molly øxnevad
Spiro
forlaget oktober 2024
Roman
til mommo
Planen var aldri at jeg skulle fortelle noen at jeg er trans.
i, 2018
Jeg tror jeg må fortelle om det. Forklare det. Til Maja. At jeg ikke forstår ting. Altså, helt grunnleggende ting. For hun har noen forventninger, i hvert fall nå etter at jeg sendte den meldingen. Hun trodde sikkert at jeg funka. Forventa at jeg funka. Som normalt, som et vanlig menneske. Og jeg tror jeg må prøve å få henne til å forstå at det ikke stemmer. Men jeg har prøvd å gjøre det før. Det går ikke. For jeg klarer ikke være konkret nok. Det blir for vagt, for de problemene jeg har, finnes det løsninger for. Jeg trenger at forklaringen ikke blir avspora av den løsningsorienterte mentaliteten, for problemet, eller problemene, mitt, mine, de er underliggende. Å løse ett problem har ikke noen effekt på mønsteret. Og mønsteret er at jeg ikke forstår ting.
De tingene andre har det så lett med. Folk. De har det lett, de forstår kafeer og busser og butikker, de vet hvordan alt dette funker. For de har vel hatt muligheten til å lære. Jeg vet ikke hvordan jeg skaffer meg den muligheten, den ligger så langt utenfor rekkevidde. Og rekkevidden endrer seg ikke, aldri, for jeg kan ikke flytte på meg. Helt enkelt, jeg sitter fast.
Maja skjønner det ikke, men jeg vil at hun skal det. For jeg vil at hun skal ta kontroll og bare lære meg ting. For hun er en av dem som tar plass med en slags kjempelett selvfølge. Jeg trenger at hun, eller kanskje noen andre, men jeg vil jo helst at det skal være henne, at noen kan lære meg de viktige tingene, de tingene som er viktigere enn andre, for jeg vet ikke forskjellen. Eller om det er en forskjell. Jeg føler meg aleine, for jeg er aleine, og jeg blir sprø av det. Sprø av tomheten. Men jeg har ikke kapasitet til å gjøre noe med det. Maja kommer til å tro at det er syting. For jeg synes det selv, kanskje fordi folk har bedt meg slutte å syte, men hvis det kun er syting, hvorfor har jeg ikke bare bestemt meg for å fikse ting, fikse denne aleineheten? Jeg vil jo. Men jeg er så innmari dysfunksjonell. I en så enorm grad at, altså, det er gjennomgående. Gjennomgående? Hvordan skal jeg klare å få meg hjelp om jeg ikke vet hva slags hjelp jeg trenger å be om engang? Problemet er at jeg trenger hjelp til absolutt alt. Jeg er så rastløs og trist. Men jeg har slutta å være nummen, så det er jeg ganske fornøyd med.
Kanskje jeg kan forklare det sånn:
Jeg er sulten. Jeg er i byen. Jeg er ikke kjent i byen, men vet sånn halvveis hvor ting ligger, og kan også finne veien om jeg drar på leiting. Jeg er ikke kjent i byen, selv om jeg har bodd her i nesten to år. Bussen hjem tar rundt tjue minutter, og det tar ti minutter
å dra til bussholdeplassen, og hjemme har jeg mat. Men jeg har spist aleine hjemme hver dag i tre uker, så jeg vil egentlig helst sette meg ned et sted, for jeg har også lyst til å fortsette å være i sentrum etter at jeg har spist.
Grunnen til at jeg er i sentrum, er tebutikken på hjørnet ved metroen, det er den eneste butikken i byen som selger rooibos-te i løsvekt. Og det drikker jeg mye av, det er den eneste teen jeg liker, Maja vet det, og så liker jeg ikke kaffe, så kvaliteten på kaffen er ikke så viktig, sant, så jeg må ikke til sentrum for å få tak i den, de har den på Spar.
