Quyhn Tran - I den svale skyggen

Tran. I den svale skyggen. omsl.qxp_Layout 1 11.04.2022 12:09 Side 1

Quynh Tran

VINNER AV RUNEBERGPRISEN 2022

Finlandssvenske Quynh Tran (f. 1989) har gått på forfatterskolen på Biskops Arnö og jobber i dag som psykolog i Malmø. I den svale skyggen er hans debut som forfatter. For denne mottok han Svenska Yles litteraturpris 2021, finske Borås Tidnings debutantpris og den prestisjetunge finske Runebergprisen 2022.

I Jakobstad utgjør familiens leilighet et eget lite univers. Má snakker med venninner i telefonen og lyver om henrykkelsen det nye landet har satt henne i. Hieu er det ingen som vet hvor befinner seg, men det ryktes at han ofte er å se utenfor grillkiosken, at han står med åpne skjorteknapper, omgitt av mennesker med store bukser.

Og en dag banker politiet på døren.

Forfatterportrett: Kevin Chang Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 7 7 8

H UFVUDSTADS BLADET, FINLAND

«en gjennomtenkt debut der de store hendelsene bevisst havner i skyggen ...

Det gjør I den svale skyggen til en kompleks, finstemt og sørgelig debut.

Den fortjener å dras ut i lyset» SYDSVENS KAN, SVERIGE

«Med stor følsomhet for detaljer og et stramt, slående språk forteller Quynh Tran om sterke familiebånd og om emigrantens evige hjemløshet» VI LÄS ER, SVERIGE

FORLAGET OKTOBER

I den svale skyggen er en billedsterk roman om kjærlighet, utenforskap og fremtidshåp, og om hva det vil si å måtte finne seg selv opp på nytt.

«en vellykket og verdifull debut – ikke bare som prosakunst, men også som innblikk i en innvandrerkultur man relativt sjelden hører om»

Quynh Tran I den svale skyggen

En dag på 1990-tallet ankommer et dusin vietnamesere den lille byen Jakobstad vest i Finland. Blant dem er det en familie på tre.

Moren, Má, som omsider får seg jobb på vaskeri, og som konstant drømmer om penger. Storebroren, Hieu, som bare lengter etter å komme seg ut av leiligheten, ut til de vakre jentene. Og den navnløse lillebroren, som ser og registrerer alt med en opphøyd, poetisk oppmerksomhet.

I den svale skyggen R O MA N | FORLAGET OKTOBER

«Quynh Tran skriver en vakker, mettet prosa ... Helheten vokser, og sakte veves leseren inn i romanens språkverden» EXPRES S EN, SVERIGE

Tran. I den svale skyggen. omsl.qxp_Layout 1 11.04.2022 12:09 Side 1

Quynh Tran

VINNER AV RUNEBERGPRISEN 2022

Finlandssvenske Quynh Tran (f. 1989) har gått på forfatterskolen på Biskops Arnö og jobber i dag som psykolog i Malmø. I den svale skyggen er hans debut som forfatter. For denne mottok han Svenska Yles litteraturpris 2021, finske Borås Tidnings debutantpris og den prestisjetunge finske Runebergprisen 2022.

I Jakobstad utgjør familiens leilighet et eget lite univers. Má snakker med venninner i telefonen og lyver om henrykkelsen det nye landet har satt henne i. Hieu er det ingen som vet hvor befinner seg, men det ryktes at han ofte er å se utenfor grillkiosken, at han står med åpne skjorteknapper, omgitt av mennesker med store bukser.

Og en dag banker politiet på døren.

Forfatterportrett: Kevin Chang Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 7 7 8

H UFVUDSTADS BLADET, FINLAND

«en gjennomtenkt debut der de store hendelsene bevisst havner i skyggen ...

Det gjør I den svale skyggen til en kompleks, finstemt og sørgelig debut.

Den fortjener å dras ut i lyset» SYDSVENS KAN, SVERIGE

«Med stor følsomhet for detaljer og et stramt, slående språk forteller Quynh Tran om sterke familiebånd og om emigrantens evige hjemløshet» VI LÄS ER, SVERIGE

FORLAGET OKTOBER

I den svale skyggen er en billedsterk roman om kjærlighet, utenforskap og fremtidshåp, og om hva det vil si å måtte finne seg selv opp på nytt.

