Årbok 2019: Aktivisme

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2019 AKTIVISME

173. ÅRGANG – 2019 FORTIDSMINNEFORENINGEN NATIONAL TRUST OF NORWAY

AKTIVISME

Harald Hals II holder den aller siste omvisningen i Empirekvartalet 20. august 1954.

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no

Foto: Randulf Kure/Oslo museum

FORTIDSMINNEFORENINGENS ÅRBOK 2019 (173. ÅRGANG) UTGIVER: Fortidsminneforeningen Dronningens gate 11 0152 Oslo Telefon: 23 31 70 70 Telefaks: 23 31 70 50 E-POST: bodil@fortidsminneforeningen.no HJEMMESIDE: www.fortidsminneforeningen.no ISBN 978-82-90052-85-5 ISSN 0071-7436 Oslo 2019 Opplag: 4600 eks.

ÅRBOKREDAKTØR: Bodil Ruud REDAKSJONSRÅD: Morten Stige, Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Vegard Røhne ANSVARLIG REDAKTØR: Ivar Moe

ANNONSER: Storybold, Per-Olav Leth Telefon: 918 16 012 Epost: per.olav@storybold.no GRAFISK DESIGN: Storybold, Tomas Friberg, E-post: tomas@storybold.no TRYKK: 07 Media

FORSIDEBILDE: Aksjonister foran Y-blokka der budskapet er prosjisert på Picassos sandblåste kunstverk.

Foto: Angelica Schafft

4

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

BAKSIDEBILDE: Politi og husokkupanter i Høgskolebakken.

Foto: Roar Øhlander

INNHOLD 7 FORORD 9 PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD Arne Bugge Amundsen 27

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL – HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR Tonje H. Sørensen

47

EN STIL SOM ER. HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME Bente Aass Solbakken

63

AKSJONISMEN OG BYMILJØVERNET Dag Kittang

79

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING Dag F. Gravem

101

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN: EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG Trond Eide, Aksel Tjora

111

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP Ola H. Fjeldheim og Ingeborg Magerøy

133

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER Hugo L. Jenssen

155

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID Christopher McLees

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

5

177

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER Mads Langnes

199

NYE DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER Terje Thun

213

BOKOMTALE: CONCRETE OSLO Elin Haugdal

219

ERLA BERGENDAHL HOLER (1937–2019) Margrethe C. Stang

222

FORTIDSMINNEFORENINGEN 175 ÅR Mari Vannes

224

HOVEDSTYRETS ÅRSBERETNING

6

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

FORORD Et jubileum kan brukes til så mangt – gjennom året har vi merket at Fortidsminneforeningen har feiret 175 år med ulike arrangementer over hele landet. Det er også en gylden anledning til å ta et blikk i speilet: hvem er vi i dag og hva har vi vært? Når vi i dag går på nettsidene til Fortidsminneforeningen og leser Om oss, så er overskriften «Fremst i kampen». Foreningens identitet er i stor grad knyttet til aktivisme – det handler om å gjøre noe slik at ikke kulturminner går tapt. Årets årbok handler i stor grad om de som har gjort noe – selv om alle slett ikke har vært medlem av Fortidsminneforeningen!

AKTIVISME Spennet er stort når man snakker om aktivister: fra 1700-tallsprester til nasjonalromantiske kunstnere, 68’ere og Blitzere. Til felles har de en trang til handling når de har sett at bygninger de mener er verdifulle har vært truet av destruksjon. De har ikke alltid vunnet slaget, men i perspektiv ser vi at slagene har vært steg på veien til en erkjennelse av at fortidens bygninger og objekter har stor verdi i samtiden og i fremtiden. På 1800-tallet ble flere hundre år gamle stavkirker revet. I dag er dette både ulovlig og faktisk utenkelig. Kulturminnevernet er likevel fullt av paradokser. Y-blokka er i det ene året fredningsverdig i følge ett departement, mens den året etter er rivingsklar, ifølge et annet. Er Norge et land som i mindre grad enn andre land har konsensus om hva nasjonens kulturhistoriske verdier er?

Hugo Jenssen skriver om bygningen som virkelig har vært en aktivistgenerator de siste årene. Jenssen beskriver hvordan kampen om

bygningen – nå kun referert til som Y – har fått sin særlig coole design og tatt i bruk alle moderne virkemidler. Dette i kontrast til kampen på 1950-tallet – på samme sted – om bevaringen av Empirekvartalet. Drivkreftene bak aktivismen for å hindre riving har vært ulike. Både arkitekten Hermann Schirmer og maleren J.C. Dahl var overbevist om at vår identitet som nordmenn var avhengig av at levende spor fra fortiden ble bevart. Bente Solbakken beskriver hvordan Schirmer strevde med å få en arkitektur som ikke bare så ut som den var norsk, men som var norsk. Og da var det helt nødvendig å studere og forstå den gamle norske byggeskikken. Tonje Sørensens artikkel om Dahl belyser hvordan han så det norske landskapet som bestående av natur og fortidsminner, det ene ikke mindre viktig enn det andre. Dahl regnes som en av grunnleggerne av Fortidsminneforeningen, men også generasjonen før ham hadde sine bevarings­ aktivister. Presten Gerhard Schønings verk om Trondhjems domkirke kom ut i 1761, og Arne Bugge Amundsen beskriver nettopp prestenes engasjement for bevaring av – ikke bare kirker – men kulturarven som en del av vår historie.

Fra den skolerte elites historieinteresse på 17-og 1800-tallet er det et langt sprang til etterkrigstidas bredere og mer folkelige engasjement. Dag Kittang skriver at modernistenes selvsikre tro på en ny, rasjonell tid med flotte bilveier og fornuftige boliger fikk en folkelig motreaksjon fra 1950-tallet av. Det ble stilt spørsmål ved grunnlaget for påstanden om at gamle, skjeve trehus ikke var gode steder å bo.

Trond Eide beskriver seg selv som en tenåring

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

7

som rosemalte spiraluxdørene og tegnet gamle hus, hvis han da ikke aksjonerte sammen med sine unge åndsfrender i Estetikkens venner.

Aksel Tjora ser Eides personlige historie som kulturverner gjennom sosiologbriller og beskriver disse felleskapenes betydning. Folk demonstrerte for å beholde boligene sine, de demonstrerte ved å pusse dem opp, okkupere dem og skrive sanger som Dag Gravem utdyper i sin artikkel. Blitzerne og beboerne på Svartlamon var ikke uttalt opptatt av bevaring av kulturarv som sådan, men tok opp kampen for å verne om sin plass, sin identitet.

Aktivisme dreier seg om å handle, og det dreier seg om å hevde andre synspunkter enn den tause majoritet. Aktivistene tapte kampen om våningshuset på Nordli i Sørum kommune da det ble revet for 10 år siden. Men prosessen ble også et veldig tydelig eksempel på hull i forvaltningssystemet og lokalpolitikkens mekanismer, som Ola Fjeldheim og Ingeborg Magerøy beskriver. Aksjoner kan være tøffe å stå i, men lokalbefolkningen, regionale og sentrale kulturvernmyndigheter og Fortidsminneforeningen lærte også mye av denne tapte saken.

ANNET INNHOLD Chris McLees stiller spørsmål ved hvorfor arkeologisk materiale som dateres til etter 1537 i svært liten grad blir tatt vare på i norsk forvaltning. Med åpne øyne – og med kulturminne­ lovens velsignelse – gir vi slipp på ny kunnskap om 1600-tallets samfunn ved å frata hverdagslige gjenstander sin verneverdi som kultur­ historisk kildematerale. Kulturminneforvaltning handler også Mads Langnes sitt bidrag om.

8

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Han analyseres prosessene rundt utskiftninger og fredninger av to klyngetun, og hvor ulike utfallene kan bli for bevaringen.

ÅRBOKA 2020 Til alle tider har troen satt sine avtrykk i landskapet, fra førkristne graver som forteller om hva som var viktig å ha med seg over i dødsriket, til de utvilsomt mest visuelt dominerende religiøse kulturminnene - kirkene. Fra Lista til Grense Jakobselv er de blant de fremste og ofte de eneste monumentalbyggene i Norges bygder og byer. Bygningenes utforming og interiør speiler skiftende samfunnssyn, praksiser og teologisk grunnlag – hvor langt er vel ikke spennet fra den gotiske katedralen til arbeidskirken? Troslivet – om det i sitt teologiske grunnlag har vært aldri så antimaterielt – har krevd fysiske rammer. Til årboka ønskes bidrag som analyserer og diskuterer kulturminner som har eller har hatt religiøse funksjoner. Av særlig interesse vil være nye perspektiver og originale tilnærminger til det empiriske materialet som kan være alt fra pilgrimsleder, klostre og kirker til moskeer, kultsteder og bedehus. I tillegg ønskes drøftende artikler om fremtidens forvaltning av kirker i Norge i lys av sekulariseringen av samfunnet generelt og splittelsen av kirke og stat i 2018 spesielt. Se nettsidene for mer informasjon.

Det rettes en varm takk til årbokens forfattere, fagfeller og årboksredaksjonen for godt samarbeid!

Bodil Ruud Årboksredaktør

Illustrasjon fra Gerhard Schønings bok Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidberømte Dom-Kirke i Trondhjem, egentlig kaldet Christ-Kirken.

Nasjonalbiblioteket.

PASTORALT KULTURMINNEVERN:

GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD Arne Bugge Amundsen

Etableringen av Foreningen for norske fortidsminnesmerkers bevaring var nært knyttet til det tidlige 1800-tallets tenkning om kultur, religion, nasjonalitet og historie. Denne artikkelen tar for seg tre aktører: Gerhard Schøning, Jacob Neumann og Magnus Brostrup Landstad. Disse tre bidro til å endre tenkning og praksis rundt bevaring av historiske og kulturelle minner i Norge. Noen av dem var aktivister ved at de brøt med konvensjoner og handlet strategisk for å bevare kulturminner, andre etablerte en ny måte å se kulturminnene på som skapte bevaringsinteresse og dermed endret tidligere holdninger.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

9

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

H

ans-Emil Lidén har i sin grunnleggende oversikt over kulturminnevernets historie i Norge beskrevet flere av disse tenkemåtene og praksisene.

Han behandler tiden fra 1600-tallet og frem til etableringen av foreningen ganske kort, med vekt på 1700-tallets topografer og den tidlige arkeologiens arbeide med å forstå og systematisere fortidsminner og oldsaker.

Lidén fremhever også hvordan den moderne arkeologiske vitenskapen og den økte europeiske interessen for middelalderen gjorde seg gjeldende også i Skandinavia.1 Det er imidlertid en gruppe aktører og en kunnskapstradisjon Lidén ikke går særlig inn på, nemlig representantene for det som kan kalles «den pastorale opplysningen».2 I en ung og liten nasjon som Norge tross alt var i tiden etter 1814, ble geistligheten og den brede teologiske kunnskapstradisjonen svært viktig i utformingen av den nasjonale kulturen og de nasjonale verdiene. Embetsmennene var få, og de av dem som sto nærmest lokalmiljøene, var gjerne prestene. De representerte bred kompetanse og stor autoritet på de fleste av kulturens områder. Teologi var i denne perioden også kultur- og naturfilosofi.

Hvordan dette kom til uttrykk, skal jeg vise ved en analyse av tre generasjoner teologer og geistlige embetsmenn med stor betydning for det tidlige kulturminnevernet i Norge: Gerhard Schøning (f. 1722), Jacob Neumann (f. 1778) og Magnus Brostrup Landstad (f. 1802).

1 Lidén, 1991, kap. 1-2.

2 Se diskusjoner om denne betegnelsen i Burgess (red.), 2003. Det er interessant at Rune Slagstad i sitt monumentale verk om de nasjonale norske strategene nok påpeker at «(e)mbetsmannsstaten var også en prestestat», Slagstad, 1998, s. 88, men ikke vier «den pastorale opplysningen» oppmerksomhet.

10

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

GERHARD SCHØNING – DEN NORSKE HISTORIKER De fleste og vel egentlig også de mest sentrale av 1700-tallets topografer og historikere var geistlige eller hadde en teologisk utdannelse. Dette er det viktig å påpeke fordi det er i denne perioden vi finner mange av de sentrale ansatsene til det tidlige 1800-tallets syn på fortidsminnene.

Hele denne for så vidt velkjente bakgrunnen skal ikke beskrives her, men det kan være grunn til å stanse ved en så sentral forfatter som teologen Gerhard Schøning (17221780), som ble et forbilde for mange både i samtid og i ettertid. Schøning var født i Lofoten, og etter å ha fått en teologisk utdannelse betjente han embetet som rektor ved Trondhjems katedralskole i årene 1751-1765. Både i den perioden og senere utfoldet han et omfattende forfatterskap.

Fig. 1 Gerhard Schøning, samtidig kobberstikk.

Trondheim byarkiv.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

Han var opptatt av å beskrive Norges historie på en ny, og etter samtidens standard, vitenskapelig måte. Et viktig hjelpemiddel for dette var bred kunnskap om skriftlige kilder – trykte og utrykte. Sagalitteraturen sto sentralt, diplomer og andre dokumenter likeså. I tillegg var det viktig å inventere, altså spore opp nytt materiale av skriftlig, muntlig eller visuell karakter. Schønings historiske forfatterskap startet for alvor i 1750-årene, og det gjorde ham berømt. Fra 1765 var han professor ved det adelige akademiet i Sorø, og fra 1775 var han kongelig geheimearkivar i København.3 Flere har villet beskrive Gerhard Schøning som en førmoderne historiker som ikke setter fortiden inn i det man kan kalle et prosessuelt dybdeperspektiv.4 Mye av dette såkalte førmoderne har nok ligget i hans teologiske tenkning. For Schøning er historien én, den har dypest sett sin teologiske begrunnelse og referanse, og det viktigste resultatet av en utforskning av fortiden er kronologien – at man evnet å sette personer og hendelser i tidsmessig relasjon til hverandre. Den teologiske og filosofiske bakgrunnen for dette synet på historien er kompleks, men for Schøning har nok inspirasjonen fra den såkalte fysiko-­ teologien vært særlig viktig.5 I England og Tyskland forsøkte flere fremstående teologiske tenkere på 1700-­tallet å forene teologi og naturviten­skap ved å nytolke forholdet mellom den kristne gud og de menneskelige livsbetingelser: Gud hadde skapt verden og dermed også naturen, 3 Fortsatt leseverdig er Daae, 1880.

4 Se f.eks. Eriksen, 2002.

5 Stian Bones Larsen har mange verdifulle påpekninger når det gjelder den teologiske referansen for Schønings forfatterskap og tenkning, se f.eks. Larsen, 2001.

kulturen og historien. Selv om Gud kunne velge å gripe inn i verden, styrte han som regel sitt skaperverk gjennom orden, altså regelmessighet og lov­messighet i tid og rom. Å utforske denne orden i naturen, kulturen eller historien var derfor også å utforske Guds vesen og vilje med sitt skaperverk. Med et slikt perspektiv ble utforskning av historie, natur og kultur teologisk motivert. Slik vitenskap skulle være nyttig for samfunnet.

En sentral premiss­giver for denne tenkningen var Christian Wolff (1679-1754), professor i matematikk og fysikk ved universitetet i Halle.6 Wolfs teologi og filosofi preget sentrale dansk-norske teologer ved midten av 1700-tallet, og dermed har også de teologiske studentene – som Gerhard Schøning – blitt påvirket i samme retning.7 Hvordan dette kunne komme til uttrykk, ses for eksempel hos Schønings samtidige, Hans Strøm (1726-1797), sogneprest, titulær professor og topograf, som formulerte seg slik om verdien av «historien»:8 vad vor korte Levetid ei kan lære os ved H egen Erfaring, maae andres Liv og Levnet underrette os om; vi maae lade Aarene tale, og Dagene forkynde Viisdom, saasom den ene Dag dog lærer den anden, og Verden, jo længer den staaer, jo klogere den bliver. (…) Historiens Læsning (…) aabner den hele Verden for os med dens Erfaringer, og giver os fri Omgang med alle de Mennesker, som i Verden have levet, som der kan fortælle os deres Dyder og Lyder, deres Forhold og Skiebne, deres Tanker og Anslag, hvilket vi alt kan være Tilskuere til, og uddrage os Lærdomme af.

6 Om Wolff og hans tenkning, se Hirsch, 1951, kap. 19.

7 Sml. Kornerup, 1951, s. 241f. 252ff.

8 Strøm, 1775, s. 311f.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

11

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

Det er i tråd med samme tankegang at Schøning posisjonerer sitt forfatterskap som nettopp nyttig. Det han skrev var selvsagt nyttig for andre lærde, men også for lesende nordmenn generelt, og ikke minst for dem som bodde i de områder som ble omtalt.

I tillegg mente Schøning at Norge fortjente en større plass i den europeiske bevisst­ heten. Norge var ikke et fjernt, ubeboelig sted langt mot nord, men et land med innbyggere som gjennom tiden hadde vist seg Guds nåde verdig gjennom å utnytte de ressurser de hadde fått tildelt. Dette ga Norge og nordmennene en moralsk og kulturell storhet som det fantes få paralleller til andre steder.9 Hans interesse for å beskrive hva som særpreget norsk historie og den norske befolkningen er helt eksplisitt, og han formulerer en teori om innvandringen til Norge som satte Trøndelag og Nord-Norge i en særstilling i Skandinavia. Det var nemlig nord- og østfra at landet ifølge Schøning var blitt befolket.

Derfor var han opptatt av Finnmarks historie, som han tidlig skrev om, og av Trøndelag.

I 1770-årene gjennomførte han en omfattende inventeringsreise i deler av Norge, til dels sammen med Trondhjemsbiskopen Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) som han beundret sterkt og samarbeidet med om opprettelsen av et vitenskapsakademi i stiftsbyen i 1760.10 Midlene til reisen kom fra Kongen selv, og gjennom flere år reiste Schøning rundt, samlet dokumenter, noterte folkelig tradisjon, samt vurderte og beskrev fysiske kulturminner. Med dette skapte han 9 Schøning er særlig opptatt av disse temaene i fortalene til beskrivelsen av domkirken i Trondhjem, Schøning, 1761, og til den trykte reiseberetningen, Schøning, 1778.

10 Om Gunnerus og hans syn på vitenskap og kultur, se Jakobsen, 2015.

12

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

en metodikk og en optikk for å tolke landskapet og de fysiske kulturminnene. Det var viktig å beskrive det man så, høre på hva folk fortalte, og finne skriftlig dokumentasjon.

Dette la grunnlaget for kritisk vitenskapelig fortolkning, men også for å gjøre de fysiske kulturminnene signifikante og bevarings­ verdige. I dette inventeringsarbeidet lå det også en form for aktivisme, nemlig å løfte inn i den offentlige diskusjonen hva som hittil hadde vært upåaktet.

Typisk for Schønings arbeidsmåte er hans monumentale verk om domkirken i Trondhjem, som utkom i 1762. Dette verket viser Schøning på sitt beste. Han oppholdt seg i og rundt kirken over lengre tid, målte opp og beskrev den fysisk, og satte de skriftlige og i noen grad de muntlige kildene i sammenheng med hva han faktisk kunne se og beskrive selv.11 I tillegg ga han omfattende beskrivelser av kirkens økonomi, av domkapitlet og av ulike bygge- og forfallsperioder.

Schøning er veldig klar på hva som var hans hensikt med boken. Han ville vise at Trondhjems domkirke hadde vært den mest kostbare, prektige og kjente bygning i Norden i en tid da Norge hadde en større utstrekning enn på 1700-tallet.12 Domkirken var et tegn på Norges storhet i middelalderen, men det var vanskelig for ham virkelig å beskrive denne storheten i form av en bok, medga han. Noe av problemet var at mange tidligere generasjoner hadde vært for nidkjære eller for misunnelige til å skrive ned hva de faktisk visste om kirken. At han her særlig siktet til etterreformatoriske 11 Det har vært argumentert for at Schøning her gjør bruk av metoder som sto samtidens naturvitenskapelige forskning nær, Eriksen, 2010, s. 97-122.

12 Schøning, 1761, s. 1.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

Fig. 2 Tittelsiden på Schønings bok om domkirken i Trondhjem.

Boken ble trykket hos byens boktrykker Jens Christensen Winding i 1761. Nasjonalbiblioteket

generasjoner, er tydelig.13 I tråd med blant andre Peder Clausen Friis (1545-1614) omtalte Schøning gjennomføringen av reformasjonen i Norge som urimelig streng og hardhendt. Reformasjonens resultat i Norge var at enhver «heller søgte at rappe til sig det meste og beste han kunde» av gods og rikdom, og at man «heller fandt Behag i at nedrive Kirker og Klostere, end at opbygge og forbedre dem». Denne «urimelige Iver,

ja høist skadelige og ret barbariske Forhold, i Særdeleshed hvad vor Domkirke angaaer» ga seg utslag i forfall og glemsel.14 I dette resonnementet er det «historien» som taler. I likhet med Hans Strøms oppfatning, som gikk ut på at «Laster ligesaavel bør omtales i en Historie, som Dyder», bebreider Schøning fortiden for ikke å ha tatt bedre vare på fortidens levninger og for å ha unnlatt å fortelle ettertiden om kirkens

13 Schøning, 1761, s. 178.

14 Schøning, 1761, s. 321.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

13

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

historie.15 I motsetning til dette barbariet stilte Schøning sin samtids interesse for å vedlikeholde, forbedre og pleie «denne Alderdommens Levning». Utfra sin vurdering mente han at Trondhjems domkirke i 1760-årene var i en god og forbedret tilstand sammenlignet med de foregående århundrer.16 For Schøning var de fysiske kultur­ minnene viktige som kilder for å kunne forstå og fortolke den norske historien. Det var som kilder de var verd å inventere og samle, og dermed lå det i sakens natur at de burde tas vare på. Tilfellet Trondhjems domkirke var viktig i hans prosjekt om å vise frem Norges fordums storhet og særegne historie. Her appellerte han til samtiden om å fortsette «en priisværdig Omhue» for bygningen; hans bebreidelser gjaldt fortidens barbarer, mens han uttrykte godt håp om fremtidig bevaring og pleie av dette sentrale kulturminnet.17 Hans inventeringer fikk også effekter for bevaring av kulturminner allerede i samtiden, noe som Hans-Emil Lidén også peker på.18 Gerhard Schøning var en lærd mann, han hadde tilgang til de høyeste sirkler, men hans virksomhet i forhold til kulturminnene og bevaringen av dem var nok primært indirekte. Fra midten av 1760-årene var dessuten hans virksomhet primært forankret i Danmark. Hans topografiske og historiske skrifter fikk imidlertid betydning både som dokumentasjon og som forbilde i begge riker. Mange av de senere topografene kunne bygge på Schønings tekster og metoder, og med ham som forbilde var det 15 16 17 18

14

Strøm, 1775, s. 313.

Schøning, 1761, s. 355 og 358.

Schøning, 1761, s. 355.

Lidén, 1991, s. 16ff.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

tydelig at en norsk topograf burde og skulle interesse seg også for de fysiske kulturminnene, beskrive dem og fortolke dem.

Ikke minst fikk Schønings fokus på hva som var spesifikt norsk - kulturelt, historisk og naturmessig - stor betydning for senere generasjoner. Det var ikke nødvendigvis slik at de delte hverken Schønings eller Strøms teologiske synspunkter, men de visste hva de skulle se etter.

Det var heller ikke slik at det å inventere eller analysere kulturminner var noe som alle teologer og geistlige drev med i tiden etter Strøm og Schøning. Et eksempel på hvor sammensatt den teologiske interessen for fortiden faktisk var, er Christiansand­ biskopen Peder Hansen (1746-1810).19 Hansen var en radikal og energisk opplysningsteolog som hadde folkeopplysning og skolevesen som sitt viktigste prosjekt. For ham var presten den opplyste embetsmannen som bekjempet all slags overtro, forbedret skolevesenet, forsto å fortolke historien og reviderte forståelsen av hva religion egentlig var – nyttig for samfunnet, men frakoblet fortidens fordommer. «Fortidens Daarligheder og Fordomme» var mange, ifølge biskopen. Dermed kunne Hansen interessere seg for fysiske kulturminner som vitnet om den fjernere oldtiden, mens gamle kirker og kirkeinteriører var noe som skulle renses for overtro, unyttig ressursbruk og spor av fortiden for kunne tjene den moderne, opplyste gudsdyrkelsen.20 Et sentralt uttrykk for biskopens synspunkter var et tidsskrift han utga i København under sin bispetid i Norge. Her publiserte han artikler om norsk middel­alderhistorie 19 Hansen var biskop i Christiansand stift 1799-1804.

20 Hansen (utg.), 1800, fortalen.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

og de fysiske minnene om den, men når det kom til spørsmål om kirker og kirkeinteriører var han bare opptatt av to ting: å rense bort alt som var den sanne, fornuftige religionen fremmed og å holde utgiftene til vedlikehold og drift av kirkene nede.

21 Å tenke bevaring eller inventering av kirkene var tilsynelatende helt fremmed for Peder Hansen.22 Biskop Hansen viser hvor komplekst den norske geistligheten forholdt seg til de fysiske minnene om kirkens og den kristne religionens historie. For Hansen ville riving eller modernisering av kirkene i tråd med tidens teologiske og religiøse krav være mer relevant enn å bevare og konservere de fysiske levningene fra en mindre opplyst fortid. En slik holdning fikk betydelig oppslutning blant norske geistlige gjennom resten av 1800-tallet. Det setter synspunktene til både Schøning, Neumann og Landstad i perspektiv: De representerte ikke nødvendigvis flertallet av kirkens prester.

JACOB NEUMANN – DEN SAMLENDE EMBETSMANNEN Jacob Neumann (1772-1848) var gjennom femti år en typisk opplysningsgeistlig embetsmann. Han var født i Norge, hadde en omskiftende barndom og oppvekst. Han gjorde en akademisk karriere som resulterte i en doktorgrad i 1799. Samme år ble han prest i Asker, og fra 1822 var han biskop over Bergens stift. Som embetsmann var han systematisk, initiativrik og dyktig, og han brukte sin autoritet. Som Schøning var han opptatt 21 Hansen (utg.), 1800, s. 259-268.

22 Hansens beskrivelse av kirkenes tilstand i Christiansand stift var kun innrettet på å modernisere eller fornye dem til en så lav omkostning som mulig, og han foreslo for Danske Kanselli at man sentralt burde få en oversikt over moderniserings­behovet i alle kirker, Hansen (utg.), 1803, s.

199-229.

av den allmenne nytte som hans embetsgjerning representerte, og som Hansen stilte han seg uforstående overfor mange av fortidens og samtidens fordommer og ufornuft. Hans akademiske og litterære virksomhet skulle tjene et høyere formål.23 Neumann fulgte åpenbart godt med på de tiltakene som tidlig på 1800-tallet ble gjort for å finne og sikre «Oldsager», og han må for eksempel som sogneprest i Asker ha mottatt en henvendelse fra Den Kongelige Commission til Oldsagers Opbevaring, som ble opprettet i København i 1807.

Denne kommisjonens initiativ til å finne og oppbevare oldsaker ble for Norges vedkommende overtatt av Selskabet for Norges Vel, etablert i 1809.24 Som biskop over Bergens stift innledet han et mangeårig samarbeid med den tidligere stortingspresidenten, fra 1818 stiftamtmann Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849), en uttalt religions­ kritiker og libertiner. Samarbeidet resulterte blant annet i etableringen av Bergens Museum i 1825.25 Neumann og Christie gjennomførte tidlig på 1820-tallet en rekke inventeringsreiser i det vestlige Norge, og rapportene fra disse reisene fulgte mye av mønsteret som var trukket opp av Gerhard Schøning femti år tidligere, samtidig som de svarte på de initiativene som senere var tatt for å registrere oldsaker.

23 Historikeren Halkild Nilsen har publisert flere verdifulle studier av kirkeliv, skolestell og folkeopplysning i biskop Neumanns periode, men ikke gått nærmere inn på biskopens arbeid med fortidsminner og historie, se Nilsen, 1948. Nilsen, 1949. Nilsen, 1953.

24 Myklebust, 2014, s. 40f.

25 Shetelig, 1944, s. 26. 60. Shetelig fremhever Christie foran Neumann når det gjelder opprettelse og oppbygging av Bergens Museum, men påpeker samtidig hvordan Neumann som stiftsøvrighet (Christie fikk avskjed som stiftamtmann allerede i 1825) hadde en unik mulighet til å inventere og samle inn gjenstander for museet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

15

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

Fig. 3 Jacob Neumann portrettert i helfigur, antagelig fra hans tid som biskop i Bergen.

Foto: Riksantikvaren

16

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

ARNE BUGGE AMUNDSEN

Hva slags teologi Neumann representerte, er ikke så godt å si. Han var utdannet i den mest rasjonalistiske perioden i Københavns universitets historie, hvor bibelkritikk, nedskalert religiøsitet og teologiens allmennytte sto sentralt.26 I sin tid i Asker gjorde han seg bemerket som topograf, skolemann og jordbruksreformator. Som teolog var han nok ikke like radikal som Peder Hansen, selv om han markerte klar avstand til luthersk ortodoksi og lavkirkelig pietisme. Men historie, det var Jacob Neumann interessert i. Særlig etter 1814 var det den nasjonale, norske historien som sto i sentrum for hans oppmerksomhet.

Det var i egenskap av biskop at Neumann reiste rundt på Vestlandet på 1820-tallet, til dels sammen med den øverste sivile embetsmannen i stiftet, Christie. I de trykte beretningene fra disse reisene kommenterer imidlertid ikke Neumann de kirkelige og religiøse forholdene direkte, det er historiske kilder, kulturminner og lokal kultur, økonomi, næringsveier og natur som trekkes frem.27 Man får et klart inntrykk av at dette også hadde karakter ikke bare av en inventering, men av en museumsinnsamling. Med hvilke midler biskopen og stiftamtmannen overtalte lokale bønder eller embetsmenn til å gi fra seg historiske objekter til et planlagt museum i Bergen, forblir ukommentert i reiseberetningene. Beretningene gir imidlertid mange indikasjoner både på hvordan Jacob 26 Sml. Kornerup, 1951, s. 415ff, som særlig fremhever de teologiske professorene Claus Frees Hornemann (1751-1830) og Daniel Gotthilf Moldenhawer (1753-1823) som eksponenter for denne kritiske teologien.

27 I tidsskriftet Budstikken. Et Ugeblad af statistiskoeconomisk og historisk Indhold utga Neumann i tre omganger sine reiseberetninger (5.-7. årgang 1824-1826).

Senere samlet han sine rent historiske observasjoner i en innberetning til Det kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, der han var medlem, Neumann, 1836.

Fig. 4 Tidsskiftet Urda, som Neumann var blant initiativ­tagerne til, beskrev og formidlet det Bergen museum samlet inn.

Digitalt museum

Neumann fortolket kulturminnene og hva slags bevaringspraksis han argumenterte for.

Neumann beskriver selv både form, innhold og intensjon for reiseberetningene.

Det er tydelig at hans inventeringer gikk parallelt med visitasreisene som biskop, og han nevner flere steder at han fikk hjelp eller ble ledsaget av den lokale prosten eller sognepresten.28 Det har selvsagt gitt reisevirksomheten en spesiell autoritet, samtidig som han skjelnet mellom rapportene han var pliktig til å avgi som biskop overfor Kirkedepartementet og reiseberetningene han lot trykke. Det er i seg selv interessant at han fra de samme reisene både rapporterte embetslig og som oppdager. Begge typene rapporter har imidlertid noe felles: 28 Neumann, 1826, sp. 87f. 96.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

17

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

Observasjon, oppdagelse og oppdragelse gikk hånd i hånd.

Flere ganger pekte Neumann på at han skrev for at andre reisende kunne få informasjon («tjene en og anden Reisende til Veiledning») eller at senere vitenskapsmenn kunne undersøke nærmere det biskopen hadde observert. 29 Han skriver seg samtidig inn i tradisjonen etter Schøning ved å fremheve at hans reiseberetninger viste hvordan det vestlige Norge ikke var en karrig del av kongeriket, men faktisk hadde viktige naturlige ressurser – og gjennom sine mange kulturminner også representerte viktige deler av kongerikets historie.30 Det han så etter av fortidslevninger, var i første rekke «mærkelige Oldsager» og «Minder fra Hedenold».31 I den grad noen kunne fortelle lokal tradisjon om disse kultur­minnene, noterte Neumann dette.32 Han kommenterte imidlertid også kirker og kirkeinteriører, som for eksempel 1600-talls­ kirken i Hamre prestegjeld: «Kirken i Hammer er gammel, men indeholder intet mærkeligt, uden et catholsk Alter, vel forgyldt og et Par Glasruder med det Gylden­ løvske Navn og Vaaben.» Han noterte likevel en tavleinnskrift fra 1600-tallet som kastet lys over presterekken i Hamre, og årstallet 1585 på kirkedøren.33 Enda magrere var det i en annen 1600-tallskirke: «Kirken i Tysnæs har intet antikt. Det ældste Aarstal, som findes i den, er 1543.»34 Det som tydeligvis hensatte Neumann i større begeistring var gamle gravhauger, obelisker og stensettinger, slik som på Vindenes på Sotra: «Her 29 30 31 32 33 34

18

Neumann, 1826, sp. 2. 34. 96.

Neumann, 1826, sp. 96.

Neumann, 1826, sp. 3. 5.

Neumann, 1826, sp. 6. 34. 51. 59.

Neumann, 1826, sp. 4f.

Neumann, 1826, sp. 15.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

laa et antiqvarisk Feldt for mit Øie, værdt at skue, og egnet til at vække dybe Erindringer om Nordens Kæmpeliv.»35 Flere ganger uttrykte biskopen bekymring for hvor dårlig oldsakene var blitt tatt vare på eller hvor liten forstand man hadde på deres verdi. I Hosanger fikk Neumann høre om at det var funnet et sverd i en stenhaug, og han ville gjerne ta det i nærmere øyensyn: «Jeg fik det endog samme Aften i min Haand, men – forvandlet til en Saug! Saaledes forgaae vore Levninger fra Oldtiden. For Fremtiden skal, haaber jeg, det bergenske Museum hjælpe til at faae dem bedre bevarede.»36 Han la også merke til en gammel sten med runeinnskrifter ved Stødle kirke i Etne. Stenen «tjente som Fodtrin, og laa for en Deel under Kirkegaardens Muur, af hvilket Fængsel jeg lod den strax udløse».37 Hans verste eksempel kom fra gården Nereim i Vikør prestegjeld. Biskopen hadde spurt etter gravfunn, for eksempel en askekrukke, men bonden svarte a t om en saadan havde hans Bedstefader talt, thi denne havde fundet den, men hvor den var bleven af, det vidste han ikke, og at saadanne Ting havde i Bøndernes Øie aldrig havt større Værd, end ethvert andet Steenkar, og at, naar Urnerne havde været ret prydelige, saa havde de givet deres Børn dem at lege med.38 Hos Jacob Neumann er det mulig – all hans opplysningsteologi til tross – å finne en gryende romantisk tilnærming til landskap 35 36 37 38

Neumann, 1826, sp. 14.

Neumann, 1826, sp. 6.

Neumann, 1826, sp. 31.

Neumann, 1826, sp. 59.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

og kulturminner. Han unnskylder seg med at han ikke er igter eller Skildrer; derfor staaer D Fremstillelsen dybt under Naturens herlige Originaler, og Dictionen vil have sine mange Feil, da Embeds-Forretninger have ikke levnet mig tilbørlig Tid til enten med yderligere Flid at udarbeide, hvad jeg saa løselig havde henkastet i min Annotations-Bog, eller med nye Farver at udmale hvad Phantasien i en Hast opfattede af Naturens store Scener.39 Likevel kan Jacob Neumann – på en måte som man ikke finner paralleller til hos hverken Gerhard Schøning eller Peder Hansen – gi levende uttrykk for hvordan naturen og kulturminnene påvirket ham og ga ham sterke følelsesmessige opplevelser.

Jacob Neumann er en viktig skikkelse i rekken av teologer og geistlige som engasjerte seg i forståelsen av og bevaringen av kulturminner i Norge. Han kunne bruke sin akademiske bakgrunn og ikke minst sin embetsposisjon til å kombinere visitaser og kulturminneinventering på en måte som knapt hadde vært sett tidligere. Som representant for «det bergenske Museum» hadde han samtidig en institusjonell mulighet for både å samle inn historisk materiale og å agere in situ. Hans trykte beretninger om reisene han foretok, inngikk i det nyttige prosjektet: Neumann produserte og systematiserte ny kunnskap, gjorde den lesende allmennheten oppmerksom på de kulturverdiene som fantes og lenge hadde vært vanskjøttet, og han både samlet og reorganiserte de historiske viktige funnene

han inventerte. Dermed bidro han sterkt til å endre praksis i sitt stift.

MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD – DEN ROMANTISKE FORTOLKER Jacob Neumann signaliserte en nyorientering i interessen for de norske kultur­ minnene. Denne interessen var nært knyttet til den europeiske romantiske bevegelsen.

Middelalderen kom i fokus som en periode som estetisk og kulturelt representerte et høydepunkt i det kristne Europa. Det nasjonale ble et omdreiningspunkt for historisk forskning og kulturell inventering. Påvirket av romantiske tenkere som Johann Gottfried Herder (1744-1803) og Friedrich Schelling (1775-1854) og senere Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) fikk mange et økt fokus på «folkekulturen» og «det folkelige».

Fig. 5 Magnus Brostrup Landstad.

39 Neumann, 1826, sp. 96.

Foto: Halfdan Lunde. Oslo museum.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

19

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

Den franske revolusjonen utfordret det religiøst begrunnede standssamfunnet. Fra kritiske tenkere kom det alternativer til den tradisjonelle bibelfortolkning som førte til at mange reiste spørsmål om historiens verdi og nytte. Kanskje var ikke de bibelske fortellingene sanne i moderne forstand, og kanskje var ikke den menneskelige historie en sammenhengende fortelling om gode og onde mennesker, men i stedet en fortelling om kontinuerlig endring og bevegelse vekk fra fortidens idealer? Den gamle europeiske statsorden brøt sammen under og etter Napoleons­krigene i 1800-tallets første tiår, og det var i ruinene av dette at staten og nasjonen Norge brått og uventet oppsto.

I 1814 fikk Norge en forfatning bygget på prinsippet om at dets innbyggere ikke var en fyrstes lydige undersåtter, men at de utgjorde en befolkning som selv var et handlende og velgende subjekt. Men om dette var den nye virkeligheten og et nytt fellesskap skulle bygges ut og gis symbolsk form, hva var det da som bandt dette fellesskapet sammen? For mange ble svaret «nasjonen», et fellesskap bygget på en felles historie og en egenartet kultur. Viktige kilder og inspirasjoner til å beskrive dette fellesskapet fant man i «folket» og i den nasjonale historien.

Johann Gottfried Herder var opptatt av hvordan kulturell likhet og ulikhet kunne formidles og gjøres tilgjengelig for tenkende og handlende mennesker. Nasjonens og dens kulturelle produkter måtte altså oppdages og fortolkes. Friedrich Schelling på sin side mente at det å betrakte den stedegne naturen, å forstå sammenhenger i stedets historie og kultur og å tilegne seg det hele gjennom emosjoner var en dannende prosess.

Hjelpere i denne prosessen var kunstnere,

20

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

filosofer og esteter som gjennom sin innsikt maktet å formidle den kulturelle helheten i form av poesi, litteratur og bildende kunst.40 Dette fikk også en teologisk respons.

Teologien på 1800-tallet handlet ikke minst om å bevare det bestående for å hindre moderne vantro og religionskritisk liberalisme i å få fotfeste. For noen teologer har det å identifisere en folkelig religiøs kultur vært viktig for å oppfylle en slik teologisk målsetting. Dette ble gjerne kombinert med en luthersk ortodoks teologi og en vektlegging av det geistlige embetets autoritet.

Flere norske teologer og geistlige beveget seg i slike tankebaner – Andreas Faye (18021869), Jørgen Moe (1813-1882) og Simon Olaus Wolff (1796-1859) kan her nevnes.41 På ulike måter arbeidet de med å fortolke den norske historien og den norske folkekulturen. Den som imidlertid skal kommenteres nærmere her, er Magnus Brostrup Landstad (1802-1880).42 Også han var norskfødt, men i motsetning til Schøning og Neumann hadde han hele sin utdannelse og karriere i det selvstendige Norge etter 1814. Hans teologi var veldig annerledes enn Schønings og Neumanns. Landstad var preget av den lutherske ortodoksien som var dominerende ved det teologiske fakultetet ved Universitetet i Christiania. Han var kritisk til pietismen, aggressivt avvisende overfor frie kirkesamfunn og den oppløsning av den lutherske konfesjonelle staten som for alvor begynte i 1840-årene. Hans viktigste og mest formative år må ha vært den perioden han tilbrakte på farens prestegårder i Øvre Telemark (Vinje og Seljord) på 1810- og 1820-tallet og deretter på egen prestegård 40 Amundsen, 2002, s. 51ff.

41 Amundsen, 2013.

42 Amundsen, 2012.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

i samme område (Kviteseid og Seljord) mellom 1834 og 1849. Mest av økonomiske årsaker søkte og fikk han i 1849 et prestekall midt i et urbanisert, frikirkelig og opprørsk område, nemlig Fredrikshald (Halden). Det var i denne perioden han begynte med sitt omfattende arbeide med å fornye den norske statskirkens salmebok, noe han fortsatte med etter i 1859 å ha trukket seg tilbake til et mer landlig sognekall, Sandeherred (Sandar) i Vestfold.

Landstad er nok mest kjent for sitt arbeid med norske folkeminner, men han engasjerte seg også sterkt, men forgjeves, i en konkret kulturminnesak – bevaringen av Nesland stavkirke. Et viktig tema i Landstads arbeid med folkekulturen og de kulturelle minnene var forholdet mellom det moderne og samtidige og det egenartede og nasjonale.

Landstad vurderte det slik at den nasjonale egenarten var i ferd med å bli borte. Dette var et tema han beskrev i innledningen til sin berømte folkeviseutgave fra 1852: er er saaledes nu en Overgangstid hos D os i Fjeldbygderne, hvor det Nye brydes med det Gamle, og en broget Blanding kommer til Syne saavel i Legemets Klædebon som i Aandens, der er Sproget.

Landstads konklusjon var at det nå hastet å redde det gamle «der kan reddes og fortjener at opbevares af det Gamle». Det var mye som godt kunne bli borte uten at det skadet den nasjonale egenarten, ja kanskje det endog måtte forsvinne: et Gamle maa gaa til Grunde. Det er D med en Veemod som hiin, hvormed man hilser en gammel Ven til Afsked, at den, der har levet sig ind i dette Gammeldagse

og fundet seg vel derved, seer dets Forsvinden, og man har kun den Trøst, at det maa saa være (…).43 Når han skal beskrive denne «Overgangs­ tiden» griper Landstad til bildet av det brennende huset: «ogsaa jeg burde række min Haand til for om mulig at redde et gammelt Familiesmykke ud af det brændende Huus».44 Man har gjerne tolket dette bildet som uttrykk for at Landstad mente at det hastet med å samle inn folkeminner og folkediktning, og det er sikkert riktig.

Derimot har det vært gjort lite ut av selve metaforen «det brennende huset». Huset kan leses som uttrykk for det bestandige, det samlende, det tradisjonelle og det helhetlige – for det gudskapte menneskelige fellesskapet og rammene rundt det.

Hele den konfesjonelle lutherske forståelsen av det kristne samfunnet underlagt Guds vilje var historisk sett sammenfattet i metaforikken rundt «huset», slik man finner det på et så sentralt sted som i Martin Luthers såkalte hustavle, et tillegg til hans lille katekisme. Landstads poeng er at dette metaforiske huset står i brann – det er en undergang, en ødeleggelse, et tap av en historisk og religiøst definert sammenheng som er i ferd med å skje. Denne utviklingen er ikke definert bare som noe som kommer «utenfra», men som noe som griper inn i kulturen selv, og fører til at selv fjellbøndene begynner å kle seg og å snakke annerledes enn tidligere. Det er den geistlige embetsmannen Landstad som uttaler dette. Han er ikke på «folkets» side, men han observerer det kulturelle forfallet gjennom «folket».

43 Landstad, 1853, s. IV. 44 Landstad, 1853, s. IV.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

21

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

NESLAND STAVKIRKE – ET TIDENS TEGN Landstad ble landskjent ved at han i 1852 utga – på Fredrikshald – et langt dikt om den nylig nedrevne stavkirken i Nesland i Vinje prestegjeld. Etter en lang lokalpolitisk diskusjon ble den revet ned i 1847 etter at sognet fikk en ny og større kirke.45 Fra å ha vært en lokalpolitisk stridssak ble den nedrevne stavkirken, gjennom Landstads dikt, plutselig et nasjonalt anliggende.

Diktet skal ikke analyseres i detalj her.

Landstad formet diktet i en middelalderlig balladestil, slik han mente å ha funnet den i sitt arbeid med folkevisene. Han beskriver Hamarbiskopen «Herr Peder» som innvier kirken, og dermed innlemmer lokalsamfunnet i det kristne kultfellesskapet. 46 Kirkeklokkenes klang får en repeterende funksjon gjennom hele diktsyklusen. Den syvende delen av syklusen er «Kvenne-Karis Vise», som gir uttrykk for en gammel enkes sorg over at den kirken hun hadde brukt i alle livets faser, var i ferd med å gå til grunne: «Aa der er vent i Neslands kyrkja/ nær folkid kallar pá Gud».47 Kvenne-Kari er representanten for den gamle folkekulturen, dypt forankret i historien, tradisjonen og religionen, men som nå var i ferd med å ødelegges.

Motsetningen var «de Neslands Bønder/ de vare blevne saa smaa». Landstad sammenligner de små, lutryggede og kulturløse bøndene som hadde vedtatt å rive stavkirken med fortidens sterke og 45 En detaljert beskrivelse av stavkirken og dens historie finnes hos Berge, 1940, s. 164-177.

46 Landstad tolker innskriftens «DNO: P:» som «(av) Herr Peder», men det fantes ingen Hamarbiskop med det navnet i 1242. Biskopens navn var Pål, som satt i embetet 1232-1251. Jan Brendalsmo har for øvrig hevdet at kirken var fra 1100-tallet, og at det som skjedde i 1242 var en nyvigsling, Brendalsmo, 2016, s. 125 47 Landstad, 1852, s. 25.

22

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

staute bønder. Samtidens Neslandsbønder gikk løs på stavkirken med øks og tang, og profanerte bygningsdelene: Udaf det hellige Alterbord gjør sig Bonden et Skab. sætter han der sin Brændeviinsdunk og gjemmer sit Kobbeskrab. (…)

Tager en Anden Prækestolen og gjør sig en Hønsesti, Hanen galer hver Morgenstund og Hønsene kagle deri.48 Landstads beskrivelser av bøndene i Nesland er langt fra det «folket» han forestilte seg. De er nedrige, de har ingen kulturforståelse, de akter ikke kulturminnene, og de profanerer både den kirkelige og den nasjonale kulturarven. Vinje prestegjeld var hans barndoms rike, men han hadde ingen direkte makt som embetsmann i et annet prestegjeld til å hindre det som skjedde. I stedet flyttet hans engasjement seg til den offentlige, nasjonale debatten.

Der ble hans kulturidealer brukt mot det «folket» han satte så høyt. I innledningen til diktet sier han at det som skjedde, var at «folket» berøvet seg selv en nasjonal skatt som ikke kunne erstattes: «Det Eneste, som kunde vende Opmærksomheden til den ensomme Dal, har Folket nu berøvet sig selv.»49 Det skjedde som følge av en puslete lokalpolitisk krangel om hvem som skulle betale for vedlikeholdet av den gamle kirken etter at den nye var reist. Landstad hadde selv forsøkt å mobilisere en lokal opinion for å bevare stavkirken, men han handlet for 48 Landstad, 1852, s. 31f.

49 Landstad, 1852, s. 3.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

Fig. 6 Portaler fra stavkirken i Nesland fotografert ved inngangen til den nye kirken fra 1847.

Foto: Kulturhistorisk museum

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2019

23

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD

sent. Ved å utgi diktet fem år etter rivingen ønsket Landstad å advare mot tilsvarende hendelser - en advarsel som viste seg å være forgjeves - men viktigst for ham var det nok å reise et poetisk minne over den religiøse og historiske betydningen av den nedrevne stavkirken.

Nesland kirke var ifølge Landstad en viktig minnegjenstand, fordi den gjorde det mulig å gjenskape fortiden og omgjøre den nasjonale og kristne historien til nåtidig erfaring: «den paatrængte seg uvilkaarlig, og man følte sig pludselig hensat i en længst forsvunden Tid».50 Hadde man tatt vare på den, ville den ha kunnet vekke de samme følelser hos andre. Den hadde gjennom seks århundrer vært en ramme om folkelig religiøsitet som nå forlengst var forsvunnet, med valfart, sankthansnattsfeiring og gammeldags postillelesning. Landstad måtte medgi at stavkirken hadde vært både kald, mørk og liten, men man kunne ha latt den bestå som «Oldtidslevning». Her hadde 12.000 messer vært lest, regnet han ut, og det hadde skapt en fysisk ramme for muligheten til å oppleve historien, landskapet og kristendommens feste på stedet. Landstad medga at de gamle stavkirkene ikke lenger fylte tidens krav til et gudshus, men det burde ikke føre til at man rev dem ned.

Rivingen av Nesland kirke var ifølge Landstad de lokale bøndenes profanering av stedet og kirken. Det «folket» som agerte i Vinje og Nesland var i Landstads fremstilling ikke noen positiv størrelse - det var bare smått, knuslete og lite, vulgært og uten innsikt. Men kanskje var det slik det måtte gå, for

50 Landstad, 1852, s. 5.

24

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Tiden hun er en flyvende Fugl og haver en Vinge stærk, knuser hun med sit blødeste Dun det stærkeste Mandeværk.51 Med disse linjene markerte Landstad at spenningen mellom det historisk bestandige og den forandringen som mennesker skaper er en utfordring for den nasjonale kulturen og et motiv for sorg blant dem som forsøker å holde den fast. Sporene av fortiden bør og kan bevares, men det hindrer ikke at endringene finner sted. Det er stadig gamle venner å ta avskjed med.

Magnus Brostrup Landstad introduserte et nytt motiv i diskusjonen om kulturminnene og bevaringen av dem, nemlig det tragiske forfallet. Hans teologiske og kulturelle idealer sto for fall, bøndene og sogneallmuen kombinerte gjerrighet med kulturløshet, og de lyttet ikke lenger til embetsmannens myndige og kompetente stemme. Landstads teologiske idealer om den lutherske samfunnsorden ble utfordret av Neslands bønder og deres forhold til kulturminnene.

DET PASTORALE KULTURMINNEVERNET «Den pastorale opplysningen» har vært en viktig faktor i norsk 1700- og 1800-tallshistorie. Det gjelder også tenkning og praksis rundt oppdagelse og bevaring av kulturelle minner. Teologi og kulturfilosofi har i denne perioden hatt nære forbindelser.

Ikke minst fordi Norges viktigste gruppe av embetsmenn var prestene, fikk denne kombinasjonen stor betydning. Teologene kunne bruke sin brede kompetanse til å fortolke fortidens minner. Gerhard Schøning representerte den fysiko-teologiske 51 Landstad, 1852, s. 21.

ARNE BUGGE AMUNDSEN

tilnærmingen til fortidsminnene, og Jacob Neumann gikk på mange måter i Schønings fotspor. Neumann kunne imidlertid som biskop gi sin tolkning en spesiell og til da ukjent autoritet. I sin praksis ble han både en innsamler på vegne av et nytt museum og en folkeopplyser som forsøkte å endre befolkningens holdninger til kulturminnene.

Landstad forente i sin tenkning og praksis den pastorale og teologiske arven fra både Schøning og Neumann. Men som teolog og kirkelig embetsmann møtte Landstad en ny virkelighet, nemlig bønder som ønsket modernisering og endring, og som reduserte diskusjonen om kulturminnene til et spørsmål om lokal økonomi. Som romantisk kulturfortolker introduserte Landstad en

ny, tragisk dimensjon til kulturminne­ arbeidet – forfallet og ødeleggelsen. Denne dimensjonen var bygget på hva Landstad selv opplevde i møte med sine menigheter, og den bar i seg en fremtidsvisjon som var sann: Den lutherske samfunnsorden som hadde vært en selvsagt forutsetning for både Schøning og Neumann, gikk sin undergang i møte. Dermed ble kulturminnene også sekularisert.

Arne Bugge Amundsen (f. 1955), professor i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Artikkelen er vurdert som vitenskapelig av fagfelle.

KILDER AMUNDSEN, ARNE BUGGE: «Fortelling og foredling.

Andreas Faye som romantisk sagnfortolker», Arne Bugge Amundsen, Bjarne Hodne & Ane Ohrvik (red.): Sagnomsust.

Fortelling og virkelighet, Novus forlag, Oslo 2002, s. 26-59.

AMUNDSEN, ARNE BUGGE: «The Folk in the Church. Magnus Brostrup Landstad (1812-1880) as a Clerical Folklore Collector», Arv. Nordic Yearbook of Folklore 68, Uppsala 2012, s. 67-90.

AMUNDSEN, ARNE BUGGE: «Samlere, forskere og folke­ minner på 1800-tallet», Bjarne Rogan & Anne Eriksen (red.): Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie, Instituttet for sammenlignende kultur­ forskning. Serie B: Skrifter, vol.

CXLVII, Novus forlag, Oslo 2013, s. 27-74.

BERGE, RIKARD: Vinje og Rauland I, Dreyers Grafiske Anstalt, Stavanger 1940.

BRENDALSMO, JAN: Middelalderske kirkesteder i Telemark fylke, Riksantikvaren, Oslo 2016.

BURGESS, J. PETER (RED.): Den norske pastorale opplysningen.

Nye perspektiver på norsk nasjonsbygging på 1800-tallet, Abstrakt forlag, Oslo 2003.

DAAE, LUDVIG: Gerhard Schøning. En Biographi, A. W. Brøgger, Christiania 1880.

ERIKSEN, ANNE: «Det sanne, det gode og det skjønne. Noen trekk ved Gerhard Schønings historiesyn», Historisk Tidsskrift 2002, s. 297-317.

ERIKSEN, ANNE: «Making Facts from Stones. Gerhard Schøning and the Cathedral of Trondheim», Sjuttonhundratal 7, 2010, s. 97-122.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

25

PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD HANSEN, PEDER (UTG.): Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christansands Stift I-II, P. Poulsen, København 1800. 1803.

LIDÉN, HANS-EMIL: Fra antikvitet til kulturminne. Trekk av kulturminne­vernets historie i Norge, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

HIRSCH, EMANUEL: Geschichte der neuern evangelischen Theologie II, C. Bertelsmann, Gütersloh 1951.

MYKLEBUST, DAG: Med vilje og viten. Om kulturminnevern i Norge. Riksantikvaren 19121958, Pax forlag, Oslo 2014.

JAKOBSEN, ROLV NØTVIK: Gunnerus og nordisk vitskaps­ historie, Spartacus, Oslo 2015.

NEUMANN, JACOB: Bemærkninger paa en Reise i Nordhordlehn, Søndhordlehn, Hardanger og Vors, 1825, Chr. Grøndahl, Christiania 1826.

(Separat trykk fra Budstikken, 7. Aargang, 1826)

KORNERUP, BJØRN: «Opplysningstiden 1746-1799», Hal Koch & Bjørn Kornerup (red.): Den danske kirkes historie V, Gyldendal, København 1951, s. 237-494.

LANDSTAD, MAGNUS BROSTRUP: Neslands Kirke.

Et Digt, Chr. Olsen, Fredrikshald 1852.

LANDSTAD, MAGNUS BROSTRUP: Norske Folkeviser samlede og udgivne, Chr. Tønsberg, Christiania 1853.

LARSEN, STIAN BONES: «Gerhard Schøning, Gothicism and the Re-evaluation of the Northern Landscapes», Acta Borealia 18, 2001, s. 61-84.

26

NEUMANN, JACOB: «Efterretninger om Oldtids­ minder i Bergens Stift i Norge», Nordisk Tidsskrift for Oldkyndighed III, J. D. Qvist, København 1836, s. 248-279.

NILSEN, HALKILD: Kirke- og skoleforhold i Bergen i biskop Jacob Neumanns tid, Gyldendal, Oslo 1948.

NILSEN, HALKILD: Kirkelige og religiøse forhold i Bergens stift i biskopene Pavels’ og Neumanns tid, Gyldendal, Oslo 1949.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

NILSEN, HALKILD: Skolestell og folkeopplysningsarbeid i bygdene i Bergens stift 18001850, Gyldendal, Oslo 1953.

SCHØNING, GERHARD: Beskrivelse Over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen­kaldet Christ-Kirken, Jens Christensen Winding, Trondhjem 1761.

SCHØNING, GERHARD: Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er gjort og beskreven, Gyldendal, København 1778.

SHETELIG, HAAKON: Norske museers historie, J. W. Cappelens forlag, Oslo 1944.

SLAGSTAD, RUNE: De nasjonale strateger, Pax forlag, Oslo 1998.

STRØM, HANS: Tilskueren paa Landet II, H. C. Sandel, København 1775.

Johan Christian Dahl. Fra Kaupanger i Sogn med stavkirke, 1847.

Olje på lerret. Oseana kunstsamling.

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR Tonje Haugland Sørensen

Johan Christian Dahl (1788-1857) har rykte på seg for å være den første i så mangt.

Den første store maleren i norsk kunsthistorie, blant de første seriøse støttespillere til museer i Trondheim og Bergen, og også en ledende skikkelse innen det gryende norske fortidsvern.

D

enne teksten skal i stor grad handle om det siste aspektet, skjønt argumentet er at Dahls museale og kunstneriske praksis ikke kan holdes adskilt

fra hans ideer om historie, rekonstruksjon og bevaring. Videre vil jeg fremheve en rød tråd i Dahls holdning om fortidsvern som en felles arv. Herunder hans gjentatte tanke

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

27

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR

om at folket trenger sin historie, og ikke minst at historien tilhører hele folket. I det følgende vil disse tankene følges gjennom særlig to prosjekter som opptok han omtrent samtidig. Det var ønsket om å restaurere den gamle hallen i Bergen, som indirekte via Dahls kampanje deretter ble kjent som Håkonshallen. Det andre var forsøket på å bevare Vang stavkirke, hvor resultatet ble at kirken tildels ble flyttet ut av landet og ombygd på landsbygden i datidens Silesia (en del av kongeriket Preussen). Dahl slet mye med begge prosjekter, og ingen av dem gikk egentlig den veien han hadde ønsket.

Samtidig var tankegodset prosjektene frembrakte av sentral betydning, både for etableringen av Fortidsminneforeningen og for spredningen av tanken om kulturminner som et sentralt, felles arvegods.

BYVANDRINGER OG DERES ETTERSPILL I jakten på Dahls tanker om fortidsvern kan vi begynne med å vandre gatelangs.

Spesifikt med de mange byvandringene Dahl foretok i Bergen under en av sine Norgesreiser i 1842. Disse vandringene var ofte i lag med Dahls velgjører og venn Lyder Sagen (1777-1850), og ble utgangspunktet for deres felles essay «Historisk Vandring i Bergen og dens nærmeste Omegn». Essayet var først basis for et foredrag holdt av Lyder Sagen, og siden som en utvidet tekst publisert i det historisk-antikvariske tidsskriftet URDA utgitt av Bergen Museum. I essayet skisserte Sagen og Dahl historiske levninger og steder i byen, dog innhyllet i en viss melankoli. For begge herrene var det en skam at så få av byens innbyggere var klar over at de vandret på en grunn som engang hadde «bedtraates av Konger og Jarler», og at de samme

28

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

innbyggernes «[…]Blik endog tankelødst glider hen over de Levninger fra en større Tid, som dog endnu finnes i blant os.»1 Melankolien kommer til dels av denne følelsen av svunnen tid, men den er også sterkt knyttet til følelsen av at folk ikke er sin egen historie bevisst. I essayets minst melankolske og mest aktivistiske del - den delen hvor Dahl fører pennen - blir dette behovet for økt historisk bevissthet forsøkt kombinert med kampen om å restaurere det som kalles den gamle kongehallen i Bergen, bedre kjent i dag under navnet Håkonshallen.

Dette var en kamp Dahl førte på flere arenaer, for den 26. desember 1841 kunne leserne i Bergens Stiftstidende lese oppropet: «Inbydelse til Restauration af den gamle Kongehal i Bergen».2 Her manet Dahl til en pengeinnsamling for å skaffe midler til å restaurerer hallen. I oppropet vektla han særlig hallens historiske betydning ikke minst som en felles historisk arv.

I innbydelsen snakker Dahl konsekvent om «vor historie» som vi skal samles om. Så sentralt er tanken om bygget som en plass for kollektivet, at innbydelsen avsluttes med forslaget om at kongehallen i restaurert tilstand kunne fungere som en festsal for byens borgere. Det gikk så ymse. Listen med støttespillere viser en del sentrale navn i Bergen, deriblant Lyder Sagen, samt antall spesiedaler de lovet aksjonen. Den klart 1 Sagen, 1842, s. 257 2 Dahl, 1841. Dahls opprop ble således publisert før Urda gikk i trykken. Historisk Vandring i Bergen og dens nærmeste Omegn innehar dog en parentes som forteller at Lyder Sagen hadde lest opp en kortere versjon av samme tekst for Den Antikvariske Foreningen i Bergen i 1837.

Mer enn å beskrive en spesifikk byvandring kan essayet derfor leses som en sammenfatning av ulike vandringer, og dette understøttes også av passasjer i essayet slik som når Lyder Sagen noterer at Dahl uttrykker begeistring hver gang de passerer Håkonshallen.

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

største summen kom fra Dahl selv som lovet 20 Spesiedaler, blant de andre giverne oversteg ingen mer enn 5 spd. Den store allmenne interessen for prosjektet meldte seg heller ikke, og Dahls håp om restaurasjon måtte skrinlegges. Det arbeidet kom først i gang med den neste generasjonen, drevet frem av Fortidsminneforeningen og Vestmannalaget.3 Episoden med Håkonshallen er likevel illustrerende for Dahls allsidige engasjement innen kulturlivet og hans ideer om fortidsminners bevaring og deres betydingen for felleskapet. Dahls vektlegging av hva jeg kaller hans historiske landskap fremhever det viktige i interaksjonen mellom folk og kulturminner. Kort oppsummert kan Dahl leses som at han mener folk berikes av å leve og bevege seg i et landskap med kulturminner, og videre at disse kulturminnene er et særlig felleseie og derunder felles ansvar. Mitt spørsmål er om det er disse ideene - kanskje mer enn hans ideer om restaurasjonspraksis - som fremdeles gjør han til en viktig person for fortidsminnevernet. For å komme dit er det i mellomtiden nødvendig å returnere til hans «Inbydelse til Restauration af den gamle Kongehal i Bergen», og se nærmere på hva han mente burde vektlegges ved en slik restaurering og hvorfor det historiske var viktig, ikke minst for felleskapet.

SAMTIDENS KRAV OG HISTORIENS PEDAGOGIKK I sitt opprop om Håkonshallen er Dahl klar på at bygget må restaureres etter dets egne historiske premisser. Han belegger ikke skriftlig hva dette innebærer, men en av 3 Sørensen, 2008.

illustrasjonene til artikkelen i Urda inkluderer Dahls fremstilling av hallen slik den så ut på hans tid, samt en versjon av bygget som viser hvordan det kan ha sett ut.

Denne historiske skissen viser en hall med gotiske vinduer, flatt tak og med en inngang i byggets langside, vendt ut mot Vågen. Det første som slår en er hvor annerledes Dahls historiske skisse er fra det restaurasjonsarbeidet som til sist ble utført på hallen under ledelse av henholdsvis Christian Christie, Peter Blix og Adolph Fischer. Særlig er formen på taket merkbart annerledes, da de sistnevnte valgte et trappegavlet saltak i tråd med hva som avbildes på Scoleusstikket fra 1581. En portal på hallens langside var de heller ikke stemt for, men tegnet i stede et neo-gotisk trappehus til en av kortsidene.

Selv om Christie, Blix og Fischers arbeid med hallen kan og bør diskuteres, er det mye som taler for at deres restaurerings­ arbeid var mer i tråd med historiske forelegg enn Dahls skisse.4 Muligens kunne vi derfor trekke et lettelsens sukk for at Dahls opprop til restaurering av hallen ikke ble møtt med større entusiasme enn det gjorde, og deretter plassere Dahls ide som et velment, men feilslått innspill.

Samtidig, selv om Dahls forslag til faktisk restaurering kommer til kort, så vil jeg hevde at hans tanker om hvorfor bevare bygg og levninger til det gode for felleskapet, har holdt seg langt bedre.

Kunst­historikeren Frode Haverkamp fremhever lignende tanker ved å kalle Dahl for en demokratisk kulturoptimist, og påpeker at Dahl hadde en stor tro på 4 For en gjennomgang av de ulike restaureringsfasene og deres forhold til det autentisk middelalderske, se Hommedal, 2013.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

29

Fig. 1. Johan Christian Dahl. Illustrasjon Urda. 1842. Hallen før og nå. Casteltaarnets og den gamle Gildehals formeentlig Udseende i Fortiden.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Spesialsamlingen.

allmuens evne til estetiske opplevelser og historisk bevissthet.5 Et sentralt punkt i Dahl og Sagens tekst om sin byvandring var mangelen på folks innsikt om den historien som omgav dem. Det var denne like mye som selve Håkonshallen de ville bøte på.

Ved å gi Bergen et tydelig historisk landemerke som en del av bybildet, kunne byens borgere betrakte og kontemplere dette og dets historie når de gikk forbi. Folk ble gjort oppmerksom på at de vandret i et historisk landskap, og kanskje erfarte den historiens sus Dahl selv opplevde og som på følgende vis ble skildret av Lyder Sagen i essayet:

I Dahls tanker om Håkonshallen og i hans forhold til historiske levninger generelt, kan man ane en klar historisitet. Historien, hevdet Dahl, «opstiller for et Folk dets Barndoms, Ungdoms og Mandoms Liv; den kan i denne efterspore alle de betydningsfulde Begivenheter, der have bestemt dets

5 Haverkamp, 2015, s. 69.

6 Sagen, 1842, s. 262–65.

30

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

enne Bygning [hallen] var især hans D [Dahls] Øienslyst, og naar den paa vore Spadseergange kom tilsyne, standsede han ofte og sprugte meg med Enthusiasme: «Men kan De da see Dem mæt paa dette herlige Værk?»6

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

Retning […]».7 Historien ble antatt å gi individet innsikt i sin større plass i samfunnet, og følelser av identitet og selvfølelse ble dannet ut fra et kjennskap til fortiden.

Dette håpet om innsikt av historiens betydning kan også sees i tråd med Dahls videre tanke om at en istandsatt Håkonshall måtte være i tråd med samtidens krav. Innforstått: hallen skulle tas i bruk og være et sted man kunne oppholde seg i, mer enn bare å betrakte fra utsiden. Kommende borgere på historisk vandring skulle kunne gå inn i hallen, og slik ville hallen inngå som en aktiv del i et større sosialt felleskap som var bevisst sitt historiske landskap.

Videre viser anekdoten om Lyder Sagen og Dahl på bytur i Bergen at dette møtet med, og bevisstheten om, historien ikke bare handler om å kjenne til historiske fakta. I Dahls entusiastiske utbrudd og i betegnelsen av Håkonshallen som ‘et verk’, anes også en ide om en estetisk opplevelse av historiske levninger. Det er dette i krysspunktet mellom historie som fakta og historie som en estetisk opplevelse vi kan finne det jeg kaller Dahls historiske landskap. Begrepet lanseres for å bedre gripe hvordan Dahl forholder seg til historiske minnesmerker basert på datidens ideer om fortidsvern, men også hvordan Dahl gjennomgående ser disse minnesmerkene som en del av en større estetisk opplevelse folk kan være delaktige i. I forhold til Dahls virke som maler vil jeg også hevde at denne historiske horisonten inngår som en sentral og komplementær del av hans naturstudier og romantiske ideer om det skjønne og sublime. Heller enn å se Dahl som på den ene siden maler, og den andre siden

interessert i fortidsvern, vil jeg hevde at han er begge deler samtidig.

I sin iver etter å bevare og dokumentere kulturminner benyttet Dahl naturlig nok tegninger og skisser. I den grad han skrev om de ulike byggene og levningene han ønsket å verne, så var disse også akkompagnert av illustrasjoner. Den samme blandingen av tekst og tegning finner vi igjen i Dahls etterlatte skisser og brevmateriale. Her er det til stadighet skisset og tegnet i margen.

Grunnen til at jeg stresser dette punktet er fordi det indikerer hvor sentralt tegning var for Dahls virke. Hvis man kan si at det å skrive er et redskap for å tenke klarere, vil jeg hevde at man kan si det samme om tegning. Det er mye som tyder på at for Dahl var kunst og vitenskap langt på vei to sider av samme sak.8 Dahl prosesserer og reflekterer like mye gjennom tegning som i tekst, og derfor er det bildematerialet han skaper en interessant kilde også til hans syn på kulturminner og deres rolle i et landskap. I det følgende vil jeg derfor også ta for meg hvordan han skildrer de ulike kulturminnene han satte seg fore å redde og, gjennom en nærlesning av disse illustrasjonene og maleriene, reflektere over en del av de mer ambivalente trekkene ved Dahls vernearbeid, samt se dem i lys av ideen om historiske levninger som en felles arv.

Arbeidet med Håkonshallen er et godt eksempel, og bygget finnes gjengitt i flere ulike versjoner. En av dem, merket med No. 4, er nok et arbeid hvor Håkonshallen og festningsverket på Bergenshus har en sentral plassering. Skissen er nesten mono­ kromatisk. Byggenes linjer er streket med blekk, mens fjellene i bakgrunnen har en

7 Dahl, 1841.

8 Wexelsen, 1975, s. 54.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

31

Fig. 2 Johan Christian Dahl. Skisse No 4, Bergenhus.

forsiktig bruk av akvarell. Festningen og dens bygg er plassert til venstre i komposisjonen, og bak dem skimtes så vidt byfjell­ ene og deler av bebyggelsen i Vågsbunnen.

Disse omgivelsene har et dust preg, og da særlig sett i kontrast til det som da var kjent som det Walkendorfske tårn som troner midt i bildet. I skildringen av arkitekturen er strekene og detaljene tydeligere, og linjene er rette og klare. Måten Dahl har tegnet bygg­ene kan minne om en arkitektskisse, ikke ulik den som fulgte med Urda. Det er

32

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Universitetsbiblioteket I Bergen, Spesialsamlingene.

mulig å se skissene som Dahls skildring av et bergensk bybilde, men de kan også å leses som et dokumentarisk arbeid hvis mål er å stadfeste tilstedeværelsen av historiske bygg i dette bybildet. Den fremtredende plassen bygningene er gitt, kan understøtte en slik lesning. Samtidig, heller enn å definere enten/eller - enten bybilde eller dokumentasjon - er det mulig å se skissen som et både/ og. Det er arbeidets dobbeltvirkning, det at det både dokumenterer ulike minnesmerker med sine historiske fakta, og samtidig

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

plasserer disse i et vart skildret, estetisk landskap, som gir skissen mye av sin styrke.

Der skissene i Urda avbilder hallen og tårnet på Bergenshus som i stor grad løsrevet fra sine omgivelser, så handler skisse No 4 om å vise hvordan de samme byggene inngår som en del av et større landskap. Det er et landskap som er preget av historien gjennom tilstedeværelsen av kulturminner som Håkonshallen og Bergenshus, og for å bedre gripe hvorfor dette var viktig for Dahl på mer enn ett plan, må vi vende oss til hans virke i Dresden.

DAHLS GRYENDE ANTIKVARISKE INTERESSER Mangelen på kunstutdannelse i Norge gjorde at begavelser som Dahl måtte til utlandet for å få sin utdannelse. I 1811 dro han til København, og derfra til Dresden i 1818. I sistnevnte blir han boende fast resten av sitt liv, og besøker Norge kun på reiser. I Dresden, og de tysktalende områdene blir Dahl kjent med ulike ideer om historie som hadde kommet kjølvannet av Napoleonskrigene (1796-1815), og som hadde resultert i en større nasjonalromantisk blomstring innen store deler av kulturlivet.9 Inspirert av tyske filosofer som Georg Friedrich Wilhelm Hegel (1770-1831) hadde denne nasjonalromantiske strømningen også en del klare historisk-filosofiske dimensjoner. Her var særlig Hegels historisk-didaktiske tese sentral, med sin ide om historien

som en progressiv prosess, hvor nåtiden ble ansett som en forbedring av fortiden.

I motsetning til tidligere historisk-filosofiske tanker, slik som de som var gjeldene under den italienske renessansen, fokuserte ikke Hegel på en tapt gullalder av type Antikken.

Snarere åpnet det Hegelianske synet for bildet av historien som en serie med epoker hvor hver nye epoke stod på skuldrene til den foregående, og at ting rett og slett ble bedre etter hvert som historien skred fram.10 I Hegels system vokser historien frem, ikke ulikt hvordan et menneske vokser fra barn til moden voksen. Når Dahl i sitt opprop for bevaring av Håkonshallen beskriver historiens gang som å inneha en ‘barndom-ungdom-manndom’ så befinner han seg innenfor en hegeliansk måte å visualisere historien på.

I et slikt historiesyn må menneskelig aktivitet må forstås ut ifra en historisk kontekst. Heller enn å være universelle og allmenn­gyldige, ansees nå mennesker og deres kultur som produkter av sin tid.

Levninger fra disse tidligere tidene burde derfor bevares slik at de kunne stå som minnesmerker over disse tidligere epokene. Det var denne typen tankegods som lå til grunn for ulike typer foreninger som oppstod i de tysktalende områdene utover på 1800-tallet.

En av dem, med base i Dresden, fikk navnet Königliche Sachsische Alterthumsverein (Den Saksiske Antikvariske Forening) og ble offisielt stiftet i 1825.11 Da hadde

9 Betegnelsen de tysktalende områdene benyttes her fordi Tyskland ikke ble samlet til et rike før i 1871. Før dette bestod det vi i dag tenker på som Tyskland, av en rekke større og mindre riker og provinser. Det tyske kulturområdet, forstått som det felleskapet man anså ble skapt av det tyske språket, strakte seg også vidt utenfor det som i dag er Tysklands grenser. Feks var Böhmen og Praha, Østerrike, Sveits og deler av nordre Polen (helt frem til Köningsberg/Kaliningrad) ansett som tysk kulturområde.

10 Toews, 2004, s. 4.

11 Målsetningen til foreningen var identifikasjon og bevaring av fortidsminner, men også en formidling av disse minnesmerkene via publikasjoner av studier og etableringen av et museum. Museet var lokalisert i palasset i Große Garten og hadde særlig fokus på middelaldersk kirkekunst fra Sachsen. Sächsischer Altertumsverein, Dresden, Mittheilungen, Ausgaben, 15-19, 1866. Druck von C. Heinrich, Dresden. s. 1-3.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

33

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR

Dahl bodd i Dresden siden 1818, og siden 1820 hadde han vært medlem av Dresden Kunstakademi. I 1824 hadde han steget i gradene, blitt professor og en prominent person i byens kulturliv. I tillegg hadde han etablert et vennskap og gjennomgående korrespondanse med Christian Jürgensen Thomson (1788-1865) i København som var sentral i utvikle den moderne arkeologi, og som innehadde flere sentrale verv innen oldsaksforskning og samling i Danmark.12 Med sin posisjon i Dresdens kulturliv og stigende interesse for oldsaksforskning, er det derfor ikke så rart at vi finner han igjen blant de første medlemmene i Königliche Sachsische Alterthumsverein, samt at han også figurerer på medlemslistene til Sächsische Kunstverein (den saksiske kunstforeningen) og botanikkforeningen Flora.

Mengden foreninger sier oss noe om det rike kulturlivet i Dresden, og Dahls medlemskap viser hvordan han var en aktiv del av dette.

Det er denne foreningsvirksomheten blandet med ideen om at bygg og steder ansees å ha en verdi ikke bare fordi de er skjønne eller sublime, men også fordi de er historiske, som Dahl har med seg tilbake til Norge. De kommer til uttrykk i oppropet for rekonstruksjon av Håkonshallen. Her skimtes de både i hans argumentasjon om viktigheten av å bevare historiske bygg, men også i hans tanke om et kollektivt agerende. Det er verdt å merke seg at når Dahl forfatter sitt skriv om Håkonshallen, 12 For korrespondansen mellom Dahl og Thomson se dokumenter i Nationalmuseet, 2 afdeling, De Danske samlingers historiske del. København. For videre informasjon om C.J. Thomsons mangefasetterte liv og virke se Hansen, Ulla Lund (Red.), Christian Jürgensen Thomsen 1788 – 29. december – 1988. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1988. Det Kongelige Nordiske Oldskriftselskab, København 1988.

34

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

vektlegger han historiens allmenne betydning. Håkonshallen fremsettes som alles ansvar, ut fra ideen om at den er alles historiske arv. Dette er en gryende demokratisk forståelse av historien, hvor denne fremstilles som å omfatte hele landet og alle dets innbyggere - snarere enn utvalgte storfolk og konger. For når Dahl strever med å redde historiske bygg er det aldri formulert som å være for hans egen del. Snarere er omkvedet at dette er noe han påtar seg med tanke på den norske kulturarven, og at denne er et felleseie. De samme synspunktene kommer også klart frem i hans andre store verneprosjekt, den gamle stavkirken i Vang i Valdres.

EN STAVKIRKES FERD Etter å ha bosatt seg i Dresden kom Dahl tilbake til fødelandet på såkalte Norgesreiser.

Her reiste han rundt i Sør-Norge, mens han skisset og samlet motiver til sin kunst. På sin første Norgesreise i 1826 bemerker han at den gamle stavkirken i Vang i Valdres var truet av riving. Dette gikk i mot Dahls ideer om historie og historievern, og han la frem forslag til hvordan kirken kunne repareres og endog utvides.13 Dette virker ikke å ha fått særlig gehør, for på sin tredje Norgesreise i 1839 noterer Dahl at sval­ gangen og det høye koret i den gamle kirken alt var fjernet.14 Direkte inntil den gamle kirken stod nå en ny trekirke med 230 sitteplasser, og Dahl skisserer en situasjon hvor den lokale presten ivret etter å få rive den gamle stavkirken slik at den nye fikk bedre plass.15 En tegning av Johan Ludvig Losting fra 1836 gir inntrykk av hvor nær hverandre 13 Dahl siteres i Berg, 1980, s. 106.