Så, situasjonen er at jeg er tom for rooibos og må til byen for å skaffe mer, så jeg tenker at jeg tar med meg lesebrettet i tilfelle jeg ender opp et sted. Og jeg tenker alltid sånn om jeg drar ut, ta med noe å drive med i tilfelle jeg blir sittende! Men jeg blir aldri sittende, så jeg vet ikke hvorfor jeg tenker sånn engang, jeg blir aldri sittende. For jeg vandrer, sant, jeg er sulten, så jeg går rundt og leiter, ikke etter en bestemt restaurant, men bare et sted som serverer mat og ser litt hyggelig ut, der jeg kan sitte og spise og kanskje lese.
Problemet er ikke at det ikke finnes steder å sette seg. Jeg finner kanskje en liten kafe som ser hyggelig ut og serverer mat. Men jeg går ikke inn. Klokka er vel fem. Det er folk der inne, og jeg vet at de kommer til å se at jeg er utilpass. For jeg vet ikke hvordan jeg skal gå inn, hva som venter der inne, om jeg ser ut som en type person som passer inn på et sted
som dette. Det står at de har salater og wok, og det er bokhyller der inne, langs veggene, bak vinduene, men det er folk der inne. Og folk som sitter ved bord på restauranter og i kafeer, de hører alltid til. De tar plass, helt naturlig og lett, som om det var like lett og vanlig for dem å finnes bak de treborda som det er å la hjertet fortsette å pumpe.
Hvordan tåler folk å snakke så høyt, le høyt, rundt fremmede? For Maja tåler det. Hvordan er det helt superlett for dem å dra inn og sette seg og med største selvfølge bestille den woken? For jeg vet ikke om det er greit engang, hvordan finner folk ut at det er greit å sette seg, og hvilke serveringssteder det er innafor å dra til? Er det greit om jeg går inn og setter meg? Sitter der og leser og spiser?
Om jeg går inn hit og står bak det påteipa arket der det står vennligst vent til du blir betjent, og noen ser på meg, fra borda, at de merker at jeg er her, så får jeg følelsen av at de vet at jeg ikke hører til. At jeg ikke er vant til å spise ute, at jeg ikke er vant til å bare ta plass, finnes. For det er det jeg sliter med, kanskje, tror jeg, det at jeg ikke vet om det er greit at jeg tar plass. Jeg tør ikke ta plass, for det blir alltid feil, noen som ler eller smiler hvis jeg prøver.
Men her kan Maja finne en løsning, så jeg kan ikke bruke dette eksempelet. For hun kommer til å si at jeg burde la være å spise ute siden jeg blir stressa av det, og jeg lar jo allerede være, for jeg drar alltid hjem og spiser etter vandringa. Eller så kommer hun
til å si at jeg må få noen andre til å vise meg hvor jeg kan dra. Dra med noen andre. Men jeg kjenner ingen som vil ha meg med ut. Fordi jeg er som dette, det er sikkert grunnen, det at jeg ikke forstår de sosiale mønstrene.
For det sliter jeg med om noen for eksempel drar meg med på en bar, gjerne en bar med et dansegulv i andreetasjen, vil ha meg med og danse. Jeg kan ikke danse. Jeg har aldri dansa. Jeg har stått og gynga, men da drar den personen som har tatt meg med rundt i menneskeklynga, og finner andre å danse med. Og det er grunnen til at jeg ikke drar ut lenger, for da Maja gjorde det, da Maja maste og maste om at jeg måtte bli med ut, og hun dro meg opp trappene og inn i den dunkende smørja og bare forlot meg. Det var jævlig vondt.
Jeg vil jo følge etter, egentlig. Jeg vil få til å dra inn i klynga og følge etter og danse rundt henne med masse fremmede. Men jeg har ikke fått lære det. For jeg vil danse sånn Maja danser. For hun er flink, hun beveger seg så mykt, som en jente. Skulle ønske jeg kunne bevege meg som henne. Skulle ønske det var innafor at jeg lærte meg det, uten at det er ekkelt og rart og jævlig å spørre om opplæring. For jeg er jo ikke som Maja. Jeg er høy og brei og har viker og pikk og skjegg. Og det er helt jævlig. Og det er vel ikke hennes feil at det gjør vondt, for hun skjønner det ikke, sant, det er dette jeg mener. Maja er en sånn person som bare ikke forstår at jeg ikke fatter noen ting, at jeg ikke tør noen ting. Det
er helt fjernt for henne at jeg er så utilpass på dansegulvet at jeg må stå helt i ro. Og siden jeg bare står helt i ro, tenker hun jo at det er det jeg vil, så hun er fornøyd, og hun antar at jeg vil at hun skal danse, så hun forsvinner. Og så står jeg helt i ro og ser på at hun danser med alle andre enn meg, mens jeg står i dunkel belysning lent inntil en vegg.