«en vellykket og verdifull debut – ikke bare som prosakunst, men også som innblikk i en innvandrerkultur man relativt sjelden hører om»

Quynh Tran I den svale skyggen

En dag på 1990-tallet ankommer et dusin vietnamesere den lille byen Jakobstad vest i Finland. Blant dem er det en familie på tre.

Moren, Má, som omsider får seg jobb på vaskeri, og som konstant drømmer om penger. Storebroren, Hieu, som bare lengter etter å komme seg ut av leiligheten, ut til de vakre jentene. Og den navnløse lillebroren, som ser og registrerer alt med en opphøyd, poetisk oppmerksomhet.

I den svale skyggen R O MA N | FORLAGET OKTOBER

«Quynh Tran skriver en vakker, mettet prosa ... Helheten vokser, og sakte veves leseren inn i romanens språkverden» EXPRES S EN, SVERIGE

i den svale skyggen

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 1

08.04.2022 10:50

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 2

08.04.2022 10:50

Quynh Tran

i den svale sk yggen Roman

Oversatt av Gunstein Bakke

forlaget oktober 2022

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 3

08.04.2022 10:50

quynh tran I den svale skyggen Originalens tittel: Skugga och svalka Copyright: © Quynh Tran, først utgitt av Norstedts, Sverige, i 2021 Utgitt med tillatelse fra Norstedts Agency Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2022 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: Munken Print Cream 80 g, 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2022 Første opplag, 2022 Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversettelsen er finansiert av Nordisk ministerråd

isbn 978-82-495-2477-8 www.oktober.no

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 4

08.04.2022 10:50

nei takk, ha det bra I flere uker hadde hun sagt det: at en morgen ville jeg bli nødt til å følge med henne ut. Det eneste jeg skulle gjøre, det eneste jeg behøvde å tenke på, var å se ­ynkelig ut.

Så vi øvde.

Gjør det … Se ynkelig ut.

Blikket mer samlet, leppene løsere, aldri i trutmunn eller strammet.

Sånn.

Má begynte å fnise. Jeg tok ikke blikket til meg, men lot det hvile der tapetet møtte gulvet, og fulgte siden listen rundt hjørnet, ut på kjøkkenet. Et langsomt, svært løst blikk.

En morgen vekket hun meg med hender som strøk langs tinningene, over øynene. Hieu lå ennå i sengen sin, midt imot min. Vi snek oss ut. Det var altfor tidlig, og Má og jeg var på vei ut.

Tidlig vår. Blek, rosa sol.

Supermarkedet hadde nettopp åpnet for dagen, og stamklientellet stod alt ved spilleautomatene. Má ba om å få treffe sjefen. Vi fikk treffe arbeidslederen. Hun lurte på om Má kunne finsk.

5

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 5

08.04.2022 10:50

Vi gikk til kjøttfabrikken. Arbeidslederen lurte på om Má var sterk.

Vi gikk mot sentrum. Má ville prøve blomsterbutik­ ken, selv om hun ikke kunne noe om blomster. Ved de første trafikklysene, bare noen steinkast fra de ­livligste gatene, stoppet vi. Rundt hjørnet skimtet vi ­skolefasaden av gulmalt stein. Vi var på vei over gata da hun kom på at skoledagen min snart begynte. Hun kikket på armbåndsuret.

Ha det bra, perlen min.

Det var det hun sa.

Jeg gikk mot barna som lekte i skolegården – det var den flotteste skolen i byen – og Má gjorde vendereis, hjemover.

Neste morgen vekket hun meg like tidlig, og vi gikk rett til blomsterbutikken. Det var fuktig der, vinduene var helt dekket av dugg. Vi ble møtt av en eldre dame som gjerne kunne tenke seg å ringe sjefen. Ettersom vi var de første som var innom, sa hun. Jeg kikket på blomstene (begonia, pelargonia, solhatt) mens damen beskrev Má for sjefen: «Blid, søt, ja, hva skal man si … søt.» Hun la på og snudde seg mot oss. Hun hadde gode nyheter, hun kunne knapt holde seg.

Magnus kunne tenke seg å tilby en praksisplass …

Má avbrøt henne midt i setningen: «Praksis, nei takk, ha det bra», og så var vi på vei mot døra.

«Praksis.»

«Nei takk.»

«Ha det bra.»

En utrolig svensk.