14 Berg, 1980, s. 106.

15 Rösner, 2006, s. 50.

Fig 3 Johan Ludvig Losting. Skisse av de to kirkene i Vang, 1836

de to kirkene stod, og den eldre stavkirken faller klart i skyggen av den nye.

I likhet med Håkonshallen bestemmer Dahl seg for at her må noe gjøres, og han kontaktet flere personer med sin bønn om å bevare kirken.

I første omgang søkte han hjelp til å få flyttet kirken til et annet sted i Norge.

Hans kontakter ved Bergen Museum (nå: Universitetsmuseet i Bergen), deriblant Lyder Sagen, ønsket å hjelpe, men hadde ikke økonomiske muligheter.16 Dahl appellerte også til arkitekt H. Linstow om å få kirken fraktet til Christiania og satt opp i slottsparken. Dette var ikke etter Linstows smak, da han var redd en stavkirke ville redusere anleggets klassisistiske

16 Rösner, 2006, s. 50.

helhetsinntrykk.17 En kort periode så det ut til at Grev Wedel Jarlsberg ville støtte flyttingen økonomisk og til og med tillate at kirken ble gjenreist i hagen på Bogstad Hovedgård, men dessverre døde greven før dette ble en realitet.18 Gjennom denne kampen bedyret Dahl stavkirkens betydning for den norske identitet og selvforståelse. Det er også verdt å merke seg at han her fremhever folkets betydning. Særlig vektlegger han folkets forståelse for og særlige pietetsfølelse for fortiden, og han hevder at «den raa Almuen have en bedre Ahnelse om end de dannede» for verdien av Vang stavkirke som kulturminne.19 Dette begrunner han med 17 Rösner, 2006, s. 54.

18 Berg, 1980, s. 106.

19 Wexelsen. Einar. Trekk fra fortidsvernets eldste historie i Norge. Fortidsminneforeningens årbok, 1974. s. 54.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

35

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR

at bøndene har tatt vare på ulike utskårne stokker fra stavkirken og brukt dem til å dekorere sine husdører, samt at de er villig til å gi Dahl disse stokkene når han spør dem. Trass i bøndenes mulige pasjon for fortidsvern, så fant Dahl liten drahjelp i Norge. Hans kontakter i hjemlandet enten kunne ikke eller ville ikke hjelpe ham med stavkirken. Det er muligens derfor han vendte seg til utlandet.

Takket være kontaktene i de tyske områdene, slik som medlemskapet i Königliche Sachsische Alterthumsverein og vennskapet med arkitekten Karl Friedrich Schinkel, får Dahl kontakt med den prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV. Monarken, som både var sterkt historie­interessert og preget av romantisk svermeri for middelalderen, sa seg villig til å kjøpe kirken med Dahl som mellommann. Vang stavkirke gikk under hammeren i en auksjon ledet av den samme presten som ivret for at den skulle rives, og Dahl kjøpte kirken med et tilslag på 86 Spd, 1 øre og 4 skilling.20 Et krav for salget var at kirken skulle demonteres og fraktes vekk innen et år, og så sendes over fjellet til Lærdal, via Sognefjorden og til Bergen.

Derfra skulle den sendes ut av landet og inngå i Friedrich Wilhelm IV’s stadig økende historiske samlinger.

20 Rösner, 2006, s. 52. Rösner skriver at Dahl kjøpte kirken som mellommann for den prøyssiske kongen. Her finnes det ulike versjoner av hva som skjedde i forhold til når den prøyssiske monarken kom på banen. Rösner har derimot basert seg på en grundig lesning av tyskt kildemateriale, og det virker derfor trolig at hennes narrativ hvor Dahl fungerer som en mellommann for Friedrich Wilhelm II er det mest korrekte.

36

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

De første planene for Vang stavkirke var å gjenreise bygget på Pfaueninsel i Potsdam.21 Dermed ville den bli plassert innenfor det som var den store parken tilknyttet Hohenzoller-familiens slottsområdet, hvor det fra før fantes flere lignende relokaliserte, historiske objekter. Blant annet hadde Friedrich Wilhelm IV tidligere kjøpt og fraktet en 1200-talls apsismosaikk fra Murano utenfor Venezia opp til Potsdam.

Her hadde den på kongens befaling blitt brukt som apsismosaikk i den neo-byzantinske kirken Friedenskirche.22 Det fantes dermed en slags presedens for Vang stavkirkes lange flytteferd. Samtidig skal det ikke underslås at å kjøpe et bygg, demontere det og frakte det fra Vang til Berlin på 1840-tallet ikke var noen enkel oppgave, og at det faktisk ble gjennomført sier noe om engasjementet til de involverte.

Samtidig ble Berlin kun et mellomstopp mer enn et endestoppet for stavkirken. En av kongens nære venner, Johanne Juliane Friederike, Grevinne von Reden (17741854), var i likhet med kong Friedrich Wilhelm IV dypt religiøs. Begge ønsket å støtte opp om en protestantisk vekkelse i de tyske områdene, og for grevinnen ga dette 21 I transportloggen for Vang stavkirke noteres det at stokkene overvintret «im Hof des alten Museums.» Dette har blitt tolket som at de lå på lager i gården til Altes Museum.

(Berg, Arne. s. 113). Berg referer her til en del tyske kilder, deriblant Erich Gebhard. (Die Kirche Wang im Riesengebirge, Hamburg, 1908. s. 37). Det må likevel ansees som usikkert hvilket museum det her er snakk om.

At stokkene har vært innom Berlin er derimot trolig.

Rösner nevner at Friedrich Wilhelm IV i 1845 skjenker et krusifiks fra Vang til det prøyssiske kunstkammer. Dette krusifikset fra 1200-tallet befinner seg nå i magasinet til Bode-museet, Staatliche Museen zu Berlin - Preußischer Kulturbesitz Skulpturensamlung und Museum für Byzantinischen Kunst. Svart/hvit illustrasjon av krusifikset i Rösner, Kirche Wang, s. 94 viser en kronet Kristus med langt hår og drapert lendeklede.

22 Sørensen, 2014.

Fig. 4 Kirken i Wang, 2012.

utslag i at hun ønsket et nytt gudshus for den evangelisk-lutherske menighet nær sitt gods i Buchwald.23 Det ble derfor besluttet at stokkene fra Vang skulle flyttes til Karkonoszce-fjellene, og der gjenreises som en ny kirke; Bergkirche unseres Erlösers zu Wang, eller Bergkirken til vår Frelser av Wang. Dagens kirke bærer fremdeles dette navnet, og den har i nyere tid blitt en populær turistattraksjon.24 Wang-kirken som står i det som i dag heter Karpacz Górny, er merkbart 23 Navnene i denne delen av Europa finnes i ulike versjoner.

På 1800-tallet var området en del av Prøyssen, og stedsnavnene var i hovedsak tyske. Etter 1945 gikk området inn som en del av Polen, og deretter ble de polske navnene benyttet. I det følgende vil dagens polske navn bli brukt. Dermed er det Karkonoszefjellene heller en Riesengebirge osv.

24 Rösner, 2006, s. 62.

Foto: Micha L. Rieser. Wikimedia Commons.

annerledes enn den kirken som forlot Valdres. Den er større, og er utstyrt med takrytter, spir og ornamenter. En apsis i barokkstil har kommet til og, i det Arne Berg kaller en radikal nyskapning, er kirken gitt en svalgang forsynt med buede vinduer med runde, blyinnfattede glassruter.

Grunnplanen har også blitt utvidet, slik at det kunne passe til en større kirkehjord.25 Ved siden av kirken står et klokketårn i stein, og hvor taket på tårnet har tatt opp i seg kirkens ornamentikk. Dette tårnet skal ha blitt foreslått av Friedrich Wilhelm IV 25 Basert på mål gjort av Franz Wilhelm Schiertz så var målene for den opprinnelige kirken: skipet 9,30 m langt, 7,80 m brett, med et kor på 3,70 m. Dette ga en samlet lengde på rundt 13 m og det var således en relativt liten kirke. Etter ombyggingen målte skipet 9x7,5m, og koret med apsis er 3,8 x 5,1 m. Med spir og takrytter fikk kirken en høyde på rundt 15,5 m høy.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

37

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR

og siden rentegnet av hans arkitekt, August Stüler.26 Interiøret i kirken er også betydelig endret, og noen av de historiske, utskårede portalene er plassert inne i kirken. Der er de supplert med en rekke utskjæringer laget av den lokale treskjæreren Jacob av Jannowitz, som skal ha latt seg inspirerer av de norske utskjæringene uten å direkte kopiere dem.

Mange av endringene, slik som utvidelse av grunnplanet og tilførelsen av klokketårnet, kom for at kirken skulle kunne huse den nye kirkehyrden.27 Den eksakte utformingen av disse endringene er derimot del av en litt mer komplisert saga, og for å få noe klarhet i den må vi tilbake til Dahl og hans kjøp av kirken på auksjonen i 1841.

GJENSKAPELSEN AV VANG Både før og etter kjøpet av stavkirken i Vang var Dahl opptatt av å skisse og tegne kirken. Enkelte av disse skissene blir, som vi skal komme tilbake til, inkorporert i noen av hans malerier. Samtidig er arbeidet med Vang sterkt preget av en tanke om dokumentasjon. Det vises særlig ved at Dahl lar sin elev og assistent Franz Wilhelm Schiertz (1813-1887) få ansvaret for dokumentasjonen og demonteringen av Vang. Ergo er ikke illustrasjoner av kirken noe Dahl bedriver kun ut i fra en søken etter inspirasjon til sin kunst, men må forstås som en del av et større vitenskapelig prosjekt. Størrelsen på prosjektet kan anes ved å sammenstille årstallene for arbeidet med Håkonshallen (ca 1836-1841) og arbeidet med Vang stavkirke 26 Rösner, 2006, s. 86. Stüler var en av mange arkitekter som arbeidet for Friedrich Wilhelm IV. Han arbeidet også på Friedenskirche i Potsdam etter at den opprinnelige arkitekten Ludwig Persius var død. Både Stüler og Persius var elever av Schinkel. Se Sørensen, 2014.

27 For en grundig gjennomgang av endringen gjort på kirken etter at den kom i tysk eie, se Rösner, 2006.

38

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

(ca. 1836-1842). De to redningsarbeidene foregår altså mer eller mindre samtidig, og involverer mange av de samme hjelperne, slik som Schiertz. Parallelt med dette arbeider også Dahl, nok en gang med Schiertz som assistent, på plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühsten Jahrhunderten in den inneren Landschaften Norwegenes (1837), også kjent som den første publikasjonene som tar for seg stavkirkene. Fokuset i boka er kun på Borgund, Heddal (Hitterdal) og Urnes, og gir således ikke et fullt bilde av de norske kirkene. Utvalget av disse tre virker begrunnet av å ha fokus på den antatt best bevarte (Borgund), den antatt eldste (Urnes) og den største (Heddal).

I mellomtiden stoppet ikke Dahl og Schiertz sitt dokumentariske arbeid med denne publikasjonen, og jobben med Vang er et god eksempel på dette. Under arbeidet med Vang skrev Schiertz jevnlig til Dahl, og det finnes derfor en rik korrespondanse som dokumenterer arbeidet.28 Schiertz meldte at han forsøkte å dokumentere så mye som mulig av kirkens detaljer ved hjelp av lister og skisser, og han fulgte også deler av flyttelasset på dets strabasiøse ferd over til Lærdal, over Sognefjorden og til Bergen for å forsikre seg om at alt gikk bra.29 I Bergen, med assistanse fra August Konow, prøyssisk konsul i byen som også var tilknyttet Bergen Museum, overså Schiertz at stokkene ble losset på et skip til Stettin/ Szczecin, og derfra til Berlin.

Arbeidet med Vang hadde ikke vært enkelt, og i et brev til Dahl datert 14. oktober 28 Denne korrespondansen er oppbevart på Universitetsbibliotekets Spesialsamling ved Universitetet i Bergen.

29 Rösner, 2006, s. 75.

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

1841, uttrykker Schiertz irritasjon over den manglende norske interessen for både Håkonshallen og Vang stavkirke, og han erklærer at nordmenn er «schlendiraner», og at folk i byen [Bergen] kun er opptatt av tørrfisk, god mat og drikke, og er på nivå med bøhmske landsbyboere.30 Dahl hadde vært inne på lignende tanker selv, for i skuffelsen over den labre interessen for Håkonshallens restaurering hadde han uttrykt at heller enn den festsalen for folket han hadde sett for seg, så var byens innbygg­ere fornøyd med at den forble «en gildehall for rotter og mus.»31 Det kan dermed virke som om den pietets­ følelsen Dahl mente bøndene i Vang hadde følt for sin stavkirke ikke var like utbredt som den burde være. Kanskje var det også derfor Dahl ivret for en pedagogisk opplæring av folket til å innse fortidens verdi, og for Dahl var ideen at en slik kunnskap «måtte formidles på en enkel og lettfattelig måte f.eks. gjennom plansjeverk.»32 Disse tankene om bildets pedagogiske muligheter er besnærende å ha i mente når vi beveger oss over til skissene og maleriene som muligens kan kobles til Vang.

For på et vis kan historien om Dahl og hans arbeid for norske kulturminner fremstå som en dramatisk og gripende historie om å prøve å verne, men samtidig ikke få gehør. Mulig var det denne dramatikken som inspirerte romanen til Lars Mytting, Søsterklokkene. I denne romanen handler det om konflikten mellom gammelt og nytt i en liten bygd, med fokus rundt en stavkirke. Det er ikke vanskelig å ane spor av fortellingen om Vang i Myttings skildring. Samtidig er ikke Myttings fortelling den første diktningen 30 Rösner, 2006, s. 75.

31 Sitert i Sørensen, 2008.

32 Wexelsen. 1974. s. 54.

om Vang stavkirke. Den stod på et vis Dahl og Schiertz for selv.

Iblandet det dokumentariske arbeidet finnes skisser fra både Dahl og Schiertz hånd som fabulerer om hvordan Vangs kirken kan ha sett ut i tidligere tider. En av dem er merket av Dahl med påskriften «Ide hworledes Wangs gamle Howedkirke ungefer har seet ud i Middelalderen» (fig.5).

Skissen, som dessverre er udatert, er holdt i enkel blyantstrek og har et kladdeaktig utseende. Den viser en kirke med drage­ ornamentikk, en rund apsis og takryttere, og med andre ord ikke ulik den kirken som ble gjenskapt som Wang i Karpacz Górny. Det er mulig å tenke seg at i arbeidet om å gjenreise kirken i Karpacz Górny så ble Dahl og Schiertz spurt om sine innspill. Dette ville være en naturlig handling, da Schiertz med sine lister over kirkens stokker var den som hadde best oversikt over byggematerialet.

Samtidig kan det fremkalle undring at Dahl, som hadde slik fokus på dokumentasjon og observasjon, skulle skisse en kirke som var så annerledes enn den som hadde stått på Vangsneset.

Det hadde her vært enkelt å avfeie Dahl og Schiertz som at de begikk en bommert, og ut fra dagens ideer om rekonstruksjon og bevaring så gjorde de vel også det. I midlertid vil jeg også oppfordre til å forsøke å se Dahls skisse av kirken slik den «ungefer har seet ud i Middelalderen» som nok et ledd i hans ide om å fremme en historisk forståelse for hele folket. Når Dahl skisser kirken slik den kan ha sett ut, så jobber han ut fra en ide om at den Vang stavkirke han så i sin samtid var en redusert utgave av prakten den hadde hatt. Skissen kan også implisitt leses som et tegn på at Dahl etterhvert anså seg selv å ha god kunnskap om stavkirker,

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

39

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR

Fig 5 Johan Christian Dahl.

Skisse av Vangs mulige utseende i middelalderen.

Blyant på papir.

Uten dato.

Manusskript 539/g UB. Universitetet i Bergen, Spesialsamlingene.

40

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

siden han dristet seg til å foreslå en skisse av dens antatt opprinnelige utseende.

Dahl var forøvrig kritisk til både arkitekt Johan Henrik Nebelong (1817-1871) sitt arbeid med Heddal stavkirke i perioden 1849-1852, hvor et av ankepunktene var påstanden om Nebelongs manglene historiske forankring, og til H.E. Schirmers første gjenreisningsplan for Trondheim domkirke.33 I begge tilfeller er det antikvaren Dahl som agerer, og det ville vært ulikt mannen å gi kast på kravet om historisk kunnskap i eget arbeid når han var så klar på nødvendigheten av den hos andre. Skissen av Vang var et forsøk på å tenke kirken tilbake i historien, i hvert fall på papiret. At en ikke ulik versjon så ble satt opp i en slags gjenskapt versjon i Karkonoszce-fjellene er en handling som ikke bare kan legges for Dahls føtter.

Samtidig forblir skissen med påskriften «Ide hworledes Wangs gamle Howedkirke ungefer har seet ud i Middelalderen» et tankekors, fordi det bygget den fremviser finnes igjen i flere av skissene og maleriene som både Dahl og Schiertz laget av Vang stavkirke.

VANG I KAUPANGER? Et maleri av Dahl fra 1847 bærer tittelen Kaupanger med Vang kirke. Maleriet viser et dramatisk landskap med store fjell og hvite bjørkestammer. Til venstre i bildet synes en trekirke med spir, takryttere og apsis, men ved nærmere ettersyn ligner den ikke på Kaupanger stavkirke. Derimot minner den langt mer om Vang stavkirke, eller mer bestemt Dahls ide om hvordan 33 Heddal stavkirke fikk da som kjent også en ny runde med restaurering i perioden 1952-52. Da under ledelse av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Wexelsen 1973. s. 120.

Vang hadde sett ut. Dette er dermed et landskap som ved første betraktning kan fremstå som en romantisk og naturalistisk skildring, men som ved nærstudier fremmer en del spørsmål. Er dette en fabulerende versjon av Vang stavkirke, utformet etter den forestilte historiske rekonstruksjonen vi finner i Dahls skisser? Hvis ja, hvorfor har Dahl valgt å plassere en versjon av Vang stavkirke i Kaupanger, og hvorfor denne fremfor Kaupangers egen kirke?

Det blir ikke enklere å besvare disse spørsmålene hvis vi supplerer med noen tegninger av Schiertz. Samtidig som han assisterer Dahl ved å dokumentere Vang stavkirke, så produserer han også en rekke reise- eller prospektskisser. Her inngår en avbildning av Vang stavkirke som et motiv blant mange bygg og landskap i Norge, deriblant Borgund stavkirke og landskap fra Gudvangen og Lærdal. Hovedvekten av disse skissene er realistiske i den forstand at de viser byggene og landskapene slik de så ut på Schiertz sin tid.34 I skissen av Vang stavkirke møter vi derimot på en fremstilling som mer er i henhold til Dahls ide om kirkens historiske utseende.

I motsetning til Dahls plassering av Vang stavkirke i Kaupanger, så lar Schiertz sin skisse den forbli i Valdres. Bortsett fra det er selve kirkebygget merkbart likt skildret med sin rike ornamentikk, en buet apsis med pyntet barokktårn, og utskårne dragehoder på takgavlene. I begge versjonene - både Kaupanger og Valdres - er denne versjonen av Vang situert i et romantisk og dramatisk landskap, men hvor det også er en menneskeflokk samlet på kirkebakken.

34 Bildet med Vang stavkirke måler 80x105 mm, og har lette, raske linjer som understreker følelsen av å være laget på reise.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

41

Fig. 6 Mindeblade: Tolv prospekter imellom Bergen og Christiania.

Litografi over Vang stavkirke, 1849. Franz Wilhelm Schiertz.

I Schiertz sin skisse anes også, til høyre på kirkebakken, noe som muligens er gravsteiner.35 Det blir ekstra komplisert ved at Schiertz’ skisse har virket som forelegg til en serie prospekter med tittelen 35 De kan også ha vært runesteiner. Fram til 1840 stod den såkalte Vangssteinen foran kirken, og dette er en runestein som antas å være fra første halvdel av 1000-tallet. Steinen, som er dekortert med runer fra den yngre futhark og har omfattende dyreornamentikk, ble flyttet til den nye Vang kirke etter at stavkirken ble revet. Steinen er av skifer, og har en irregulær form. Den måler 2,15m høy, 1,25m bred og 8-13cm tykk. Inskripsjonen på steinene leser: Gása synir reistu stein þenna eptir Gunnar, bróðurson, og det har blitt oversatt til: Gåses sønner reiste denne stein etter Gunnar, (sin) brorsønn.

42

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Mindeblade: Tolv prospekter imellem Bergen og Christiania.

I denne serien av reiseprospekter er det Dahls ide om Vang stavkirke som trer frem, og sammen med et litografi basert på Schiertz’ skisse av Borgund står de to kirkene som seriens eneste representanter for stavkirkene. I Mindeblade er det en slående likhet mellom Vang og Borgund, og begge er preget av en tydelig ornamental stil med mange drageutskjæringer.

Schiertz sin skisse og litografiet utarbeidet til Mindeblade, samt Dahls maleri, kan gi inntrykk av å være en avbildning av et

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

faktisk landskap. Samtidig vet vi at dette er scener som aldri har eksistert andre steder enn på lerretet eller skisseblokken. Slik sett er de fabler begge to, men muligens har de, som alle fabler, en retorisk og moralsk dimensjon det kan være verdt å legge på hjertet. I begge avbildningene av Vang stavkirke er denne fremstilt i henhold til Dahls ide om et tidligere, historisk utseende, men samtidig er den også omgitt av folk.

I begge fremstillingene er kirken et blikkfang i terrenget, og omgitt av mennesker i folkedrakt. Like mye som en arkitektonisk fremstilling kan vi si at disse bildene handler om å fremheve kirkens bruk og sentrale plass. I Dahls og Schiertz sin fremstilling er ikke dette en kirke som er tom og forlatt, men derimot et bygg som er midtpunktet for fellesskapet.

I Dahls forsøk på å rekonstruere Håkons­ hallen og verne Vang stavkirke gir han uttrykk for hvor bittert han synes det er at den jevne befolkning ikke er engasjert.

Bittert blir det fordi det var nettopp for disse folkenes skyld at Dahl ønsket å bevare byggene. Det dreide seg om deres kulturarv like mye som hans. I essayet han skrev sammen med Lyder Sagen som ble diskutert i starten på denne teksten, så kunne man spore en gjennomgående melankoli i at folk ikke var bevisst sine historiske omgivelser.

De visste ikke at de gikk på grunn som hadde vært betrådt av konger og jarler, slik Sagen formulerte det. Essayet er dermed et slags forsøk på å mane frem for leserens indre nettopp denne følelsene av historisk landskap. Er det så mulig å lese maleriet Kaupanger med Vang kirke og Schiertz sin skisse som bilder som forsøker seg på noe lignende? At de er visuelle fremstillinger som fremhever Vang stavkirkes plass i

samfunnet, samtidig som de minner oss byggets historiske dimensjon?

I Kaupanger med Vang kirke nærmer Dahl seg motivet fra både en antikvarisk-historisk og en kunstnerisk vinkel. Dahls historiske landskap kan derfor kanskje best forstås som et samspill mellom disse to. En slik lesning kan også brukes i møte med de mange bildene han laget av gravhauger og bautasteiner. Dette var også fortidsminner han ivret etter å bevare, om enn på måter og ut fra begrunnelser som ikke alltid stemmer overens med dagens ide om vern.

Et annet av hans mest kjente verk, Vinter ved Sognefjorden (1827), kan være utgangspunkt for Dahls tanker.

LANDSKAPET SOM FILOSOFISK KONTEMPLASJON? Vinter ved Sognefjorden er et maleri utført i olje på lerret. Det viser en enslig bautastein i et vinterlandskap. Steinen står ved bredden av en fjord, og på andre siden av fjorden reiser fjellene seg. Ved steinens fot sees et knippe kråker, men ellers er landskapet grått og øde. Spredt snø dekker bakken, og rester av gulnet gress titter fram i snøen.

Maleriet er merkbart sparsomt i bruk av farger med blått og gråblått som en dominerende palett. Unntaket er selve bautasteinen som er aksentuert med grønt og gyllent for å illudere mose og lav. At steinen er mosegrodd understreker dens elde, samtidig som fargene er med på å heve steinen ut fra det grå landskapet. Steinens loddrette plassering forsterker inntrykket av at det er denne bautasteinen som er maleriets sentrale element. Vinter ved Sognefjorden kan derfor leses som et historisk landskap ved at det er steinens alder og plassering i terrenget som er utgangspunkt for motivet. Motivmessig

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

43

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR

er det mulig å se Vinter ved Sognefjorden som beslektet både med Dahls andre malerier av fornminner og dysser, slik som Dansk vinterlandskap med dysse (1839), og Caspar David Friedrichs (1774-1840) mange malerier av gotiske ruiner. I samtlige malerier er fortiden til stede i en ruinert og romantisert form.

Dahls skildring av bautasteiner kan settes i sammenheng med Dahls posisjon som en forkjemper for bevaring av fortidsminner.

Samtidig gir skildringen av bautasteinene også en innsikt i hvilken verdi Dahl la i det historiske landskapet. I hans levetid ble det stadig vanligere å grave opp gravhauger og plassere innholdet på et museum. Dahl så dette som en uheldig utvikling, og ønsket at gravhaugene, med sine eventuelle funn, skulle forbli urørt. Slik han så det var gravhauger og steiner monumenter i seg selv, og inngikk i et helhetlig landskap. En utgravning kunne ødelegge dette.36 Videre var risikoen stor for at eventuelle funn ville drukne i mengden av lignede funn hvis de ble plassert på et museum. Museet, med sine montre og utstillingsregimer, ville også endre gjenstandenes kontekst i en slik grad at publikums inntrykk av dem også ble endret. Fikk derimot gjenstandene lov til å forbli i jorden inngikk de som en integrert del av et historisk landskap, og det var dette landskapet som kunne inngi en form for historisk ærefrykt og kontemplasjon.

Det historiske utgjorde altså en integrert del av den romantiske kontemplasjonen av landskapet. En slik tanke sees kanskje i de ulike fremstillingene av Slindebirken, hvor ikke bare Dahl, men også eleven Thomas Fearnley komponerte motiver. Treet, som

stod på gården Indre Slinde i Sogn, var plassert på en gravhaug som trolig var fra 400-tallet. Dahl malte flere versjoner av haugen og treet, inklusive et motiv hvor han la til bautasteiner som ikke fantes på plassen opprinnelig. I Fearnleys kanskje mest kjente versjon av Slindebirken fra 1839 er selve gravhaugen merkbart større enn på andre versjoner, og det er mulig at Fearnley har forstørret haugen for å øke inntrykket av dens historiske velde.37 Dahls historiske landskap er dermed en sammensatt størrelse. I motsetning til samtidens akademiske historiemaleri, er det ikke malerier som er opptatt av å skildre historien som om vi bevitner den i en slags sanntid. Snarere er det en landskapsskildring som vektlegger den temporale distansen mellom fortidens spor og nåtidens realitet, slik at vi kan filosofere over hvor vi har vært og hvor vi er på vei i historiens evige gang.

Leses de slik kan vi se hvordan de også inngår som visuelle, retoriske argumenter i hans tanker om viktigheten av kulturvern.

I tråd med de tankene om historie han hadde blitt eksponert for i de tyske områdene, så trenger vi mennesker historie for å forstå vår plass i verden. Dette gjelder ikke bare individer, men hele folket - for fortidsminner er alles arv. Trass i at det gikk litt så som så med Dahls forsøk på å rekonstruere Håkonshallen og å redde Vang stavkirke, så er kanskje Dahls underliggende budskap like så sentralt og viktig: Uten beviser på vår historie rundt oss mister vi vår forankring.

36 Lending, 2009.

37 Willoch, 1975.

44

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

TONJE HAUGLAND SØRENSEN

Tonje Haugland Sørensen (f. 1978) er post.doc. ved Universitetet i Bergen og jobber med prosjektet Overwiev – the art of the aerial. Hun har jobbet med kunst og visuell kultur, da med hovedvekt på resepsjon og visualisering av historie, samt historiografiske spørsmål knyttet til kunst og nasjonalisme. Doktorgraden omhandlet andre verdenskrig i norsk spillefilm.

Artikkelen er vurdert som vitenskapelig av fagfelle.

KILDER BERG, ARNE: «Stavkyrkja frå Vang og hennar lange ferd» i Foreningen til Norske Fortidsminnes­merkers bevaring, årbok 67, Oslo, 1980.

BREKKE, ØYSTEIN HELLESØE OG ERSLAND, GEIR ATLE (RED): Håkonshallen 750 years royal residence and national monument. Dreyers forlag, Oslo, 2013.

DAHL, I. C.: «Inbydelse til Restauration af den gamle Kongehal i Bergen», Bergens Stiftstidende 26.12.1841.

DAHL, J. C.: «Udkast til en Beskrivelse over Altertavlen i St. Mariæ Kirke i Bergen» Urda, 1842, bd. 2, hefte 4, s. 347–51 (dat. Dresden 7.1.1841). Bergen.

DAHL, I. C.: «Professor Dahl om Domkirken og Holbergs Hus» i Bergen historisk Forenings Skrifter, Bergen, 1927, 33, s.

269–80 (ill.), inneholder følgende artikler av Dahl: St. Olufs Kirke i Waagsbunden eller den nu kaldte Domkirke i Bergen (s.

269-71), dat. Bergen 05.09.1839, Domkierken (s. 271-74), dat.

Dresden 25.04.1844, og om Holbergs Huus og Gaderne i Bergen (s. 274-76), dat. Dresden 06.02.1845 HAVERKAMP, FRODE.: Friedrich og Dahl. Alene med Naturen.

Sandstein Verlag, Dresden. 2015.

HOMMEDAL, ALF TORE: «King Håkons’s Hall and its Authenticity. The Medieval Hall and its Archeology in the 19th and 20th Centuries» i Brekke, Øystein Hellesøe og Ersland, Geir Atle (red): Håkonshallen 750 years royal residence and national monument. Dreyers forlag, Oslo, 2013.

LENDING, M.: «Landscape versus Museum: J. C. Dahl and the Preservation of Norwegian Burial Mounds» i Future Anterior, Volume 6, Number 1, Summer 2009, pp. xi-17.

Published by University of Minnesota Press, 2009.

NILSSON, INGELA OG STEPHENSON, PAUL (RED): Wanted Byzantium: The Desire for a Lost Empire. Uppsala University Library, Uppsala, 2014.

RÖSNER, ANJA: Kirche Wang.

Reise einer Stabkirche von Norwegens Fjorden ins Riesengebirge. Heiner Labonde Verlag, Grevenbroich, 2006.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

45

AKTIVISTEN JOHAN CHRISTIAN DAHL - HISTORIE OG KULTURMINNER SOM FELLES ARV OG ANSVAR Sächsischer Altertumsverein, Dresden, Mittheilungen, Ausgaben, 15-19, 1866. Druck von C. Heinrich, Dresden.

SAGEN, LYDER. 1842. «Den saakaldte Walkendorffs Casteltaarn og den gamle Gildehal» i Lyder Sagen: «Historisk vandring i Bergen», Urda, Bergen, 1842, pl. i bd. 2, hefte 4, s. 262-65, lito av Dahl.

Bergen, 1842.

SØRENSEN, TONJE HAUGLAND: «At vort Land var et selvstændig Rige. Rekonstruksjonen av Håkonshallen i Bergen» i Bebyggelseshistorisk tidskrift 2008 (56) s. 41-55. Swedish Science Press, Uppsala, 2008.

46

SØRENSEN, TONJE HAUGLAND: «The Mosaic in the Apse: Friedenskirche and the construction of a desired past» i Nilsson, Ingela og Stephenson, Paul (red): Wanted Byzantium: The Desire for a Lost Empire.

Uppsala University Library, Uppsala, 2014, s. 161-173.

TOEWS, J. E.: Becoming historical - Cultural Reformation and Public Memory in Early Nineteenth-Century Berlin, Cambridge University Press, Cambridge, 2004.

WEXELSEN, EINAR. J.C.Dahl.

Forståelse og innsats for bevaring av norske fortidsminnesmerker. Et bidrag til Dahls biografi. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen.

Bergen. 1973.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

WEXELSEN, EINAR: Trekk fra fortidsviernets eldste historie i Norge. Foreningen for norske fortidminnesmerkers bevaring: Årbok 1974, Oslo, 1975.

WILLOCH, S.: «Med romantiske kunstnere i Sogn II. Slindebjerken» i Kunst og Kultur, 1975, s. 239–52. Oslo, Universitetsforlaget, 1975.

Hermann Schirmer på Brekken gård i Sel.

Foto: ukjent fotograf, 1902 © Riksantikvaren.

EN NORSK STIL SOM ER HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME Bente Aass Solbakken

For at norske arkitekter skulle kunne tegne norsk arkitektur, måtte de kjenne sin egen historie. Dette var nærmest et credo for Hermann Major Schirmer (1845–1913). Hans virke både som forsker, fortidsverner og lærer sprang ut av et livslangt prosjekt for å formidle nasjonal arkitektur, og gjøre den virksom. Å legge riktige historiske forbilder til grunn for samtidig praksis, var av enorm betydning – det var intet mindre enn nasjonens selvstendighet som sto på spill. For Schirmer var arkitektur og politikk to sider av samme sak.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

47

HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME

S

chirmer var ansatt som lærer ved Tegneskolen, seinere Kunst- og Haandverkskolen, siden 1873. I 1899 ble han formann i Fortidsminneforeningen, og i 1912 Norges første Riksantikvar.

Mellom 1895 og 1912 arrangerte han flere legendariske studieturer hvor elevene ble introdusert for norsk byggeskikk på det indre Østlandet, særlig Gudbrandsdalen.

Unge arkitekters møte med denne byggeskikken har fått en fremskutt posisjon i narrativet om norsk, modernistisk arkitektur – som en markør for overgangen mellom historisme og modernisme. Få verk har blitt tillagt like sterk brudd­karakter som Arnstein Arnebergs utkast til konkurransen om Kongevillaen fra 1907 (fig. 1). Denne oppfatningen kan spores tilbake til en samtidig omtale.1 Arnebergs utkast, Daggry, vant andre premie, og ble kanonisert på stedet av en opprømt Andreas Aubert (1851–1913), landets mest kjente kunstkritiker: aar jeg som norsk kunsthistoriker med N hjertelag for det sterkeste og det mest eiendommelige norske i vore nationale kulturfremskridt – altså fra utviklingens synspunkt evolusjonistisk fremover – skal værdsette de enkelte utkast, da vil min interesse selvsagt samle seg paa det punkt hvor jeg finder den mest umiddelbare og mest organiske tilknytning til overleveringen, og derfor efter min oppfatning de rikeste fremtidsmuligheter. Det er på dette punkt jeg søker og ser det epokegjørende.

Og det er derfor – for å si det straks – ved nr. 2 at jeg stanser opp.2

1 Eldal, 2005, 67–68.

2 Andreas Aubert, «Kongevillaen. Konkurrancen og det epokegjørende.», Verdens Gang, 2. juli 1907.

48

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Auberts definerende og kanoniserende kritikk av konkurranseutkastet omfattet også Schirmers studieturer; dette gjennombruddet var en frukt av Schirmers «målbevisste, trofaste lærervirksomhet», mente Aubert.3 Det mytologiserte bruddet Arneberg har representert i historiografien henger altså tett sammen med oppfatningen av Schirmers ekskursjoner, som har fått samme skjær av progressivitet. Men til tross for hvor ofte Schirmers studieturer er omtalt, er de forbausende lite undersøkt. Øystein Parmann viet en bok til temaet Schirmer og Tegneskolen i 1986, men også den handler i forsvinnende liten grad om Schirmers faktiske undervisning, og har for en stor del bidratt til å reprodusere mytene omkring Schirmer og turene. Er den standhaftige, 120 år gamle oppfatningen av Schirmers virksomhet som progressiv riktig? I denne artikkelen vil jeg undersøke Schirmers agenda, hva han håpet å oppnå med sin dedikerte formidling av eldre norsk byggekunst.4 PATRIOTISK KULTURPOLITIKK Korrelasjon mellom «nasjon» og «arkitek­ tur» ble stadig viktigere i løpet av 1800-tallet, og hvordan en slik forbindelse best kunne oppnås ble diskutert over hele Europa. I Norge var siste del av 1800-tallet en høyspent periode hvor deler av eliten søkte å frigjøre seg politisk fra Sverige og kulturelt fra Danmark. Schirmer var sterkt engasjert i disse frigjøringsprosjektene som begge formet hans arkitektoniske nasjonalisme. («Arkitektonisk nasjonalisme» betegner alle deler av arkitektonisk kultur 3 Ibid.

4 Artikkelen er basert på min doktorgradsavhandling fra 2018.

Fig. 1 Arnstein Arneberg, Daggry, (1907). De kongelige samlinger

som kan sies å fremme både politiske og kulturelle, nasjonalistiske ideer.5) På 1870- og 1880-tallet var Schirmer engasjert i politikk og statsforvaltning, lærergjerning og drev også en halvhjertet praksis.6 Flere elementer fra disse første tjue årene av hans virke er viktige for å forstå motivasjonen bak elevekskursjon­ ene. Det viktigste er hans sterke p­ olitiske engasjement. På begynnelsen av 1870-tallet ble Schirmer nær venn med et av de mest prominente medlemmene i Venstre-bevegelsen, Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). «Kære Væn, du møtte mig først senere, men blev mig kær, som havde du gåt med fra første færd» skrev Bjørnson i 1874.7 De to hadde en fortrolig og hjertelig brevveksling. Schirmer begynte også omgå 5 Solbakken, 2018, s. 23–27.

6 Se Solbakken, «Konstruert Kontinuitet», særlig kap. 2.

7 B. Bjørnson til H. Schirmer, Roma 29. oktober 1874.

Gjengitt i Bjørnson, 1921, s. 12.

Foto: Jan Haug.

historikeren Ernst Sars (1835–1917), som også ble en venn, og dessuten flere andre venstre-rabulister.

Et sentralt utgangspunkt for Venstre­ bevegelsens patriotiske ideologi var Sars’ forskning i norsk historie. Han advarte mot hvordan manglende nasjonalfølelse hadde ført til nedgangstid for Norge, og ønsket å mobilisere folket i politiske krisetider.

Sars analyserte historien blant annet med utgangspunkt i begrepet «Nationalaand».

Historikeren Åsmund Svendsen har hevdet at: «Mangel på Nationalaand eller mang­ lende vilje til å opprettholde nasjonens selvstendighet var i siste instans, slik Sars så det, den ene, avgjørende faktoren bak en nasjonalstats fall. Og vice versa: En levende Nationalaand var en forutsetning for nasjonal gjenreisning.»8 Denne litt abstrakte størrelsen var en patriotisk kraft 8 Svendsen, 1998, s. 254.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

49

HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME

og selvstendighetsvilje. Kulturell og politisk nasjonalisme ble sammenvevd; troen på nasjonalåndens betydning førte til sterk interesse for kulturlivet: «Diktere og åndsarbeidere forvaltet og foredlet nasjonens åndelige reservoar, samtidig som diktning og intellektuelt arbeid også var et barometer på nasjonens indre tilstand.»9 Hos Sars var det helt sentralt å styrke viljen til selvstendighet gjennom en voksende nasjonal­følelse. Sars’ teorier gjorde sterkt inntrykk på Schirmer, som reagerte ved å forsøke aktivt å fremme denne patriotiske kraften gjennom et styrket kunstliv. I 1875 fortalte han Bjørnson om planer for kunstutdanning i Norge: «I det sidste halvaar har jeg været meget sysselsat med at søge Bevistheden vagt om Nødvendigheden af at vi endelig faa et Kunstcentrum herhjemme i Form af en høiere Læreanstalt, og for at gjøre Sagen deliberabel i mere detaljert Forstand har jeg udarbeidet en foreløpig Plan. Sverdrup gaar med Liv og Sjel ind paa den Sag.»10 Den omtalte planen ble trykt som manuskript på samme tid som Schirmer skrev dette brevet, i februar 1875. Schirmers akademiplan virker å ha vært utarbeidet med en nasjonal bevissthet vekket gjennom et stadig sterkere politisk engasjement, og stadig tettere kontakt med Sars og Sverdrup.

I akademiplanen er det tydelig at det er nasjonalånden, eller nasjonens «aandelige Begræber», som han uttrykker det, han ønsket å fremme: «Den mægtige kulturgren, som de fremstillende Kunster danne, og som jevnbyrdig med Digtningen, skaber synbart Udtryk for sin Nations aandelige Begræber, og derved bidrager til at samle og øge dens 9 Svendsen, 1998, s. 255.

10 Schirmer til Bjørnson, 14. februar 1875.

Nasjonalbiblioteket, bs. BB 2.

50

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Kraft, har for sin Udvikling ingen Sugerod i Hjemmet, men søger Næring for sin Væxt hinsides Havet.»11 I følge Schirmer var den norske kunstner og den norske kunsten i ferd med å reise seg, men for å sikre at kunsten på beste måte skulle kunne bidra til nasjonens åndelige fremgang var det avgjørende å opprette et kunstakademi for å motvirke at nasjonalånden feilernæres eller svekkes. Et akademi for kunst var likevel bare en av flere hjørnestener som måtte på plass: «saafremt vor Kunst skal fundamenteres saa fast inden vore egne Mærker at den ikke vakler i sin Grundvold eller kommer i faretruende Slingring ved det første Blaff dær stryger ind over os fra Hav eller Fjeld.»12 Schirmer gjorde flere fremstøt for å sikre kunsten og kunstnere. I Dagbladet forsvarte han kunstnernes rett til å dømme i kunstneriske konkurranser, og avviste at filosofer, pedagoger og andre faggrupper hadde noe i kunstjuryer å bestille.13 Noen måneder seinere, i samme avis, ønsket han å kaste ut ikke-kunstnere av styret til Nasjonal­galleriet. Bestyrelsen besto av fire ikke-kunstnere, og tre kunstnere (en arkitekt, en maler og en billedhugger).

«Kunsten er altså i absolutt Minoritet» slo han fast. Denne organisasjonen er det eneste statsorganet vi har til «Fremme av vor Kulturudvikling», hevdet han, men den hadde slumret hen i stedet for å utføre oppdraget, og dessuten sølt bort en hel masse penger.14 Schirmer var altså bredt engasjert i kulturlivets betingelser, antagelig 11 Schirmer, 1875, s. 26.

12 Schirmer til Bjørnson, 31. juli 1876. Nasjonalbiblioteket, bs. BB 2.

13 Schirmer, «Kunstnere som Dommere over Kunstværker», Dagbladet, 3. april 1880.

14 Schirmer, «Nationalgalleriet», Dagbladet, 10. desember 1880.

BENTE AASS SOLBAKKEN

i troen på at et sunt og autonomt kunstliv var en forutsetning for en sunn nasjonalånd og en levedyktig nasjon. Tilhørigheten til venstreeliten later til å ha vært avgjørende for hans nasjonalistiske standpunkt.

ARKITEKTONISK NASJONALÅND Sars’ Norgeshistorie var i høy grad politisk, og denne politiske lesningen av historien kan det se ut som om Schirmer omformet til en politisk lesning av arkitekturhistorien, hvor byggekunsten kunne ses som en materiell målestokk på nasjonalfølelsen: «Bygningskunsten er et Kulturprodukt, der hos ethvert Folk følger Kulturens Stigen og Dalen, og i sin Udvikling, sine Former og Udførelsesmåde bevarer Vidnesbyrd om saavel det aandelige, som materielle standpunkt, Folket i enhver Periode befinder sig paa, og det aandelige og tildels ogsaa materielle Forbindelser, det indehar og suger Næring af.» 15 I 1880 publiserte Kunstner­foreningen en bok om tre bygninger i Kristiania: slottsbygningen, losjen og universitetsanlegget.

Denne boka er et sjeldent eksempel på at Schirmer skrev om nyere arkitektur; og han var ikke entusiastisk. Slottsbygningen ble tegnet i en periode hvor det ikke var forutsetninger for nasjonal arkitektur, mente Schirmer: S om oven fremholdt blev slottet planlagt i en tid, da de kunstneriske kræfter i landet kun forefandtes meget sparsomt, og i hvilken sandsen for en national kunst­udvikling endnu ikke var naaet.

Selv om en tanke rørte sig i enkeltes sind, om at paatrykke denne hovedbygning et 15 Schirmer, «Hvad er national …», 1880, s. 107.

nationalt præg, vare dog forudsætningerne for uklare og forlidet tilrettelagte til at denne tanke kunde forme sig i klare, og i det praktiske liv andvendelige omrids.

For ved en saadan leilighed at kunne skabe et av nationaliteten præget verk, fordres lang tids virksom produktion og en oparbeidet samvirken af kunstneriske og tekniske kræfter.16 Da H.D.F. Linstow (1787–1851) tegnet slottet, var altså nasjonalånden for svak til at det var mulig å produsere nasjonal arkitektur. I stedet for å ha en positiv effekt, hadde bygningen skjøvet norsk arkitektur ut i et håpløst uføre.17 Slottets uheldige påvirkning på byggekunsten ble også kommentert i den programmatiske artikkelen «Hvad er national Stil i vor Bygningskunst og hvorledes fremkommer den», som ble publisert omtrent samtidig. Mangelen på kunnskap om hva som fantes hjemme hadde forledet arkitektene til å bruke fremmede forbilder i sin praksis. En nasjonal steinarkitektur hadde blitt fortrengt av «den lærdom vi havde fra Danmark, at bygge af Tegl, og i de Former, Renaissancen havde udviklet.»18 Nyere trehus var eksempler på «SchweitzerArkitektur». Situasjonen var altså nokså nedslående. Kan noe gjøres, spurte Schirmer, eller må utviklingen gå sin gang og tiden vise om «vort Folk endnu besidder Eiendommelighed nok til at paatrykke de importerede Former et særeget Præg? Er der her overhovedet noget at foretage sig i Nationalitetens Interesse?»19 Svaret var at det kunne gjøres «overmaade meget i 16 17 18 19

Schirmer, Bidrag til fremstilling…1880, s. 18.

Ibid., 18–19.

Schirmer, «Hvad er national …», 1880, s. 108.

Ibid., s. 109.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

51

HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME

enhver Henseende!» Og foreløpig var det gjort fint lite. Den første betingelsen for bedring av situasjonen var «vi maa kjende til, hvad der før os er frembragt i Landet, for at vi […] kunde slutte os dertil.»20 Det fantes så godt som ingen publikasjoner over den gamle arkitekturen i Norge som på en god måte kunne virke «befrugtende» i arkitektenes daglige arbeid, hevdet Schirmer.

Han avviste Fortidsminne­foreningens utgivelser som utilstrekkelige, og fremholdt Eilert Sundts Folkevennen som eneste egentlige publisering av profan trearkitektur.

Konklusjonen ga seg selv, bygningsarven måtte publiseres og formidles bedre og bredere. Han foreslo å la arkitektur­ elever gjøre oppgaven: «Jeg har altid tenkt mig, at her maatte ligge en Opgave, om end under Veiledning, for de videre fremskredne Elever i vore Kunsts­skolers Bygningsafdeling».21 Denne teksten er det første tydelige sporet av det som skulle komme til å bli studieturene 15 år seinere.

En rekke nye profesjonelle publikasjoner ville røpe at det allerede var opparbeidet en nasjonal stil, en «som vi ikke behøve at hjemføre fra Udlandet», hevdet Schirmer.

Den nasjonale stilen i bygningskunsten fantes altså allerede; den behøvde ikke skapes på nytt, men måtte gjenoppdages og gjenoppvekkes: «Denne oprindelige Bygningsmaade besidder også mange Motiver, der hverken maa eller bør opgives, og som vedblivende kunne gjøre Gavn i vor Bygningskunst».22 Vi kan ikke stenge oss ute fra verdenskulturen, hevdet Schirmer, men vi kan «med Kraft og fuld Bevidsthed belive de Elementer, gjennem hvilke det 20 Ibid.

21 Ibid.

22 Ibid., 108.

52

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Nationaleiendommelige i dette Tilfælde erholder sin Ret.»23 Elevenes pedagogiske utbytte av studieturene var bare en del av motivasjonen for å arrangere dem, selve oppmålingstegningene var kanskje enda viktigere; studieturene var vel så mye et dokumentasjonsprosjekt som et pedagogisk prosjekt. Siden turene ikke var en del av skolens program, men snarere et privat initiativ, kunne Schirmer forbeholde seg eiendomsretten til oppmålingstegningene (fig. 2–3). Han var overbevist om verdien av en slik samling, og hadde ambisjoner om at den skulle tilfalle et arkitektonisk museum «naar et saadant maatte blive oprettet.»24 Schirmer argumenterte for en gjenoppvekking av middelalderens «Motiver».

Denne tidlige artikkelen er antagelig det første eksempelet på Schirmer som en nasjonalistisk revivalist. Flere år seinere omtalte han middelalderens bygningskunst som «en norsk stil som er».25 Schirmer kan på sett og vis ses som operatør i tradisjonen etter A.W.N. Pugin (1812–1852). I følge kunsthistorikeren Barry Bergdoll var Pugins Contrasts den første publikasjonen som forlot det antikvariske prosjektet å forsyne arkitekter med historiske motiver, og i stedet argumenterte for å gjenopplive en fortidig stil for å skape moderne, nasjonal arkitektur.26 Pugin hevdet at å gjenoppta det gotiske formspråket ville forsterke engelske og kristne verdier, og heve samfunnets moral, i motsetning til Schirmers argumenter for å gjenoppta tidlig middelalder, som var 23 Ibid., 109.

24 «Angaaende bidrag til overlærer Herm. M. Schirmers studiereiser med elever fra kunst- og haandverksskolen», Stortingsforhandlinger, dokument nr. 90 fra budgetkomiteen (1898/99).

25 Scirmer, 1900, s. 9.

26 Bergdoll, 2000, s. 159–160.

BENTE AASS SOLBAKKEN

Fig. 2 Laura Lie, Fra Nordre stue på Søndre Harilstad i Hedalen, 1899.

politisk motivert. Bergdoll påpeker hvordan stilistiske valg ikke bare var en slags redigering av fortiden, men også ga mulighet til å undertrykke rivaliserende nåtider.27 Schirmers gjenreisingsprosjekt innebar en arkitektonisk renselse – alle spor etter unionstiden var en potensiell trussel for nasjonalånden, mens å bringe samtidsarkitekturen i kontakt med den gamle storhetstiden ville være med å styrke den. 1800-tallets revivalists insisterte på at en bestemt historisk stil eller modell var passende for moderne arkitektur, og propaganderte med begrunnelse i nasjonal historie: En enkelt historisk periode – mer og mer spesifikt definert – ble hevdet å være den eneste ene som kunne tilby modeller rotfestet i nasjonale tradisjoner, 27 Ibid, s. 273–274.

Riksantikvaren.

institusjoner og verdier. Stilspørsmål ble et statsanliggende.28 Forsøk på å definere og etablere nasjonale stiler gjennomsyret arkitektonisk kultur i hele Europa i siste del av 1800-tallet. Raymond Quek mener et av hovedproblemene i arkitekturen på 1800-tallet nettopp var stilkampene i nasjonens navn: Denne søken etter identitet, etter et sammenfall mellom stil og nasjon, er hvor nasjonalisme i arkitekturen tydelig kommer til syne.29 Det er også her, i forsøket på å identifisere, definere og realisere en nasjonal stil at Schirmers arkitektoniske nasjonalisme er tydeligst. Paradoksalt nok var Schirmers besettelse av ideen om en nasjonal stil antagelig hans mest internasjonale trekk.

28 Ibid., s. 141.

29 Quek, 2012, s. 9.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

53

Fig. 3 Carl Berner, Nore stugu på Kruke i Hedalen, 1899.

Riksantikvaren.

54

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

BENTE AASS SOLBAKKEN

BONDENS BYGNINGSSKIKK Da Yngre Arkitektforening kuppet Fortids­ minne­foreningen i 1899, var det delvis fordi foreningen, med Nicolay Nicolaysen i spissen, interesserte seg mer for arkeologi enn bygningsvern.30 Fra 1865 var det arkeologisk feltarbeid foreningen priori­ terte.31 Likevel var også Nicolaysen opptatt av østnorsk bygningstradisjon; en av de aller første artiklene han publiserte handlet om denne bebyggelsen.32 Artikkelen var en kommentar til en tekst av Rudolf Keyser, som skrev om middelalderens byggeskikk basert på skriftlige kilder. Han forholdt 30 Solbakken, 2018, s. 175–181.

31 Lidén, 1991, s. 56–57.

32 Nicolaysen, 1849.

Fig. 4 Christian Christie, Fra Bjølstad, 1860.

seg overhodet ikke til faktiske bygninger, noe Nicolaysen kritiserte og kommenterte.

For ham var bonde­kulturen en inngang til sagaene, «Folkets Oldtidsliv» var fremdeles levende.

Hans Emil Lidén påpeker at Nicolaysen oppfattet denne byggeskikken som statisk og nærmest uforandret siden sagatiden.

Denne påstanden ble stående uimotsagt fram til Eilert Sundts publiseringer om «bygnings-skik».33 I motsetning til Nicolaysen og Keyser var Sundt i­nteressert i hvordan byggeskikk var noe som utviklet og endret seg. Som Lidén påpeker snudde Sundt perspektivet på hodet ved å ta utgangspunkt i eksisterende hus, og så 33 Lidén, 2005, s. 54–55.

Riksantikvaren/ Fortids­minne­foreningen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

55

HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME

arbeide seg bakover, med det evolusjonistiske utgangspunktet at enhver form tar utgangspunkt i en eldre form.34 Sundt satt i direksjonen i Fortids­minne­foreningen fra 1858 til 1861, og i denne perioden ble foreningens oppmålingsvirksomhet utvidet til også å gjelder østnorsk, profan bygnings­ tradisjon, noe Sundt har fått æren for.35 Christian Christie tegnet ett eller to blad fra flere gårder, særlig i Gudbrands­dalen, i 1859 og 1860 (fig. 4), men etter at Sundt gikk ut av direksjonen ble virksomheten igjen konsentrert om kirker.36 Ikke før Håkon Thorsen (1846–1921) ble knyttet til foreningen i 1874 begynte en mer systematisk dokumentasjon av storgårder (fig. 5).

Både Nicolaysen, Sundt og Thorsen var viktige for Schirmers interesse for bønde­ nes byggeskikk, og han referert til alle tre.

I 1886 påpekte han (et sterkt fiendskap til tross) at Nicolaysen var den som først hadde pekt på at slik bebyggelsen hadde en urgammel opprinnelse, og «i det væsentlige endnu har bevaret de samme momenter, der var egne for vor domisticale bygningskultur i hedenold, og altsaa direkte nedstammer fra denne.»37 Videre trakk han fram hvordan Sundt hadde påvist utviklingen fra oldtiden og fram til samtiden. Schirmer mente Sundts tekster om byggeskikk var så viktige at han fikk dem gjenutgitt i 1900. Schirmers interesse for den østnorske bondens byggeskikk sto altså i en tradisjon fra 1840-tallet, hvor Keyser og Nicolaysen var de første til å interessere seg for middel­alderens boliger.

Sundt begynte å observere «bygnings-skik» på 1850-tallet. På 1870- og 1880-tallet var 34 35 36 37

Ibid., s. 69.

Christie, 1994, s. 41.

Hinsch, 1994.

Schirmer, 1886, s. 185.

56

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

det kanskje Thorsen som arbeidet mest med temaet gjennom oppmålingene for Fortidsminneforeningen.

Schirmers venn Ernst Sars skulle komme til å legge nok et lag med betydning til bondekulturen. Keysers innflytelsesrike immigrasjonsteori hadde satt foreningstiden i parentes for å forbinde samtiden med sagatiden. Sars fant forutsetningene for frigjøringen i 1814 nettopp i forfallet under Danmark, og skrev denne perioden inn i Norgeshistorien igjen. Nasjonen hadde aldri vært død, selv om den hadde vært «dødlignende»: ationer dø ikke, d.v.s. hos et Folk, der N har havt en national Historie, kan den nationale Bevidsthed ikke helt udslukkes.

Norges dødlignende Ro i det 15de og 16de Aarhundrede, medends der tilføjedes Landet Forurettelser og Forhaanelser, som syntes at maatte have vakt endog den sløveste Nationalaand, gjør et Indtryk af at Livstraaden var overklippet hos dette Folk, at Norge var sunket ned til av være en blot Lokalitet, et blot Geografisk Begreb; med det var ikke og kunde ikke være saa.38 Sars’ hovedverk, Udsikt over Norges historie, ble utgitt i fire bind mellom 1873 og 1891. Kontinuiteten fra sagatiden, gjennom foreningstiden og opp til selvstendigheten ble, ifølge Sars, ivaretatt av odelsbonden.

Den frie odelsbonde var en slags skjult kraft med sterk vilje til selvstendighet. Deler av denne teorien ble presentert allerede i 1858 i Norge under foreningen med Danmark, og videreutviklet i det polemiske skriftet 38 Sars, 1882, s. 24.

Fig. 5 Håkon Thorsen, Stuebygninger på Gulsvik i Hallingdal, 1876.

Historisk Indledning til Grundloven fra 1882. Her het det: etop fordi Norge havde været det mest N aristokratiske av de tre skandinaviske Lande, netop af den Grund blev det nu, — i Unionsperioden, — det mest demokratiske. Og deri laa igjen Grunden til Norges politiske og nationale Afmagt i denne Periode, — deri, at Folket var blevet et Bondefolk. Men vi skal nu videre se, hvorledes i den følgende Tid atter Hindring og Betingelse skifter og hvorledes dette, at det norske Folk var et

Riksantikvaren/ Fortids­minne­foreningen.

Bondefolk, i en nyere Tid blev den rette Kilde til og Grundvold for vor politiske og nationale Gjenfødelse.39 I løpet av foreningstiden var det vokst fram to parallelle, norske samfunn, hevdet Sars.

Det ene var nytt, bestående av embetsstand og byborgere. Det var dette samfunnet som var det «vaagne, det virksomme, det fremadskridende», men det var også mer dansk enn norsk. I bakgrunnen sto bondestanden, «det gamle Samfund, der hvilede paa helt 39 Ibid., s. 7.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

57

HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME

national Grund, hvis Sprog og Kultur (thi det havde en særskilt Kultur) stod i ubrudt Sammenhæng med Landets eldre Storhedsog Glandsperiode, men som havde draget sig tilbake i sig selv».40 Foreningen av disse to samfunnene var forutsetningen for frigjøring: i har set, at det norske Folks Fremgang V i Nationalaand og Evne til selvstændig aandig Virksomhed beroede paa, at denne Kløft mere og mere udfyldtes, at det dansktalende Samfund i Norge mere og mere sluttede sig til det andet, det rette norske, mere og mere ønskede at gaa op i det, smelte sammen med det, for at blive norsk og ophøre at være norsk-dansk, hvilket jo vilde sige det samme som at være halvvejs rodløs og derfor ogsaa aandig ufrugtbar.41

dage, ja er, for mange tekniske enkeltheders vedkommende, endu i brug paa bygderne, om end i stadig mere afbleget og degenereret skikkelse jo længre man kommer frem i tiden».42 Synet på bonde­bebyggelsen som eldgammel paret med Sars analyse av bonden som den egentlige bevarer av det norrøne, økte verdien av denne tradisjonen; disse husene var ikke bare en forbindelse til sagatiden, de favnet politisk og nasjonal kraft.

Denne historiske analysen hos Sars korresponderte med Schirmers oppfatning av samtidens arkitektur. Det kan synes som om han identifiserte en forsinkelse; den samtidige bygningskunsten hadde ennå ikke sluttet seg til, eller smeltet sammen med, det ekte norske. Den var fortsatt rotløs.

Sars tolkning av norsk historie og teorien om bonden som en bevarer av norskhet kan ha hatt avgjørende betydning for Schirmers interesse for den samme bondens hus.

Schirmer så disse bygningene, i tråd med Sundt, som ledd i en kjede som strakte seg fra samtiden og tilbake til sagatiden: «Paa domistikalt omraade har vor middelalderlige bygningskunst, det vil da sige træbygningskunsten, været fortsat lige ind under vore

KJERNESTILENS BESTANDIGHET For å forklare hvordan bondehuset utgjorde en arkitektonisk kontinuitet fra sagatiden og fram til samtiden opererte Schirmer med en nivådelt definisjon på «stil», første gang presentert i 1880. Stil er en slags vane som har festet seg om skikk og bruk, «hvis gjentagne og atter gjentagne Anvendelse giver et Lands eller en Egns Bygninger et særeget og altsaa karakteristisk Præg», hevdet Schirmer.43 Det første stilnivået er bygningens «hovedkonstruksjon», som bestemmes av bygningens typologi og dessuten av «klimatiske forhold». Derfor kan denne hovedkonstruksjonsstilen, vokst fram av lokale forhold og materialer, kalles «national Stil i en videre Forstand, idet et Lands eller en Egns klimatiske Forhold i væsentlig Grad ere medbestemmende ved Valg av Anordning.» Dette stilnivået betegnet bygningens kjerne, altså en kjernestil.

Videre definerte han «de egentlige arkitektoniske Detailleformer, hvori Konstruktionen klædes» som det man i «engere Forstand forstaar ved Stil».44 Han skilte altså mellom konstruksjon og ornamenter. De to nivåene

40 Ibid., 106.

41 Ibid., 214–215.

42 Schirmer, 1887, s. 6–7.

43 Schirmer, «Hvad er national Stil …», 1880, s. 107.

44 Ibid.

58

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

BENTE AASS SOLBAKKEN

gjentas i en ofte sitert formulering fra 1896, hvor Schirmer drømte om en nasjonal stil som var «en stil der ikke er kun i klæderne båret, men af kjødet skåret».45 Altså en stil som ikke bare pyntet seg med nasjonale ornamenter (som dragehoder), men som også var nasjonal i selve konstruksjonen.

Skillet mellom struktur og ornament dannet grunnlaget for Schirmers teori om hvordan 1700-tallets og 1800-tallets bondehus dannet en kontinuitet tilbake til nasjonens ærerike fortid. Trearkitekturen overlevde unionstiden ved å trekke seg tilbake, hevdet han. I landets utilgjengelige dalstrøk hadde en urgammel konstruksjonsstil overlevd de mest innpåslitne ornamenter: «Renaissancens Former trængte efterhaanden ogsaa efter ind i Dalførene og paatrykte Bygningenernes Detailleformer sit Præg, uden dog i Hovedformerne, i Grundtanken, at omstøde eller rokke den opprindelige Bygningsmade, saaledes som denne i ret nedadstigende Linie var bevaret.»46 Konstruksjoner og ornamenter var altså ikke nødvendigvis forbundet, heller tvert imot.

Tjue år seinere var han fortsatt av denne oppfatningen, at bondehuset i sin kjerne var middelaldersk, og i argumentasjonen hans var fortsatt de to nivåene tydelige: n og anden stue, et og andet bur og loft.

E Et dusin stykker eller vel saa det i det hele land, er, saavidt jeg mindes, hva der kjendes bevaret fra hin tid, alt i mere eller mindre defekt tilstand. Netop saavidt, at vi kan forstaa, hvor lidet hovedanordningerne har skiftet, til trods for de senere kombinationer, hvor vel altsaa stilen er 45 Schirmer, 1896, s. 270.

46 Schirmer, «Hvad er national Stil…», s. 108.

bleven opretholdt af traditionen, uagtet de nævnte skifter i dens ornamentale udstyr. Ja selv i dette finder vi vidunderligt længe, undertiden lige ned til midten af sistledet aarhundrede, levninger af middelalderens formdannelser.47 Schirmer hevdet altså at sagatidens trebygningskunst fortsatt levde og var i bruk. Storgårdene fra 1700- og 1800-tallet representerte noe langt eldre enn seg selv.

På samme måte som Sars’ bonde oppbevarte og beskyttet en norrøn essens, gjorde Schirmers bondehus det samme; de bar i seg en kjerne av norrøn byggeskikk. Schirmers interesse for disse husene var først og fremst betinget av at de utgjorde ledd i en kjede tilbake til sagatiden.

Denne kjeden måtte vedlikeholdes, det var den eneste veien til nasjonal arkitektur: «Den middelalderlige bygningskultur er ogsaa den eneste, der hos os har trængt igjennem i alle samfundslag som en fuld national besiddelse, ligeovenfor hvis traditioner de senere paavirkninger alene kom til at spille paa de ydre linjer, og hvis fulde erkjendelse derfor ogsaa er den eneste vei, ad hvilken vi paa bygningskulturens omraade kan finde os selv igjen.»48 FORTIDSMINNER OG SAMTIDS­ ARKITEKTUR I foredraget «Berettigelsen av arkitektoniske studier i hjemlandet» anførte Schirmer en lang forklaring på det nødvendige i studiet av bygningskunstens utviklingskjede, et ­studium som betinger at det foreligger 47 Schirmer, «Berettigelsen af arkitektoniske studiereiser i hjemlandet», 5.

48 Schirmer, «Udsigt over studiekretsen for oppklaring av vor middelalderlige bygningskultur», 408.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

59

HERMANN SCHIRMERS ARKITEKTONISKE NASJONALISME

bevarte deler. Schirmers begrunnelse for arkitektoniske studier i hjemlandet var samtidig et forsvar for vernesaken. Gjennom slike undersøkelser ville det bli åpenbart for «den norske arkitekt, og den, der forbereder sig til at blive det» at stilen han ville finne i dalene er et utviklingsprodukt som peker bakover på «arkitektoniske ordninger, som engang var, men som ikke mer er forhaanden i levende skikkelse».49 Om den nasjonale stilen skulle kunne gjenreises, måtte den ha noe å reise seg fra.

Fortidsminnene var grunnlaget for igjen å utvikle en selvstendig nasjonal arkitektur.

Den middelalderske bygningsarven var nøkkelen til en «selvstændig national retning inden bygningskunsten. […]

For den hjemlige arkitekturs udvikling i selvstændigt spor måtte det dermed anses som en livssag, at de endnu levnede rester af vor gamle bygningskunst undergives en absolut gjennemført bevaring, da der i motsat fald vilde blive altfor mange huller, som senere må fyldes efter skjønn.»50 Schirmers Sundt-inspirerte, evolusjonistiske lesning av bygningsarven fordret en hel 49 Schirmer, «Berettigelsen af arkitektoniske studiereiser i hjemlandet», 2-3.

50 «Bevaring af gjenstående rester af vore nationale bygverker fra de forskjellige perioder», Referat av Holger-Sinding Larsens foredrag i NIAF 10. desember 1897, Teknisk Ugeblad 16, nr. 3 (20. januar 1898): 36.

60

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

masse bevart empiri, et levende fortidsvern var den nasjonale stilens være eller ikke være. Schirmers sterke uenigheter med Fortidsminneforeningen, før han selv ble leder i 1899, sprang mye ut av dette. Han mente av foreningen sviktet ved å la så mange middelalderske bygninger jevnes med jorden; for ham var det ikke bare fortiden som ble borte på den måten, men også framtiden.

Gjenreising av den selvstendige nasjonen Norge var allerede i 1875 et mål for Schirmers tenkemåte, og gjennom ulike konkrete og strukturelle tiltak ønsket han å styrke den patriotiske nasjonalånden. At kunsten både er en synlig målestokk på nasjonalånden, og en potensiell styrker av samme ånd, var en kjernetro som formet Schirmers virksomhet både som arkitektur­ historiker, lærer og fortidsverner. Ved å tilgjengeliggjøre bygningsarven fra Norges storhetstid for samtidens arkitekter, håpet han å nøre opp under en gjenreising ikke bare av nasjonal arkitektur, men selve nasjonen.

Bente Aass Solbakken (f.1975), ph.d. i kunsthistorie (UiO, 2018), arbeider som seniorkurator ved Nasjonalmuseet.

Artikkelen er vurdert som vitenskapelig av fagfelle.

BENTE AASS SOLBAKKEN

KILDER BERGDOLL, BARRY: European Architecture 1750–1890. Oxford: Oxford University Press, 2000.

Tegneskolen: Et stykke norsk arkitekturhistorie. Oslo: Dreyer, 1986.

BJØRNSON, BJØRNSTJERNE: Brytnings-år: brev fra årene 1871–1874. Kristiania: Nordisk Forlag, 1921.

QUEK, RAYMOND: «Nationalism and Architecture: An introduction». I Nationalism and Architecture, redigert av Quek, Deane og Butler, 1–17. Farnham: Ashgate, 2012.

CHRISTIE, HÅKON: «Med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste». I Til felts mot forfall.

Oslo: Nasjonalgalleriet, 1994.

ELDAL, JENS CHRISTIAN: «Dragestilen: søken etter en nasjonal arkitektur», i Årbok 2005, 57–70. Oslo: Fortidsminneforeningen, 2005.

HINSCH, LUCE: «Katalog over Fortidsminneforeningens tegninger i Antikvarisk Arkiv hos Riksantikvaren». I Med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste, 89–108. Oslo: Nasjonalgalleriet, 1994.

LIDÉN, HANS-EMIL: Nicolay Nicolaysen: Et blad av norsk kulturminneverns historie. Oslo: Abstrakt forlag, 2005.

LIDÉN, HANS-EMIL: Fra antikvitet til kulturminne: trekk av kulturminnevernets historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1991.

NICOLAYSEN, NICOLAY: «Bemærkninger ved Prof.

Keysers Fremstilling av Husenes Sammensætning og Udseende hos Nordmændene i Fortiden».

Norsk tidsskrift for Videnskab og Litteratur 3 (1849): 303–312.

PARMANN, ØISTEIN: Herman Major Schirmer og

SARS, JOHAN ERNST: Historisk Indledning til Grundloven.

Kristiania: Folkeskriftselskabets Forlag, 1882.

SCHIRMER, HERMANN:Plan til et Akademi for haandverk og kunst, at oprette i Kristiania, som tidsmessig Udvidelse af den bestaaende offentlige Tegneskole. Trykt som manuskript. Christiania: 1875.

SCHIRMER, HERMANN: «Hvad er national Stil i vor Bygningskunst og hvorledes fremkommer den». Den Norske Ingeniør- og Arkitekt-forenings organ 3, nr. 19 (1880): 107–110.

SCHIRMER, HERMANN: [Utgitt anonymt]. Bidrag til fremstilling af Kristiania arkitektur i det nittende aarhundrede: Slottet, Universitetet, Logen. Kristiania: Kristiania kunstnerforening, 1880.

SCHIRMER, HERMANN: «Materialets indflydelse i stilistisk henseende», Teknisk Ugeblad 14, nr. 34 (1896): 269–270.

SCHIRMER, HERMANN: «Berettigelsen af arkitektoniske studiereiser i hjemlandet».

Yngre Arkitektforenings Publikationer 1, nr. 1 (1900): 1–9.

SOLBAKKEN, BENTE AASS: «Konstruert kontinuitet: Hermann Schirmer og gjenreisingen av en nasjonal arkitektur», ph.d.-avhandling i kunsthistorie. Oslo: Universitetet i Oslo, 2018.

SUNDT, EILERT: Bygningsskik paa Bygderne i Norge: Samlet udgave ved Herm. M. Schirmer.

Kristiania: Aschehoug, 1900.

SVENDSEN, ÅSMUND: «Konfliktlinjer i historiefaget 1860–1905». I Jakten på det norske: Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, redigert av Øystein Sørensen, 248–262.

Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1998.

SCHIRMER, HERMANN: «Udsigt over studiekretsen for oppklaring av vor middelalderlige bygningskultur».

Nyt tidsskrift 5 (1886): 176–197, 387–409.

SCHIRMER, HERMANN: Femti daterede norske bygninger fra middelalderen, opførte i tiden 996 til 1531. Kristiania: Alb. Cammermeyer, 1887.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

61

62

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2019

Fig. 1 Demonstrasjon framfor rådhuset.

Foto: Roar Øhlander

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET Dag Kittang

Aksjonar som politisk uttrykksform prega debatten rundt vern og fornying av byar og tettstader den siste halvdelen av 1900-talet. Aksjonane utfordra funksjonalismens planleggingsideal med vekt på modernisering og fornying av dei historiske trehusmiljøa våre, og førte til at eit meir verneorientert syn vart etablert innanfor byplanlegginga.

Utanomparlamentariske aksjonar sette sitt preg på den politiske debatten i 1970åra gjennom protestar og aksjonar mot utbygging av vassdrag, nedbygging av kulturlandskap og sanering av historiske

byområde. Sakene, krava og uttrykksmåten var til dels nye, men aksjonar som politiske ytrings- og organisasjonsform hadde lenge spela ei sentral rolle i norsk og europeisk historie.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

63

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET

Trass i dei spenningane som oppstod, oppfatta stort sett styresmaktene slike utanomparlamentariske aksjonar som legitime og som ei utviding av det representative demokratiet. Å fremje synspunkt og krav utanfor dei politiske partia og etablerte organisasjonar vart sett på som ein nødvendig kanal mellom samfunn og styringsverk.1 Aksjonisme var folkemakta sitt opprør mot det etablerte, dei styrte mot dei styrande eller grasrota mot eliten. Ofte vart desse aksjonane sett på som ein nødvendig tryggingsventil i demokratiet der grupper langt unna politikkens kommandoposisjonar kunne fremje sine synspunkt og interesser.

Dei mange aksjonane på 1970 og -80 talet gjorde at det vart sett ned fleire forskarutval som skulle studere kva innverknad desse hadde på makttilhøva i samfunnet, og sette søkelyset på aksjonisme som politisk styringsform.2 Olsen og Sætren definerte aksjonar som ein kollektiv politisk veremåte som ikkje vart fremma gjennom etablerte kanalar for deltaking og representasjon. Dei er tidsavgrensa, målretta og orienterte mot enkeltsaker og med ein relativ lav grad av organisasjonsstruktur. Aksjonsformene er gjerne avhengig av eigenskapar ved deltakargruppa, mål, ressursar og den situasjonen dei handlar i.

Aksjonisme vert gjerne vald fordi ein ikkje har vunne fram gjennom vanlege kanalar i det representative politiske systemet.

Dette vil som regel reflektere ein avstand til rutinepolitikken ved at ein ikkje har formelle posisjonar eller er aktiv i desse kanalane.

Avstanden kan også komme til uttrykk i ein sosial ressurssituasjon og plassering i 1 Olsen og Sætren, 1990 2 NOU 1982:3 Maktutredningen. Sluttrapport

64

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

samfunnets lagdeling eller avvik i verdioppfatningar, tankemodellar eller ideologi. Olsen og Sætren hevdar at aksjonar ofte vert organiserte for å hindre endring. Byutviklings­ debatten var særleg på 1970-talet prega av slike utanomparlamentariske aksjonar.

Denne artikkelen tar sikte på å kaste lys over korleis mykje av motstanden mot riving av verneverdige enkeltbygningar og bygningsmiljø etter andre verdskrigen kom til uttrykk som utanomparlamentariske protestar og aksjonar. Aksjonane utfordra etablerte forståingsformer og paradigme i planlegging og forvalting og kom i stor grad til å endre desse gjennom innføring av nye verdisett og synsmåtar og skapte grunnlag for nye diskursar, nye måtar å forstå og utvikle samfunnet på. I følgje sosialkonstruktivistisk teori konstituerer ulike diskursar byen på ulike måtar og etablerer ulike forståingsformer og planleggingsmodellar.3 Aksjonane er eit uttrykk for kontroversar mellom ulike diskursar og medverkar til ei endring av planleggingspraksis, ikkje berre lokalt, men også i fleire tilfelle med viktige endringar av lover og retningslinjer innan byplanlegginga.

Dei aksjonane som vert omtala i denne artikkelen er alle henta frå Trondheim i tidsrommet frå 1970 til rundt 2000, og representerte eit sett av verdiar som utfordra dominerande politiske synsmåtar. Dei hadde kulturminnevern og bymiljøvern som eit felles kjenneteikn, men var ulike med tanke på kva mål dei uttrykte, kva politiske verkemiddel dei tok i bruk og kven som tok del i desse aksjonane.

Materialet i denne studien er hovudsakleg henta frå Adresseavisen si omtale av byplandebatten i Trondheim i dette 3 Jørgensen og Phillips, 1999

DAG KITTANG

tidsrommet med eksempel frå kampen om trepaléa på Torget rundt 1970 til striden om Svartlamoen på slutten av 1990-åra. Dette materialet er samla inn i samband med doktoravhandlinga mi «Trebyen Trondheim – forvitring og fornying» frå 2006.4 MODERNISMEN SOM HEGEMONISK PLANLEGGINGSDISKURS Modernismens inntog i arkitektur og byplanlegging kom til å representere eit brot med tidlegare tenking. Ein skulle sjå framover og tilpasse arkitektur og by­­ utvikling til nye behov, ny teknologi og nye økonomiske og politiske rammevilkår.5 I Noreg kom denne oppfatninga særleg til uttrykk etter andre verdskrigen då landet skulle byggast opp att og moderniserast.

Ambisiøse planar vart lagde, men ressursane var for knappe til å kunne gjennomføre dei.

Først på 1960-talet var både ressursar og ikkje minst den politiske viljen til stades for å kunne gjennomføre store moderniseringsprogram som særleg ramma dei historiske byområda. Modernismens tankesett med vekt på å starte med «blanke ark», førte til ei omfattande sanering av gamle trehusområde. Lang tids manglande vedlikehald etter innføring av «murtvangen» gjorde dei gamle trehusområda til eit lett bytte for saneringsiveren. «Murtvangen» innebar at alle nye bygningar i bystrøk skulle oppførast av mur eller anna brannsikkert materiale, i Midtbyen i Trondheim allereie i 1845.

Etter Ålesundsbrannen i 1904 vart desse føresegnene innført over heile landet.6 Modernismens vektlegging av ein objektiv planleggingsnorm, gjerne styrt av

vitskaplege ideal, vart i etterkrigstida etablert som eit hegemonisk planleggingsideal.

Normative utsegn vart nærast framstilt som naturlover og grunngjeve på vitskapleg vis gjennom avanserte reknestykke knytte til folketalsutvikling, arealbehov, trafikkmengder m.m.7 I samfunnsplanlegginga har makt gjerne vore knytt til kunnskap. Eit komplekst samfunn treng ekspertar til å kunne forstå og styre samfunnsutviklinga og ekspertane kunne hevde ein eksklusiv autoritet.8 Den franske filosofen Michel Foucault peika på samanheng mellom diskurs, kunnskap og makt. Den som har definisjons­ makta avgjer kva som er sant.9 Denne kunnskapen skapte eit maktgrunnlag som det var utfordrande å gjere motstand mot.

Heile det etablerte planleggingsapparatet med sitt ekspertvelde av arkitektar, ingeniørar, økonomar og juristar kommuniserte med politikarar i lukka rom på konsulentkontor og i rådhus. Ekspertar dominerte planleggingskontora og politikarane stemte velmeinande på dei planforslaga som vart presenterte. Opposisjon gjennom folkevalde kanalar vart vanskeleg, og opna vegen for aksjonar og protestar som tok i bruk utanomparlamentariske kanalar for å få gjennomslag for alternative idear om byutviklinga. Desse aksjonane kom til å bane vegen for nye tankar og planleggingsmodellar der vernetanken fekk større plass.