Jeg trenger at noen kommer opp til meg og tar tak i armene mine og viser meg hva som er innafor på dansegulvet. Beveger armene mine over hodet om det er innafor, dytter på kroppen min, beveger på det som kan beveges, gir meg opplæring.
Og jeg har prøvd å forklare dette til Maja. Og da så hun veldig rart på meg, snakka seg bort fra hele temaet, og siden har vi ikke vært på byen sammen. Og nå som hun vet at jeg hater kroppen min i tillegg, så skal vi sikkert aldri ut sammen igjen.
Det er dette jeg trenger. Opplæring. Jeg trenger det i nesten alle situasjoner, jeg trenger at noen gir meg en grundig forklaring på om det er innafor å bestille en cappuccino på en bar som har kaffe på menyen, mens alle andre der inne drikker pils eller cider. Jeg trenger at noen tar styring for meg, så jeg kan få med meg hvordan og hvorfor ting funker. Men så er jo problemet at jeg faktisk er tjuefire år gammal. Hvem i helvete skal ta på seg den mammarollen? I hvert fall ikke Maja.
Og derfor er jeg en lost cause. For jeg har alltid vært sånn, jeg har alltid trengt denne hjelpa, så
lenge jeg kan huske. Da jeg var åtte, liksom, det var ingen som dumpa en guide i fanget og sa her er alle kodene. Og jeg fikk ikke noen annen hjelp heller. Selv om jeg helt tydelig trengte et eller annet, for jeg gikk ikke akkurat greit sammen med «mine jevnaldrende».
Heldigvis har jeg klart å akseptere at jeg er fortapt. For hvis ikke blir jeg sprø. Eller, jeg har akseptert at jeg er sprø, men det angår jo ingen andre, for jeg ser aldri noen andre allikevel, så jeg får bare være hjemme aleine og oppføre meg som en psycho.
Jeg blei veldig opphengt i den dansesituasjonen, merker jeg. Det er noe der. Noe med uteliv. Noe med å «dra på by’n». Jeg har akseptert at jeg er en snåling og at jeg ikke kan bli bedre uten hjelp, jeg finner meg i det, sitter hjemme og leser og spiller Mario Kart. Allikevel har jeg et dypt ønske om faktisk å mestre hele den pub-bar-disko-kafe-restaurant finnes-på-byen-greia. Og jeg mener at det sitter dypt, for jeg hadde ikke noe slikt ønske før ganske nylig. Ikke at jeg hadde kapasitet til å føle noe særlig før nå nettopp.
Men jeg skulle ønske at Maja ikke bare lot meg bli der. Skulle ønske at hun kunne lese tankene mine og bare føle nøyaktig det jeg følte der jeg sto inntil den klissete svarte veggen. Eller at noen andre i lokalet så at jeg sto der aleine, og at de tok styring. Maja er vel ikke egentlig typen til å drasse rundt på noen som meg, hun er kjent, hun er på byen for å
være på byen, sant, det er noe hun bare gjør. Drikke og danse.
Hun har selvtillit.