6

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 6

08.04.2022 10:50

Jeg snudde meg for å vinke til damen, men hun stod allerede med ryggen til, bøyd over en enorm jordhaug som rant ned mot føttene hennes som brunt vann. Hele fremtoningen hennes, så dorsk og myk.

Da Má vekket meg neste morgen, fikk jeg et ­umulig innfall: Jeg kunne ikke utstå henne, jeg ville nesten spytte henne i det dystre ansiktet. Vi gikk til vaskeriet som lå rett rundt hjørnet, like i nærheten.

Hun ble ansatt.

Hun skulle jobbe hver helg, fredag til søndag, ettermiddag til kveld. Hun skulle begynne i juni. Det er v­ eldig bra, sa hun, språkkursene slutter i mai.

Jeg løp til skolen.

Om ettermiddagen, da jeg kom hjem, stod hun på dørstokken mellom kjøkkenet og gangen og var liksom forberedt. Hun sa at jeg ikke hadde behøvd å bli med henne, at det bare hadde vært for sikkerhets skyld, at hun uansett ville fått jobben. Hun hadde ikke engang hatt lyst på den. Jeg spurte hvorfor, og hun sa at det jobbet så mange vietnamesere der.

Tidlig middag. Hieu hadde satt seg nærmest kjøkken­ vinduet. Små svetteflekker på skjorta. Han satt og støttet seg med albuene på bordet som for å kjøle seg ned.

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 7

08.04.2022 10:50

omvei I helgene, når alle var hjemme, kunne jeg våkne av et stille og mykt fallende regn. Hieus sammenkrøllede laken i den andre enden av rommet. Jeg lukket øynene og sovnet igjen. En dag som for lengst hadde begynt.

Regnet som slo stadig svakere mot vannbrettet av blikk, det kjølige regnet over vindusrutene, som om de var min egen hud.

Lydene fra stua en sen morgen. De spiste der ute. Jeg forestilte meg det, at de spiste og så på tv – ut på kjøkkenet, tilbake inn på stua, ut på balkongen: at de etter tur kikket ned på den fuktige vårgata, helt mild og blank av regnet og trafikken – til kjøkkenet og tilbake ut til tv-en med munnen full, tyggende. Balkongdøra som ble stående åpen. Et svalende drag, føyelig og langsomt.

Måkene hadde stilnet, bilene var borte fra p ­ arkeringen.

En natt som hadde rent over. Jeg stod opp og gikk inn til dem. Et dempet lys. Tennis på tv. Maten lå halvvarm i glasskålene.

Noen kvelder fikk jeg et innfall og dro ut til boligmesseområdet, der jeg satte meg på en av benkene og kikket ut over vannet. Eldre par som var ute og trimmet, passerte nær den nesten isfrie havbukten. Raske, vennlige 8

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 8

08.04.2022 10:50

blikk. Hundeeiere og hundene deres som av og til stoppet opp. De fremmede hundene som rykkvis nærmet seg og siden stod ubevegelige inntil hverandre og nølte: de spente, sandfargede hundekroppene i gatelyktenes melkeaktige skinn, helt stille bortsett fra neseborene som utvidet og lukket seg med ujevne mellomrom.

Det begynte å blåse. Folk ble borte fra balkongene, lukket døra bak seg. Tretoppene ble mørkere mot himmelen.

I stedet for den korteste veien, som gikk forbi de gamle trehuskvarterene, tok jeg en omvei hjem. Jeg skrådde over parkeringsplassen som hørte til ­kjøpesenteret. Ved trafikklysene stod det en enslig kvinne med en papirpose i hånden, bøyd over måkene som flokket seg rundt henne. Hun smilte. De aller minste måkeungene stod og hoppet på stedet. Med blikket fulgte de kvinnens hånd ned i posen. Siden ble myke brødbiter slengt over dem, og skrålet deres gjallet nedover gata, i underlig samklang med tomgangsduren fra parkeringen bak kjøpe­senteret.

Det hendte at Hieu var hjemme når jeg kom hjem.

Da sparket jeg av meg skoene så det hørtes.

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 9

08.04.2022 10:50

forskudd Hver fredag ettermiddag hadde Hieu med seg melk og honningmarinerte kyllingklubber som han stekte i ovnen. Den karamellaktige lukten lokket meg til seg, jeg klatret opp og ned på kjøkkenstolene, satte meg på huk eller stod på kne foran ovnen. Gjennom den grønne glansen i ovnsvinduet studerte jeg ­forvandlingen: ­kyllingens ytterste, klissete hinne som ble hard og brent.