1970-talets oppgjer med modernismen i byggekunsten og byplanlegginga kom til uttrykk på fleire måtar. Modernismens mest ambisiøse bustad- og bypolitiske prosjekt, drabantbyane, vart kritisert etter kvart som dei sosiale problema med mistrivnad og

4 Kittang, 2006 5 Brekke, Nordhagen og Lexau 2003 6 Larsen, 1988

7 Jensen, 1980 8 Thommasen, 1997 9 Foucault, 1972

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

65

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET

kriminalitet vart tydelege. Mest kjend er Jane Jacobs bok «The death and life of great American cities». Her heime trakk Ammerudrapporten fram det dårlege bumiljøet i høghusa og lamellblokkene i Groruddalen i Oslo. 10 Dei gamle trehusmiljøa vart gjerne trekte fram som eit ideal med sine mangfaldige fysiske og sosiale rammer.11 Den franske arkitekturhistorikaren Francoise Choay peikar på at sidan moderne byplanlegging vart etablert på midten av 1800-talet, har det vore kontroversar mellom ulike planleggingsidéar og desse motstridande idéane representerer lange linjer i planleggingshistoria.12 Ho trekk fram tre retningar, den regularistiske, den prog­ ressive og den kulturalistiske idéretninga.

Den svenske arkitekturhistorikaren Bjørn Linn trekk parallellar til Choay og hevdar at den regularistiske og progressive retninga finn vi att i den modernistiske modellen som hadde ein hegemonisk posisjon etter krigen.

Desse tankane vart på 1970-talet utfordra av kulturalistiske idear som ville ta vare på byane som eit kulturmiljø.13 Den førindustrielle byen representerte eit livsmiljø med variasjon og mangfald i motsetning til den sonedelte, funksjonelle byen. Byen skulle ikkje berre vere ein effektiv leverandør av varer og tenester. Ein skulle også ta vare på og utvikle byen som eit bu- og livsmiljø.14 Aksjonane på Torget, på Bakklandet og på Svartlamoen representerer ulike sider ved den kulturalistiske diskursen med ulik vektlegging av byens kultur- og livsmiljø.

10 11 12 13 14

Jacobs, 1961, Hansen og Sæterdal, 1970 Gullestad, 1979, 1985, 1989 Choay, 1969 Linn, 1974 Kittang, 2014

66

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

KAMPEN OM TREPALÉA PÅ TORGET I ein aviskronikk frå 1970 kommenterte byarkivar Johan Løkhaug at «Gamle Tronhjem forsvinner bit for bit»: «Den ene gården etter den andre forsvinner fra bybildet. I det forrige århundre krevde «den Trondhjemske halsesyke» mange dødsoffer.

I dag herjer rivningsfeberen verre enn noen gang. (…) Hver enkelt gård som forsvinner ut av bybildet, har sin egen historie, og til sammen danner de revne gårder både byens sosiale og økonomiske historie. Det er altså ikke bare det bygningsmessige og arkitek­ toniske som forsvinner.»15 Men mange gode avisinnlegg til trass, i bystyresalen var det rivings- og moderniseringsiveren som rådde.

Striden om trepaléa på Torget kom til å bli eit vendepunkt i byplandebatten. I siste halvdel av 1700-talet og til midten av 1800talet hadde det vakse fram ein trearkitektur i Trondheim som kom til å bli eineståande i Europa.16 Den danske kunsthistorikaren Harald Langberg, kjent for arbeidet med Venezia-charteret, meinte at Trondheim «(…) har et preg av storhed (…) hæver seg over flertallet af Nordens byer (…) og gjør at man har oppfattet Trondheim som en af Europas betydelige arkitekturbyer, en by som ikke har sin mage nogetsteds.». 17 Dei største og staselegaste trepaléa vart bygde rundt det monumentale Torget og langs Munkegata. Her var det god plass på den tida, og Cicignon sin monumentale byplan med dei breie gatene inviterte dessutan til å bygge stort og flott.

Ein brann i 1942 øydela den staselege Møllmannsgården (Harmonien). På den 15 Løkhaug, 1970 16 Kavli, 1966, s.2 17 Langberg, 1970

DAG KITTANG

andre sida av Torget vart Lundgrengården riven for å gi plass til Hotell Phønix. Men både Hornemannsgården og Sommergården (Svaneapoteket) vart ståande og danna byrommet sin viktige vegg mot aust. Ein arkitektkonkurranse om utforminga av Torget og Munkegata hadde derimot som føresetnad at dei gamle trebygningane skulle erstattast: «Man må anta at resten av den gamle toetasjes bebyggelse kommer til å forsvinne, og at man må ta sikte på at den nye bebyggelse kan skape et harmonisk hele (…).». 18 Då Trondhjem Sparebank søkte om å få rive eit av trepaléa på Torget, Svane­ apoteket, for å bygge nytt administrasjonsbygg, hadde tydelegvis viktige personar i Trondheim kommune snakka saman. I innstillinga frå kommunen heitte det: «Vi må regne med at den fornyelse som nå er i gang vil gripe mer og mer om seg (…) det må planlegges for fremtiden og (…) en må ikke se for smått på disse spørsmålene. (…)

Den gamle bykjerne må da også ha krav på funksjonsmessig fornyelse».19 Tilsvarande synspunkt delte også medlem av det nylig oppnemnde Antikvarisk utvalg, Einar Ianssen (H): «Vi kan ikke av romantiske grunner la Midtbyen ligge uberørt.».20 Riksantikvaren foreslo å frede Svaneapoteket og Hornemannsgården. Dette opprørte ordførar Odd Sagør (Ap) som ikkje forstod «hvilket grunnlag Riksantikvaren har for slike spark til kommunen.». 21 18 Norske arkitektkonkurranse, 1962 / 74 19 Bystyresak, 1969/298.

20 Adresseavisen, 22.12.1967 «Trondheim må ikke bytte bort ekte gull med glassperler. Stort diskusjonsmøte om generalplan og kulturvern. Generalplanen gir kulturvernet bedre muligheter, men noe må ofres for å berge resten» 21 Adresseavisen, 11.02.1970 «Intet spark til ordfører Sagør fra riksantikvaren. Bare bekymring for et usedvanlig fint byparti»

Fig. 2 Demonstrasjon på Torget 1970 der «kultur­ eliten» var godt representert.

Foto: Adresseavisen

Kommunen sette likevel ned eit utval som skulle kartlegge verneverdige bygningar og bygningsmiljø i Midtbyen.22 Sjølv om Antikvarisk utvalg skulle vurdere arkitektoniske og kulturhistoriske verdiar, var utvalet hovudsakleg politisk samansett, rett nok med to fagkyndige representantar, professor i arkitekturhistorie Erling Gjone og professor i historie Edvard Bull, som i viktige spørsmål kom i mindretal. Antikvarisk utval konkluderte med å foreslå å rive Svaneapoteket fordi den ville «bli liggende uten tilknyting til den øvrige bebyggelsen» når sparebanken har fått realisert sitt nybygg.23 Vedtaket kom til å løyse ut ein hissig debatt. Dei fagkyndige i Antikvarisk utval kom i mindretal, men var aktive i avisdebatten saman med tilsette ved Arkitektavdelinga på Norges tekniske høyskole (seinare NTNU). Antikvariske og historiske 22 Gaare-utvalget, seinare Antikvarisk utvalg.

23 Adresseavisen, 24.11.1970 «Svaneapoteket må rives, sier kommunalt utvalg»

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

67

Fig. 3 Trepaléa på Torget.

foreiningar, arkitekt­foreiningar «og en rekke fremstående kapasiteter innen arkitektur­ historie» utforma resolusjonar og fråsegner.24 Det var ingen partipolitiske skilje i debatten.

Unge Høgre arrangerte fakkeltog og høgrepolitikar og bypatriot Martin Michaelsen «holdt en manende apell om å slutte opp om de krefter som går inn for å bevare de miljøverdier som Trondheim har.».25 Argumentasjonen for å verne dei to paléa som stod att på Torget, var hovudsakleg knytt til monumentalvernet, ønsket om å verne framståande eksempel på trøndersk panelarkitektur. Etter kvart vart fokuset flytta over til bygningane sine bidrag til bybildet og korleis desse konstituerte byrommet. Motstanden mot riving greip om seg, og etter eit møte mellom Trondheim kommune, Trondhjems Sparebank og Riksantikvaren vart partane einige om «Sjakktrekket». Ved å ofre den freda Adresseavisgården, fekk banken plass til å utvide i Søndre gate.26 Svaneapoteket og Hornemannsgården vart freda i 1983.

24 Adresseavisen, 22.12.1970 «Byplanrådet ønsker Svaneapoteket fredet».

25 Kittang, 2006, s.208 26 Adresseavisen 25.02.1971

68

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto: Forfattaren

Kampen om Svaneapoteket representerte eit omslag i arbeidet med vern av trehusmiljøa i Midtbyen. Midtbyplanen, som vart vedtatt i 1981, fekk føresegner som skulle verne trebykarakteren, styrke vernet av dei kulturhistoriske bygningane i Midtbyen og innførte fire verneområde.27 Midtbyplanen skulle også styrke bustadmiljøet i Midtbyen.

Slik sett utfordra aksjonane på Torget det modernistiske idégrunnlaget som dominerte byplantenkinga etter den andre verdskrigen, og kom til å representerte inngangen til eit nytt planleggingsregime som i langt større grad la vekt på byen som eit livs- og kulturmiljø.

KAMPEN OM BAKKLANDET Planane for ei utviding av Noregs tekniske høgskole (NTH) starta ein debatt om vern av det gamle trehusmiljøet mellom Gløshaugen og Bakklandet som i følgje universitets­leiinga omfatta «vesentlig eldre trebebyggelse som ansees for å være saneringsmoden.».28 Det var planar om å bygge ny arkitektskole i dette området.

27 Trondheim kommunen. Midtbyplanen 1981 28 Stugu, 1997, s.167

DAG KITTANG

Arkitektkonkurranse var halden og arbeidet med ekspropriasjon og utflytting av innbyggjarane starta opp. Adresseavisen meinte at «… alle vil vel hilse med glede at den lite flatterende bebyggelse vi i dag har i Høyskolens nærhet forsvinner og erstattes med parkanlegg og moderne undervisningsbygg.».29 Motstand mot rivinga, motstand mot vinnarutkastet og manglande løyvingar frå Stortinget, gjorde at bygginga vart utsett og etter kvart avskrive, men då var mange av bygningane allereie rivne. Studentar fekk flytte inn på kortidskontraktar og 29 Adresseavisen, 1967. «Foran en rask totalsanering av Korsgata – Vollabakken –området.»

Fig. 4 Politi og husokkupantar i Høgskolebakken.

organiserte straks motstand mot vidare sanering. Innbyggjarane sende brev til NTH om at saneringa måtte stoppe «på grunn av boligmangelen i byen.».30 «Staten ser det imidlertid ikke som sin oppgave å dekke boligbehovet i Trondheim (…) Ved å stoppe de videre saneringer (…) vil en påføre Staten store utgifter» var tilbakemeldinga frå Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat.31 Rivinga heldt fram med politieskorte og gjorde at aksjonane i området kom til å gå inn i historia som ein av dei hardaste 30 Bjørkø, 1972 31 Adresseavisen, 22.04.1972 «Fortsatt sanering i Singsakerbakken. Uforsvarlig å bruke skattepenger til utsettelse.»

Foto: Roar Øhlander

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

69

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET

Fig. 5 Mange hus var prega av forfall på Bakklandet.

samanstøytane mellom demonstrantar og politi sidan den andre verdskrigen.32 «Store politistyrker var beordret ut da de hissige og nærmest ubeherskede demonstranter tok et saneringsmodent hus i Høyskoleveien i besittelse».33 I 1982 vart området tilbakeført til bustadformål, men etter at store delar av det gamle trehusmiljøet var rive.

I dag er det ein ny strid om trehusmiljøet i området. I samband med utbygginga av universitetscampusen på Gløshaugen er delar av den vesle trehusenklaven på 32 Adresseavisen, 24.08.1982 «Etter NTHs kuvending ved Vollabakken: 15 års unødvendig forfall» 33 Adresseavisen, 25.11.1971 «Voldsom SUF-ungdom angrep tjenestemann. Pressefolk beskyldt for å være SIPO – agenter»

70

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto: Adresseavisens arkiv

Grensen nyleg foreslått rive for å bygge ny arkitektskole!34 Kampen om trehusmiljøet ved Gløs­ haugen vart ein forløpar til ein ny og vesentleg meir kjend konflikt, Kampen om Bakklandet. General­planen for Trondheim frå 1965 introduserte Bakklands­tangenten, ein motorveg med fire køyrefelt og planfrie kryss gjennom Bakklandets verneverdige trehusmiljø. Forslaget innebar riving av om lag halvparten av alle bygningane innanfor den verneverdige Bakklands­ bebyggelsen.35 På dette grunnlaget gjekk kommunen til planmessig oppkjøp av 34 Adresseavisen, 8.02.2019 «Byintegrert campus krever riving» 35 Trondheim kommune, 1979:174

DAG KITTANG

eigedomar i området, flytte ut bebuarane, let bygningane stå til forfall og etter kvart vart mange rivne.

Ein liten notis i Adresseavisen frå 1975 seier ein del om situasjonen på Bakklandet: «Nok en bygning på Bakklandet ble revet i går (…) Protestene ble ikke tatt til følge med den begrunnelse at disse foreningene ikke hadde rettslige klageinteresser i denne saken (…) Det siste året har huset stått tomt, og naboene kunne fortelle at det har vært tilholdssted for tilfeldige besøkende.

For ikke lenge siden brant huset ved siden av (…) Huset var bygget i hel tømmer og rivingsarbeiderne kunne fortell at det ikke var særlig råttent.».36 Bakklandet og Lillegårdsbakken Velforening (BLV) vart stifta i 1971.

Målsettinga var å verne Bakklandet som bustadområde. Husokkupasjonar vart eit viktig middel i kampen mot kommunens rivingspolitikk. For å redde hus frå sanering tok styret i velforeininga initiativ til å flytte folk inn i dei tomme husværa. Dermed hindra ein at bustadlause tok husa i bruk med dei konsekvensane dette ofte fekk.

Oppussing vart arrangert på dugnad.

Husokkupasjonar var derimot eit kontroversielt verkemiddel som splitta velforeininga og gjorde at styret la ned verva sine ein periode. Denne aksjonslinja vart presentert og forsvart i ei pressemelding: «BLV har tatt i bruk nye virkemidler i sin kamp for bevaring av Bakklandet som boligområde. En innflyttingskampanje er i gang. Det vil si at Velforeningen ikke nøyer seg med såkalla forhandlingslinje overfor Trondheim kommune (…) Trondheim 36 Adresseavisen, 19.06.1975. «Nok et hus revet på Baklandet»

kommune har med sin boligpolitikk og sine overgrep på Bakklandet tvunget Bakklandsbefolkningen til aksjoner ingen kan ønske, men som vi anser som eneste utvei for å bevare vår bydel som boligområde. (…) Det er mot denne bakgrunn vi igjen henvender oss til Trondheim kommune og ber om fornyet støtte til våre krav om full bosetting og bevaring av Bakklandet som boligområde.».37 Ordlyden var krass og aksjonsformene kontroversielle. Sjølv om velforeininga og innbyggjarane på Bakklandet vart splitta, bidrog aksjonsformene til å få debatten ut i det offentlege rommet, skapte meir merksemd og gjorde Bakklandsaksjonen meir synleg. Planleggingsdebatten om trafikkmodellar, vegkapasitet og behovet for motorveg trivest best i lukka ekspertfora, medan debatten om by- og bustadkvalitet er lettare å føre i det offentleg rommet.

Men også motekspertise var eit viktig virkemiddel. Alternative trafikkteljingar og trafikkanalyser vart gjennomførte, og det vart fremma ein privat reguleringsplan som foreslo delar av Bakklandet som verne­område. Reguleringsplanen hadde ein mobiliserande verknad og fekk brei støtte gjennom underskriftslister, men vart likevel nedstemt i bygningsrådet med den grunngjevinga at planen ikkje tok omsyn til vegplanane i området som var viktige for å verne dei kulturhistoriske verdiane i Midtbyen.38 Bygningsrådet heldt fram med å godkjenne rivingssøknader i området.

I 1977 vedtok Bystyret å utarbeide ein reguleringsplan for ein hovudveg over 37 Adresseavisen, 01.09.1976 «Innflyttingsaksjon på Bakklandet» 38 Bystyresak 1977/83: 157-166. Planen var fremma av tilsette ved Institutt for arkitekturhistorie, NTH.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

71

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET

Fig. 6 Gatefest på Bakklandet.

Bakklandet. Mandatet innebar også at ein skulle vurdere dei miljømessige konsekvensane av prosjektet. Bakklandstangent var foreslått som eit riksvegprosjekt, men mangel på statlege løyvingar og kanskje også protestane i området, gjorde at Statens vegvesen ikkje fann grunn til å prioritere prosjektet.39 Det fann også stad eit generasjonsskifte både i den politiske og administrative leiinga i kommunen. Nye stemmer kom inn «som ikke var belastet med å ha ment så mye tidligere.».40 39 Adresseavisen, 21.03.1991 «Vegsjefen i Sør-Trøndelag om Bakklandet: Ingen hovedvei før år 2000» 40 Adresseavisen, 07.06.1978 «Beboerne skeptisk til alle alternativene»

72

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto: Roar Øhlander

Kommunen måtte etter kvart gi opp for presset, folk fekk flytte inn i dei tomme husa og oppussinga tok til. Politikarar og andre fekk etter kvart opp auga for dei miljøkvalitetane som, trass i stor trafikk og forfalne bygningar, faktiske fanst på Bakklandet. Det vart også gjennomført sosiologiske undersøkingar etter oppdrag frå Miljøverndepartementet og Vegdirektoratet som påviste høg trivsel blant innbyggjarane.41 I 1987 vedtok bystyret ein reguleringsplan som innebar vern av delar av Bakklandet, stort sett i tråd med det private

41 Solvi og Meland, 1988.

DAG KITTANG

forslaget om vart nedstemt 10 år tidlegare.42 Riksantikvaren hadde heilt sidan Bakklands­tangenten vart presentert i General­planen 1965, arbeidd for å verne Bakklandet og nytta mange høve til påpeike dei kulturhistoriske verdiane i området.43 Han antyda også at Bakklandet kunne vere eit pilotprosjekt under Det europeiske arkitekturvernåret i 1975.44 Det var likevel organiseringa og mobiliseringa av innbyggjarane i bydelen og dei aksjonsformene som vart valde som gjorde at folk i byen fekk auga opp for dei miljøkvalitetane denne nedslitne bydelen faktisk hadde og som medverka til at Bakklandet vart berga frå riving.

Kampen om vern av Bakklandet vart ein siger for bygnings- og bymiljøvernet i byen.

Både bydelen og bymiljøaksjonen har fått ein ikonisk status. Den breie mobiliseringa av innbyggjarane i bydelen og i byen elles var likevel meir på eit bustadsosialt enn på eit antikvarisk grunnlag, noko som også kjenneteikna aksjonane i andre delar av byen. Argumentasjonen og aksjonsformene kjenner vi igjen i arbeidet med å berge bustadområda Ilsvikøra og Sanden – Hospitalsløkka sjølv om trusselbiletet ikkje var tilsvarande. Ilsvikøra fekk byen sin første verneplan i 1975.

Desse bymiljøaksjonane bana vegen for nye perspektiv på arealplanlegginga og opna for større medverknad frå innbyggjarar og interessegrupper i planprosessen. Den modernistiske, elitistiske og rasjonelle planlegginga vart kritisert og møtt med aksjonar 42 Bystyresak 1987/102 43 Andersson & Skjånes AS, 1967 s.112 44 Adresseavisen 23.10.1975 «Trondheim lager hakkemat av de fornemme bypartier. Bakklandet bør bli pilotprosjekt, sier Arkitekturvernårets leder».

som la grunnlaget for at medverknad vart viktig i planleggingssystemet. I den omfattande revisjonen av planlovgivinga i 1985, vart medverknad nedfelt som eit viktig element.45 FRÅ SUBKULTURELL AKSJONISME TIL BYØKOLOGI Aksjonsformene gjennom lokal organisering og mobilisering var også tilsvarande då ungdom starta arbeidet med å verne Svartlamoen. Området var regulert til industri og kommunen gjekk systematisk inn og kjøpte og reiv husa etter kvart som industrien melde interesse for areala.

I løpet av kort tid var dei fleste husa på Svartlamoen fråflytta og forfalne. Men dei tomme husa på Svartlamoen fekk etter kvart nye «leigebuarar» som ikkje hadde spurt nokon om å få flytte inn.

Bydelen fekk etter kvart eit dårleg rykte og kommunen såg at noko måtte gjerast, og gav leigekontraktar til ungdom frå det meir ressurssterke ungdomsmiljøet UFFA.46 Det vart etter kvart populært å bu på Svartlamoen, sentralt og med låge husleiger. «Svart-La`moen er Trondheims siste slum. En ekte ungdomsgetto og en fargeklatt i bybildet. I Østbyen, klemt inne mellom industri, Dora og jernbane, ligger klyngen av råtne og vindfulle gamle rønner (…) Det finnes ikke håp for Svartlamoen, men det finnes dem som nekter å gi opp.».47 Riksantikvaren peika på dei historiske interessene i området og bad kommune vurdere vern, men fekk som svar at området var kjøpt med tanke på industriutbygging og

45 Falleth og Saglie, 2012 46 Kittang, 2014 47 Ukeadressa 19.11.1991

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

73

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET

skulle brukast til det 48. Heller ikkje her kom dei antikvariske argumenta til å dominere debatten. Det var meir stilt spørsmål om området burde vernast som ein bydel med ein alternativ og kreativ ungdomskultur.

Svartlamoen, som var brukt som eit skjellsord for området, vart tatt i bruk i daglegtalen, ein svart katt vart symbol på området, områdeavisa vart kalla Giljotin og kafeen fekk det innbydande namnet Ramp. Alle namna var eit uttrykk for eit alternativt syn på området.

Kulturlivet på Svartlamoen kom til å sette spor etter seg, ikkje berre i Trondheim. Det vart etablert viktige alliansar med kulturlivet i byen. For å berge eit rivingstrua hus på Svartlamoen, måla dei kjende Trondheims­ målarane Håkon Bleken og Håkon Gullvåg, med hjelp frå innbyggjarane, eit stort veggmåleri på huset sin fasade og bidrog til at huset vart berga. Hendinga illustrerer nye alliansar i vernearbeidet som vart viktig då det stramma seg til.

Kommunen hadde seld ein del av området til eit bilfirma som ville rive trehusa for å utvide verksemda. Kommunen hadde lide nederlag i mange vernesaker og hadde dessutan investert mykje prestisje i å få til riving og industriutbygging på Svartlamoen.

Men den lange kampen mot dei opprørske innbyggjarane vart ikkje noko god sak for kommunen som etter kvart leita etter ein måte å komme seg ut av den fastlåste konflikten.

Det enda med at kommunen starta forhandlingar med bilfirmaet om å få kjøpe området tilbake. Området vart i 2001 regulert til eit byøkologisk forsøksområde - «en alternativ bydel med stort rom for 48 Stugu, 1997

74

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

eksperimentering, forsøk og utprøving.

Det gjelder både boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og energi, kommunale tjenester, kunst, kultur og næringsutvikling.».49 Saman med innbyggjarar frå Svartlamoen drog tilsette i Trondheim kommune på studietur til Fristaden Christiania i København! 50 Eit viktig mål for arbeidet med forsøksområdet var å hindre gentrifisering. Dette ville innebere at innbyggjarane vart pressa ut av området etter kvart som meir velståande grupper flytte inn. Gentrifisering hadde vist seg å bli ei utfordring i mange byfornyingsprosjekt.51 Med alternativ organisering, skånsam fornying av den eksisterande bustadmassen og ein nøktern arkitektur med vekt på gjenbruk og berekraft, skulle ein sikre at den kreative ungdomskulturen skulle bestå.

Auka merksemd på miljøutfordringane, særleg etter FN sin Rio-konferanse i 1992, kom til å sette preg på planleggings­ debatten på 1990-talet. Konferansen sette berekraftig utvikling på dagsorden og utarbeidde ein handlingsplan, Lokal Agenda 21, som oppfordra alle verdas lokalsamfunn om å «tenke globalt – handle lokalt» for å sikre ei berekraftig utvikling av kloden.52 Omsynet til r­ essursog miljøvernet kom også til å prege planleggings­debatten på Svartlamoen som etter kvart fekk eit tydelegare berekraftsperspektiv med vekt på berekraftig 49 Trondheim kommune 2001. Reguleringsplan for Svartlamoen.

50 Adresseavisen 01.02.2000 «Svartlamoen – en fristad for alle. En stille revolusjon pågår på Svartlamoen. Drømmen om en ung beboerstyrt, kunstnerisk og økologisk bydel kan endelig bli virkelighet».

51 Aspen, 2005 52 World Commission on Environment and Development (Brundland red.) 1987

DAG KITTANG

Fig. 7 Veggmåleri på Svartlamoen av Håkon Bleken og Håkon Gullvåg.

Foto: Forfattaren

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

75

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET

bruk av biologiske ressursar, nøktern livsstil, berekraftig forbruk og gjenbruk, bebuarstyring og medverknad.

Svartlamoen-prosjektet kom til å bli eit utstillingsvindauge for nye tankar innan byutvikling som Trondheim kommune i dag gjerne viser fram.

AKSJONANE ENDRA DISKURSEN Mardøla-aksjonen (1970) og Alta-aksjonen (1978) med sine utanomparlamentariske og ikkje valdelege ulydnadsaksjonar, la mykje av grunnlaget for dei aksjons­formene som vart valde i bymiljøaksjonane.

Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) som tok ansvaret for Mardøla aksjonen, organiserte også bymiljøaksjonar m.a. på Bakklandet. Men det var i hovudsak naturvernet og ikkje bymiljøvernet som karakteriserte desse aksjonane og kven dei mobiliserte. Likevel etablerte desse miljøaksjonane eit viktig grunnlag for dei mange ulike bymiljøaksjonane vi fekk utover 1970-talet med omsyn til aksjonsformer og mobiliseringsstrategiar.

Ikkje minst representerte desse aksjonane eit oppgjer med ekspertveldet i samfunns­ planlegginga. Nedbryting av respekten for ekspertane vart i ettertid sett som eit av dei viktigaste resultata av den første store miljøaksjonen i Noreg, Mardøla-aksjonen.

Aksjonistane som ofte hadde omfattande kunnskap på saksfeltet, opplevde dessutan at ekspertane uttala seg om ting som dei ikkje hadde dekning for i sin kompetanse eller var knytt til subjektive skjønn, men

76

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

som ofte vart framstilt som nøytrale «ekspertutsegn». For aksjonistane representerte dette ei legitimering av retten til å gripe inn i den politiske prosessen både med argument og sivil ulydnad. Etablering av motekspertise representerte ein viktig trussel mot kunnskapsmakta i det etablerte planleggingsapparatet.

Etterkrigstidas modernistiske planleggingsideal framstod som hegemonisk, men vart utover på 1970-talet utfordra av nye idear og tankar som forma nye diskursar.

Modernismens syn på byen som ein økonomisk arena for effektiv produksjon av varer og tenester og, som i tråd med ny kommunikasjonsteknologi, skulle gjerast tilgjengeleg for privatbilen, vart utfordra av eit nytt syn på byen som eit kulturmiljø med identitet og karakter, byen som eit livsmiljø med gode bustadkvalitetar og byen som eit mangfaldig sosialt og kulturelt miljø. Grunnlaget for denne endringa vart i stor grad etablert gjennom utanomparlamentariske aksjonar Medan aksjonen om vern av trepaléa på Torget og Midtbyens historiske trehus­ miljø adresserte kulturminnevernet og mobiliserte på grunnlag av dette både til høgre og venstre i det politiske landskapet, ser vi at bygningsvernet vert ein mindre viktig del av mobiliseringsgrunnlaget når aksjonane flyttar seg utover til Bakklandet, Møllenberg, Ilsvikøra og Sanden – Hospitalsløkka. Her blir bustadsosiale argument viktige og skapar grunnlag for ei langt breiare mobilisering. Aksjonsformene

DAG KITTANG

gjer at konfliktane vert meir synlege og set preg på den offentlege debatten.

Nye aksjonar på 1990-talet bana vegen for ei sterkare berekraftstenking med vekt på vern av ressursar slik som Svartlamoenaksjonane etter kvart kom til å bere preg av, og kom til å gi viktig læring og inspirasjon til ein ny planleggingsdiskurs – berekraftig byutvikling.

Desse aksjonane vart ikkje ståande som isolerte hendingar, men bana vegen for nye tankar og idear som kom til å sette sitt preg på samfunnsplanlegginga og samfunns­ utviklinga i ettertida.

Dag Kittang (f.1949) er utdanna arkitekt frå NTH (1974) med ein ph.d. frå 2006 med avhandlinga «Trebyen Trondheim – forvitring og fornying. Ein studie av ein byplandiskurs».

Professor emeritus ved Institutt for arkitektur og teknologi ved NTNU sidan 2019.

Artikkelen er vurdert som vitskapeleg av fagfelle.

KJELDER ANDERSSON & SKJÅNES AS. Generalplanen for Trondheim, Prinsippforslag til byutvikling / trafikkplan Midtbyen. 1965.

CHOAY, FRANCOISE: The modern city: Planning in the 19th century. New York, George Braziller. 1969

ASPEN, JONNY. «Gentrifisering som kulturell diskurs.» By og byliv i endring. Studier av byrom og handlingsrom i Oslo. Oslo: Spartakus. 2005: 121-51.

FALLETH, EVA IRENE OG INGER-LISE SAGLIE: Plan- og byggelovgivningen - mellom demokrati og effektivitet. Kart og Plan Vol. 72, s 289 - 297. 2012

BJØRKØ, HELGE: «Historien om saneringsprosessen i området Korsgata - Vollabakken - Singsakerbakken - Grensen.»

Byggekunst. 1972

FOUCAULT, MICHEL: The archeology of knowledge, Routledge, 1972

BREKKE, N. G., PER JONAS NORDHAGEN, SIRI SKJOLD LEXAU. Norsk arkitektur­ historie. Frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. Oslo, Det Norske Samlaget. 2003

GULLESTAD, M. Livet i en gammel bydel: livsmiljø og bykultur på Verftet og en del av Nøstet. Oslo, Aschehoug. (1979) HANSEN, T. OG A. SÆTERDAL. Ammerud. Oslo, Pax forlag A/S. 1970 JACOBS, J. The death and life of great American cities. New York, Random House. 1961

JENSEN, R. H. Moderne norsk byplanlegging blir til. Tanker og ideer som preget fremveksten av moderne norsk byplanlegging slik det særlig fremkommer i de tekniske tidsskriftene 1854 1919 med forenklet videreføring av vesentlige tendenser i 1920 -30-årene., Nordiska Institutet för Samhällsplanering. 1980.

JØRGENSEN, MARIANNE W. OG LOUISE PHILLIPS: Diskursanalyse som teori og metode. Frederiksberg, Roskilde Universitetsforlag / Samfunslitteratur, 1999 KAVLI, GUTHORM: Trønderske trepaleer. Borgerlig panelarkitektur nordenfjells.

Oslo, J.W.Cappelens forlag, 1966 KITTANG, DAG: Trebyen Trondheim - forvitring og fornying. PhD, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet, 2006

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

77

AKSJONISME OG BYMILJØVERNET KITTANG, DAG: Trebyen Trondheim - modernisering og vern. Ein studie av byplandebatten 1960 - 2005.

Trondheim, Fagbokforlaget, 2014 LANGBERG, HARALD: De har et præg af storhæd.

Adresseavisen. Trondheim, 1970 LARSEN, K. E. Trebyen.

Bybranner og byfornyelse: en undersøkelse av byggevirksomheten i Trondheim og utviklingen av norsk bygningsrett 1814-1845.

Trondheim, Tapir. 1989.

LINN, BJØRN: Storgårds­ kvarteret. Et bebyggelses­ mønsters bakgrunn og karakter.

Stockholm. Statens institutt for byggnadsforskning. 1974 LØKHAUG, JOHAN: Trondheim forsvinner bit for bit.

Adresseavisen. Trondheim, 1970

78

orske arkitektkonkurranser 74.

N «Strøket Torvet - Munkegata, Trondheim.» Tillegg til Arkitektnytt nr. 2. 1962 OLSEN, JOHAN. P. OG H. SÆTREN: Aksjoner og demokrati. Bergen, Olso, Tromsø, Universitetsforlaget, 1990 SOLVI, EVA OG SOLVEIG MELAND: Bakklandet i Trondheim - en bydel i forandring. Trondheim, SINTEF. 1988 STUGU, OLA SVEIN: Kunnskapsbyen 1964 - 1997.

Trondheims historie. Oslo, Universitetsforlaget. 1997 THOMASSEN, Ø. Herlege tider.

Norsk fysisk planlegging ca.

1930 - 1965, Noregs teknisknaturvitskaplege universitet.

1997

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

TRONDHEIM KOMMUNE: «Bakklandsutredningen.» 1979 TRONDHEIM KOMMUNE. Reguleringsplan for Midtbyen - reguleringsbestemmelser og stadfestingsbrev. Trondheim, 1981.

TRONDHEIM KOMMUNE. Reguleringsplan for Svartlamoen, 2001 WORLD COMMISSION ON ENVIRONMENT AND DEVELOPMENT (Brundland red.) 1987. Vår felles framtid / Our common future. Oslo. Tiden norsk forlag

Platecover til CD-EPen Mot riving fra 1996.

Bilde fra Rockheim (c) Harmonien Records.

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER Dag F. Gravem

I 1997 og 1998 hadde jeg gleden av å være roadie for det norske deathpunkbandet Turboneger på deres turneer og spillejobber i både inn- og utland. I tillegg til denimhomo-estetikken, den kompromissløse og kontante musikken, og de infantilt intelligente tekstene, var Turbos varemerke som liveband de skreddersydde fornærmelsene og provokasjonene. Når bandet spilte i Tyskland satt referansene til Det tredje riket løst hos vokalist Hans Erik «Hertis» Husby. I Belgia gestaltet han en slibrig Marc Dutroux-aktig figur, og bandets konserter i Trondheim var virkelig et kapittel for seg.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

79

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

T

urboneger hadde tilsynelatende lagt hele byens alternative miljø for hat, Motorpsycho inkludert, og betraktet dem som substansløse motkulturposører.

Det skulle da bare mangle at en bebartet Hertis proklamerte fra scenen at «det ska BREINN på Svartlamon i natt!»

Lite tydet på at bandets sologitarist Knut Schreiner tjue år senere skulle bli sosiolog hos Rodeo Arkitekter, med bymiljøer og urbanisering som spesialfelt. Jeg ville heller aldri gjettet at Fortidsminneforeningen, på Knuts anbefaling, skulle spørre meg om å skrive et årbokbidrag med den tentative tittelen ‘Rock mot riving’, om musikk og aktivisme i forbindelse med bygnings- og kulturminnevern.

Min første tanke var: Finnes det noe å skrive om? Bortsett fra noen støttekonserter og ad hoc-utgivelser for Blitz og nettopp Svartlamon, samt noen albumkutt her og der, har det vært noen populærmusikalsk interesse for bevaring av bygninger eller miljøer? Og hva er motivene for bevaring?

Er det kulturminnene i seg, eller er det ønsket om «et sted å værra»?

Dette er spørsmål jeg skal se nærmere på i denne teksten med utgangspunkt i utvalgte eksempler der musikk og kulturminnevern har møttes, tidvis i kollisjon, tidvis med sammenfallende interesser. Det vil dreie seg om konkrete saker fra norsk stedsutvikling kombinert med refleksjoner om politiske strømninger og kulturelle fraksjoner i deler av det norske musikk­miljøet. Det vil også handle om musikk som medium for å diskutere samfunnsutvikling, herunder hvordan de bygde omgivelsene behandles musikalsk og lyrisk. Analysene bygger dels på egen erfaring som musikant og kjennskap til norsk musikkliv, dels på tidligere

80

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

studier av musikk og aktivisme i et historisk perspektiv.

For jeg er ikke er noen ekspert på kulturminnevern. Men jeg har skrevet en hovedoppgave i historie om det venstreradikale plateselskapet MAI: og om musikk og aktivisme i forbindelse med ungdomsopprøret fra 1960- til 1980-tallet. Som musiker spilte jeg i 1990-åra på støttekonserter både mot rus og for Polen, men aldri mot riving. Så utfordringen appellerte: er det noe kulturminnevern å finne i ungdomsopprørets og de påfølgende tiårenes musikalske levninger? Eller det stikk motsatte? Er det mulig å se noen utviklingslinjer?

KREFTER OG MOTKREFTER I KONGSVINGER Min andre tanke var: Ole Ivars, og deres singel «Vekstsentervalsen» fra 1969 (Troll TR 274). Her tolker nemlig Hamar-bandet Brita Hanssens tekst om 1960-tallets saneringsplaner i Kongsvinger. Jeg har tidligere hevdet at Ole Ivars i 1966-67 var et av landets første norskspråklige rockeband, i en tid før den moderne dansebandgenren hadde funnet sitt uttrykk.1 På «Vekstsentervalsen» tar de seg imidlertid an forrige generasjons danse­musikk. Låtas komponist, Rolf Lennart Legrem (1926-2011), gjestespiller trekkspill på singelen. Ole Ivars’ treblåser Arne Willy Foss har lagt vekk saksofonen til fordel for klarinetten, hvilket også bidrar til det gammeldagse preget. Men bruken av el-gitarer og det hurtige valsetempoet trekker i motsatt retning, mot det moderne.

Bakteppet for låta var Kongsvingers framskutte plass i den kortlivede, såkalte vekstsenterpolitikken som ble frontet av 1 Gravem, 2004a

DAG F. GRAVEM

Platecover til singelen «Vekstsentervalsen» fra 1969.

samfunnsøkonomen og arbeiderparti­mannen Erik Brofoss på 1960-tallet.2 Kjernen i vekstsentertankegangen er å prioritere utvalgte regionale sentra ved å legge til rette for industri- og tjenesteutvikling, og satse på synergieffekter for den omkringliggende 2 NOU 2004: 2 Effekter og effektivitet

Bilde fra Rockheim (c) Tylden Records

regionen. En slags regional sentralisering, med andre ord.

Brofoss’ opprinnelige plan var å etablere en helt ny avlastningsby for Oslo fem mil lenger nord i Solør. På Flisa så han for seg en regionmetropol med opptil 100 000 innbyggere! Om denne planøkonomiske drømmen var gjennomførbar er kanskje tvilsomt,

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

81

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

men bare ideen gjorde at alarmklokkene ringte i Vinger. Ildsjeler i festningsbyen, i første rekke presse- og arbeiderpartimannen Egil Toreng, samt ordfører Norvald Strand, satte i gang en kampanje for at vekstsenteret i stedet skulle plasseres der i byen. Dette lyktes de med i 1965. En viktig årsak til suksessen var den ambisiøse generalplanen for utbygging, utformet av arkitekt Bjarne Lous Mohr, som på denne tiden var professor i by- og regionplanlegging ved NTH. Flere nye industribygg ble reist i Kongsvinger, blant annet SIVA-komplekset et stykke utenfor selve byen. Men det ble også regnet som nødvendig å sanere og bygge nytt i sentrum, og verne­verdige områder lå tynt an. Allerede i 1959 hadde Torengs avis Glåmdalen tatt til orde for å rive falleferdig bebyggelse i Øvrebyen.3 I politiske kretser var det på tale å rive hele den nesten tre hundre år gamle bydelen under festningen for å gjøre plass til boligblokker for noen av de 40 000 innbyggerne man så for seg at Kongsvinger skulle få.

Motkrefter i byen anført av overrettssakfører Aamodt fikk satt en stopper for dette, og det endte med at Riksantikvaren ble kontaktet for å få laget en verneplan basert på den ferske Bygningsloven i 1965 - parallelt med vekstsenterutviklingsplanene. I en reportasje om vekstsenteret Kongsvinger i magasinet Aktuell i 1965 går det fram at det var delte meninger om kommunens tomteoppkjøp og utbyggingsplaner. Om Øvrebyen uttalte professor Mohr at trehusbebyggelsen ikke skulle røres. Reguleringsplanen forelå i 1975, og sikret at det særpregede trehus­ miljøet under festningen ble bevart.4 3 «Riv ruklet», Glåmdalen 22. august 1959 4 Aktuell uke 52 1965

82

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Det er i denne konteksten «Vekstsenter­ valsen» må forstås, og jeg tror den oppsummerte hva mange i Kongsvinger følte.

Teksten ble til etter at Glåmdalen utlyste en konkurranse, og vinneren Brita Hanssen fanget godt motsetningen mellom følelsen av et tap av det gamle på den ene siden, og fremtidsoptimisme samt frykt for avfolking om vekstsenterprosjektet ikke ble gjennomført på den andre. Den første delen av denne motsetningen behandles i versene, og den andre i refrengene. Parallellen til singelens blanding av gammeldagse og moderne musikalske virkemidler er slående.

Hva skjer i dag med vår gamle by Hvor fordums glans står for fall Et bortgjemt sted med historisk ry Forvandles skal en det er derfor det rives, fordi vi skal M trives I ly av historiske minner Hjerter vil beve, men ingen skal leve På det som en gang var or alle vekstsenterplaner, ja fler enn vi F aner Vil gi oss en æra på ny Livet pulserer, og aldri stagnerer Vår festningsby Hvor kan man finne idyll og fred En uberørt liten plett Når fremskritt stadig må rive ned Og ta sin rett Men det er derfor det rives …

DAG F. GRAVEM

DA DET RINGTE FOR ENERHAUGEN «Vekstsentervalsen» var riktignok ikke den første norske populærmelodien med rivingstema. Allerede i 1960 gjorde Arvid Nilssen furore på Chat Noir-forestillingen Folk skal trives med visa «Enerhaugen» - en bydel som sto foran sanering. Tekstforfatter Alfred Næss lar jeg-personen beskrive et fattigslig, men verdig liv sammen med kona Maja.

Farger og vegetasjon brukes som ledemotiv i refrengene: når de to blir kjærester som ungdommer er natta blå, Maja grønn, og det blomstrer på Enerhaugen. I neste refreng er Maja hvit, og jeg-personen svart: De gifter seg, og det jubles på Enerhaugen. I tredje refreng har tiden gått. Hagen er grønn, Maja har blitt grå og det kveldes på Enerhaugen.

I siste vers gjør saneringsspøkelset sin entre: Her har vi trivdes og her har vi levd og kjenner hver stein og hver stokk.

Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n.

Vi er ikke tidsmessig’ nok Ta og hvil deg litt nå, Maja.

Du har strevd nok som du har Og så glemmer vi at bakom vårs står bulldozerne klar [...]

Tida er gått Klokka har slått Det ringer for Enerhaugen I samtiden fikk Næss kritikk for overdreven sentimentalitet, men han visste hvilket publikum han skrev for, og melodien signert danske Henrik Blichmann matcher tekstens melankoli og patos perfekt.

I en artikkel i Tobias tar historiker Johanne Bergkvist for seg de mange

saneringsprosjektene i Oslo fra mellomkrigstiden og opp til 1980-tallet.5 Ikke ulikt i Kongsvinger var meningene mange og delte om Enerhaug-saneringen. For arbeider­bevegelsen var det maktpåliggende å utradere uverdige og usunne boforhold for Oslos arbeider- og underklasse. Mange satte pris på å slippe unna slumlignende tilstander, men ikke alle ønsket å flytte. Noen var kritiske til at forretningsfolk skulle inn og overta, andre så misbilligende på riving av bygninger og bymiljøer. Selv om «På Enerhaugen» til dels er idylliserende, er det åpenbart at den rørte ved mange røde osloborgeres hjerter.

Journalist og revyforfatter August Mauritzen hevdet endog i 1979 at «På Enerhaugen» må regnes som en politisk protestvise, en påstand Mauritzen mente ville falle mange av 1970-tallets politiserte visesangere tungt for brystet: e vil ganske sikkert ha seg frabedt D ‘Enerhaugen’ som politisk protestvise.

- Den er ikke farlig nok, vil de si. - Den kunne vært meget, meget krassere, vil de nok tilføye. Det faktum at ‘Enerhaugen’ lever er svar nok i seg selv. Den har overlevet bølge på bølge av viser og vers, framført til gitarklunk av idealistiske unge artister som dessverre for seg selv aldri har nådd lenger enn til viljen og de nesten forløste resultater.6 UNGDOMSOPPRØRERNE ENTRER MUSIKKSCENEN Visesangerne Mauritzen polemiserer mot er de såkalte sekstiåtterne, generasjonen 5 Bergkvist, 2011 6 Mauritzen, 1979

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

83

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

som kom til å bli nærmest synonym med ungdomsopprør og protest. Ifølge Johanne Bergkvist var det også på 1960- og særlig 1970-tallet at rehabilitering ble vurdert som et alternativ til sanering i Oslo. Hun siterer historiker Siri Byre Gåsemyr, som setter denne utviklingen i forbindelse med nettopp periodens protestkultur og radikalisering.

Det er dermed all grunn til å drøfte «sekstiåtterfenomenet», og ikke minst hvilken musikk de brakte med seg.

1960-tallets ungdomsopprør var forbundet både med politiske og personlige frigjøringsprosjekter. På den ene siden vokste det fram venstreradikale, revolusjonære grupperinger, som AKP(m-l) her i Norge, som ønsket en revolusjonær samfunns­ omveltning på makroplan. På den andre siden hadde man de som ønsket å forkaste samfunnets sosiale normer og endre verden ved å endre seg selv på ymse måter - gjennom eksperimenter med narkotika, alternative læreformer, makrobiotisk landbruk og kokekunst, eller gjennom musikken.

Samtidig kunne ulike sekstiåttermiljøer stå i motsetning til hverandre, som anarkistene i Hjelmsgate-kollektivet og maoistene i AKP. I tillegg kunne opprøret ta opp i seg gamle motkulturer, som den klassiske sentrum-periferi-motsetningen i norsk politisk historie, som ble en viktig komponent i AKPs variant av maoismen. Framhenting av gamle tradisjoner, som motgift til maskinsamfunn og kommersialisme, ble også viktig for mange i sekstiåttergenerasjonen, som kunne bikke over i nostalgi og fortidslengsel.

En felles identitetsmarkør og et kulturelt fellesskap hadde man likevel ofte i musikken. Rocken hadde sjokkert foreldregenerasjonen allerede på 1950-tallet,

84

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

men ble på 1960-tallet videreutviklet av Beatles og andre eksperimentelle grupper og musikere. Rocken var fleksibel nok til å ta opp i seg andre musikkformer, herunder visesang, jazz og folkemusikk. Tradisjoner fra mellomkrigstidens politiske protestviser ble mobilisert, og jazzen bidro med musikalitet og sitt eget livsstilsopprør. Inspirert av britiske grupper som Fairport Convention utviklet Folque og andre grupper norsk folkemusikkrock, og på Folques selvtitulerte debutalbum fra 1974 poserer bandet på Norsk folkemuseum foran bygninger fra – Enerhaugen!

En rekke faktorer bidro til at dette kulturelle fenomenet oppsto på nettopp 1960-tallet - avstand til foreldregenerasjonens opplevelser under 2. verdenskrig, en forlenget ungdomstid med større periode av livet brukt i utdanning. Politiske saker som spredningen av atomvåpen, og i særklasse Vietnamkrigen gjorde at mange opplevde at Vesten og stormaktene hadde politisk-ideologiske legitimitetsproblemer.7 I Norge ble kampen mot EEC/EF en ytterligere sak å mobilisere politisk og kulturell motstand bak.

Men viktig var også mer fritid og, paradoksalt nok, økt konsumerisme, som spredte rocken og dens tankegods og ide­verden via plateutgivelser og magasiner. Over hele den vestlige verden vokste det på 1960- og 1970-tallet fram miljøer med likesinnede som forkastet storsamfunnets normer og verdier, og som ønsket å skape sine egne institusjoner utenfor eller i opposisjon til storsamfunnet. Flere av disse miljøene ble sentrale i ulike former for politisk aktivisme og aksjonisme.

7 Førland og Korsvik, 2008

DAG F. GRAVEM

Som kulturhistoriker Arne Lie Christensen har vist, pågikk det også et ungdomsopprør i arkitekt- og kulturminnesfæren. Mens den eldre generasjonen vektla vern av enkeltbygninger og monumenter, bidro de yngre kreftene til å utvide kulturminne­begrepet til å omfatte hele miljøer, ikke minst småkårsfolks.8 Med ungdomsopprøret kom også husokkupasjonene til Norge, og den første okkupasjonen i Norge fant sted midt i det pågående saneringsprosjektet på Vaterland i Oslo. Om det faktisk var en okkupasjon, kan dog diskuteres. Flertallet i Oslo bystyre vedtok at en gruppe aktivister, Sted å være, skulle få disponere tomme Vaterland skole (bygget 1873). Bystyret bevilget attpåtil en slump penger, til å realisere prosjekter som skulle «få fram i lyset en rekke av de mest åpenbare skjeve og råtne sider ved det kapitalistiske sosialdemokratiet Norge», for å sitere Francis Sejerstedts sitat fra en av opprørerne.9 Sejersted gir en fremstilling av de tallrike debattene, konfliktene og re-planleggingene av Vaterlandsaneringsprosjektet, men ikke noe av kritikken han refererer til dreier seg om motstand mot riving.

Protestene dreide seg om den store vektleggingen av næringsbygg, de få boligene, samt at de planlagte bygningene var for store. Et Vaterland for Oslos innbyggere, og ikke kapitalister og kremmere, var også standpunktet til Sted å være-aktivistene.

Bygnings- eller kulturminnevern i bydelen brydde de seg øyensynlig lite om, og etter at Vaterland skole brant i 1971 forsvant de siste opprørerne.

HJELMSGATE 3 - MOTKULTUR PÅ MAJORSTUA Mange hadde da allerede funnet seg et mer permanent opprørsrede på vestkanten: Hjelmsgate 3. Jan Bojer Vindheim, som var en av de som flyttet inn, skriver dette:

8 Christensen, 2011 9 Sejersted, 1990

10 Vindheim, 1984

å 1860-tallet bygde lærhandler Hallén P garveri og villa i et skogholt nedafor Majorstua i Oslo. Skogen og tjernet som husene så ut over er for lengst borte, erstatta av mere lønnsomme investeringer, mens Hjelms gate 3 ligger der ennå, omgitt av høye murblokker, like ved den myldrende trafikken i Bogstadveien. Med sine høye livgivende trær er hagen rundt de gamle husene et hardt tiltrengt pust av liv, lys og surstoff i storbyen. Hva er vel mere naturlig enn at den nye livskulturen som sprengte seg fram sist i sekstiåra skulle få innpass her?10 En verneverdig levning etter gamle Aker herred, hvis man skal driste seg til en fortolkning av Vindheim. Hjelmsgate 3 ble et sentrum for den nye livsstilsmotkulturen i Oslo, og ulike kunstneriske og politiske miljøer begynte å bruke garverilokalene etter at Hallén la ned driften i 1968.

Heller ikke her var det snakk om noen egentlig husokkupasjon. Et tverrkunstnerisk senter, som skulle utvikle seg til kunstner­ gruppa GRAS, fikk etter søknad Oslo kommune til å dekke husleia, og begynte å innrede verksteder i 1969. Ifølge Vindheim planla forfatteren Axel Jensen å bosette seg der, og man gjorde forberedelser til å etablere et lydstudio.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

85

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

Kunstprosjektet gikk imidlertid i oppløsning, og andre opprørere, både politiske og livsstilsmessige, begynte å flytte inn i stedet, uten å underrette kommunen. Dessuten ble det etablert et makrobiotisk kjøkken og serveringssted som de relevante myndigheter heller ikke var klar over. I notisen «Rønne på Majorstua med høy husleie» 11. mai 1970 raljerer Dagbladet over både kommunens uvitenhet og opprørernes virksomhet.

Om bygget skriver avisen «Naboene er ikke begeistret over denne trebygningen som opptar halve gatelegemet og derfor ødelegger for trafikken. Til pynt for strøket er bygningen heller ikke.»

Kommunen trakk dermed støtten tilbake, og brukerne måtte begynne å betale husleie, selv om de fortsatte å søke om støtte til rehabilitering. I stedet for å bruke lokal­ene til boliger etablerte de et arbeids­kollektiv, der de brukte Hjelmsgate 3 til sine ikke-kommersielle virksomheter, men ikke til overnatting. Motkulturelle virksomheter etablerte seg permanent.

Det makrobiotiske kjøkkenet ble erstattet av et vegetabilsk, bokkafeen Jaap Van Huysmands Minde dukket opp, samt Gateavisa og Futurum forlag.

Utkastelses- og rivingstrusselen forsvant imidlertid ikke. Kommunen kjøpte eiendommen med tanke på sanering i oktober 1972, og overtok som husvert. Naboene var delt i synet på både bygninger og leietakere, og Hjelmsgate 3s skjebne var en gjenganger i avisspalter og Oslo bystyre gjennom 1970-tallet. I 1977 lå arbeidskollektivets lokaler ekstra tynt an. Nå var det Byplankontoret som ønsket å omregulere tomten til vei. Men både Byantikvaren og Fortidsminneforeningen gikk imot riving, og arbeidskollektivet selv samlet inn over

86

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

5000 underskrifter til støtte for bevaring.

Dagbladet, som for lengst hadde skiftet side, trykket artikkelen «Hjelmsgate 3 trues av asfalt-manien» 15. oktober, med bred og positiv omtale av arbeidskollektivets virksomhet.

I forbindelse med rivingstrusselen i 1977 ble det organisert noen kulturevenementer som kan kategoriseres som «rock mot riving». Folkrock-gruppa Gammal Rull holdt konsert i Hjelmsgate 3 14. oktober som «et ledd i arbeidet for bevaringen av det gamle garveriet», kunne arbeidskollektivets primus konsertmotor Terje Storli fortelle til Dagbladet.11 Gammal Rull fikk aldri gitt ut noe av musikken sin, men samtidige omtaler og medlemmenes utsagn i ettertid viser at gruppa spilte rock blandet med både skandinavisk og britisk folkemusikk. Felespiller Eivind Rauset ble senere medlem av musikalsk nært beslektede Folque. Sanger og mandolinspiller Leif Sørbye flyttet senere til USA, der han leder prog-folkbandet Tempest under navnet Lief Sorbye.

Om gruppa la inn noe leilighetsdiktning til støtte for bygningsvern i forbindelse med Hjelmsgate-konserten, er ikke kjent.

Da Oslo bystyre til sist gikk inn for å frede Hjelmsgate 3, arrangerte Arbeids­ kollektivet en stor konsert- og filmkveld i Chateau Neuf 31. januar 1978. I invitasjonen heter det «Hjelmsgate er bevart.

Vi lager dugnad og pusser opp huset. Vi lager byens nye ansikt sammen.» Gammal Rulls folkrock-kolleger Kong Lavring stilte opp, i likhet med Bygeriljaen Lumbago.

(En fusion-forløper til nyveiv-bandet Lumbago.) Fra kretsen rundt det nylig 11 Dagbladet 13. Oktober 1977

DAG F. GRAVEM

nedlagte plateselskapet og platebutikken Compendium kom jazz/prog-bandene Saluki og Vanessa, og også Susanne Fuhr Band stilte. Konsertene er meg bekjent ikke bevart for ettertiden, men ingen av disse artistene er kjent for agiterende tekster. Med mindre musikkentusiaster med opptaksutstyr dukker opp, går slike markeringer tapt for ettertiden.

Vi har gått omkring her i byen og sett Flere boligstrøk bli rasert For å bygge ut en ny motorvei Folk som bodde der Blir omplassert Til betong, stål og glass Til et bomiljø hvor gata og parkeringsplass Er barnas leikeplass

DRABANTBYROCK Hvis vi skal lete etter bevart pro-­ bevaringsmusikk i 1970-tallets norske plateutgivelser, finner man et eksempel hos Plateselskapet MAI:. Plateselskapet MAI: sprang ut av en rekke musikkmiljøer i Oslo på begynnelsen av 1970-tallet, men var fra starten i 1974 eid av det AKP(m-l)-tilknyttede forlaget Oktober og musikkforeningen Samspill.12 Blant musikerne i dette miljøet var Rolf Aakervik, tidligere makrobiotisk kokk i Hjelmsgate 3. I 1974 hadde han etter livsstilsmessig, musikalsk og politisk søken etablert bandet Bazar som et tungrockband med politiske tekster.

Et av målene til Bazar var å kommunisere med ungdommen og målbære deres synspunkter og behov. Dette kommer til uttrykk på LP-en Drabantbyrock, (MAI: 7404). Plata inneholder tre låter som på ulike vis tar for seg byutvikling og hus­ okkupasjon. Den enkle og ironiske «Ola Ål» (med tekst av AKPs Sigurd Allern) handler selvfølgelig om eiendomsutvikler Olav Thon. I mer ambisiøse «Betong, stål og glass» problematiserer Aakervik Oslos rivingspolitikk, og erstatningsboligene i de nye drabantbyene.

På tittelkuttet «Drabantbyrock» tar ungdommen selv affære, river seg løs fra passivitet og avvisning, og okkuperer et hus.

12 Gravem, 2004b

13 Fossen, 1998

Nå har vi gått helt lei og vi’kke lenger Håpe at kommunen gir oss penger Vi har okkupert et av husa som står tomme Nå venter vi at snuten snart skal komme.

Selv om det er liten grunn til å betvile Rolf Aakerviks engasjement for Osloungdommen og arbeidsfolks levekår, må saneringspolitikken på Drabantby også sees på bakgrunn av AKPs sanerings- og bevaringspolitikk. Partiet var kjent for å gå systematisk inn i interesseorganisasjoner og bevegelser for å utnytte dem til egne formål - også engasjementet i plateselskapet MAI: må forstås slik.

Ifølge lokalhistoriker Asbjørn Fossen gikk AKP inn i leieboerforeninger for å påvirke saneringspolitikken i Oslo.13 Gunnar Hjortaas, Oslo kommunes saneringssjef fra 1971 til 1975, uttalte til Fossen at ‘radikale studentkretser tilknyttet AKP forsto å fiske i rørt vann og benyttet ikke nettopp saklig metode.

De konstruerte lokale leieboerforeninger som de selv hadde den fulle styringen med

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

87

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

og på en kamuflert måte slik at det skulle se ut som om foreningene representerte den virkelige befolkningen.’ Hjortaas mente at dise ml-erne særlig var tilknyttet Arkitekthøyskolen i Oslo.

Fossen drøfter Hjortaas og andre kilder, og konkluderer med at det nok ikke bare var AKP-ere som engasjerte seg slik at byfornyelsen, til Hjortaas’ og andres ergrelse, ble trenert. Fossen mener riktignok også at AKP-erne ikke primært var interessert i byfornyelse, men ønsket å bruke saksfeltet som utgangspunkt for politisk kamp. Han hevder at ml-erne bidro til å vende opinionen mot riving, og for rehabilitering av bebyggelse, og avslutter med at «det kom da noe godt ut av det».

Ikke dermed sagt at det ikke fantes AKPere som var genuint interessert i bevaring av bygningsminner og bymiljøer også.

Uansett hva motivene var, utgjør Bazars Drabantbyrock et lydspor til denne delen av 1970-tallets protestbevegelser.

FOLA BLAKKEN PÅ HAMMERSBORG En annen viktig institusjon for seksti­ åttergenerasjonen og påfølgende kohorter av opprørere, var Forsøksgymnaset i Oslo. Forsøksgymnaset ble til i opprør mot det hierarkiske og autoritetsstyrte skolesystemet, og inspirert av blant annet den skotske pedagogen A.S. Neill og hans Summerhill-skole på 1920-tallet, som brøt ned barrierene mellom lærere og elever, og mellom kjønnene. Det konkrete initiativet kom sommeren 1966 fra tre tenåringer som annonserte etter elever og lektorer som var interesserte i å være med på å starte en ny, ikke-autoritær høgre skole i Oslo.14

De unge elevspirene og ideen om Forsøksgymnaset møtte betydelig skepsis og motstand fra myndighetene, men hadde også sterke støttespillere blant eldre kulturradikalere og pedagoger. Det demokratisk elevstyrte Forsøksgym ble et faktum høsten 1967, det første året på den tomme Tøyen folkeskole, som viste seg for trang. Etter en innledende okkupasjon på rivingstruede Hammersborg skole, oppført i 1869 med Jacob Wilhelm Nordan som arkitekt, fikk Forsøksgym leiekontrakt og kunne flytte inn permanent. I tillegg til Forsøksgym-miljøet huset bygningene Hammersborg fritidsklubb og flere andre kulturelle aktiviteter.

Skolen var blitt godt etablert da det i 1976 på ny ble aktuelt med riving til fordel for Frelsesarmeens nye palass, stikk i strid med Byantikvarens utpeking av bygget som verneverdig. Underskriftskampanjer og demonstrasjoner ble satt i gang, og protest­ ene trakk til seg aktører fra andre av de radikale og motkulturelle aktørene i Oslo, blant dem både AKP og Hjelmsgate-miljøet.

Men det nyttet lite, riving ble vedtatt i bystyret 6. oktober 1976. I sin bok Da tenåringene tok makta - Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym skildrer Cecilie Winger hvordan konflikten tilspisset seg da elever og lærere okkuperte bygget etter at utflyttingsfristen gikk ut 12. november, hvordan rivningsentreprenør Spakmo måtte stoppes av politiet fra å rive en bygning full av mennesker, og hvordan 150 politifolk til slutt ble satt inn 19. november, i etterkrigs­ tidens til da største politioperasjon.15 Winger siterer Dagbladet, som rapporterer om en musikalsk protest ved at en «sprukken trompet som fra et vindu i skolen

14 Winger og Aasen, 2017

15 Winger og Aasen, 2017

88

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

DAG F. GRAVEM

spilte en bluesversjon av ‘Jesus elsker alle barna’». I tillegg har et øyenvitne fortalt meg at demonstrantene sang «Fola fola Blakken» til politihestene. Wingers bok dokumenterer dessuten en anti-rivingssangtekst fra Forsøksgym-aksjonene. Den er ikke signert en av elevene, men realfagslærer Herman Ruge (f. 1928), og utmerker seg ved at et av versene også fremhever bygningens verdi: Det var på Hammersborg, i sekstini at gamle Katta fikk, sitt nye hi.

Og for en stil det fikk, det flotte bygg.

Her nå de reise vil, en blokk så stygg.

Teksten inneholder også de samme element­ ene som Bazar sang om to år tidligere, om menneskefiendtlig byutvikling med asfalt og betong: Her er kastanjetrær, og her er vi, på gamle Hammersborg, fra sekstini.

Til blokk og motorvei, vi sier N E I! En by for mennesker, som deg og meg.

Ruge understreker styrken i motstanden og protesten i nest siste vers: Og gamle Jacobsen, den vil nok dø Når ikke Forsøksgym, kjøper dens brød.

Men dette vil vi slett ikke skal skje vi ruster opp vår Forsøksgymarmé.

Men i siste vers setter resignasjonen inn: Her var kastanjetrær, og her var vi. i mange fine år, fra sekstini.

Nå skal alt rases ned, med all den makt som blir når bank og bil og frelse drar i takt.

Det kan tenkes at siste vers (og aller siste vers, som kan leses i Wingers bok) ble lagt til etter at kampen definitivt var over, og at teksten var blitt skrevet og brukt før Forsøksgymnaset måtte flytte til sine nye tildelte lokaler i Lakkegata på Tøyen. Uansett ble den sunget til melodien til den nostal­ giske danske operetteslageren fra 1914 «Det var på Frederiksberg, det var i mai», komponert av østprøyssiske Walter Kollo året før med navnet «Es war in Schöneberg, im Monat Mai». Stort lenger unna rock mot riving går det kanskje ikke an å komme, men vi har jo allerede sett at revyviser mot riving går utmerket.

BAKKLANDET VS. NIDAROS Det mest ambisiøse, og tør jeg påstå kunstnerisk mest vellykkede, populærmusikk mot riving-prosjektet fra sekstiåttergenerasjonen kommer imidlertid fra Trondheim, i form av Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens Knutsen & Ludvigsen-sideprosjekt Bakklandet Bassangforening. I gruppa inngikk også felespiller Gerd Gudding, og Arve Tellefsen og Kaare Ørnung fungerte som assosierte medlemmer. Navnet røper at det var planene om å bygge motorvei på Bakklandet, som Dag Kittang drøfter i sin artikkel, gruppa rettet sine metaforiske og kryptiske protester mot.

Bassangforeningen dukket først opp tidlig på 1970-tallet, først i lokalsendinger i Trøndelag og fra 1973 i NRK radios satireprogram Natt-ta-ta.16 I dette programmet dukket blant annet også Bjørn Sands Stutum opp, samt Hans Rotmo og hans Vømmøl-figurer. Ifølge Gunnar Grans bok Men radioen var ikke død (2000) 16 Vedleggshefte, Ned med Nidaros! (LP-utgaven 1976)

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

89

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

Faksimile av vedleggshefte til LP-en Ned med Nidaros fra 1976. (c) Universal Records

90

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2019

DAG F. GRAVEM

ønsket kringkastingssjefen fra 1972, Torolf Elster, programmer med skarpere satire og samfunnskritikk. Natt-ta-ta passet godt inn i en slik profil. Likevel fryktet Knutsen & Ludvigsen sensur. I heftet til CD-utgivelsen fra 1999 av Bakklandet bassangforenings Ned med Nidaros! (Universal 543 165-2) skriver duoen følgende om intensjonen bak sideprosjektet: I 1972 var vi ivrige deltakere i to politiske oppgjør: Kampen for å bevare Bakklandet og kampen mot EEC. Derfor laget vi historien om Bakklandet Bassangforening for å omgå den politiske sensuren i NRK. Opptakene av Bassangforeningen på Natt-ta-ta er i skrivende stund ikke åpent tilgjengelig fra NRKs arkiver, og jeg har ikke hatt mulighet til å høre med egne ører hvor godt eller dårlig skjult gruppas politiske budskaper var over eteren. På de to LP-utgivelsene med prosjektet, Ned med Nidaros fra 1975 og Du milde Mosart! har uansett dette kommet nokså i skyggen av Bassangforeningens absurde skrøner og spinnville persongalleri, med figurer som feskhandler Thorske, skraphandler Lund og Biffala Lindstrøm. Dette kommenterer også Knutsen & Ludvigsen i CD-heftet: a vi så skulle spille inn denne platen D i 1975, hadde Norge sagt nei til EEC, og kampen for Bakklandet så ut til å være vunnet. Derfor må vi innrømme at historien om Bassangforeningen skled litt ut. Den ble nok ikke helt politisk korrekt.

Noe lar seg likevel lese ut av låtene, samt oversikten over Bassangforeningens historie som følger med både LP- og CD-versjonene

av plata.17 Her går det fram at det er en hovedkonflikt mellom Bakklandet Bassangforening (stiftet 1929), og Nidaros Mannskor fra Midtbyen på den andre siden av Nidelva. Kun Nidaros mottar støtte fra Sangkordepartementet, som dessuten vil at Bakklandet melder seg inn kollektivt i Nidaros Mannskor. Overløper-dirigent Biffala Lindstrøm kjøpes opp av Nidaros, og Bakklandet Bassangforening tvangs­ innlemmes i Nidaros etter vedtak i statsråd i 1972.

Samtidig kjøper Midtbyen (sic!) kommune opp tomter på Bakklandet, og erklærer området saneringsmodent. Øvingslokalet i Nedre Bakklandet 24 brenner ned i 1974, og den husløse bassangforeningen splittes i to: én fraksjon vil melde overgang og fortsette kampen innenfra, en annen vil ta seg over bybroa og jule opp Nidaros-medlemmene.

Dæm stifta koret i 1929 Det e foreviga på et maleri Biffala Lindstrøm e itj formann i Bakklandet no For hainn vart kjøpt opp av Nidaros i søttito Koret va godt og sangen vår var rik Så vart vi ramma av kronemakt og svik Vår egen formann i spissen for sviket stod Biffala Lindstrøm e medlem av Nidaros no Ned med Nidaros, Biffala Lindstrøm Ta dæ over elva så bli vi fri Har Nidaros vorre din store drøm Så har du vorre toillat i all di tid 17 Vedleggsheftet til LP-utgaven inneholder riktignok flere fotografier av trehusbegyggelsen på Bakklandet, samt en faksimile av en overskrift fra Adresseavisen 30. April 1975: «Bakklandet kan reddes».

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

91

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

Allegorien over periferiens kamp mot sentrum, en av de gamle norske motkultur-­ konfliktlinjene, er tydelig. Midtbyen/ Trondheim kan representere sentralmakter i både EEC, Oslo og Trøndelag - helt ned til Nidaros byplankontor. Da Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen skulle oppsummere i forbindelse med CD-reutgivelsen av Ned med Nidaros, avsluttet de slik: å er EEC blitt EU, men ideen er den N samme. Bakklandet er blitt fint, men sjelen er den samme. Platen er blitt CD, men innholdet er det ikke noe å gjøre med.

Det er dette som kalles fremskritt.

PØNK MOT RIVING Sekstiåtternes ungdomsopprør gled etter hvert over i et nytt opprør med en egen identitet, egen musikk og egne målsetninger, men likevel med mye felles med forgjengerne: p­ ønken.

Det som skulle bli til Blitz-miljøet vokste ut av organisasjonen Ungdom mot bøteterror (UngMob), som i sin tur ble etablert i kjølvannet av Oslo-politiets massive bøtelegging av deltakere i de årvisse 1. mai-opptøyene i 1981. Gruppa gikk ut i media og fikk satt ressurssvak ungdoms behov i søkelyset herunder boligmangel, og krav om et selvstyrt ungdomshus etter allmøte-prinsipper.

Dette ble etterfulgt av en kortvarig okkupasjon av den forfalne bygården i Skipper­ gata 6 fra oktober 1981 til bygningen ble revet i mars 1982. Myndighetene hadde svart med tiltak som Ungjobb og Ungbo, og tilbød nå Pilestredet 30c som aktivitetshus med kommunal leieavtale. UngMob skulle dele huset med Oslo Rocke­klubb og Aksjon Kvinnekultursenter - AKKS. I tillegg kom offentlige midler til sysselsettingstiltak.

92

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Diskusjoner fulgte om forholdet til kommunen og graden av selvstyre.18 Utover på 1980-tallet utviklet Blitz seg til et betydelig motkulturelt sentrum, basert på pønkens gjør det sjøl-ideologi. Konserter ble arrangert nærmest ukentlig med norske og utenlandske band. Billige kassettutgivelser dokumenterte aktiviteten, og ble utvekslet med likesinnede i andre byer og land. Et undergrunnsnettverk med lignende institusjoner utviklet seg, og mange band og artister kunne turnere i Europa langs den såkalte «Blitz-ruta».

Blitz utviklet seg også til et betydelig sentrum for utenomparlamentarisk, venstreradikal politisk aktivitet - med protestaksjoner, demonstrasjoner og støttekonserter for en rekke saker. Forholdet til Oslo bystyre og Oslo politikammer var mildt sagt anstrengt gjennom hele 1980-tallet, og Blitz ble truet med utkastelse og riving en rekke ganger.

På omslaget til kassettutgivelsen Blitzkrig mot nedleggelse av huset (ikke på label, ultimo 1984) kommenteres konfliktene med politi og kommune, med henvisning til politiets kontroversielle storming av Blitz natt til 1. mai 1983, og myndighetenes krav om kontroll på husets selvstyrte virksomhet: et skal mer til for å bli kvitt BLITZ, vi D slår tilbake med å kjøre bedre opplegg enn noensinne. Nå er det altså stat og kommune som forsøker å kneble oss igjen.

De forlanger kontroll, de skal vite hva som skjer, hvem vi er, de skal bestemme.

Musikalsk inneholder kassetten konsert­ opptak fra Blitz med bandene Multi Media Incest og Østre Blaker Krematorium.

18 Holm og Kvaran, 1989

DAG F. GRAVEM

Konsertplakat fra 1989.

Bilde fra Rockheim. (c) Folk og røvere / Roger Aasegg

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

93

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

Det var riktignok først i 1985 at det kom på tale å rive Blitz-bygningen. Et bystyrevedtak om å oppta forhandlinger med det private firmaet Grønland byfornyelse, som trengte nye oppdrag, ble fattet 20. juni, men ble ikke kjent før i november samme år.19 Det var likevel uvisst om riving eller rehabilitering var på trappene. Blitz’ leiekontrakt skulle uansett gå ut 30. juni 1986, og det var også på tale med nye lokaler.20 Våren 1986 ble det gjennomført flere demonstrasjoner, og Arbeiderpartiet gikk inn for å ta ut Pilestredet 30 av utbyggingsplanene. 11. mars skulle saken opp i bystyret, og rundt 250 demonstranter marsjerte fra Blitz til Rådhuset, akkompagnert av trommer. Der ble de møtt av politi med langkøller.21 I etterkant uttalte byrådsformann Hans Svelland (H) at demonstrantenes frykt var overdrevet, og at Pilestredet ikke ville bli revet «på lenge ennå».22 Avtalen med Grønland byfornyelse ble trukket, Blitz-leiekontrakten forlenget, og en ny runde kommunal saksbehandling igangsatt.23 En ny aksjon fulgte likevel i april, da blitz­ere stormet Oslo rådhus og forlangte fast leiekontrakt, oppussing på egne premisser og vedtak om å ikke rive huset.24 I forbindelse med alle disse aktivitetene ble det også konserten Rock mot riving arrangert på Blitz lørdag 19. april, med Chris Erichsens Orkester, Media Incest og Dead Swingers på plakaten. 30 år gamle Chris Erichsen hadde vært med i The Aller Værste og Løver og Tigre. Dead Swingers kom fra det allierte 19 20 21 22 23 24

Arbeiderbladet 7. november 1985 Arbeiderbladet 8. november 1985 Arbeiderbladet 12. mars 1986 Dagbladet 12. mars 1986 Arbeiderbladet 15. mars 1986 Arbeiderbladet 10. april 1986

94

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

UFFA-miljøet i Trondheim, mens (Multi) Media Incest var et Blitz-band.

Etter et par år uten overhengende rivingseller utkastelsesfare kom det sommeren 1988 forslag om dramatiske nedskjæringer, både i Sysselsettingskontoret og Ungdoms­ kontorets budsjetter. Dette ville ramme alle aktørene i Pilestredet 30c, direkte og indirekte.25 Nye demonstrasjoner fulgte, og Blitzerne fikk følge av andre grupper som var rammet av kuttforslagene.26 22. juni kom det til voldsomme demonstrasjoner i forbindelse med budsjettbehandlingen, og frontene ble skjerpet. Kommunen vurderte nå å kaste ut Blitz grunnet manglende innbetaling av husleie første halvår 1988.

Blitz’ daglige leder Cecilie Campos uttalte at blitzerne ikke kom til å flytte frivillig ut.27 2. juli uttalte Svelland med henvisning til en fire år gammel reguleringsplan at det kunne bli aktuelt å rive kvartalet. Samtidig forsikret han at nye lokaler kunne stilles til rådighet dersom Blitz-miljøet avsto fra voldsbruk og ulovligheter.28 På sensommeren var utkastelses-/ rivingssaken igjen i media, og for første gang ble verneverdien tatt opp. Forfatter Sven Kærup Bjørneboe viste i et innlegg i Aftenposten til at Edvard Munch hadde bodd i Pilestredet 30b som barn, og mente at kvartalet dermed var en del av europeisk historie.29 Byantikvaren i Oslo gikk også inn for bevaring, med henvisning til at gårdene representerte et gammelt og originalt bymiljø med brosteinsbelagt bakgård og trær.30 25 26 27 28 29 30

Arbeiderbladet 9. juni 1988 Arbeiderbladet 15. juni 1988 Arbeiderbladet 25. juni 1988 Arbeiderbladet 2. juli 1988 Aftenposten 17. August 1988 Dagbladet 22. august 1988

DAG F. GRAVEM

En ny demonstrasjon mot riving med rundt tusen deltakere fulgte 20. september.

En grisebepyntet lastebil med et band på lasteplanet kjørte midt inne i demonstrasjonstoget, som gikk fra Blitz til Oslo rådhus, der det kom til kraftige sammenstøt med politiet.31 Samtidig ble det kjent at en rekke kulturpersonligheter som Jon Michelet, Jan Erik Vold, Tor Obrestad, Jon Eberson og Arne Nordheim hadde signert et protestskriv mot rivingen.

Igjen kom riving i bakgrunnen for andre politiske saker, både for byrådet og Blitz. I annonser for konserter på Blitz vinteren 1989 ble slagordet «Nei til riving av Blitz» lagt til, som en påminnelse om at saken ikke var glemt. I august gikk så Fremskrittspartiets Petter N. Myhre ut og foreslo at Pilestredet 30c skulle rives, mens blitzerne var på en planlagt tur til Røros for å demonstrere ved FrPs valgkampåpning.32 Høyre- og FrP-byrådet fulgte opp med et nytt vedtak om at Blitz skulle rives og erstattes med et nybygg med 50 leiligheter. Blitzerne fulgte opp med å nekte å flytte ut.33 7. september 1989 ble det så organisert en folkefest mot riving, med blant annet Jan Erik Vold, Sidsel Mørk, Torgeir Rebolledo Pedersen, Torshovteatret og en rekke andre eksterne aktører i tillegg til Blitz-band som Life - but how to live it og Bøyen Beng. Ole Paus var også annonsert, men ble forhind­ret fra å komme.

Happeningen fikk bred dekning i media, og mange aktører uttrykte sin støtte til Blitz, og motstand mot riving.34 31 32 33 34

Arbeiderbladet 22. september 1988 Arbeiderbladet 10. august 1989 Arbeiderbladet 25. august 1989 VG 8. september 1989

Saken skulle opp i byrådet 20. september, men ble utsatt etter initiativ fra ordfører Albert Nordengen. Kvelden saken endelig kom opp, 2. november 1989, sendte NRK dokumentaren «Vemmelige våkne problembarn», som forsøkte å trekke paralleller fra Blitz tilbake til Vaterland-okkupasjonen i 1969.35 En bredt anlagt demonstrasjon ble så avholdt 8. November. Reportasjen på Dagsrevyen samme kveld viste at deltakerne altoverveiende var ikke-blitzere, og at en hovedparole var «Bevar Edvard Munchs barndomshjem». UFFA avholdt en støttekonsert mot riving av Blitz 15. november, med bandene Survival, Corporate Deathburger, Israelvis og Medicine House, alle trondheimsband.