Det er selvtilliten som ikke finnes i meg. Og er det så rart? For jeg kan jo aldri være sikker på noen ting. Sosialt, altså, jeg er sikker på at jeg synes sjokolade er godt, jeg er sikker på at jeg liker å se film, men når jeg skal stå i ro og vente på bussen, det er noe av det mest u-selvsikre jeg gjør. Står jeg riktig? Kan jeg se på mobilen for å sjekke klokka? Er det vanlig å sjekke mobilen mer enn én gang før bussen kommer? Er jakka mi skitten? Er den stygg? Ser hun dama med paraplyen på skoene mine, er lissene rare? Står jeg langt nok fra veien, men også langt nok fra hekken bak meg? Der kommer bussen, hun dama med paraplyen tar ikke det steget fremover for å rekke ut handa, er det kanskje ikke det man skal gjøre? Jeg har alltid gjort det, men folk tenker vel at jeg er helt syk. Jeg tar steget frem og rekker ut hånda, og bussen blinker inn i lomma og stopper. Dørene åpner, skal jeg si hei til sjåføren? Noen gjør det, jeg har hørt det, sett det, men jeg forstår heller ikke dette mønsteret. For hvorfor gjør noen det, men ikke andre? Kanskje kjenner de sjåføren fra før, kanskje er de ikke lokale, de som hilser. Jeg lar være å hilse, sjåføren ser rett frem, hun snur seg ikke mot meg.
Og jeg orker ikke engang å deale med det at jeg må sette meg i et sete.
Jeg må tenke på noe annet. Ikke at det hjelper. Der er den negativiteten, ja, den orker jeg heller ikke, og det motsier seg selv. Det jeg mener, er at jeg ikke har lyst til å være så lei av ting. Jeg er lei av å ikke orke, sant, jeg vil ha et overskudd. Har ikke hatt overskudd på lenge. Jo, jeg har faktisk det, men det er innvikla, for etter at jeg traff puberteten, så gikk det i hvert fall tolv år før jeg fikk et sånt nytt overskudd, energien til å bare gå en tur og kose meg i gjørmestien som ligger der ute ved vannet, der det er kyr. Jeg måtte ikke tvinge meg selv ut, jeg bare gleda meg til det, gleda meg til å vandre i shorts i finværet og lukte på kumøkka. Det er en stund siden jeg har hatt et sånt overskudd, har hatt gidda, sant? Mista hele gidden etter at jeg fikk skjegg. Og bart. Og hår på brystkassa og viker. Men faen, da, jeg skulle få frem noe annet.
Jeg er skikkelig, på ekte ordentlig glad i mormor. Hun lar meg være i fred, men hun følger også med. Eller gjorde, hun er gammal nå. Men de gangene vi besøkte henne, var det fint. Var som om alle disse sosiale reglene ikke fantes her, i rekkehuset i Arendal. Jeg dukka opp sammen med mamma og pappa, og så mamma og Svein etter skilsmissen, og lillesøster og lillebror, og mormor satt i sofaen mens jeg spillte Gameboy. Mens de andre var ute i sommerværet og sola seg og grilla. Jeg fikk bare sitte. Uten at det var noen som sa at jeg måtte ut. Mormor syntes i hvert fall ikke det var noe rart at jeg ikke ville
ut. Hun satt inne med meg, hun. Hun sa ofte at det var hun og meg. Vi to, sa hun. Vi er like.
Og hun spurte meg hva det var jeg dreiv på med, for hun forsto aldri hva et spill er. Jeg viste henne skjermen på Gameboyen, og hun sa oi, er det film?
Og jeg forklarte at jeg trykka på de små grå knappene og det endra hva som var på skjermen, og hun sa bare at hun var gammal, og så lo hun og fortsatte å strikke.
Jeg fikk lese der. Alt mulig rart. Ikke at jeg ikke fikk lese hjemme, men hos mormor kunne jeg sitte i ro i fire dager i strekk og lese en serie med bøker uten at det føltes som at jeg var en snåling. Jeg kan ikke lese på bussen nå, for eksempel. For jeg vet ikke om det er greit. Jeg pleide å gjøre det, for lenge siden, men ja, det kan jeg vel egentlig la være å tenke på. Kanskje jeg skal tenke på det seinere.
