn som jeg opplevde henne.
Jeg visste ikke hvem hun egentlig var, jeg visste ingenting om hvor hun kom fra, og heldigvis vet jeg ikke hvor det ble av henne. Og det er sånn jeg ønsker å tenke på henne, som en skikkelse i et slags grenselandskap, ikke ulikt det drømmelignende landskapet jeg som Stangelands løpegutt selv hadde en følelse av å befinne meg i. Alt opplevdes så fordømt uvirkelig. Jeg våger ikke å la henne forsvinne på noen annen måte.
Så nei, jeg akter ikke å nevne noen av disse sørlandsbyene ved navn. Det var summen av dem som var det vesentlige.
Alle disse sørlandsbyene fløt over i hverandre og ble til et ubestemmelig drømmelandskap, badet i et skarpt, blendende hvitt lys, befolket av maskerte skikkelser som beveget seg langsomt og lydløst omkring i brolagte gater mellom hvitmalte hus med små hager, en uendelig labyrint av trange smug, og som ikke viste sitt sanne ansikt før de var så nær at man kunne kjenne ånden deres, vammel og inntrengende.
For henne spilte det ingen rolle hvor vi befant oss. Der vi lå, burde vi ha kunnet tenke på oss selv som to unnslupne.
Vi skulle ha vært to mennesker som ikke gadd å bry seg om at følelsen av å være unnsluppet nødvendigvis var et selvbedrag.
Derfor velger jeg å la alle disse sørlandsbyene smelte sammen til én, i en fremstilling som forhåpentligvis ikke på noen måte kan kalles etterprøvbar. Jeg var klar over at Sørlandet, slik jeg opplevde det, var et vrengebilde. Det var aldri virkelighetens sørlandsbyer og kystperler som interesserte meg, men hvordan disse gestaltet den stangelandske
drømmeverdenen. Jeg foretrakk å oppleve denne drømmeverdenen som et mentalt landskap, en tilstand jeg gled inn i hver gang jeg lot meg tilkalle av Stangeland til nye løpeguttoppgaver.
Det var noe uvirkelig ved Stangeland, eller han tilhørte en annen slags virkelighet. Det hendte at jeg forestilte meg ham som et enormt sjødyr som hadde dukket opp fra dypet og lagt seg til rette, slik at skikkelsen hans dekket hele kystlinjen. E18 var hans ryggrad. Bilturen langs E 18 var som en reise inn i hans formørkede sinn. Hver gang han ringte og lot meg forstå at jeg var ønsket lenger sør, som var formuleringen han vanligvis benyttet, var det som på nytt å forsvinne inn i et landskap der tiden, skikkelsene og omgivelsene uopphørlig fløt over i hverandre, antok hverandres former, så å si, for så å flyte tilbake og finne sin opprinnelige form igjen. Jeg kunne forestille meg at jeg befant meg innkapslet i den bisarre stangelandske sørlandsstemningen som en slags bakterie. Og i samme øyeblikk som Stangeland opphørte å eksistere, ville nødvendigvis hans drømmeverden opphøre å eksistere.
Jeg forsøkte å huske drømmen hun hadde vekket meg fra, i håp om at det hadde vært en drøm, i håp om å kunne glemme den. Den hadde vært så altfor levende, jeg kunne fremdeles kjenne den som et press mot lungene, så jeg forsøkte å puste så forsiktig som mulig. Jeg var fremdeles usikker på om jeg nettopp hadde stått ved fotenden av sengen og betraktet den nakne kroppen hennes, om jeg faktisk hadde skreket til henne eller ikke, om jeg virkelig hadde slått henne, om jeg hadde tvunget henne mens hun gråt,
om jeg hadde tatt henne bakfra mens jeg holdt de tynne armene hennes i et fast grep, og om hun blødde.
Det hadde vært en ubehagelig drøm. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med tanken på at det jeg hadde drømt, like godt kunne ha vært noe som nettopp hadde skjedd, og jeg greide ikke å finne noen trøst i at det bare var en drøm. Jeg ville fremdeles være en mann med en hjerne som drømte sånne drømmer, en mann som mer eller mindre ufrivillig henga seg til den typen fantasier så snart han sovnet, og som våknet med en ereksjon så hard at det verket i hele underlivet.
Dessuten måtte jeg holde meg skjerpet. Det hjalp ikke at hver eneste celle i resten av kroppen var lys våken, jeg trengte et våkent hode også. Jeg trengte å holde fast ved overbevisningen om at jeg tross alt visste hvor jeg var og hvorfor jeg befant meg der. Der og da burde alt annet være uten betydning.
Jeg valgte å bli liggende urørlig. Uten at jeg var i stand til å finne noen overbevisende forklaring på hvorfor, hadde jeg plutselig fått en følelse av at alt egentlig var over. Jeg greide ikke å fri meg fra tanken om at dette var slutten. Livet mitt ville nødvendigvis ende her, i denne giftige, sørlandske atmosfæren av stillstand og mild, nærmest kjærtegnende forhånelse. Det måtte være situasjonen som fikk meg til å tenke sånn, den uventede bilturen hit, ventingen, den utmattende varmen og den intense vissheten om hvor vi befant oss. Og drømmen.
Pusten hennes var lett og helt rolig. Den avslørte ikke noe som helst, men det gjorde den nesten aldri. Det siste