Saken fortsatte inn i 1990, og riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen sendte et åpent brev til Miljøverndepartementet og Oslo kommune med sterk kritikk av riveplanene. TschudiMadsen trakk fram bakteppet med Munch, og at interiører og miljøer dukker opp både i Munchs malerier og fotografier.36 Likevel vedtok bystyret riving med 45 Høyre- og FrPstemmer, mot opposisjonens 40.37 Tross dette gikk saken videre til Miljødepartementet, støtte­erklæringene fortsatte å strømme på, og en MMI-undersøkelse fra mars 1990 viste et klart flertall både i befolkningen generelt og blant Høyre-velgere mot riving.38 Før noe vedtak kunne iverksettes ble det imidlertid maktskifte i Oslo, der venstre­ siden fikk et knapt flertall. Den nye byrådslederen, Rune Gerhardsen (A), gikk inn for å få til en avtale som innebar at Blitz kunne 35 36 37 38

Dagbladet 2. november 1989 Dagbladet 24. januar 1990 Dagbladet 25. januar 1990 Dagbladet 17. mars 1990

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

95

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

bli værende i Pilestredet.39 Da høyresiden på ny fikk makten i Oslo kom både mulig utkastelse, salg og riving opp igjen - i 2000, 2002 og 2007. 23. mai 2007 ble endelig hele Pilestredet 30 vernet etter Plan- og bygningsloven, og Blitz holder fortsatt til på hjørnet Pilestredet-Nordahl Bruns gate.

STJERNEDANS OG BIL-KREFT PÅ SVARTLAMON Det nevnte UFFA-miljøet i Trondheim var ikke like kontroversielt i hjembyen som hovedstadens blitzere, og hadde et bedre forhold til politi og annen øvrighet. Som knutepunkt for musikkmiljøet var det nok vel så viktig som Blitz i Oslo, ikke minst gjennom det tilknyttede plateselskapet Knallsyndikatet. UFFA ble stiftet i 1981 som Ungdom For Fri Aktivitet, og holdt til å begynne med til i det okkuperte Kjøpmannsgata 28. Etter at denne bygningen brant, under uklare omstendigheter, havnet UFFA til slutt i Innherredsveien 69c etter avtale med kommunen.40 Noen vernedebatt var ikke aktuell for disse bygningene, men UFFA fikk på 1990-tallet stor betydning for det alternative miljøet på Svartlamon, og kampen mot riving og sanering av det gamle arbeiderstrøket.

Ifølge Morten Haugdahls bok UFFA 19812006 - alternativ ungdomskultur i Trondheim var de mer ambisiøse motkulturkreftene på UFFA misfornøyd med at mange av byggets brukere var mest opptatt av fest og moro.

Flere av de førstnevnte flyttet til Svartlamon, der visjonene deres om å bygge et alternativt samfunn i større grad ble realisert. Den kunstnervennlige lave husleien gjorde også at 39 Dagbladet 28. april 2007 40 Haugdal, 2006

96

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

et band som Motorpsycho kunne holde faste kostnader nede, og møysommelig bygge seg opp til å bli et betydelig internasjonalt undergrunnsband, og deretter en institusjon i norsk musikkliv.

Det kunne fort gått annerledes med Motorpsycho dersom Trondheim kommune hadde lykkes med sine utbyggings- og omreguleringsplaner for området, som innebar riving av Svartlamohus til fordel for bilfirmaet Strandveien Auto. Svartlamokulturarbeiderne arrangerte i september 1995 en festival i nærmiljøet sitt, med kunstutstillinger, opplesing og gatemusikk ved Motorpsycho-medlemmer.41 Med dette var kampen om opinionen og den politiske opposisjonen i gang, og både Adresseavisa og rikspressen fulgte opp med skildringer av det særegne miljøet.42 I 1996 ga så et annet trondheimsband, Tre små kinesere, ut albumet Tro, håp og kjærlighet (COL 485344 2) med avslutnings­ sporet «Svartla’mon». Ved første øyekast handler teksten om tapt kjærlighet og nostalgisk lengsel etter fortid og fellesskap: Svartla’mon, svartla’mon Her hadd vi det fint Svarta’mon, vi satt på Svartla’mon Vinka te togan som fôr forbi Dette ville låtskriver Ulf Riisnæs avkrefte i et NTB-intervju i forbindelse med utgivelsen. Han fremholdt at det var ment som en kampsang for bevaring: en siden vi ikke er så krigerske av M oss, har vi forkledd kampsangen som en 41 Adresseavisa 1. september 1995 42 Adresseavisa 13. oktober 1995, VG 4. november 1995

DAG F. GRAVEM

kjærlighetserklæring, hvor savnet av det som har vært står sentralt. Det er sinnssykt å rive Svartlamon, hvor kunstnere med alternative uttrykk har skapt en vital bydel med et til dels kosmopolitisk miljø. Hvis Svartlamon virkelig blir revet håper vi at sangen vår får lang levetid på radioen. Så blir de ansvarlige i hvert fall minnet på om sin store brøler.43 På det tidspunktet hadde allerede Motorpsychos trommis og banjotraktør Håkon Gebhardt, tillike aktivist i Svartlamon beboerforening, kontaktet Kineserne for å få med sporet på CD-EP-en Mot riving til inntekt for beboer­foreningens kamp mot kommunen.

Den fem spor lange utgivelsen kom senere på høsten. Hovedsporet var Motorpsychos «Star dancer meets car cancer», med tekst av den amerikanske svartlamo-multikunstneren Matt Burt, og vokal ved gruppas samarbeidspartner Frode Sander Øien. Ifølge et intervju bandet gjorde med Arbeiderbladet 11. oktober ble musikken skrevet til Burts tekst.

Teksten er en tydelig, men metaforisk protest. Svartlamo-beboerne er stjernedansere - drømmere og idealister som kjemper for sin plass på en klode der de behandles som fremmede og inntrengere. Bilforhandleren - eller kanskje heller bilsamfunnet - er kreftsvulsten som truer natur og nærmiljø, godt hjulpet av myndighetene: There’s semen on the wheel That turns this town ‘round The city that’s ready to make a deal When the suitors come around 43 Romerikes blad, 24. september 1996

They say it’s no fault of the car cult That we look like dancers from Mars That worms can’t breathe under asphalt Or use sunroofs to see the stars Budskapet understrekes av Kim Hiorthøys illustrasjon av et maskinmenneskehode med svarte hull til øyne og dollartegn i pannen, som tygger opp Svartlamons trehusbebyggelse. Forbindelsen tilbake til 1960-tallets hippie-idealer, livsstilsopprør og kapitalisme­kritikk er tydelig.

Utgivelsen ble fulgt opp av en støttegalla for Svartlamon 26. april 1997 i selveste Olavshallen i Trondheim. Flettfrid Andresen og Nils Arne Eggen kastet glans over arrangementet, og både Åge Aleksandersen og Arve Tellefsen bidro musikalsk.

Forbindelsen tilbake til Bakklandet-kampen ble framhevet i media, og ikke akkurat svekket gjennom den assosierte bassangeren Tellefsens deltakelse.44 Profilerte musikere og kunstnere truet også med å boikotte det pågående tusenårsjubileet til Trondheim. Svartlamo- og UFFA-miljøene gikk i juni 1997 sammen om den alternative Eat the rich-festivalen, som fremdeles arrangeres. I juli kom også CD-en Fra Svartlamo:n with love ut på Knallsyndikatets arvtaker Progress Records (PRO 028). Utgivelsen inneholder låter fra Motorpsycho og mange i bandets kunstneriske krets, samt mindre kjente svartlamoband.

Selv om CD-en ikke inneholder noen låter med rivingstematikk, har innleggsheftet i likhet med Mot riving en «mayday»-melding om saneringsplanene. Fra Svartlamo:n with love forsterket også områdets profil 44 Adresseavisa 23. april 1997, Dagbladet 24. april 1997

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

97

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

som et bevaringsverdig bo- og kunstmiljø via CD-ROM-delen av utgivelsen, som inneholdt bilder og tekster. Her finner vi også videoen til Motorpsychos «Wearing your smell», der bandet sykler rundt på Svartlamon.

FLAMMEN SOM BLE SLUKT Kun få måneder før Trondheim kommune i september 1998 fant en kompromissløsning på de stadig mer upopulære saneringsplanene, fortalte Turbonegers Thomas Seltzer om bandets antipati for Svartlamomiljøet, og hvorfor de ikke ønsket å spille i Trondheim på den kommende turneen - deres rock for riving-manifest: orhåpentligvis skal vi ikke spille i F Trondheim, vi er lei av å bo i råtne kåker på Lamon. Ser vi en fakir når vi kjører gjennom, er det slutt på Svartlamon.

Forrige gang vi var der kræsja noen panseret på leiebilen vår. Da hadde vi satt opp en påle i Lademoparken med masse søppel rundt som vi brant. Så sprayet vi ‘Riv skiten, heia Strandveien Auto’ på en vegg. Hvis de er så jævla venstrevridde der oppe, så brenn skiten. Så kan de bygge i høyden, kubisk. Det er bare gjøgling og postmoderne lefling.45 Drøyt 20 år senere har mye skjedd, både med Turboneger og motkulturen de hånet. De har på sett og vis blitt en del av storsamfunnet de begge opponerte mot, i likhet med svært mange andre av ungdomsopprørets avkom. (Seltzer bor selv i Trondheim i dag, riktignok på Byåsen.)

Ifølge sekstiåtterhistoriker Tor Egil Førland 45 Adresseavisa 4. mars 1998

98

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

var den viktigste effekten av 1960-tallets og de påfølgende tiårenes ungdomsopprør oppmyking av normsystemer, omgangs­ former, autoritetsformer og hierarkier.46 Det er større toleranse og rom for subkulturer og alternative livsformer, og dette har kanskje også bidratt til å skape større forståelse for verdien av å verne by- og kunstnermiljøer som Svartlamon.

I denne essayistiske gjennomgangen av musikalsk protest og musikalske kommentarer til kulturminner i form av bygninger og bymiljøer, er det mulig å ane en rød tråd.

1960-tallets mer passive, dels motvillige aksept av riving, som i Enerhaugen-visa og Vekstsentervalsen, via mer aktiv protest og konfrontasjoner på 1970- og 1980-tallet, til en bredere aksept for vern på 1990-tallet og framover. Her kan man også se det Arne Lie Christensen kaller det utvidete kulturminnebegrepet få en sterkere stilling – viktigheten av å bevare minner fra et mangfold av sosiale lag og aktiviteter.47 Men dette kan også ha å gjøre med taleposisjonen. Arvid Nilssen henvendte seg til en revypublikum via en rollefigur, Brita Hanssens tekst ble til på oppford­ ring av saneringspositive Glåmdalen.

Bazar og Knutsen og Ludvigsen var på sin side politisk aktive i sakene de sang om. Forsøksgym-elevene, blitzerne og Svartlamo-aktivistene hadde selv tilhold i bygningene de ville bevare.

Det må likevel sies at bygnings- eller kulturminnevern sjelden har vært hovedformålet i musikk- og aktivistmiljøene som er beskrevet i denne artikkelen. Kulturminnevern var ofte et 46 Førland, 1997 47 Christensen, 2011

DAG F. GRAVEM

tilleggsargument, og en anledning til å alliere seg med aktører med sammenfallende interesser, som Fortidsminneforeningen og Byantikvaren. Andre politiske saker, ikke minst det å ha et sted å være, var viktigere både i Hjelmsgate, på Forsøksgym, Blitz og UFFA. I Trondheim kan det likevel sies å være en tradisjon med musikk­aktivisme som sådan, langs aksen Bakklandet-Svartlamon.

På 1970- og 1980-tallet var temaer som natur- og miljøvern langt mer sentrale.

Et mer utvidet verneperspektiv kunne for eksempel tatt med den musikalske kampen mot utbygging av Alta-vassdraget rundt 1980, og Vømmøl Spellmannslags skildringer av avfolking og nedbygging av bygdemiljøet Vømmøldalen fra 1974, til dalen demmes opp i 1984.

Det er ganske sikkert både musikkutgivelser, støttekonserter og enkeltlåter som ikke har fått plass i denne artikkelen, som kun har fokusert på tre byer. Utvalget har tatt utgangspunkt i artikkelforfatterens egen

kunnskap om låter, plater, musikkmiljøer og sekundærlitteratur, supplert med søk på nøkkelbegreper som «rock mot riving» og «konsert mot riving» i Nasjonalbibliotekets digitalt tilgjengelige ressurser. Lokale protester, som ikke har oppnådd nasjonal oppmerksomhet, kan lett ha blitt oversett.

Mye stoff kan ha vært leilighetsdiktning som ikke har blitt lydfestet, og ellers lite dokumentert, slik at det er nødvendig med grundigere undersøkelser og muntlige kilder. Dette får vente til en senere, mer systematisk og vitenskapelig undersøkelse av forholdet mellom musikk, aktivisme og kulturminnevern.

Dag F. Gravem (f. 1974) er cand. philol. i historie, seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, frilansskribent og rockebassist.

Har skrevet om musikk, aktivisme, ungdomsopprør og beslektede temaer i blant annet Ny Tid, Syn og Segn, Vinduet og Jazznytt.

KILDER BERGKVIST, JOHANNE: «Sanering eller rehabilitering?» i Tobias nr. 2, 2011

FØRLAND, TOR EGIL OG TRINE ROGG KORSVIK: Ekte sekstiåttere, Oslo, 2008

CHRISTENSEN, ARNE LIE: Kunsten å bevare – Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge, Oslo, 2011

GRAVEM, DAG F.: «Historien om norsk rock er ikke ferdigskrevet» i Ballade 26. oktober, 2004a http://www.ballade.no/sak/dagf-gravem-historien-om-norskrock-er-ikke-ferdigskrevet/

FOSSEN, ASBJØRN: Livet på Østkanten, Oslo 1998 FØRLAND, TOR EGIL: «Ungdoms­opprøret: dongeri eller Wertewandel?» i Nytt Norsk Tidsskrift 14, nr. 1 1997, s. 47–68

GRAVEM, DAG F.: Revolusjonære toner? Den radikale musikkbevegelsen i Norge ca.

1969-1983, Oslo, 2004b

GRAN, GUNNAR: Men radioen var ikke død. NRK i oppbruddstiden på 60- og 70-tallet – sett fra innsiden, Oslo, 2000 HAUGDAL, MORTEN: UFFA 1981-2006: Alternativ ungdomskultur i Trondheim, Trondheim, 2006 HOLM, JAN OG INGE KVARAN: Opprør! En bok om blitzere, pønkere, politi, presse og politikere i Oslo, Oslo, 1989

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

99

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER MAURITZEN, AUGUST: Toner fra tigerstaden – Musikk, mennesker og miljø fra Oslos revyliv 1905-1978, Oslo, 1979 NOU 2004: 2: Effekter og effektivitet – Effekter av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål, Oslo, 2004

100

SEJERSTED, FRANCIS: Hvem kan redde City? Vaterlandprosjektet 1954-1979, Oslo, 1990 VINDHEIM, JAN BOJER: «I begynnelsen var Hjelms gate», i Gateavisa nr. 5,1984 http://www.gateavisa.no/ blekka/ga%20100/begynnelsen. html

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

WINGER, CECILIE OG MAY IRENE AASEN: Da tenåringene tok makta - Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym, Oslo, 2017 h ttp://www.ovrebyen.no/vernav-ovrebyen/ h ttp://kongsvingerhistorielag. no/rolf-lennart-legrem-musikerog-musikkhandler/

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG Trond Eide og Aksel Tjora

Vern – enten det handler om enkeltbygninger, større bymiljøer eller gamle båter – er både knyttet til individuelle interesser og fellesskapets innsats. I denne artikkelen forsøker vi å belyse spennet mellom det individuelle og det kollektive i arbeidet med kulturvern. Artikkelen er lagt opp som en ordveksling mellom entusiasten og analytikeren i det vi frekt og freidig kaller en entusiasme-sosiologisk dialog. Vi forsøker ved denne formen å utvikle en nyansert forståelse av sosiale premisser for og konsekvenser av (arbeid med) kulturvern. Våre mest sentrale utgangspunkt er Trond Eides refleksjoner over egen «vernekarriere» og Aksel Tjoras bok Hva er fellesskap (2018).

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

101

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG

Trond: Jeg ble hekta på gamle trehus i 1974.

Jeg var 13 år, og med en dragning mot historie. Jeg likte å høre gamle folk fortelle. Dette var under opptakten til arkitekturvernåret 1975. Det ble året som forandret livet mitt.

«Nordiska trästäder», Røros og Bryggen i Bergen ble trukket frem som verdifulle, sammen med Bakklandet i Trondheim, og andre gamle bymiljøer landet rundt. Det var vel på denne tiden Morten Krogstad begynte sin «veteranhus»-serie i bladet Bonytt – og jeg begynte å tegne og skrive om gamle hus i Porsgrunns Dagblad. Det siste var i januar i 1975, og jeg var fortsatt 13 år. Hva var det som fikk meg til å lengte etter fortiden – for det var vel det jeg gjorde?

Jeg vokste opp i et velregulert byggefelt, med nyanlagte hager og nybeisede fasader.

Her hadde alle hver sin innkjørsel og hver sin bil. Det var god plass mellom husene, og god avstand mellom menneskene. Inne var det respatex og stålrør. Kjøkkenet var - som Corbusier formulerte det - et «laboratorium til å lage mat i», og stua var fri for spor av tidligere generasjoner. Alt var nytt.

Mine foreldre hadde vokst opp i byen, der det var trangt mellom husene, og enda trangere mellom menneskene, enkel standard, og nokså stram økonomi. Men i 1975 bodde de i enebolig med moderne komfort og romslig hage. Inne på rommet mitt drev jeg og rosemalte spiralux-dørene, og tegnet gamle hus, og innimellom dro jeg på safari i byens trehusområder. Var jeg håpløst angrepet av nostalgi, var det fortiden jeg lengtet etter? Jeg lengtet i hvert fall etter skjønnhet og varighet.

I en alder av 17 år stiftet jeg sammen med gymnaskompiser pressgruppa «Estetikkens venner». Vi planla og gjennomførte aksjoner i byen. Vi plantet nye trær der kommunen

102

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

hadde hugget en allé, og arrangerte protest­ aksjon da industrien ville fylle igjen Gunneklevfjorden, som var fredet som fuglereservat. Vi protesterte mot riving og ødeleggelse av natur, vi drakk litt rødvin, og begynte de første famlende forsøk på kjæresterier. I ledige stunder gikk vi på gymnaset. Vi drømte om å leve enkelt og naturlig i by. Uten at ordet var oppfunnet kan jeg i dag si at vi drømte om byøkologi – og om kulturvern, fellesskap og nærhet, i et samfunn med plass for alle. Det gjorde i hvert fall jeg.

Aksel: Forholdet mellom det individuelle og det sosiale er et av sosiologiens grunn­ temaer. I denne artikkelens entusiasme-­ sosiologiske vinkling handler dette forholdet om hvordan interesse for vern og bevaring – og for «det gamle» - både vil kunne oppstå som en individuell interesse og som en interesse som oppstår og videreutvikles i fellesskap. Med «Estetikkens venner» inntreffer det vi kan kalle et arbeidsfellesskap, selv om det ikke handler om lønnsarbeid. Aksjonisme og treplanting kan være eksempler på arbeid. Vi er godt vant til både dugnader, hvor vi kommer sammen for et konkret arbeid i et avtalt tidsrom, og mer langsiktig frivillig arbeid i ideelle organisasjoner, politiske partier, lokale foreninger og lignende. Sistnevnte er et sentralt aspekt i det vi kaller sivilsamfunn, som har ulike konkrete saker som primært formål, men som samtidig, som sekundærmål, bidrar til vesentlig fellesskapsbygging i samfunnet.

Kjernen i dette sivile engasjementet er den enkeltes evne til å engasjere seg i noe utenfor seg selv, til å gløde for noe, bli en ildsjel for et prosjekt, en sak eller en idé som går ut over egne private interesser. Der flere

TROND EIDE OG AKSEL TJORA

gløder for det samme skapes det grunnlag for kollektiv innsats.1 I norsk sammenheng kan dugnaden spores tilbake til 1200-tallet, men er trolig langt eldre. Lokale skikker, og til dels formaliserte plikter, tilsa nabohjelp i forbindelse med slått, båtutsetting, transportbehov osv. Dugnadens kjerneelementer består av det å gjøre arbeid sammen, at ingen får betalt, at alle jobber samtidig innenfor et bestemt tidsrom, og at det finnes sosiale innslag, som kaffe og vafler, øl og fest eller lignende.2 Dette innebærer utviklingen av fellesskap som også er knyttet til identifikasjon.

Trond: «Estetikkens venner» var nok en slags «liten stamme». Vi utviklet i hvert fall vårt eget stammespråk - en sjargong der vi børstet støv av gamle dialektord og stående uttrykk knyttet til en tid da sjøfart og håndverk var hver manns yrke i byen.

Det ble et ganske pussig stammespråk med betydelig innslag av humor. Humor var i det hele tatt viktig for oss. Fellesskapet rundt sakene og aksjonene manifesterte oss som gruppe og annerledes tenkende, og betydde mye for oss som var unge og på leiting etter noen å være.

knyttet til felles interesser, smak og aktiviteter, estetisk sans eller noe man kan kalle følelsesfellesskap.4 Lik smak, som avviker fra majoritetens smak, vil kunne skille en gruppe mennesker fra massen. En form for fellesskap viser da til et element som man er sammen om, selv om det skjer på basis av tilsynelatende individuelle preferanser som «elective tribes», valgte stammefellesskap.5 Maffesoli er opptatt av at denne «nytribaliteten» kommer til uttrykk i massekulturen.

Vi vil like gjerne knytte dette til en form for medlemskap i grupper der ikke alle medlemmene kjenner hverandre, men der de gjenkjenner hverandres midlertidige identifikasjoner, for eksempel i interessen for vern av gamle båter eller hus. Et eget stammespråk kan være knyttet til nevnte dialektord eller et teknisk nisjevokabular.

En form for tilhørighet kan nettopp oppstå i tilknytning til interessen og en slik lingvistisk demonstrasjon av denne.

Aksel: Den franske sosiologen Michel Maffesoli argumenterer for at det tradisjonelle massesamfunnet er i tilbakegang, men at det erstattes av konsum og sosialisering som legger grunnlag for nye former for gruppeformasjon i det han betegner stamme (tribe) eller nystamme (neo tribe)3. Ifølge Maffesoli kan fellesskapsfølelsen i dagens samfunn være diffus, men sterk, og gjerne

Trond: Jeg søkte i forskjellige retninger, og ble nokså tidlig med i styret i både historielag og fortidsminneforening. Historielaget besto av mennesker der de fleste var omtrent på alder med mine besteforeldre, og de yngste var litt under mine foreldres alder – også meg. Det var alminnelige pene mennesker med bukse med legg og slips, og en og annen ull- eller nylonkjole. Jeg var «født voksen», og kan ikke huske at jeg tenkte noe videre over aldersforskjellene. Jeg hadde alltid likt å snakke med gamle folk, og høre om ting som hadde hendt i fortida.

På denne tida var fortsatt 2. verdenskrig det viktigste som hadde hendt i folks liv. Det

1 Lorentzen, 2004 2 Lorentzen og Dugstad, 2011 3 Maffesoli, 1996

4 Scheler, 1954 5 Hetherington, 1998, s.49

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

103

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG

var mange i miljøet som husket 1. verdenskrig også. Og jeg følte meg merkelig nok som en del av dette. Det var jeg naturligvis ikke. Jeg husker jeg reiste meg på årsmøtet før jeg ble med i styret i historielaget og anmodet forundrede, eldre mennesker om å bli med på dugnad for bymuseet. Etter møtet hadde formannen i historielaget lett bestyrtet spurt museumsbestyreren om hvem «den unge mannen i sportsklærne» var.

Det ble mest «Estetikkens Venner» som stilte på dugnad – og etter hvert noen av de yngre medlemmene – og vakkert ble det, og varig!

Aksel: I en større diskusjon av fellesskap er tidligere nevnte stammefellesskap å forstå som tilhørighet basert på identifikasjon.6 Kort sagt kan man si at identifikasjon handler om å gjenkjenne noe hos seg selv i den andre. Dette betyr også at man kan ha mange overlappende fellesskap av denne varianten, i denne sammenheng den historiske interessen og alder. En opplevelse av manglende alderstilhørighet i historielaget vil kunne merkes av Trond, samtidig som de etablerte medlemmene opplever «den unge mannen i sportsklærne» som en som ikke helt hører hjemme i de relevante og tatt-for-gitte demografiske dimensjoner selv om historieinteressen var på plass. Samtidig representerer etableringer som historielag og fortidsminneforening en form for institusjonalisering, det vil si etablering av noe permanent og objektivt i denne sammenheng knyttet til kulturvern som en ikke-individ-avhengig eksistens.7 Dette innebærer et neste nivå av tilhørighet, fra identifikasjon 6 Tjora, 2018 7 Berger og Luckmann, 1966

104

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

med «stammen» ofte uten kommunikasjon, til et medlemskap som er mer formalisert, som et «Gesellschaft», hvor ulike transaksjoner mellom medlemmene oppstår.8 Disse kan for eksempel være knyttet til formelle verv eller medlems­kontingent, og dessuten en større fysisk nærhet der nettopp ulikheter, for eksempel i alder kommer til syne.

Om «de eldre» oppfatter den historiske interessen som noe knyttet til høy alder, vil den unge mannen kunne oppleve sin egen interesse oppfattet som ikke-autentisk eller mistenkeliggjort.

Trond: Ja, jeg fant i hvert fall miljøer som jeg følte aksepterte og forsto meg bedre enn det jeg hadde vært vant med. Men jeg hadde nok fortsatt ikke følelsen av å være en i mengden. Da jeg oppdaget kyst­kulturen derimot, åpnet det veien mot større fellesskap enn jeg hadde opplevd før. Dette var samtidig med at resten av landet våknet for denne delen av kulturarven - i 1977-78.

Vi var mange som skaffet oss trebåter av overbevisning på denne tiden. Jeg møtte trebåtentusiaster på fjorden hver eneste helg. Det var et herlig fellesskap – det var visesang rundt bålet, islender og skjegg, lange samtaler om linolje kontra trekkfastolje – og hva var nå egentlig trekkfastolje?

Og var all linolje like god? Jeg fikk høre om Faanesens skibshandel i Bergen på et skjær i Eidangerfjorden. Hos Faanesen kunne man få kjøpt det man ikke fant i fargehandelen.

Det var en verden der ute – og vi visste hvilket utsnitt vi tilhørte. Vi visste hvem vi var – eller i hvert fall hvem vi ville være. Å ha en gammel trebåt er litt som å ha hund. Det er en måte å bli kjent på, en måte 8 Tönnies, 1887

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2019

105

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG

å signalisere hvem man er og hva man tror på. Det er helt naturlig for en trebåtentusiast å stoppe på kaia og begynne å snakke med et vilt fremmed menneske om vedkommendes båt. Jeg gjør det fremdeles, selv om jeg ikke har hatt båt på sytten år. Trebåtfolket er fortsatt et folk. Jeg husker at jeg omkring 1980 tenkte at folk kom til å våkne. De kom til å gjenoppdage de vakre velbygde båtene som var så vedlikeholds-vennlige og gikk så godt i sjøen. Jeg tenkte at hadde jeg hatt en låve å lagre båter i, ville de være verdt en formue om ti-femten år. Når folk hadde oppdaget hvor mye triveligere det var å olje trebåt enn å rubbe plastbåt. Akkurat slik gikk det ikke.

Aksel: I vår verden er det ikke en selvfølge at man slår av en prat i forbifarten. Likevel er det ulike situasjoner som kan utløse kommunikasjon, som spesielle passiare soner, festivaler og andre arrangementer som skaper andre sosiale regler og forventninger om mer direkte sosial samhandling eller interaksjonspåskudd som gir, kanskje plutselige, muligheter for legitimert kommunikasjon.9 I tilfellet med kystkultur og trebåter kan vi både snakke om passiare soner på kaia, eller andre steder hvor vårpussen gjøres, og interaksjonspåskudd i hvordan felles interesse for båt legitimerer nysgjerrige spørsmål. Dessuten kan man i begrepet fellesskapsfornemmelser legge (1) at man gjenkjenner hverandre, (2) at man opplever felles situasjoner, (3) at man oppfatter hverandres behov, (4) at man stoler på hverandre og (5) at man viser og aksepterer nysgjerrighet.10 Noe trygt å 9 Tjora, 2016a, Tjora, 2013b og Henriksen og Tjora, 2014 10 Tjora, 2013a, s.112

106

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

snakke om og et sted hvor snakket kan finne sted er grobunn for at man opplever en form for sosial sammenkobling. Den amerikanske sosiologen Erving Goffman viet sine studier til hvordan folk ter seg i sosiale situasjoner, både blant kjente og fremmede.11 Han har for eksempel påpekt at vi overfor fremmede inntar en høflig uoppmerksomhet, hvor vi lar folk rundt oss få ha sin private sfære for seg selv og avstår fra åpenlys nysgjerrighet om deres aktiviteter. I situasjoner hvor en felle interesse er etablert og oppfattet av alle parter vil vi imidlertid kunne oppleve høflig nysgjerrighet, ofte sågar med en viss rituell karakter. Det kan for eksempel være at man skal spørre om hva slags olje man smører båten med. At båtpussen skjer ved spesifikke tider hvert år – og omtrent på samme tid for hver båteier – skaper en form for sosial rytme som forsterker fornemmelsen av fellesskap.12 Trond: Det skjedde store omveltninger tidlig på 1980-tallet. På en måte var det vel industriæraens svanesang – i hvert fall slik vi kjente den. Store fabrikker og verft ble nedlagt, mange næringer ble fullstendig omlagt, eller marginalisert, og som ved alle store omveltninger var mye i spill, og vi var mange som prøvde å berge en bit av det vi oppfattet som kulturarven. Dampskip som gikk ut av bruk ble overdratt til nystartede veteranskipsforeninger, der gamle verkstedarbeidere og langhårede ungdommer jobbet dugnad side om side. Sjøl jobbet jeg dugnad på et betongfartøy fra 1917, bygget under 1. verdenskrigs stålmangel. Jeg brukte all min tid, og hadde fullt fokus døgnet rundt 11 Goffman, 1963 og 1967 12 Tjora, 2016b

TROND EIDE OG AKSEL TJORA

på båtene og husene, men i ettertid ser jeg jo at jeg egentlig hadde mer på agendaen.

Først og fremst bygget jeg vel faglig og verdimessig tilhørighet. Fellesskapet jeg fant i de forskjellige miljøene var helt avgjørende erfaringer på veien mot å bli et voksent menneske, som hørte til i noe – hos noen. Jeg møtte nok sterkere, og for meg i en periode viktigere, fellesskap i fartøyvernsammenheng enn jeg hadde gjort i bygningsvernet. For gjennom trebåtinteressen kom jeg i kontakt med beslektede miljøer – som seilskips- og stålbåtmiljøene. Jeg traff både ihuga seilere, dampskipsentusiaster og motoridealister. Her var det et langt mer sammensatt miljø enn det skjegg- og islendermiljøet jeg kjente fra før. Her var det gamle sjøfolk, unge praktikere, damer på søken, slips og busserull om hverandre. Jeg var innom mange steder, men jeg husker at jeg undret meg over folk som oppsøkte disse miljøene bare for fellesskapsopplevelse, og som var lite ivrige på dugnad, men mer engasjert i pausene. Jeg drev jo og reddet verden, og hadde ikke mye tid til kaffe!

og fikse et slitent gjerde, skaper relasjoner på tvers av foreldre­gruppa. At fellesskapet rundt båtene opplevdes sterkere enn omkring bygningsvern kan forstås som knyttet til tidligere nevnte passiare soner ved det båt-tette og tidssynkroniserte «kaifellesskapet», mens bygninger står der de står, med kontinuerlig arbeidsbehov og dessuten tett knyttet til individuelle eiendomsinteresser.

Båtfolkets intense «hendelsesfellesskap» står i kontrast til bygningsfolkets mer utflytende «stedsfellesskap».14 En maritim dugnadsånd kan oppfattes selv om hver «mann» tar ansvaret for sin egen båt. Fellesskapet blir en bieffekt av dugnaden, men ikke nødvendigvis uintendert: Den som trår til litt ekstra med pågående effektivitet i det praktiske arbeidet og sløyfer de små samtalene over kaffe og vafler, kan derfor komme til å bli sett på med undring heller enn beundring fordi man da så tydelig viser at man ikke har skjønt hva dugnaden også handler om.15 Det er derfor ikke sikkert at Trond hadde skjønt mer av dugnaden enn dem som tok seg god tid til kaffe.

Aksel: En vesentlig kategori av arbeidsfellesskap har vi i det frivillige, og vi har tidligere nevnt dugnader for et konkret arbeid i et avtalt tidsrom og mer langsiktig, frivillig arbeid i ideelle organisasjoner. I tillegg til arbeidet som blir utført danner aktiviteten gode sosiale muligheter. Generelt kan man si at forholdene ligger til rette for utvikling av fellesskap ved at folk gjør noe annet enn å bygge fellesskap som sådant, og at dette noe annet danner en basis for fellesskap.13 En dugnad i barnehagen, hvor foreldre stiller opp for å fylle ny sand i sandkassa, rake løv

Trond: Som sagt – jeg drev og reddet verden. Det var en stor oppgave. Privat overtok jeg en av Christian Michelsens gamle motoryachter for en symbolsk penge. Jeg jobbet avsindig mye med denne båten, som langsomt forsvant mellom fingrene mine, til tross for stor innsats av arbeid – og så mye penger som jeg kunne skaffe. Og det stoppet ikke der. Jeg gjorde jobber på andres båter og hus, og var engasjert i frivillig arbeid. Vi var mange som sto på for å berge en bit av den norske kulturarven. I ettertid er det lett

13 Schmalenbach, 1977, s.75

14 Tjora, 2018, s.129 15 Sørhaug, 1989

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

107

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG

å se at vi hadde varierende suksess, til tross for innsatsen. Forbundet Kysten ble stiftet i 1979, og vi var overbevist om at vi var med på en stor og viktig bevegelse. Jeg husker opplevelsen av det som virket som tusenvis av interesserte mennesker på fartøyvernstevne på Norsk Sjøfartsmuseum tidlig på 80-tallet. På denne tiden var jeg også med på å starte Norsk Forening for Fartøyvern om bord i ei gammel hurtigrute i Oslo havn.

Etter hvert ble jeg ansatt som den første sekretær og saksbehandler i foreningen.

Her møtte jeg spennende folk, og lærte mye – både om mellommenneskelige forhold, Statens, fylkenes og kommunenes roller, og utrolig mye om båter og fartøyer. Likevel skrapte jeg bare i overflaten av dette enorme kunnskapsfeltet. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bli dyktig til alt, og at det skulle godt gjøres å lykkes i fartøyvernet slik jeg så det.

Men bygningsvernet seilte i medvind.

Folk begynte å lure på om det gikk an å bo i by allikevel. Jeg kjøpte mitt første lille hus i byen som 21-åring. I by etter by ble det valgt ut verneområder. Jeg lærte å snekre, og tok etter hvert utdanning som arkitekt. Jeg rakk akkurat å bli ferdig med utdanningen til 80-tallsfesten var over. Der sto jeg med diplomet i hånda, og uten et oppdrag i sikte. Men eiendom var plutselig billig. Jeg forsto at kampen kunne kjempes på nye fronter. På skolen hadde jeg skaffet meg litt kunnskap om antikvarisk arbeid og byøkologi, og jeg kunne altså snekre litt. Jeg ville lage et antikvarisk-økologisk forbilde­ prosjekt. Jeg hadde flyttet til Trondheim, og funnet et stort hus midt i byen som ikke hadde vært malt på 50 år. Det hadde lekk tak, knuste vinduer, hadde stått tomt i ti år, og var perfekt til formålet. Tilfeldigvis ble jeg kjent med en programsekretær i NRK,

108

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

som ville lage TV av den unge arkitekten og det gamle huset. Det var blitt 90-tall, jeg var blitt fagmann, og mitt foreningsengasjement var langt på vei over. Jeg hadde funnet en ny arena: Jeg ville vise at skånsom byutvikling kunne være lønnsomt.

Og det var det. Det har blitt noen forbildeprosjekter, uten at det kan påstås at det har endret samfunnsutviklingen. Etter hvert traff jeg ei dame som var like hekta på gamle hus som meg sjøl, og sammen har vi levd for av og i gamle hus i mange år.

I vår vennekrets er dette ikke spesielt.

Aksel: Gjennom denne artikkelens dialog har vi belyst forholdet mellom personlige erfaringer og sosiale fenomener. Artikkelen har en klar analytisk ambisjon – å vise hvordan interessen for, og arbeidet med kulturvern kan forstås som sosial handling.

I artikkeltittelens begrep «fellesskapets vern» legger vi tre forhold: - at kulturvern må forstås som et vern av og for fellesskapet - samfunnet, - at positive opplevelser av fellesskap, ved dugnad eller foreningsarbeid, kan bidra til at interessen for kulturvern når lenger enn individuelle ildsjeler, - at vernearbeid som sådant kan bidra til tilhørighet også der demografi, lokal tilknytning eller ansatte-relasjoner ikke legger grunnlaget for dette.

Det betyr at vern av historisk betydning kan ses i sammenheng med vern av fellesskap av framtidig betydning.

Trond: Nå underviser jeg arkitektstudenter som har begynt å interessere seg for gamle hus igjen. Det snakkes om bærekraft, varighet, håndverk, kortreiste råvarer og lag av historier.

TROND EIDE OG AKSEL TJORA

Men bygningsarven er like truet som på 60-tallet. Denne gang av klimaendringene.

En allianse mellom myndigheter, naturvernere og næringsliv jobber for å fortette byene våre enda hardere enn teknokratene gjorde på 1960-tallet. Samtidig avfolkes landsbygda i rekordfart. Det er visst ikke bærekraftig å bo i lave hus - eller på landet.

I høyhus i byen skal vi bo – og denne gang av miljøhensyn.

Men er det sant? Skal vi avfolke landet, og slutte å utnytte lokale ressurser av miljøhensyn?

Trond og Aksel: Kanskje står vi foran en ny runde med aksjoner og protester fra unge folk med andre oppfatninger i årene som kommer – fra folk som er villig til å senke komforten, strupe forbruket, og bruke hele landet? Tanken er ikke mer fremmed i dag enn den var i 1975. Og på veien mot et bedre samfunn ligger skjellsettende fellesskapsopplevelser og venter på dem som er modige nok til å gå den andre veien.

Framvoksende bevegelser i samfunnet antyder stor interesse for ulike former for kulturell og historisk identifikasjon, ikke minst konkretisert ved veksten i bygdedager og historiske spel, samt interesse

for tradisjonell mat med lokale råvarer og gamle håndverkstradisjoner.

En ideell fordring for arbeidet med kulturvern kan derfor være å utnytte og forsterke slike sosiale bevegelser for å skape grobunn for et mer bærekraftig samfunn med større respekt for materialer, tradisjoner og kraften i gode fellesskap.

Trond Eide (f. 1961) er sivilarkitekt uteksaminert fra AHO i 1992. Han har arbeidet som antikvar i forvaltningen, har drevet småskala eiendomsutvikling med fredet og verneverdig bebyggelse, drevet eget firma i til sammen 14 år og har flere år som håndverker, hovedsakelig i tømrerfaget. Arbeider nå som førsteamanuensis i transformasjon og bygningsvern ved NTNU. Aksel Tjora (f. 1967) er professor i sosiologi ved NTNU (utdannet siv.ing NTH 1991, dr.polit sosiologi NTNU 1998), med forskningsinteresser knyttet til ulike former for fellesskap. Han har i mer enn 25 år undersøkt rammer for sosial interaksjon og inkludering i forbindelse med helse og sykdom, sosiale medier og andre teknologier, arbeid og kollegialitet, kultur, nærmiljø og offentlige rom.

KILDER BERGER, P. L. OG LUCKMANN, T. (1966) The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge Garden City, New York: Anchor Books.

GOFFMAN, E. (1963) Behaviour in Public Places. New York: The Free Press.

GOFFMAN, E. (1967) Interaction Ritual: Essays on Face-to-Face Behavior. New York: Anchor Books.

HENRIKSEN, I. M. OG TJORA, A. (2014) ‘Interaction Pretext: Experiences of Community in the Urban Neighbourhood’, Urban Studies, 51 (10): 2111-2124.

HETHERINGTON, K. (1998) Expressions of Identity. London: Sage.

LORENTZEN, H. (2004) Felles­skapets fundament: Sivilsamfunnet og individualismen. Oslo: Pax Forlag.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

109

INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG LORENTZEN, H. OG DUGSTAD, L. (2011) Den norske dugnaden: Historie, kultur og fellesskap.

Kristiansand: Høyskoleforlaget.

MAFFESOLI, M. (1996) The Time of the Tribes: The Decline of Individualism in Mass Society.

London: Sage.

SCHELER, M. (1954) The Nature of Sympathy. London: Routledge and Kegan Paul.

SCHMALENBACH, H. (1977) ‘Communion - A Sociological Category’. I Schmalenbach, H. (red.) On Society and Experience (s. 64-125). Chicago: University of Chicago Press.

110

SØRHAUG, H. C. (1989) ‘Kake eller konfekt? Utkast til en teori om frivillige organisasjoners politiske økonomi ‘. I Brox, O. og Gullestad, M. (red.) På norsk grunn: Sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske (s. 113-121). Oslo: Ad Notam.

TJORA, A. (2013a) ‘Communal Awareness in the Urban Café’.

I Tjora, A. og Scambler, G. (red.) Café Society (s. 103-126).

New York: Palgrave.

TJORA, A. (2013b) ‘Festival­ fellesskapsfornemmelser’.

I Tjora, A. (red.) Festival!

Mellom rølp, ­kultur og næring (s. 265-287). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

TJORA, A. (2016a) ‘Passiare fellesskap’, Plan (1): 46-51.

TJORA, A. (2016b) ‘The social rhythm of the rock music festival’, Popular Music, 35 (1): 64–83.

TJORA, A. (2018) Hva er fellesskap. Oslo: Universitetsforlaget.

TÖNNIES, F. (1887) ‘Gemein­ schaft und Gesellschaft’.

I Clausen, L., Deichsel, A., Bickel, C., Fechner, R., SchlüterKnauer, C. og Carstens, U. (red.) Ferdinand Tönnies Gesamtausgabe (s. Berlin: Walter de Gruyter.

Hovedbygningen fra 1790 på Nordli i Sørum kommune, ble revet 8. oktober 2009. «Den mest meningsløse rivingen jeg har sett gjennom 50 år som antikvar», sa Jan Anderssen, antikvar og tidligere ansatt hos Riksantikvaren.

Foto: Jørgen Kirsebom

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP Ola H. Fjeldheim og Ingeborg Magerøy

I boka «Norske bygder – Romerike II» som kom ut i 1934 er det et eget kapittel om byggeskikker.1 Her vises og gjennomgås eksempler på bygninger som særpreger byggeskikken på Romerike. En av de som trekkes frem er hovedhuset på Nordli i Sørum. 75 år senere, torsdag 8. oktober 2009, ble bygningen revet, som et slags punktum for en av de mest omskrevne vernediskusjonene på mange tiår. På den ene siden sto Sørum kommune, med ordfører Hans Marius Johnsen i spissen. På den andre siden sto Fortidsminneforeningen og en løst sammensatt gruppe lokale som ønsket bygget bevart. Ti år etter er dette fortsatt en sak det snakkes om, både på Meierikroa i Sørum og i møterom hvor kulturminnevernere samles.

Hva gjorde at den ble så spesiell?

1 Midttun, 1934

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

111

Gårdsmiljø og beboere på Nordli fotografert rundt 1905.

il tross for anbefalinger om å bruke T de muligheter som ligger i Plan- og bygnings­loven, valgte Sørum kommune å rive bygningen fra 1790. Det er beklagelig at verneverdige kulturminner på denne måten går tapt.2 Sitatet er fra daværende miljøvernminister Erik Solheims skriftlige svar 1. oktober 2 Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim 21.10.2009, som del av skriftlig svar på spørsmål fra Abid Raja om Nordli-saken. Spørsmålet ble sendt inn 9.10. 2009 og lød: Hvordan kan statsråden bidra til at den svært verneverdige storgården Nordli i Sørum kommune ikke går tapt, og vil statsråden ta initiativ til midlertidig fredning for å verne eiendommen etter kulturminneloven eller alternativt nedlegge statlig dele- og byggeforbud etter plan- og bygningsloven for å fremme en statlig reguleringsplan til bevaring? https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/ Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=44317

112

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto gjengitt i Sørum bygdebok.

2009 på spørsmål fra Venstres representant Abid Raja om Nordli-saken. Det dokumenterer at saken nådde landets øverste politiske nivå, og samtidig statsrådens plassering av ansvar – hos kommunen. I denne artikkelen vil vi gjennomgå sakens hendelsesforløp og se nærmere på alle instansene som hadde en rolle. Vi vil så forsøke å se på hvorfor utfallet i saken ble som det ble, og hva som kunne gitt et annet resultat.

Hvem hadde hvilket ansvar? Hvor sviktet det? Viser Nordli-saken tydelige mangler i kulturminne­vernets oppbygning i Norge?

Eller var saken bare en kjede av uheldige omstendigheter og utilstrekkelig ansvars­ utøvelse? Vi skal også se på om aktivismen for bevaring førte noe med seg, selv om Nordli ble revet. Er det noe å lære av en ti år gammel vernekonflikt?

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

Forfatterne av denne artikkelen var selv aktører i Nordli-saken, som aktive i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus.

Vi er begge fortsatt engasjert i kulturminne­ vern både gjennom arbeid og fritid. Man kan da spørre seg om det er mulig for oss å skrive en noenlunde nøytral fagartikkel om saken. Når det nå er ti år siden det skjedde, og årboka har aktivisme som tema, fant vi at denne saken måtte ha en artikkel og at vi var de nærmeste til å skrive den. Vi våger oss derfor på oppgaven.

Teksten støtter seg på et variert kildemateriale bestående av offentlige dokumenter, medieoppslag, korrespondanse i Riksantikvarens arkiv, en artikkel som Magerøy publiserte om saken i Fremtid for fortiden i 2009 og i noen grad forfatternes egen erindring og etterpåklokskap. Det har vært til stor hjelp for våre kildesøk at Jørgen Kirsebom – en annen av Nordli-sakens aktører – har samlet svært mye relevante dokumenter og medieoppslag på sin nettside opplevsorum.no.

HOVEDBYGNINGEN PÅ NORDLI Hovedbygningen på Nordli gård var i 1790 i laftet og panelkledd tømmer. Den var en åtte-laftet midtgangsbygning i to etasjer, med helvalmet tak og laftet takkonstruksjon.

Grunnflaten var på ca. 300 kvm, oppmurt på en tørrmurt gråsteinsmur som senere var spekket. Under deler av bygningen var det flere sammenhengende hvelvkjellere, murt opp med tegl som var vanlig rundt 1800.

Huset var langt på vei intakt, men med et par mindre tilbygg, noen reparasjoner i veggene, nyere ytterkledning og med noen utskiftede vinduer. Gården lå på en høyde i landskapet over tettstedet Lørenfallet. Byggeåret oppgis i en branntakst fra 1807. Nordli ble brukt

som lasarett under trefningene i 1814. Sørum kommune tok i bruk hovedbygningen på Nordli som kommunehus i 1922, en funksjon det hadde til 1974. I årene fram mot 2006 hadde den vært i bruk som barnehage, med lekerom i de fire stuene nede og kontorer oppe. Behovet for å øke kapasiteten, kombinert med ønsket om mer moderne lokaler, førte til en diskusjon om hvorvidt kommunen skulle satse på Nordli videre.

NY BARNEHAGE I SØRUM Tidlig var det klart at kommunen ønsket å utvikle Nordli til en barnehage i fem avdelinger, med både gjenbruk og nybygg.

Sørum trengte flere barnehageplasser, og Nordli ble oppfattet som lite «tidsmessig».3 Etter en vurdering av fire tomtealternativer landet kommunestyret 26. april 2006 på en ved Sørum skole. Sørumsletta har god dyrkingsjord og er full av arkeologiske kulturminner. Fylkesrådmannen og Fylkesmannens landbruksavdeling ba om at det skulle letes etter bedre alternativer. I Sørums befolkning var det også engasjement. FAU ved Nordli barnehage samlet 1155 underskrifter for at barnehagen fortsatt skulle være på Nordli, og Sørums tre bondelag mobiliserte mot bygging på matjorda ved Sørum skole. Dette førte til at Senterpartiet brøt ut av samarbeidet med de andre posisjonspartiene, og gikk imot bygging på Sørumsletta. Varaordfører Ivar Egeberg uttalte følgende til lokalavisa: å som det er en omkamp i saken, vil N vi gjøre alt for å forsøke å få den nye barnehagen et annet sted.4 3 Saksopplysningene i dette avsnittet er i hovedsak hentet fra «Saksprotokoll for kommunestyret, 26.11.2008, Sørum kommune.

4 Indre Akershus blad, 29.11.06

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

113

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

I august 2007, like før valget, var likevel alt i prinsippet klart – fylkeskommune og fylkesmann godtok løsningen på Sørumsletta, og Riksantikvaren hadde gjort klart at de ville frigi området etter arkeologisk utgraving.

Under tre måneder etter valget – som førte til et samarbeid bl.a. mellom Ap og SP - var alternativet ved Sørum skole dødt. 28. november 2007 vedtok Sørum kommune­ styre at barnehagen fortsatt skulle ligge på Nordli, og det ble igangsatt et planarbeid «…med fokus på å ivareta bevaring av bygningen, samt å bygge en tidsmessig barnehage».5 I reguleringsplanforslaget, som ble lagt ut på høring våren 2008, inngikk hovedhuset i «spesialområde bevaring».

En tilstandsrapport datert 25. august 2008 og et kostnadsoverslag for istandsetting datert 22. september samme år, begge utarbeidet av selskapet Stormorken og Hamre, skulle vise seg avgjørende i prosessen.6 Dokumentene konkluderte med at bygningen var i dårlig teknisk stand, og at en istandsetting av den 300 kvm store bygningen ville koste kr 49.280.000.7 Riving og nybygg ville komme rimeligere ut. Samme høst var Akershus fylkeskommune engasjert i saken, med møter og befaring. Dette munnet ut i brev til kommunen 19. november 2008. De stiller ikke spørsmålstegn ved tilstandsrapporten fra Stormorken og Hamre, men betegner bygget som i god stand og fraråder riving.8 5 Fra: «Uttalelse fra arbeidsgruppen for gjennomgang av Nordli-saken i Kontrollutvalget i Sørum», 19.4.2010 6 Stormorken og Hamre: «Tilstandsregistrering Nordli Barnehage, Eksisterende Hovedbygning A», 25.8.2008.

Stormorken og Hamre: «Kostnadskalkyle Nordli Barnehage», 22.9.2008 7 Det gir en kvadratmeterpris på kr 81.589.

8 Akershus fylkeskommune, Avdeling for regional utvikling: «Sørum kommune, Gbnr. 53/1, Nordli barnehage, Uttalelse til riving hovedbygning», brev datert 19.11.2008 (RAs arkiv)

114

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Etter avisoppslag om kostandssprekk9 og påfølgende diskusjon i det politiske miljøet gjorde så kommunestyret i Sørum 26.11.08 følgende vedtak: 1. Hovedbygningen på Nordli rives for å bygge en ny barnehage med plass for inntil 120 barn.

2. Det bygges en ny bygning med en utvendig fasade som er lik dagens bygning. (…)10 Etter dette ble en revidert reguleringsplan sendt på høring. I Fylkeskommunen ble planen behandlet politisk i fylkesutvalget 5. februar 2009, og det ble besluttet å ikke motsette seg riving. I tråd med samarbeidsplikten i kulturminneforvaltningen11 ble saken derfor oversendt fra fylkets fag­avdeling til Riksantikvaren.12 Riksantikvaren valgte å ikke gå inn i saken, da bygningen ikke ble ansett å ha nasjonal

9 «Nordli blir 40 millioner dyrere». Indre Akershus blad, 01.10.08.

10 Sørum kommune: Saksprotokoll forprosjekt Nordli barnehage, kommunestyremøte 26.11.2008 11 Samarbeidsplikten i kulturminneforvaltningen var forankret i både «rundskriv nr. T-4/92, Kulturminnevern og planlegging etter plan og bygningsloven», avsnitt 3.4: «Det er Riksantikvaren som direktorat og derved øverste fagmyndighet for kulturminnevernet, som til enhver tid avgjør hva som er av nasjonal interesse.» og «Forskrift om faglig ansvarsfordeling m.v etter kulturminneloven» (FOR 1979-02-09 m/senere endringer) § 3: «I saker som fylkeskommunen eller Sametinget behandler som rette myndighet etter denne forskrift skal Riksantikvaren ha underretning dersom disse fatter vedtak i strid med de faglige tilrådinger i saken og vedtaket innebærer at nasjonale verneverdier berøres. Departementet avgjør i tvilstilfelle hvilke saker som kommer inn under regelen om varslingsplikt».

12 Akershus fylkeskommune, Avdeling for regional utvikling: «Sørum kommune, oversendelse av reguleringsplan for Nordli barnehage i henhold til rundskriv T-4/92», brev datert 9.2.2009 (RAs arkiv)

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

kulturminneverdi.13 Reguleringsplanen som forutsatte riving ble så vedtatt av Sørum kommunestyre 29. april 2009.14 Sørum kommune hadde i 1997 gitt Akershus Fylkesmuseum i oppdrag å lage en kulturminneplan for kommunen.15 Kulturminneplanen ble vedtatt av kommunestyret i Sørum 18. mars 2009, altså mens reguleringen av Nordli til barnehage fortsatt var under behandling.16 I kulturminneplanen ble hovedhuset på Nordli gitt kategorien K2 - Kulturminne/ -miljø med stor lokal/ V regional betydning. Bevaringsverdig, bør sikres gjennom regulering til spesialområde bevaring.17 Etter vedtaket bygget det seg gradvis opp motstand mot rivingen. Dette var i starten spredte initiativ fra enkeltpersoner, og etter hvert en mer markert motstand fra Blaker og Sørum historielag. I juli 2009 foreslo historielaget at hovedhuset på Nordli kunne bevares gjennom flytting til Vølneberg noen kilometer unna, og der brukes som et kulturelt møtested.18 NORDLI-AKSJONEN SETTES I GANG Fortidsminneforeningen kom inn i saken ved at daværende styreleder i Oslo og Akershus avdeling (heretter FmfOA) Sten 13 Riksantikvaren: «Forslag til reguleringsplan for Nordli barnehage 53/1, Sørum kommune», svarbrev til Akershus fylkeskommune datert 4.6.2009 14 Sørum kommunes nettsider oppgir vedtaksdato 29.04.09, men skriver «politisk behandling» 08.06.09 15 Sørum kommune: «Kommunedelplan – Kulturminnevernplanen for Sørum kommune 2009-2012» 16 Fakta i dette og avsnittet under hentet fra «Uttalelse fra arbeidsgruppen for gjennomgang av Nordli-saken i Kontrollutvalget i Sørum» 19.4.2010.

17 Sørum kommune: «Kulturminnevernplanen for Sørum kommune 2009-2012» 18 Romerikes blad 26.09.2009

ROMERIKES BLAD TIRSDAG 29. SEPTEMBER 2009

ROMERIKE RUNDT

Trond Henriksen trhe@rb.no 63 80 48 77

Thor Fremmerlid thfr@rb.no 63 80 48 75

Lover bredbånd til alle BJØRKELANGEN: Ved utgangen av 2. kvartal 2010 skal så å si alle som ønsker det ha fått bredbånd i Aurskog-Høland kommune, skriver indre.no. Det er bredbåndsleverandøren NextNet som lover dette. Selskapet vant anbudet om å tilby bredbånd til de i Aurskog-Høland og andre Akershus-kommuner som per i dag ikke har dette tilbudet.

27

Fet Sørum Aurskog-Høland

HØYRE OG VENSTRE BER OM RIVNINGSSTOPP AV NORDLI BARNEHAGE

– Alle vedtak og regler fulgt SØRUM: Varaordfører Ivar Ekeberg sier at han ikke har satt seg godt inn i saken, men at han kjenner til at det i helga var sendt en klage til ordfører Hans Marius Johnsen. – Denne klagen vil bli fulgt opp som alle andre, og ordføreren har helt sikkert gjort dette, dersom klagen er sendt inn på forskriftsmessig vis, sier Ekeberg. Han nevner at klagen ble sendt inn på et ukurant tidspunkt, og undrer seg over at den ble sendt rett til ordføreren, og ikke til rådmannen.

Varaordføreren mener at selv om klagen ikke ble besvart før rivingen ble satt i gang, skal uansett alt være i orden med saksbehandlingen, siden rivingen først var igangsatt. – Vedtaket til Kulturutvalget ga historielaget en mulighet til å ta over bygget, men det var på gitte premisser. Det tilbudet har historielaget avvist, sier Ekeberg. – Jeg har full tillit til at alle regler og vedtak er fulgt i denne saken, sier han.

– HELT FEIL: Rivingen av Nordli barnehage i Sørum skaper harme blant befolkningen. Sten Sture Larre fra Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus støtter Olaug Hexeberg og Øyvind Kirsebom fullt ut i at det absolutt ikke er på sin plass med riving.

FOTO: KAY STENSHJEMMET

– Kulturvandalisme Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus mener rivingen er kulturminnevandalisme og fullstendig unødvendig.

Av Julie Arnestad julie.arnestad@rb.no 63 80 48 41

LØRENFALLET Gårsdagen var oppstartsdagen for rivingen av Nordli barnehage. Rivingen av det flere hundre år gamle bygget skaper sterke reaksjoner.

Kulturutvalget gjorde et vedtak for 14 dager siden hvor de uttalte at ordføreren skulle kontakte Sørum- og Blaker historie-

lag, for å forsøke å forhandle fram en avtale hvor bygget kunne bevares, framfor å rive for å bygge ny barnehage. Lørdag sendte Jan Erland Tønnesen (V) og Ivar Øygarden (H) en klage til ordføreren på at vedtaket ikke var godt nok fulgt opp i saksbehandlingen.

Venter på svar - rivingen fortsetter På vegne av Høyre og Venstre ber de i klagen om at rivingen

stanses inntil Kulturutvalgets vedtak om er fulgt opp. De fikk søndag bekreftet at ordføreren har lest klagen, men det har foreløpig ikke kommet noe svar.

I går ble det satt i gang innvendig miljøsanering med fjerning av plast. Deretter skal rivningsarbeidet fortsette.

– Vi mener det har skjedd en saksbehandlingsfeil, og at Kulturutvalgets vedtak skal følges opp. Det mener vi det er tid til, ettersom byggingen ifølge prosjektleder uansett ikke vil bli satt i gang før i desember, sier Ivar Øygarden.

– Vi må bare avvente svaret, og håpe at det ikke blir i seneste laget. Annet kan vi ikke gjøre, si-

er Jan Erland Tønnesen.

– Galt å rive Lokale ildsjeler og Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus engasjerer seg nå for å få stoppet rivingen før det er for sent.

– Jeg synes dette er forferdelig. Det viser også at Sørum kommune ikke er interessert i å ta vare på sine kulturverdier. Vi trenger da historie vi også, sier frognersokning Olaug Hexeberg, som får støtte fra en representant fra Fortidsminneforeningen.

– Vi vil markere vår motstand mot noe vi mener er kulturminnevandalisme. Vi skjønner ikke

hva kommunen driver med i kulturminneåret. Det er galt å rive dette bygget, som også er i god stand og har en plass i nasjonalhistorien med å være lasarett i 1814, sier Sten Sture Larre, som i går møtte opp på Nordli.

Støtter alternativer Historielaget har foreslått å overta bygningsdelene, for å bevare bygningen på et område hvor de vil bygge et bygdetun.

Det er også en alternativ tomt i Lørenfallet som trekkes fram av motstanderne av rivingen.

– Man bør ta seg tid til å følge opp alternativene ordentlig, for på Nordli er det så mye historie i veggene, sier Ivar Øygarden.

25 % RABATT FOR ALLTID!

Avisoppslag fra Sten Larres første besøk på 4. januar 2010 åpner SATS et Sture helt nytt og moderne treningssenter på Metro kjøpesenter. Melder du deg inn førRomerikes blad 29.9.2009.

Nordli.

30. september får du 25% rabatt så lenge du er medlem!

Fram til vi åpner kan du trene på SATS Skårer uten å betale. For å melde deg inn, send en e-post til presale@sats.no eller besøk vår stand på Metro-senteret.

Sture Larre ble kontaktet av en engasjert kar fra lokalmiljøet. Han hadde startet underskriftskampanje mot rivingen, men innså at vernekampen trengte forsterkning. Mannen var Jørgen Kirsebom, som viste seg å bli en viktig medspiller for foreningen både under og etter kampen om Nordli. Det var i tolvte time. Larre fikk telefonen fredag 25. september, rivingen skulle starte kommende mandag. Ut fra de opplysningene han fikk og de han skaffet de nærmeste dagene, oppfattet han at dette var en kamp det var verdt å ta.

En gedigen tømmerbygning fra 1790, høyt rangert i kommunens egen kulturminne­ plan, vurdert av fagavdelingen i Akershus fylkeskommune til å ha vesentlig regional verdi, et kostnadsestimat for istandsetting som virket absurd, riving for å gi plass til en kopi, fagavdelingens råd ikke fulgt av fylkespolitikerne. En klar og tydelig sak som det kunne være mulig å vinne, og uansett verdt å gå inn i. Det første avisoppslaget Tilbudet gjelder bronsemedlemskap, som gir deg tilgang til å trene på ditt lokale treningsenter. Det tilkommer kr 200,- i administrasjonsgebyr ved innmelding. SATS Metro erstatter SATS Skårer. Er du medlem på SATS Skårer vil medlemskapet ditt bli flyttet kostnadsfritt til SATS Metro.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

115

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

Nordli slik anlegget så ut med hovedbygning og sidebygning i årene med barnehagedrift.

der Fortidsminneforeningen figurerer, er fra Larres besøk på Nordli mandagen rivingen skulle starte. Overskriften i Romerikes Blad er Kulturvandalisme – sitert Larre.19 Riveoppstarten den dagen viste seg å være en første miljøsanering. Plastmaterialer innvendig og takstein skulle fjernes først, og selve rivingen skulle skje mandagen etter – 5. oktober. Det ga en ukes handlingsrom.

Larre involverte alle tilgjengelige krefter – både frivillige og ansatte i avdelingen. En ny opplysning som var kommet fra lokalhistorikeren Jan Erik Horgen, var at Nordli hadde vært lasarett under den korte krigen mot svenskene i 1814.20 I tillegg ble det hevdet at en av fortellingene til Asbjørnsen 19 Romerikes Blad 29.9.2009 20 Horgen 2005, side 673

116

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto: Anders Henriksen.

og Moe kunne knyttes til Nordli.21 Dette var ikke med i fylkeskommunens oversendelse til Riksantikvaren. Fortidsminneforeningen så dette som så vesentlige nye opplysninger at Riksantikvaren burde kunne vurdere saken på nytt.

Henvendelsene til Riksantikvaren førte ikke frem.22 De anså ikke at de nye opplysningene ga grunn til å se på saken på nytt.

Nordli var ikke et kulturminne av nasjonal verdi og ikke aktuelt for fredning. Store våningshus på Østlandet hadde man mange – og bedre – eksemplarer av på fredningslisten allerede. Bare kommunen selv kunne snu denne saken.23 21 Dette har ikke forfatterne fått verifisert.

22 E-poster fra Sten Sture Larre 29.9.09 (RAs arkiv) 23 Muntlige svar fra RA ved telefonhenvendelser fra Sten Sture Larre og Ingeborg Magerøy.

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

Å få mange nok kommunepolitikere til å skifte mening ble dermed hovedstrategien. Foreningen og de lokale brukte alle tilgjengelige virkemidler – kontaktet kommune­politikere direkte, kontaktet stortingspolitikere og andre innflytelsesrike folk i de aktuelle partiene, lokale og nasjonale aviser og NRK. P2s Kultur­nytt fattet interesse, og foreningens daværende generalsekretær Elisabeth Seip stilte i radiodebatt med varaordfører Ivar Egeberg. Samtidig var også lokale krefter, ikke minst Sørum og Blaker historielag, aktivt på banen, og enkelte lokalpolitikere som ytret seg mot riving.

TILSTANDSVURDERING Radiodebatten fant sted torsdag 1. oktober.

Den samme dagen dro daværende avdelingsstyremedlem Ola H. Fjeldheim på besøk til Nordli for selv å se på bygningens tilstand. Han slapp inn i bygningen og var gjennom alle rom samt kjeller og loft, fotograferte og observerte.24 Hans konklusjon til avdelingskontoret i Oslo var at dette var en bygning i usedvanlig god stand.

Dette var av stor verdi for aktivistene.

Nå kunne man i tillegg til argumenter om kulturminneverdiene stikke hull i hovedbegrunnelsen for å rive – kostnadsestimatet fra ingeniørfirmaet. Fjeldheim satte nå i gang med en grundig gjennomgang av den foreliggende tilstandsrapporten og med å lage sin egen tilstandsrapport med kostnadsestimat, mens nye runder med telefoner ble tatt av de øvrige engasjerte.

Arkitekt Jan Anderssen i Asker, mangeårig antikvar hos Riksantikvaren men da pensjonist, hørte debatten i NRK Kulturnytt. Han 24 Dette ble bestridt av kommunen, og var en del av grunnlaget for den senere anmeldelsen.

fikk tak i den tekniske rapporten og dro selv til Nordli dagen etter for å gjøre seg opp sin egen mening, uten å være klar over hva Fjeldheim var i gang med. Anderssen sendte sine vurderinger til en av politikerne i Sørum, som kontaktet Fortidsminneforeningen.

Anderssens tilstandsvurderinger var i stor overensstemmelse med Fjeldheim sine.

Det var nå fredag 2. oktober. Elisabeth Seip ringte ordfører Johnsen og orienterte om de nye tilstandsvurderingene og om at Sten Sture Larre var på vei til Nordli sammen med Aftenposten. Samtalen endte med at ordføreren lovte å «se hva han kunne gjøre». Dette så rivemotstanderne som en liten åpning. Var det mulig å rikke ordføreren, så var det håp.

I løpet av helga fikk fagkonsulent Magerøy tak i fylkeskommunens saksbehandler og overtalte ham til å ringe prosjektlederen for rivingen og få arbeidene satt på vent for å få gjort nye undersøkelser. Han så gjorde.

Tilbakemeldingen fra prosjektlederen var at man kunne starte arbeidene litt pent og forsiktig ved å demontere taket slik at man kunne dokumentere bygningsdelene etter nedtaking.

Dette var også en kime til håp. Håp om at fylkeskommunen ville benytte muligheten til å se på bygningen på nytt og bruke sin autoritet til å stanse arbeidene for nye undersøkelser.

DRAMA MED GRAVEMASKIN De følgende avsnittene er en skildring av hendelsesforløpet fra 5. til 8. oktober 2009 slik det fortonte seg for aktivistene i Fortidsminneforeningen. Vi har lagt inn enkelte sitater som gir glimt fra de mest dramatiske situasjonene disse dagene, slik de ble gjenfortalt kort tid etterpå i en artikkel i Fremtid for fortiden.25 25 Magerøy, 2009

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

117

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

Spenningen var stor mandag morgen da rivingen skulle starte. Så stor at fagkonsulent Magerøy kjørte grytidlig fra Oslo opp til Nordli for å være der kl. 7. Hun antok at det var da anleggsarbeiderne startet dagen.

Men hadde ordføreren i mellomtiden gjort noe, slik han hadde antydet til Seip? Hadde prosjektlederen gitt beskjed til anleggs­ arbeiderne om å starte pent og forsiktig med taket? Hva om ingen av dem hadde gjort noe, og det var brutale knusearbeider som pågikk?

Magerøy kom frem kl. 7.15, og der var en enslig gravemaskin i full gang med å knuse det lille, nyere tilbygget som var bygningens hovedinngang. Ingen andre var å se. et var bare å presse seg gjennom byggeD plassgjerdet, gå en sving frem foran gravemaskinen og vinke til føreren. Han stoppet, og fikk spørsmål om han ikke hadde fått ny beskjed i helgen. Nei, eneste beskjed han hadde fått var å få dette huset ned så fort som mulig. Men skulle de ikke demontere taket først? Nei, med det utstyret de hadde til rådighet (gravemaskinen) var eneste mulige metode å knuse bygningen nedenfra.

Fagkonsulenten kunne fortelle om telefoner og samtaler som hadde foregått, og gravemaskinføreren begynte å ta noen telefoner.

Fagkonsulenten satte seg da på trappen, for sikkerhets skyld, og begynte selv å ta noen telefoner. Etter hvert fikk føreren beskjed om å stanse arbeidet frem til det skulle komme folk fra kommunen kl. 8.30.26 En av dem Magerøy ringte til fra trappen var Sten Sture Larre. Han var underveis, og da han hørte hva som var situasjonen, skjønte han at dette var mat for journalister.

26 Ibid.

118

Han ringte sin kontakt i NRK Kulturnytt som straks satte seg i bevegelse mot Sørum.

Den som imidlertid kom først, var Jørgen Kirsebom. Han kom innenfor byggegjerdet der Magerøy fortsatt satt på trappen.

Gravemaskinføreren virket nokså avslappet og likegyldig til det hele, men etter en stund med småprat mellom de to på trappen, kom han plutselig bort med en brysk tone og beordret dem utenfor byggegjerdet.

Han hadde åpenbart fått en telefonbeskjed.

Kirsebom og Magerøy anså at det ikke var umiddelbar fare for gjenopptakelse av rivearbeidene, så de gikk lydig utenfor gjerdet.

Larre kom, Jørgen Kirseboms far – lokalpolitiker for Høyre – Øyvind kom, flere interesserte sørumsfolk og lokalpolitikere kom og gikk. eder for rivefirmaet og leder for prosjekteL ringsfirmaet og kanskje et par til med hjelm gikk innenfor og snakket med gravemaskin­ føreren. Ca. 8.45 kom ordføreren. Han kjørte rett forbi forsamlingen utenfor, og gikk sporenstreks innenfor gjerdet til de andre ved gravemaskinen. Så gikk de alle inn i huset. Kommunens prosjektleder kom deretter, og gikk inn til de andre. Etter kanskje ti minutter kom ordføreren ut igjen, gikk bort til de 4-5 som sto på utsiden, og sa at nå ville de vente med mer riving til etter kommunestyremøtet på onsdag.

Han fikk klemmer og håndtrykk og takk.

Lokalavisen Romerikes blad rakk å komme på plass mens ordføreren fortsatt sto der og diskuterte, så det ble bilder og intervjuer.

NRK Kulturnytt sendte opp en reporter – mer intervju, og bilder til nettutgaven.

Gravemaskinstopping er godt stoff.27 27 ibid.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

Avisoppslag fra episoden 5. oktober der gravemaskinen ble stoppet etter at rivingen var startet.

Utsettelsen av videre riving ga aktivistene resten av mandagen, tirsdagen og onsdag formiddag til mer påvirkningsarbeid. Et mål ble å få mange nok kommunestyremedlemmer til å skifte side i saken. Elisabeth Seip, Larre, to av styremedlemmene i FmfOA og alle de tre ansatte på avdelingskontoret var i sving ved telefonene. Landskjente politikere ble kontaktet for at disse skulle påvirke sine partifeller i Sørum. Samtidig arbeidet Fjeldheim videre med sin alternative rapport med kalkyler. Jan Anderssen og arkitekt og antikvar David Brand som da var leder i Antikvarisk utvalg i FmfOA, tilbød seg å gjøre grundigere tekniske undersøkelser gratis for kommunen. Henvendelsen ble blankt avvist av både prosjektleder og rådmann.

Jørgen Kirsebom var aktiv i digitale medier, blant annet med underskriftskampanje.

Romerikes blad

irsdag ettermiddag kom det beskjed T om at Riksantikvaren hadde sendt ut en pressemelding der Sørum kommune ble oppfordret til å bevare kulturminnet Nordli. Et brev direkte til kommunen hadde de også sendt, og fungerende riksantikvar Sjur Helseth var i Kulturnytt og gjentok oppfordringen. Endelig! RA på banen! Riktignok bare med en oppford­ ring, men likevel. Dette måtte vel gjøre inntrykk på Sørums politikere. Enda en god nyhet – Venstres stortingsrepresentant Abid Raja sendte spørsmål til miljøvernminister Solheim om saken, til spørre­ timen. Ministeren har da etter regelen seks dager på seg til å svare. Dette måtte vel kunne gi seks dagers utsettelse!28 28 ibid.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

119

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

Onsdag 7. oktober opprant med flere sider i Romerikes blad om Nordli. Både Riksantikvarens oppfordring og Rajas spørsmål til ministeren ble omtalt. Mest plass fikk likevel et forslag fra eier av Børter gård i Enebakk, Christian Oppegaard, som tilbød seg å ta ned bygningen for å sette den opp og bevare den på Børter. Til avisen sa ordføreren: Men dette er ikke interessant for oss. Vi ser på andre muligheter som jeg vil komme tilbake til senere.

Til tross for tirsdagens lyspunkter kom det dystre meldinger til avdelingskontoret fra Sørum. Partienes posisjoner var helt låst.

Politikere var provosert og frustrert, og det var gått prestisje i saken. Om dette var forårsaket eller forsterket av mediedekningen og påtrykket fra eksternt hold eller om det egentlig hadde vært situasjonen hele tiden er uvisst, men aktivistene oppfattet at de selv kunne ha bidratt til dette. rontene var blitt steinharde, partipisken F var i full sving og det var kommunestyre­ politikere som hadde gitt uttrykk for at dette var blitt deres verste sak.29 Rivemotstanderne tok konsekvensen av dette ved å legge opp til at kveldens kommunestyremøte ikke skulle behandle et valg mellom riving eller bevaring, men om riving eller utsettelse for innhenting av mer kunnskap. Dette ble ansett som et realistisk kompromissforslag som burde kunne vinne frem. Fjeldheims rapport var ferdig. Den ble sendt til alle kommunestyrepolitikerne kl.

15. Kommunestyremøtet skulle starte kl. 19.

rdføreren innledet behandlingen av O Nordli-saken med å avgjøre at alle innspill innkommet etter kl. 14, skulle man se bort fra. Så holdt han en 50 minutters redegjørelse med sakens historikk og med imøtegåelse av argument etter argument som var kommet fra politiske motstandere eller fremsatt av andre. (…) Det han ikke gikk inn på, var bygningens tilstand. Han sto bare fast på at man må stole på det firmaet som hadde levert den tekniske rapporten. Det siste ble gjentatt i flere av de andre partienes innlegg også.

Ingeniørfirmaet hadde gjort en skikkelig og grundig jobb, mens de nye innspillene var hastverksarbeid.30 Venstres forslag om utsettelse fikk bare tilslutning fra Høyre og falt med 9 mot 22 stemmer. Det tidligere rivevedtaket ble stadfestet med 22 mot 9 stemmer.31 NORDLI RIVES, MEDIESAKEN VOKSER Grytidlig neste morgen, torsdag 8. oktober, gikk gravemaskinen i gang med å rive. Både Jan Anderssen og Jørgen Kirsebom dro dit og så på. Kirsebom fotograferte og filmet.

30 Ibid.

31 Sørum kommune, Møteprotokoll kommunestyremøte 7.10.2009

29 Ibid.

120

KOMMUNESTYREMØTET Et knippe aktivister dro fra Oslo til Sørum og var publikum under kommunestyremøtet.

Abid Raja var også der. Det samme var en gruppe ansatte fra Nordli barnehage. Jørgen Kirsebom la frem tusen underskrifter mot riving. Abid Raja stilte spørsmål i «spørre­ kvarten» om riving kunne utsettes i seks dager til miljøvernministeren hadde svart på spørsmålet i Stortinget.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

Anderssen kunne fastslå at tømmeret var sunt og friskt og at bygningen var svært solid.

Rivingen satte ikke punktum for oppmerksomheten om saken. Tvert imot. Nå begynte et etterspill i både tradisjonelle og sosiale medier der saken ble kommentert og debattert heftig. Med utgangspunkt i Nordlisaken ble kommunenes, politikernes og nasjonens evne og vilje til å ta vare på egen kulturarv diskutert i avisinnlegg, redaksjonelle oppslag og kommentarer, i både lokale og landsdekkende aviser. Bare i perioden fra rivingen 8. oktober og ut november kan man telle minst 45 små og store avisoppslag der Nordli-saken enten er hovedsak eller inngår som et poeng i en videre sammenheng.

Ekstra næring til medieoppmerksomheten, særlig lokalt, ble det da Ola Fjeldheim elleve dager etter rivingen ble politi­anmeldt av Sørum kommune for å ha tatt seg ulovlig inn i hovedbygningen på Nordli.32 Anmeldelsen gikk ut på at han skulle ha gitt falske opplysninger og på den måten lurt de tilstedeværende til å gi ham tilgang. Saken 32 «Kommunen anmelder bygningsantikvar», RB, 19.09.09

Da rivingen var startet på nytt 8. oktober, ble det tydelig at dette var en solid og frisk bygning.

Foto: Ingeborg Magerøy

8

ROMERIKES BLAD TIRSDAG 20. OKTOBER 2009

lokalt nedre

RIVINGEN AV NORDLI

NEGATIVE: Fra venstre: Pirjo Suomi, Ragnhild Wehus, Liv Ingrid Engelund og Phuong Ngnyen. FOTO: KNUT A. NADHEIM

Mister arbeidsbussen Knut A. Nadheim knna@rb.no 63 80 48 56

■ LØRENSKOG:

Rutebussen mellom Garderåsen i Fet og Radiumhospitalet ble fredag kjørt for siste gang. En rekke sykehus-ansatte må nå bytte buss totre ganger for å komme seg på jobb.

– Dette har vært en ideell arbeidsbuss for oss som jobber på Rikshospitalet eller Radiumhospitalet i Oslo, og som bor på strekningen Fetsund-Lørenskog, sier Ragnhild Wehus, som selv er ansatt på Rikshospitalet.

Bussen gikk direkte fra Garderåsen om morgenen, via Strømmen og Lørenskog og med endestasjon på Radiumhospitalet. Returruta kjørte tilbake til Fetsund om ettermiddagen.

– Det var helt tilfeldig at vi fikk rede på at denne ruta skulle innstilles. Det er forunderlig at ikke Ruter har gitt dagens passasjerer bedre informasjon, ikke engang bussjåføren hadde hørt noe om dette, sier Wehus.

– Hvordan blir pendlerreisene for dere nå?