Men mormor, hun syntes det var greit at jeg var snål. For hun er også snål. Mamma ser det ikke, for det er moren hennes, sant, så de har det annerledes sammen, men jeg og mormor, vi er like snåle. Mormor har mer selvtillit, da. Men det gjorde ikke noe. Gjør ikke noe. Jeg mener, hun er sjuk og gammal, og vi kan egentlig ikke snakke sammen lenger, ikke som før, som er synd, for hun var den ene som liksom fatta en del av snåleriet. Jeg blir bare mer og mer aleine. For jeg klarer ikke endre meg selv, tilpasningsdyktigheten har aldri funnes, så jeg får finne meg i at jeg må leve passivt fremover mens jeg grubler over livet.
Og det at jeg blei sammen med en gutt, det gjorde ingen verdens ting for mormor. Hun bare sa sånn, selvfølgelig skal du være med en gutt. Og unger skal du heller ikke ha.
Og jeg blei glad, for mye av presset fra slekta handla jo om at siden jeg var homo, så kom jeg aldri til å få unger. Jeg vil ikke ha unger engang. Og det ville ikke Karl heller. Men det er jo kjempelenge siden. Og det at farmor sa med en sånn selvfølge at jeg var homo. Herregud. Det at jeg ikke er hetero, er en av de mest kompliserte tingene jeg noen gang har måttet grave gjennom.
For her kommer det mer sånn usikkerhet, sant, for jeg liker egentlig ikke gutter. I det hele tatt. Fra da jeg gikk på videregående, er en av de tingene jeg faktisk klarer å huske helt konkret at jeg forelska meg i hver eneste jente på hele skolen nesten. Men det var noe som skurra, sant? For jeg var så femi, de folka jeg klarte å skaffe meg sånn at jeg ikke satt aleine i friminuttene, de var helt med på at jeg var kjempeskeiv. Og det føltes rett, på en måte, for jeg hadde gått så lenge uten noen. Hele barneskolen var jeg liksom aleine.
Og jeg tror det var på grunn av de her kodene, for jeg fikk ikke leke i sandkassa med de andre guttene, spesielt Morten hadde en tendens til å banke meg. Jeg måtte passe på at jeg ikke var synlig rundt lekeplassen. Om han så meg, om det så var et godt stykke unna, borte ved døra til femteklasse for eksempel, og han var på huska, så pleide han
å hoppe av og løpe etter meg. Og etter skolen en gang i fjerdeklasse gikk jeg hjemover, i regnet. Det var utenfor Rimi, der bak med alle søppelcontainerne som pleide å være grønne, men som da var helt rustne. Han hadde løpt etter meg, og jeg hørte ham ikke, for jeg hadde hetta på så regnet tromma ut all lyden. Og det slår meg nå at dette er et klart minne, jeg har så få av dem, men altså, jeg husker at jeg gikk og at det var sølepytter i gropene mellom de hvite stripene på fotgjengerfeltet, og at det var ved veien bak Rimi. Og så er neste bilde at jeg ligger med nesa ned i vannet, på fotgjengerfeltet, hendene mine følte på det glatte i hvitmalingen, det var første gang jeg merka at veimaling er myk, på en måte. Og så blødde jeg fra munnen. Og da jeg satte meg opp, så jeg Morten løpe fra meg, i retningen jeg allerede var på vei. Det var vondt i leppa, og jeg så ned i pytten, og i det lille, blaute, blåsvarte mørket lå det to tenner. Jeg tok dem med hjem, bar dem hele veien opp bakken til det høye huset, hånda mi blei nummen i det kalde regnet, for jeg holdt den fremfor meg, lukka, mens jeg holdt den andre under underleppa for å ikke få blod ned under den gule regnjakka.
Og når man er liten, føles alt som det tar mye lengre tid, sant, jeg vet at det bare er et kvarter å gå fra Rimi og hjem til mamma og pappa, men det føltes mye, mye lengre. Gnikkelyden fra det glatte regntøyet hver gang jeg tok et steg, overdøva alt jeg prøvde å tenke, føle, for det var så mye lyd, og det
brant i tannkjøttet, regndråper som tromma i hetta, og kulden som prikka mot hånda og halsen akkurat der regnjakka ikke dekka. Det er en av tingene jeg husker så klart, den våte kulden og at jeg ikke var sint eller lei meg, var ikke sint på Morten. Jeg var nok frustrert, men det har alltid vært en slags kontinuerlig tilstand i meg. Så jeg merka det ikke. Ikke mens jeg gikk.
