Juliane Rui | Oumuamua dikt | forlaget oktober
oumuamua
Juliane fOumuamuaRuiDiktOrlagetOktOber2022
i nnh O l D 9 Evterpes hest 15 Bestemor, hørte du at jeg sa død 45 Hvem skriver før hun er noen 57 Uten ansikt (himmel) 73 Angerhagen 99 Sjeleslaget 133 Evterpe svarer 153 Skogskirke 173 Stormguden
Når guder dør, blir de vakre som mørket i en lukket munn det som blir sagt om lengsel bryter ut i vannspeilet flyr svaner gjennom hodet mitt og fjærene i munnen bruser hvem vet hva guder føler når mennesket åpner munnen før tiden er inne stjerner klynker når de tennes
7
EVTERPES HEST
11
Hver poet lever i sin tid, og jeg sitter på en benk om morgenen og leser om en såret hest, beinet sitter fast i snøen, hver gang rytteren drar i beinet, synker hesten lenger ned i snøen, og rytteren må hente hjelp, det er lang vei tilbake til folk mens hesten venter, stryker jeg den over nakken for å berolige den, lyden hesten lager, er fremmed for meg, og snøen tiner så raskt at jeg ikke vet om den var her, poetens snøtanke jeg får plass på hesteryggen vil tråkke lengselen inn i hovene men hesten er sulten, jeg er trøtt siger ned igjen fra salen den som plukker en frukt planter et tre jeg plukker gråpærer til hesten og meg selv, resten spiser vepsene det er for smått, vi er for få og jeg har aldri drømt om pærer men hesten hviler hodet på skulderen min den eneste bakken som fins
Evterpe vekker meg vil at vi skal ri på hesten kjenne varmen fra mulen den er en lyst som skal få leve jeg har aldri ridd før det var sånt søstrene mine gjorde ble bitt i øret jeg sto i veikanten og lyttet etter hovslagene kjente bakken dirre kommer de tilbake? er de like hele? er hesten like mye min som deres? de gyngende søstrene mine deler en glede og jeg trekker mot lukten av menneske Evterpe sitter på hesten allerede jeg holder henne rundt livet rideturen varer i hundre år og jeg føler det samme du lærte om hengivenhet, sier Evterpe nå rir vi videre ferden varer i to hundre år og jeg begynner å føle meg rastløs du lærte om utholdenhet, sier Evterpe nå rir vi videre
12
13
reisen varer i uoverskuelig tid, og jeg sovner og våkner av Evterpes stemme er du her fortsatt? spør jeg forundret ja, svarer hun rolig det tar tid å leve
Her er det trygt å være hesten er det jeg vet om gress kjevene strammer seg i kulden skal jeg følge hesten? nå går den, og jeg er fremmed i fjellet Evterpe fjerner hestens seletøy og jeg ser at hesten går tilbake drikker vann spiser gress og dør nærer bakken som den åt av gresset vokser opp igjen i hovsporene beiter stemmen min
b estem O r, hørte D u at jeg sa D ø D
Frøet blir funnet i magen til et frossent ekorn tusen års dvale lydlek i trærne jeg drømmer jordlige drømmer hvor lenge får jeg bli? lyset skinner på båren vi bærer den avdøde sammen med jordens bevegelser én gang til
17
18 Mamma, sier far, bøyd over henne i sengen, han legger en hånd på pannen hennes, og den andre på den urolige armen jeg sitter ved fotenden, vinduet har glipe, jeg sier død og angrer bestemor, hørte du at jeg sa død, hvis hørselen svikter sist av sansene jeg hvisker død sidensvans, død oldenborre
Bestemor, kjenner du at jeg tar på huden din griper inn i følelsen du har av å dø vinduet er åpent det er en parkeringsplass utenfor de demente kaller den en sjø og fisken vaker lyser som en fugl på den ene siden av sjøen blir du født på den andre siden dør du hva skulle jeg være redd for? liv?
19
20 Ønsker du var født som fisk og svømte ned i sjøen med meg for å beite på bunnen vannet fryser, og menneske-vi legger seg ned og ser på fiskespeilet der fiske-vi svømmer med opptinte gjeller minst én av oss må leve og lage drikkelyder opp ned i lyset og ikke måle lykke mot lykke
Juliane Rui (f. 1982) debuterte i 2011 med Den hesten er av snø. Oumuamua er hennes femte bok. forfatterportrett: hanne hvattum bokdesign: johanne hjorthol
Evterpe, jeg får ikke sove jeg tenker på poesi fra lengselens begynnelse så diktet på meg med sine blå himmeløyne så med sine utdypa øyne og blikkets dveling er diktets drøm? jeg ser deg, Evterpe du lister deg gjennom hagen min nattestid drar flagrende gavebånd ut av søppelkassen der står du og nøler redd for din egen lov? greinene skjelver over oss hvem skriver før hun er noen? FORLAGET OKTOBER