– Det avhenger litt av hvor man bor, men flere må nå belage seg på å bytte buss både to og tre ganger. Det merkelige er jo at Ruter satte inn splitter nye busser på denne ruta i sommer – og så nedlegger ruta to–tre måneder senere.

– Trafikken på rute 484 fra Garderåsen til Radiumhospitalet var så liten at det ikke var den minste tvil om at den ruta måtte nedlegges. Vi kan ikke opprettholde bussruter på strekninger med minimal trafikk, sier ruteplanlegger Olav Raanaasmoen i Ruter til Romerikes Blad.

FOLKEMØTE: “Nei til økning av eiendomsskatten i Nes” Sted:

NES RÅDHUS,

Tid:

21.10. KL. 19.00

kommunestyresalen

Anmelder antikvar

SAKENS GANG

BEVIS: Romerikes Blad 2. oktober 2009.

Sørum kommune har anmeldt en bygningsantikvar til politiet for å ha tatt seg ulovlig inn i hovedbygningen på Nordli under rivingen.

Elin Svendsen elsv@rb.no 63 80 48 52

■ LØRENFALLET I en anmeldelse sendt Sørum lensmannskontor viser rådmannen til en forenklet anmeldelse gjort av Sørum kommunale eiendomsselskap KF den 8. oktober, vedrørende en person som tok seg ulovlig inn på sperret anleggsområde på Nordli den 1. oktober.

I anmeldelsen skriver rådmann Rannveig E. Eidet: «Forholdet anmeldes med begjæring om tiltale, da vi ser svært alvorlig på et slikt brudd på den sikkerheten vi etablerer rundt et anleggsområde».

Det er lagt ved en avisartikkel fra Romerikes Blad datert den 2. oktober som illustrasjon på forholdet. Førstebetjent ved Sørum lensmannskontor, Hanne Brubak, sier til RB at saken er under etterforskning.

– Fikk lov Anmeldelsen gjelder bygningsantikvar Ola H. Fjeldheim.

– Dette er jeg ikke kjent med, sier Fjeldheim når RB forteller at han er anmeldt til politiet.

Fjeldheim bekrefter at han var på Nordli den 1. oktober for å foreta en befaring av bygningen.

– Det var ingen utenfor da jeg kom dit. Jeg gikk inn i bygningen og oppsøkte to personer som befant seg der. Jeg fortalte at jeg var der som privatperson og at jeg ønsket å se på bygningen.

Dette fikk jeg lov til, forteller Fjeldheim.

Han stiller seg undrende til kommunens anmeldelse.

– Jeg synes det er en noe spesiell oppførsel av kommunen at

ANMELDT: Bygningsantikvar Ola H. Fjeldheim. de vil hindre riktige opplysninger i å komme fram. Hvis det er ulovlig å bidra med korrekte opplysninger som kan spare kommunen for millioner, så får jeg heller ta konsekvensen av det, sier Fjeldheim til RB. Han jobber til daglig med kulturminnevern og bygningsbevaring i Ullensaker kommune, men understreker at han har engasjert seg i Nordli som privatperson.

Rapport Fjeldheim skrev etter befaringen en rapport der han vurderer den tekniske tilstanden til hovedbygningen på Nordli som meget god. Fjeldheim mener også det ville vært mulig å sette i stand Nordli for en forholdsmessig rimelig sum, og uten større

Dagsenter overlever

INGEN ADGANG: Sørum kommune mener bygningsantikvar Ola H. Fjeldheim tok seg ulovlig inn i hovedbygningen på Nordli.

FOTO: KAY STENSHJEMMET

inngrep. Denne rapporten ble forelagt kommunen før rivingen ble satt ordentlig i gang.

Dette er en annen vurdering enn den tilstandsrapporten Sørum kommune har forholdt seg

til og som beslutningen om riving bygger på. Ifølge kommunens tilstandsrapport ville en rehabilitering av Nordli og bygging av et sidebygg kostet kommunen 97 millioner kroner.

SAKENS GANG

Kommunens politianmeldelse av en av aktivistene vakte ny medieoppmerksomhet etter rivingen.

Alle politiske partier er invitert til debatt i regi av “Folkeaksjonen mot økning av eiendomsskatten i Nes” og Huseiernes Landsforbund.

Helle Karterud heka@rb.no 63 89 45 89

■ STRØMMEN: Dagsenteret for

eldre på Stalsberg på Strømmen overlever sannsynligvis budsjettkampen i Skedsmo.

Sverre Holm (89) er lettet og veldig glad.

Trim, prat og kos: For Sverre Holm er dagsenteret på Stalsberg bo- og behandlingssenteret lyspunktet i hverdagen. For få uker siden var det stor risiko for at det ville bli tatt fra ham og 19 andre eldre.

Skedsmo kommune må spare inn vel 70 millioner kro-

ner neste år, og på budsjettet for helse og sosiale tjenester utgjør foreslåtte kutt godt over 15 millioner kroner. Blant kuttforslagene har altså vært å legge ned dagsenteret. Det ville spare kommunen for 2, 25 årsverk og 1,1 millioner kroner i året.

Men nedleggelsen ville rammet blant andre Sverre Holm, som bor i Skjettenbyen.

Han er lykkelig bruker av dagsenteret på Stalsberg, ett av kommunens tre dagsentre med 20 plasser på hver. Holm blir hentet om morgenen fire dager i uka, går til ferdig frokost og senere middag på dagsenteret,

Romerikes blad 20. oktober 2009.

Enkel servering.

VI BER OGSÅ DEG MØTE OPP OG SI DIN MENING!

Annonsen er sponset av:

TRUET: Romerikes Blad 24. september 2009.

før han blir kjørt hjem igjen ved to–tretiden om ettermiddagen.

– Vi spiser, prater og koser oss. Ja, særlig damene prater mye, humret 89-åringen da Ro-

LETTET: Sverre Holm (t.v.) sammen med sønnen Sturla Holm (t.h.). merikes Blad snakket med ham og sønnen, Sturla Holm om faren for nedleggelse i september. Det gjorde begge fortvilet. Tilbudet betyr så mye for 89-åringens livskvalitet.

ble senere henlagt, men ble trukket frem i den videre avisdebatten om kulturminne­ vernets stilling.33 At Jørn Holme startet sitt virke som riksantikvar to uker etter rivingen, 23. oktober 2009, bidro sterkt til sakens levetid i avisene. I intervjuer han gjorde i forbindelse med tiltredelsen ble Nordli-saken løftet frem og kommentert. Holme var tydelig på at han som riksantikvar ville arbeide for at slike hendelser ikke skulle skje igjen.34 Magerøy fikk sønnen Johannes Berggren på 16 år til å sette sammen en liten film av nye og gamle bilder, Kirseboms rivevideo samt tekstplakater. Filmen het «Nordli rives» og ble lagt ut på YouTube. Denne filmen tok den ferske riksantikvar Jørn Holme med seg og viste under foredrag han holdt rundt i hele landet i forbindelse med 33 F.eks. Lotte Sandbergs kommentar i Aftenposten 31.10.09 34 F.eks. Aftenposten 13.11.2009 og Morgenbladet 20.-26.11.09

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

121

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

6

KULTUR

Skuespiller Helge Reiss er død C Skuespilleren Helge Reiss er død, 81 år gammel.

– Han sovnet inn i går, opplyser sønnen Georg Reiss.

Reiss arbeidet som skuespiller fra 1948 og var fast ansatt ved Oslo Nye Teater til han ble pensjonist.

En av de siste rollene til Reiss var i TV 2-serien Hotel Cæsar. Han var også kjent for rollen som Baronen i Olsenbanden for full musikk. I de senere år medvirket han i TVserien Nr. 13 som mannen til Aud Schønemann.

Helge Reiss spilte utallige teaterroller i sitt lange yrkesliv. Mange vil huske ham som professor Higgins i My Fair Lady og Reven i Hakkebakkeskogen.

(NTB)

Fredag 13. november 2009

– Jeg synes våre kommunalpolitikere og arkitekter i for stor grad eier fremtidens Norge, sier riksantikvar Jørn Holme (50).

Helge Reiss spilte mer enn 200 roller gjennom sin lange karrière.

FOTO: LISE ÅSERUD/SCANPIX

Cikida feirer 20 år med samtidsmusikk

Oljeselskap sponser Det Norske Teatret C Det Norske Teatret er stolt over en ny sponsoravtale i en tid med store økonomiske svingninger – også for teatret.

Samarbeidsavtalen med Det Norske Oljeselskap (ASA) (Det norske) som kom i havn denne uken, er på totalt to millioner kroner over tre år, fra 2010 til 2013.

– Vi velger samarbeidspartnere ut fra kvalitet, og vi vil ha

langsiktige avtaler. Det Norske Teatret skal være ett av fundamentene for kulturbygging i selskapet, sier oljeselskapets kommunikasjonssjef Torgeir Anda.

– En dristig og kreativ aktør på sitt felt vil helt klart ha verdi som sparringpartner for oss, sier Det Norske Teatrets direktør, Astrid Driva Rødsand.

Rekordstor oppslutning om Arkivdagen C Til lørdag blir Arkivdagen markert samtidig i hele Norden.

Målet er å gi publikum tilgang til nasjonale og lokale kilder og holde åpent hus. Fra Farsund til Lakselv har 41 arkiver, museer og foreninger gått sammen om å lage 23 arrangementer.

«Kulturminner fra dagliglivet» er temaet for Arkivdagen i år.

(NTB)

Pris til Hofmo og Seip

C NBU-prisen for 2009 er tildelt tidligere redaksjonssjef i Cappelen, Torill Hofmo, og redaktør i Cappelen Damm, Ellen Seip.

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere gir prisen til en person eller institusjon som har utført et prisverdig arbeid for norsk barne- og ungdomslitteratur.

Mer kultur på side 20 og 21

Best når det gjelder

Språket vårt PER EGIL HEGGE septerer folks naturlige talemål». «Innebærer» i stedet for «gjelder» gir en setning som er klar, entydig og ikke spesielt klønete. Slikt kunne være et mål, ikke bare her i spalten, men også i NRK, foran mikrofonen så vel som på konsulentkontoret. Men hvem er vi at vi skulle våge å foreslå noe sånt? Når norskfilologer tyr til tysk for å få formynderkraft bak ordene, er det bare å slå hælene sammen og si «Jawohl». Det duger ikke med «javel». per.egil.hegge@aftenposten.no

Fredag 13. november 2009

Knerten-filmen slår knockout på sine konkurrenter fra Hollywood.

Side 15

KULTUR

7

Tar kampen med lokalpolitikerne C Riksantikvar Jørn Holme vil være tydelig

C Cikida markerer sitt 20 års-jubileum med festkonsert i Kulturkirken Jacob i morgen. Det blir musikk av Eivind Buene, Carola Bauckholt og Richard Barrett. Jubileet markeres også med utstilling og film. Cikida er et av Europas ledende ensembler innen samtidsmusikk.

Spalten har den likhet med den enda viktigere institusjonen NRK at den ikke kan sette sluttstrek under professor Ruth E. Vatvedt Fjelds virke som språkkonsulent. I et innlegg 31. oktober (drøftet her 4. november p.g.a. det tyske ordet besserwisser) har hun en setning som en leser lurer på. Før professoren fastslår hva vi ikke har bruk for, skriver hun: «Mangfold i eteren gjelder også å akseptere folks naturlige talemål.»

Kan man si «mangfold gjelder å akseptere», spør innsenderen. «Mener hun ikke at mangfold i eteren innebærer å akseptere folks naturlige talemål?» Kan man bruke verbet «gjelde» i betydningen «innebære»?

Det er dårlig norsk. Det ville gå bra med «mangfold i eteren forutsetter at man ak-

TIPS OSS:

kultur@aftenposten.no

THORLEIF ANDREASSEN TRYGVE INDRELID (foto) Den tidligere PST-sjefen Jon Holme (49) har vært riksantikvar i tre uker. Holme ønsker å bli en synlig riksantikvar i kulturminefeltet. Hans oppdrag fra miljøvernministeren er å kommunisere bedre hva hans direktorat gjør og hvorfor det gjøres.

– Vi blir mye mer synlige og tydelige i å fortelle om kulturverdiene og hvordan man med enkle grep kan verne ressurser som blir mer og mer verdifulle. Det er ikke så mange tiår siden det var demonstrasjonstog i Bergen – ikke for å bevare Bryggen, men for å rive den, påpeker Jørn Holme i sitt første intervju som riksantikvar.

Bekymret. Holme er svært bekymret for at så mange kulturminner går tapt her i landet.

– Fortsetter fylkespolitikere å la kulturminner tape for utbygging, i strid med faglige råd fra fylkeskonservatoren, må det spørres om fylkeskommunen egner seg til å ha det regionale ansvar for kulturminneverdiene. Skal man ha ansvaret, må man ta det.

Det er lokalt og regionalt at uerstattelige kulturminner blir borte for alltid. Dette skyldes ikke manglende fredning, men de mange eksemplene på at næringspolitikk og utbyggere vinner over kulturminner i fylkestingene, poengterer riksantikvaren.

– Din største utfordring som riksantikvar, Jørn Holme?

– Å få en oppvåkning i norske kommuner for at kulturminner er viktige verdier og ressurser for fremtiden. Vi ser gang på gang at gode fagråd blir overkjørt av politikerne. Situasjonen for kulturminnene er nesten like ille i dag som den var i det forrige kulturvernåret i 1997, konstaterer Holme.

Riksantikvaren har i økende grad relatert fredning til byutvikling; et felt som forsker Ragnhild Skogheim ved Norsk institutt for by- og regionforskning i Oslo betegner som et kulturminefelt av kryssende interesser.

Opplevelse. – Et retorisk poeng. Jeg er veldig opptatt av opplevelsesrommet i våre byer, av at man visuelt kan oppleve de ulike kulturmiljøer fra de ulike epoker

C Refser kommuner som ikke tar ansvar for fortiden

Riksantikvaren Opprettet som embete i 1912. Ble direktorat 1. juli 1988 Miljøverndepartementets rådgivende og utøvende faginstans for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer.

Totalbudsjett 2009: 627 260 000 kroner.

fakta i en by. Når en havneby sperrer utsikten til havnen med bygg finansiert av ressurssterke aktører, skaper man én by for noen og én by for andre. Noen får andel av havnebyen, andre får det ikke.

– Blir du en supermann eller redningsmann for de mange som føler frustrasjon over uvettig rivning og halsløs utbygging?

– Riksantikvaren skal ikke være supermann eller redningsmann, men jeg vil i større grad bidra til debatt om hvordan fremtidens Norge skal se ut. Jeg synes våre kommunepolitikere og arkitekter i for stor grad eier fremtidens Norge. Jeg er mest opptatt av at vi i større grad tar vare på og formidler kunstneriske epoker, visuelle opplevelser og byggetradisjoner i forhold til hvordan fremtidens byer og tettsteder skal se ut.

– Som en overarkitekt?

– Nei, vi ønsker ikke å være en overarkitekt i hva som er vakker og fremtidsrettet byutvikling, men jeg etterspør helhetlige og gode lesbare utviklingstrekk i norske byer. I så måte kommer jeg gjerne tilbake til Oslo.

– Det har opprørt mange at Sørum kommune i Kulturminneåret 2009 rev den staselige 1700-talls bygningen Nordli gård. Hvordan kunne Riksantikvaren la det skje?

Nytt verktøy. – Vi vurderte Nordli gård som et vesentlig kulturminne, men ikke tilstrekkelig grunnlag for fredning, altså ikke et kulturminne av nasjonal verdi. Vi oppfordret kommunen innstendig om ikke å rive. Etter at Riksantikvaren vurderte saken i vår, har det fremkommet at Nordli gård spilte en rolle som feltsykehus i de korte trefningene med svenskene i 1814. I dag har vi ikke en frys-bestemmelse for å vinne tid i slike saker. Jeg ønsker meg et slikt virkemiddel.

Det skal jeg ta opp med miljøvernministeren.

– Hvordan har du opplevd dine snaue tre uker som riksantikvar?

– Det har vært hektiske dager

«Vi ser gang på gang at gode fagråd

med mange inntrykk, mange møter og mange meninger. Jeg har møtt de fleste av mine medarbeidere og mange utenfor huset. Jeg trives.

– Men hvordan trives en utålmodig mann med langsiktige verneprosesser?

Gode prosesser. – Av natur er jeg utålmodig, men jeg er opptatt av å ha gode prosesser med brede høringer og debatter. Av det kommer det stort sett noe ekstra positivt ut av. I Tønsberg ønsket man å bygge nytt rådhus som skulle blitt et nytt Slottsfjell i byen, nærmest som et monument over sittende ordfører. Vi sa nei. Tønsbergs Blad sendte opp en ballong i linje for å vise folk hvor høyt bygget skulle bli.

Da skjønte Tønsbergenserne hva riksantikvaren mente.

– Er du glad for at en eks-

Riksantikvar Jørn Holme vil forsøke å endre holdningene til bevaring av kulturminner.

tern kvalitetssikringsrapport konkluderer med at vikingskipene på Bygdøy ikke må flyttes til Bjørvika?

– Det viktigste er at Arnebergs bygg og vikingskipene hører sammen. Det er fullt mulig og forsvarlig å bygge hele Kulturhistorisk Museum på Bygdøy, sier Holme.

Delt løsning. Riksantikvaren er ikke opptatt av om Kulturhistorisk Museum samles i ett museum eller om det bygges som en delt løsning mellom Bygdøy og Bjørvika nord for Bispeveien.

Men Holme signaliserer at kulturgjenstander fra vikingtid og oldtid kan fortjene mer enn ett museum.

I Kulturminneåret er det blitt fokusert og lekt mye med hva som er et kulturminne, om eks-

empelvis Mosselukta og NRKs hallodamer er verneverdige kulturminner.

– Er det på tide å få en strammere definisjon av hva som er et kulturminne?

– For oss er ikke kulturminnebegrepet utvannet. Ethvert spor etter menneskers aktivitet er prinsipielt sett et kulturminne.

Men det er bare et fåtall som er verneverdige.

– Hvordan vil Riksantikvaren møte krav til ny kompetanse innen vern som går ut over tradisjonell bygningskompetanse?

– Vi har fredet en rekke industrianlegg de senere år, eksempelvis kraftverk. Riksantikvaren er opptatt av å ta vare på industriarven som har gått over i historien. Vi trenger ikke bare tømrere og murere, men også andre

faggrupper til istandsetting av kulturminner. I fjor ble den elegante Skarnsundbrua over til Inderøya fredet. Det er viktig å ta vare på unik moderne arkitektur som opplevelseskilde. La meg også gi ros til Veivesenet, som i løpet av de siste 15 – 20 årene har innsett hvor viktig estetikk er i veianlegg, understreker Jørn Holme.

Grensegangen mellom museene under Kulturdepartementet og kulturminner under Miljøverndepartementet oppleves problematisk av flere berørte.

Mange mener ansvaret for hele

kulturfeltet bør samles under samme tak i Kulturdepartementet.

– Bør Riksantikvaren ha kulturministeren som sjef, Holme?

– Vi er glad for å være under Miljøverndepartementet.

– Hvorfor det?

– Det å ta vare på kulturminner er en del av arbeidet med å ta vare på miljøet. Det gir tilgang til virkemidler som vi ellers ikke hadde hatt.

– Som? – Særlig det å kunne stoppe uheldige reguleringsplaner.

«Riksantikvaren skal ikke være

Men mange av våre allierte er i kultursektoren.

- Bygninger alene, uten historiene om menneskene, blir nakne med begrenset formidlingsverdi.

– Men Miljøverndepartementet har fått usedvanlig krass kritikk av Riksrevisjonen for dårlig utøvelse av sitt nasjonale fredningsansvar?

– Jeg tror på mange måter at det ikke er sterk økning i fredning som er svaret på utfordringene. Det er behov for å bedre det kunnskaps- og holdningsmessige ute i kommunene. Jeg er opptatt av at kulturminner skal brukes og ikke bare være kulisser som av og til er kjekt å ha. thorleif.andreassen@aftenposten.no

blir overkjørt av politikerne» supermann eller redningsmann» Ett av de mange avisintervjuene Jørn Holme gjorde ved sin tiltredelse der det ble referet til Nordli-saken.

Jørn Holme, riksantikvar

Jørn Holme, riksantikvar

Se også kommentar side 3

Aftenposten 13. november 2009.

tiltredelsen. Også i denne sammenhengen var han klar på at denne typen meningsløse rivesaker ikke skulle skje igjen. I et debattinnlegg i Nationen 3. november 2009 kritiserte han kommunen for rivingen, og signaliserte at Riksantikvaren kunne komme til å endre sin praksis: «Det Sørum kommune gjorde, som fylkeskommunen politisk lot de gjøre, kan medføre at Riksantikvaren i framtida må vurdere en mer aktiv bruk av innsigelser til planvedtak eller fredning.»

Medieoppmerksomheten vedvarte ut året og videre i 2010, dog med mindre intensitet. Den fikk en oppblussing da Sørum kommunes kontrollutvalg i april 2010 hadde sluttført sin gjennomgang av saken og konkluderte med skarp kritikk mot

122

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

kommunens saksbehandling.35 I årene etter er Nordli-saken stadig blitt referert til når kulturminnevern har vært diskutert – både nasjonalt og lokalt, også i andre deler av landet.36 Her slutter historien. Etter rivingen var det en periode stillstand i arbeidet på grunn av en uavklart vegrett, deretter ble det bygget et nytt bygg som skulle likne det gamle hovedhuset, pluss et større bygg ved siden av. Det sto klart året etter, og ordfører Hans Marius Johnsen ga det merkelappen 35 F.eks. Romerikes Blad 21.4.2010: «Krass kritikk av Nordli-riving» 36 F.eks. Sandefjords blad 30.4.2011: «Varaordførerens raseri» og Romerikes blad 4.11.2015: «Fra dårligst til best på kulturvern»

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

«Nord-Europas beste barnehage».37 Dette førte til at Riksantikvar Jørn Holme kommenterte saken på nytt til Aftenposten: et kan godt være at vi burde ha gått inn D med midlertidig fredning i denne saken.

Våre oppfordringer til kommunen om ikke å rive for å vinne mer tid, ble dessverre ikke hørt. For oss har Nordli gård blitt et symbol på dilemmaet om grensene mellom lokalt og sentralt ansvar…38 FORSTÅELSE AV ROLLER OG ANSVAR Hvordan kan dette hendelsesforløpet tolkes og forstås i dag? I etterpåklokskapens lys skal vi se på hvordan kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren utøvde sitt forvaltningsansvar.

KOMMUNENS ROLLE I Nordli-saken, som i de fleste andre saker som berører bygde kulturminner, var det plan- og bygningsloven som ga rammene for forvaltningen. Vedtaksmyndigheten lå dermed hos kommunen. Kulturminneloven kom aldri til anvendelse, utover at rivesaken ble oversendt fylkeskommunen for uttalelse.

Som vi har vist utviklet saken seg gjennom flere trinn. Diskusjonen om hvor en barnehage skulle ligge pågikk i over tre år, med omkamper, engasjement og harde diskusjoner. Antakelig førte det til at både politikere og administrasjon følte seg forpliktet til å få saken i havn noenlunde raskt, slik at barnehagen kunne bli bygget og tatt i bruk, for full barnehagedekning var fra 1. januar 2009 et statlig pålegg.

37 I oppslag i A-magasinet, blant annet sitert av Jørgen Kirsebom i innlegg på «Meninger» digitalt i Romerikes blad 09.10.2010 38 Aftenposten 7.10.2010

I tilfeller som dette avgjøres rivespørsmålet i praksis når reguleringsplanen vedtas, og ikke på byggesaksnivå. Vedtaket fra november 2008, som var de folkevalgtes bestilling av reguleringsplan, var tydelig på at intensjonene var riving av gamlebygget og oppføring av en tilnærmet kopi. Fagavdelingen hos Fylkeskommunen kommuniserte tydelig at de mente bygget var av vesentlig regional verdi, og henstilte til kommunen om å bevare. Når så Fylkesutvalget vedtok å ikke fremme innsigelse til planen, var den regionale faginstansen formelt satt ut av spill.

Riksantikvaren ble altså varslet i tråd med samarbeidsplikten i kulturminneforvaltningen, men unnlot å gripe inn, da de vurderte at Nordli ikke hadde nasjonal betydning.

Kommunen hadde dermed det formelle på plass for å kunne vedta riving, i tråd med vedtaket fra november 2008.

Imidlertid viser dokumentene at alle partier på et eller annet tidspunkt ønsket bevaring, slik kommunen også vedtok i 2007.39 Det utslagsgivende for det endelige vedtaket synes å ha vært kostnadsoverslaget knyttet til tilstandsvurderingen fra Stormorken og Hamre. Der vurderes kostnaden for rehabilitering til 49 millioner, mens kostnaden ved å bygge en «replika» vurderes til 33 millioner.40 Kommunens kontrollutvalg gjennomgikk hele rivesaken i ettertid og konkluderte med at det var begått saksbehandlingsfeil

39 Saksprotokoll, Sørum kommunestyre, 28.11.2007.

40 Saksprotokoll, Sørum kommunestyre, 26.11.2008.

Begrepet replika brukes i saksframlegget. Med dette mener de et hus av noenlunde samme utseende som gamlebygget, men med annen rominndeling. I tillegg diskuteres det å bruke loftet til kontorer, noe som fordrer at det nye bygget får flere mindre takoppløft, tilsvarende de som tidligere var på gamlebygget.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

123

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

fra rådmannens side.41 I saksfremlegget til andre gangs behandling av rivesaken i kommunestyret var det ikke lagt inn opplysning om at Nordli var høyt rangert i kommunens egen kulturminneplan. Kontrollutvalget karakteriserte denne mangelen på opplysninger i sakspapirene som en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt avgjørende betydning for rivespørsmålet.

Dersom oppføringen i kulturminneplanen hadde vært problematisert i saksframlegget, ville kommunestyret vært nødt til å ta stilling til om man ønsket å prioritere kulturminneverdiene eller økonomien i prosjektet. Andre vurderinger var neppe aktuelle på dette tidspunktet, all den tid man til da ikke hadde stilt spørsmålstegn ved de økonomiske kalkylene. I tillegg ville man løpt risikoen med at prosjektet skulle trekke lengre ut i tid. På dette tidspunktet var tanken om bevaring forlatt i flere partier.

Høyre, som både tidligere og senere gikk inn for vern, fremmet i reguleringsplan­ behandlingen forslag om å rive bygget for å oppføre et nybygg som ikke skulle være kopi.42 Det er lite som tyder på at Sørum kommune i 2009 følte et sterkt ansvar for kulturminnene i kommunen – selv om man nettopp hadde vedtatt kommunens egen ­kulturminneplan. Uttalelsene som fremkommer i sakspapirer og i media peker i stor grad på Riksantikvaren og på Fylkeskommunen. Dette indikerer tydelig at de følte ansvaret lå på skrivebordene i Oslo.

Det er dermed tydelig at kulturminne­ ansvaret var svakt forankret hos lokalpolitikerne. Når verken fylkeskommunen eller 41 Sørum kommunes kontrollutvalg: rapport om Nordli-saken, datert 19.4.2010 42 Saksprotokoll kommunestyret 26.11.2009, Sørum kommune

124

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

KULTUR

Lørdag 31. oktober 2009

9

OPPRØRENDE. Hvordan var det mulig å rive gamle Nordli gård – i Kulturminneåret 2009?

Graverende riving

kan tillate riving av en slik bygning andre steder i landet».

Kommentar LOTTE SANDBERG, kommentator Nordli gård i Sørum er jevnet med jorden. En filmsnutt fra rivingen lever imidlertid sitt eget liv på YouTube, og dokumenterer på opprørende vis ødeleggelsen av en staselig 1700-tallsbygning. Trinnvis ser vi hvordan Nordli gård ofres, ja blir pinneved – til fordel for planene om en ny barnehage.

Raskt. Kommunestyret ved-

tok riving 8. oktober – med stemmene fra Sp, Ap, SV, KrF, Frp. Allerede neste morgen ble den iverksatt.

Fortidsminneforeningens ka-

Nordli gård i Sørum er jevnet med jorden. En filmsnutt fra rivingen lever imidlertid sitt eget liv på YouTube, og dokumenterer på opprørende vis ødeleggelsen av en staselig FOTO: YOUTUBE 1700-tallsbygning.

rakteriserer dette som kulturvandalisme, og det er ikke vanskelig å være enig. I et brev til Miljøverndepartementet understreker Fortidsminneforeningen at Sørum kommune selv har vedtatt at Nordli gård er et

kulturminne av regional betydning.

Lokallaget i Rogaland kommenterer: «Når man som vi, bor i en landsdel der 1700-tallshus hører til sjeldenhetene, blir man skremt over at politikere

Delfinale til Bodø Den andre delfinalen i neste års Grand Prix legges til Bodø for femte år på rad.

INGRID BREKKE Helt siden det første gang ble avholdt delfinaler i Grand Prix i 2006, har Bodø vært viktig i oppbyggingen av Melodi Grand Prix (MGP). Arrangementet har også hatt lokal betydning, Parkenfestivalen er et direkte resultat av at byen har arrangert MGP. – NRK og Dinamo Story ser med glede frem til å arrangere i Bodø for femte år på rad. I 2009 var det utsolgt arena med ca.

4000 publikummere, og det måtte hentes ekstra stoler «på bygda» for at alle skulle få plass, sier produsent Dag Hvaring i Dinamo Story, som produserer MGP delfinaler for NRK.

Avgjørelsen ble tatt i går, etter at DA-Bodø sa ja til å stille garanti for en million kroner. DA-Bodø er et statlig finansiert utviklingsprogram for Norland fylkeskommune.

– NRK har avventet vår forespørsel til DA-Bodø. Men nå var vi nødt til å bestemme oss, for i morgen begynner annonseringen for billettsalget, blant annet, sier en glad leder i den lokale MGP-komiteen Anne Brit Norø til Avisa Nordland.

Den første delfinalen avholdes i Norges største flyhangar på Ørland i Sør-Trøndelag 8. januar, 16. januar står Bodø for tur og 23. januar Skien. «Siste sjanse» avholdes i Sarpsborg 30. januar, og finalen i Oslo Spektrum 6. februar.

– Melodi Grand Prix er 50 år i 2010. Det er spesielt hyggelig å se at vi i jubileumsåret tar MGP ut til Nord-Norge, Midt-Norge, Telemark og Østfold, sier Hvaring.

Kopi. Ja, det er all grunn til å sørge over tapet, men kanskje enda mer til å påpeke sakens prinsipielle sider – knyttet til kommunenes forvaltning av kulturminner: Er kompetansen tilstrekkelig? Dessuten, hvorfor grep ikke Riksantikvaren inn med ordningen midlertidig fredning?

Saken blir ikke bedre av at Sørum kommune ønsker å oppføre en kopi, og at en antikvar ble politianmeldt 19. oktober for å ha tatt seg ulovlig inn i bygningen – han konkluderte for øvrig med at den staselige empirebygningen var i «meget god» stand.

Hvis noen er kriminelle i denne saken – er det vel andre?

Ivar Egeberg, varaordfører i Sørum og nylig avgått general-

sekretær i Senterpartiet, hevder at det finnes «eksempler på at replikabygg er blitt populære».

Jo da, men skal en kopi erstatte en, i dette tilfellet, fullgod original? Mye tyder på at replika-ideen har gått i spinn i Sørum, og at vi er vitne til et vrengebilde i ren «Las Vegas-ånd». Kanskje satser Sørum kommune på en rekke kopier.

Fortidsminneforeningen har bedt om et møte med Miljøverndepartementet, fordi «eksempelet Nordli har så mange sider, og er så graverende at Fortidsminneforeningen vil forfølge det videre».

Selv minner jeg om at Riksrevisjon for bare noen måneder siden slo fast at kulturminner går tapt fordi styringen er for dårlig.

Når Nordli gård nå kan føyes til denne listen, er etterspill forventet. lotte.sandberg@aftenposten.no

«Saken blir ikke bedre av at Sørum kommune ønsker å oppføre en kopi»

Ultima søker ny direktør C Geir Johnson går av som direktør for samtidsmusikkfestivalen Ultima.

Han er for tiden permittert, og årets festival ble ledet av Lars Petter Hagen.

– Når Johnson nå velger å slutte i Ultima, har styret forståelse for det. Arbeidet med å finne en erstatter fra 2010 vil etter dette få høy prioritet, sier styreleder i Ultima, Stein Henrichsen, i en pressemelding.

Der heter det videre at styret ønsker å takke Geir Johnson for innsatsen han har nedlagt for festivalen og norsk musikkliv gjennom de siste ti år. Stillingsannonsen ligger allerede ute på Ultimas hjemmeside, med søknadsfrist 1. desember.

SETT AV OVER

200.000!

, FAMILIEKONSERT PÅ SCENE 2

Nordli-saken ble omtalt som en skandale tiden etter PETER OGi ULVEN DYRENES KARNEVAL rivingen i både riksdekkende og lokale medier.

OG

Aftenposten 31. oktober 2009.

Den Oscarbelønte animasjonsfilmen Peter og ulven vises på stort lerret mens Operaorkestret fremfører musikken av S. Prokofiev. Vi får også høre den morsomme Dyrenes karneval av C. Saint-Saëns.

Dirigent Terje Boye Hansen er forteller.

TORSDAG 5.11 LØRDAG 7.11

KL.17.00 og 18.45 KL.12.00 og 13.45

WWW.OPERAEN.NO / 21 42 21 21

Riksantikvaren grep inn, ble det tolket som en bekreftelse på at Nordli ikke var et viktig kulturminne. Kulturminneplanen for Sørum hadde en referansegruppe bestående av to med lokal­historisk kompetanse pluss tre fra kommunens administrasjon. Dette ga en faglig god plan, men prosessen hadde ikke ført til at politikerne forstod hva planen faktisk innebar.

Til slutt er det tydelig i dag at tilstandsvurderingen og det påfølgende kostnads­ overslaget hadde vesentlige mangler.

Dersom kommunen hadde hatt – og brukt – rett kompetanse på denne typen bygg kunne det ført til at dokumentene ble kvalitetssikret og korrigert, og videre til at politikerne hadde fått andre tall som grunnlag for sin beslutning. Ingeniørfirmaet Stormorken og Hamre, som fikk oppdraget med å lage tilstandsvurderingen, eksisterer ikke lenger, men nettsiden de hadde den gangen vitnet ikke om at eldre bygningsmasse var et felt

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

de jobbet med. Man kan derfor stille spørsmål ved kommunens bestillerkompetanse i dette tilfellet, og om Forvaltningslovens krav om tilstrekkelig saksopplysning ble oppfylt.

FYLKESKOMMUNEN OG RIKSANTIKVARENS ROLLER Fylkeskommunens fagenhet for kulturminnevern skal uttale seg når kommunene behandler plan- eller byggesaker som berører kulturminner. Der automatisk fredete kulturminner eller andre nasjonale kulturminneinteresser kan påvirkes av tiltaket, skal også Riksantikvaren involveres.43 På Sørumsletta er det automatisk fredede kulturminner, og fylkeskommunen og Riksantikvaren var her aktivt inne i prosessen for å sikre kulturminnene i bakken.

Avstanden til Sørum middelalderkirke er kort, og den aktuelle tomta ligger rett ved der Sudrheimsgodset antas å ha hatt sitt hovedsete i middelalderen.

Fylkeskommunen kom så inn i den nye plansaken på Nordli gjennom høring, med møter og med befaring. I befarings­ rapporten understrekes verdien av bygget, men også i hvilken grad det var gjort utskiftinger på huset. Det stilles ikke spørsmål ved tilstands­­vurderingen fra Stormorken og Hamre, som da var kjent for dem. Fagavdelingen gir likevel en klar uttalelse hvor de sterkt fraråder riving.

Fylkesdirektørens innstilling til fylkesrådmannen var derfor å reise innsigelse til planen, men fylkesrådmannens innstilling til politisk ledelse – Fylkesutvalget – var å fraråde riving men ikke motsette seg riving.

43 Jf. rundskriv nr. T-4/92, Kulturminnevern og planlegging etter plan og bygningsloven

Fylkesutvalget vedtok innstillingen. Flere fylkeskommuner hadde på dette tidspunktet delegert ansvaret for beslutning om innsigelse fra politisk nivå til administrasjonen.

Slik var det ikke i Akershus, så saken ble løftet inn for Fylkesutvalget. Erfaringer fra tilsvarende saker i Akershus tilsier at det var kontakt mellom kommunepolitikere og fylkespolitikere. Erfaringen fra andre deler av landet viser også at fylkespolitikerne sjelden vil gå imot kommunale vedtak, særlig når fylkeskommune og kommune er styrt av de samme partiene. Riksantikvaren ble så varslet, i tråd med samarbeidsplikten.

Vurderingen ble der at Nordli ikke hadde nasjonal verdi, og Riksantikvaren valgte å ikke overta saken for selvstendig innsigelse.

Vesentlig for utfallet var at tilstandsvurderingen og det påfølgende kostnadsoverslaget ikke ble utfordret av fylkeskommunen.

Dersom fagenheten hadde lagt mer vekt på å undersøke den tekniske tilstanden på bygget selv, og gjort en vurdering av kalkylene som hadde blitt lagt til grunn, ville de trolig hatt en sterkere sak overfor egen politisk ledelse.

Ut fra den kapasiteten som er normal i kulturminneenhetene i fylkeskommunene, er det sjelden at innhentede faglige rapporter trekkes i tvil og blir gjenstand for kritisk gjennomgang. At kulturminneforvaltningen i fylkeskommunene er underlagt politisk styring, har vært problematisert og debattert i kulturminnevernet siden 1990-tallet.

Nordli-saken er et av mange eksempler på at faginstansen ikke får gjennomslag for vern hos politisk ledelse. Vi er sikre på at Nordli ville stått i dag dersom denne ordningen hadde vært annerledes.

Fylkeskommunen burde hatt større kunnskap om bygget og dets historie. En bedre belyst sak kunne ført til at Riksantikvaren

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

125

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

hadde overtatt den for egen innsigelse, eventuelt fredet bygget midlertidig. Holmes og Solheims uttalelser i etterkant peker i den retning. Når vi nå vet hvilke kulturminner som ble vektlagt som fredningsverdige i jubileumsåret 2014, er det åpenbart at Nordlis rolle som lasarett under krigen med svenskene i 1814 ga bygningen en betydelig historisk verdi.

Kulturminneloven gir anledning til å frede kulturminner av nasjonal og vesentlig regional verdi. Juridisk var det derfor ingenting i veien for at Riksantikvaren kunne gå inn med midlertidig fredning og senere eventuell permanent fredning. Det var på det rene at Nordli hadde vesentlig regional verdi.

Men føringer fra Miljøverndepartementet hadde gitt RA en strammere praksis. I 2009 var RA’s forståelse at det bare var aksept for fredning av objekter av nasjonal kultur­ minneverdi og midlertidlig fredning av objekter som det var rimelig sikkert at man ville frede permanent. Denne høye terskelen for fredning var også med på å besegle Nordlis skjebne.

FRIVILLIGHETENS ROLLE Fortidsminneforeningen kom inn i saken over fire måneder etter vedtak av reguleringsplan, rett før huset skulle rives. Romerike lokallag, etablert i 2004, hadde ikke plukket opp saken i de tidligere rundene. Det ble i hovedsak fylkesavdelingens tillitsvalgte og ansatte som kastet seg inn i kampen.

Foreningens strategi baserte seg i starten på at kulturminneverdiene var for lite kjent, underkommunisert og for lite vektlagt. Etter hvert kom også argumentasjonen om feil i tilstandsvurderinger og kostnadsoverslag.

På et så sent tidspunkt er i praksis de fleste formelle mulighetene for påvirkning

126

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

lukket – man er da avhengig av å få fram nye opplysninger som kan endre vurderingene, eller å bringe inn andre aktører med makt til å snu saken. Forsøkene på å få Fylkeskommunen og Riksantikvaren til å gå inn i saken på nytt førte ikke frem.

Påvirkning av politikerne i kommunestyret, direkte og gjennom mediene, var derfor den viktigste målsetningen for aktivistenes arbeid.

Grunnen til at Fortidsminneforeningen kom så sent inn i saken, var trolig et svakt nettverk i Sørum. Lokallaget fikk sent kjennskap til saken og ikke før i september hadde man nok kunnskap om verdien til huset. Dersom de hadde vært aktive tidligere, kunne saken blitt bedre belyst, og foreningen kunne jobbet med påvirkning i lokalmiljøet, mot politikere og mot forvaltningen. Når aktivistene kom så sent inn, ble det umulig å få politikerne til å skifte mening. De var for lengst låst til avtaler som var gjort partiene imellom.

Dersom foreningens tilstandsvurdering og kalkyle hadde kommet langt tidligere og blitt lest og fordøyd av politikerne før de hadde bundet opp sin holdning, ville den trolig ha fått langt større effekt i saken.

I stedet ble diskusjonen tydelig preget av at politikerne ville «vise handlekraft» - at det var viktig for dem å vise at de kunne fatte en beslutning selv om man «knuste noen egg». I en slik situasjon vil nærmest all informasjon eller påvirkning i saken true framdriften, påvirkningen bidrar da kun til å sementere politikernes følelse av at de må stå fast ved vedtaket som er gjort.44 Denne forhistorien hadde aktivistene fra 44 Samme mekanisme mener vi å se i flere saker, f.eks om Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo eller om Os skole i Halden.

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

Fortidsminneforeningen liten innsikt i, og dermed var håpet om å «omvende» politik­ erne urealistisk og nokså naivt.

SYSTEMFEIL? Vi har sett at det var både uheldige hendelser, svikt i utøvelsen av de ulike instansenes ansvar og systemiske svakheter som førte til at Nordli gikk tapt. Men det er ett forhold som Nordli-saken er en særlig grell illustrasjon på. Det er det vi i ettertid har kalt «hullet i kulturminneforvaltningen». Dette handler om at hus og miljøer med betydelig kulturhistorisk verdi, men som ikke slipper gjennom nåløyet for fredning, går tapt heller enn å få lokalt vern.

Grunnen til at dette kunne skje i 2009 var sammensatt: Riksantikvaren var inne i en fase der man så at antall fredningssaker ble for stort for forvaltningsapparatet. Man hadde ikke kapasitet til å ferdigbehandle pågående fredningssaker. Flere fylkes­ kommuner hadde på dette tidspunktet en lang rekke fredningssaker som hadde ligget i mange år uten ferdigstillelse. I tillegg ble konsekvensene av det nasjonale målet om å få de fredete byggene opp på tilfredsstillende teknisk nivå gradvis mer synlig – dette ville også koste mye tid og ressurser.45 Selv om kulturminneloven ikke setter slike begrensninger, var det nå Riksantikvarens uttalte praksis at bare objekter av nasjonal kulturminneverdi kunne fredes. Dette ble tydeligere i årene som fulgte, og uttalt både i saken om Linaae-gården i Sandefjord og Furuheim på Gol. 45 Forankret i stortingsmelding nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner der tre nasjonale resultatmål for kulturminneforvaltningen ble konkretisert. Et av disse lyder: «Fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020».

Flere aktører forsøkte på denne tiden å gjøre kommunene mer ansvarlige for lokale kulturminner. Imidlertid var det fortsatt en utbredt holdning at kulturminne­vern enten var fylkeskommunens eller Riksantikvarens oppgave – bevaring var rett og slett ikke et hensyn som lokalpolitikerne behøvde å forholde seg til, ansvaret lå utenfor deres område.46 Når Riksantikvaren og miljøvernministeren pekte på kommunen som rett instans til å ta ansvar i Nordlisaken, var det en melding uten mottaker.

Fredningspraksisen var strammet inn uten at det var etablert noe nytt fungerende sikkerhetsnett for de viktige kulturminnene som da ikke lenger skulle beskyttes gjennom kulturminneloven. I teorien kan man si at sikkerhetsnettet var der gjennom plan- og bygningslovens adgang til bevaringsregulering, men når kommunene som denne lovens forvaltningsmyndighet ikke så det som sin oppgave å benytte dette, og fylkeskommunens fagseksjon ble satt ut av spill av egne politikere, ble tapet av kulturminner av vesentlig regional verdi uunngåelig.

Problemet med å sikre bevaring av enkeltelementer eller miljøer som «akkurat ikke» er fredningsverdige vurderes fortsatt som uløst av Fortidsminneforeningen og deler av det øvrige fagmiljøet. Kulturminner av vesentlig regional verdi går tapt fordi rivevedtak er fattet på kommunalt nivå, og kulturminnemyndighetene ikke griper inn. Svært få jobber imidlertid i 2019 for å endre Riksantikvarens fredningspraksis eller for å tette smutthullet. I innspillene til kulturminne­meldingen som skal legges fram i 2020 foreslår enkelte instanser at 46 Synlig f.eks. i saken om Furuheim på Gol, og om Vikenhuset i Jølster.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

127

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP

fylkes­kommunene skal utstyres med et juridisk virkemiddel for å kunne sikre bevaring av regionalt viktige bygg og miljøer.47 ETTER NORDLI 2009 var på mange måter et spesielt år for kulturminnevernet. Det var offisielt kulturminneår, og Jørn Holme tiltrådte som Riksantikvar. Samme året la også Riksrevisjonen fram en rapport som rettet sterk kritikk mot kulturminneforvaltningen, og da særlig Miljøverndepartementets og Riksantikvarens innsats. I et innlegg i Nationen – «Kopier er falske kulisser48» - gikk Jørn Holme ut og varslet en mer aktiv politikk fra Riksantikvarens side for å hindre slike rivinger.49 Bruken av midlertidig fredning som verktøy i konfliktfylte rivesaker var bevisst strammet inn hos Riksantikvaren i 2009, øyensynlig etter påtrykk fra Miljøverndepartementet. I muntlig kontakt mellom FmfOA sin fagkonsulent og seksjonssjef Ulf Holmene hos Riksantikvaren forut for rivingen ble det gjort klart at Riksantikvaren ikke kunne gå inn med midlertidig fredning når man ikke var overbevist om at en permanent fredning ville være berettiget. Det ville være en uryddig opptreden av direktoratet, og ville bli møtt med kritikk fra Miljøverndepartementet.

Men i noen grad kom påtroppende riksantikvar Jørn Holme dette i møte etter sin tiltredelse, bl.a. med et innlegg i Nationen og med uttalelser til Aftenposten året etter.50 47 Innspill i 2019 til ny stortingsmelding for kulturminnevernet fra Fortidsminneforeningen, Hordaland fylkeskommune og Akershus fylkeskommune.

48 Nationen, innlegg, 03.11.09 49 Romerikes blad, 06.11.09 50 Aftenposten 06.10.10

128

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Nordli-saken illustrerte det svake kulturminnevernet i kommunene, og den nye riksantikvaren så for seg mer bruk av midlertidig fredning som konsekvens.

Aftenposten 6. oktober 2010.

Dette var dels begrunnet med Nordli-saken, dels med Riksrevisjonens rapport.

Nå ble det likevel ikke slik. Furuheim på Gol ble en slags prøveballong, som ikke endte godt. Furuheim ble midlertidlig fredet i 2010, men man klarte ikke finne noen god løsning for bevaring. Fredningen ble opphevet i 2012, og huset umiddelbart

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

revet.51 Løkkegårdsanlegget Solhaug i Larvik ble midlertidig fredet i 2011. Her førte riktignok dette fram til permanent fredning, men kun etter mange runder og betydelig ressursbruk. Når en ny konfliktsak kom opp, om rivingen av Vikenhuset i Jølster, valgte Riksantikvaren å prøve andre virkemidler. Midlertidig fredning var da ikke lenger betraktet som egnet verktøy i konfliktsaker.

KULTURMINNEKOMMUNEN SØRUM Nordli-saken førte til et skarpt ordskifte mellom politikerne i Sørum kommune.52 Den levde lenge både i lokalbefolkningen og blant politikerne.53 Det var etablert flere frivillige grupper som jobbet med kulturminner også før Nordli, men disse fikk et klart oppsving i tiden etterpå. Gode eksempler er Slora mølles venner, som satt i stand en lokal mølle og formidlet den til skoleungdom, og Bingen lenseminneforening, som har engasjert seg for fysisk bevaring og formidling av tømmerfløteranleggene i Sørum. Jørgen Kirsebom, som deltok aktivt i saken, startet kort tid etter nettstedet «Opplev Sørum», som tok mål av seg til å løfte fram Sørums kulturminner og trekke besøkende til dem.

I januar 2012 fikk Sørum en ny vernesak. Vegvesenet bestemte seg for å rive Rånåsfoss bru, en hengebru ferdigbygget i 1927. Den er landets eldste myke hengebro, og er sentral i det bevaringsregulerte miljøet rundt Rånåsfoss kraftstasjon. Lokalmiljøet mobiliserte raskt for bevaring, med Jørgen

Kirsebom i spissen. 11. februar samme år ble det arrangert fakkeltog, hvor daværende ordfører Are Tomasgård gikk i front. Et enstemmig kommunestyre stilte seg bak bevaring, og denne gangen ble vernekreft­ ene hørt. Statens vegvesen snudde, pusset opp og bevarte brua, og la i tillegg på lyssetting.

I det påfølgende kommunevalget skiftet det politiske flertallet, slik at Høyre fikk ordføreren. Diskusjonen fra 2009 var da fremdeles fersk hos politikerne, og klimaet for å jobbe mer aktivt med kulturminnevernet var et helt annet.54 Det økte engasjementet hos de lokale frivillige og den nye bevisstheten hos de folkevalgte førte til flere prosjekter, og til at Sørum, både av Riksantikvaren, Norsk kulturarv og Fortidsminneforeningen ble fremholdt som en foregangskommune.55 Den nye ordføreren Marianne Grimstad Hansen omtalte Nordli-saken som et «nullpunkt for kulturvern i Sørum».56 Siden 2009 har både Riksantikvaren og flere av fylkeskommunene økt sine satsinger mot kommunene. Direktoratet har siden 2011 kjørt prosjektet KiK (Kulturminner i kommunene), som blant annet har ført til at antallet kommunale kulturminneplaner har økt. Akershus fylkeskommune arbeider aktivt for å heve kompetansen i kommunene, og har samlinger for de kommunale kulturminne­­konsulentene (som stort sett har kommet etter 2009). Dette er satsinger som ikke kan tillegges Nordli-saken alene, men saken bidro uten tvil til å løfte fram behovet for å øke kompetansen i kommunene.

51 Årsrapport team kulturminnevern 2012, Buskerud Fylkeskommune 52 Se f.eks Romerikes blad 25.11.09 53 Innbyggere kommer bl.a. inn på temaet i intervjuer i «Områdeplan Sørumsand – vedlegg til planbeskrivelse 22.08.14

54 Se bl.a. Områdeplan Sørumsand 2014.

55 Romerikes blad 04.11.15 56 Romerikes blad 03.06.16

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

129

Rivingen av Nordli var et stort tap for Sørum, men ble viktig læring for mange i ettertid.

FORTIDSMINNEFORENINGEN Raskt etter at rivingen var et faktum, ba foreningen om møte med ansvarlig minister Erik Solheim. I møtet ble problemstillingen med det store tapet av verdifulle regionale kulturminner tatt opp, uten at det fikk synlige praktiske konsekvenser. Etter 2009 engasjerte foreningen seg gradvis mer systematisk i lokale saker, både for å påvirke sakene og for å samle opp erfaring for strategisk bruk senere. Foreningen lanserte etter hvert kulturminnenes rødliste, som et verktøy for å jobbe med slike saker.

Problemstillingen har hele tiden etter hatt

130

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto: Jørgen Kirsebom

en plass i foreningens politiske arbeid, bl.a. kommunisert gjennom «12 bud for kulturminnevernet».

OPPSUMMERING Et gjensyn med Nordli-saken ti år etter gjør det tydelig for forfatterne at det var en svært vanskelig kamp som ble kjempet den gangen. Men allikevel – Nordli-saken fremstår i ettertid som en seier for kultur­ minneaktivismen fordi dette tapet ga gjenlyd. Tapet – rivingen av Nordli – ble løftet frem i media igjen og igjen, den nye riksantikvaren snakket om det igjen

OLA H. FJELDHEIM OG INGEBORG MAGERØY

og igjen. Kjernen i historien om tapet – at man rev en to hundre år gammel bygning som var i god stand for å bygge en kopi på samme sted – fremsto nærmest som en karikatur på en kulturminne­konflikt. Det var så lett å bruke den som illustrasjon på hvor svakt kulturminnevernet sto i Norge og i norske kommuner. Og den bevisstgjøringen dette tapet førte til – hos Riksantikvaren, i Sørum kommune og i Fortidsminneforeningen, viser at også tap har verdi. Kulturminnevernets aktivister må ikke gi seg når slaget er tapt. De må fortsatt være på stedet når gravemaskinene er i gang med å rive. Det må vises frem for allmenheten hva fellesskapet mister når viktige kulturminner ødelegges.

Forfatterne ønsker å takke Jørgen Kirsebom for uvurderlig samling av kildemateriale og annen dokumentasjon av Nordli-saken.

Ola H. Fjeldheim (f. 1970) har blant annet en mastergrad i kulturminnevern, han har jobbet som kulturminnekonsulent i Ullensaker kommune og er i dag generalsekretær i Fortidsminneforeningen.

Ingeborg Magerøy (f. 1964) er utdannet kunsthistoriker, tidligere fagkonsulent i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus, fra 2013 seniorrådgiver hos Riksantikvaren.

KILDER AKERSHUS FYLKESKOMMUNE, AVDELING FOR REGIONAL UTVIKLING: «Sørum kommune,Gbnr. 53/1, Nordli barnehage, Uttalelse til riving hovedbygning», brev datert 19.11.2008 (RAs arkiv) AKERSHUS FYLKESKOMMUNE, AVDELING FOR REGIONAL UTVIKLING: «Sørum kommune, oversendelse av reguleringsplan for Nordli barnehage i henhold til rundskriv T-4/92», brev 9.2.2009 (RAs arkiv)

BUSKERUD FYLKESKOMMUNE: Årsrapport Buskerud fylkeskommune 2012 HORGEN, JAN ERIK: Sørum bygdebok – Bosetting og næringshistorie, B2 Midtbygda.

Sørum 2005.

MAGERØY, INGEBORG: «Rivingen av Nordli», Artikkel i Fremtid for fortiden 3/4 2009 MIDTTUN, GISLE: «Gårdsanlegg hus og innbo» i: Steen, Sverre: Norske bygder, Romerike II, 1934

REGJERINGEN: Forskrift om faglig ansvarsfordeling m.v etter kulturminneloven (FOR 197902-09) REGJERINGEN: Rundskriv nr. T-4/92, Kulturminnevern og planlegging etter plan og bygningsloven STEEN, SVERRE: Norske bygder, Romerike II, Bergen, 1934 STORTINGSMELDING NR. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

131

ALDRI MER NORDLI TILBAKEBLIKK PÅ ET SPEKTAKULÆRT TAP RIKSANTIKVAREN: «Forslag til reguleringsplan for Nordli barnehage 53/1, Sørum kommune», svarbrev til Akershus fylkeskommune, 4.6.2009 (RAs arkiv) STORMORKEN OG HAMRE: «Tilstandsregistrering for Nordli barnehage, eksisterende Hovedbygning A», 25.08.2008 STORMORKEN OG HAMRE: «Kostnadskalkyle Nordli Barnehage», 22.9.2008 SØRUM KOMMUNE – Saksprotokoll, kommune­styret, 28.11.2007 SØRUM KOMMUNE – Saksprotokoll kommune­styret 26.11.2008 SØRUM KOMMUNE – Møteprotokoll kommune­ styremøte 7.10.2009 SØRUM KOMMUNE Saksprotokoll kommune­styret 26.11.2009 SØRUM KOMMUNE: Kommunedelplan - Kulturminne­ plan for Sørum 2009-2012 SØRUM KOMMUNES KONTROLL­UTVALG: Uttalelse fra arbeidsgruppen for gjennomgang av Nordli-saken, 19.4.2010

AVISOPPSLAG ROMERIKES BLAD

AVISOPPSLAG AFTENPOSTEN

«Raser mot riving», 26.09.09

LOTTE SANDBERG: «Graverende riving», kommentar 31.10.2009

«Forhastet riving». leder, 29.9.2009 «Kulturvandalisme» reportasje 29.09.09 «Hindret riving fra trappa», 05.10.09 «Her forsvinner 220 års historie», 08.10.09 «Kommunen anmelder bygningsantikvar», 19.10.09 «Riksantikvaren slakter rivingen av Nordli», 06.11.09 «Lei av personangrepene», leserinnlegg 25.11.09

«Ønsker flere hastefredninger», reportasje 06.10.10 «Riksantikvaren sov i timen», reportasje 7.10.2010

AVISOPPSLAG INDRE AKERSHUS BLAD «Ikke samstemte» 29.11.06 «Nordli blir 40 millioner dyrere» 01.10.08.

«Krass kritikk av Nordli-riving», 21.4.2010 «Nord-Europas flotteste barnehage», innlegg fra Jørgen Kirsebom på «Meninger» digitalt 09.10.2010

ANDRE AVISER MORGENBLADET: «Og løven skal ut til folket», 20.-26.11.09

«Fra dårligst til best på kulturminnevern», reportasje 04.11.15

NATIONEN: «Kopier er falske kulisser», innlegg, 03.11.09

«Bingen er Fetsund lensers mor», reportasje 03.06.16

SANDEFJORDS BLAD: «Varaordførerens raseri», 30.4.2011

SØRUM KOMMUNE: Områdeplan Sørumsand.

Medvirkning, informasjon, kommunikasjon. Juli 2014

132

«På vakt mot riverne», intervju og kommentar 13.11.2009

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Mange av oppføringene over – både avisoppslag og offentlige dokumenter – er å finne på https://opplevsorum.no/ nordlisaken-nyhetsarkiv/

Y-blokken, tegnet av Erling Viksjø, ble ferdigstilt i 1970. Regjeringen vedtok i 2014 at bygget skulle rives, noe som medførte mange år med sterke protester.

Foto: Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo, 1969–1972.

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER Hugo Lauritz Jenssen

Bomben som Anders Behring Breivik detonerte på baksiden av Høyblokken i regjeringskvartalet klokken 15.25 fredag 22. juli 2011, tilførte kultur- og arkitekturhistorien ved Hammersborghøyden en helt ny og tragisk dimensjon. Høyblokken stod plutselig foran en uviss fremtid. Men trolig ble det politisk umulig å rive Erling Viksjøs sosialdemokratiske fyrtårn – og dermed fullbyrde terroristens illgjerning. Da Y-blokken ble besluttet revet i mai 2014, stod forbløffende mange likhetstrekk med den harde og bitre striden rundt rivingen av det fredete Empirekvartalet på 1950-tallet tydelig frem.1 Men aktivismen etter 2011 var av en ny støpning.

1 Lov om bygningsfredning av 3. desember 1920 sier bl.a. at håndhevelse av loven er underlagt den antikvariske bygningsnemd, der Riksantikvaren er nemdens formann. I 1933 forelå en komplett liste over statens verdslige bygninger på mer enn 100 år og av særlig kunstnerisk eller historisk verdi, som skulle bevares. Listen ble offentliggjort i Foreningen for Norske Fortidsminne­ merkers Bevarings årsberetninger for 1933 og 1934. «De bygninger som således er ført opp på liste har da også vært behandlet som fredet etter loven». Empirekvartalet er oppført i årboken for 1933, side 76.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

133

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

N

år denne artikkelen om Y-blokken har nådd offentligheten en gang utpå høsten i 2019, kan rivearbeidet allerede ha blitt igangsatt. Den store – og smertefulle – fortellingen om Y-blokken og tomten den står på, handler om hvordan Staten, igjen og igjen, tar beslutninger som går på tvers av kulturminnevern og store protestaksjoner. Bygninger er unike som dokumenter fra sin tid, og de kasseres med varierende begrunnelser. Byggingen av Regjeringskvartalet kom i gang på 1950-­tallet. Samtidig startet rivingen av det som ble kalt Empirekvartalet, som var det gamle Rigshospitalets ulike bygninger. Det ble tegnet av arkitekt Christian H. Grosch og ble reist i første halvdel av 1800-tallet.

Arno Berg, hovedstadens første byantikvar, skrev i 1949 at «det vakre bygnings­ kompleks er vårt staseligste sosialhistoriske monument. Mennene fra 1814 hevet vårt sykehusvesen fra nær sagt ingenting til å bli en faktor i samfundslivet. Men Empirekvartalets største verdi ligger selvfølgelig i dets interessante og fine arkitektur og gode miljøvirkning».2 De sterke protestene mot rivingen ble ikke hørt. Ingen av bygningene i kvartalet ble spart for ettertiden.

Hovedmålet for bombeangrepet i 2011 var Høyblokken. Det norske sosialdemokratiet skulle tildeles et banesår. Dypest sett var bomben og terroren den dagen rettet mot Arbeiderpartiets sjel. Men Erling Viksjøs høyreiste regjerningsfyrtårn, symbolet på terroristens erkefiende, ble stående. De bærende konstruksjonene holdt stand. Både Høyblokken og Y-blokken ble stående.

Regjeringskvartalets stedshistorie er preget av gjengangere, både politiske og historiske.

2 Berg, s. 28.

134

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Stedets bygnings- og arkitekturhistorie kan ikke betraktes adskilt fra stridene om hva som til enhver tid skal rives, og hva om skal bygges. Politiske vedtak, byplanlegging, arkitektkonkurranser, langvarige debatter og motkreftene fra aktivister har gått hånd i hånd, og har bidratt til å forme denne sentrale tomten. Prosessen vedrørende Y-blokkens skjebne har til dels vært en åpen kamp der frivillige entusiaster har mobilisert for vern, i allianse med flere offentlige faginstanser som har våget å trosse regjeringens entydige signaler og ambisjoner. Klassiske aktivister utrustet med moderne, digitale kommunikasjonsverktøy og kraftpotensialet til sosiale medier har forsvart Y-blokken. En klar forståelse for objektets symbolske potensial og unike arkitekturhistoriske posisjon har gitt Y-blokken en fornyet verdighet og status.

Men prosessen har også vært beslutninger på det politiske bakrommet, der sentrale deler av underlagsmaterialet er unntatt offentlighet.

I striden rundt Y-blokken har den juridiske utøvelsen av plan- og bygningslovens bestemmelser og sikkerhetshensyn støtt sammen med de politiske prosessene. Og der inngår fagbyråkratenes og embetsverkets vurderinger som en delvis skjult faktor. Internasjonal støtte for vern av Y-blokken har kommet fra verneinstanser med betydelig faglig tyngde.

I juni 2011 ble både Høyblokken, Y-blokken og Henrik Bulls gamle regjerings­bygning fra 1906 (der Finansdepartementet i dag holder til) foreslått fredet.3 Også flere bygg i regjeringskvartalet skulle få et vern. Så kom katastrofen 22. juli. Hele frednings­prosessen 3 Omforent fredningsforslag for Regjeringskvartalet utarbeidet av Riksantikvaren (jfr. landsverneplanen – lvp), Statsbygg og Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), 27. juni 2011. I: Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for departementskontora, s. 8.

HUGO LAURITZ JENSSEN

Utsikten fra Trefoldighetskirken over Rigshospitalet – som etter hvert fikk navnet Empirekvartalet.

Foto: Adolf Christian Moestue/Oslo Museum, 1867.

ble satt på vent. Regjerings­kvartalets fremtidige funksjon og plassering i byen var i spill.

Denne artikkelen vil forsøke å kaste lys over de intrikate prosessene rundt Y-blokken, med et særlig blikk rettet mot kulturaktivismen som har spilt en stor rolle i denne striden.

Det iherdige vernestrevet har synliggjort det store kultur- og verditapet som uvegerlig vil følge av en rivning. Å betrakte dagens vernekamp i lys av den intense vernestriden på 1950-tallet kan være en opplysende øvelse.

Fremdeles hjemsøker Empirekvartalets skjebnefortelling Hammersborg.

STEDET: HAMMERSBORGS «HERLIGE HØIDE»4 Viktige deler av Norges bygningshistorie etter 1814 ligger forankret ved foten av 4 En anonym debattant i Morgenbladet mente at både Stortinget, Høyesterett, Veterinærskolen og Universitetet «og maaske flere» påtenkte offentlige bygninger burde ligge høyt og fritt, synlig for alle i Christiania, på Hammersborg-høyden som var «en af de meest fortryllende og mærkeligste Egn i Norge». Morgenbladet, 2. mars 1816.

Hammersborg-høyden. Kanskje er det ikke så underlig at dette stedet gjentatte ganger har vært krigsteater for noen av de mest uforsonlige trefningene mellom bakstreverske (i betydning historiebevisste) kulturvernere og den effektive, usentimentale og kjølig-rasjonelle makten.

Etter løsrivelsen fra Danmark manglet Norge så å si alle bygg som var nødvendige for en fungerende statsmakt.

Selvstendighets­strevet skulle manifesteres i en rekke nye bygninger. Arbeidet var presserende, statskassen var nærmest bunnskrapt – men likefullt forstod tidens ledende menn (det var bare menn, ja) at arkitekturen også måtte ha sterke og varige kvaliteter. Det institusjonelle måtte få visse monumentale kvaliteter.

Drømmen var at her skulle Norges (eller i det minste hovedstadens) Akropolis bygges.5 Metaforen var en slags standhaftig 5 Pedersen, s. 34-35.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

135

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

virkningsagent, en besvergelse, et trylleformular. Opphavet er i dag glemt. Men ideen om et Akropolis midt i Christiania holdt seg, og ble i alle fall helt frem til 1918 knyttet til den etter hvert bortsprengte klippen på Hammersborg.6 Det L-formede Militærhospitalet i tømmer hadde blitt reist i 1807 (med én fasade mot Akersgaten), tegnet av den danske legen og arkitekten Jens Bang og den svenske arkitekten og byggmesteren Johan Raphael Pousette. Militærhospitalet ble med hensikt plassert et godt stykke utenfor Akershus’ festningsmurer, der Y-blokken i dag ligger. Militærhospitalet ble ombygget midt på 1820-tallet av bergråd 6 Hammersborg – byens Akropolis (overskrift). SocialDemokraten, 30. april 1918.

Christian Ancher Collett og den unge arkitekten Christian Heinrich Grosch (født i København i 1801; han begynte karrieren i slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus von Linstows tegnestue). Dette ble starten på det første Rigshospitalet. Det 70 meter lange hovedbygget i pusset mur fikk fasade mot Grubbegaten. Det stod ferdig først i 1842. Grosch var ansvarlig for det hele.

Samtidig gikk han i gang med å tegne mye av den øvrige institusjonelle ryggraden i den nye hovedstaden: Oslo Børs, Norges Bank, Christiania Teater (revet 1899), Observatoriebygningen og Det Kongelige Frederiks Universitet. Grosch tegnet også et forslag til ny rådhusbygning med fengsler, som ikke ble realisert.

Hele sykehusområdet fikk etter hvert betegnelsen Empirekvartalet, og var bygget

Rigshospitalets hovedbygg lå i Grubbegaten 9, var 70 meter langt og stod ferdig i 1842. Det ble i sin tid betraktet som hovedstadens vakreste bygning.

Tegning: Christian Heinrich Grosch/Riksantikvarens arkiv (udatert, mellom 1825 og 1842).

136

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

HUGO LAURITZ JENSSEN

etter klassisismens strenge idealer og med europeiske forbilder. Det er uklart for meg hvem som utmyntet navnet Empirekvartalet, og når det første gang ble tatt i bruk. Det første spor i pressen kom i 1917. Maleren Anders C. Svarstad, som ble særlig kjent for sine bymotiver fra flere land og som ble gift med Sigrid Undset, viste på Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen) det året et maleri med tittelen «Empirekvartalet».7 Anmelderen av utstillingen var begeistret over Svarstads utstilte malerier. «Intet i disse billeder kunde man ønske seg annerledes. «Empirekvartalet» er for mig det bedste og vakreste». Det var sågar «et betydelig billede». To år senere, i 1919, vises det samme bildet på en stor Svarstad-utstilling i Bergen. Her omtales maleriet som et av Svarstads «mange fund» etter en oppdagelsesferd i byen.

«Sammenstillingen av hus, hager, trær, gate og kirke [Trefoldighetskirken] er virkningsfuld, titelsvarende, hvorfor vi kunde være titelen foruten».8 I 1949 eksploderer bruken av Empirekvartalet i dagspressen.9 Det var selvsagt den påbegynte striden om byggenes skjebne som var årsaken, etter vedtaket i Stortinget om å føre opp Viksjøs bygg.

Lokaliseringsdebattene og diskusjonen om hovedstadens mange nybygg var nærmest konstante i tiden etter 1814.

Aktivismen utspilte seg den gang i avis­ enes spalter. Morgenbladet skrev i 1836 at «‘Utvidelsen af Christiania’ er nu en af 7 Norske Intelligenssedler, 28. oktober 1917. Signaturen «I. E.».

8 Per Korsvold: Fra Kunstforeningen. Bergens Tidende, 26. januar 1919.

9 328 artikler i norsk dagspresse bruker begrepet «Empirekvartalet» i 1949, ifølge Nasjonalbibliotekets digitale arkiv. 16. januar 1953 skrev Arbeiderbladet at navnet Empirekvartalet ble lansert i 1949, da striden tok til, men navnet var altså langt eldre.

Dagens vigtigste Gjenstande, hvorom man sysselsetter sig i de fleste Kredse».10 Selvsagt ble det nye sykehuset bygget altfor smått, og Grosch’ sykehusanlegg ble raskt utdatert.11 Store endringer og stor byggeaktivitet preget Christiania utover på 1800-tallet. En nasjon ble bygget fra grunnen av, bokstavelig talt. Prosessene var gjenstand for uopphørlig kritisk granskning.

Og mange krefter virket inn, enten det var tomte- og byggepriser eller skiftende arkitektoniske idealer. En arkitektkonkurranse om nytt rådhus ble utlyst i 1876. Foreslått tomt var Hammersborg, rett ved den nygotiske Trefoldighetskirken (tegnet av Alexis de Chateauneuf, ferdigstilt av Wilhelm von Hanno i 1858). Alle rådhusbidragene ble lagt i en skuff (og er i dag sporløst forsvunnet). En ny rådhuskonkurranse ble utlyst i 1897, også den med Hammersborg som tomt. Planene ble endelig skrinlagt da den nyss avgåtte ordfører Hieronymus Heyerdahl i 1915 trakk frem et gammelt forslag om å plassere det nye rådhuset midt i det rufsete fattigstrøket Piperviken. Etter nye 35 år og to verdenskrigers avslutning, stod Oslo rådhus endelig ferdig her.

I 1859 startet arbeidet med å prosjektere et nytt rikshospital. Men først i 1883 var det klart for flytting til de nye sykehuslokalene i Pilestredet. Inn i de gamle sykehusbygning­ ene i Empirekvartalet flyttet embedsmenn og politikere. Justisdepartementet rykket inn i hovedbygningen ved Grubbegaten, hovedbygget i Grosch’ kompleks. Det ble sin samtid betraktet som byens vakreste bygning.12 10 Morgenbladet, 6. april 1836.

11 Jenssen, s. 42-59.

12 Riksantikvar Arne Nygård-Nilssen i Empirekvartalet må reddes, s. 28.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

137

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

OBJEKTET: Y-BLOKKENS GNISTRENDE MODERNISME Arkitektkonkurransen for nasjonens nye regjeringsbygning ble utlyst i 1887.

Utlysningsteksten var, kanskje med hensikt, en smule kryptisk: «Bygningen tænkes opført på det gamle rigshospitalets tomt inden et eget, retvinklet kvartal. Dog bør tomten disponeres således, at der i fremtiden kan være adgang til bygning­ ens ­udvidelse».13 Hvordan det gamle Empirekvartalet kunne bli stående med disse planene på bordet, var noe av en gåte.14 24 forslag ble innlevert. Om det var da Justisdepartementet noen år tidligere rykket inn i hospitalbygget som markerer det virkelige startpunktet for Empirekvartalets forvandling til regjeringskvartal, eller om det var arkitektkonkurransen, er et åpent spørsmål. Kvartalets transformasjon til nasjonens politiske sentralverksted var begynt. Makten – den utøvende og den dømmende – ble lagt hit. I Akersgaten var også mange avishus, den fjerde statsmakt, plassert. Den lovgivende makten, Stortinget, hadde blitt plassert rett i nærheten.

Arkitekt Stener Lenschow vant konkurransen med sitt bidrag Kosmopolit i nyrenessansestil, men han måtte siden gi seg på grunn av sviktende helbred. Den yngre Henrik Bull overtok ansvaret for Lenschows prosjekt – og omformet det etter sitt eget hode. Fasaden i grovhugget granitt sørger for et massivt uttrykk, mens ornamentikk og detaljer er lekne og dekorative. Bygningen var begynnelsen på en monumental «H» som aldri ble fullført, en høystemt og vakker nasjonalsang i oppløpet mot 13 Prisoppgave for tilveiebringelse af planer. Teknisk Ukeblad, 14. april 1887, 14 Jenssen, s. 59.

138

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

unionsoppløsningen i 1905, der art nouveau møtte den nasjonale varianten, dragestilen.

Resten av anlegget ble aldri realisert på grunn av ulike økonomiske forhold.15 Tiden gikk, og nye forestillinger om offentlig arkitektur presset seg på. Arbeider­ partiets hegemoniske stilling i norsk politikk fra midt på 1930-tallet var ikke avgjørende for at det nye regjeringsbygget – Høyblokken – ble reist midt i Empire­ kvartalet. Men sosialdemokratiske idealer og etterkrigstidens rasjonelle, nøkterne saklighet skulle prege arkitekturen. Viksjø hadde tegnet det første utkastet i 1939, da han arbeidet hos Ove Bangs arkitektkontor, i en konkurranse som i mars 1940 endte med hele fire likeverdige førstepremier.

Viksjø var en junior i firmaet, og han leverte altså inn et bidrag i konkurranse med sin egen sjef (Viksjø overtok driften av kontoret da Bang døde i 1942). Så kom krigen, og alt ble lagt i et arkivskap. I 1946 ble en ny komité nedsatt for å revurdere de fire utkastene som hadde blitt vurdert likt. En enstemmig komité anbefalte Viksjøs forslag «Vestibyle». Bygget het offisielt Statens kontorbygning helt frem til 1949. Etter en lang rekke nye utkast og store endringer stod Høyblokken ferdig i 1958.

Erling Viksjø ville ikke rive Empire­ kvartalet, ikke i utgangspunktet. Men samtidig unnlot han konsekvent å tegne inn de gamle Grosch-byggene på sine skisser og visualiseringer (han skisserer derimot inn Trefoldighets­kirken, Henrik Bulls amputerte «H» og Deichmanske bibliotek).

Det var som om Grosch’ arkitektoniske fotavtrykk aldri fantes der. Viksjø skisserte selv en pragmatisk kombinasjonsløsning 15 Jenssen, s. 60-61.

HUGO LAURITZ JENSSEN

Viksjøs nye Høyblokken og Grosch’ gamle Rigs­ hospital lå rygg mot rygg før det gamle empire­ kvartalets hovedbygg ble revet i 1959.

Foto: Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo, 1958–1959.

i august 1952, som et innlegg i den stadig mer høyrøstede debatten om Empire­ kvartalet. Her ble nye og gamle bygg forsøkt integrert; det gamle Militær­ hospitalet og Fødselsstiftelsen måtte rives, mens den 18 etasjer høye sentralblokken skulle spare Grosch’ hovedbygg i det gamle Rigshospitalet. Men byggekomiteen forkastet ideen.16 Da Høyblokken kom opp, ble det også tydelig at regjeringstomten var for trang til å romme både det nye og det gamle.

Det hadde nok ekspedisjonssjef Lars Dahl Walløe i Finans­departementet også for lengst tenkt. Han var formann i bygge­ komiteen og den ubestridte hovedmotoren i prosessen med å bygge nytt, og rive gammelt på denne tomten.

Y-blokken dukket for første gang opp på Viksjøs tegning av den nye Regjerings­ bygningen i 1947. Høyblokken var tenkt bygget sammen med Bulls bygning.

Y-blokken var da bare en beskjeden, buet paviljong. Men i takt med de eskalerende behovene for kontorplasser til 16 Dagbladet, 14. august 1952 og Pedersen, s. 152.

de departementsansatte, økte Y-blokkens størrelse.

På skisser fra 1952 ligner Y-blokken mer på en T, og er på tre etasjer. Men Y-blokken er i ferd med å trå i karakter, ideen om en lav og en høy blokk haddesatt seg.

Konseptet hadde likhetstrekk med Viksjøs utkast til Bergens rådhus året før, «To tun», som også var tenkt med en høy og en lav blokk.17 Også i skisseblokken og på tegnebrettet var Regjeringskvartalet nærmest i konstant endring. Y-blokken ble hovedsakelig oppført slik Viksjø hadde skissert det i reguleringsforslaget fra 1956. På en skisse fra 1959 er bygget for eksempel blitt til en stor Y – mens den ferdige Høyblokken er kraftig nedskalert.

Y-blokkens eksteriør stod ferdig i 1969 (bygget ble helt ferdig året etter). Samme år signerte Picasso fotografiet av den ferdige fasaden, slik han hadde for vane å godkjenne sine verk i samarbeid med Carl Nesjar. Når den planlagte rivingen høsten 2019 skal ta til, har altså bygget stått i bare 50 år. Y-blokken hadde 420 kontorplasser i de fem etasjene. I første etasje åpnet NSB Reisebyrå og Norge Bank ekspedisjoner, og dessuten ble Hammersborg postkontor åpnet her. Under jorden lå et garasjeanlegg med plass til 150 biler.18 Tospannet Pablo Picasso og Carl Nesjar skulle sette kunstnerisk preg på Y-blokken, med integrert, sandblåst kunst, slik de hadde gjort i Høyblokken. Viksjø ville at Høyblokken skulle få kunst både av etablerte veteraner som Hannah Ryggen og 17 Espen Johnsen: Opplysninger gitt i foredrag på møtet Hva er det med Y-blokka? Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (Arkitekturmuseet), 6. juni 2019.

18 Jenssen, s. 174-175. Arbeiderbladet, 11. august 1969.

Erling og Per Viksjø, 1970.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

139

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

I Viksjøs tegning datert 1947 anes for første gang den beskjedne ansatsen til det som etter hvert skal bli Y-blokken. Her er den ennå bare en buet paviljong i én etasje. I en skisse, publisert i 1959, er Høyblokken kraftig nedskalert, mens Y-blokken har funnet sin form – og er i ferd med å øke sitt volum. Bak er inntegnet det lave, langstrakte tredje byggetrinnet som aldri ble realisert av Viksjø.

Tegning: Erling Viksjø/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Arkitektursamlingene.

140

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

HUGO LAURITZ JENSSEN

Nesjar sandblåste Picassos «Måken» i resepsjonen i første etasje av Y-blokken.

