Laline Paull, Biene

LESEPRØVE

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 3

L a l i n e Pau l l

biene Oversatt av meret e a lfs en

forlaget oktober 2015

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 4

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 7

1

c e l l e n va r t r a n g , og luften varm og stinkende. Hvert ledd i kroppen hennes verket etter den paniske vrikkingen mot veggene, hodet var trykket inn i brystet og hun hadde krampe i bena, men strevet bar frukter – den ene veggen ga litt etter. Hun sparket til av alle krefter, og kjente noe revne og gå i knas. Hun presset og slet og bet til det ble et taggete hull ut mot den friskere luften utenfor cellen.

Hun fikk halt kroppen ut gjennom hullet, og dumpet ut i en fremmed verden. Hjernen fyltes av sprakende støy, bakken dundret og ristet og tusen dufter lammet sansene hennes. Hun hadde nok med å puste. Litt etter litt avtok ristingen og støyen, og duftene løste seg opp i luften. Den stive kroppen foldet seg ut, og hun ble roligere idet kunnskapen strømmet inn og fylte sinnet hennes.

Dette var ankomsthallen, og hun var en arbeider.

Hun var av ætten Flora, og nummeret hennes var 717.

Trygg på sin første arbeidsoppgave gikk hun i gang med å rengjøre cellen sin. I den voldsomme kampen for å klekkes ut hadde hun knust hele ytterveggen, i motsetning til de mer 7|

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 8

forsiktige naboene. Hun kikket og gjorde som dem, la brokkene av bygningsmasse i en pen haug ved siden av ruinene. Arbeidet klarnet sansene hennes, og hun oppdaget at ankomsthallen var enorm, og at vibrasjonene i luften endret seg fra område til område.

Rad på rad med celler som hennes strakte seg mot det fjerne. Bortest var cellene stille, de bare vibrerte litt, som om beboerne ennå sov. Nærmest henne var det stor aktivitet, med mange kamre som nylig var knust og rengjort, og mange flere som var i ferd med å briste og falle sammen ved ankomsten av nye bier. Naboenes ulike dufter kom også i fokus, noen milde, andre skarpere, alle gode å kjenne på.

Med harde, uregelmessige dunk i gulvet kom en ung hunn løpende bortover korridoren mellom cellene med et skrekkslagent uttrykk i ansiktet.

«Holdt!» Skarpe stemmer gjallet fra begge ender av korridoren, og en sterk, bitter duft fylte luften. Alle biene sto stille, men den unge bien snublet og falt over Floras haug med bygningsrester. Så kravlet hun inn i restene av den ødelagte cellen og krøp sammen i hjørnet med de små hendene løftet.

Innhyllet i en bitter lukt som skjulte ansiktene og gjorde dem identiske, kom de mørke skikkelsene skridende bortover korridoren mot Flora. De skubbet henne vekk og halte frem den gråtende ungbien. Synet av pigghanskene deres utløste et anfall av frykt som frigjorde mer kunnskap i Floras hjerne. Dette var politibier.

«Du flyktet fra inspeksjonen.» Den ene trakk i vingene til jenta, mens en annen undersøkte de fire ennå våte membranene. Den ene var skrukkete i kanten. |8

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 9

«Skån meg!» ropte hun. «Jeg behøver ikke å fly, jeg kan gjøre nytte på annen måte –» «Misdannelser er sykdom. Misdannelser er forbudt.»

Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren.

«Du der.» En underlig, raspende stemme snakket til Flora.

Hun visste ikke hvem av dem som snakket, men stirret på de svarte krokene på baksiden av bena deres. «Stå stille.» Lange, svarte krumpassere sprang frem fra hanskene, og de målte høyden hennes. «For stort avvik. Abnorm.»

«Takk, konstabler.» En vennlig stemme og en deilig duft.

Politibiene slapp Flora. De bøyde seg for en høy, velpleid bie med nydelig ansikt.

«Søster Salvie, denne her er grusomt stygg.»

«Og altfor stor.»

«Det ser slik ut. Takk, konstabler, dere kan gå.»

Søster Salvie ventet til de hadde gått. Hun smilte til Flora.

«Du gjør rett i å frykte dem. Stå stille mens jeg avleser ætten din –» «Jeg er Flora 717.»

Søster Salvie løftet antennene. «En renholdsarbeider som snakker! Det må jeg si …»

Flora stirret på det gyllenbrune ansiktet med de store, mørke øynene. «Skal jeg drepes?»