Men da jeg kom hjem og døra var låst, da merka jeg det. For jeg holdt tenner i den ene hånda og passa på at blodet ikke skulle renne med den andre hånda, selv om jeg merka seinere at blodet ikke rant så fælt, men jeg var helt bestemt på at det rant, at jeg kom til å bli tilgrisa om jeg flytta hånda bort fra munnen, så jeg klarte ikke regne ut hvordan jeg skulle, i tillegg til alt, klare å finne frem husnøkkelen fra sekken under regntrekket. Og det var da jeg nesten begynte å gråte. Men jeg gråt ikke.
Jeg bare sto på de hvite sementtrappene foran den brune døra og det grønne metallhåndtaket og blei regna på. Og så plutselig var jeg inne. Uten løsning.
Og i det neste i minnekronologien kommer pappa hjem, jeg er tørr, jeg har lagt tenna i et eggeglass med vann på kjøkkenet, for tannfeen, og pappa spør hvorfor leppa mi er sprekt. Og jeg sier at jeg datt og mista to tenner og at de ligger i det hvite eggeglasset på kjøkkenet, og pappa sier få se og setter seg på huk foran meg, og jeg åpner munnen og det er det første minnet jeg har av ham som sier herregud. Han sier herregud, de er jo knekt. Han sier at jeg må
slutte å være så klønete, og at jeg er heldig som får gratis tannlege siden jeg er en unge enda. Og jeg husker at hva enn jeg gjorde, så måtte jeg aldri si at det var Morten som dytta meg, for forrige gang jeg sa ifra om det, at Morten slo meg, så fant han ut av det.
Frustrasjonen i meg er ganske vedvarende. Altså, jeg mener at den finnes hele tiden. At jeg er i en slags sammenhengende frustrert tilstand. For nå har jeg nevnt pappa, sant, og da aktiveres liksom alle disse tankene og minnene om ham, og jo da, noen av dem er fine, de minnene, men det er ikke de fine minnene som slenger seg rundt i meg, som jeg går gjennom på nytt og på nytt. For selv om jeg har fine minner med pappa, så er de vonde, eller frustrerende, da, det er minnene jeg står helt i ro og tenker på i dusjen til vannet blir kaldt. Som det at pappa har høydeskrekk, han takler ikke å være høyt oppe. Være nær en kant. Jeg har sett det, at det er ekte, sett at han får total panikk.
Da vi var i London, alle i familien, siste gangen vi var på ferie alle sammen, ville mamma at vi alle skulle opp i London Eye. Det var sommer, og det var helt sykt varmt, jeg var tolv, mamma hadde engangskamera som var gult og svart, og det var 2004. Hun ville ha et bilde av oss på toppen, og Åge var bare fire og fulgte ikke med i det hele tatt. Pappa var sykt skeptisk, han ville virkelig ikke opp, men mamma sa at han måtte, siden hun allerede
hadde betalt for alle, og vi hadde allerede stått lenge i kø.
Jeg var liten. Husker ikke alt, men da vi kom opp til toppen inni det lille rommet på hjulet, så forsvant pappa. Det blei helt svart i øynene hans. Han begynte å sjekke veggene i bobla vår, langs glasset, han sa at vi måtte hjelpe til å finne dørhåndtaket, for han måtte rope til dem der nede at han måtte ned. At de måtte heise oss ned nå med en gang! Han huska ikke, sånn jeg gjorde, at dørene blei åpna fra utsiden. Mamma bare satt der og så utover byen. Pappa ga opp leitinga og satte seg, og hendene hans krølla seg, altså fingrene, for musklene strammer seg når man har panikkanfall, og han gråt og rista, tærne krølla seg i Adidas-sandalene. Og da vi kom ned og døra blei åpna, så bare satte han seg ned på det grønne teppet på metallet ved avstigningen og gjorde det jeg nå vet at er å hyperventilere.