Vi spiste ofte uten henne.

Av og til kom hun hjem sent. Da kokte Hieu opp vann, og vi satt på kjøkkenet med hver vår kopp te.

Stille og tause satt vi der mens hun rørte kyllingen ned i den klebrige risen og lot fettet og fargene få renne av før hun tok den første biten.

Stakkars barn … samme mat hver eneste dag … for en smørje …

Deretter forsvant hun inn på badet.

Det var allerede en god stund siden hun hadde fortalt om lukten fra restaurantklærne, de som kom til vaskeriet i store mengder, som på avstand så ut, som isbreer der de tårnet seg opp i de høye, gitrede hyllevognene av stål, restaurantklærne som når de ble brettet ut, viste seg å være helt klebrige: flekker av olje langs ermene, brunt kliss i linningene, den stikkende lukten som det ikke 10

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 10

08.04.2022 10:50

var mulig å bli kvitt når den først hadde boret seg fast, hvordan hun hadde gjort sitt beste for å unngå den og ikke latt det som var skittent, komme i direkte ­kontakt med huden.

Den hvite arbeidsfrakken hang på en enslig krok i gangen. Allerede den første dagen hadde vi inspisert den nøye, vrengt ermene ut inn, kikket bak knappene, i de svære lommene, og alt hadde vært hvitt, til og med sømmene var hvite, og så var det den beske, sitrus­aktige lukten.

Vi lurte på ting hver for oss, på hver vår kant. ­Likevel hendte det hun dukket opp i samtalene våre, Má, og vaskeriet, det som foregikk der. Hun jobbet overtid ­stadig oftere.

Vi begynte å sitte sammen, Hieu og jeg, foran tv-en, ved kjøkkenbordet, på balkongen, og vi funderte høyt på hva slags vaskemiddel de brukte, om de gikk med plasthansker, om ikke hendene hennes ellers ville bli etset i stykker, om de stod eller satt når de sorterte vasken, om varmen, varmen fra strykejernene, fra m ­ askinene, aggregatene, det glinsende ansiktet hennes, lukten som ifølge henne kunne feste seg som en hinne over armer og bein, som ikke ble borte uansett hvor mye man dusjet, hvordan sjefen så ut, og arbeidsfrakken, hvordan den kunne lukte på den måten der den hang på veggen i gangen.

Når hun kom hjem, ble det stille. Som av ærefrykt overfor en ny slags skjørhet hos henne – den nye, nervøse latteren hennes – tidde vi.

En kveld tok Hieu mot til seg. Med skjelvende stemme lurte han på om vi ikke kunne få komme 11

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 11

08.04.2022 10:50

innom og hilse på henne på vaskeriet en dag. Det lå jo så nærme. Da himlet hun med øynene og fnøs, lo. Det fikk vi under ingen omstendigheter gjøre.

Má fikk lønn mot slutten av hver måned. Iblant, som da vi kjøpte de røde plaststolene til kjøkkenet, kunne hun be om forskudd.

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 12

08.04.2022 10:50

foto elite Bøkene til Hieu lå overalt i leiligheten. Jeg så ham aldri lese, men de var alltid slitt. Han gjorde slik enkelte gjør med bøker: skrapte, luktet.

Når ingen var hjemme, bladde jeg i dem. Det var i Litteraturhistorie (helhvitt omslag), i margen skrått overfor et portrett av Hagar Olsson, at jeg første gang støtte på Isabella. Det var skrevet med omhu, i tynn blyantstrek, med rette linjer og nøye avstemte buer etter alle håndskriftens regler. Rett og slett: forseggjort.

På hver eneste side i religionsboka (illrødt om­­slag): Isabella i trykkskrift, Isabella i løkkeskrift, og etter knapt hundre sider: Isabella i versaler, Isabella i rødt og lilla, blått og oransje, Isabella i grafiske, flerdimensjonale bokstaver, skraverte ut over sine kanter, inn over t­ eksten og illustrasjonene som viste Jesu siste dager.