«Still aldri spørsmål til en prestinne.» Søster Salvie strøk hendene ned langs sidene av ansiktet til Flora. «Åpne munnen.» Hun kikket inn i den. «Kanskje.» Så bøyde hun hodet over munnen til Flora og lot en gyllen honningdråpe falle ned i den.

9|

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 10

Virkningen var umiddelbar og forbløffende. Klarhet gjennomstrømmet Floras sinn, og kroppen hennes fyltes med kraft. Hun forsto at søster Salvie ville at hun skulle følge etter henne uten å si noe, og at hun skulle gjøre som hun sa.

På vei bortover korridoren merket hun seg at samtlige bier vendte blikket bort og fikk det travelt med et eller annet, og at liket av den unge arbeideren allerede var langt foran dem, i munnen på en mørk, krumbøyd bie som gikk langs rennesteinen. Det var mange flere av samme slag som alle gikk langs ytterkanten av korridoren. Noen bar på bylter med tilsmusset voks, andre skurte ødelagte celler. Ingen så opp.

«De er dine ættesøstre.» Søster Salvie fulgte blikket til Flora. «Stumme, alle sammen. Du skal snart slutte deg til dem i Renhold og yte verdifulle tjenester for kuben. Men først et privat eksperiment.» Hun smilte til Flora. «Kom.» Flora fulgte villig med. Drapet var allerede glemt, nå lengtet hun bare etter å smake mer honning.

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 66

9

alarmferomonet, som var utlagt med små mellomrom hele veien langs landingsbrettet, sendte signalene sine ut i frukthagen. De siste samlerne skyndte seg inn idet en fæl, fremmed lukt blandet seg med den, søt og bedervet som råtten frukt. Den kom fra den glorete klyngen med veps som svirret rundt like ved kuben, drukne og spottende. Flora kunne høre søstrene rope at hun måtte skynde seg, men da hun fløy inn gjennom de tilsvinte markeringene vepsene la etter seg, vendte de det svarte blikket sitt mot henne og svirret med broddene.

Flora svingte seg opp igjen på en smal egg av luft, og vepsene hylte av latter fordi hun var så feig – før hun kastet seg mot en av dem så det motbydelige kreket fór inn mellom eplegrenene. Kroppskontakten med vepsen gjorde henne rasende, og hun presset seg høyere opp på jakt etter en til. Men vepsene var allerede over henne og summet høylytt og rasende der de hang i luften. Det skulle ikke få skje igjen.

«Skitne djevler!» ropte en av Tistel-vaktene til vepsene.

«Hedninger!» Men de dirrende antennene talte et språk som ikke var fullt så bråkjekt. | 66

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 67

Flora slapp seg ned på landingsbrettet mellom vaktene.

Hun kjente lukten fra de pumpende kampkjertlene deres og visste at hennes egne sprutet like sterkt, men en bølge av frykt kom inne fra kuben.

«Sånn går det,» mumlet en annen vakt med lav stemme, «når vi lar det ligge honning på brettet. Vi skriker ut om vår rikdom for Myriadene, ingen gjør rent, alle styrter ut og ter seg som tullinger så snart solen skinner –» Hun sprutet en svær stråle kampduft ut i luften, og vepsene lo skingrende. De returnerte utfordringen med en skikkelig byge av sin egen beske lukt, og de sleipe partiklene la seg på landingsbrettet.

«Nærmere!» skrek den første Tistelen som hadde ytret seg.

Antennene hennes var stive av sinne. «Jeg kan ikke lukte dere før jeg stikker dolken min inn mellom de skitne platene deres.» Hun sendte også en ladning fra kampkjertelen mot dem.

«Ditt fete, udugelige krek!» ropte en av vepsene tilbake og gjorde piruetter for å vise den smale midjen sin. «Hva var det der for en ynkelig stråle? Du kan sikkert ikke fly engang!»

Vennene hennes spant i luften og hveste av latter.

«Stopp!» En ny Tistel holdt kollegaen sin tilbake. «De prøver bare å erte oss på seg.» Hun gjorde tegn til Flora. «Du er stor og modig – gå inn og hold dem tilbake.»

Søstrene sto tett i tett, tause, med sprutende kampkjertler og våpnene klare. Lukten av frykt sivet ut her og der, men hver eneste søster hadde antennene rettet fremover, og ingen ga etter for den. Flora ventet i fortroppen mens Tistlene pumpet ut bølge på bølge med kampduft, men det var stille i hagen.

