Afrikanske øyne på forholdet mellom samene og kirken, Bierna Bientie

Afrikanske øyne på forholdet mellom samene og kirken

Bierna Bientie, sydsamisk präst, Snåsa, Norge

Jeg undrer på hva Chris Hendricks ville ha sagt om han skulle se nordover til Skandinavia og se på forholdet mellom det samiske folket og kirken. Jeg leser med stor interesse det han forteller om forsoning i Sør-Afrika. Jeg forstår at det er nødvendig med en forsoningsprosess om folk skal komme videre. Og jeg innser at denne prosessen kan ta lang tid. forsoning og sannhet

Det første steget er at urett erkjennes og tas fram i lyset. Hittil har man både i Norge og Sverige helst villet glemme den urett som er begått overfor det samiske folket.

Høsten 2009 var det et program i svensk tv om svensk innblanding i utvinning av gummi i Afrika. Denne brutale og lysskye (sv. ljusskygga) virksomheten fikk en stilltiende aksept fra høyt hold i Sverige, ble det sagt i programmet. Hvorfor deltok svenske offiserer og soldater i umenneskelig utnytting av afrikaneres arbeidskraft? Spørsmålet ble stilt og svaret var enkelt: Menneskene i Afrika tilhørte en laverestående rase som var dømt til å forsvinne. Den sterkeste overlever. Slik er evolusjonen, hadde Darwin sagt.

Så fortsatte programmet med å beskrive hvordan en slik type tenking fikk konsekvenser også innen Sveriges grenser. Også samene tilhørte en utdøende rase, tenkte man. Derfor hadde konge og regjering sin fulle rett i å konfiskere land samene hadde brukt i generasjoner og dele det ut til folk som kunne bringe sivilisasjon og fremgang til ”Lapparnas land”.

Dette var en allmenn tenkemåte i sin tid. Og kirkens menn stod ikke opp for å representere en motkultur til dette. Kirken kunne tvert i mot bidra med en teologi som sa at man skal lyde øvrigheten som er innsatt av Gud.

Hvorfor får man ikke høre noe om slavehold i Afrika og uretten overfor samene, ble det spurt i tvprogrammet. Man vil helst glemme dette, var svaret.

Når urett er begått, må det fram i lyset, sier Chris Hendricks. Å la ting ligge i mørkret er ingen gangbar vei. Derfor håper jeg at de nordiske kirkene vil bruke energi og ressurser på en prosess der urett blir erkjent og bekjent. Rent konkret betyr det at det må settes av resurser til forskning og historieskriving.

forsoning tar tid

Jeg har også merker meg at Chris Henricks sier at forsoning tar tid.

Jeg for min del har hatt en klar tanke om at en forsoningsprosess er helt nødvendig for at mange samer skal få et helbredet forhold til Den norske kirke og Svenska kyrkan. Og jeg er glad for at Kirkemøtet i Den norske kirke i 1997 uttalte: ”Kirkemøtet erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk.”

foto: petter frisell, mediafix.se

I etterkant av Kirkemøtevedtaket (sv. kyrkomötesbeslutet) har jeg vært med på to forsoningsgudstjenester: En på svensk side sammen med biskop KarlJohan Tyrberg, Undersåkers kyrka 2001, og én på norsk side med biskop Rose Marie Köhn, Elgå kirke 2001.

De fleste som var til stede på disse to gudstjenestene var glade og takknemlige for at biskopene så klart og tydelig erkjente at kirken var en del av det mektige systemet som gjorde urett mot det samiske folket. Men det kom også en innvending – særlig fra folk som ikke hadde vært til stede: Er det nå full forsoning mellom samene og kirken? Var det så fort gjort? En times lang gudstjeneste har altså satt alt på plass og saken skal ikke nevnes mer?

Selvfølgelig har de rett i sin innvending, tror jeg Chris ville ha sagt. Forsoning kan først skje etter at begge partene har vært igjennom en prosess som har sine stadier og etapper. En prosess tar tid – og må ta tid.

erkjennelse av skyld

Det første og avgjørende skrittet er tatt: Den norske og svenske kirke ønsker en forsoning med det samiske folket. Da kan man starte på den første etappen: erkjennelse av konkret skyld. Før vi kan si at vi er ferdige med denne etappen, så må det forskes og skrives samisk kirkehistorie.

Så kommer neste etappe der det blir mange, mange møter mellom samer og representanter for institusjonen som i sin tid deltok i undertrykking av landets urfolk eller unnlot å ta til motmæle (sv. genmäle) mot undertrykking. I disse møtene må det igjen og igjen sies: Vi tar avstand fra både den ideologien som ligger til grunn for undertrykking og vi tar avstand fra undertrykkelsen slik det skjedde der og da. (Her må konkrete tilfeller nevnes.)

Så kommer de andre etappene. De er også av avgjørende betydning. Forsoning tar tid, sier Chris Hendriks.

Rohkelasse

En bønn til vår Herre og bror om å kunne se vår neste som vår bror og søster.

Jeesuse, mijjen Åejvie jïh vïelle, rïhpesth mijjen tjelmide guktie vuejnebe mijjen baaltegidie goh vielline jïh åabpine!