Mot slutten av våren var det skoleavslutning. Gymsalen ble fylt til bristepunktet av elever og foresatte, p­ ersonale, barn fra andre skoler. Vi satt tett i tett. Håndflatene brant, spenningen var ulidelig. En etter en gikk vi frem i prosjektørlyset. Nå og da, ikke ofte, men mer enn én gang, gikk det et sus gjennom publikum. De nærmeste klappet hardest, fotograferte mest. Også Má hadde 13

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 13

08.04.2022 10:50

med seg kamera. Et nytt kamera: Kvelden i forveien hadde hun sittet med det i fanget, sammen med de små manua­lene. På kjøkkenet, hele kvelden.

Det var Hieus siste skoleavslutning på Lagmans skole. Jeg gikk ut av andre klasse, han gikk ut av sjette.

Ifølge tradisjonen var det den eldste klassens ansvar å avslutte festen. Munnene deres: åh, åh, åh, betoningen var utsøkt, sangen økte i volum og stemmene flettet seg i hverandre. Den siste tonen hadde ennå ikke lagt seg da jubelen brøt løs og satte punktum for kveldens program. Hele salen plystret og trampeklappet til ære for Hieu og hans store, stolte munn.

Etterpå, mens vi ventet på bussen: Hun tok jakkene våre over armen sin. Kveldssola tittet frem og presset mot øynene. Bussen var fullstappet da den kom. Jeg fomlet med kortet mitt. Sjåføren kikket på meg, armbåndsuret sitt, meg, armbåndsuret … Má og Hieu tok sikte på et par ledige seter langt bak, og døra gikk igjen og kappet av køen som buktet seg ut på gata. Jeg satte meg lengst fremme på den eneste plassen som var ledig.

Festskjorta klistret seg til kroppen.

Aircondition-anlegget gikk for fullt. Sjåføren i godt humør nå, lent bakover i setet.

Utenfor blomstret heggen. Under vinduene smatret småsteiner mot sidene på bussen.

Ved siden av meg: parallellklassens mest forelskede, Milla og Taisto, i armene på hverandre.

Jeg kikket lenger bakover, Má så allerede på meg – hun mimet snart fremme og pekte opp mot skjermen som viste holdeplassene. Det gjenstod fire. Under 14

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 14

08.04.2022 10:50

armen, den hun ikke pekte med, satt Hieu sammenkrøpet. Jakkene våre dekket på en eller annen måte hele overkroppen hans, bare hodet stakk frem. Armen ­hennes snodde seg under haken på ham, og det så ut som hun holdt hånden over det ene øret hans. Hun hvilte hodet sitt mot hans, og han lukket øynene, bekranset.

Bussen ble tømt for folk. Vi gikk ut i den fuktige lufta. Varmen som slo opp fra asfalten, konturene av høyhusene. Má og Hieu med ivrige steg opp bakken.

Det var den sommeren jeg lærte meg å mestre tofots­ driblingen. Hemmeligheten er enkel: Hvis du bare gjør det for å fornedre motstanderen, samme hvor p ­ erfekt utførelsen måtte være, er det en unødvendig ferdighet.

Hvis det ikke tjener laget, er det et forgjeves talent; i dette lå kunnskapen, en kunnskap jeg var tidlig ute med å tilegne meg. Å mestre en dribling krever repetisjon, så jeg øvde. Má øvde på fotografering. Hun satt med manualene; hun blottla den øverste tannraden, slikket underleppen. Hun skulle levere sine første filmruller til Foto Elite inne i byen.

Quynh Tran_I den svale skyggen_NY.indd 15

08.04.2022 10:50

Tran. I den svale skyggen. omsl.qxp_Layout 1 11.04.2022 12:09 Side 1

Quynh Tran

VINNER AV RUNEBERGPRISEN 2022

Finlandssvenske Quynh Tran (f. 1989) har gått på forfatterskolen på Biskops Arnö og jobber i dag som psykolog i Malmø. I den svale skyggen er hans debut som forfatter. For denne mottok han Svenska Yles litteraturpris 2021, finske Borås Tidnings debutantpris og den prestisjetunge finske Runebergprisen 2022.

I Jakobstad utgjør familiens leilighet et eget lite univers. Má snakker med venninner i telefonen og lyver om henrykkelsen det nye landet har satt henne i. Hieu er det ingen som vet hvor befinner seg, men det ryktes at han ofte er å se utenfor grillkiosken, at han står med åpne skjorteknapper, omgitt av mennesker med store bukser.