67 |

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 68

Biene ventet. De begynte å summe. Kanskje vepsene hadde dratt sin vei. De hadde vingene i klem, varmen steg og det gikk en bølge av irritasjon gjennom flokken. Men så! En bølge av bitter luft strømmet inn, og alle føtter kjente den tunge, fremmede vibrasjonen idet en stor veps landet på brettet. De hørte kamplyder, og så kom en knasende lyd. En Tistel-vakt skrek, og så én til. Flora sto i fremste rekke og så alt sammen.

Vepsen var en diger hunn med striper i sitrongult og skinnende svart. Hodet var like stort som tre søstres, og hun brukte de skarpe klørne til å plukke opp vaktene én etter én, og drepte dem med ett glefs av de kraftige kjevene. Så la hun de lange antennene flatt, krøp sammen og kikket inn i kuben.

Alle biene skalv av frykt ved synet av de glitrende, ondskapsfulle øynene, men ingen rørte seg. Flora stirret tilbake på vepsen og kjente dolken gli ut. Vepsen smilte til henne.

«Nei så søt …» Hun sendte en piskesnert av den sure lukten sin inn i korridoren. Den la seg rundt antennene til snesevis av bier, som skrek i sinne og avsky. Hun presset det digre fjeset lenger inn og stengte for lyset.

«Vær hilset,» hveste hun lavt, «mine søte, saftige kusiner.»

Kloen hennes hogg inn i kuben, så nær at Flora så innvollene på spissen av den og luktet Tistel-blod. Hun kjørte klørne hardere ned i voksen for ikke å legge på sprang. Fra kubens indre nådde en svak vibrasjon henne. Hun hørte den inne i hodet.

Bli stående. Hold stand og vent.

Flora klorte seg fast i voksen og holdt blikket til vepsen.

Vepsen så henne mildt inn i øynene og manet henne til å komme nærmere. Den fæle duften ble sterkere. | 68

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 69

Lur henne nærmere, sa tanken i Floras hode. Lokk henne, lokk henne …

Flora tok et skritt bakover, og alle søstrene flyttet seg med henne. Vibrasjonen i voksen tiltok, og søstrene merket det også. Hun slapp ikke vepsens blikk.

Lokk henne. Lur henne.

Flora lot antennene dirre, og vepsen presset seg lenger inn.

«Er du den utvalgte, skal det bli deg?» Stemmen var lav og enstonig, men blikket var hardt og beregnende. «For et festmåltid du blir, lille kusine …» Vepsen lirket seg lenger inn i kubeinngangen, og Flora greide ikke å holde frykten tilbake, for med søstrene så tett bak seg hadde hun ingen mulighet til retrett fra en kamp på liv og død.

Vepsekroppen skrapte mot kubegulvet. Fire av de seks albuene hennes var inne, og det var ikke annet lys å se enn de gule stripene i fjeset hennes. Flora grov seg ned i voksen igjen, men stemmen i hodet var taus. Hun ville bli den første til å dø, men hun skulle kjempe for søstrenes liv, for Hellige Mors liv.

Hun åpnet vingene, og hørte alle søstrene gjøre det samme.

«Nei,» kurret vepsen og trakk det siste benparet inn i kuben. «Vi burde ikke slåss, jeg vil bare ta deg med så du kan hilse på bar…na, alle de sultne … små … barna –» En klo hogg til, og hun lo. «Beklager, du er bare så lekker.»

LOKK HENNE …

Stemmen var klar og sterk i Floras hode. Hun klynket og trakk seg unna, og vepsen krøp inn etter henne. Lukten var kvelende, og den lave hvesingen gjorde Flora stiv av skrekk.

Hun merket at søstrene hadde krøpet ut i kantene og at flere 69 |

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 70

var kommet til bakfra. Det var ikke plass til å røre seg. Udyret samlet seg til sprang.

NÅ!

Flora brølte det ut idet vepsen gikk til angrep. Hun hoppet opp på ryggen av udyret og krafset etter grep på den glatte rustningen.

Vepsen hveste og snodde seg, avsindig av raseri. Den ene søsteren etter den andre skrek idet hun bet hodet av dem med kjevene og rev opp magen på dem med klørne. Flora kjempet seg opp til hodet på vepsen og de veivende, svarte piskene av noen antenner. Hun fikk tatt den ene i munnen og bet til.