Foto: © Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Arkitektursamlingene, mellom 1969 og 1970.

Kai Fjell, og flere ynglinger under Nesjars ledelse. Viksjø ville også inkludere en internasjonal størrelse. Den mest berømte av samtidens kunstnere, Picasso, ble svært begeistret for muligheten til å arbeide med kunstobjekter i store formater i betong. Den integrerte kunsten kan sammenlignes med helleristninger. Der motivene for flere tusen år siden ble hugget inn i bergflater, brukte Nesjar en kraftig sandblåser. Kunsten og byggverket ble slik uatskillelige størrelser.

Samarbeidet mellom Picasso og Nesjar er forøvrig et eget kapittel i verdens moderne kunst- og arkitekturhistorie.

Til Y-blokken ble igjen Picasso og Nesjar engasjert. Endegavlen som vender ut mot

Akersgaten fikk Fiskerne, mens Måken landet på en vegg i resepsjonen. Plasseringen av Fiskerne, der kjempelerretet av betong møter alle og enhver som beveger seg gjennom kvartalet, har knapt sitt motstykke noe sted.19 Dette er offentlig utsmykning ment for evigheten, utført i materialer som vil tåle århundre etter århundre i sol, regn, snø og omtrent alle tenkelige klimaendringer. Det er som om dette regjeringsbygget, med den lekne, naivistiske streken som var skissert 19 Arkitektenes hus i Barcelona, Catalonia (COAC) fikk også en utsmykning vendt ut mot det offentlige byrommet, i 1960. Picasso stilte krav om at frisen skulle utføres av Nesjar i sandblåst naturbetong. Byggherrens opprinnelige plan var å anvende keramisk flis.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

141

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

av Picasso og sandblåst av Nesjar, var en katedral.

Y-blokken har en eksepsjonell linjeføring.

En sen, fullblods modernisme, sammen med kunsten, gjør bygget til en selvsagt kandidat for varig vern. Også Y-blokken ble bygget i naturbetong. Man kunne tro at elvegrusen er så langt fra marmor og høyverdige materialer man kan komme, men naturbetongen er ubestridelig et foredlet og eksklusivt materiale der cirka 80 prosent er vasket elvegrus.20 Samtidig understreket materialvalget igjen en folkelig (sosial­ demokratisk) form for monumentalitet, og 20 Av harde bergarter, som blant annet granitt.

Privatbilismen ble sluppet løs i Norge i 1960. Folke­ vognens tidsalder tok for alvor til ti år før Y-blokken – bygget i den patenterte «naturbetongen» – stod ferdig i 1970.

Foto: Ukjent fotograf. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/ Arkitektursamlingene, mellom 1969 og 1970.

142

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

en usnobbet nærhet til vann og stein – som er blant nasjonens viktigste bestanddeler.

Arkitekt Viksjø og sivilingeniør Sverre Jystad fikk i 1957 patent på Fremgangsmåte ved betongstøpning.21 Viksjø skrev i Byggekunst i 1959 at hans plan for Arne Garborgs plass var «å skape orden i et kaotisk bybilde». To plasser skulle opparbeides her, «etter omtrent samme prinsipp som i Venezia hvor Docepalasset og Markuskirken med sin ulike arkitektur likevel står godt sammen som basis for hver sin plassdannelse».22 Viksjø betraktet alltid de to bygningene – Høyblokken og Y-blokken – som et helt og ubrytelig kompleks, en enhet. De er arkitektoniske tvillingsjeler. Grepet var så enkelt, og så virkningsfullt: Det høyreiste, stramme tårnet og dens lavere pendant med de nærmest uhørt elegante linjene. En ny form for monumentalitet hadde som forutsetning at disse to bygningskroppene stod i en ubrutt dialog. Rives Y-blokken, mister også Høyblokken mye av sin mening og kraft. I en bokartikkel skrev Siri Hoem med forbilledlig klarhet: «Viksjøs regjerings­ bygninger med høyblokk og skulpturell lavblokk er uløselig knyttet til hverandre».23 Erling Viksjø var en søkende arkitekt, og var hele tiden åpen for inspirasjonskilder. Le Corbusiers betongbyggerier var en konstant størrelse å bryne seg mot.

UNESCO-hovedkvarteret i Paris – Maison de l’UNESCO – stod ferdig 1958, og ble bygget samtidig med at Høyblokken i Oslo 21 I patentbeskrivelsen heter det steinbetong; begrepet naturbetong ble senere det som skulle bli alminnelig brukt om materialet og støpemetoden. Norsk patent nr. 90310.

Patentkrav inngitt 28. februar 1955, patent gitt 7. september 1957.

22 Viksjø, 1959.

23 Hoem i Rønnevig (red.), s. 71.

HUGO LAURITZ JENSSEN

UNESCO-hovedkvarteret i Paris ble bygget samtidig med Høyblokken i Oslo. Arkitektene Bernard Zehrfuss, Marcel Breuer og Pier Luigi Nervi stod bak, og de inspirerte Erling Viksjø.

Foto: Ukjent fotograf (opphavsrett uavklart). Marcel Breuer papers, 1920-1986. Archives of American Art, Smithsonian Institution.

Fotografiet er datert 1953.

kom opp, og samtidig med at Y-blokken fant sin form på Viksjøs tegnebrett. Arkitektene Bernard Zehrfuss, Marcel Breuer og Pier Luigi Nervi ga bygget i Paris en stjerne- eller y-form. En fem mann sterk arkitektkomité (med blant andre Walter Gropius og Le Corbusier, i samarbeid med Eero Saarinen) overså byggeplanene. Pablo Picasso laget et monumentalt veggmaleri, med tittelen Ikaros’ fall. Det ble malt på 40 mahognipaneler og er plassert inne i bygget. For Viksjø var dette bygget i Paris en viktig inspirasjonskilde.

FN-bygningen i New York var en annen inspirasjonskilde. Her var det også

et høyhus med et lavt, akkompagnerende bygg. Det ble plassert på bredden av East River, og ble bygget ferdig i 1952. Et stort team av arkitekter fra mange land samarbeidet om det store komplekset, blant dem var Le Corbusier og Oscar Niemeyer.

Den høye og den lave skapte en slags eksklusiv arkitektonisk typologi.

Viksjø så at han kunne bruke dette regigrepet for å gi Oslo et særegent monument over sosialdemokratiet, stemplingsurene, og det praktfullt storslagne i den betonggrå nøysomheten.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

143

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

POLITIKKEN: DRIFTEN MOT DESTRUKSJON I dagene og ukene etter 22. juli fikk alle departementene midlertidige lokaler rundt om i Oslo sentrum. Y-blokkens fremtid har i årene etter 2011 vært uviss. Daværende statsråd Rigmor Aasruds tankereflekser kort tid etter bombesjokket inkluderte ikke omsorg for sånne betongblokker. «Jeg mener at et bygg bare er et bygg. For meg er det veldig lite symboltungt. Det å ta avstand til terroren, det mener jeg man kan gjøre på svært mange andre måter, enn å la det få uttrykk i et gammalt bygg».24 I januar 2012 bestemte regjeringen Stoltenberg at fremtidens regjeringskvartal skulle ligge der det hadde ligget, på Hammersborg. Dessuten ble det bestemt at statlig reguleringsplan skulle brukes, ikke kommunal. Det er et svært sjeldent grep, og har som innebygget effekt at demokratisk deltagelse og innsyn i prosessene reduseres.

Dermed var det første steget tatt – og det skulle vise seg å bli like vanskelig som det alltid hadde vært på denne tomten: Det var og ble for trangt. I oktober 2012 ble mandatet for den såkalte konseptvalgutredningen gitt av det som den gang het Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. En del av formuleringen lød: «Oppdraget er å utarbeide en fullstendig konseptvalgutredning (KVU) for fremtidig løsning av departementenes behov for lokaler i regjeringskvartalet».

Analysen skulle inneholde alternativer både «med og uten riving av eksisterende bygningsmasse».25 Dette var altså det store, strategiske grunnlagsdokumentet for de 24 Hanne Mauno: Høyblokka – rive eller la stå? Dagsavisen, 12. november 2011.

25 Gjengitt i Metier, LPO og Opak: Konseptvalgutredningen for fremtidig regjeringskvartal (KVU). 27. juni, 2013, s. 11.

144

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

avgjørende valgene som måtte tas når et nytt regjeringskvartal skulle planlegges.

I juni 2013 kom Konseptvalg­utredningen for fremtidig regjeringskvartal (KVU), med fem ulike «konsepter». Disse var høyst ulike. Det mest konservative alternativet forutsatte at både Y-blokken og Høyblokken ble stående, mens de mest radikale – også det såkalte Konsept 5 Øst – innebar at begge disse bygningene måtte rives. Konsept 5 Øst ble da også den anbefalte konklusjonen på utredningen. Spørsmålet om vern av bygninger og kunst, og selve kulturminneaspektet, ble bare summarisk berørt i utredningen.26 Kulturminnevernets aktivister hadde på dette tidspunktet forlengst slått full alarm.

Siri Hoem skrev at «Y-blokkens søyle­ bårne, krumme fasade med Picassos Fiskerne mot Akersgaten, er en av byens perler. Har du sett dette? Det vakre? Bevar Y-blokken!»27 Riksantikvar Jørn Holme skrev i september 2013 en kronikk, der han tydelig tok til orde for et vern av både Høyblokken og Y-blokken. «Historien gjentar seg. Forslaget om å rive Høyblokka og Y-blokka tyder på at modernismen ennå ikke fullt ut er anerkjent som en viktig periode i norsk arkitektur. Det er som å hoppe over en del av vår historie. Ingen kan spå hva fremtiden bringer. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at tidsånden endrer seg kontinuerlig».28 I oktober samme år leverte Riksantikvaren tilleggsutredningen om verneverdiene og ny bruk av byggene – til døve ører i Regjeringen når det gjaldt Y-blokken.

26 Ibid, s. 53–57.

27 Siri Hoem: Vår viktigste vernekamp. Aftenposten, 4. september 2013.

28 Jørn Holme: Vi vil utrede Høyblokka på nytt. Aftenposten, 19. september 2013.

HUGO LAURITZ JENSSEN

Spiraltrappen i Y-blokken har i de senere årene også fått navnet «Konkylie­trappen». Den er preget av sikker og forbløffende fri formgivning, i et bygg som ellers i sitt interiør er preget av nøkternheten som ga rammer for departementskontorer i tiden før Norge ble en styrtrik oljenasjon.

Foto: © Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/ Arkitektursamlingene, 1969.

Det såkalte konseptvalget ble kvalitetssikret i en rapport til regjeringen i februar 2014. Her konkluderer ikke utrederne om Høyblokken og Y-blokken bør rives eller ei.29 Den beslutningen kom noen måneder senere, da regjeringen endelig valgte konsept i mai 2014.30 Da ble Konsept Øst valgt.

Men det ble samtidig bestemt at Høy­ blokken skulle få stå, og det ble åpnet for tilbygg eller utvidelser av den. Utenriks­ departementet skulle også få plass i det nye regjeringskvartalet. Men Y-blokken ble besluttet revet. Det kom vage signaler om at den integrerte kunsten kunne bevares.

Det var ikke klart om dette overhodet lot seg gjøre, om det var teknisk mulig. De 29 Fremtidig regjeringskvartal – Kvalitetssikring av beslutningsunderlag for konseptvalg (KS1). Dovre Group og Transportøkonomisk institutt, 17, februar 2014.

30 Fremlagt på pressekonferanse 25. mai 2014.

kunstfaglige innspillene om at Y-blokken måtte få stå av hensyn til kunstverkene, ble ikke tillagt avgjørende vekt.

Det er altså verdt å merke seg at allerede før beslutningen om riving av Y-blokken var fattet, var aktivistene i full sving.

Kampen for å redde Y-blokken hadde for lengst begynt. Kjetil A. Jakobsen skrev i 2014 at «Arbeiderbevegelsen har gått fra å rasere borgerskapets kulturelle monumenter (Empire­kvartalet) til å ødelegge monumentene over sin egen gjerning, som man har glemt eller fortrengt meningen med».31 «Mye tyder på at historien kommer til å gjenta seg og at Y-blokken blir revet slik Empirekvartalet ble det», skrev kunsthistoriker Morten Stige i 2015. 32 Han poengterte at «verdien av det plassrommet som dannes mellom Høyblokken og Y-blokken er et av de fremste argumentene for å ta med Y-blokken inn i fremtiden».

Fra 2015 tikket klokkene raskere for Y-blokken. Statlig regulering ble igangsatt.

Arbeidet med planprogrammet for det nye regjeringskvartalet kom i gang. Det ble ledet av Statsbygg. Seks arkitektkontorer samt studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo ble invitert til et parallelloppdrag – som var å regne for en slags styrt idéprosess – der byplangrepet for det fremtidige Regjeringskvartalet skulle utmeisles. Både i sum og enkeltvis virket disse prosjektene voldsomme. Høyden på byggene strakk seg opp mot 100 meter. I evalueringsrapporten ble «moderat skala» anbefalt – og det ble 31 Kjetil A. Jakobsen: Høyblokka: Saklighetens drømmeliv.

Kunstkritikk.no, 6. januar 2014.

32 Morten Stige: En siste bønn for Y-blokken. Dagens Næringsliv, 9. februar 2015. Her kommer for første gang forslaget om å skjære av den fløyen som går over tunnelen, og slik etablere bananblokka. Riksantikvaren foreslo det samme året etter, nå under navnet «C-blokka».

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

145

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

fastholdt at Y-blokken skal rives. «De to store integrerte kunstverkene i Y-blokken skal tas vare på, og videre bruk skal avklares senere». Noe forunderlig var den påstått positive effekten av at Y-blokken ble revet: «Gaterommet i Akersgata vil bli endret ved at Y-blokken fjernes, Akersryggen trer fram, og Trefoldighetskirken og Deichmanske får igjen en mer markant posisjon i bylandskapet».33 Den statlige reguleringsplanen for Regjerings­kvartalet ble vedtatt i februar 2017. Gjennom­føringen av planen forutsatte at Y-blokken måtte rives. Dette var et altså et premiss for utarbeidelsen av planen. Dermed ble Y-blokken utelatt fra konsekvensutredning. Et bevaringsalternativ inngikk ikke i den offentlige høringen av forslaget.

Gjentatte ganger er det blitt påpekt at dette er et brudd på plan- og bygningslovens prosesskrav.

I debatten og i tiden som fulgte, ble det avdekket betydelige mangler ved prosjektets demokratiske transparens og fremdrift.

Klimaregnskapet var bygget på mangelfulle premisser (konsekvensene av riving og den påfølgende anleggsfasen var ikke regnet inn). Naturlig nok var hele prosessen med å gjenoppbygge et terrorbombet regjeringskvartal preget av traumer, uten at det kan unnskylde manglene på noe vis. Sikkerheten til det nye kvartalet var hele tiden et grunnleggende premiss. At Y-blokken strakte en «arm» over lokket og bilveien under Arne Garborgs plass, forble besværlig. Mange mente at det var underlig at dette ikke skulle la seg løse, eventuelt ved å legge ikke-kritiske funksjoner i denne «armen» av 33 Statsbygg: Parallellopdrag nytt regjeringskvartal.

Evalueringsrapport 02.06. 2015, s. 7, s. 20 og s. 50.

146

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Y-blokken, eller ved å senke veien (Ring 1) og forsterke lokket. Allerede i 2016 hadde Riksantikvaren forslått å fjerne «armen» som strakte seg opp mot Deichmanske bibliotek.

I september 2017 ble vinneren av arkitektkonkurransen for det nye regjerings­kvartalet offentliggjort. Adapt tegnet av Team Urbis vant slaget.34 Det umiddelbart mest slående med prosjektet var at Y-blokken ble erstattet med en høy, kneisende bygning, noe som minnet om en glasspyramide utsatt for en forkjært modernisering. Hele prosessen og valget av vinnerne ble utsatt for sterk kritikk. «Hvis alle teamene hadde lik informasjon, hvorfor var det bare Nordic som valgte «riktig» konsept? Er de lure og de andre dumme?» var spørsmålet Gaute Brochmann i Arkitektnytt stilte.35 Byplansjef Ellen de Vibe advarte tidlig i 2019 mot å rive Y-blokken.36 I mai 2019 gjorde hennes etat det som må kunne kalles «en taktisk manøver»: Statsbygg fikk ikke tillatelse til å rive hele Y-blokken.

Plan- og bygg ville ha klimagassberegninger av både det å bevare bygget og av rivealternativet. Riksantikvar Hanna Geiran støttet forslaget om å bare rive Y-blokkens nordre arm. Statsbygg signaliserte tydelig frustrasjon over alle disse småsteinene i det statlige skotøyet.37 Mens Riksantikvaren understreket at Staten skal ta vare på sine 34 Team Urbis består av: Nordic – Office of Architecture, Haptic Architects, SLA, Bjørbekk & Lindheim, COWI, Aas-Jakobsen, Ingeniør Per Rasmussen, Rambøll, Asplan Viak, Scenario, NIKU og Norsam.

35 Gaute Brochmann: Fra Team Urbis til Team Hybris?

Arkitektnytt, 28. juni 2018.

36 Christian Sørgjerd: Å rive Y-blokken er et historisk feilgrep, advarer Ellen de Vibe. Aftenposten, 17. januar 2019.

37 Ida Oftebro: Plan- og bygningsetaten: – Vi har ikke sagt nei til riving. Teknisk Ukeblad, 16. mai 2019.

HUGO LAURITZ JENSSEN

Y-blokken tilførte Regjeringskvartalet nye og oppsiktsvekkende linjer. Armen som strakte seg over Arne Garborgs plass bidro til å forme et kontroversielt og etter hvert problematisk del av byrommet.

Foto: © Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Arkitektursamlingene, cirka 1970.

kulturminner, og at den faglige begrunnelsen for å verne Y-blokken stod ved lag.38 Men utredningen om sikkerhet ble unntatt offentlighet. Alle som har debattert dette spørsmålet har derfor famlet rundt i blinde.39 38 Arve Henriksen: Vil stoppe riving av Y-blokken.

Aftenposten, 11. april 2019.

39 Henrik Torkveen: Riving av Y-blokken. Sikkerhetshensyn eller bare minste motstands vei? Aftenposten, 31. mai 2019.

I april 2019 kom stortingsmeldingen om det nye Regjeringskvartalet. Helt til siste sekund arbeidet Fortidsminneforeningen og verneaktivistene iherdig med å vekke politikere som var villig til å høre på argumentene for å forlenge Y-blokkens liv.40

40 Bare SV fremmet forslag om bevaring av Y-blokken, men ble nedstemt i Stortinget.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

147

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

AKTIVISTENE: MOBILISERING PÅ FLERE FRONTER Stortinget stemte over Erling Viksjøs planer en siste gang 22. juni 1949. Premissene hadde endret seg; nå var det klart at alle de gamle bygningene på tomten, altså hele Empirekvartalet, måtte rives. Rolf Stranger, varaordfører for Høyre (og stortingsrepresentant), ga likevel ikke opp, og tok senere samme sommer saken på nytt opp i spørretimen. Ulike aspekter ved Høyblokken ble behandlet av Stortinget også i årene som fulgte. Men ingenting kunne rokke ved rivingen av Empirekvartalet.41 Før Empirekvartalet ble revet, protesterte en rekke kulturpersonligheter. Rivnings­ motstanderne møttes i Rådhushallen i januar 41 Aftenposten, 28. juli 1949.

1953. Her var Oslo Byes Vel, flere høyeste­ rettsadvokater, fremtredende arkitekter (Ole Landmark fra Bergen og Wilhelm Swensen fra Trondheim), ordfører Brynjulf Bull og Rolf Stranger.42 Og de hadde stor støtte blant det man før gjerne kalte «folk flest». Det ble holdt mange vandringer og omvisninger i kvartalet, der hundrevis av mennesker deltok. Harald Hals II (som var sønn av den legendariske byplanleggeren) og kunsthistoriker (senere riksantikvar) Stephan Tschudi-Madsen ledet utallige omvisninger i kvartalet. Den aller siste var 20. august 1954. Den ble beskrevet som «vemodig».

I pamfletten Empirekvartalet må reddes43 fra 1953 ble en del av presseskriveriene samlet. Hærverk er et ord som går igjen. Det manes til forståelse for at Empirekvartalet er et kulturminne av høy verdi. «For Stortinget kan da ikke være interessert i at Nordens eldste hovedstad skal ribbes for de siste spinkle historiske restene og stå bare som en by fra [18]90-årenes grå byggeperiode og fra den ferske funkisalderen», skrev Morgenposten 6. desember 1952.44 Beretningen om det nye Regjerings­ kvartalets tilblivelse inneholder altså en parallell likvake over Groschs Empire­ kvartal. Den nye betongmodernismen skulle utslette bygg som i sin tid var «et helstøpt og arkitektonisk velpleiet» anlegg av «sosiale bruksbygninger», slik byantikvar Arno Berg formulerte det.45 Den pensjonerte riksantikvar Harry Fett – som i en mannsalder hadde personifisert selve det norske arkitekturvernet – mente at i mer enn 50

Harald Hals II, kunsthistoriker og direktør for Oslo Bymuseum, holder den aller siste, engasjerte og vemodige omvisningen i Empirekvartalet, 20. august 1954, før det rives.

Foto: Randulf Kure/Oslo Museum.

42 43 44 45

148

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Arbeiderbladet, 17. januar 1953.

Riksantikvariatet, 1953.

Ibid.

Arbeiderbladet, 6. desember 1952.

HUGO LAURITZ JENSSEN

år hadde det verdifulle kulturminnet blitt «sjasket» behandlet.46 Han skrev om sitt mareritt om Oslo som en «fortidsutplyndret by». Empirekvartalet «er ikke et av Europas store monumenter, det vet vi alle. Men det er vårt», mente Harry Fett.47 Stjørdalingen Jon Leirfall, Senterpartiets polemiske kraftkar (som senere ble en skarp politisk satiriker med en ytterst original vri på sagastilen i mange av sine bøker) minnet om at «eit fleirtal i landet» en gang hadde kalt de gamle kirkebyggene – han mente nok stavkirkene – for «skrammel».48 Bondehøvdingen Leirfall var til slutt den eneste på Stortinget som stemte mot å legge Empirekvartalet i grus.

Den dannede motstanden mot å rive Empirekvartalet hadde økt voldsomt i styrke fra slutten av 1940-tallet. Men alt var spilt møye. Den politiske punktum i spillet om Empirekvartalet var for lengst satt i Finansdepartementet.

Det gamle Militærhospitalet ble i 1962 reddet, på et vis. Skipsreder og kulturaktivist Sofie Helene Wigert, arkitekt Leif Torp, lektor Johannes Elgvin og professor Odd Brochmann (som var formann i Oslo Byes Vel) fikk kjøpt materialene, som den historiske bygningen på det tidspunkt var nedgradert til. De nummererte tømmerstokkene skulle i 20 år slumre i en stor stabel på Norsk Folkemuseum, før bygget ble gjenreist på Grev Wedels plass i 1983 – like ved Akershus festning.

Mange stemmer har i årene etter 2011 argumentert for å bevare Y-blokken.

I denne vernestriden har omtrent den 46 Fett, s. 142.

47 Ibid, s. 105.

48 Leirfall i Stortingsdebatten om Empirekvartalet. Fett, s.

144.

samme tydeliggjøringen som skjedde med Høyblokken, også skjedd med Y-blokken.

Det er som om byggene er blitt sett på nytt, de er gjenoppdaget. Den samme gjenoppdagelsen skjedde for øvrig også da Empirekvartalet stod for fall.

Siri Hoem, sivilarkitekt (NTH) med bakgrunn fra bl.a. bygningsantikvariske myndigheter og Forsvarsbygg, har utgjort et slags solofelttog for bevaring av Y-blokken.

Hun fikk etter hvert Fortidsminneforeningen som plattform for sin aktivisme. Hoem har skrevet mer enn 30 kronikker og artikler i dagspressen om Y-blokken og Regjeringskvartalet, de fleste i Dagsavisen, samt også i tidsskrifter og på nett. Hun slår fast at Viksjøs to regjeringsbygg er internasjonale kulturminner av høy verdi.

«Regjeringsbygningene er vårt lavmælte svar på internasjonale strømninger».49 Dersom man leser Hoems mange artikler om Y-blokken i rekkefølge, fungerer de som en slags motstandens loggføring fra et front­ avsnitt. Hun påpeker at «aktivismen i denne saken har vært eksepsjonell» og at den har bidratt til å heve kunnskapsnivået om Y-blokken og Picassos betydning. Dessuten har aktivistene «på sett og vis vært ”talerør” også for de mange fagmyndighetene som er overkjørt og dels har måttet tie av lojalitet til regjeringens beslutning».50 Flere folkeaksjoner (og aksjonister) har mobilisert for å redde Y-blokken.

Det har vært et tett samarbeid mellom Fortidsminne­­foreningen og Støtteaksjon for å bevare Y-blokka. De har utfylt hverandre i arbeidet for å redde bygningen.

Tidsskriftet Arkitektur N og galleriet 0047 49 Hoem i Rønnevig (red.), s. 70.

50 Siri Hoem, skriftlig kommunikasjon 22. mai 2019.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

149

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

Fire større folkeaksjoner for å redde Y-blokken fra destruksjon samlet mange mennesker. Det ble holdt appeller og artister som Lars Lillo Stenberg fremførte Oslo-sanger som fikk et ekstra vemodig anstrøk. Aksjonistene brukte den sandblåste kunsten av Picasso og Nesjar som et monumentalt lerret der kravet om at Y-blokken måtte bli stående ble projisert. Og de stilte seg opp i en menneskelig, beskyttende ring rundt det truede bygget.

Foto: Marius Hauge (øverst), Angelica Schafft

150

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

HUGO LAURITZ JENSSEN

Oslo presenterte i 2014 en stor idédugnad for videre bruk av hele Regjeringskvartalet under tittelen Høyblokka Revisited.51 En rekke fremstående arkitekter (og andre) har gitt stemme til motstanden mot å rive Y-blokken. Blant dem er arkitekten Jan Digerud, som mener at å rive Y-blokken er «en ubegripelig skandale». Bygget er «et symbol på sosialdemokratiet par excellence, men som Arbeiderpartiet ikke løfter en finger for å prøve å bevare».52 Snøhetta deltok i konkurransen om utforming av nytt Regjeringskvartal i 2015. Da mente arkitektkontorets sjef Kjetil Trædal Thorsen at Y-blokken måtte rives. Så endret han mening. Nå mener han at Y-blokken bør bli stående, på grunn av «samspillet mellom kunst og bygg».53 Også arkitekt og professor Karl Otto Ellefsen mener at Y-blokken bør bevares. Han skrev i 2017 at «90% av Regjeringskvartalet kan bygges slik prosjektet nå foreligger, og Y-blokka kan stå.

Jeg ser ingen reelle argumenter for ikke å bevare bygningen. Man får noe som er mye dårligere enn det som rives».54 Den kanskje viktigste forskjellen på vernekampen om Empirekvartalet og Y-blokken er oppfinnelsen av Internett. Det har på radikalt vis også endret arkitekturvernprosessene. Sosiale medier og kløktig bruk av internett har mobilisert befolkningen på en helt annen måte enn hva som var mulig på 1940- og 50-tallet.

Flere kunstverk har blitt laget. En følelsesladd dokumentarfilm (i to versjoner, en med engelsk og en med norsk tale) er 51 Arkitektur N, nr. 4/2014: Open Call. Regjeringskvartalet – ideer og visjoner.

52 Kåre Bulie: Postmoderne streker. Arkitektnytt, 4/2019.

53 Torp, NRK. 24. april 2019.

54 Karl Otto Ellefsen: Å tjærebre seg inn i et hjørne.

Arkitektnytt, 20. oktober 2017.

produsert. Y-blokkparafernalier er blitt produsert og solgt (pins, bærenett, klistermerker etc), og har tilført vernekampen en særegen coolness. Kampen om Y er selvsagt også propagandakrig.

Hanne Sophie Claussen er til daglig rektor ved Oslo Fotokunstskole. Høsten 2014 startet hun Støtteaksjon for å bevare Y-blokka, som sommeren 2019 hadde nærmere 9 000 følgere på Facebook. Her har også arkitekten Kjersti Hembre spilt en viktig rolle. De har ledet fire større folkeaksjoner, de to siste finansiert av salget fra Y-artikler.

Produksjonen av filmen om Y-blokken ble også finansiert av dette salget. Slagordet for aksjonen er La Y stå! En underskriftskampanje (nasjonalt og internasjonalt) hadde sommeren 2019 i tillegg samlet nærmere 20 000 underskrifter. Når så mange mennesker støtter en verneaksjon på Facebook, er det utvilsom snakk om en større bevegelse.

Et av Facebooks særpreg er at her utviskes distinksjoner og alle forskjeller i dannelse,

Salget av ulike Y-artikler bidro til å synliggjøre kampen med bruksgjenstander som gjorde symbolbruken håndfast. Slagordet var: La Y stå!.

Foto: Hanne Sophie Claussen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

151

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

En kveldstime samlet en gruppe aksjonister seg for Stortinget. Jan Erik Vold, den utrettelig Oslo-entusiasten og poeten, fremførte en appell. Aksjonistene var utstyrt med bilder av Jackie Kennedy Onassis. Hun ble en slags global ledestjerne for bygningsvernere, da hun bidro til å redde Grand Central Station i New York midt på 1970-tallet.

Foto: Jonas Adolfsen

sosial status og rang. Et liker er et liker; det er et demokratisk supplement – samtidig som hver stemme har en avsender. Da slaget stod om Empirekvartalet, var det stort sett tidens kulturelite som førte ordet, og som fikk støtte av det opplyste byborgerskapet.

Og som det var for Empirekvartalet på 1950-tallet, har det de siste årene blitt arrangert en rekke byvandringer, støtte­ markeringer og appeller for å redde Y-blokken. Lars Lillo Stenberg og Jan Erik Vold er blant dem som har bidratt her.

«Vi har et sterkt håp om at Y-blokken skal kunne reddes i siste time. Det har vi sett eksempler på før, og vi gisper jo i ettertid med tanke på bygg som nesten ble revet. Vi har trukket frem Jackie Kennedy Onassis

152

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

som symbol på dette, da hun bidro til å redde Grand Central Station i New York midt på 1970-tallet», skriver Hanne Sophie Claussen.55 Internasjonalt er styrken og det særegne ved den norske Y-blokken for lengst fanget opp. Organisasjonen ICOMOS er rådgiver på kulturminnefeltet i verdensarvspørsmål.

I 2016 utløste ICOMOS en International Heritage Alert for den truede Y-blokken.56 Fortidsminneforeningen nominerte Y-blokken til kulturminnevernorganisasjonen Europa Nostras liste over de 14 mest truede byggverkene i 2016, uten at den nådde helt 55 Hanne Sophie Claussen, skriftlig kommunikasjon 30. juni 2019.

56 ICOMOS pressemelding, 28. september 2016.

HUGO LAURITZ JENSSEN

opp blant The 7 Most Endangered. Men den kom altså med på «den korte listen».

Organisasjonen hadde besøkt Oslo og sett Y-blokken i juni 2015. Europa Nostras visepresident John Sell uttalte at det som for ham var det mest slående, var hvordan Y-blokken «kobles sammen med sine nabobygninger på en fabelaktig måte». Ikke minst, mente Sell, kan dette avleses i enden av bygningen, der kirken og biblioteket møter Y-blokken. «De fungerer fint sammen.

Konstruksjonsteknikken, med bruk av sandblåst betong som er forsterket med små steiner, er også temmelig unik. Y-blokken er i seg selv et enestående stykke arkitektur».57 Det er jo unektelig interessant at John Sell lovpriser det som i mange kritikeres øyne er en avgjørende svakhet ved Y-blokken: Det lille byrommet der Viksjøs betong-Y møter det svulmende, nygotiske kirkebygget og den nyklassisistiske bokkatedralen.

Også den britiske Twentieth Century Society har engasjert seg i Y-blokkens skjebne, og har innstendig oppfordret norske myndigheter til å snu i rivesaken.

James Simpson mener at å rive Y-blokken vil medføre et tap av en «meget betydelig kulturell ressurs».58 Å rive Y-blokken er ikke bare en konkret handling. Den vil også, i aller høyeste grad, være en politisk og symbolsk gjerning.

Høyre og Arbeiderpartiet har i denne saken inngått en form for mesallianse.

Uansett om man avskyr eller elsker betongmodernismen, er det slik: Å rive Y-blokken i Regjerings­kvartalet vil gi et umåtelig stort kulturtap. Y-blokkens skjebne åpenbarer en alvorlig defekt i den 57 Europa Nostra (europanostra.org), postet melding 22. juni 2015.

58 James Simpson: Oslo masterwork. C20 Magazine, 2019.

demokratiske beslutningskjeden. Bygget ble i mai 2014 beslutte revet før de lovfestede utredninger og påfølgende høringer var gjort.59 Ufølsomheten for arven av historiske bygninger og byrom er like påfallende som tragisk. At Y-blokken tilhører en verdensarv av nyskapende, modernistiske bygninger kan man bare ikke ignorere. Men rasjonelle argumenter for et helt selvsagt bygningsvern av Y har i årevis prellet av. Samtidig er det forbløffende å se at historiens prosesser på dette stedet i Oslo gjentar seg selv, in absurdum. Staten bygger, river, bygger, et cetera. Konsentrasjonen av symbolsterke, statsbærende bygg på denne evige (og alltid pinefullt trange) byggetomten – både de bygningene som faktisk ble reist, og de som forble disige drømmer – har vært skyhøy i mer enn 200 år. Nesten like lang er stridshistorien om stedets sentrale funksjon i byen, dets bygninger og arkitektur.

Denne artikkelen er skrevet sommeren 2019. Y-blokken står fremdeles. Den skinner i trass. Aktivistene har arbeidet hardt – i stadig brattere motbakke – for å berge dette bygget. Fortidsminneforeningen leverte i august 2019 en omfattende klage på rivevedtaket.60 Nå var det få halmstrå igjen. Det er så visst noe heroisk over en slik innbitt, halsstarrig motstand. For den steile politikk­ ens drabanter levnet dem – og oss – ikke et fnugg av håp.

Y-blokkens forsvarere kommer neppe til å gi seg før bygget ugjenkallelig er tapt og det er forvandlet til betongstøv.

59 Hoem, Siri: Riving av Y-blokka. Dagsavisen, 28. mai 2014.

60 Brev fra Fortidsminneforeningen til Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten: Regjeringskvartalet, Akersgata 44, gnr. 208, bnr. 5, Oslo. Klage på vedtak om riving av Y-blokka og anmodning om utsatt iverksetting, 15. august 2019.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

153

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ!

ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

Og millioner av små steiner, elvegrusen, som Erling Viksjø sørget for å hente opp for å skape ren, uforfalsket bygningsmagi, de frigjøres av plutselige detonasjoner og triller hjemløse omkring, som forundrede kloder i et univers breddfullt av uforstand og ufølsomhet.

Politikerne seiret trolig til slutt. De fikk det som de ville. Og det var deres ansvar da de tvang Y-blokken i bakken.61

Hugo Lauritz Jenssen (f. 1962) er siviløkonom, journalist og sakprosaforfatter. Ble nominert til Brageprisen for «Høyblokken. En bygningsbiografi». Har bl.a. skrevet tre bøker om byggingen av Tjuvholmen, en bok om Renzo Pianos seilbåt «Kirribilli I» og en bok om norske ambassadebygg. Siste bok: «En samisk verdenshistorie».

61 I oktober 2019, mens Fylkesmannen i Oslo og Viken behandlet klagene på rivingen av Y-blokken, samlet rivningsmotstanderne i regi av Fortidsminneforeningen og Støtteaksjonens Hanne Sophie Claussen mer enn 70 underskrifter til et opprop med overskrift «La Y stå!». Det ble sendt til Regjeringen. Blant underskriverne finner vi Henie Onstad Kunstsenter og de største øvrige norske kunstmuseene, Picasso-museene i Paris, Antibes og Málaga, Moderna Museet i Stockholm, arkitektorganisasjoner, en rekke fremstående enkeltarkitekter og kunstnere, og flere internasjonale kulturminnevernorganisasjoner.

KILDER ARSTAL, AKSEL: Oslo byleksikon.

Johan Grundt Tanum, 1938.

FETT, HARRY: Vår hovedstad tar form. Gyldendal, 1954.

BARSTAD SOLVANG, ANE; ANDERS KVAMMEN, CHRISTOPHER NIELSEN, CLARA CLAUSSEN, FRODE HELLAND, JOHN HOELSTAD DÆHLI OG SARALINN HEMBRE SINGSTAD: Spreng den/riv den. Galleri 21/ Grafill, 28. mars – 28. april 2019.

HOEM, SIRI: Sviket mot Y-blokka.

I: Elsa Sprossa Rønnevig (red.): Hus til bry. Kulturarvens kår i Norge. Sprossa, 2018.

BERG, ARNO: Empirekvartalet i Oslo. Med et tillegg. Empire­ kvartalet må reddes. Den antikvariske bygningsnemds og Riksarkitektens innstillinger.

Foreningen til norske fortids­ minnemerkers bevaring, 1949.

DOVRE GROUP OG TRANSPORT­­ ØKONOMISK INSTITUTT: Fremtidig regjerings­kvartal - Kvalitets­sikring av beslutnings­ underlag for konseptvalg (KS1), 17, februar 2014.

Empirekvartalet må reddes.

Byen og landet krever det.

Riksantikvariatet, 1953.

154

DET KONGELIGE KOMMUNALOG MODERNISERINGS­ DEPARTEMENT: Meld. St. 21 (2018-2019): Nytt regjeringskvartal. 10. april 2019.

JENSSEN, HUGO LAURITZ: Høyblokken. En bygnings­ biografi. Forlaget Press, 2013.

PEDERSEN, BJØRN SVERRE (M.FL.): Akersgaten. Trygve Juul Møller Forlag, 1967.

STATSBYGG: Parallelloppdrag nytt regjeringskvartal.

Evalueringsrapport 02.06. 2015.

STATSBYGG: Særtrykk av verne­forslaga i samband med lvp FAD for departements­ kontora, 28. juni 2012 .

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

VIKSJØ, ERLING: Det nye regjeringsbygget. Byggekunst 1/1959.

VIKSJØ, ERLING OG PER: Y-blokken i Regjeringskvartalet.

Byggekunst 1/1970.

AVISER, TIDSSKRIFTER: Aftenposten, 1949, 2013, 2019.

Arbeiderbladet, 1949, 1952, 1953.

Arkitektnytt, 2017, 2018, 2019.

Arkitektur N, 2019.

Bergens Tidende, 1919.

Byggekunst, 1959, 1970.

C20 Magazine, 2019.

Dagbladet, 1952.

Dagens Næringsliv, 2015.

Dagsavisen, 2011, 2014.

Kunstkritikk.no, 2014.

Norske Intelligenssedler, 1917.

Morgenbladet, 1816, 1836.

Social-Demokraten, 1918.

Teknisk Ukeblad, 1887, 2019

Torvet i Trondheim. Utgravningen av sørøstre kvadrant i 2016. Steinbrolegning fra ca 1870 avdekket etter fjerning av det moderne asfaltdekke.

Foto: NIKU

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI:

EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID Christopher McLees

Norge har et kulturminnelovverk som ikke tildeler etterreformatorisk arkeologi verdi som kilde til historisk kunnskap. Det oppleves allikevel at det er en voksende interesse for arkeologiske levninger fra de siste 500 årene blant allmenheten og aktører i kulturminneforvaltning og forskningsinstitusjoner. At historie kan - og bør - skrives også med utgangspunkt i det materielle, er allment erkjent i moderne historisk forskning. Det gjenstår imidlertid betydelige hindringer som gjør det vanskelig for arkeologiske levninger å kunne innta sin plass som verneverdige materielle kilder til historien om Norge i århundrene etter 1537.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

155

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

N

orges lov om kulturminner (kulturminne­loven) preges av et skarpt verne­skille som er satt ved et tilfeldig utvalgt historisk årstall. Mens arkeologiske levninger fra forhistorie og middelalderen er automatisk fredet, er begravde arkeologiske levninger som dateres til århundrene etter reformasjonen i 1537 derimot ikke lovbeskyttet. Følgelig kan kulturlag, begravde strukturer og gjenstander som dateres til etter 1537 ødelegges uten å ta arkeologisk hensyn.1 Fredningsdifferensieringen har resultert i den pågående desimeringen av landets underjordisk arkeologiske arkiv av materielle levninger etter samfunnsutviklinger de siste 500 år. Dette ledsages av en mangel på akademisk kunnskapsproduksjon, og underutnyttelsen av en verdifull kilde til verdiskaping. Disse arkeologiske levningene utgjør nemlig en stor del av den materielle kulturarven etterlatt av flere generasjoner av mennesker som bodde i norske byer og bygder i overgangen til modernitet. De har imidlertid sjelden blitt benyttet som kunnskapskilder i den nasjonale historiske diskursen, og følgelig har de bidratt lite til vår forståelse av Norges nære fortid. Samfunnsutviklinger i Norge etter reformasjonen har blitt utforsket nesten utelukkende ved bruk av historiske, arkitektoniske og etnologiske kilder.

Bygninger og annen materiell kultur er bevart fra denne perioden, men arkeologiens spesielle bidrag, nemlig innsikten som den gir i mangfoldige materielle dimensjoner av 1 Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 og lov av 3.3.2000 nr. 14 (kml). De viktigste unntakene er samiske kulturminner eldre enn 1917, og skipsfunn og deres laster som er over 100 år gamle. Historiske bygninger og byggverk som ble bygget før 1650 er også automatisk beskyttet, mens yngre bygninger - inkluderte kirker - blir gjenstand for individuell vurdering

156

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig. 1. Bolverkskar under utgravning i Revierstredet 5, Oslo i 1977. Bygget i forbindelse med utfylling på grunt vann i Christiania på midten av 1600-tallet.

Etter Pl. 1. Schia 1981, s. 9

tidligere menneskeliv og samfunnspraksiser, har i stor grad vært utelatt i utforskningen av denne perioden av Norges historie.2 Dagens forvaltningspraksis er avfødt av at det ikke finnes hjemmel i kulturminneloven som sikrer at kulturminnevernet skal vurdere kildeverdien til etterreformatoriske arkeologiske kulturminner, og derfor heller ikke har hjemmel til å kreve undersøkelse av dem. Likevel har det siden 1970-tallet vært sporadiske forsøk på å utfordre fredningsskillet, og å påvise kunnskapsverdien som ligger i nyere tids arkeologi (fig. 1 og fig. 2).3 Den norske kulturminneforvaltningen og 2 Se McLees, 2019, s. 21 fotnote 20 for enkelte unntak 3 For eks. Schia, 1978, 1981. Ekroll, 1991. Nordeide, 2000

CHRISTOPHER MCLEES

akademiske institusjoner har imidlertid inntil nylig ikke tatt del i internasjonale diskusjoner om forvaltning og utforskning av nyere tids arkeologi. Denne iherdige tregheten har de siste årene utløst en bølge av frustrasjon blant arkeologer som erkjenner kunnskaps­verdien som ligger i den materielle kultur­arven uansett alder - og vil at også Norge skal ta del i den globale produksjon og utveksling av arkeologiske kunnskap på dette område. Med visse unntak har denne «grasrotbevegelsen» tatt form av en bredere og akselererende datainnsamling, utforsking og formidling utført av arkeologer og andre tilknyttet ikke-akademiske institusjoner og kommunale instanser. Etterreformatorisk - eller nyere tids arkeologi - blir under visse omstendigheter undersøkt i byer og bygder, forsket på ved universiteter, skrevet om i norske arkeologiske og lokalhistoriske tidsskrifter, og er et tema på konferanser. Jeg har til og med nylig forsvart landets første doktor­avhandling som omhandler forvaltningen av arkeologiske material fra tidlig moderne tid i Norge og dets kunnskapspotensial.4 MENNESKER OG TING I FORTIDEN Dette gryende engasjementet springer delvis ut fra nye måter å tenke på fortiden på: nemlig en erkjennelse av den sentrale betydningen som materialitet har for vår forståelse av fortiden. Den såkalte materielle vendingen i nyere humanistisk og samfunnsvitenskapelige forskning understreker tingenes betydning for samfunnets utforming i både nåtiden og fortiden.5 Sosiale handlinger utfolder seg nemlig gjennom en aktiv allianse av både mennesker og 4 McLees, 2019 5 McLees 2019, s. 45-49, 85-89

ting. Historie kan - og bør - også skrives med utgangspunkt i det materielle. Hvis ikke står vi i fare for å fortrenge historiens kompleksitet.

Fremveksten av en sosial ontologi der materielle ting står sentralt, er et viktig trekk ved moderne samfunnsvitenskapelige forskning.6 Naturen og den materielle verden har tidligere blitt marginalisert og oppfattet som et passivt bakteppe til en virkelighet som er koblet fra det fysiske, der sosiale handlinger og strukturer oppstår på grunn av menneskelige aktørers intensjoner og abstrakte sosioøkonomiske og kulturelle prosesser. Materielle ting har derimot blitt oppfattet hovedsakelig som representasjonene av slike prosesser, eller som formidlere og symbolbærere av kulturell betydning.

Naturens og tingenes aktive deltagelse i menneskets tilværelse er blitt neglisjert: det vil si måtene materiens former, tilstander og iboende egenskaper bidrar aktivt til verdens, menneskenes og samfunnets utforming.

Inntil nylig har historikernes interesse for ting vært dominert av deres rolle som formidlere av personlige og sosiale identiteter, blant annet. Dette fokuset på den materielle kulturens symbolske betydning har gitt en større vekt på kultur enn materialitet, og menneskenes eksistensielle samhandling med ting har blitt oversett.

Som en reaksjon på denne «dematerialiseringen» av det sosiale, forener den nye ontologien både ting og mennesker i et symmetrisk relasjonelt forhold. Kjernen i dette er erkjennelsen av at også materialitet 6 En sosial ontologi kan defineres som en forståelse av sosiale fenomeners grunnleggende egenskaper, strukturer og elementer; med andre ord hva samfunnsliv består av. Se McLees, 2019, s. 45-49, 85-97 for en grundig redegjørelse samt litteraturhenvisninger

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

157

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

Fig. 2 Fundamentene til proviantforvalterens første bolig under utgravning i Erkebispegården - den etterreformatoriske Kongsgården - i 1992.

Foto: E. Baker/Riksantikvaren

158

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

CHRISTOPHER MCLEES

utgjør et sentralt og aktivt element i samfunnets konstituering, både i fortid og nåtid. I stedet for at ting betegnes kun som inerte enheter, appropriert av mennesker og passivt avspeilende av den sosiale og kulturelle virkeligheten, oppfattes nå ting som relasjonelt innviklet i menneskers liv og sosialitet. Dette omfatter for eksempel hvordan ting bidrar aktivt til utøvelsen av samfunnspraksiser, dannelsen av kulturelle normer og verdier, og forming av personlige og kollektive identiteter. Utøvelsen av rutinene som inngår i samfunnspraksiser er nemlig avhengig av ting og deres iboende materielle egenskaper. Samfunnets konstituering er dermed utfallet av allianser mellom det materielle og det immaterielle, det menneskelige og det ikke-menneskelige, som danner skiftende relasjonelle konfigurasjoner i en rastløs tilblivelses- og endringsprosess.

Denne ontologien har stor betydning for studiet av samfunnspraksiser i fortiden.

Erkjennelsen av at den materielle kulturarven var - og er - viklet inn i praksiser og diskurser åpner for en forståelse av at det finnes et mangfold av mulige fremtider. Følgene av samhandlinger mellom mennesker, ikke-mennesker og materialer er nødvendigvis uforutsigbare, tvetydige og tids- og situasjonsspesifikke.

Samfunnsprosesser og praksiser utspiller seg i form av tilfeldige performative hendelser snarere enn et kontinuum av lineære endringer.

Dette er spesielt viktig sett i sammenheng med det nasjonale verneproblemet som diskuteres her. Denne forståelse krever nemlig at vi forlater ideen om en fast og uforanderlig kulturarv, og åpner for dialog om forskjeller, flerstemthet og mangfold i

fortiden. De anakronistiske historiske periodiseringer og pålagte storslåtte fortellinger om historisk fremgang, eller den vilkårlige prioriteringen av utvalgte kunnskapskilder over andre som omfavnes og foreviges i det norske arkeologiske lovverket, er ikke lenger gyldige kriterier for en moderne kulturminneforvaltning. Dagens tilnærming til kulturminneforvaltning bør i stedet dreie seg om en forståelse av hele fortidens mangfoldighet i alle dens sammensatte materialiseringer og immaterialiteter. Den bør tilrettelegge for nye måter å se på forholdene mellom ting og mennesker, samt inspirere til nye fortellinger som også tar i betraktning tingenes aktive deltagelse i samfunnets konstituering. Arkeologi - med sin tilgang til mangfoldige materielle levninger - har dermed en nøkkelrolle som leverandør av ny kunnskap om de siste 500 års samfunnsutvikling i Norge (fig. 2).

Vi lever imidlertid fortsatt med et lovverk som ikke tar hensyn til moderne tenkning, både innenfor historieforskning og kultur­ minneforvaltning. Norge er alene blant sine skandinaviske naboer ved å ekskludere betydelige deler av de siste 500 årenes arkeologisk kulturarv fra sin vernepraksis og historieskriving.7 En sentral påstand i avhandlingen min er at differensierte bevaringsprioriteringer og verdisettinger i norsk kulturminneforvaltning skaper grunnleggende hindringer for våre oppfatninger og forståelser av fortiden. Verneskillet ved 1537 fører til at modernitetens historie i Norge stort sett skrives av historikere og 7 Sverige har en automatisk fredningsgrense ved 1850.

Danmark har ingen fastsatt grense, men vern og undersøkelser av etterreformatorisk arkeologi gjennomføres ved bruk av vurderingsprosesser. McLees, 2019, s. 19, fotnoter 7 og 8

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

159

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

bygningshistorikere med utgangspunkt i deres kilder. Forvaltningsskillet er dermed avvikende i forhold til både moderne verneprinsipper og praksiser innenfor historisk og samfunnsvitenskapelig forskning. I resten av denne artikkelen skal jeg se litt nærmere på hvorfor vi har havnet i denne situasjonen, hvordan det nye faglige engasjementet med nyere tids arkeologi har utfoldet seg, og hvilke praktiske utfordringer vi fortsatt står overfor.8 ET FORVALTNINGSHISTORISK TILBAKEBLIKK Gjeldende lovgivning om vern av arkeologiske kulturminner speiler et syn på historie og en vernefilosofi som er rotfestet i tenkning og ideologier fra 1800-tallet. Dette synet erkjenner verken historisk kompleksitet eller materielle levningers kildeverdier og relevans for vår forståelse av vår nære fortid, noe som har blitt stadig mer uholdbart i lys av kvalitative utviklinger innen de siste tiårenes forvaltningspraksis og historieforskning.9 Kulturminnelovens kronologiske grense for automatisk vern av arkeologiske kulturminner har sitt utgangspunkt i prioriteringen av vern av førreformatoriske levninger i Norges første kulturminnelov fra 1905.10 Lovgivningen ble inspirert av en liten verneinteressert elites ønske om å etablere en ny, vitenskapsbasert kunnskap om fortidens folk og kultur som grunnlag for å bygge og legitimere den nylig uavhengige nasjonens identitet, stolthet og selvrespekt.

Samtidig måtte den sårbare, symbolrike 8 Se McLees, 2019, s. 19-57 for en mer detaljert redegjørelse 9 McLees, 2019, s. 19-24 10 Lov 13. juli 1905 «Om fredning og bevaring av fortidslevninger»

160

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

materielle kulturarven vernes mot moderniserings- og raseringskreftene i samtiden.11 Disse kulturarvforvalterne - hvis hovedinteresser lå i middelalderens kunst- og arkitekturhistorie - ble sterkt påvirket av den nasjonal-romantiske ideologien som underbygde datidens nasjonale byggeprosjekt. Historikere fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var først og fremst interessert i vikingtiden og høymiddel­ alderen, og spesielt sistnevnte ble oppfattet som storhetstiden i et politisk uavhengig og kulturelt levende Norge. Eldre kunst og arkitektur ble betraktet som forbilder ved nyskapning. Dette stod i kontrast til tiden mellom 1537 og 1905 som ble oppfattet som en periode med kulturell tilbakegang under fremmed styre. Reformasjonen ble ansett som en katastrofe for Norge, hvis høykultur bukket under for «den lange vintersøvn» under protestantisme og dansk styre før 1814.12 I begynnelsen av 1900-tallet var de kultur­minnene som ble verdsatt til bevaring og forskning, fortrinnsvis av nasjonal interesse og i besittelse av en direkte forbindelse med Norges fjerne «gyldne» periode.

Estetiske kvaliteter var avgjørende, noe som gjenspeiler datidens antikvariske opptatthet med kunstneriske og arkitektoniske tradisjoner knyttet til middelaldernorges høykultur.

Det unike og sjeldne var verdsatt mer enn det hverdagslige eller verdslige.13 I tillegg til ideologiske grunner og kriterier knyttet til alder og estetikk, har pragmatisme også hatt en rolle i formuleringen 11 Stugu, 2011, s. 87-91. Fagerland, 2011, s. 93-105. Trøim, 2005 12 Stugu, 2011, s. 88-91. «Den lange vintersøvn» tilskrives historikeren Absalon Taranger (1914) 13 Stugu, 2011, s. 81-82. Fagerland, 2011, s. 101

CHRISTOPHER MCLEES

av vernekriterier på en måte som minner om dagens situasjon. Vern av etterreformatoriske kulturminner ville virke inn på den private eiendomsretten; en potensiell kilde til samfunnskonflikt som det var viktig å unngå. Videre kunne museer ikke konkurrere økonomisk med et voksende marked i antikviteter, og vern av etterreformatoriske kulturminner ville også ha krevd et større forvaltningsapparat og større økonomiske ressurser.14 Juridisk kulturminnevern i henhold til loven fra 1905 ble derfor begrenset til den før-reformatoriske kulturarven.

Bygningsfredningsloven fra 1920 utvidet juridisk vern til bygninger som var over 100 år gamle og hadde «kunstnerisk eller historisk verdi».15 1905-loven hadde allerede etablert en praktisk oppdeling mellom forvaltningen av arkeologiske kulturminner og historiske bygninger.16 Utformingen av to separate lovverk for kulturminnevern skapte et strukturelt forvaltningsskille mellom arkeologiske kulturminner og historiske bygninger som fortsatt er gjeldende i dag.17 Norsk kulturminneforvaltning ble styrt av disse lovene og en rekke revisjoner gjennom mesteparten av 1900-tallet.18 En revisjon i 1951 var begrenset, selv om den ga ansvaret for middelalderarkeologi til Riksantikvaren, som satte i gang store middelalderbyutgravninger i Bergen i 1955, og senere i Oslo, Trondheim og Tønsberg.19 Nye oppfatninger av hva «kulturarven» består av, samt nye kriterier for bevaring 14 Kahn, 2011, s. 61. Stugu, 2011, s. 90. Fagerland, 2011, s.

101 15 Lov om bygningsfredning av 3.12.1920. Gaukstad, 2001, s.

132 16 Gaukstad, 2001, s. 132 17 Fagerland, 2011, s. 102 18 Fagerland, 2011, s. 102. Gaukstad, 2001 19 Lunde, 1985. Gaukstad, 2001, s. 133

og rettslige vern, oppstod på 1960- og 1970-tallet, og behovet for en mer omfattende kulturminnelov ble anerkjent. Der det tidligere var overveiende at enkelte typer kulturminner ble vernet av historiske og estetiske grunner, ble bevaringspraksis nå preget av en bredere og mer samfunnsorientert verneideologi. Representativitet og «kulturmiljøer» ble vektlagt i stedet for enkeltsteder og monumenter, eksemplifisert med det banebrytende og omfattende vernet av arkeologiske kulturlag i norske middelalderbyer. I tråd med denne vernefilosofiske endringen, ble de arkeologiske kulturminnenes karakter og vernekriterier formulert og definert i kulturminneloven fra 1978 og dens senere revisjoner.20 Men paradoksalt nok ble verneskillet ved året 1537 allikevel beholdt.

Fra 1990-tallet av har den norske kulturminneforvaltningens ideologi og praksis konsolidert rundt en sentral lære, inspirert av internasjonale miljø- og kulturkonvensjoner og politikk: nemlig at en moderne kulturarvsforvaltning er et politisk prioritert område som skal beskytte en ikke-fornybar ressurs som utgjør en viktig del av en helhetlig, sektoroverstigende miljø- og ressursforvaltning.21 Arkeologiske vernestrategier, forslag og tiltak bør da ideelt sett utgjøre en mer gjennomtenkt, strukturert og teoretisk basert praksis hvor verdier knyttet til kunnskap, samfunnsmessige og økonomiske bruksverdier danner premissene for bevaring. Mål og kjerneprinsipper i denne sammenhengen har blitt formulert blant annet i Riksantikvarens strategiske planer for arkeologisk vern, Kulturminneutvalgets 20 Fagerland, 2011, s. 103-104. Gaukstad, 2001, s. 133 21 Gaukstad, 2001, s. 134-135. McLees, 2006, s. 163. Brattli, 2011, s. 275-276

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

161

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

rapport fra 2002 og stortingsmeldinger fra 2005 og 2013.22 At den etterreformatoriske arkeologiens manglende vern burde revurderes i kjølvannet av det nye verneparadigmet, ble konkludert av Kulturminneutvalget i 2002.

Utvalgets utredning identifiserte nemlig etterreformatorisk arkeologi som én av 17 prioriterte områder med et særlig behov for en ny forvaltningspraksis. Deres anbefaling om en nasjonal kartlegging av etterreformatorisk arkeologi for å danne grunnlag for en ny forvaltningsstrategi, ble imidlertid ikke fulgt opp.23 Det pågående tap av etterreformatoriske arkeologiske kulturminner ble nevnt i stortingsmeldingen om kulturarven fra 2005.

Meldingen henviste til Norges forpliktelser til blant annet Valletta-konvensjonen. Det ble satt som et nasjonalt mål å verne og sikre et «representativt» utvalg av kulturminner og kulturmiljøer som dokumenterer geografisk, sosial, etnisk, økonomisk og tidsmessig bredde som kilder til kunnskap, erfaringer, bruk og verdiskaping.24 22 Cf. Riksantikvaren, 2010, Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer 2011-2020, http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/ handle/11250/176217/1/arkeologiske_kulturminner_ strategisk_plan.pdf.

NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. St.meld.nr.16 (2004-2005): Leve med kulturminner. St.meld. nr. 35 (2012-2013): Framtid med fotfeste 23 NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. Kap. 3.4.

24 «Uten ny og høyere bevissthet om hva kulturarven i virkeligheten rommer av verdier på flere plan, vil landet miste verdifull kulturarv og kostbare ressurser…

Regjeringens mål for kulturminnepolitikken er at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på som bruksressurser og grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping (og) et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer som dokumentere geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde skal gis varig vern gjennom fredning.» St.meld.nr.16, 2004-2005.

Leve med kulturminner, s. 15

162

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Imidlertid ble det ikke gjort klart i hvilken grad etterreformatorisk arkeologi skulle omfattes av en fremtidig forvaltning av et utvidet utvalg av kulturminner. En klar uttalelse om at det bør legges større vekt på å sikre ettereformatoriske arkeologiske kulturminner og kunnskapsressursen de representerer for å møte nasjonale mål for representativitet, ble imidlertid gjort i Riksantikvarens etterfølgende strategiske plan for forvaltning av arkeologiske kultur­ minner og miljøer 2011-2020.25 Disse dokumentene utgjør ledd i en tiår lang prosess som til slutt førte til en ny nasjonal fredningsstrategi i 2015.

Til tross for integrering av eldre lover innenfor dagens kulturminnelov, og formelle erkjennelser av behovet for større bredde og representativitet, har kulturminne­­ forvaltningen paradoksalt nok forblitt sektorisert, kompleks og motstridende i sine verdisettinger, praksiser og organisering.

Selv om spennvidden av det som betraktes som kulturarven blir utvidet og revurdert, inndeles fremdeles kulturminnenes verdier mekanisk etter type og alder. På enkelte områder har dette resultert i en differensierte behandling av kulturminner på en måte som strider både mot uttalte nasjonale mål om representativitet og mangfold, og en vernepolitikk som skal ta utgangspunkt i kunnskap og kunnskaps- og opplevelsesverdier.26 25 «Videre er det et uttrykt mål i Norsk miljøpolitikk at et representativt utvalg av særlige verdifulle arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer fra ulike tidsepoker med deres egenart og variasjon skal sikres. For å nå dette målet må det blant annet legges større vekt på sikring av etterreformatoriske arkeologiske kulturminner og den kunnskapskilde disse representerer.» Riksantikvaren 2010.

Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer 2011-2020 26 McLees, 2007, s. 140. Fagerland, 2011, s. 105. Sektorer som omfatter etterreformatorisk kulturarv inkluderer maritim arkeologi, samisk arkeologi og bygningsvern

CHRISTOPHER MCLEES

I sin gjennomgang av norsk kulturminne­ lovverk og forvaltningspraksis fra 2001, beskrev Jørn Holme ulikheten i vernestatus for stående etterreformatoriske bygninger og arkeologiske gjenstander som en svakhet i den nasjonale kulturminneforvaltning. Han betraktet det som et resultat av den historiske fordeling av forvaltningsansvar og tiltak mellom arkeologer på den ene side og kunsthistorikere og arkitekter på den annen.27 Etterreformatorisk arkeologi har havnet i en tilsynelatende evigvarende forvaltningsmessig gråsone grunnet kulturminne­ forvaltningens vedvarende sektorisering.28 Differensieringen av vernekriterier, deres selektive anvendelse og vektlegging sektorene imellom ble demonstrert i forbindelse med en revisjon av kulturminneloven i 2000, da rettslige vern ble utvidet utelukkende til stående bygninger (inkludert kirker) bygget mellom 1537 og 1649.29 Lovendringen hadde sitt utspring i den nye forvaltningsfilosofien om å fremme kunnskap som et avgjørende vernekriterium. I dette tilfellet ble den imidlertid anvendt på en vilkårlig og ekskluderende måte. Den viktigste grunnen til å flytte grensen for automatisk vern frem til 1650 var at bygningshistorisk forskning viste til kontinuitet av middelalderens byggetradisjoner fram til 1700-tallet. Fredningsgrensen ved 1537 forhindret sikring av historiske bygninger med stor forsknings- og kunnskapsverdi. Videre ble bygningene ansett som et viktig referansemateriale for å kaste lys over samtidige samfunnsendringer.

Lovrevisjonen viser at kunnskapsverdier kan spille en avgjørende rolle i å begrunne endringer av forvaltningsavvik.

Spørsmålet er imidlertid hvorfor tilsvarende kunnskapsverdier ikke ble tillagt beslektede materielle levninger fra samme periode, nærmere bestemt arkeologiske avsetninger og deres innhold av begravde bygningsrester og gjenstander. I en delvis forklaring ser man den selektive lovrevisjonen som symptomatisk av bygningenes privilegerte plass i vernepraksis, som nevnt ovenfor. Man bør også erkjenne at stående historiske bygninger utgjør en hoveddel av den synlige kulturarven, og har dermed en iboende fordel over den usynlige underjordiske arkeologiske kulturarven, fordi deres kulturminneverdier, fysisk forvitring og tap er mer påtagelig og tilgjengelige for det kuratoriske blikket.30 Et viktig kriterium i henhold til vern av stående historiske bygninger og bygningsmiljøer er «opplevelsesverdien». Denne verdien tildeles sjelden arkeologisk materiale under dagens forvaltningsregime. En slik unnlatelse benekter tingenes evne til å inspirere til engasjement blant både fagfolk og allmennheten, uansett hvor beskjedne og banale disse tingene er. Dagligdagse gjenstander og konstruksjonsrester var tett innviklet i fortidige generasjoners tilværelser. Ved å materialisere forbindelser og brudd i tid, rom, praksis og identitet, kan også disse utløse den kollektive hukommelsen og forestillingsevnen (fig. 2 og 3).

Det er imidlertid grunn til å påstå at pragmatiske, samfunnsøkonomiske og politiske hensyn lenge har vært avgjørende for opprettholdelsen av fredningsgrensen for arkeologi. Som nevnt over, var ønsket om å unngå negative innvirkninger på private

27 Holme, 2001, s. 151 28 Fagerland, 2011, s. 105 29 Lov av 3.3.2000 nr 14, § 4 tredje ledd. Holme, 2001, s. 10

30 Se McLees, 2019, s. 28-31 for andre tilfeller av selektiv vernepraksis

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

163

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

Fig. 3 Et utvalg daglig­ dagse gjenstander som ble brukt i husholdningene til proviantforvalterne som bodde i Kongsgården i Trondheim på 1700-­tallet. Funnet i forbindelse med utgravningene i Erkebispegården og nå utstilt på Museet i Erkebispegården.

Foto: C. McLees

eiendomsrettigheter vesentlig for etablering av 1537- grensen i 1905-loven. Ønsker om å unngå samfunnsøkonomiske virkninger av en eventuell utvidelse av automatisk fredning for arkeologi, har antagelig spilt en betydelig rolle også i senere beslutningsprosesser. En sjelden offentlig uttalelse som bekrefter dette finnes i et regjeringsdokument som omhandler revisjonen til kulturminneloven i 2000 nevnt ovenfor.

Et høringsforslag om at den foreslåtte nye vernegrensen på 1650 for stående bygninger også skulle omfatte etterreformatoriske arkeologiske kulturminner, ble avvist av Miljøverndepartementet. Begrunnelsen var at mens relativt få bygninger var berørt av

164

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

endringen, så ville «en utvidelse av fredningene til også å omfatte alle typer kulturminner […] bety store bindinger i forhold til arealplanlegging og arealdisponering».31 Uttalelsen gir etter min mening klart uttrykk for en underforstått politisk vurdering, at de restriksjoner og kostnader som allerede er pålagt privatindivider, bedrifter og offentlige myndigheter i forbindelse med eksisterende arkeologiske vernebestemmelser, er betydelige, og at en utvidelse av denne byrden ville være økonomisk og politisk uholdbar.32 31 Ot.prp.nr 50 1998-99, s. 16 32 McLees, 2006, s. 164-165. McLees, 2007 s. 142. Kahn, 2011, s. 73-75

CHRISTOPHER MCLEES

TILTAGENDE ENGASJEMENT I 2007 publiserte jeg en artikkel i dette tidsskrift som påpekte problemene og motsetningene ved 1537-verneskillet.33 Behovet for å undersøke problemene grundig ble gitt offentlig anerkjennelse i 2009 da Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) fikk finansiering av Norges forskningsråd til et forskningsprosjekt som skulle utrede 1537-problematikkens rettslige, forvaltnings- og kunnskapsrelaterte aspekter.34 Prosjektet satte etterreformatorisk arkeologi ettertrykkelig på kulturminneforvaltningsagendaen.35 Forskningsrådets interesse og støtte må ses i sammenheng med de siste to tiårenes økende internasjonale tverrfaglige engasjement i forhold til de siste 500 årenes arkeologiske kulturarv.36 I tillegg til NIKU, har Norsk Maritimt Museet, Byantikvaren i Oslo og flere fylkeskommuner undersøkt et økende antall etterreformatoriske arkeologiske forekomster. Følgende eksempler viser til et bredt spekter undersøkte fenomener og kontekstuelle sammenhenger: en kongelig herregård, Eidsvolls­bygningen, landlige gårder og husmannsplasser, urbane tomter og hus, gater og torg, kirkegårder, en gruveby (fig. 4), en mindre havneby, festninger i urbane og landlige sammenhenger, krigsminner, en konsentrasjonsleir, havner og kaianlegg, håndverk og industri, slagmarker, samt avfall og gjenstander etterlatt på kunstneren Edvard Munchs landsted.37 33 McLees, 2007 34 LAND: The post-medieval archaeological resource in and around Norwegian towns: heritage potential, protection and management. Et ‘Miljø 2015’ prosjekt. NFR prosjekt 190818/S30 35 Fagerland og Paasche, 2011. Paasche, 2016 36 For eks. Gaimster, 2011 37 Se McLees, 2019 s. 37 fotnote 112 for liste av kildene som omtaler disse funn og registreringer

Fig. 4. Arkeologisk overvåkning av graving i Bergmannsgata, Røros 2013. Bildet viser kulturlag fra 1600- og 1700-tallet under dagens gate.

Foto: C. McLees

De siste årenes intense byutvikling i Oslo har utløst flere undersøkelser som har berørt etterreformatorisk, arkeologisk materiale, spesielt i havneområdet og i og rundt Kvadraturen. Dokumentasjon av etter­ reformatoriske kulturlag og strukturer her utføres som en «bieffekt» av undersøkelser knyttet til kulturminnelovens §§ 9 og 14.38 Ønsket om å profilere den etterreformatoriske arkeologiens kunnskapspotensial og sårbarhet i forbindelse med moderne byutvikling, har inspirert forsøk på å kartlegge og karakterisere ressursen i en bredere forvaltningsrelaterte sammenheng. I 2014 38 Vangstad, 2011. Hauge og Sørgård, 2016. Ifølge §14 har staten eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord (som i praksis også omfatter skipslast som har havnet på havnebunn, se under). Formålet med undersøkelsesplikten etter kulturminneloven § 9 er å kartlegge om et tiltak kan virke inn på automatisk fredete kulturminner eller skipsfunn (jf. kulturminneloven §§ 4 og 14). Det er regional kulturminneforvaltning som foretar slike undersøkelser: fylkeskommunen og Sametinget, samt sjøfartsmuseene for kulturminner under vann. Byantikvaren i Oslo har dokumentert etterreformatorisk materiale i forbindelse med ordinære kml §9-undersøkelser fra 1994 og fram til i dag. Siden tidlig på 2000-tallet har NMM utført flere kml §14-undersøkelser i Christianias havn, inkludert Havnelageret, Jernbanetorget, Midgardsormen S4-S5-S6, Operaprosjektet (Bispevika) og Paléhaven

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

165

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

igangsatte Byantikvaren i Oslo et prosjekt finansiert av Riksantikvaren som hadde som mål å kartlegge og vurdere den arkeologiske ressursen i og rundt historiske Christiania, og å formidle ressursens kunnskapsverdier til planmyndighetene og allmennheten (fig. 5).39 Det er skuffende å merke seg at drivkraften bak dette voksende nasjonale engasjementet med etterreformatorisk arkeologi, stort sett ligger utenfor Norges akademiske institusjoner. Likevel har Universitetet i Tromsø markert seg med en økende interesse for såkalte «samtidsarkeologi», blant annet en studie av den forlatte gruvebyen Pyramiden på Svalbard, mens

Universitetet i Trondheim (NTNU) deltok i NIKUs forskningsprosjekt og har utforsket den «smertefulle» arkeologiske arven fra andre verdens krig i form av en nazistisk konsentrasjonsleir nær Levanger.40

39 Hauge og Sørgård, 2016

40 Andreassen et al, 2010. Jasinski et al, 2012

MULIGHETER OG HINDRINGER Mangfoldet av nyere tids arkeologiske levninger som nylig har blitt påvist, har utløst materielt-underbygd historieskriving.

For eksempel om landlige og urbane husholdningers karakter, om håndverksorganisering og produksjon, om utviklingen av Oslos tidlige, etterreformatorisk havn og til og med ukjente aspekter ved Edvard Munchs hjemlige og kunstneriske liv.

Etterreformatoriske kulturlag Antatt utsjaktet Høyt potensiale for bevarte kulturlag Potensiale for havnekulturlag Potensiale for bykulturlag

Målestokk 1:3500 Byantikvaren 2017

±

Fig. 5 Kvadraturen, Oslo. Kart over ulike soner som viser potensiale for funn av bevarte etterreformatoriske kulturlag.

Kart: © Byantikvaren i Oslo, 2017

166

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig. 6 Torvet i Trondheim. Utgravningen av nordøstre kvadrant i 2015.

Resultatene demonstrerer nemlig hvor mye av fortiden og fortidige generasjoners liv og virksomheter som ikke er dokumentert, og hvor viktig de etterlatte materielle levning­ ene etter levde liv er for utvidelsen av vår historieforståelse. Det gjelder for eksempel enkeltindividers og samfunnsgruppers mangfoldige handlinger og samhandlinger i tid og rom, de materielle signaturer av makt og motstand, den materielle karakter og konsekvenser av rikdom og fattigdom, og trekk ved byenes topografiske utforming og utvikling (fig. 6).

Inspirert av arkeologiske funn har det vokst frem en interesse for en ny historieskriving om for eksempel spor etter et

Foto: Carl-Erik Eriksson/ Trondheim kommune

uventet, «urbant» materielt konsum på en avsidesliggende 1700-talls husmannsplass i Telemark. Videre har et tverrfaglig samarbeid mellom historikere og arkeologer frembragt ny innsikt om den sosiale, økonomiske og topografiske utviklingen av den lille havneby Son i Østfold (fig. 7). Det er spesielt oppmuntrende at disse sakene nylig er publisert i Norges ledende tidsskrift for lokal og regional historie.41 Både etterreformatorisk arkeologi og samtids­arkeologi er også i ferd med å få en bredere anerkjennelse innenfor den norske arkeologi­ kretsen, noe som fremgår av utgivelsen av 41 Sethre, 2017. Eliassen et al, 2016 og 2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

167

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

en tematisk seksjon om disse temaene i et fremtredende, norsk arkeologisk tidsskrift.42 Til tross for denne oppmuntrende trenden, bør det bemerkes at de fleste av disse undersøkelsene har blitt gjennomført i unntakstilfeller der det enten var mulig å benytte eksisterende lovverk, eller å få finansiering gjennom offentlige tilskudd eller private og institusjonelle donasjoner.

Materiale med tilsvarende kunnskapsverdi forsvinner imidlertid på daglig basis andre steder uten registrering.

42 Primitive tider 18, 2016

Fig. 7 Son i Østfold. Arkeologiske funn under torget inkludert en oppbygd steinbrolagt flate og steinbrolagte gater som sannsynligvis er fra slutten av 1600-tallet.

Foto: Marianne Johansson/ Akershus fylkeskommune

168

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

De store utgravningene i Oslos havneområde viser til motsetningene som ligger i en kulturminnelovgivning som ikke tar utgangspunkt i kunnskapsverdi, men heller i vern av et bestemt kulturminneobjekt.

Utgravninger i marine forekomster her har frembrakt mangfoldige materielle levninger - inkludert kaianlegg, skipsvrak, handelsvarer, husholdnings- og håndverksavfall - som har tilført ny kunnskap om Oslos topografiske og samfunnsøkonomiske utvikling i tidlig nytid (fig. 8 og fig. 9).43 Disse undersøkelsene har imidlertid kun blitt gjennomført på grunn av at loven, som opprinnelig ble utformet for å beskytte skipsvrak og deres last fra plyndring av dykkere, er tvetydig i sin formulering.44 Praksisen der enkelte fylkeskommuner tar initiativer til å vurdere kildeverdien til etterreformatoriske arkeologiske kulturminner og plassere dem inn under regionalt viktige kulturminner, har blitt mer utbredt de siste årene. I noen tilfeller lykkes det å få kommuner med på at dette er viktig kildemateriale til lokal eller regional historie som bør sikres i forbindelse med at et tiltak gjennomføres. Utgravninger er på denne måten blitt gjennomført for eksempel i Kristiansand, Son i Østfold, Røros, Torvet i Trondheim, Levanger og Heierstad i Vestfold. De fleste har imidlertid vært helt eller delvis finansiert av staten ved Riksantikvaren eller fylkeskommunen.

Kristiansand og Torvet i Trondheim fikk også kommunale midler gjennom politiske vedtak.

Så langt er det altså den kommunale kulturminneforvaltningen som har stått bak 43 Vangstad, 2011. Falck et al, 2012 og 2013. Vangstad et al, 2016 44 Kml § 14. McLees, 2019, s. 38.

CHRISTOPHER MCLEES

Fig. 8 Bjørvika, Oslo. Utgravningen av bolverksfundamenter for 1500-talls brygger (B3/B7 prosjektet, 20152016). Barcode rekken i bakgrunnen.

Foto: Andreas Kerr/NMM

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

169

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

flere initiativer til denne type undersøkelser, og som så har fått støtte fra kommunen eller Riksantikvaren. Aner vi kanskje her konturene av en mulig fremtidig forvaltningspraksis forankret i lokale verdivurderinger som kan videreføres og utvides etter den forekommende regionreformen? Det kanskje mest egnete eksisterende lovverk for fredning i denne sammenheng kan være Plan- og bygningsloven, da formålet for en eventuell fredning ikke nødvendigvis vil være in situ bevaring, men å åpne for dispensasjoner og sikring av kulturlagenes verdier gjennom undersøkelser.45 45 Hauge og Sørgård, 2016, s. 139-140. Kahn, 2011, s. 75

Fig. 9 Barcode prosjektet i Bjørvika, Oslo 2008-2009.

Utgravningen av mer enn 1100 krittpiper som har stått lagret på en brygge som brant i den store bybrannen i 1624. Det største funnet av tidlig 1600-talls piper vi hittil kjenner til.

Foto: NMM

170

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Et grunnleggende og vanskelig problem er imidlertid hvordan kostnadene tilknyttet utgraving, konservering og magasinering av utgravd etterreformatorisk gjenstandsmaterial skal dekkes da dette ikke er pålagt tiltakshaver under eksisterende lovverk. Undersøkelser på Erkebispegården og Torvet i Trondheim, samt i Kvadraturen og Oslos havn har frembragt flere tusen gjenstandsfunn som omfatter ulike typer keramikk, krittpiper, glass, tregjenstander, sko og andre lærfunn, mynter, metallgjenstander, tekstiler og beinmateriale. Det arkeologiske gjenstandsmaterialet som ble samlet inn gjennom eldre utgravningene i Revierstredet i Oslo, ble innlemmet i Kulturhistorisk museums middelaldersamling, og etter­reformatoriske material fra Erkebispegården og andre utgravninger i Trondheim er magasinert på NTNU Vitenskapsmuseet og dermed gjort tilgjengelig for forskning (fig. 10). Uten dette materialet hadde jeg ikke kunnet skrevet min doktoravhandling for eksempel.

Museene har imidlertid ingen mulighet å påta seg kostnadene tilknyttet konservering og magasinering av etterreformatorisk materiale med mindre det knytter seg ekstrabevilgninger til dette arbeidet, og både NTNU Vitenskapsmuseet og Kulturhistorisk museum tar ikke lenger imot utgravde materiale fra nyere tid.

At Riksantikvaren innser at dagens situasjon er uforenlig med moderne nasjonal og internasjonal vernepolitikk og praksis, blir antydet i enkelte nyere tiltak på feltet.

