Frøydis Lilledalen er psykologspesialist, har treårig skuespillerutdannelse og mellomfag i teologi, og er dessuten forfatter. I tillegg har hun sykdommen ME. Debutboka Paradis skrev hun delvis fra senga. av Anne Lise Johannessen | Foto: Frøydis Lilledalen
Frøydis er dessuten språkyndig, hun behersker spansk og tegnspråk. I studieårene var hun yogainstruktør og drev med oppvisninger og kurs i argentinsk tango. Hva fikk deg til å skrive en krimbok? – Helt fra jeg var liten, og satt i trappa og smugkikket da mamma og pappa så på Derrick og Klein, har krim fasinert meg. Jeg har alltid likt mysterier og vært nysgjerrig på både menneskers grusomhet og menneskers ønske om å bekjempe den. Kampen mot ytre og indre demoner, gåter og svar, skaper spenning og leselyst hos meg. Å oppdage Mankell og Nesbø, gjorde at bøker gikk fra å være noe jeg beriket livet med, til at lesning kunne bli en besettelse. Men det var først da jeg leste bøkene til Camilla Läckberg at tanken om at jeg kunne skrive krim selv, dukket opp. Hvor lenge jobbet du med boka? – Ønsket om å skrive krim dukket opp for over ti år siden. Jeg formet karakterer og mulige plott. Skriblet og slettet. Grunnet på fortellinger når jeg gikk tur, jogget eller kjørte bil. Hadde dialoger og mulige plott kjørende i hodet. Men parallelt med drømmen om å få ut en krim, jobbet jeg i NRK, som leder av et team, og underviste i tango. Derfor var det først da jeg ble syk, at jeg fikk mulighet (eller ble tvunget til) å konsentrere meg om kun ett prosjekt. Et prosjekt som kunne hensynta dagsform og hjernetåke. Å være 44
Frøydis Lilledalen
glad i å skrive har vært et privilegium i en livssituasjon som ble snudd på hodet.
Hvordan er en vanlig skrivedag? – Med ME finnes ingen vanlige dager, og derfor få vanlige skrivedager. Forutsetningene for å kunne skrive, er at formen er noenlunde. At hjernen ikke er tåkelagt, og at det er rom for å bruke krefter på noe som ikke går utover å kunne være med familie, og vanlig stell av kropp og hjem. En drømmeskrivedag for meg, er å våkne opp og kjenne at dagsformen er grei. Se at det er sol ute. Kunne sette meg under terrassevarmeren på verandaen med ett glass vin, åpne PC'en å dykke ned i livet til karakterene mine. Petra og Jonas (hovedpersonene i Paradis og Mødrenes synder) er høyt oppe på lista over folk som beriker livet mitt. Har du alltid vært glad i litteratur? – Alltid. Bøkene til Jan Kjærstad var, og er, av stor betydning for meg. Da hormonene herjet i kroppen som ungdom, søkte jeg primært til det dystre. Obstfelder, Hamsun, Elstad og russisk litteratur ble det mye av. Men etter
veldig mye tungt fagstoff (på teologi og psykologistudier), ble det til at jeg flyttet meg bort fra sosial og eksistensiell smerte, til den mer konkrete. Det ble mer og mer krim. Jeg har ikke tall på hvor mye krim jeg har hørt på lydbok etter jeg ble syk, men det er mange hundre bøker. Når man ikke klarer annet enn å ligge, er litteratur en velsignelse. Fortell oss hva boka di handler om. – Boka handler om et menneske som ikke blir elsket eller sett. Om hva destruktive disposisjoner kan gjøre med en oppvekst i et lite optimalt miljø. Vi følger førstebetjent Jonas Bø og psykolog Petra Hassels forsøk på å finne en som dreper, som hevn for ødeleggende krenkelser. I jakten på gjerningsmannen har jeg trukket inn andre temaer som samlivsutfordringer, møte med alderdom, utfordringer ved å være foreldre, og det å ha en funksjonshemming. Det er et mål for meg at bøkene skal skildre tema og livsfaser som lesere kan kjenne seg igjen i. Appellere til refleksjoner, utenom løsningen på hvem som dreper. Jeg vil at bøkene mine skal ha flere lag enn en gåte og et svar. Hverdagsnettmagasinet 3/2022