Vepsen skrek til og kastet seg mot veggene i et forsøk på å knuse angriperen mot dem. Flora klamret seg fast og spyttet ut det motbydelige blodet. Under henne gjøv søstrene løs på den fektende fienden. Så hev Flora seg over den andre antennen og brakk den av hodet på vepsen så grønt blod fosset ut av hullet. Den blindede vepsen hylte av smerte og raseri mens den drepte søster etter søster, men hun var én mot mange, og biene fortsatte å strømme til helt til de stikkende og bitende kroppene deres dekket vepsen og holdt henne fast så hun ikke kunne røre seg.

Så slo de med vingene, fort og rasende, til luften ble så varm at de nesten ikke fikk puste selv. Vepsen var sterk og fortsatte å kjempe, men hun ble svakere, og så var det slutt.

Først da lukten hennes endret seg og biene hørte den dumpe knakingen av skallet som sprakk i varmen, sluttet de å vifte.

Den store vepsen lå død, og det samme gjorde hundrevis av tapre søstre nærmest henne, drept av den voldsomme varmen. Mange andre var kvestet i kampen, og ute på | 70

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 71

landingsbrettet lå falne Tistel-søstre døde eller lemlestede i solen. Luften var mettet av den motbydelige lukten av veps og bieblod, men kuben var reddet.

Den døde vepsen var et gruoppvekkende syn. De digre, glitrende, svarte øynene var kokt hvite, og der antennerøttene hadde vært, var det to grønne blodblemmer. Flora var uskadd og gikk i gang med å hjelpe de sårede søstrene. Flere bier kom løpende fra alle kanter av kuben med ampuller med hellig propolis for å binde opp sprukkent skall på dem som ennå levde, men de døde og sårede var talløse.

Flora bar falne søstre ut i solskinnet på landingsbrettet og la dem forsiktig ned, vel vitende om at de aldri ville vende tilbake. Mange lå med knuste lemmer og store smerter. Flora stoppet for å trøste én, en robust liten Groblad med halve ansiktet borte. Salvie-prestinner gikk mellom de døende for å velsigne dem med Dronningens kjærlighet og gjøre døden lettere. Særlig én fanget Floras oppmerksomhet. Solen skinte i den lyse pelsen. Prestinnen snudde seg. Flora kjente det sterke blikket på seg, og visste at de hadde møttes før. Hun gikk fort inn i kuben og bort til gruppen av renholdsarbeidere som hadde samlet seg ved liket av vepsen.

De var ville i blikket og livredde for det digre kadaveret, helt til Flora spyttet ut en munnfull vepseblod og tok tak i ett av bena. Det løsnet fra kroppen da hun dro i det, og renholdsarbeiderne brølte begeistret. Nå var de ikke redde lenger, de kastet seg over vepsen, rev levningene fra hverandre og bar dem ut. Kamplukten hadde spredt seg i luften vidt omkring, så de gjenværende Tistel-vaktene lot dem slynge bitene over kanten av brettet.

71 |

paull biene mat_paull biene. mat 30.12.14 21:55 Side 72

Bier av alle ætter skrubbet i vei på landingsbrettet for å få vekk den motbydelige lukten av veps, og for hvert område som ble rengjort, gikk prestinnene langs kanten og la ut nye markører for å rense og vigsle kuben på nytt. Søstre lette etter døde av sin egen ætt, og prestinnene sto ving mot ving og sang Den hellige tonen mens selv de fryktsomme husbiene trådte frem for å fly de døde til gravstedet. Flora lette også, men ingen renholdsarbeidere hadde falt.

«Din ætt slåss ikke.» Det var søster Salvie, den lyse prestinnen som hadde tatt Flora med først til fødestuen og siden til forvaringscellen. «Men du gjorde det, og kjempet tappert.

Hvorfor rømte du ikke inn i kuben?»

«Stemmen i hodet.» Flora følte ingen frykt. «Den sa hva jeg skulle gjøre.»

Søster Salvie så lenge på henne.

«Det var Kubens Ånd. Den har også helbredet tungen din.» Prestinnen la antennene sine mot Floras, og igjen ble hennes sjel fylt av den guddommelige duften av Dronningens kjærlighet. «Du er sannelig uvanlig.»

«Er Hellige Mor i trygghet?»

«Flere spørsmål … Ja, det er hun. Og ifølge vår eldgamle lov skal en søster som blir redskap for Kubens Ånd når det er fare på ferde, uansett ætt, få møte Henne. Om hun overlever. Og det ser det ut til at du har gjort.» Hun klappet i hendene, og seks vakre, unge bier dukket opp ved siden av henne. Alle bar friske slør av Dronningens kjærlighet som gjorde ansiktene deres regnbueskimrende.

«Dette er Dronningens terner. Gå med dem, og adlyd dem.»