For eksempel var det et lite antall ad hoc administrative beslutninger etter tusenårsskiftet, hvor utgravning og dokumentasjon av etterreformatorisk arkeologi har blitt

CHRISTOPHER MCLEES

tillatt i spesielle tilfeller, eksempelvis i verdensarvbyen Røros og i Trondheim.46 Dette engasjement har blitt formalisert ved publiseringen av Riksantikvarens femårige nasjonale fredningsstrategi i 2015.47 Utgitt nøyaktig 20 år etter at Norge ratifiserte Valletta-konvensjonen, uttrykker dette strategidokumentet endelig en formell intensjon om å utvide vern til å omfatte etterreformatoriske, arkeologiske kulturminner. Selv om dette er et skritt i retning av å oppfylle Norges internasjonale verneforpliktelser, gjenstår imidlertid en del spørsmål og praktiske utfordringer. Eksempler på dette er: nøyaktige hvilke arkeologiske kultur­minner vil bli utpekt for vern, når vil vernestrategiens tiltak bli iverksatt og gjennomført og hvor mye av den arkeologiske ressursen vil forbli ubeskyttet av lovverk?

Strategien er en forsinket reaksjon til de forannevnte endringer i internasjonal vernepolitikk og praksis, og det voksende

nasjonale engasjementet i forhold til etterreformatorisk arkeologi. Imidlertid har strategiens bestemmelser og tiltak ennå ikke blitt implementert. Skuffende er det også at fredningsstrategien paradoksalt nok vil hindre en utløsning av den arkeologiske ressursens kunnskaps- og opplevelses­ verdier. Dette fordi vern gjennom fredning vil sette et varig lokk på begravde kulturlag, gjenstander og strukturer som vil forbli utilgjengelige for utgravning og vitenskapelig forskning, men som fortsatt vil være utsatt for langsiktig nedbrytning. Eventuell varig in situ bevaring med hjemmel i kulturminnelovens § 15 er i tillegg spesielt problematisk i bymiljøer der det vil være i konflikt med hensyn til byutvikling og samfunnsøkonomi. Konflikt vil føre til press for å gi dispensasjon der kildematerialet sikres gjennom utgravninger, noe som er vanskelig å forene med en lovgivning som er ment å gi varig vern.48 Riksantikvarens fredningsstrategi avgrenses til faste kulturminner som fredes etter kulturminnelovens §§ 15, 19, 20, 22a og 22.4. Etterreformatorisk arkeologi nevnes som et verneobjekt i seg selv, men utgjør også en iboende del av enkelte av strategiprogrammets øvrige nasjonale verneområder.49 I tillegg er det i strategien nevnt at når det velges hva og hvor mye som skal vernes for å forbedre representativiteten, er hovedkriteriet som skal gis vekt (i tillegg til verneverdi) hvorvidt et kulturminne eller kulturmiljø viser «helheter og sammenhenger».50

46 McLees 2006. McLees et al, 2015. Stomsvik 2014, 2016 47 Riksantikvaren, Fredningsstrategi mot 2020 for kulturminneforvaltningen, 2015 https://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Forvaltningsnytt/ Fredningsstrategi-mot-2020

48 Kahn, 2011, s. 72. Hauge og Sørgård, 2016, s. 139 49 Riksantikvaren, Fredningsstrategi mot 2020 for kulturminneforvaltningen, 2015, s. 4, 8 50 Riksantikvaren, Fredningsstrategi mot 2020 for kulturminneforvaltningen, 2015, s. 6

Fig. 10 En samling dekorerte Delft-tallerkener fra sen 1600-tallet/tidlig 1700-tallet som ble funnet i en avfallsbinge på B-felt (TA1971/2) i Trondheim.

Foto: Riksantikvaren

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

171

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

Disse kriteriene ble nylig brukt i forbindelse med Riksantikvarens forslag til kulturmiljøfredning av Levanger historiske bysentrum som er hjemlet i kulturminnelovens § 20.51 Formulert på en måte som er i overensstemmelse med målene og bestemmelsene i den nye nasjonale fredningsstrategien, forsøkte man i fredningsforslaget å verne byens etterreformatoriske arkeologiske levninger som en integrert del av det historiske urbane kulturmiljøet. Stedets byutviklingshistorie ble ansett å være representert ved både den synlige stående bebyggelsen og de usynlige jordbundne 51 Riksantikvaren, Forslag til forvaltningsplan Levanger kulturmiljø, 2014, s. 8 https://www.riksantikvaren.no/ Aktuelt/Hoeringer-og-kunngjoeringer/Til-offentligettersyn-­Forslag-til-kulturmiljoefredning-for-Levanger

Fig. 11 Omslaget til NIKUs rapport for arkeologiske undersøkelser i Levanger hvor det ble registrert kulturlag fra både middelalderen og nyere tid.

172

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

arkeologiske levningene. De arkeologiske kulturlagenes verneverdi anses med andre ord å ligge i at de utgjør en del av et kollektivt kildemateriale om en bestemt historisk utvikling i tid og rom (fig. 11).52 Til tross for Riksantikvarens forsøk vil imidlertid Levangers etterreformatoriske kulturlag ikke få vern gjennom fredning.

Klima- og miljødepartementet besluttet nylig at § 20 ikke kan brukes til å verne arkeologiske kulturminner fra etter 1537 som en del av et kulturmiljø. Etter departementets oppfatning henviser eksisterende politiske og juridiske dokumenter om vern av kulturmiljøer ettertrykkelig til de synlige kultur­ objektene og kulturmiljøene som grunnlag for vern etter kulturminneloven. Følgelig kan ikke vern utvides til å omfatte ikke-synlige kulturminner eller miljøer som eksempelvis arkeologiske kulturlag, selv om de betraktes som viktige kunnskapskilder.53 Beslutningen vekker derfor stor tvil om hvorvidt eksisterende lovverk kan benyttes til å iverksette vern av fredningsstrategiens utvalgte etter­ reformatoriske verneobjekter.

Tvetydighetene og ulikheter som preger tolkning og anvendelse av eksisterende kulturminnelovverk i forbindelse med forvaltning av etterreformatorisk arkeologi, er identifisert og diskutert i NIKUs forskningsprosjekt.54 Levangerbeslutningen understreker behovet for en grundig gjennomgang og 52 https://kulturminnesok.no. Levanger sentrum kulturmiljø (K22) / Fredet kulturmiljø 53 «… Det er ingen holdepunkter i dette lovarbeidet for at kulturmiljøets rekkevidde også kunne omfatte kulturlag…

Slik § 20 er formulert, beskrevet i forarbeidene og praktisert er det etter departementets syn ikke hjemmel for at etterreformatoriske kulturlag kan inngå i en kulturmiljø­ fredning.» Rekkevidden av en kulturmiljø­fredning. Notat utarbeidet av Klima- og miljødepartementet datert 28.11.2016 54 Kahn, 2011 og 2016. Brattli og Larsson, 2016. Håpnes et al, 2016. Molaug, 2016. McLees, 2019, s. 19-45

CHRISTOPHER MCLEES

revisjon av dagens lovverk som tilsynelatende ikke egner seg til fredningsstrategiens formål. I tillegg må det finnes løsninger for hvordan man skal kunne bekoste eventuelle utgravninger og magasinering av etterreformatorisk arkeologisk materiale dersom for eksempel Plan- og bygningsloven skal benyttes i forbindelse med fremtidige arkeologiske forvaltningssaker i kommunal regi.

Byantikvaren i Oslo har nylig sett på mulighetene som ligger i bruken av nettopp Plan- og bygningsloven for å underbygge en fleksibel forvaltning av nyere tids arkeologi i bymiljøer, og en bestemmelse som nylig er vedtatt i Oslo kan muligens danne et første skritt mot en fremtidig nasjonal forvaltningspraksis. Byantikvaren har nemlig lyktes i å få vedtatt en områdeplan som sikrer etterreformatoriske kulturlag i hensynssoner i gatene og byrommene i Kvadraturen.

Med denne bestemmelsen beskyttes de mest utsatte kulturlagene i Kvadraturen gjennom vern. Eventuelle inngrep vil være avhengig av dispensasjon etter Plan- og bygningsloven kap. 19, og tillatelse gis kun på vilkår om sikring av vitenskapelig kildeverdi gjennom arkeologisk registrering eller overvåking som bekostes av tiltaks­ haver. Problemet er imidlertid ikke helt løst ennå, da det gjenstår å finne måter å sikre og finansiere konservering og magasinering av det utgravde materialet. 55

eventuelt skal gjennomføres i forbindelse med Riksantikvarens nåværende nasjonale fredningsstrategi, samt en eventuell benyttelse av Plan- og bygningsloven i enkelte lokale og regionale sammenhenger som skissert over. Av politiske og samfunnsøkonomiske grunner er det per i dag lite sannsynlig at verneskillet ved 1537 vil slettes eller erstattes med et lovverk som åpner for en mer utvidet verne- og forvaltningspraksis på linje med det som gjelder for våre skandinaviske naboer. Det pågår imidlertid politiske og strukturelle endringer i den norske kulturminneforvaltningen som kan ha konsekvenser for vern av den arkeologiske kulturarven, inkludert den som er automatisk fredet.

Spørsmålet om arkeologiens «verdi» er et tilbakevendende tema for faglig og politisk debatt, og som vi har sett har forestillinger om kulturarvens verdi endret seg gjennom tidene. Politikere, kulturarvsmyndigheter og forskningsfinansieringsorganisasjoner arbeider for tiden med å utarbeide kriterier for prioriteringer, relevans og rasjonalisering innenfor kulturminnefeltet. Særlig vekt skal trolig legges på arkeologiens «samfunnsnytte» og «relevans» som kriterier for vern, konservering og forskning.56 Videre vil den pågående regionreformen innebære gjennomgripende omstrukturering av administrasjon og myndighetsutøvelse

MOT EN VERDIBEGRUNNETE VERN FOR ARKEOLOGISKE KULTURMINNER? Det er foreløpig ingen indikasjoner på at verne­statusen for etterreformatorisk arkeologi i Norge vil endres utover det som

56 Temaet ble diskutert ved Det Norske Arkeologmøte (NAM) sin årskonferanse i Oslo i 2017 https://www. arkeologiinorge.no/wp-content/uploads/2018/02/ Nyhendebrev_nr_1_NAM2017_.pdf. Riksantikvaren har nylig bestilt en analyse av indikatører for kulturarvens samfunnsnytte: Se Magnussen, K., Berg, S.K., Ibenholt, K., Hølleland, H. & K. Fageraas: Indikatorer for kulturarvens samfunnsnytte. Vista Analyse A/S Rapport 2016/54, 2016 https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2425873.

Norges forskningsråd legger nå større vekt på samfunnsrelevans i sine vurderinger av forskning innenfor humaniora, http://fpol.no/humanioras-utfordringer/

55 Pers. medd. Morten Stige og Geir Sørgård, Byantikvaren i Oslo

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

173

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID

- også for kulturminneforvaltningen.

Dispensasjons­myndigheten vil bli delegert til kommunalt og regionalt nivå med en større vektlegging av lokale eller regionale samfunnspolitiske og økonomiske hensyn.

I så fall vil dette kunne bety at arkeologer i større grad må argumentere ut fra arkeologiens nytte for lokalsamfunnet, og de vil ikke lenger selvtilfreds kunne henvise til nasjonale automatiserte vernebestemmelser i kulturminneloven.

Det stilles dermed i økende grad krav om at aktørene i kulturarvsfeltet skal fremvise samfunnsrelevansen og samfunnsnytten som ligger i deres materiale. Det kan dermed oppstå en situasjon der politiske myndigheter og kulturminneforvaltning vil insistere på en mer verdibegrunnet tildeling av samfunnets økonomiske ressurser i forhold til vern av, og forskning på, arkeologiske kulturminner som i dag nyter et omfattende automatisk vern.

Skjer dette vil fremtidens arkeologer i større grad måtte begrunne sine prioriteringer og fremgangsmåter også i tilfeller der kulturminner er fredet. Det ligger store utfordringer her, og arkeologer vil bli nødt til å rettferdiggjøre hvorfor og hvordan de vil bruke midler på å grave fram, konservere, utforske og formidle bestemte typer arkeologiske kulturminner.

174

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Som jeg har argumentert for over, har det automatiserte, aldersbestemte vernet ved 1537 skapt et kunstig og forutinntatt skille i verdisetting av materielle levninger fra fortiden. Det brukes ressurser til lovfestet, rutinemessig dokumentasjon, innsamling og katalogisering av et omfattende utvalg arkeologiske levninger fra den fjerne «beskyttede» fortiden, mens kulturhistorisk verdifulle materielle spor fra den nære fortiden forsømmes og gis ikke vern. Sett i lys av moderne vitenskapelige forståelser om verdiene som ligger i den materielle kulturarven som helhet, samt reformstrømningene som pågår innenfor forvaltningen, er tiden nå inne for å vurdere om dette differensierende verneskillet kan bestå. Heller kan det legges til rette for at verneprioriteringer, dispensasjoner og forskningssatsninger tar utgangspunkt i faglige begrunnete vurderinger av samtlige arkeologiske kulturminners kunnskaps- og opplevelsesverdier uansett alder.

Christopher McLees (f. 1958) har ph.d. i historisk arkeologi, og er ansatt som arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Artikkelen er vurdert som vitenskapelig av fagfelle.

CHRISTOPHER MCLEES

KILDER ANDREASSEN, E., BJERCK, H. B. OG B. OLSEN: Persistent Memories: Pyramiden - a Soviet Mining Town in the High Arctic, Trondheim, 2010 BRATTLI, T.: «Forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid. Et forsøk på en analyse av etableringen av et hypotetisk diskursivt objekt», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 BRATTLI, T. OG S. LARSSON: «Forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid – en analyse av muligheter ved og konsekvenser av nyere tids arkeologi som forvaltningsobjekt», Paasche, K. (red.) 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016 EKROLL, Ø.: «Oslo 15371624: Mellomalderby eller renessanseby?», Foreningen til norske Fortidsminneforeningens Bevaring årbok 1991, Oslo, 1991 ELIASSEN, F-E., JOHANSSON, M. OG R. AASHEIM: Son under Son, Trondheim, 2016 ELIASSEN, F-E., JOHANSSON, M. OG R. AASHEIM: «Arkeologi og historie i et gammelt ladested. Son i tverrfaglig lys», Heimen 54/3, 2017

FAGERLAND, T.E.: «Fra monument til miljø: Norsk kulturminnevern 1844-2010», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 FAGERLAND, T. E. OG K. PAASCHE (RED.): 1537-Kontinuitet eller brudd?

Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 FALCK, T. (RED.), ENGEN, T., FALCK, T., JOHANNESSEN, J., MELSOM, C. OG H. VANGSTAD: Arkeologisk overvåking av Senketunneltraseen 2005-2008.

Delrapport 3. Presentasjon av massematerialet, Norsk Maritimt Museum-Arkeologisk Rapport nr. 2012: 3, Oslo, 2012 GAIMSTER, D.: «Dealing with the archaeology of the modern world in northern and central Europe: Past experience and future prospects», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.)

1537- Kontinuitet eller brudd?

Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 GAUKSTAD, E.: «Fra antikvarisk interesse til en egen forvaltning», Holme, J. (red.), Kulturminnevern. Lov, forvaltning, håndhevelse, Bind 1, Økokrims skriftserie nr 12, Oslo, 2001 HAUGE, S. OG G. SØRGÅRD: “Christian IVs by. Kunnskapsstatus og forvaltningsstrategi for arkeologiske kilder fra Christiania 1624-1850», Primitive tider 18, 2016

HOLME, J. (RED.): Kultur­ minne­vern. Lov, forvaltning, håndhevelse. Bind 2.

Kulturminneloven med kommentarer, Økokrims skriftserie nr 12, Oslo, 2001 HÅPNES, R. Å, STOMSVIK, K.H., OG M. KAHN: «Aldri nevnt – alltid glemt? Om forvaltningen av nyere tids kulturlag i lys av offentlige styringsdokumenter og forvaltningspraksis i plansaksbehandlingen 19902010», Paasche, K. (red.), 1537 – det vanskelige skillet.

Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016 JASINSKI, M., SOLEIM, M.N. OG L. SEM: «Painful Heritage.

Cultural landscapes of the Second World War in Norway: a new approach», Berge, R., Jasinski, M.E. og K. Sognnes (red.), N-TAG TEN. Proceedings of the 10th Nordic TAG conference at Stiklestad, Norway 2009, BAR International Series 2399, Oxford, 2012 KAHN, M.: «En juridisk vurdering av kulturminnelovens §15 annet ledd. Innhold og anvendelse på faste etterreformatoriske kulturminner i Norge», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537- Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

175

ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID KAHN, M.: «Sikring av nyere tids arkeologiske kulturminner med reguleringsplanbestemmelser», Paasche, K. (red.) 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016 LUNDE, Ø.: «Archaeology and the medieval towns of Norway», Medieval Archaeology 29, 1985 MCLEES, C.: «Kulturlag, kunnskap og vern. Den etter­ reformatoriske byen som forsknings- og forvaltnings­ objekt», Egenberg, I. M., Skar, B. og G. Swensen (red.), Kultur – minner og miljøer. Strategiske instituttprogrammer 2001-2005, NIKU Tema 18, Oslo, 2006 MCLEES, C.: «Den forsømte kulturarven: etterreformatorisk arkeologi», Fortidsminne­ foreningens Årbok 2007, 161. Årgang, 2007 MCLEES, C.: «Materiality, modernity and urbanism: An outline for an archaeological study of urban society in Norway during the transition to the modern world», Fagerland, T. E. og K. Paasche, (red.), 1537 - Kontinuitet eller brudd?

Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 MCLEES, C.: «Modernitetens mangfoldige materialiteter: Arkeologi som kilde til nyere tids historie i Norge», Paasche, K. (red.), 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016

176

MCLEES, C.: Materialities of Modernity and Social Practice in Trondheim c. 1500-1800. An Archaeological Contribution to the Study of Post-Medieval Norway, Doctoral Theses at NTNU, 2019: 26, 2019, http://hdl. handle.net/11250/2584587 MOLAUG, P.: «Kulturminner i Oslo mellom 1537 og 1624. Om grensetting og kildeverdi», Paasche, K. (red.), 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid.

Vitark 10. Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016 NORDEIDE, S.W. (RED.): Utgravningene i Erkebispe­ gården i Trondheim/Excavations in the Archbishop’s Palace. Part 1: Methods, Chronology and Site Development, NIKU Temahefte 12, Trondheim, 2000 PAASCHE, K. (RED.): 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016 SCHIA, E.: «Etterreformatorisk byarkeologi og fornminneloven.

Utgravninger i Christiania», Vern og Virke 1977, 1978 SCHIA, E. (RED.): Fra Christianias bygrunn.

Arkeologiske utgravninger i Revierstredet 5-7, Oslo, Riksantikvarens skrifter nr. 4, Øvre Ervik, 1981 SETHRE, J.E.: «I skjærings­ punktet mellom arkeologi og historie. En mikrostudie av levekår på Kjerringåsen», Heimen 54/3, 2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

STOMSVIK, K.H: «Byarkeologi for første gang på Røros – undersøkelser og funn i 2013», Fjell-folk -årbok for Rørosmuseet 39, 2014.

STOMSVIK, K.H.: «Byarkeologi på Røros – funn i 2014 og oppsummering», Fjell-folk årbok for Rørosmuseet 41, 2016 STUGU, O. S.: «Kulturminne­ vernet og dei bevaringsverdige fortidene», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 TRØIM, I.: «Kulturminneloven - et hundreårsminne», Fortidsminneforeningens årbok 2005, 159. Årgang, 2005 VANGSTAD, H.: «De siste års arkeologiske funn i Bjørvika fra perioden 1570 til 2000 – lange linjer, flyktige episoder», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.) 1537 - Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011 VANGSTAD, H., GRUE, M-L P., OG T. ENGEN: Arkeologisk utgravning av maritimt kulturlag ID115037 Dronning Eufemias gate, tomt 26-33. Arkeologisk rapport 2016: 4. Norsk Maritimt Museum, 2016

Eidetunet i Eid herad, no Rauma kommune, i 1923.

Foto: Kirkhorn/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER Mads Langnes

I mellomkrigstida var Agatunet i Hardanger og Eidetunet i Romsdal båe å rekne som to sjeldne leivningar etter den gamle tunskipnaden som ein gong hadde vore så vanleg i Noreg. Dei fleste andre større fellestun på Vestlandet hadde forsvunne i kjølvatnet av utskiftingslova av 1857, og etter første verdskrigen var det berre nokre få slike tun å finne utetter bygdene. Båe tuna vekte difor interessa til vernestyresmakter og kulturvernorganisasjonar, noko som også resulterte i at Eidetunet vart freda på 1920talet og Agatunet på 1930-talet. Så langt kan ein seie at mykje var likt for desse to særmerkte tuna, medan tida etter fredinga skulle medføre to heilt ulike tunsoger.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

177

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

KLYNGETUN OG KULTURVERN For folket på landsbygda førte innmarksutskiftingane frå 1860-talet og utetter både til at teigblandinga på innmarka forsvann, og ei radikal endring av korleis busetnaden vart organisert, då dei store fellestuna vart færre og einskildtuna tok over.1 Etter kvart som denne prosessen hadde gått med høg fart kringom i landet gjennom nokre tiår, vart det klart at dette ikkje berre var av det gode sett frå eit kulturvernperspektiv.

I Fortidsminneforeningen si årbok frå 1919 tok difor arkitekt Anders Bugge føre seg bygningane sin plass i utskiftingsprosessen.

I motsetnad til hjå utskiftingstilhengjarane ein i fleire generasjonar hadde funne mellom føregangsmenn i jordbruket, såg Bugge også på kva kløyvinga av dei gamle fellestuna førte med seg for dei antikvariske interessene. Bugge slo fast at det var utvilsamt at oppløysinga av tuna var av det gode sett frå ein landbruks- og driftsretta synsstad. Men med ei antikvarisk tilnærming medførte utskiftingane at mykje av den gamle byggjeskikken vart heilt radert ut or bygdene, og Bugge gav tilkjenne ein bygningshistorisk otte over kva utskifting­ ane førte med seg.2 Ut frå dette kan me spørje oss om korleis kulturverninteresser, styresmakter, bønder og utskiftingsrett stilte seg da to av dei siste stortuna i Hardanger og Romsdal vart involvert i utskiftingssaker 1 Christensen, A. L.: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo 1995, s. 288. Langnes, M.: Utskiftingsrett og gardsskipnad.

Innmarksutskiftingar, tun og teigblanding i tre ulike landslutar. Oslo 2018, s. 422ff.

2 Bugge, A.: Truede kulturværdier. Udskiftningen og de antikvariske værdier. I: (Foreningen til norske fortisdmindes­mærkers bevaring) Aarsberetning for 1920.

Oslo 1921, s. 191. Sjå ei konkret gransking av verknaden i eit einskild bygdelag i artikkelen: Langnes, M.: Utskiftings­lova av 1821. Omfang og verknad i Veøy herad i Romsdal. I: Jord og Gjerning 2003. Ås 2003.

178

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

frå tidleg på 1920-talet, og kva som var årsaka til at desse vart freda. Årsaka til at me skal sjå nærare på Agatunet frå Hardanger og Eidetunet frå Romsdal i denne artikkelen, er at dei peikar seg ut som to tun som på sett og vis bar på mykje likskap fram til 1930-talet. På denne tida var båe desse tuna særmerkte ved at dei var mest som relikt, eller leivningar etter eldre og meir utbreidde kulturovringar, å rekne. Dei aller fleste andre større fellestun på Vestlandet var oppbrotne og utflytta på denne tida. Dette førte, som me skal sjå, også til at vernestyresmaktene kom inn og freda Eidetunet og Agatunet, som døme på dei vestnorske fellestuna som hadde vore så vanlege fram til utskiftingslova endra heile denne delen av den norske tunskipnaden.

Det interessante er likevel at dei to tuna skulle få ein heilt ulik lagnad, trass i desse fredingsvedtaka.

I artikkelen skal me undersøke korleis tuna var i si opphavlege form, både i høve storleik, eigedomsstruktur og utvikling over tid. Me vil kome inn på fredings­prosessane og grunngjevingane bak desse, og i kva grad desse vedtaka vart følgd opp av bøndene i tuna og lokale og statlege kulturverninteresser. I så høve vil det også bli stilt spørsmål ved om tuna kunne reknast som representative tun for sine einskilde område, eller om riksantikvarembetet og lokale kulturverninteresser fatta interesse for tuna grunna at det var særeigne tun som utmerka seg sett opp mot gardsskipnaden elles i områda. Innmarksutskiftingane frå 1920-talet vil i så høve vere viktige omdreiingspunkt, då desse prosessane vil vise seg å ha spelt ei viktig rolle både for fredingsvedtak og vidare lagnad til dei to tuna. For Eidetunet sin del vart fleire av bygningane også flytta til

MADS LANGNES

Romsdalsmuseet og sett opp der etter utskiftinga, og me skal analysere kva museumsfagleg idégrunnlag som låg bak ei slik utvikling.

Her vil det m.a. vere interessant å undersøke i kva grad dette var i tråd med utviklinga elles i museumslandskapet i Noreg, eller om oppbygginga braut med det rådande tanke­ settet i museums- og kulturminnevernet.

Fokuset i artikkelen vil ligge på tuna i sin heilskap, meir enn på dei einskilde bygningane. Arkivmateriale etter utskiftingsvesenet

Eigarstrukturen i Eidetunet i 1923.

frå Riks- og Statsarkiv vil utgjere det viktigaste kjeldetilfanget, i tillegg til korrespondansearkiv frå ulike museum og Riksantikvaren, samt ymse lokallitteratur og meir overbyggande litteratur i høve gardsog tunskipnad og norsk museumshistorie.

EIDETUNET I ROMSDAL Garden Eide ligg i Eidsbygda i indre Romsdal, og med ei samla matrikkelskyld på 39,55 skyldmark er den, likt med Aga

Kjelde: Mads Langnes 2012.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

179

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

i Hardanger, av dei større i sitt område.3 Garden har vore mellom dei tidlegast busette gardane i Romsdal, og i dei skriftlege kjeldene finn me spor heilt attende til Aslak Bolt si jordebok frå 1430-talet.4 Frå denne tida veit me at garden var delt i to bruk, medan det ut frå ymse jordebøker og matriklar kjem fram at dette hadde auka til fem bruk mot slutten av 1700-talet.5 Talet på hovudbruk heldt seg utetter, men eit par småbruk vart skilde ut i løpet av 1800-talet. Båe desse bruka var tidlegare husmannsplassar som låg langs med stranda nordaust på garden, eit godt stykke frå tunet til hovudbruka.6 Heller ikkje nokon av dei mange husmennene på garden var plasserte i sjølve tunet.

Både vånings- og uthus til dei fem hovudbruka låg samla i eit fellestun oppunder fjellformasjonen Helberget, høvesvis langt opp på innmarka. Det vil seie at dei beste åkrane på garden låg nedanfor sjølve tunet, slik at mest all avling måtte køyrast heim i motbakke. På øvre sida av tunet låg utmarka heilt inntil tunet.

Ser ein på sjølve inndelinga i tunet, var særeige eit gjennomført prinsipp, der alle bygningane stod på bøndene sine eigne tomter. Bytelinene gjekk stort sett nord-sør, slik at kvar av dei fem bøndene eigde ei 3 Norges Matrikel. Matrikulerede eiendomme og deres skyld den 1 januar 1907 i Eid herred af Romsdal sorenskriveri, Romsdals amt. Kristiania 1907. Sjå elles: Langnes, M.: Eidetunet – Frå mangbølt tun i Eidsbygda til Romsdals­ museet i Molde. I: Romsdalsmuseet Årbok 2012. Molde 2012, s. 8ff.

4 Olav Engelbrektssøns jordebog. Oslo 1926, s. 7. Aslak Bolts jordebok. Oslo 1997, s. 124-125. Dybdahl, A.: Tiendepengeskatten som kilde til folk og samfunn ca. 1520.

Trondheim 2005, s. 105.

5 Landkommisjonen 1661. Jordebok for Romsdalen futedøme. Trondheim 1969, s. 46f. Myskja, K.: Bygdebok for Eid. Rauma kulturstyre 1987, s. 465.

6 Myskja 1987, s. 476f og 494.

180

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

stripe tvers gjennom tunet. Lengst i vest låg Ytter-Eide, med alle bygningane sine samla på ein tunteig. Rett aust for Ytter-Eide låg tunteigen til Ner-Eide, og båe desse bruka hadde høvesvis romsleg med plass. Mest like eins var det for Øver-Eide som låg øvst og lengst nord i tunet, men dei hadde i tillegg ei løe nedst i tunet. Olsågarden og Julgarden hadde derimot smale og meir kompliserte tunteigar med byteliner i kryss og på tvers, og med bygningane til bruka stokka om kvarandre. Me kan elles nemne kornmagasinet som låg på Ner-Eide sin grunn, men der det var heile heradet som eigde huset.7 Like eins med kyrkja som låg tett inntil tunet.8 Med utganspunkt i Arne Berg si rekonstruksjonsteikning og opplysingar frå heimelsmannen Roe R. Eide (f. 1895) frå 1959, veit me det stod kring førti bygningar i tunet på 1890-talet.9 INNMARKSUTSKIFTINGA PÅ EIDE Den omfattande utskiftingsbølgja i Romsdal på siste halvdelen av 1800-talet, hadde medført at dei aller fleste andre fellestun i Romsdal var oppløyste som følgje av innmarksutskiftingar, medan ein på Eide enno ikkje hadde gått gjennom ein slik prosess ved utløpet av første verdskrigen.

Sjølve Eidetunet utmerka seg ikkje korkje med storleik eller i høve kor «tett» tunet var organisert opp mot kva vanleg var i området før utskiftingane. Det som derimot særmerkte Eidetunet i det romsdalske kultur­ landskapet og i den lokale tunskipnaden kring 1920 sett opp mot dei andre stortuna, 7 Berg, A.: Norske gardstun. Oslo 1968, s. 206.

8 Eit hus for Han og folket. Eid kyrkje 1797-1997. Molde 1997.

9 Jf.: Berg 1968, s. 205 og Romsdalsmuseets arkivsamling: O 370.

MADS LANGNES

Rekonstruksjon av Eidtunet slik det såg ut på 1890-talet.

var at det enno ikkje var brote opp og flytta ut som følgje av utskifting. Og det var nett dette med at tunet på Eide enno ikkje var oppløyst, som snøgt skulle vekke interessa i kulturvernkrinsar.

Romsdalsmuseet var nyst etablert som eit bygde- og bymuseum i Molde på denne tida (1912). Den nyskipa institusjonen var difor både ute etter å byggje eigne samlingar og å ta ei kulturvernrolle i romsdalskommunane.10 Ut frå arkivmateriale frå Romsdalsmuseet og Riksantikvaren, ser 10 Jf.: Romsdalsmuseets årbok 2012. Molde 2012, s. 9ff og 34ff.

Teikning av Arne Berg, 1968.

me også at museumsleiaren Peter Solemdal hadde gjort riksantikvar Harry Fett merksam på Eidetunet i 1920. Hausten 1920 sende Solemdal både opplysingar og bilete av tunet til Fett, og snøgt svarte riksantikvaren med oppglødd interesse: «Det er jo et stykke av det gamle Norge saa vakkert og godt som jeg nogensinde har set, som De nu sender mig. Det er et stykke av sagaens og eventyrets Norge jeg fik et indtryk av gjennem de udmerkede fotografier De sendte mig. Det er jo mer end noget museum nemlig gir, det gamle liv vi her ser for os. … Det er omkring slike tun at Bjørnsons bondefortællinger har vært

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

181

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

levende. … Det er overordentlig saart at tænke sig at saadant skal ødelægges og rives i stykker.»11 Når Riksantikvaren nemnte at ein kunne frykte at tunet skulle brytast opp, har nok det samanheng med at ein hadde byrja tale om ei innmarksutskifting også på Eide. I ein avisartikkel frå Romsdals Budstikke frå same tida kom også saka opp, truleg skrive av Solemdal sjølv. Her heiter det seg at det hadde vore fleire bygningar i tunet tidlegare, men at fleire hadde vorte rive eller selt i løpet av dei siste par tiåra. Artikkelskrivaren meinte likevel at Eidetunet, «… dette typiske Romsdalsanlegg …», meir enn noko anna romsdalstun peika seg ut som interessant i antikvarisk perspektiv. «Her har Romsdals Bygdemuseum en meget betydningsfull opgave, som museet særdeles gjerne ønsker å kunne løse», heiter det, men ein måtte ta tak i saka snøgt, då: «Der tales også meget om udskiftning».12 Solemdal hadde tydelegvis hausta åtgaum hjå riksantikvaren når det galdt tunet, der Fett også bad om ei skikkeleg oppmåling og fotografering av tunet. Riksantikvaren fekk også melding om at det no verkeleg skulle haldast utskiftingsforretning på garden.

Solemdal såg for sin del difor ikkje føre seg at tunet kunne takast vare på for ettertida slik det stod på denne tida, men at einskilde bygningar burde bergast. Problemet for bygdemuseet sin del var økonomien.13 Riksantikvaren, sendte som ei følgje av dette, arkitekt Kaare Vedeler Jürgens til Romsdal for å sjå på tunet. Likt med Solemdal såg 11 Romsdalsmuseets arkivsamling: O 2814. Brev frå Fett til Solemdal, 21.10.1920.

12 Romsdals Budstikke, 21.10.1920. Sjå også 19.11.1920.

13 Romsdalsmuseets arkivsamling: O 2814. Brev frå Solemdal til Fett, 21.07.1922.

182

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fett det som mest truleg at heile tunet ville bli kløyvd som ei følgje av den ventande utskiftinga, utan at det var mykje å gjere med det. Fett gjorde likevel framlegg om det ikkje kunne ha vore mogleg å flytte heile tunet og gjere det om til eit museumsanlegg; «… slik at det virkelig kunne bli et vakkert kompleks».14 Solemdal fekk beskjed om at Fett ville rådføre seg med fagfolk i Oslo om dette var mogleg, samstundes som museums­leiaren vart beden om å kunngjere denne tanken ovanfor utskiftingsformannen og bøndene på Eide.

Arkitekten Jürgens såg også at Eidetunet var av antikvarisk interesse, men vurderte interessant nok tunet som heilskap som meir interessant enn dei einskilde bygningane kvar for seg. Arkitekten viste samstundes full forståing for bøndene som ville bryte opp tunet, «… da for fleres vedkommende bygningerne og deres placering staar svært langt tilbake at ønske i hvad det hensigts­ mæssige og sanitære angaar.»15 Men samstundes var verdiane så store, i følgje Jürgens, at: «Hele dette anlegget bør fredes, og anledningen er der akkurat nu, da der skal finne utskiftning sted.»16 Den omtalte utskiftinga på Eide kom i gang i 1923, og i høve tunet kommenterte retten allereie i første møtet at ei «… hensigtsmessig og fyldestgjørende utskiftning ikke kunne foregaa uten betydelig utflytning», men at det førebels var uvisst i kva omfang og på kva måte dette skulle

14 Romsdalsmuseets arkivsamling: O 2814. Brev frå Fett til Solemdal, 25.07.1922.

15 Jürgens, K. V.: Gamle bygningar i Romsdal. I: Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindes­ merkers bevaring for 1922. Kristiania 1923, s. 219.

16 Nasjonalbladet, 16.08.1922.

Uthusbygningane i den austlege delen av Eidetunet i 1923. Frå venstre vognhuset og kufjøsen til Øver-Eide, sauefjøsane til Julgarden og Olsågarden, kufjøsen til Julgarden og lengst til høgre tverrenden av løa til same bruket. I bakgrunnen ser me stova til Olsågarden.

Foto: Kirkhorn/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

løysast.17 Retten såg kostnadsspørsmålet som eit mogleg hinder for ei fullgod utflytting, og ein måtte difor søke om tilskott frå styresmaktene, og undersøke i kva grad grunneigarane sjølve var interesserte i å legge ut meir enn kva lova påbaud dei å gjere.18 Utskiftingsretten kunne også opplyse om at arkitektane Anders Bugge og Tormod Hustad frå Riksantikvaren var til stades på det første møtet i forretninga, 17 Gjennomgangen og sitata frå utskiftingssaka er henta frå: Statsarkivet i Trondheim: Romsdal jordskiftesokn: jordskifterettsbok nr. 14 og nr. 15.

18 Jf.: Grendahl, T. og Solberg, G.: Jordskiftelovene gjennom 100 år (1859-1959). I: Grendahl, T. (red.): Jordskifteverket gjennom 100 år 1859-1959. Oslo 1959, s. 187f. og s. 212f.

for å utføre oppmålingar og for å vurdere ei heil eller delvis freding av tunet etter Lov um bygningsfredning av 3. desember 1920. Riksantikvarembetet si involvering i utskiftinga på Eide må sjåast på som ei direkte følgje av den nyst vedtekne lova, då det først var med denne at kulturminne­ forvaltinga hadde fått eit juridiske verkemiddel for å ta vare på faste kulturminne.19 Neste møte i retten var i 1924, der det kom fram at retten såg føre seg at ein skulle få til ei grei løysing om to av 19 NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. Kap. 2.4.3. Sjå også: Christensen, A. L.: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo 2011, s. 97.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

183

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

dei fem bruka i tunet flytte ut. Ingen av brukarane meldte seg frivillig til utflytting, men var samde om at retten best ville finne ei løysing. Utskiftingsformann Dalset og utskiftingsmennene kom då fram til at ei utflytting av bygningane til bnr. 4 (ØverEide) og bnr. 5 (Olsågarden) ville gje den beste løysinga. Ei slik utflytting ville likevel medføre ein kostnad som oversteig kva ein kunne pålegge dei involverte eigarane, og ein var difor avhengig både av tilskott frå styresmaktene og av at Riksantikvaren ikkje hadde innvendingar mot planane. Til saman var det 19 bygningar som skulle flyttast som følgje av utskiftinga for å få ei tidhøveleg løysing for organiseringa av busetnaden på garden.

FREDINGA AV EIDETUNET Nok eit år gjekk før neste møte, der retten kunne opplyse om at Riksantikvaren hadde meldt at Kyrkjedepartementet hadde freda Eidetunet ved eit vedtak av 15. oktober 1924, tinglyst den 21. oktober same året.20 Fredinga har truleg medført utfordringar for utskiftingsretten, og før neste møte i 1926 hadde Dalset vore i kontakt med statsråd Mellbye for å få presisert i kva grad dette påverka den planlagde delingsplana for tunet på Eide.21 Riksantikvaren svarte snøgt at ein såg det som håplaust å søke om statstilskott for å ta vare på tunet som det stod, og godtok difor også utflyttinga som utskiftingsretten hadde gjort framlegg om for to av bruka. Retten kunne med det gå vidare, men fekk ei ny utfordring i at Landbruksdepartementet berre hadde løyvd inntil kr. 1 000 som

statstilskott til utflyttinga. Ein mangla med det knappe to tusen kroner for å kunne vedta utflyttingsplana. Dette løyste seg likevel, då brukarane i tunet vart samde om å ta denne ekstrakostnaden i tillegg til den summen dei alt kunne påleggast etter lova.

Parallelt med utskiftingsforretninga hadde både Riksantikvaren og Romsdals­ museet hatt kontakt med bøndene på Eide i høve kva som skulle skje med bygning­ ane i tunet. Heradsstyret i Eid hadde også hatt oppe saka etter oppmoding frå Riksantikvaren i 1923, men hadde ikkje funne ­midlar å skyte inn i noko bevarings­ prosjekt. Heradsstyret vedtok likevel at brukarane på Eide måtte oppmodast om ikkje å rive eller selje bygningar i tunet, utan at kulturminnestyresmaktene var kontakta på førehand.22 Museumsstyraren hadde også nemnt frampå om tunet i Eidsbygda til kollegaen Anders Sandvig på Maihaugen, og ville ha han og arkitekt Jürgens med seg på synfaring ein gong Sandvig var på heimlege trakter i Romsdal. Me veit også at Solemdal og Sandvig hadde vore på Eide i løpet av sommaren 1924, og at den røynde museums­ mannen frå Lillehammer råda museet i Molde til å undersøke om det var mogleg å kjøpe den gamle stova på Ytter-Eide.

Solemdal fekk snøgt kjøpt både eldhus og røykstove frå Ytter-Eide, og tida var med det komen for at Solemdal måtte ta kontakt med riksantikvaren for å undersøke kva fredinga av Eidetunet hadde slags innverknad på eit slikt kjøp. Fett meldte attende at det måtte søkast om eventuell flytting av

20 Statsarkivet i Trondheim: Romsdal sorenskriveri. Pantebok 42, fol. 382b.

21 Riksantikvaren: Brev frå Dalset til Mellbye, 13.03.1926.

22 Riksantikvaren: Brev frå Eid herad til Riksantikvaren, 06.03.1923

184

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Uthusbygningane stod tett i Eidetunet. Til venstre ser me sauefjøsen til Olsågarden og sauefjøsen til Julgarden.

Me ser også tverrendane med møkkagluggar på kufjøsane (f.v.) til Øver-Eide, Olsågarden og Julgarden.

stova om museet fekk kjøpet i orden. Men då det viste seg at røykstova hadde vorte selt til ein annan person som ikkje budde i tunet alt før lova kom i 1920, stod ein fritt til å gjere som ein ville, då lova ikkje hadde tilbakeverkande kraft. Sjølve flyttinga kom difor snøgt i gang, og i 1927 kunne Solemdal fortelje at stova på denne tida alt var komen under tak i Molde.

Etter Eidestova hadde kome til museet vart det snøgt sett i gang med kjøp og flytting av fleire bygningar frå Eidetunet til museet i Molde. Ved 25års-jubileet til institusjonen i 1937 hadde ein også fått sett opp ein sauefjøs og eit stabbur frå garden på museet.23 Ein hadde på denne tida tre 23 Solemdal, P.: Romsdalsmuseet gjennem 25 år. Molde 1937, s. 20 og Romsdalsmuseet aarbok 1937. Molde 1938, s. 6.

Foto: Romsdalsmuseets fotoarkiv.

bygningar frå Eide ståande på museet, og eit eige tun byrja ta form. Samstundes låg kufjøsen frå Øver-Eide på lager på museet, og den kombinerte fjøs- og løebygninga frå Ytter-Eide vart flytta til museet i 1955 og sett opp eit par år etter.24 I 1957 kom også grisehuset frå Julgarden på Eide til museet.25 UTFORMING AV EI MUSEUMSTUN Ei av utfordringane vart å avgjere korleis ein skulle plassere bygningane som museet etter kvart hadde erverva frå Eide og andre gardar. Anders Sandvig rådde då Solemdal til å nytte Jürgens, med følgjande melding; «Jeg syns du skal få en arkitekt til å regulere dette her og bestemme hvorledes 24 Romsdalsmuseet aarbok 1937. Molde 1938, s. 6.

Romsdalsmuseet årbok 1954-1957. Molde 1958, s. 44.

25 Romsdalsmuseets korrespondansearkiv, arkivkode 616.0.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

185

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

det skal være. For det er nå så kjekt at er det noe galt så kan du nå skylde på arkitekten.»26 Museumsleiaren valde derimot heller eit råd frå riksantikvar Fett, som i følgje Solemdal hadde uttalt at: «Jeg skal si Dem De skal anlegge ei grend som ikke er utskiftet, for da kan De rote det så sammen.»27 Solemdal utrykte sjølv eit slikt syn i ein artikkel om Eidestova frå 1962, der han skriv at: «Ideen med museet var at vi skulle bygge en ikke utskiftet grend, og da ville den som kom først, utvilsomt ta den best plass o.s.v..»28 Under arbeidet med å setje opp bygningane som eit døme på eit romsdalstun frå før utskiftinga, veit me også at Solemdal var i kontakt med utskiftingslandmålar Vik frå Romsdal for å få gode råd, då det nett var Vik som hadde teikna opp utskiftingskartet over Eide i 1923. Vidare var han i kontakt med professor A. W. Brøgger ved Universitetet i Oslo, etter oppmoding frå Kyrkjedepartementet. I denne korrespondansen fortalde Solemdal om utfordringane med å attskape eit typisk tun frå eit område som var så mangfaldig og prega av brytningspunkt i tunskipnad og byggjeskikk som Romsdal, og at det var naudsynt å skaffe fleire bygningar frå Eide for å få eit heilskapleg museumstun.

AVFREDINGA AV EIDETUNET Som me har sett flytte to av bruka ut or tunet etter utskiftinga, der ei av desse bygningane (kufjøsen frå Øvre-Eide) vart seld til Romsdalsmuseet i Molde. I tillegg 26 Amdam, P. og Parelius, N.: Peter Solemdal forteller om sitt museumsarbeid. I: Romsdalsmuseet årbok 1989. Molde 1989, s. 23.

27 Amdam og Parelius 1989, s. 24.

28 Solemdal 1962, s. 37.

186

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

hadde fleire av dei bygningane som skulle stå att i tunet, vorte kjøpt opp og flytta til det som skulle bli eit rekonstruert «Eidetun» på museet i byen. Med det var det på langt nær same tunet ein fann på Eide som det som hadde vorte freda i 1924, og då Riksantikvaren var på synfaring på garden i 1982, fann ein at det berre var fem av dei opphavleg 33 freda bygningane som var bevart på staden. Ved neste synfaring i 1993 var det berre tre bygningar att på staden, der desse i tillegg var mykje endra og bygde om sidan fredinga.

Intensjonane med fredinga attende i 1924 var, som nemnt, å sikre eit heilskapleg tun, der ein skulle kunne sjå organisasjonsformene og den bygnings­ messige strukturen i eit romsdalsk fellestun. Fredingsvedtaket hadde også som mål å sikre at tunet ikkje vart oppkløyvd som følgje av ei eventuell utskifting. Men utskiftinga kom snøgt etter, der me har sett kva den medførte av utflyttingar og sal av bygningar. Fem av bygningane frå det opphavlege tunet vart flytta ut til dei nye einskildtuna til bnr. 4 (Øver-Eide) og bnr. 5 (Olsågarden), og gjennomgjekk sidan større endringar. Sju bygningar vart, som me veit, flytta til Romsdalsmuseet i Molde. Resten av bygningane som stod i Eidetunet, vart, i følgje opplysingane til Riksantikvaren, rivne på ulike tidspunkt.

Med så lite att av det opphavlege tunet var det lite grunn til å halde fast på fredinga, og Riksantikvaren valde difor å oppheve fredinga av 1924 i eit vedtak i 1996.

I grunngjevinga bak avfredinga kom vernestyresmaktene også med ein kommentar om eiga oppfølging av fredinga frå 1924, når dei skreiv at: «Det hersker for øvrig liten tvil om at de antikvariske

Garden Eide i 2016, der Eidetunet ein gong stod.

myndigheter må ta sin del av ansvaret for tapet av dette verdifulle kulturmiljø på grunn av manglende oppfølging.»29

Foto: L. Berti/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

AGATUNET I HARDANGER Aga er, likt med Eide, ein gamal gard som er godt representert i eldre kjeldemateriale heilt frå mellomalderen, og frå seinare år er det gjerne det særmerkte Agatunet som har vorte vidt kjent.30 «Malerisk ligger

Gaardens Huse trængt sammen i en snæver Klynge oppe under en steil Bjergvegg,» som sokneprest Olaf Olafsen skreiv i 1902.31 Aga har vore ein gard heilt frå gamal tid, og garden er av dei største Ullensvang herad. Frå mellomalderen veit me at garden var skift i to tun; Øvsta- og Nedstatun, med ein smal veg imellom.32 I tunet har det budd fleire brukarar fordelt på eit stadig veksande tal bruk fram til det var ni bruk på garden

29 Brev frå Riksantikvaren til Romsdalsmuseet, 09.04.1996.

30 Jf.: Kolltveit, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 1. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1963, s. 288.

31 Olafsen, O.: Om Gaarden Aga. I: Bergens Historiske Forening – Skrifter 1902. Bergen 1902, s. 3.

32 Espeland, A.: Ættargaren Aga. I: Årbok for Hardanger Historielag 1927, s. 43.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

187

Utsnitt av utskiftingskartet som vart teikna opp ved innmarksutskiftinga på garden Aga i 1869.

Illustrasjonen viser sjølve tunet med bygningar tilhøyrande alle dei åtte bruka på garden. Kjelde: Utskiftingskart XI-118.

på 1800-talet.33 Ein kan elles nemne at to av dei sjølvstendige brukseiningane var eigd og brukt av same brukaren, og desse vart slått 33 Jf.: Kolltveit, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 4/I. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1971, s. 478ff. Riksarkivet: Rentekammeret. Forordning 1. okt. 1802. Jordavgift. Deliberasjons­ protokoll. Protokoll nr. 106 Søndhordland og Hardanger fogderi, fol. 129. Riksarkivet: Hovedmatrikulerings­ kommisjonen 1819-1845. Distrikts­kommisjonen.

Sammenlignings- og forhandlingsprotokoll. Protokoll nr.

54 Søndhordland og Hardanger fogderi, fol. 28b.

Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikul­skyld, saaledes som samme befandtes ved 1838 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge kongelig Resolution af 29de December 1838. Christiania 1842-1844.

188

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

saman til eitt bruk frå og med den trykte matrikkelen av 1890.

INNMARKSUTSKIFTINGA PÅ AGA KRING 1870 På Aga vart det likt med på så mange andre hardangergardar halde innmarksutskifting etter den nye utskiftingslova av 1857. Målet med denne lova var at dei mange, spreidde innmarksteigane til brukarane skulle konsoliderast til ein eller få teigar, og oftast medførte ei slik omkalfatring av innmarka at utskiftingsretten såg det som naudsynt å bryte opp fellestuna. For Aga sin del, vart

MADS LANGNES

derimot dette ikkje gjort, trass i ikkje berre ei, men fleire utskiftingsforretningar på garden.

Føresetnaden i utskiftingslova for å fremje utskifting var at det låg føre fellesskap på ein gard; altså sameige eller teigblanding.

Og då det vart sett i gang ei innmarksutskifting etter krav frå Isak Bergesen Aga i 1868, viser utskiftingskartet at dette på alle vis var tilfelle på Aga.34 Størstedelen av innmarka var teigdelt, men ein fann også ymse former for sameige mellom bruka.

Ut av utskiftingskartet ser ein også det var eit stort og tett tunkompleks om lag midt på den sørlegaste luten av garden. Tunet inneheldt bygningane til alle dei åtte bruka, men også kårhus, eit skulehus og andre bygningar. Dei andre bygningane spreidde kringom på garden var sommarfjøs, utløer, naust og kverner, eller hus tilhøyrande husmannsplassane på garden. Det kan elles gjerast merksam på at heile sju husmenn hadde bygningane sine i eller i nærleiken av tunet på garden. Dette var noko uvanleg, då husmannsstovene gjerne var plasserte meir i utkanten av innmarka, ved fjorden eller andre stader utanfor sjølve hovudtuna, slik det mellom anna var på garden Eide.35 Dette kan tyde på at tunområdet var den klart tryggaste staden på garden i høve skredfare, og at husmannsstovene av den grunn vart lagde til tunet tett oppunder Tveitaberget.

Etter dei førebuande arbeida med opp­ taking av kart og arealoppmåling var ferdig, skulle utskiftingsformann Lekve og utskiftingsmennene, etter reglementet, ha utarbeidd eit utkast til delingsplan. Det var også slik at utskiftingsmennene kunne påby ein 34 Riksarkivet: Utskiftingskart: XI-118.

35 Frimannslund, R.: Aga in Hardanger. I: Sømme, A.: Vestlandet. Geographical studies. Bergen 1960, s. 77f.

eller fleire av luteigarane på ein gard å flytte husa sine, om ein på det viset kunne oppnå ei betre konsolidering av dei einskilde bruka sine teigar. Om ikkje luteigarane vart samde om kven som skulle flytte ut, vart det utskiftingsmennene sin jobb å avgjere dette, og ein valde som oftast dei bruka som allereie hadde teigane sine mest spreidde og liggjande lengst frå tunet.36 I motsetnad til utskiftingsforretningane på dei fleste andre gardar, vart det ikkje lagt opp til noko radikal oppsplitting og utflytting av det store fellestunet på garden Aga. Utskiftingsprotokollen viser at alle luteigarane skulle få vere att i gamletunet utan å bli pålagt fullstendig utflytting. Berre åtte bygningar skulle flyttast, av eit totalt tal på om lag 90 på garden. Desse bygningane var også primært uthus, med unnatak for eit stovehus og ei bu. Ut frå utskiftingsprotokollen kjem det likevel ikkje fram kvifor ein valde å halde fram med eit fellestun, og det kjem heller ikkje fram at utskiftingsformannen hadde gjort framlegg om noko anna. Med det ville ein heller ikkje få individualiserte tunområde for dei einskilde brukarane, som var eit av måla med utskiftingsreforma frå styresmaktene si side.

INNMARKSUTSKIFTINGA PÅ AGA PÅ 1920- OG 1930-TALET Trass i utskiftinga på 1800-talet, skulle det ta til ei ny innmarksutskifting på Aga i 1923. Det var framleis høvesvis mykje teigblanding på garden, og det store og tette fellestunet stod mest urørt trass i tidlegare reformering av den agrare strukturen. Det skulle ta uvanleg lang tid å få gjennomført denne forretninga, der ikkje minst sjølve 36 Grendahl og Solberg 1959, s. 186f.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

189

Rekonstruksjon av korleis Agatunet i Ullensvang herad såg ut kring 1900. Teikning av Arne Berg, på grunnlag av fotografi frå Riksantikvaren, kart og informasjon frå arkitekt G. Fr. Fasting og lokale informantar.

Kjelde: Berg 1968, s. 99.

190

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

MADS LANGNES

Tunet og tilgrensande bygningar og teigar på garden Aga i Ullensvang herad i 1925.

tunet skulle sette utskiftingsretten på mange prøver.

Då det hadde vore utskifting på garden kring 1870, måtte retten etter lova først ta stilling til om ein kunne sette i gang ei ny forretning eller ikkje. Etter ei synfaring på marka fann retten at det framleis var ein komplisert teigstruktur på garden, samt at: «Den tætte uregelmæssige bebyggelse i det gamle tun bidrar ogsaa sit til at retten finder det høist paakaldet at udskiftning blir foretaget, som forlangt.»37 Dette gjorde at retten med ein gong slo fast at dei såg 37 Statsarkivet i Bergen: Indre Sunnhordland jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Isu B4, 1920-1925, fol. 116.

Kjelde: Utskiftingskart XI-3318.

ei oppsplitting og utflytting av det gamle tunet som naudsynt for å få forretninga gjennomført med ein fornuftig delingsplan.

Retten såg at dette ville medføre kostnader som langt ville overstige summen dei kunne påleggje luteigarane å ta del i. Men då rekvirenten sjølv ville garantere for det overskytande i så høve, la heller ikkje dette eit lok på forretninga.

Saka skulle ta mange år, mykje grunna at det tette tunet på Aga låg slik til at det var den klart tryggaste staden på garden.

Formannen ville difor kontakte styres­ maktene for å undersøkje kva sum dei såg føre seg å kunne løyve for å løyse saka.

Heile utskiftingsforretninga på Aga gjekk

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

191

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

så inn i ein fase med stillstand over fleire år. Etter eit opphald heilt frå 1928, kom forretninga i gang att i mai 1935. Det kom fram at ein hadde planlagt og vedteke ei utflytting av ein del hus frå tunet, for å få ein fornuftig delingsplan på garden. På grunn av dette la formannen fram eit brev frå Landbruksdepartementet med melding om at dei ville løyve kr 18 000,- til flytting av bygningar. Men sjølv om også luteigarane sjølve vart pålagt eit maksimum av kva ein kunne etter lova, ville ein overskride den utrekna taksten for utflytting av fellestunet med kr 9 000,-. Då rekvirenten på bnr. 3 hadde stilt seg som garantist for denne summen, valde retten å gå vidare med forretninga. Det var også slik at nokre av luteigarane hadde sagt seg villige til å yte 50 % meir i utflyttingskostnader enn dei var pliktige til etter skylda, medan andre hadde avvist dette.

På ein ny sesjon i 1936 var ein komen så langt at utskiftingsretten kunne presentere ein førebels delingsplan for både teiggrenser og utflyttingar av tunet for luteigarane. Årsaka til at forretninga hadde vorte utsett var at Fortidsminneforeningen i Bergen hadde bede om utsetjing av saka, slik at dei skulle få høve til å leggje fram ein plan for ei mogleg sikring av det særmerkte Agatunet for framtida. Då Fortidsminneforeningen enno ikkje hadde fått ferdig nokon plan for å sikre tunet, vart forretninga utsett på ny for tunet sin del, medan ein heldt fram med å sjå på delingsplanen for resten av garden.

AGATUNET OG ANTIKVARANE Kunsthistorikar og seinare riksantikvar Arne Nygård-Nilssen skreiv ein artikkel om Agatunet i samband med prosessen, der han

192

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

innleidde med at tunet var av dei merkelegaste og vakraste på heile Vestlandet.

Antikvaren var merksam på at utskiftingane hadde brote opp dei fleste store vestlandstuna, og meinte dette gjorde det svært viktig å ta vare på Agatunet for ettertida: «Av de få som enda ikke er ødelagt, har ingen den historiske interesse, den maleriske karakter og det omfang som Agatunet på vestsiden av Sørfjorden. Med sine 50-60 hus, skilt av gater og smug, er det som en hel liten by.»38 Nygård-Nilssen såg føre seg at nett Agatunet kunne vere eit særs høveleg tun å ta vare på for ettertida, og peikte på at både luteigarar, styresmakter og ikkje minst utskiftingsvesenet hadde stilt seg positive til eit slikt framlegg. Meir enn noko anna tun peikte Agatunet seg ut som eit fredingsobjekt, der antikvaren avslutta med følgjande programerklæring: «Det er et monument – ikke bare over et enkelt lite samfund, men over en hel samfundsform som holder på å gå over i historien. Derfor er dette en sak som har interesse langt utover Hardanger og Vestlandet.»39 På ny vart det ein lang pause i utskiftingsforretninga på Aga, då ein ikkje tok til att før i juli 1939. Årsaka til dette var at: «Etter siste møte i 1936 hadde dei antikvariske myndigheter arbeidt med freding av Agatunet.»40 Styresmaktene hadde til og med kome så langt at ein hadde oreigna og freda delar av tunet, der denne luten av tunet skulle haldast frå resten av forretninga. Det sentrale Agatunet med tretti bygningar vart så organisert som ei stifting oppretta 18. desember 1938, med stadfesta vedtekter 38 Nygård-Nilssen, A.: Aga i Ullensvang. Oslo 1937, s. 1.

39 Nygård-Nilssen 1937, s. 22.

40 Statsarkivet i Bergen: Hardanger jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Har A37, 1936-1950, s. 306.

Agatunet midt på 1900-talet.

frå 1956.41 Fredinga, saman med innspela i førre møte, førte til at delingsplanen måtte endrast ein del.

Som utskiftingsformannen sjølv skreiv i forhandlingsprotokollen, var det slik at: «Fredinga av Agatunet har gjort stort brigde i den opphavlege plan for huseflyttinga medi mange av dei hus som elles måtte flyttast nå er komne inn i fredingsfeltet.»42 Ut over det som etter utskiftinga skulle utgjere det freda Agatunet, vart det likevel vedteke å flytte ei rekkje bygningar i 41 Fasting, G. F.: Aga i Ullensvang. Fra lagmannsgård til nimanns-tun. Stiftelsen Agatunet 1973, s. 7. Rogdaberg, G.: Agatunet, klyngetunet som vart nasjonalskatt. I: Fortidsminneforeningen årbok 2012. Oslo 2012, s. 35ff.

42 Statsarkivet i Bergen: Hardanger jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Har A37, 1936-1950, s. 374.

Kjelde. Nasjonalbiblioteket.

samband med inn- og utmarksutskiftinga på garden. Og då ein allereie i 1928 hadde fått lovnad på kr 18 000,- i utflyttingsstønad frå styresmaktene, viste det seg at ein kunne gjennomføre utflyttingane utan å overstige makssummen som kunne påleggjast bruka, og både statsstønad og utflyttingskostnader vart fordelte. Utan freding av tunet hadde ein derimot kome i ein situasjon der utflyttingskostnadene hadde vorte så store at det ville vore vanskeleg å gjennomføre forretninga, skreiv formannen. Sjølv om hovuddelen av Agatunet vart freda under utskiftingsforretninga på garden, vedtok ein altså å flytte heile 32 bygningar i samband med forretninga. Halvparten av desse låg i eller i tilknyting til tunet, medan dei andre

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

193

AGATUNET I HARDANGER OG EIDETUNET I ROMSDAL – INNMARKSUTSKIFTINGAR, FREDINGSVEDTAK OG ULIKE TUNSOGER

Bygningar frå garden Eide, rekonstruert som «Eidetunet» på Romsdalsmuseet i Molde.

Foto: J. Bratseth/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

låg spreidde kringom på innmarka eller i utmarka.

TO ULIKE TUNSOGER Det var utskiftingsforretningane som tok til på 1920-talet som var som eit omdreiingspunkt for dei to tuna. Frykta for kva som skulle skje med Eidetunet som følgje av utskiftingsforretninga fekk Riksantikvaren til å frede tunet i 1924. På trass av at fredinga dels hadde vorte vedteken for å hindre uheldige konsekvensar av ei utskifting på garden, sett ut frå dei antikvariske interessene, viste det seg at det nett var utskiftinga som medførte at tunet vart brote opp. Fredingsvedtaket vart ikkje følgd opp av vernestyresmaktene, og heller ikkje av eigarane av dei freda bygningane, og tunet vart difor avfreda på slutten av 1900-talet.

Prosessane frå Riksantikvaren si side kan seiast å ha vore medverkande til det, og

194

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

me veit det mange stader i landet var lite kontakt og liten tillit mellom eigarane og dei antikvariske styresmaktene. Trass i fleire brev frå utskiftingsformannen til Riksantikvaren om korleis ein skulle stille seg til den nyst vedtekne fredinga under utskiftingsforretninga på 1920talet, kan det verke som om saka ikkje vart prioritert hjå Riksantikvaren. Dette kjem mellom anna fram av dei mange purrebreva frå utskiftings­formannen til vernestyresmaktene.43 At fleire av bygningar vart flytta frå tunet til Romsdalsmuseet med Riksantikvaren sitt samtykke etter utskiftinga, må også sjåast i dette ljoset.

Paradoksalt nok førte dette til at det freda tunet gjekk tapt, medan dei bygningane som vart flytt til Molde vart tekne vare på for 43 Mydland, L.: Eidegårdene – nekrolog over et klyngetun. I: Fortidsvern, nr. 1/1997, s. 17.

MADS LANGNES

ettertida. Flyttinga av desse bygningane likt med flyttinga av så mange andre bygningar til norske museum på denne tida hadde ei grunngjeving i eit verneperspektiv, då flyttingane ofte vart sett på som einaste moglegheita til å redde bygningane frå riving trass freding. Her kan også nemnast at dette nok ikkje var eit særsyn for Eidetunet sin del, då me veit at det var lite ressursar hjå Riksantikvaren på denne tida. Dette galdt økonomisk og i form av rådgjeving, både til å følgje opp fredingsvedtaka og til å halde kontakt med dei mange eigarane av freda bygningar.44 På Romsdalsmuseet kom bygningane frå Eide til å utgjere kjernen i det nye friluftsmuseet. Sjølv om tunet ikkje vart bevart i sin opphavlege kontekst slik som fredinga la opp til, kan me på sett og vis seie at tunet likevel fekk leve vidare på museet.

Me ser med dette at planen om å attskape eit mangbølt romsdalstun frå tida før utskiftingane, var ein berande idé i utforminga av det nyskipa friluftsmuseet i Molde. Om ein jamfører med andre norske folkemuseum frå første delen av 1900-talet var ikkje dette ei planløysing som nødvendigvis gav seg sjølv.

Dei første norske friluftsmusea hadde det ein kan kalle ei systematisk-typologisk tenking bak utforminga, slik som t.d. på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (skipa 1894).

I ein slik samanheng vart bygningar gjerne oppført og vist fram som døme på ulike typologiar, med føremål å representere ulike nivå av utvikling (tid) og topografi (rom).

Det var først kring 1930 ein byrja endre på denne tankegangen hjå norske museum, der bygningane heller skulle presenterast 44 Christensen, A. L.: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo 2011, s. 98.

som ein del av eit originalt tun eller eit einskapleg gardsmiljø. Det har vorte peika på at flyttinga av garden Bjørnstad frå Lalm i Nord-Gudbrandsdal til Maihaugen i 1912 representerer eit vendepunkt i så høve, der ikkje berre einskildbygningar, men ein heil gard vart flytta på museum.45 Ein slik tanke­ gang hausta raskt åtgaum, og Maihaugen vart eit ideal for mange friluftsmuseum kringom i landet, med ei oppbygging som vart rekna som meir autentisk enn hjå Norsk Folkemuseum. På Norsk Folkemuseum var det som nemnt ei meir typologisk framstilling av bygningane, der ein først i 1941 fekk sett opp eit heilskapleg tun.46 Etter ein slik tankegang var det ofte snakk om å redde dei siste restane av ein førindustriell bondekultur – viktige bygningar, men utan at det var noko samanheng mellom dei. Så når Romsdalsmuseet allereie sist på 1920talet og først på 1930-talet tydeleg hadde ein plan om å byggje opp eit romsdalstun, der eit tunfellesskap skulle visast som ein heilskap, er dette eit teikn på at ein var på høgd med tida sine nye og førande museums­ideologiar. Realiteten var likevel at det ikkje vart noko «komplett» Eidetun på Romsdalsmuseet, men heller eit lite, meir eller mindre tilfeldig utval. Resultatet vart at bygningane frå Eide vart sett opp att i ein annan kontekst enn kva dei opphavleg stod i, men der ein prøvde å konstruere ein ny kontekst som skulle svare til korleis det kunne ha vore i eit tilnærma «normaltun» i Romsdal. Med dette hendingsforløpet hadde 45 Sjå t.d.: Bragelien, J.: Frå Maihaugporten til Framtidshuset.

I: Engen, A. (red.): Maihaugen 100 år – evig ung – 1904-2004. Lillehammer 2004, s. 54.

46 Hegard, T.: Romantikk og fortidsvern. Historien om de første friluftsmuseene i Norge. Universitetsforlaget 1984, s.

115. Eriksen, A.: Museum. En kulturhistorie. Oslo 2009, s.

92 og XVI.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

195

Agatunet i Hardanger i våre dagar.

bøndene på Eide fått ei ny og tidhøveleg omstrukturering av gards- og tunskipnad på garden, samstundes som ein del av det tunet riksantikvar Fett omtalte som «… et stykke av det gamle Norge saa vakkert og godt som jeg nogensinde har set …», vart teke vare på som ein viktig del av den romsdalske kulturhistoria for nye generasjonar.

Lagnaden til Agatunet vart, som me har sett, ein heilt annan. Hovuddelen av det tette klyngetunet på Aga vart freda for ettertida etter statleg påbod i samband med den siste innmarksutskiftinga på 1920- og 30-talet, der både lokale kulturverninteresser i Hordaland, sentrale antikvariske styres­ makter og grunneigarane sjølve hadde teke del i prosessen. Dette gjer at Agatunet slik det står i dag, er eit av dei få større klyngetuna som står att på Vestlandet, og er no

196

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Foto: Svein Nord.

ei avdeling av Hardanger og Voss museum.

Me har med det sett at sjølv høvesvis like utgangspunkt kan medføre heilt ulike lagnadar - eller tunsoger, som det heiter seg i tittelen på artikkelen.

Mads Langnes (f. 1976) er utdanna Dr.philos. i historie frå Universitetet i Bergen og jobbar som førstekonservator NMF og forskingsansvarleg ved Romsdalsmuseet.

Artikkelen er vurdert som vitskapeleg av fagfelle.

KJELDER AMDAM, P. OG PARELIUS, N.: Peter Solemdal forteller om sitt museumsarbeid. I: Romsdalsmuseet årbok 1989.

Molde 1989.

Aslak Bolts jordebok. Oslo 1997.

BERG, A.: Norske gardstun.

Oslo 1968.

BRAGELIEN, J.: Frå Maihaug­ porten til Framtids­huset.

I: Engen, A. (red.): Maihaugen 100 år – evig ung – 1904-2004.

Lillehammer 2004.

BUGGE, A.: Truede kultur­ værdier. Udskiftningen og de antikvariske værdier.

I: (Foreningen til norske fortisdmindesmærkers bevaring) Aarsberetning for 1920. Oslo 1921.

CHRISTENSEN, A. L.: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo 1995.

CHRISTENSEN, A. L.: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo 2011.

DYBDAHL, A.: Tiendepenge­ skatten som kilde til folk og samfunn ca. 1520. Trondheim 2005.

ERIKSEN, A.: Museum. En kulturhistorie. Oslo 2009.

Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikulskyld, saaledes som samme befandtes ved 1838 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge kongelig Resolution af 29de December 1838.

Christiania 1842-1844.

LANGNES, M.: Eidetunet – Frå mangbølt tun i Eidsbygda til Romsdalsmuseet i Molde.

I: Romsdalsmuseet Årbok 2012.

Molde 2012.

FRIMANNSLUND, R.: Aga in Hardanger. I: Sømme, A.: Vestlandet. Geographical studies. Bergen 1960.

LANGNES, M.: Utskiftingsrett og gardsskipnad. Innmarks­ utskiftingar, tun og teigblanding i tre ulike landslutar. Oslo 2018.

GRENDAHL, T. OG SOLBERG, G.: Jordskiftelovene gjennom 100 år (1859-1959). I: Grendahl, T. (red.): Jordskifteverket gjennom 100 år 1859-1959. Oslo 1959.

MYDLAND, L.: Eidegårdene – nekrolog over et klyngetun. I: Fortidsvern, nr. 1/1997.

HEGARD, T.: Romantikk og fortidsvern. Historien om de første friluftsmuseene i Norge.

Universitetsforlaget 1984.

JÜRGENS, K. V.: Gamle bygningar i Romsdal. I: Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring for 1922. Kristiania 1923.

KLUNGNES, E. (RED.): Eit hus for Han og folket. Eid kyrkje 1797-1997. Molde 1997.

KOLLTVEIT, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 1. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1963.

ESPELAND, A.: Ættargaren Aga. I: Årbok for Hardanger Historielag 1927.

KOLLTVEIT, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid.

Bd. 4/I. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1971.

FASTING, G. F.: Aga i Ullensvang.

Fra lagmannsgård til nimannstun. Stiftelsen Agatunet 1973.

Landkommisjonen 1661.

Jordebok for Romsdalen futedøme. TRONDHEIM 1969.

LANGNES, M.: Utskiftingslova av 1821. Omfang og verknad i Veøy herad i Romsdal. I: Jord og Gjerning 2003. Ås 2003.

MYSKJA, K.: Bygdebok for Eid. Rauma kulturstyre 1987.

Nasjonalbladet, 16.08.1922.

Norges Matrikel. Matrikulerede eiendomme og deres skyld den 1 januar 1907 i Eid herred af Romsdal sorenskriveri, Romsdals amt. Kristiania 1907.

NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk.

NYGÅRD-NILSSEN, A.: Aga i Ullensvang. Oslo 1937.

OLAFSEN, O.: Om Gaarden Aga. I: Bergens Historiske Forening – Skrifter 1902. Bergen 1902.

Olav Engelbrektssøns jordebog.

Oslo 1926.

ROGDABERG, G.: Agatunet, klyngetunet som vart nasjonalskatt. I: Fortidsminne­ foreningen årbok 2012. Oslo 2012.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

197

Romsdals Budstikke, 21.10.1920 og 19.11.1920.

RIKSARKIVET: Utskiftingskart: XI-118.

Romsdalsmuseet aarbok 1937.

Molde 1938.

ROMSDALSMUSEETS ARKIVSAMLING: O 270, O 2814 og korrespondansearkiv 616.0.

Romsdalsmuseet årbok 19541957. Molde 1958.

SOLEMDAL, P.: Romsdalsmuseet gjennem 25 år.

Molde 1937.

STATSARKIVET I BERGEN: Hardanger jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Har A37, 1936-1950.

ARKIVKJELDER

STATSARKIVET I BERGEN: Indre Sunnhordland jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Isu B4, 1920-1925.

RIKSANTIKVAREN: Korrespondansearkiv.

STATSARKIVET I TRONDHEIM: Romsdal jordskiftesokn: jordskifterettsbok nr. 14 og nr. 15.

RIKSARKIVET: Hovedmatrikuleringskommisjonen 18191845. Distriktskommisjonen.

Sammenlignings- og forhandlingsprotokoll. Protokoll nr. 54 Søndhordland og Hardanger fogderi.

STATSARKIVET I TRONDHEIM: Romsdal sorenskriveri.

Pantebok 42.

RIKSARKIVET: Rentekammeret.

Forordning 1. okt. 1802. Jord­ avgift. Deliberasjonsprotokoll.

Protokoll nr. 106 Søndhordland og Hardanger fogderi.

198

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig.1 Stabbur på Henningsgården.

Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE Terje Thun

Denne presentasjon viser resultatene til noen av de dendrokronologiske dateringene utført ved Nasjonallaboratoriene for datering, NTNU Vitenskapsmuseet de siste årene.1 Av plasshensyn er det bare tatt med noen bygninger som er utvalgt i samråd med redaksjonen. De presenterte dateringene er fellingstidspunktet til tømmeret.

Som regel felles tømmeret i løpet av vinterhalvåret og tidligst byggeår har ofte vist seg å være påfølgende sommer, evt. kort tid etter. Til oppdragsgiver er det skrevet en mer detaljert rapport med vedlagt prøvetakingsskjema. Det er benyttet furu dersom treslaget ikke nevnes.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

199

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

I

2018 arrangerte Riksantikvaren ved Kjell Andresen et kurs i prøvetaking på Norsk Folkemuseum, Bygdøy. Etter dette kurset har kvaliteten på de mottatte prøvene vært meget gode, og praktisk talt alle objekter har latt seg datere. Takk til alle prøvetakere – også for gode tilbakemeldinger under arbeidet med artikkelen, spesielt til Kolbjørn Vegar Os, som har gitt opplysninger om husene fra Røros. Takk også til alle som har bidratt med foto.

Utforming av novhoder som nevnes i teksten er redegjort for i Fortidsminne­ foreningens årbok som utkom i 2012, side 144. Ulike laft er beskrevet av mange, bl.a. i arkitekt Arne Berg sitt seksbindsverk «Norske tømmerhus frå mellomalderen» som ble utgitt i årene fra 1989 til 1998.

Av praktiske hensyn følger kronologien det topografiske nummeret til objektenes plassering; foran nummeret settes A for kirker eller bygg tilknyttet en kirke og B for øvrige hus.

Fig. 2 Prinsipptegning for dendrodatering.

200

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

DENDROKRONOLOGI – LITT OM METODEN Grunnlaget for metoden er at trær fra samme art har sammenlignbart voksemønster; i løpet av en varm sommer utvikles en bred årring, men jo kjøligere sommer desto smalere årring. Dette gjør det mulig å gjenkjenne årringmønsteret dersom det utvikles en lang årringkronologi bakover i tid, forenklet vist på tegningen nedenfor.

Dateringer utføres ved å finne hvor årringmønsteret til en prøve av ukjent alder samsvarer med årringmønsteret til en utarbeidet kronologi med kjent alder. Dersom årringen som ble dannet siste sommeren treet levde er intakt på prøven, kan fellingsåret bestemmes; dendrokronologi er således en presis dateringsmetode. I Norge er det i dag utarbeidet mange årringkronologier, prøver dateres derfor ofte mot flere kronologier.

Prøvetaking utføres ved å bore ut en prøve fra en tømmerstokk med et spesialkonstruert

Tegning: Helene L. Svarva 2015 basert på Arne Berg 1998

TERJE THUN

hult bor, alternativt kappes det skiver fra stokker som skiftes ut ved en reparasjon.

Det er viktig at den som tar prøvene har den nødvendige kunnskap og erfaring slik at prøvene er uten brudd og tas på riktig sted. Da kan det tas prøver som daterer det originale byggeåret, for så å supplere og datere også evt. senere påbygninger eller reparasjoner av huset.

I de senere år er det benyttet såkalt «fotodendro» hvor årringene måles på et bildet tatt av et snitt på prøven. Når bilder skal erstatte prøver av selve objektet, kreves stor grad av nøyaktighet. Det må alltid benyttes et godt kamera som må står støtt på et underlag eller det må benyttes stativ. Årringbredder kan være ned mot noen få hundredeler av en millimeter, da må bildene være helt skarpe.

ØSTFOLD A-21 RYGGE Rygge kirke – takstoler Det er ved flere anledninger tatt prøver av takkonstruksjonen i Rygge kirke for dendrokronologisk analyse. Prøvene ble tatt av Ola Storsletten, NIKU og undertegnede.

Prøvene, i alt 32, ble tatt på 1990-tallet, og på den tid var det enda ikke utbygd gode nok grunnkurver til å datere dette materialet.

En ny gjennomgang av materialet fra Rygge kirke ble utført i februar 2019, og 10 av prøvene lot seg datere, de udaterte har for få årringer til at en datering kan gjennomføres.

Bare prøven tatt i bindebjelken i takstolen, 30 cm fra nordre murrem har siste årring bevart, denne er felt vinteren 1170–1171, de øvrige prøvene mangler årringer i yten, men har ytterste årring fra årene før 1170. Dette kan tyde på at takkonstruksjonen kan være satt opp i 1171. I tillegg har en av binde­ bjelkene ytterste årring fra 1586 og må være fra en senere reparasjon.

Fig. 3 Rygge kirke.

Foto: Riksantikvarens arkiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

201

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

VESTFOLD B-88 SANDEFJORD Framhuset i Sandefjord, gnr. 212/3 Det er analysert 23 boreprøver fra huset, alle av gran. Prøvene ble tatt av Christoffer S. Christensen, Vest-Agder fylkeskommune.

Analysen viser at 1. etasje består av tømmer felt over to vintre, henholdsvis 1801–1802 og 1802–1803. Prøvene fra 2. etasje ser i hovedsak ut til å bestå av tømmer felt i to perioder, henholdsvis vinteren 1821–1822 og vintrene 1833–1834 og 1834–1835.

Dateringene viser når tømmeret er felt. En bygningsmessig undersøkelse kan avgjøre om de to etasjene er bygd samtidig rundt 1834 med prefabrikkert tømmer, alternativt er de to etasjene satt opp med om lag 30 års mellomrom, henholdsvis rundt 1803 og 1835.

Fig. 4 Framhuset i Sandefjord.