Og en dag banker politiet på døren.

Forfatterportrett: Kevin Chang Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 7 7 8

H UFVUDSTADS BLADET, FINLAND

«en gjennomtenkt debut der de store hendelsene bevisst havner i skyggen ...

Det gjør I den svale skyggen til en kompleks, finstemt og sørgelig debut.

Den fortjener å dras ut i lyset» SYDSVENS KAN, SVERIGE

«Med stor følsomhet for detaljer og et stramt, slående språk forteller Quynh Tran om sterke familiebånd og om emigrantens evige hjemløshet» VI LÄS ER, SVERIGE

FORLAGET OKTOBER

I den svale skyggen er en billedsterk roman om kjærlighet, utenforskap og fremtidshåp, og om hva det vil si å måtte finne seg selv opp på nytt.

«en vellykket og verdifull debut – ikke bare som prosakunst, men også som innblikk i en innvandrerkultur man relativt sjelden hører om»

Quynh Tran I den svale skyggen

En dag på 1990-tallet ankommer et dusin vietnamesere den lille byen Jakobstad vest i Finland. Blant dem er det en familie på tre.

Moren, Má, som omsider får seg jobb på vaskeri, og som konstant drømmer om penger. Storebroren, Hieu, som bare lengter etter å komme seg ut av leiligheten, ut til de vakre jentene. Og den navnløse lillebroren, som ser og registrerer alt med en opphøyd, poetisk oppmerksomhet.

I den svale skyggen R O MA N | FORLAGET OKTOBER

«Quynh Tran skriver en vakker, mettet prosa ... Helheten vokser, og sakte veves leseren inn i romanens språkverden» EXPRES S EN, SVERIGE

Tran. I den svale skyggen. omsl.qxp_Layout 1 11.04.2022 12:09 Side 1

Quynh Tran

VINNER AV RUNEBERGPRISEN 2022

Finlandssvenske Quynh Tran (f. 1989) har gått på forfatterskolen på Biskops Arnö og jobber i dag som psykolog i Malmø. I den svale skyggen er hans debut som forfatter. For denne mottok han Svenska Yles litteraturpris 2021, finske Borås Tidnings debutantpris og den prestisjetunge finske Runebergprisen 2022.

I Jakobstad utgjør familiens leilighet et eget lite univers. Má snakker med venninner i telefonen og lyver om henrykkelsen det nye landet har satt henne i. Hieu er det ingen som vet hvor befinner seg, men det ryktes at han ofte er å se utenfor grillkiosken, at han står med åpne skjorteknapper, omgitt av mennesker med store bukser.

Og en dag banker politiet på døren.

Forfatterportrett: Kevin Chang Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 7 7 8

H UFVUDSTADS BLADET, FINLAND

«en gjennomtenkt debut der de store hendelsene bevisst havner i skyggen ...

Det gjør I den svale skyggen til en kompleks, finstemt og sørgelig debut.

Den fortjener å dras ut i lyset» SYDSVENS KAN, SVERIGE

«Med stor følsomhet for detaljer og et stramt, slående språk forteller Quynh Tran om sterke familiebånd og om emigrantens evige hjemløshet» VI LÄS ER, SVERIGE

FORLAGET OKTOBER

I den svale skyggen er en billedsterk roman om kjærlighet, utenforskap og fremtidshåp, og om hva det vil si å måtte finne seg selv opp på nytt.

«en vellykket og verdifull debut – ikke bare som prosakunst, men også som innblikk i en innvandrerkultur man relativt sjelden hører om»

Quynh Tran I den svale skyggen

En dag på 1990-tallet ankommer et dusin vietnamesere den lille byen Jakobstad vest i Finland. Blant dem er det en familie på tre.

Moren, Má, som omsider får seg jobb på vaskeri, og som konstant drømmer om penger. Storebroren, Hieu, som bare lengter etter å komme seg ut av leiligheten, ut til de vakre jentene. Og den navnløse lillebroren, som ser og registrerer alt med en opphøyd, poetisk oppmerksomhet.

I den svale skyggen R O MA N | FORLAGET OKTOBER

«Quynh Tran skriver en vakker, mettet prosa ... Helheten vokser, og sakte veves leseren inn i romanens språkverden» EXPRES S EN, SVERIGE