Jeg hadde da, i den alderen, allerede hyperventilert. Men det sa jeg ikke til noen, så jeg visste ikke at det hadde et navn.
Pappa hyperventilerte foran et pariserhjul med masse fremmede turister som sto i kø og så på, han gråt i de raske pustene, han hylte tror jeg, det tok lang tid før han roa seg.
Oppi alt dette ropte han flere ganger at han ville ha pengene tilbake, men han ropte det på norsk, så det skjedde ikke. Den ulinga hans, jeg blei flau, selv om jeg vet at han ikke kunne noe for det.
Pappa spurte meg, i dag, på telefonen, hvor mye penger jeg har på kontoen, om jeg klarer meg. Og jeg sa at jeg klarer meg nok, og da sa han: Men jammen, hvor mye har du, da?
Og han vet alltid om jeg ljuger, så jeg var ærlig og sa at jeg ikke visste.
Hvorfor vet du ikke?
Har ikke sjekka på noen uker, sa jeg.
Hæ? sa han, og han sa hvorfor ikke?
Jeg kunne legge på, eller så kunne jeg være ærlig, og han og jeg er ikke der lenger at vi legger på og bare lar være, vi har blitt bedre, så da var det ærligheten, så jeg sa: fordi jeg får panikk av å logge inn i banken.
Så var det stille, bortsett fra knakingen fra modemet under pulten, den jævla lyden, men pappa var stille i den andre enden, helt til han sa: Nei, skjerp deg.
Sant? Det er disse greiene som får meg til å glemme å skylle ut sjampoen. For hva skal jeg svare? Det er fint, det at pappa og jeg snakker sammen igjen. Det er det. Men jeg blir så rød inni meg. Klikker helt og vil si til ham at han må skjerpe seg selv, konfrontere ham og be ham be meg om unnskyldning.
Men det hjelper jo ikke, ikke egentlig, for han kommer aldri til å faktisk mene det om han sier unnskyld. For han mener at han har rett. Det er bare sånn han er. Og derfor er det fint, ja, at vi snakker sammen igjen, men det er også fint at det ikke
er så ofte. Men om vi prater eller ei, så stopper jeg uansett opp og kjører av gårde inni skallen, alt jeg vil si til ham, alt jeg vil at han skal forklare, spørre ham rett ut om hvorfor han aldri hjalp meg. Tror jeg leiter etter en forklaring, eller en slags slutt. At det skal løsne og jeg skal kunne gi slipp på alt det der pisset jeg går rundt med.
Gi slipp på det raseriet, jeg vet at jeg har sagt at jeg synes det er fint at vi snakker sammen, men jeg må poengtere at han starta å ta kontakt etter selvmordsforsøket. Og han er bedre med hvordan han ordlegger seg og greier, han er det, som om han nesten vil si unnskyld, men er for stolt til å gjøre det. Og jeg har jo sagt til ham, rett ut, der jeg lå i senga på sykehuset, at det er hans feil. I hvert fall halvparten av skylda for at jeg ligger her med en tube inn i armen, i hvert fall halvparten av skylda ligger hos deg og mamma og Svein, sa jeg. Eller, jeg sa det på en annen måte, enda litt krassere, men det er dette jeg mente. Og jeg mener det fortsatt. Og det er irriterende at han nekter å ta det opp. Han sa bare til meg: Sånn som dette skal jeg aldri finne deg igjen. Så dro han fra sykehuset.
Og etter det har tonen blitt bedre. Han kommer på besøk av og til. Og det er helt greit. For han blir aldri værende, sant, han drikker kaffen, og så drar han. Jeg trodde lenge at jeg måtte flytte fra byen, for jeg ville ikke at han skulle ha muligheten til å bare oppsøke meg og tre inn i alt jeg eier. Men byen er
faktisk stor nok til at vi begge kan bo her, for han er opptatt med det sosiale, og jeg sitter inne med meg selv og lengter etter den derre jævla forståelsen.
Det plager meg altså ikke å bo i samme by som ham lenger. Hver vår ende av metroen. Håper at vi kan ha et slags oppgjør før han dør.