Foto: Christoffer S. Christensen

OPPLAND B-125 SEL Stue på Åsåren Øvre, gnr 216/1 Det ble tatt 21 boreprøver fra huset av Jan Michael Stornes, NIKU. Huset ser ut til å ha to ulike byggefaser. Prøven fra 1. etasje er felt over to vintre, henholdsvis 1709–1710 og 1710–1711, mens prøvene fra 2. etasje er felt i løpet av vintrene 1829–1830 og 1831–1832. Dette viser at 1. etasje er satt opp rundt 1711, mens 2. etasje er påbygd rundt 1830. Novhodene i 1. etasje er stort sett 6-kantet, mens det stort sett er spissovale novhoder i 2. etasje.

202

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig. 5 Stue på Åsåren Øvre.

Foto: Jan Michael Stornes, NIKU

TERJE THUN

B-125 SEL Loft på Romundgard, gnr 270/1 Arne Berg behandler «Gamlebua på Romund­ gard» i Norske Tømmerhus frå mellomalderen, bind II fra 1990, side 250 ff. Loftet består av to etasjer og 1. etasje er regnet som eldst.

Denne etasjen har sekskanta hals med ovale, rette novhoder. Han anslår alderen til overgangstida fra middelalder til reformasjon. Det er tatt 26 prøver, de fleste fra 1. etasje. av Jan Michael Stornes, NIKU, og analysen viser at stokkene er felt over tre påfølgende vintre, den siste i 1561–1562. En prøve er tatt fra en hylle ved søndre gavlvegg og denne er fra et tre felt så tidlig som vinteren 1280–1281. Det er ikke tatt prøver fra 2. etasje som består av 6-kantede novhoder, noe som antyder en alder mellom 1650–1750. Det er imidlertid tatt en prøve fra dørstokken i 2. etasje og den er fra et tre felt sommeren 1749, mens 11. stokk over svillen på vestre langvegg i 1. etasje er felt sommeren 1865.

Fig. 6 Loft på Romundgard.

Foto: Jan Michael Stornes, NIKU

B-125 SEL Sinclairloftet, Rustvegen 33, gnr. 274/1 Det er tatt 10 boreprøver fra loftet av Håvard Syse, Gudbrandsdalsmusea. Tømmeret er sterkt bearbeidet, til dels kvassmaga og med høvla eller pjåla overflate. Mange av stokkene har føyrer som kan være etter flekkbarking. Disse inngrepene vises tydelig på årringmønsteret, og kan således dateres.

Bygget er omtalt som stabbur/loft og eldre skriftlige kilder omtaler det som Sinclair­ loftet. Analysen av prøvene viser at tømmeret er felt henholdsvis vinteren 1800–1801 og vinteren 1803–1804. Denne dateringen viser at Sinclair, som døde i 1612, ikke har noe med dette loftet å gjøre.2

Fig. 7 Sinclairloftet.

Foto: Håvard Syse, Gudbrandsalsmusea

2 Sinclair var skotsk offiser i gruppen av skotske soldater som ble slått av bøndene i Gudbrandsdalen i 1612.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

203

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

B-125 VÅGÅ Kornbu/stabbur på Nedre Stokstad, gnr.

146/2 Det er tatt prøver fra 15 stokker av Jan Michael Stornes, NIKU. Prøvene er fra tømmer felt vintrene 1632–1633 og 1634–1635.

Novhogget ligner på «nov med firkantet novhals» som Arne Berg beskriver i Norske tømmerhus frå mellomalderen bind I fra 1989. Novhodet er rombeformet/firkantet, og halsen ligger om lag midt i tverrsnittet.

Prøven fra 11. stokk over golvet i nordre langvegg er felt vinteren 1815–1816 og 11. stokk over golvet i søndre langvegg er felt vinteren 1822–1823. Disse stokkene er fra to omfar som er lagt til på et senere tidspunkt.

Fig. 8 Kornbu på Nedre Stokstad.

Foto: Jan Michael Stornes, NIKU

B-125 VÅGÅ Prestegården fra Vågå, H 03 på Maihaugen I 1999 tok Gunnar Rønningen 10 prøver fra 1. etasje i Prestegården fra Vågå. Analysen av disse prøvene viste at dette tømmeret ble felt vinteren 1697–1698. Sannsynlig bygge­ ­år er dermed sommeren 1698, noe som samsvarer med årstall innrisset i original list over kjøkkendøra (opplysning fra Kjell Marius Mathisen, Maihaugen).

I 2019 ble det supplert med 21 prøver fra loftet og takkonstruksjonen. Prøvene ble tatt av Kjell Marius Mathisen og Terje Myhre, Maihaugen. Analysen av prøvene tatt i 2019 viste at de er fra to byggefaser, tømmer felt henholdsvis vinteren 1650–1651 og vinteren 1697–1698. Den yngste byggefasen er fra takkonstruksjonen. I tillegg er en skiveprøve fra raftstokken fra sør-østre hjørne datert med fellingstidspunkt vinteren 1902–1903.

204

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig. 9 Prestegården på Våga.

Foto: Kåre Hosar, Maihaugen

TERJE THUN

HORDALAND B-277 ULVIK Sprett-telja staver i løa på Oppheim, gnr. 55/6 Det er tatt boreprøver fra seks staver i løa på Oppheim av Arild Sætre, Museumssenteret i Hordaland. I tillegg har han tatt boreprøver av tre staver fra Oppheim, men som nå er oppbevart på Agatunet, Hardanger. Stavene er felt vinteren 1296–1297. Fire av dem har ytterste årring bevart, de øvrige mangler noen få årringer i yten, men har yngste årring noen få år før 1296, sannsynligvis er alle stavene felt i samme tidsrom.

Fig. 10A Løa på Oppheim.

Foto: Arild Sætre, Museumssenteret i Hordaland

Fig. 10B Isometrisk tegning av stavene i løa på Oppheim.

Tegning: Arild Sætre, Museumssenteret i Hordaland

SOGN OG FJORDANE B-286 LÆRDAL Loft på Frønningen, gnr. 129/1 Det er tatt 25 prøver fra loftet, 13 fra 1. etasje de øvrige fra 2. etasje Prøvene er tatt av Stig Nordrumshaugen, Sogn og Fjordane fylkeskommune. Analysen viser at prøvene i 1. etasje er felt vinteren 1637–1638, mens prøvene fra 2. etasje er felt vinteren 1398– 1399. Dette er det eldste bygningstømmer felt etter svartedauden som til nå er datert ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Fig. 11 Loft på Frønningen.

Foto: Stig A. Nordrumshaugen, Sogn og Fjordane fylkeskommune

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

205

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

TRØNDELAG B-324 TRONDHEIM Kjøpmannsgata 21, gnr. 400/119, «Lillebrygga» Det er tatt 14 boreprøver fra tømmeret i brygga, alt materiale er av gran. Prøvene er tatt av Anders Gimse, Trøndelag fylkes­ kommune i samråd med undertegnede.

Prøver er tatt i alle etasjer fra vegger både på vest- og østsiden i bygget. Analysen av prøvene viser at de i hovedsak er felt over tre vintre, den yngste vinteren 1828–1829, mens en stokk er felt på sommeren i 1829.

Fig. 12 Kjøpmannsgata 21.

Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

B-324 TRONDHEIM Kjøpmannsgata 11, gnr. 400/145 Det er tatt 54 prøver fra brygga. Med unntak av en innfelt furustokk, se nedenfor, er alt materiale gran. Prøvene er tatt av undertegnede og fra alle etasjene inkludert loftet. Resultatene av analysen viser at bindebjelkene i underetasjen er felt vinteren 1779–1780, en bjelke er imidlertid felt vinteren 1743–1744 og må derfor være gjenbrukt i nåværende konstruksjon, denne bjelken har også en innfelt furustokk, som er felt vinteren 1742–1743.

Fra alle de tre øvrige etasjene er det tatt boreprøver fra både den østlige og vestlige delen av brygga. Resultatene viser at den østlige delen, mot Nidelven, består av tømmer felt over to vintre, den yngste fra vinteren 1779–1780. Den vestlige delen, mot Kjøpmannsgata, består av tømmer som også er felt over to vinteren, den yngste fra vinteren 1838–1839.

Fig. 13 Kjøpmannsgata 11.

Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

206

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

TERJE THUN

B-355-ORKDAL Trønderlåna på Bakkgjerdet gård, gnr. 196/1 Det ble tatt prøver fra 11 stokker fra den vestlige delen av huset av undertegnede, alle prøvene er av gran. Panelet var fjernet flere steder og gjorde det lett å komme til steder med barkrester bevart. Prøver ble tatt i både 1. og 2. etasje. Analysen viser at tømmeret er felt over vintrene 1841–1842 til 1843–1844. Sannsynlig byggeår er sommeren 1844, evt. kort tid etter. Huset har 8-kantet novhoder, Fig. 14B, noe som ifølge Stigum3 ikke er påvist i Norge før 1820, dette stemmer bra med dateringen.

Fig. 14A Trønderlåna på Bakkgjerdet.

Foto: Anne Sofie Garberg (eier).

3 Stigum, H. 1945: Laftet som grunnlag for datering av tømmerhus. By og bygd s. 71–100.

B-355 ORKDAL Trøskelåve fra Stubban, gnr. 53/13.

Opprinnelig fra husmannsplassen «Garden» under Solås «Hvor gammelt er huset?» Spørsmålet er ikke uvanlig når en arbeider med dendrokronologi, svaret kan iblant bli et definisjonsspørsmål.

Trøskelåven på Stubban er et eksempel på et heterogent bygg med flere utskiftninger av tømmer. De eldste daterte delene er fra begynnelsen av 1770-tallet. I alt er det analysert skiver fra 13 tømmerstokker i låven, tre av prøvene er gran de øvrige furu. Prøvene er tatt av eierne, Maria og Kåre Westgård. Analysen av prøvene viser at tømmeret kommer fra trær felt henholdsvis vintrene 1772–1773, 1786– 1787, 1792–1793, 1805–1806 og 1821–1822.

Inntrykket av heterogenitet forsterkes av en stokk felt vinteren 1682–1683 og som er gjenbruk fra en seter i Alvdal.

Fig. 14B Novhoder på Bakkgjerdet.

Foto: Anne Sofie Garberg (eier)

Fig. 15 Trøskelåve på Stubban.

Foto: Kåre Westgård (eier)

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

207

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

B-359 BREKKEN Stabbur fra Henningsgården, gnr. 91/2 (Fig. 1) Det er analysert 12 boreprøver fra stabburet, prøvene er tatt av Kolbjørn Vegard Os, Bygningsvernsenteret ved Rørosmuseet.

Originaltømmeret fra 1. etasje er fra tømmer felt vinteren 1784–1785, mens 2. etasje er påbygd av tømmer felt vinteren 1824–1825.

Det er også tatt en prøve fra en gulvtile, nr. 3 innvendig regnet fra døråpningen.

Denne er fra et tre felt vinteren 1777–1778.

Første etasje er laftet i det svenskene kaller «dobbelthaksknut», en lafteform som er vanlig på svensk side, men sjelden i Norge. I 2. etasje er det laftet med det som tradisjonelt er kalt flatlaft i Nord-Østerdalen, sekskantlaft med bratte kinninger. På begge etasjene er det firkanta novhoder.

Fig.1 Stabbur på Henningsgården.

Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

B-359 RØROS Hyttstuggu, gnr. 135/115 Det er tatt boreprøver fra 15 ulike stokker i huset, prøvene er tatt av Kolbjørn Vegar Os. Bare en prøve har barkrester av det som ser ut til å være originalmateriale, denne prøven er fra et tre felt vinteren 1776–1777. De øvrige prøvene har årringer fra årene før og kan være felt i samme periode, Det er imidlertid to unntak, prøven fra 5. stokk fra tak i NØ skillevegg er felt vinteren 1846–1847, og prøven fra skillevegg mot øst i 2. etasje ved trappen er felt vinteren 1822–1823.

Dette er et sammensatt bygg der det vil bli tatt flere prøver for å kunne tolke husets historie bedre.

208

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig. 16 Hyttstuggu, Røros.

Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

TERJE THUN

Fig. 17 Aasengården, hovedbygget.

Foto: Jon Holm Lillegjelten, Os

Aasengården gnr. 47/1 Fra Aasengården er det tatt prøver fra tre ulike hus av Kolbjørn Vegar Os. Hovedhus, bygning 184142392 Det er analysert 14 boreprøver, som viser to ulike byggefaser. Den eldste fra tømmer felt vinteren 1644–1645, den yngste fra tømmer felt vinteren 1678–1679, eller de to foregående vintre.

Disse prøvene er fra 2. etasje, der østre delen er den eldste og knytter seg til oppstarten av kobberverket i 1644 da Aasen­gården var den eneste gården som lå der smeltehytta og bergstaden ble etablert.

Den vestre delen knytter seg tidsmessig til gjenoppbyggingen etter at svenskene brente Røros to påfølgende år i 1678 og 1679.

Eldhus, bygning 23789264 Det er analysert 11 boreprøver, prøvene er felt over to vintre, henholdsvis 1798–1799 og 1799–1800.

Inne i huset er det en stor bakerovn og grue som ser ut til å ha samme alder som huset. Laftet er femkantet med sidekverker (skårrålaft). Et laft som vi ikke finner andre av på Røros, men som er vanlig sør for Tolga rundt slutten av 1700-tallet. Huset har firkanta novhoder og trapessvill.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

209

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

Stabbur, bygning 23789280 Det er analysert 15 boreprøver tatt fra tømmer i stabburet, de er felt henholdsvis vinteren 1622–1623 og vinteren 1623–1624.

Denne dateringen samsvarer med det som foreligger av opplysninger om Hans Aasen som bygde opp en gård på Røros rundt 1620.

Huset er laftet i rundtømmer med sekskantlaft med sidekverker på nedlaftet. Arne Berg kalte det «kvarklaft» en gang han var på stedet (muntlig kilde). Novhodene er ovalformet. Gulv og tro som er kløvd og bearbeidet har samme tidfesting som resten av bygget.

Fig. 18 Aasengården, Stabbur.

Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

A-360 ÅLEN Våpenhus, Ålen kirkegård Høsten 2009 ble det tatt prøver fra våpenhuset på Ålen kirkegård under restaureringsarbeidet utført av Vaabo Vainomaa, Røros. Gulvåser, sviller og de bærende konstruksjoner er av gran, mens det ytre panelet, inkludert dør og dørgerikt er av furu. To gulvåser tatt fra NV-hjørne er felt henholdsvis vinterhalvåret 1703–1704 og 1730–1731. De øvrig daterte gulvåser og prøver fra bærende konstruksjoner er felt henholdsvis vintrene 1767–1768 og 1769–1770. Det er ikke uvanlig at tømmer til en konstruksjon er felt over mer enn en vinter, det er derfor rimelig å anta at våpenhuset er bygd i 1770 eller like etter.

De to gulvåsene fra NV-hjørnet fra begynnelsen av 1700-­tallet er derfor sannsynligvis gjenbrukt. Ytterpanelet av furu viser seg å være felt vel 50 år senere og satt opp kort tid etter 1820.

210

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

Fig. 19 Våpenhuset, Ålen kirkegård.

Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

TERJE THUN

Fig. 20A Tingstua på Horg.

Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

B-361 HORG Tingstua på Horg bygdetun i Melhus, gnr. 221/33 Tingstua på Horg bygdetun er regnet som en av de eldste bevarte tingstuene i landet.

I samråd med Anders Gimse, Trøndelag fylkeskommune ble det tatt 17 boreprøver fra huset. Prøvene ble tatt på henholdsvis nordveggen og østveggen innvendig, de øvrige veggene er panelt slik at tømmeret ikke er tilgjengelig. Det viste seg at 1. etasje består av furutømmer med mange og til dels smale årringer, mens 2. etasje består av relativt hurtigvokst gran. De fleste prøvene har barkrester bevart slik at fellingsåret kan bestemmes. Analysen viser at tømmeret fra 1. etasje er felt vinteren 1723–1724, mens tømmeret av gran fra 2. etasje er felt vinteren 1819–1820.

Fig. 20B Nordveggen på Tingstua med sår/inngrep på omfar 8.

Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

211

NOEN DENDROKRONOLOGISKE DATERINGER FRA DE SISTE ÅRENE

Dateringene er ikke helt i overenstemmelse med de opplysninger som finnes om stua. Den sies å være opprinnelig fra en husmannsplass under gården Mo på Støren.

«Etter at elven reiste med jorden til denne husmannsplassen, ble stua tatt i bruk som tingsted for Gauldal prosti, og blant annet brukt i erstatningssaker etter felttoget til general Armfeldt (1718). Den kom så til gården Fossløkkja ved Horg bygdetun og benyttet som bolighus til 1954, for til slutt å bli flyttet til sin nåværende plass».

Dette stemmer ikke helt med dendro­ dateringene, men det kan være tømmer bak panelet til de øvrige veggen som kan være eldre, det kan bare nye prøver gi svar på.

På utsiden av nordveggen til Tingstua er det et stort sår/inngrep på omfar nr. 8, Fig.

212

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

20B. Dette såret vises tydelig på voksemønsteret. Treet fikk over 90 % vekstreduksjon fra år 1560, treet var da litt over 150 år gammelt. Det tok ca. 80 år, rundt 1640, før veksten ble normal igjen. Utfra bildet synes det å ha vært påført skade to ganger på om lag samme sted, noe som kan være forklaring på at treet har hatt redusert vekst så lenge. Ytterste årring til prøven fra denne stokken er fra 1710, men grunnet bearbeiding er flere årringer fjernet fra yten, sannsynlig fellingstidspunkt er nok også for denne stokken tidlig på 1720-tallet.

Terje Thun (f. 1952) er dr.philos. innen fagfeltet dendrokronologi og er i dag førsteamanuensis ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet.

With contributions by Adrian Forty Arne Bolstad Langleite Even Wergeland Smith Eva Branscome Janna Bystrykh Oliver Elser

Concrete Oslo

Concrete Oslo

BOKOMTALE Erik Langdalen, Andrea Pinochet, Léa-Chatherine Szacka (red.)

Torpedo Press Concrete Oslo The Oslo School of Architecture and Design Torpedo forlag 2018 ISBN 978-82-93104-23-0

Torpedo Press The Oslo School of Architecture and Design

cover-14.indd 4-6

Edited by Erik Fenstad Langdalen Andrea Pinochet Léa-Catherine Szacka 4/25/18 12:56 PM

BETONGBYEN OSLO FRA A TIL Y Elin Haugdal

K

ampen om Y-blokka i Regjerings­ kvartalet har preget det siste årets arkitekturdebatt. Diskusjonen har løftet fram viktige spørsmål om verdien av etterkrigstidas bygninger, om seinmodernismen og sosialdemokratiets ideologi, byrom og funksjonalitet, bevaring og bærekraft, og den har engasjert gjennom spontane og mer kvalifiserte utsagn om stygt og pent.

Regjeringskvartalet er del av det store samfunnsløftet i 1950- og 60-årene som ble konkretisert i store hus for helse, utdanning, arbeid og rekreasjon, i monumentalbygg, masseboliger og megastrukturer for industri

og transport. Og det meste ble oppført i betong. Bygningene fulgte tidas arkitekturtrend; de sto rå og ubehandla, eller delvis platekledde, og var ment å vare – materielt og estetisk – langt inn i det neste årtusenet.

Det gikk ikke mange årene før betongbygningene ble kritisert for ikke å svare til tidas krav. Nå står flere i fare for å bli revet.

Vektige argumenter til debatten om å rive eller la stå kom med boka Concrete Oslo, utgitt på Torpedo forlag i 2018. Boka tar for seg en rekke bygninger i Oslo oppført i andre halvdel av 1900-tallet, med hovedvekt på 1960- og 70-årene. Det er både en

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

213

BETONGBYEN OSLO FRA A TIL Y

guidebok med kart og illustrasjoner, et oppslagsverk og en essaysamling som innbyr til refleksjon og nylesning av modernismens bygningskomplekser, til bevaring og også transformasjon. Concrete Oslo balanserer fint mellom begeistring og kritikk, og speiler den dobbeltheten som beskriver Adrian Fortys Concrete and Culture. A Material History (London: Reaktion Books, 2012): Betong er et tilsynelatende nøytralt materiale, brukt over hele kloden, men er samtidig «a polarizing material that provokes intense loathing in some and fervent passion in others».

Concrete Oslo er blitt til etter et eksperimentelt masterkurs i bygningsbevaring ved Arkitekthøyskolen i Oslo, og er redigert av kursets lærere: professor og instituttleder Erik Fenstad Langdalen og arkitektene Léa-Catherine Szacka og Andrea Pinochet.

Essayene, som er skrevet av inviterte arkitekturforskere, er fint fordelt mellom tematisk arkitekturvandringer og gode bygningsbeskrivelser, som også studentene ved AHO har bidratt til. Det pedagogiske utbyttet av et slik arbeid kommenteres i Langdalens tekst til slutt i boka, «Concrete Pedagogy», der den norske forståelsen av ordet «konkret» spiller med som et viktig undervisningsprinsipp. Concrete Oslo er et produkt av det sterke forskningsmiljøet knyttet til modernismens arkitektur både ved AHO og UiO, der viljen til formidling til et allment, interessert publikum er stor.

Denne gangen er språket engelsk, som appellerer til internasjonal arkitekturturisme.

(Men i parentes bemerket: Som lærer i arkitekturhistorie kunne denne leseren ønske at bygningsbeskrivelsene var på norsk, i tillegg til engelsk, for å øke bokas pedagogiske potensial, og oppøve studenters, så vel som

214

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

allmennhetens arkitekturvokabular. Språket styrer observasjon og gjenkjennelse – og nivået på debatten.)

Bokas nesten 500 sider er gitt et kompakt guide-format og et røft design inspirert av 1960-tallets arkitekturpublikasjoner og tiårets typografi med tette tekstblokker, knappe marger, fet sans serif og gjennomført sort-hvitt-kontrast. Det sterke designet gir boka identitet og tillater (selv om det er smått forvirrende) at opplaget er trykket med fire ulike forsidefoto. Concrete Oslo er formgitt av João Doria ved AHOs Institutt for form, teori og historie, og har fått flere priser for sitt design (DOGA-merket 2018 og Gull i kategorien faktabok i kåringen av Årets Vakreste Bøker i 2019). Fotografiene brukt i boka er i stor grad fra samme tid som bygningene selv, de er informative og har gjennomgående høy kvalitet. Det er åpenbart lagt mye arbeid i illustrasjonene.

EN ARKITEKTURGUIDE Guide-delen av boka består av ti tematisk turer til nærmere hundre bygninger i hovedstaden. Utvalget av bygninger er ikke veldig godt begrunnet. Noen bygg er ikoniske og innskrevet i norsk arkitekturhistorie, andre er «placed in the blind spot of preservation, not yet subject to historical interest and special care», som Langdalen skriver. Den første turen tar oss med til den særnorske naturbetongen. Kjente eksempler, foruten Y-blokka, er Norsk Hydro og Bakkehaugen kirke, tegnet av naturbetongens far, Erling Viksjø. Bygningenes estetikk ligger innsunket i materialet, og arkitekten har i flere tilfeller samarbeidet med kunstnere om både veggflater og tredimensjonal utsmykking.

Den neste turen i boka fokuserer på den masseproduserte betongarkitekturen og

ELIN HAUGDAL

With contributions by Adrian Forty Arne Bolstad Langleite Even Wergeland Smith Eva Branscome Janna Bystrykh Oliver Elser

Concrete Oslo

ISBN 978-82-93104-23-0

Torpedo Press

Torpedo Press The Oslo School of Architecture and Design

The Oslo School of Architecture and Design

Concrete Oslo

Edited by Erik Fenstad Langdalen Andrea Pinochet Léa-Catherine Szacka

cover-14.indd 1-3

With contributions by Adrian Forty Arne Bolstad Langleite Even Wergeland Smith Eva Branscome Janna Bystrykh Oliver Elser

4/25/18 12:56 PM

Concrete Oslo

ISBN 978-82-93104-23-0

Torpedo Press

Torpedo Press The Oslo School of Architecture and Design

The Oslo School of Architecture and Design

Concrete Oslo

Edited by Erik Fenstad Langdalen Andrea Pinochet Léa-Catherine Szacka

cover-14.indd 4-6

With contributions by Adrian Forty Arne Bolstad Langleite Even Wergeland Smith Eva Branscome Janna Bystrykh Oliver Elser

4/25/18 12:56 PM

Concrete Oslo

ISBN 978-82-93104-23-0

Torpedo Press

Torpedo Press The Oslo School of Architecture and Design

The Oslo School of Architecture and Design

Concrete Oslo

Edited by Erik Fenstad Langdalen Andrea Pinochet Léa-Catherine Szacka

cover-14.indd 7-9

With contributions by Adrian Forty Arne Bolstad Langleite Even Wergeland Smith Eva Branscome Janna Bystrykh Oliver Elser

4/25/18 12:56 PM

Concrete Oslo

ISBN 978-82-93104-23-0

Torpedo Press

Torpedo Press The Oslo School of Architecture and Design

The Oslo School of Architecture and Design

cover-14.indd 10-12

Concrete Oslo

Edited by Erik Fenstad Langdalen Andrea Pinochet Léa-Catherine Szacka

peker ut en samling kvalifiserte bygninger i prefabrikert betong. Videre blir leseren guidet gjennom hovedstaden etter ulike funksjonstyper. Her er en tur for helse, en for utdannelse, for masseboliger, hus for makt og mennesker, sakralbygninger og ikke minst en for infrastruktur. Innimellom disse sniker det seg to guidede turer til bygninger tegnet av arkitekter i den kanoniserte gruppa PAGON og til en samling «Controversials», bygninger som har skapt sterk motstand folkelig og faglig.

Med tilhørende kart og korte innledninger til hver tur er det meningen at vi som litt over middels interesserte arkitekturturister skal kunne foreta tematiske reiser på kryss og tvers av Oslo. Men en arkitekturturist vil nok ikke følge kartet for naturbetongbygninger den ene dagen, for så å ta for seg prefabrikerte betongbygninger den andre dagen, ei heller følge PAGON-sporet for dernest å bla over til nytt kart og lete opp bygninger knyttet til helse. En slik guide til seinmodernismens sentrale bygninger i Oslo oppfordrer til å bli kjent med StorOslo, men måten guiden er lagt opp på, fungerer mindre bra. Kriteriene for hvilke bygninger som er valgt ut er uklare, og det er uheldig at det enkelte bygninger går igjen i flere turer, som Økern aldershjem, Ammerud og Regjeringskvartalet. Dessuten er «Controversials»-turen kun en samling av bygninger presentert i de andre delene, uten særlig begrunnelse for hvorfor de er samlet under denne tittelen. Illustrasjonene er riktignok forskjellige, men bygnings­ beskrivelsene er stort sett rene gjentakelser. Å legge inn kryssreferanser i guiden, utover den fyldige indeksen til slutt, kunne vært en enkel løsning på denne utfordringen med gjentakelser, og boka kunne dessuten gjerne

4/25/18 12:56 PM

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

215

BETONGBYEN OSLO FRA A TIL Y

vært utstyrt med et oversiktskart der alle bygningene var plottet inn. Kanskje kunne disse ti turene også vært organisert annerledes, for eksempel geografisk, for at guiden skulle fungere effektivt for arkitekturturister.

BETONGENS VERDI Når det er sagt, så løfter nettopp den typologiske og tematiske strukturen i boka fram viktige sider ved arkitekturpolitikk og -ideologi og oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet i andre halvdel av 1900-tallet. Og de korte essayene som reflekterer over betongens kunstneriske, kulturelle, sosiale, materielle, øko-kritiske, bevaringsverdige og transformative verdier og muligheter, er tankevekkende avbrekk til guide-delen av boka. Et første tema er betongens bærekraft. Andrea Pinochets innledende tekst oppsummerer betongens historie fra antikken til i dag, og stiller også de helt sentrale spørsmålene knyttet til betongens framtid, dens bærekraft og varighet. Pinochet er kritisk til betongindustriens miljømessige fotavtrykk («one of the greatest producers of waste in the world») og til de sosio-økonomiske omkostningene når betongbygningene mister sin kulturelle og estetiske verdi, og ønskes revet. Også andre av bokas forfattere går inn i denne problematikken, som arkitekt og forsker Janna Bystrykh. Essayet «Re-programming» handler om mulighetene for gjenbruk og transformasjon av seinmodernismens bygninger. Dette er forøvrig materiale som kunne egnet seg for en egen guidet tur, en vandring i betongkomplekser i Oslo som har gjennomgått en slik transformasjonsprosess.

Uten at det nevnes spesifikt i Concrete Oslo, er betongen en av flere materielle faktorer i det som er utpekt som den geologiske

216

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

epoken antropocen. I løpet av de siste 20 åra har menneskeheten produsert 25 billioner tonn betong, som sammen med plast, aluminium, kunstgjødsel og radioaktivt nedfall de siste 70 årene vil danne nye geologiske strata. Videre påvirker også konstruksjonen av store bygninger, transportveier og damanlegg jordas geofysiske systemer og bidrar til dramatiske endringer som kvalifiserer for en ny epoke. Førsteamanuensis ved AHO Even Smith Wergelands tekst om norske megastrukturer i betong løfter dette fram på en ganske tydelig måte. Dora-bunkeren i Trondheim, påbegynt av tyskerne under krigen, Skråtårnet i Jåttåvågen i Stavanger relatert til den voksende oljevirksomheten og Førrevassdammen i Suldal som tilhører 1980-tallets kraftutbygging, er alle fascinerende konstruksjoner i kraft av sin tilblivelse og størrelse; de er «teknologisk sublime». Wergelands refleksjoner rundt de økologiske omkostningene av slike enorme konstruksjoner, og den pågående iveren etter nye landskapsinnhugg i form av tuneller og bruer, berettiger essayets tvetydige tittel, «The Norwegian Concrete Heritage: 8 Marvels». Her er vi på mange måter ved betong-bokas crux; en begeistring over modernitetens gjennomføringskraft krysser erkjennelsen av at slike store betongdinosaurer er i ferd med å bli fortidsminner.

Det leder over i bokas andre og relaterte tema, betongbygningene som kulturarv. Her stilles grunnleggende spørsmål om vi skal bevare seinmodernismens bygninger og konstruksjoner (kontorer og fabrikker som ikke lenger er i bruk, tunge skolebygninger med dårlig luft og lav takhøyde, bolig­ blokker med fasader som ikke svarer til markedets ønsker), og eventuelt hvordan de kan bevares på en innovativ måte.

ELIN HAUGDAL

I «Protecting the Brute: The Barbican Estate» skriver arkitekturhistorikeren Eva Branscome om dette særegne bykvartalet midt i London, som hun åpenbart har nært kjennskap til. The Barbican har lenge stått på folkets liste over Londons «styggeste bygninger» og toppet den i 2003. Slike målinger utfordrer brutalismen som arkitektonisk retning, som nettopp forsøkte å heve seg over stygt og pent, og i stedet søkte andre kvaliteter: å konkretisere å og gi rom for virkelighetens sosio-materielle kompleksitet. Om 1960- og 70-tallets brutalistiske arkitekter lyktes, har vært vurdert noe ulikt gjennom de siste tiårene av brukere og fagfolk. Etter 1980- og 90-årenes utvetydige kritikk, trekker Branscome i sin tekst linjer både fram og tilbake i tid og undersøker denne typen «selvforsynte» urbane enklaver som en levelig mulighet i storbyen. Dette er komplekser som må beskyttes mot kommersiell utbygging, men som også må unngå for sterkt formelt vern for ikke å hindre det livet som skal leves.

I essayet «The Renaissance of Brutalism» skriver Oliver Elser, kurator ved Deutsches Arkitekturmuseum, om verdien av brutalismen i dag, om en fornyet oppmerksomhet og samtidsarkitekter som flørter med brutalismen. Det viser seg først og fremst i materialene, i bruk av rå og ubehandlet betong, som framstår «un-designed», som en del av en urban natur. Elser viser til delingen på sosiale medier av brutalistiske bygninger, «concrete monsters» fra hele verden, og er kritisk til at det overflatiske ved brutalismen, i all sin «ugliness», dyrkes gjennom bilder, retweets og likes, mens dens konstruktive, innovative, politiske, sosiale og etiske sider mangler oppmerksomhet. Å like brutalismens bygninger gir opplevelse av å være

en «avantgarde-­minoritet», ifølge Elser.

De fleste arkitekter tilhører kanskje denne avantgarden? Som sosiolog Dag Østberg påpekte i boka Arkitektur og sosiologi i Oslo – en sosio-materiell fortolkning fra 1998: «grå betong er mange yrkesarkitekters foretrukne fasade»; den forutsetter «i sin nakenhet (...) ‘avansert’ blikk.». Elser påpeker at det til syvende og sist handler om på hvilket grunnlag arkitektur skal bedømmes, etisk eller estetisk (med referanse til Reyner Banhams kjente bok fra 1966, The New Brutalism: Ethic or Aesthetic), og spør betimelig om sammenhengen mellom disse også i retrospekt.

Et tredje tema i Concrete Oslo er nettopp den estetiske siden ved betongen som materiale, og mer generelt ved seinmodernismen som stilretning med sine kraftige konstruksjoner, kontrasterte og repeterte formelementer. Boka formidler dette først og fremst visuelt gjennom en rekke sort-hvitt fotografier. Mange av dem er tatt av Teigens Fotoatelier, som har hatt oppdrag for flere av etterkrigstidas modernister, og mange av dem gjengitt i bygningspresentasjoner i Byggekunst. Fotograf og fotoarkivar ved Norsk teknisk museum Arne B. Langleite forklarer fotografiets rolle i estetiseringen av den modernistiske arkitekturen. Han analyserer Teigens arkitekturfotografier, perspektiv og utsnitt, utnyttelsen av skarpt lys og skygge – og sammenlikner det med samtidas arkitekturfotografi i farger og annen lyssetting. Essayet om arkitektur­ fotografiet belyser på et særlig vis ulike stadier i den moderne bygningens liv; det berører nostalgien vi opplever her og nå i det fotografiske møtet med det som var der og da, som fototeoretikere som Roland Barthes har gjort oss oppmerksom på.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

217

BETONGBYEN OSLO FRA A TIL Y

Den sanselige betongen er også tema i flere essays og i bygningsbeskrivelsene, som løfter fram detaljer og variasjoner i overflaten. Ulike forskalingstyper og etterarbeid med pussing, sliping, sandblåsing, hamring og så videre gir betongen ulike taktile og visuelle kvaliteter. I hvilken grad betongen som materiale skal eksponeres eller skjules har vært en spenning i modernismens estetikk. Arkitekturhistoriker Adrian Fortys essay «Appendices» må nevnes her til slutt, selv om hans tekst kommer tidlig i boka og relaterer seg til naturbetongen, til den påkostete og forfinede betongarkitekturen.

Fortys forsøk på å kartlegge ulike typer relasjoner mellom bygning og betong­skulptur synes noe påtatt, selv om rekken med eksempler fra hele verden (inkludert Ramón Iserns Tetraeder utenfor Helserådet i Oslo og Carl Nesjars Bust of Sylvette utenfor Silver Tower i New York) viser interessant diversitet. Her savnes en diskusjon som var sterkt tilstede i etterkrigstida, formulert av sentrale skikkelser som Sigfried Giedion,

218

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

om samarbeidet mellom kunstartene for å skape en ny monumentalitet.

Concrete Oslo forteller ingen tradisjonell arkitekturhistorie, men vektlegger bygningenes virkning heller enn årsak, endringsprosesser og stadige muligheter for transformasjon av fasader, rom og funksjoner. Guide-delen gir økt oppmerksomhet til etterkrigsmodernismens arkitektur, som forhåpentligvis har ringvirkninger utover Stor-Oslo. Essayene i Concrete Oslo dekker bredden i betongen, fra hensynsløse utvinningsprosesser til sensible kunstverk.

De er en rik kilde til refleksjon, ikke minst for kulturminnevernere som står overfor stadig flere betongbygninger og vanskelige valg om å rive eller bevare – hvordan og for hvem.

Anmelderen Elin Haugdal (f. 1971) er professor i kunsthistorie ved UiT - Norges Arktiske Universitet.

Forskningsstipendiat Erla Bergendahl Hohler og førstekonservator Martin Blindheim foran Hylestadportalen på Universitetets Oldssaksamling i 1972.

Foto: Aftenposten/Alveva Hohler

ERLA BERGENDAHL HOHLER 1937-2019 Margrethe C. Stang

Kunsthistorikeren og stavkirkeforskeren Erla Hohler døde 9. juni i år, 81 år gammel.

Med det er den betydeligste eksperten på norsk dekorativ treskulptur fra middelalderen gått ut av tiden.

Erla Bergendahl ble født i Oslo i 1937 og levde sine først barneår i Slemdals­veien.

Der leide familien en dragestilvilla som opprinnelig ble oppført til Bergens­ utstillingen i 1898 og senere flyttet til Østlandet, noe Stephan Tschudi Madsen har skrevet om i artikkelen «Vandringer på en utstilling og i en jaktvilla». Det er fristende å forestille seg at bygningens rike

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

219

utskjæringer, masker og dragehoder, kan ha inspirert den unge Erla til å senere fordype seg i nettopp slyngende ranker og gapende dragekjefter.

Hun studerte kunsthistorie, folkelivsgranskning og norsk ved Universitetet i Oslo.

Studiene brakte henne til The Courtauld Institutes sommerskole i London. Dette oppholdet fikk stor betydning for henne, både faglig og personlig. Hennes lærer var middelalderhistorikeren Christopher Hohler (1917-1997), og de falt raskt for hverandre.

De giftet seg i 1961. Ekteparet fikk tre barn sammen, og delte dessuten en oppslukende interesse for middelalderens historie og kunsthistorie. Ekteskapet bidro nok også til at Erla Hohlers forskningsvirksomhet alltid var internasjonalt innrettet, selv om materialet kunne være rotnorsk. Da hun tok sin magistergrad i 1963 om kapitelene i Urnes stavkirke, var den skrevet på engelsk, en sjeldenhet både da og nå.

I 1975 ble Erla Hohler ansatt ved Universitetets Oldsaksamling (Kultur­ historisk Museum). Der ble hun ble først kollega med, og senere arvtaker etter, kunsthistorikeren Martin Blindheim. Med stillingen førte etter hvert ansvaret for en av Nordens viktigste samlinger av middelalderkunst, og den største samlingen stavkirkeportaler. Disse skulle oppta henne de neste vel 20 årene, og arbeidet med dem munnet ut i en doktoravhandling om den dekorative skurden på de norske stavkirkene, senere publisert som Norwegian Stave Church Sculpture I-II (1999). Dette verket kartlegger og analyserer hver eneste portal og hvert eneste dekorfragment som er bevart, og vil bli stående som et standardverk som alle forskere må forholde seg til, i dag og i fremtiden.

220

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

I tillegg til å forske på og forvalte Universitetsmuseets middelalderkunst, drev hun også med undervisning og veiledning ved Universitetet i Oslo, og var i mange år engasjert ved universitetets Internasjonale Sommerskole, der norsk middelalderkunst og arkitektur ble formidlet til studenter fra hele verden med hennes særegne balanse mellom saklighet og entusiasme.

Hun tok også initiativ til å opprette faget «Museumskunnskap» ved UiO, et fag som på mange måter foregrep dagens ønske om mer praksisrettet undervisning for humaniorastudenter.

Som forsker var hun empirisk, detaljorientert og nøktern. Hun skydde unna vidløftige tolkninger av et materiale som har vekket de mest feberhete fantasier hos lek og lærd både før og etter henne. For Erla Hohler var dragene, løvene, maskene og ormene først og fremst dekorative elementer, sirlig skåret ut av en håndverker som fulgte tidens mote og oppdragsgiverens krav. Ikonografiske nøtter og gåtefull symbolikk appellerte ikke til henne. Selv beskrev hun det som en nennsom navigering mellom overfortolkningens og underfortolkningens «Scylla og Charybdis» i en mye brukt pensumtekst.

Som lærer og mentor kunne hun være streng, på grensen til krevende, men også varm og moderlig. Den gode, presise beskrivelsen er stilhistorikerens beste venn; en student husker fortsatt hvordan hun beskrev kvadermuren på Gamle Aker kirke som «lidderlig lekker». Hun hadde et våkent øye for etterveksten i fagfeltet, og passet på at de helt ferske middelalderkunsthistorikerne fikk plass og mulighet til å delta i både formelle og uformelle faglige fellesskap. I sveitservillaen i Lyder Sagens gate var det høyt under taket, billedlig og

bokstavelig, og Erla inviterte internasjonale forskerkolleger, gamle fagautoriteter og lett nervøse hovedfagskandidater rundt samme rause spisebord. Der var alle velkommen og verdsatt.

Erla Hohler var, i tillegg til alt dette, trofast medlem av Fortidsminneforeningen.

Gjennom mange år gjorde hun en betydelig frivillig innsats, blant annet ved å oversette bildetekster og sammendrag i foreningens årbøker til engelsk. Fortidsminneforeningen har også hatt svært stor glede av hennes kunnskap om stavkirkeskurden.

I anledning 70-årsdagen sin beskrev Erla forholdet mellom seg selv og hennes da avdøde ektemann som at Christopher var førstefiolinisten, virtuos og kreativ, mens hun selv var en bratsjist. Karakteristikken beskriver kanskje relasjonen, men gir et alt for beskjedent bilde av personen Erla Bergendahl Hohler. Som forsker var hun bunntrygg i egen kunnskap, men usedvanlig generøs og hyggelig både mot sine forgjengere og etterfølgere. Savnet etter henne er stort hos oss som følger i fotsporene hennes, og takknemligheten likeså.

Margrethe C. Stang (f. 1970) er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU og leder av Fortidsminne­foreningens hovedstyre.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

221

FORTIDSMINNEFORENINGEN 175 ÅR Mari Vannes, Jubileumskoordinator

D

en 16. desember 2019 er 175 år siden Fortidsminneforeningen ble stiftet. For å markere jubileet ble lokallag og fylkesavdelinger oppfordret til å lage lokale jubileumsmarkeringer. De fikk støtte til å gjennomføre tre ulike typer arrangement: Torgmøter, jubileumsdager på eiendommene og tiltak som gikk under betegnelsen Åpen post.

Det ble arrangert 23 torgmøter over hele Norge. Torgmøtene ble arrangert i forbindelse med lokale markedsdager, der lokallag i Fortidsminneforeningen stod på stand. På torgmøtene fikk huseiere informasjon og inspirasjon til å ta vare på gamle hus, det var demonstrasjon av tradisjonshåndverk og vindusrestaurering, og det ble vervet nye medlemmer.

På eiendommene til Fortidsminne­ foreningen var det 22 konserter og andre arrangement i forbindelse med

jubileet. 22. juni ble det markert at det var 40 år siden kirken ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Den trønderske avdeling ba jazzkomponisten Maren Mørreaunet Selvaag om å komponere et verk med utgangspunkt i middelalderens kulturminner, og dette ble fremført på Munkeby, Reinskloster, Hustad kirke og Tautra klosterruin. Foreningen fikk også to nye eiendommer i gave. 15. september overrakte Riksantikvaren det formelle eierskapet av Hove steinkirke til Fortidsminneforeningen under en høytidelig seremoni. 5. oktober fikk foreningen Abborhøgda i gave av Statsskog, som ble gitt i samarbeid med Riksantikvaren og Turistforeningen. Det ble også arrangert en rekke foredrag, historiske turer og debattmøter over hele landet som lokallagene stod for. Til sammen var det 62 ulike jubileumsarrangementer.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

223

HOVEDSTYRETS ÅRSMELDING 2018 I 2018 har foreningens satsninger virkelig begynt å virke: Kulturminner for alle bidrar til istandsetting landet rundt, og utgjør en forskjell for å spre tradisjonell håndverkskunnskap.

Museumssatsingen har også begynt å gi resultater, med økt aktivitet på flere eiendommer.

Dette er noe som også blir lagt merke til.

På slutten av året ble det endelig klart at støtten til museumsdrift har fått fast plass på statsbudsjettet. Foreningen har brukt tid på å forberede seg til jubileet i 2019, som vil gi stor aktivitet og mange arrangementer landet rundt. I 2018 huset hovedadministrasjonen også bygningsvernsenteret Murbyen Oslo slik at aktiviteten ble økt, styringsgruppe ble etablert, daglig leder ansatt og driften fremover sikret.

ORGANISASJON Medlemmer Medlemstallet ved inngangen av 2018 var 6999. Ved utgangen av året var det registrert 6814 betalende medlemmer, en nedgang på 185 fra forrige år.

Fortidsminneforeningen har to æresmedlemmer: H.M Kong Harald H.M Dronning Sonja, Fortidsminneforeningens høye beskytter Hedersbevisninger og Fortidsminneforeningens vernepris I 2018 ble disse to tildelt foreningens hedersnål: Thor Haugsten, Østfold avdeling, Ottar Huseby, Buskerud avdeling og Dyveke Bast, Vestfold avdeling.

I 2018 ble disse to tildelt foreningens offisielle hederstegn Urnesmedaljen: Nils Georg Brekke fra Hordaland avdeling og Jon Brænne fra Oslo og Akershus avdeling.

Foreningens vernepris med diplom og plakett ble ikke delt ut i 2018 Representantskapet Representantskapet er Fortidsminneforeningens øverste organ. Det består av delegater valgt av de forskjellige avdelingene etter medlemstall og et ordførerskap. Representantskapsmøtet i 2018 ble avholdt på Hankø i Østfold, 25.-27. mai.

Avdelinger og lokallag Fortidsminneforeningen har, etter at de to trønderske avdelingene slo seg sammen i 2018, 17 fylkesavdelinger. Disse samordner aktiviteter og forvalter eiendommene innen sine områder. Ved utgangen av 2018 var det 51 lokallag. I 2018 ble fem nye lokallag opprettet: Sandefjord, Nevlunghavn, Trysil og Engerdal, Sør-Helgeland og Svalbard.

Hovedstyret Hovedstyret har gjennomført 9 ordinære møter. Styret har bestått av: Leder: Margrethe C. Stang (Den trønderske avdeling) Nestleder: Eline Holdø (Troms avdeling) Styremedlemmer: Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Kristen Grieg Bjerke (Vestfold), Jens Bakke (Østfold) Varamedlemmer: Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Trude Knutzen Knagenhjelm (Sogn og Fjordane), Christine Frønsdal (Hordaland) Hovedstyret har et arbeidsutvalg bestående av styreleder, nestleder, samt generalsekretær.

Det ble ingen endringer i styresammensetningen etter representantskapsmøtet i 2018.

224

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

1

Ansatte Hovedadministrasjonen har kontorer i Dronningens gate 11 i Oslo. Den har bestått av: Generalsekretær Ola Fjeldheim Organisasjon: Organisasjonssjef: Kristin Ignacius Økonomiansvarlig: Ingeborg Ekre Organisasjonssekretær Christine Sundbø (40% stilling, 100% permisjon 01.09.18 – 01.12.18) Organisasjonssekretær og konsulent Ingunn Emdal Organisasjonssekretær Hedda Skagen Paulson (50% fra 01.03.18) Jubileumskoordinator Mari Vannes (50% prosjektstilling fra 01.05.18) Redaksjon/publikasjon: Redaktør Ivar Moe Redaksjonsmedarbeider og fagkonsulent Trond Rødsmoen Årbokredaktør Ragnhild Martine Bøe (vikar engasjement 30% stilling) Museum og eiendom: Museums- og eiendomssjef Merete Winness Rådgiver eiendom Melissa Rudi Rådgiver formidling Astrid Galstad (fra 01.01.2018) Kulturminner for alle: Prosjektleder Mathilde Sprovin Medarbeider Hedda Skagen Paulson (50% stilling, permisjon frem til 01.05.18) Medarbeider Lars Erik Hald Haugen (50% stilling fra 11.01.18) Murbyen Oslo: Prosjektleder Arild Hermstad (40% stilling, fra 08.01.18 – 07.05.18) Daglig leder Hanne M. Kempton (fra 06.04.18) Prosjektmedarbeider Lars Erik Hald Haugen (20% stilling) Hovedadministrasjonen omfatter også et fast, ytre apparat: Daglig leder på Borgund Tanna Gjeraker, 100% stilling Vaktmester på Borgund Håkon Li, 20% stilling Husfrue på Røros Heidi Holden, timebasert ca. 15% Regnskap Regnskapet ble ført av Ingeborg Ekre.

Regnskapet for 2018 gir et korrekt uttrykk for virksomheten gjennom året og for stillingen pr.

31.12.2018. Årets tall: • • • • •

Regnskapet viser total omsetning på kr. 49 468 369 Driftstilskuddet fra staten gjennom Klima- og Miljøverndepartementet var på kr. 9 368 003, hvorav 5 000 000 var til foreningens museumsdrift.

Inntekt fra medlemskontingenten var kr. 3 200 507 Regnskapet er gjort opp med et overskudd på kr 2 088 377 Foreningens egenkapital er på kr. 10 912 283

Foreningen har egenkapital, og etter styrets oppfatning er forutsetningen for fortsatt drift til stede. Årsregnskapet for 2018 er satt opp under denne forutsetning.

Revisor har vært Revisjon 1 AS, Bærum, ved Trond Syversen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

2 225

Helse, miljø og sikkerhet Merete Winness, leder for museum- og eiendomsavdelingen var HMS-ansvarlig 2018. Det foreligger tariffavtale for de ansatte i hovedadministrasjonen, som er medlem av NHO/Abelia.

I henhold til gjeldende lover og forskrifter fører hovedadministrasjonen oversikt over totalt sykefravær blant de ansatte. I 2018 var sykefraværet på 2,13 %. Arbeidsmiljøet og den generelle trivselen i foreningen er god. Det har ikke vært arbeidsulykker eller skader av noen art. Foreningen har som mål å være en arbeidsplass med full likestilling mellom kvinner og menn og hvor det ikke skal forekomme forskjellsbehandling. Foreningens virksomhet forurenser ikke det ytre miljø. Virksomheten ved Borgund stavkirke er sertifisert som Miljøfyrtårn.

Drift av foreningen Hovedadministrasjonens virksomhet er inndelt i tre hovedområder: organisasjon, museum og eiendom og publikasjon. I tillegg har foreningen prosjektet Kulturminner for alle med midler fra Sparebankstiftelsen DNB. Hovedadministrasjonen har ansvar for gjennomføring av organisasjonens fellesmøter og har støttefunksjoner for avdelingenes og lokallagenes drift og medlemsdatabasen. I 2018 påbegynte vi omlegging til nytt medlemsregister.

Foreningens årlige ledermøte fant sted i november i Oslo med godt oppmøte av ledere fra lokallag og fylkesavdelingene.

I 2018 ble heftet Gode Råd om brannsikring utgitt av Fortidsminneforeningen med støtte fra stiftelsen UNI og Riksantikvaren.

Museumsutvalgets rapport og revidert museumsstrategi for 2018-2023 ble framlagt på representantskapsmøtet 2018.

I samarbeid med stedsaktivist Erling Okkenhaug ble arrangementet «Lokalkraft» avholdt i Bærum og Os i Hordaland. Denne inspirasjonskvelden har tema: Hvordan drive effektiv påvirkning – ved å styrke lokaldemokratiet styrkes også vernet av kulturminner og den gode stedsutviklingen.

I forbindelse med foreningens 175-årsjubileum i 2019 ble det ansatt en jubileumskoordinator med ansvar for planlegging og gjennomføring av jubileumsåret 2019.

Fond og stiftelser Fisher-Lindsay-fondet er et felles skotsk-norsk fond, som forvaltes av Society of Antiquaries of Scotland (SAS) og Fortidsminneforeningen. I regi av fondet arrangeres det utveksling av forelesere i de to landene. I styret for den norske delen sitter Knut Bryn, Leif Anker og Ola Fjeldheim. Gjennom miletjærefondet organiserer Fortidsminneforeningen salg av milebrent tjære til bruk på fredede bygninger.

Annen representasjon Tidligere hovedstyreleder Leif Kahrs Jæger er Fortidsminneforeningens representant i nettverket Den Nordiske Trebyen. Organets formål er å styrke trebyene som kulturarv, livsmiljø og besøksmål. Nettverket arrangerte en trebykonferanse i Allingsås. Jæger representerer også foreningen i Nordisk forum for bygningskultur (NFBK).

Hovedadministrasjonen har vært engasjert i flere vernesaker landet rundt, hvorav arbeidet for å bevare Y-blokken har vært det mest omfattende. Foreningen har vært engasjert i politisk arbeide knyttet til ny kulturminnemelding, statsbudsjettet og kulturminnevernets kår ellers.

MUSEUMS- OG EIENDOMSAVDELINGEN Museumsstrategi. I 2017 startet foreningen arbeidet med å revidere museumsstrategien fra 2014. Man trakk inn erfarne museumsfolk fra hele landet til et utvalg som avga sin rapport

226

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

3

med anbefalinger våren 2018. Parallelt arbeidet museums- og eiendomsavdelingen med strategien og innarbeidet innspillene fra utvalget underveis. I museum- og eiendomsmøtet 15. mars 2018 kom styreledere og daglig ledere i de eiendomsforvaltende avdelingene også med innspill til strategien. Museumsutvalgets rapport og den nye museumsstrategien ble lagt frem for hovedstyret 16. april, og strategien ble vedtatt. Denne strategien er gjeldende for perioden 2018-2023, og den skal være utgangspunkt for årlige handlingsplaner. Strategien er bygget rundt museenes fire f´er – forvaltning, forskning, formidling og fornying - nedfelt i St. meld nr. 49 (2008-2009) Framtidas museum. Ut fra museets egenart har man også tatt med frivillighet og forankring som førende for museets arbeid. Fornying er et gjennomgående tema som framkommer i mål og tiltak for alle satsningsområder. I strategien er det i tillegg tatt inn tre satsingsområder: reiseliv, verdensarven Urnes og kommunikasjon.

Med utgangspunkt i Fortidsminneforeningens museums egenart som frivillig organisasjon og som et nasjonalt museum hvor bygningene er plassert i sitt opprinnelige miljø, skal det utvikles en bærekraftig og kvalitetspreget museumsdrift som forvalter og formidler kulturarven og kulturarvsverdier gjennom enkeltmenneskers deltagelse og innflytelse.

Et år med stor aktivitet og godt besøk ved eiendommene. Det samlede besøkstallet ved eiendommene i 2018 var 188 580. Det er en økning på 8% fra 2017, og viser en gledelig interesse for Fortidsminneforeningens eiendommer. Stavkirkene trekker flest besøkende, mens den største økningen hadde Finnesloftet med et fornyet aktivitetsprogram med konserter og middelalderhelg. Det har vært et spennende mangfold av aktiviteter, med alt fra historisk spel med ungdom på Kvernes, 850 års-jubileumsfeiring ved Uvdal stavkirke til Gammeldags jul på Vøienvolden.

En styrket satsning på museumsutvikling i hele organisasjonen. Ressurser til formidling har i 2018 blitt styrket sentralt i hovedadministrasjonen med tilsetting av rådgiver for formidling og publikumsutvikling fra 1. januar 2018. De lokale formidlingsressursene har også blitt styrket med halv stilling i Den trønderske avdeling, og med lønnsmidler til driftsansvarlig ved Buskerud-eiendommene og ved Kvernes stavkirke. Sogn og Fjordane avdeling ble tildelt midler til medfinansiering av en prosjektkoordinatorstilling ved Lillingstonheimen. Midler ble også gitt Den trønderske avdeling til styrking av publikumstilbudet ved Steinvikholm slott med programmet Steinvikholmsommer. Det ble også gitt tilsagn om støtte av formidlingsprosjekter i Hordaland avdeling. En ytterligere målrettet satsning på museumsdrift i tråd med «Strategi for Fortidsminneforeningens museumsdrift 2018 – 2023» ble igangsatt i 2018. Ut fra utarbeidede retningslinjer og tildelingskriterier kunne Fortidsminneforeningens fylkesavdelinger og lokallag søke museums- og eiendomsavdelingen om satsningsmidler til museumsdrift for 2019 ved eiendommene de forvalter og drifter.

Nytt møtefora for erfaringsdeling og faglig utvikling. Med mål om å utvikle en samskapende og delende organisasjonskultur for utviklingen av besøksdriften ved eiendommene, ble det i 2018 innført et nytt møtefora for besøksansvarlige og ledere. Det ble holdt to samlinger, vår og høst, i forkant og etterkant av publikumssesongen ved eiendommene. Høstsamlingen ble utvidet med en fagdag med fokus på historiefortelling – og «historier som pirrer hjernen», ledet av en av NRKs mest erfarne programutviklere.

Presentasjon av eiendommene på www.fortidsminneforeningen.no. Det ble utviklet en ny mal for presentasjon av eiendommene med en mer publikums- og reiselivsrettet form.

Med malen som grunnlag ble det skrevet nye tekster for alle eiendommene. Disse skal inngå i det nye nettstedet som lanseres i 2019.

Brosjyredesign og maler. Ut fra behov i foreningens eiendomsforvaltende avdelinger for å kunne lage informasjonsmateriell for eiendommene i Fortidsminneforeningens profil, ble det i samarbeid med Brace design utviklet designmaler i tre brosjyrestørrelser. Malene har tekst om Fortidsminneforeningen, på bokmål, nynorsk, tysk og engelsk, som en fast bakside for brosjyrene. Dette gjør det enkelt og kostnadsbesparende å lage et enhetlig materiell.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

4 227

Skiltdesign og maler. Skiltdesign og skiltsystem var etterspurt hos eiendomsforvaltende avdelinger. Det ble derfor utredet og utviklet et enhetlig skiltkonsept basert på behov ved foreningens ulike eiendommer, og med et realistisk gjennomføringsnivå for implementering.

Skiltdesign ble utviklet i samarbeid med Brace design, og samstemt med foreningens profilhåndbok. Urnes stavkirke fungerte som et pilotprosjekt for skiltprosjektet og fikk ny og forbedret skilting realisert i juni 2018. Skiltmalen ble også tatt i bruk ved Kvernes stavkirke, og planlegging av ny skilting i 2019 startet opp ved flere eiendommer.

Satsning på formidling til barn og unge med barnemaskoten Fortimus. Med mål om å gi barn og unge en spennende og lærerik opplevelse ved besøk på foreningens eiendommer, ble Fortimus-konseptet utviklet i samarbeid med designbyrået Miksmaster Creative. Det ble lagt vekt på en deltagende prosess i og utenfor foreningen med en åpen navnekonkurranse og involvering av ulike fagpersoner. Basert på fakta om flaggermus i Urnes stavkirke, ble det utviklet formidlingsmateriell som skal engasjere i spørsmål og dilemmaer rundt bevaring av kultur- og naturarv. Aktivitetshefte med fortellingen om «Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter», fingerdukker og buttons ble utviklet med tanke på at det skal være enkelt å ta i bruk ved alle eiendommene, og legge grunnlag for arrangementer og aktiviteter rettet mot barn. Materialet skal deles ut gratis ved eiendommene som en del av foreningens 175årsjubileum, og er laget i bokmål- og nynorskversjon.

Vertskapsregler og guideopplæring. Et felles fokus på publikumshåndtering i besøksdriften ble etablert gjennom utvikling av «Fortidsminneforeningens vertskapsregler».

Disse ble distribuert og tatt i bruk til turistsesongen, og danner grunnlaget for opplæring av guider og sesongansatte i service og vertskapsrollen.

Urnes verdsarvsenter. Det ble utviklet en overordnet idé og konseptbeskrivelse for det planlagte Urnes verdsarvsenter. Autorisasjonssøknad ble utarbeidet basert på overordnet idé og konseptskisse, og en omfattende søknad ble sendt Klima- og miljødepartementet medio oktober. Ved budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene ble søknaden tildelt midler over statsbudsjettet for 2019.

Forsikring. Forsikringssummen utgjør en stor del av de årlige driftskostnadene.

Hovedadministrasjonen har gått gjennom avtalene for alle eiendommene i forhold til nåværende sikring og bruk av bygningene.

Sikring. Riksantikvaren bevilget betydelige tilskudd til sikringsanleggene ved stavkirkene i 2018, og foreningen har en fortløpende dialog med myndighetene om utvikling og fornyelse av anleggene. Forsvarlig tilsyn med stavkirkene er helt avhengig av innsatsen som gjøres lokalt. De lokale tilsynshaverne utfører jevnlig rutinekontroll og rykker ut ved alarmer.

Sikringsanleggene ved Borgund, Urnes, Nore og Uvdal stavkirker ble oppgradert i 2018. I tillegg ble lynvern forbedret ved Rødven, Nore og Uvdal stavkirker: Oppgradering av videoovervåkingsanlegg ved Hopperstad og Torpo stavkirker startet i 2018 og skal ferdigstilles i 2019.

Ved de fleste eiendommene ble håndslokkere (inkl. serviceavtaler) erstattet med nye.

Forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) Foreningen har inngått avtale med KulturIT om bruk av Primus som digitalt FDV-system.

Primus er museumssektorens forvaltningsverktøy, og har moduler for både gjenstandsforvaltning og bygningsforvaltning. Implementeringen av Primus som nytt FDVsystem startet på slutten av året 2018, og vil fortsette i 2019. Systemet skal gi kontinuerlig oversikt over vedlikeholds- og istandsettingsbehov ved eiendommene, blant annet som grunnlag for søknader om tilskudd. Systemet skal også gi en historisk oversikt over alle gjennomførte istandsettingstiltak på eiendommene, og det meste av vedlikeholdstiltak.

228

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

5

Istandsetting, vedlikehold og konservering Nyholmen fyr Det ble gjort en tilstandsvurdering av fyret i 2018, som danner grunnlag for søknad om tilskudd til istandsetting.

Middelalderruiner i Trøndelag Konserveringsarbeidet i regi av Riksantikvarens ruinprosjekt har fortsatt på Munkeby, Tautra og Steinvikholm i 2018. Konserveringsarbeidet ved ruinene utføres av Bakken & Magnussen AS, og administreres av daglig leder i Den trønderske avdeling.

Sakshaug gamle kirke På Sakshaug gamle kirke ble det i 2018 gjennomført rehabilitering av takrenner og råteskader på tak ble utbedret (blant annet utskifting av lekter). Det ble montert nye takrenner i sink. Taket på sakristiet ble lagt om, for å utbedre og hindre vannlekkasje. Ellers ble hele taket vasket for mose. Ødelagt takstein ble skiftet, og vindskier og møne ble tjæret.

I tillegg ble kirkegårdsmuren utbedret, og det ble etablert en bedre tilkomst til kirken med trapp utenfor kirkegårdsmuren. Lokal prosjektledelse og oppfølging av alle prosjektene var ved Fortidsminneforeningen Inderøy lokallag. Det ble også utført en tilstandsvurdering av støttemurene. På bakgrunn av denne søkes det om midler til konserveringstiltak i 2019. I kirken utførte NIKU konservering av prekestolen og et forprosjekt med metodeutprøving på altertavlen.

Hustad kirke På Hustad kirke ble det gjort utbedringer av fasaden i 2018. Den bordkledde fasaden ble vasket, skrapet og malt og råtne bord ble skiftet. Råteskadde vindskier på våpenhuset ble skiftet og tjæret. I tillegg ble takrenner reparert. Deler av arbeidet ble gjort på dugnad i regi av Fortidsminneforeningen Inderøy lokallag.

I tillegg utførte NIKU et forprosjekt for konservering av engleskulpturen som er montert ved siden av prekestolen i kirken. På bakgrunn av forprosjektet søkes det om midler til konserveringstiltak i 2019.

Per Amundsagården Ved slutten av året i 2016 ble det oppdaget fuktskader i Per Amundsagården på Røros. I 2018 har det derfor blitt gjennomført tiltak for å utbedre fuktskadene, og hindre videre fuktproblematikk. Arbeidene ferdigstilles i 2019.

Lillingstonheimen Det ble utført en brannteknisk vurdering av hovedbygningen på Lillingstonheimen, som en del av dokumentasjon og planlegging for videre bruk av eiendommen. Noen knuste vinduer i hovedbygningen ble skiftet ut, og lokale skader på taket ble utbedret.

Rosekyrkja (Stordal gamle kirke) Rosekyrkja ble malt i forbindelse med at det ble holdt kurs i bruk av linoljemaling med støtte fra Kulturminner for alle.

Rødven stavkirke Kirkegårdsmuren møt sørvest ble satt i stand høsten 2018 i tråd med retningslinjer fra Riksantikvaren og med midler fra Møre og Romsdal fylkeskommune og tilskudd fra hovedadministrasjonen. Arbeidet ble utført av Geirr Vetti/foretaket Stibyggjaren AS. Kvernes stavkirke Noen trær med store kroner ble felt ved Kvernes stavkirke høsten 2018, som en del av klimasikringen. Resten ble beskåret. Deler av veggene ble skrapt og flekkmalt med linoljemaling på dugnad. Resten av arbeidet skal gjøres våren 2019. To gulvbord i skipet ble reparert. Alterduken ble fraktet til bevaringstjenestene ved Museumssenteret i Hordaland for konservering.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

6 229

Tjærebreing av Borgund, Nore, Uvdal og Urnes stavkirker Fire av de åtte stavkirkene som er i Fortidsminneforeningens eie ble tjærebredd i 2018. Nore og Uvdal stavkirke tjærebredd av Meusburger AS i 2018. Veggene på Urnes stavkirke ble tjærebredd høsten 2018 av Tharaso AS, og resten skal behandles i 2019. Det ble brukt milebrent tjære fra Tjærebanken og lift fremfor stillas til arbeidene i høyden. I Uvdal stavkirke ble dessuten vinduene i sakristiet mot øst og koret mot nord satt i stand og malt med linoljemaling.

Besøkssenteret på Borgund Besøkssenteret ved Borgund stavkirke ble bygget om innvendig for å håndtere mottak av et økende antall besøkende på stedet og for å gi en god besøksopplevelse.

Garnisonssykehuset Det ble sendt supplerende informasjon til innsendt søknad til kommunen om endringer i annen etasje. I de rommene som skal brukes som leiligheter er gulvbelegg og bygningsdeler fra de siste tiårene fjernet på dugnad.

Utleie Hovedadministrasjonen formidler utleie av Rasmusgården og Per Amundsagården på Røros til foreningens medlemmer. Per Amundsagården har ikke vært tilgjengelig for leie 2018 på grunn av utbedring av skader på tak og deler av tømmerveggen mot bakgården.

Kunnskapsdeling, samarbeid og nettverk Museums- og eiendomsavdelingen deltok med foredrag på den årlige samlingen for det nasjonale museumsnettverket Bygningsvern og tradisjonshåndverk der årets tema var flytting av bygninger. Fortidsminneforeningen er med i det nordiske nettverket for tjære, og museums- og eiendomsavdelingen var med på å arrangere en todagers samling i Norge i oktober 2018.

I løpet av det siste året har museums- og eiendomsavdelingen fått spørsmål fra mastergradsstudenter og stipendiater fra universitetene i Oslo og Bergen som er knyttet til våre eiendommer. Vi har også fått spørsmål fra utenlandske forskere. De fleste spørsmålene er knyttet til stavkirkene. Vi merker en økende interesse for disse eiendommene, og ressursene vi har gjør det mulig å imøtekomme dette i større grad.

I 2018 har Fortidsminneforeningen lagt til rette for en forsknings- og utviklingsprosjekter i regi av forskningsinstitusjoner (NTNU, NIKU, Universitetet i Oslo og Det tekniske universitetet i München), som er knyttet til foreningens bygninger og gjenstander.

PUBLIKASJONENE Fortidsvern – Norges største kulturminnemagasin Foreningens medlemsblad Fortidsvern kom med fire utgivelser i 2018. Vi ser at interessen for bladet er stabil blant dem som velger Fortidsvern som en del av medlemskapet. Det er lett å tenke at et papirmagasin virker umoderne i en digital tid. I en slik sammenheng er det enda lettere å glemme at eksklusiviteten blir vannet ut i digitale versjoner. Fortidsvern er ikke alene et produkt som skal bringe informasjon til en kunde. Fortidsvern er en opplevelse som man går og venter på og som er en del av medlemmets identitet. Digitale medier gir deg en profil som bruker, men vanner ut din synlige identitet på at du støtter Fortidsminneforeningen.

Fortidsvern er et magasin som leses i ro og konsentrasjon, ikke noe man ønsker å bli hurtig oppdatert med for så å haste videre til ny informasjon. Tilsvarende nettutgaver lever på en publikasjonsarena som stadig skifter bilder og innhold fra andre nettsider som vi velger i øyeblikket. Konkurransen er stor. Slik er det på internett. Et magasin er et bakoverlent,

230

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

7

nesten kontemplativt produkt, mens internettpublikasjoner krever en foroverlent leser som stadig skifter gir. Fortidsvern leses av ca. 20 000.

Digitale medier I løpet av 2018 er oppmerksomheten rundt Fortidsminneforeningens Facebookside vokst med 2500 følgere siden 2017. Ved nyttårsskiftet 2018/19 hadde vi mer enn 16 500 følgere og er nå den dominerende Facebooksiden på vårt felt i Norge. Vi har materiale som peker i retning av at det i Norge i dag er ca. 40 000 personer med et verdisett og profil som gjør at de er potensielle følgere av foreningens Facebookside. Man kan si at dette er maksimumsstørrelsen på foreningens «ekkokammer». Bruk av Facebook var avgjørende for at lokalavdelingen Kongsberg og Numedal i fjor reddet et 1700-tallshus, etter å ha organisert en folkeaksjon som kommunestyret måtte ta hensyn til.

Facebooksiden inngår i en vellykket allianse med vår nettside. Vi publiserer saker på nettsiden, legger ut en kortversjon på Facebook, som igjen peker tilbake til nettsiden.

Nyhetsbrevet ble sendt ut hver uke med 5500 stabile abonnenter, hvorav 4500 er medlemmer av foreningen. Denne kanalen er tredje benet i vår digitale publisering, som alle spiller med hverandre. Foreningen bruker Instagram i depecher hvor bildet er teksten. Årboken Årboken for 2018 med tema «Kulturminner i bruk» ble produsert etter planen. Bruk av fagfellevurderinger sikrer og styrker Årbokens posisjon som vitenskapelig publikasjon. Boken skal være en attraktiv kanal for fagpersoner som ønsker å nå et stort publikum med nye og interessante artikler som hører inn under foreningens virkefelt. Medlemmer av Årbokens redaksjonsråd var Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Morten Stige, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Vegard Røhne. Bokens fagredaktør var Ragnhild M. Bø.

KULTURMINNER FOR ALLE Ansatte Mathilde Sprovin, 100% stilling (prosjektleder).

Hedda Skagen Paulsson, 50% stilling (medarbeider), i barselpermisjon til mai 2018.

Lars Erik Haugen, 50% stilling (medarbeider) fra 11.01.2018.

Styringsgruppa i KFA vedtok på møtet 05.04.2018 å styrke KFA med en 50% stilling.

Søkbare midler/tilskudd 2018 Det var ved fristen for å søke tilskudd i 2018 (1. mars) kommet inn 100 søknader.

Styringsgruppemøtet 05.04.2018 vedtok støtte til 36 prosjekter, geografisk fordelt over hele landet. P.t. (april 2019) er 10 prosjekter sluttførte og 26 er under arbeid.

Samtlige tilskuddsprosjekter følges opp med telefonkontakt. Ved behov følges prosjektene ytterligere opp med møter og befaringer fra KFAs ansatte. I områder der Fortidsminneforening har aktive lokallag tar disse gjerne en rolle i å utarbeide søknader, samt å følge opp aktiviteten ved tilskudd. Dette er særs positivt.

Ressursgruppa Ressursgruppa består av 15 tradisjonsbærere. Tradisjonsbærerne er benyttet som formidlere og kursholdere på workshops i KFAs regi og på ulike tilskuddsprosjekter.

Det er gjennomført 2 samlinger for ressursgruppa i 2018: på Røros i mai og Kongsberg i november. Foruten håndsverksfaglige diskusjoner har det vært et spesielt fokus på pedagogikk og formidling av håndverk.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

8 231

Formidling av tradisjonshåndverk til unge Inspirasjonsdager på skoler Erfaringer etter halve prosjektperioden (2 ⅟₂ år) viser at det er utfordrende å gjøre avtaler med skolene og det er vanskelig å få innpass i undervisningen. Arbeidet som nedlegges for å få innpass på skolene vurderes ikke å stå i forhold til innsatsen. Styringsgruppemøtet (11.10.18) innstilte derfor på at KFA framover fokuserer på andre arenaer for inspirasjon og kompetanseoverføring til skoleelever, for eksempel lokale workshops.

Workshop for unge håndverkere Det er i 2018 gjennomført to varianter av workshop for unge håndverkere: 1) Årlig workshop, geografisk rullerende, 2) Lokal workshop, fortrinnsvis for skolelever på videregående skole, avdeling Byggfag.

Den årlige workshopen for unge håndverkere ble i 2018 lagt til Bergen. Tema for workshopen var grindverkskonstruksjoner. I tillegg var det kurs i vindusrestaurering. Det deltok 25 unge håndverkere fra hele landet.

Det er i 2018 også gjennomført en lokal workshop på Lillehammer. Dette i samarbeid med Lillehammer vgs. avd. Byggfag og Maihaugen. Workshopen gikk over 2 uker med Maihaugen som lokalitet. Tema var tradisjonelle bindingsverkskonstruksjoner med ulik takrøst: fotingsrøst og sveitsertrøst.

Formidling på tilskuddsprosjektene Flere av tilskuddsprosjektene rommer formidling til skoleelever, enten i form av inspirasjonsdager på byggeplass eller ved at elever er engasjert i istandsettingen over en lengre periode. I 2018 hadde 8 tilskuddsprosjekter kompetanseoverføring til skoleklasser.

Barn og unge – vern og håndverk Barn og unge – vern og håndverk er i 2018 gjennomført på Vøienvolden og Borgund, 1 uke per sted. Hver dag kommer en klasse (6. klasse) for inspirasjonsdag i gammelt håndverk. I 2018 deltok til sammen 281 elever.

Mennesker engasjert gjennom KFA KFAs ulike tilskuddsprosjekter og formidlingsarrangementer engasjerer en rekke mennesker.

Vi skiller mellom rene formidlingstiltak rettet mot unge (grå kolonne), og mennesker som engasjeres gjennom tilskuddsprosjektene (blå, rød, gul og grønn kolonne).

Nedenstående tabell omfatter perioden august 2016-januar 2019:

Total:

232

Formidling Håndverkere: Skolelever/lærlinger: Frivillige: Besøkende: unge: 1032 295 547 402 2214 4490

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

9

Mennesker engasjert august 2016-januar 2019 (totalt 4490), geografisk oversikt:

MURBYEN OSLO Organisasjon • • • • • • • • •

Murbyen Oslo ble overført til hovedforeningen i 2018 Styringsgruppen ble etablert Prosjektleder i 40% stilling (1.1.18 – 30.4.18) Daglig leder ansatt (100% fra 1.5) Prosjektmedarbeider 20%-stilling Konsulentgruppe (5 konsulenter tilknyttet Murbyen Oslo) Strategi 2018-2022 vedtatt Vedtekter vedtatt Finansiering for 2019 er sikret

Aktiviteter I 2018 har vi videreført og utviklet konsulenttjenesten der eiere av eldre murgårdsbebyggelse kan få gratis befaring og befaringsnotat. Det er gjennomført ca. 150 befaringer i 2018. Vi har også startet en systematisk gjennomgang av befaringsnotatene. Det er gjennomført åtte murby-seminarer og tre murby-vandringer (i samarbeid med avdeling Oslo Akershus).

Formålet med disse har vært å øke eiernes bestillerkompetanse. Daglig leder har presentert Murbyen Oslo i relevante nettverk og fagforum. Murbyen Oslo har, i et prosjekt som også involverer Byantikvaren og Oslo brann- og redningsetat, mottatt kr. 300 000 til prosjekt der oppgraderte trapperomsdører skal testes. Dette er planlagt ferdigstilt i 2019. Vi har også videreutviklet nettsidene i samarbeid med Bygg og Bevar og jobbet aktivt med sosiale medier. I tillegg har vi gitt tilskudd til en permanent «murstasjon» på Vøienvolden gård, samt til ferdigstillelse av bygningsvern/murby-utstilling på samme sted. Det er gjennomført nettverksmøter for rådgivende innen antikvarisk mur og utførende i fasaderehabiliteringsmarkedet i Oslo. Murbyen Oslo er partner i Oslo miljøhovedstad 2019 og er aktiv i FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

10 233

nettverksmøter i forbindelse med dette. Vi jobber mot Oslo kommune og har bl.a. holdt foredrag for Kulturetaten. Daglig leder og generalsekretær har hatt møter med byråd for byutvikling og komitemedlemmer (i BUK) fra ulike partier. Vi har etablert et godt samarbeid med Oslos byøkologiske senter, ByKuben. Murbyen har også kontakt med bygningsvernutdannelsene på fagskolene (Innlandet og Telemark, under planlegging). Vi har etablert nettverk innen håndverksbransjen, bla Oslo håndverks- og industriforening, Murmesternes landsforening og Oslo foreningen og Håndverksmur. I tillegg har vi kontakt med flere av de andre bygningsvernsentrene, som f.eks. Buskerud, Akershus og Røros, for kartlegging av mulig samarbeid og erfaringsutveksling. I tillegg kan det nevnes at vi har hatt møte med Arkitekthøyskolen i Oslo for å se på muligheter for samarbeid og involvering av studenter.

Oslo, 8. april 2019

jHM �LL Jens Bakka Styremedlem

234

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

�{(�v Generalsekretær

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2019

235

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

236

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

God maling har tre viktige funksjoner A. Gi olje-inntrenging i underlaget for å beskytte mot råte og oppsprekking.

B. Være offerskikt for nedbryting av UV-stråler og værslitasje.

C. Forskjønne og framheve bygninger med gode farger som er tilpasset omgivelsene. *½ÔÚÐYË® Linoljemaling fåes i 16 standardfarger.

I tillegg blander vi alle farger etter eget ønske.

Åsskard Kirke: Hovedfarge Hvit, staffasje Gammelrosa *½ÔÚÐYË® Linoljemaling fra Møretyri kan også brukes på tak av stein, stål og aluminium som vist nedenfor.

Granåsen Gård 2014. Tilbakeført til originale rokokkofarger fra da gården ble ferdigstilt i 1770.

Værslitt takstein malt med 2 strøk av henholdsvis sort og grå Linomal linoljemaling.

Hovedfarge NCS 2005-R20B, staffasje NCS 5020-Y30R

Ygre stasjon restaurert 2016

2 strøk Rød og Sort Linomal linoljemaling på hhv rustet og galvanisert bølgeblikk Hovedfarge NCS 2030-Y10R, dørene i Furugrønn og omramming NCS 8006-Y63R

Møretyri AS, Glåmsmyrveien 163, 6683 Vågland • 71556099 • post@moretyri.no • www.moretyri.no

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

237

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

238

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no