Langsiktig arbeid og raske skifter - Å lede kvalitetsbevegelser i barnehagen

LANGSIKTIG ARBEID OG RASKE SKIFTER

Line Melvold LANGSIKTIG ARBEID

OG RASKE SKIFTER

Å lede kvalitetsbevegelser i barnehagen

© 2023 Kommuneforlaget AS

1. utgave, 1. opplag 2023

Omslagsillustrasjon: @Lisa Aisato. Gjengitt med tillatelse.

Dikt side 10: @Rolf Jacobsen – Mere fjell. Gjengitt med tillatelse.

Omslag: Have a book

Sats: Have a book

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

ISBN: 978-82-446-2406-0

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog straffeansvar.

Kommuneforlaget

Postboks 1263 Vika

0111 OSLO

Telefon: 24 13 28 50

www.kf.no

Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kf.no

Takk

Takk er på sin plass.

Virkelig.

Å skrive og lese har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Jeg husker så godt at mamma kunne lage mat og lese samtidig. Strikke og lese. Se på TV og lese. Være på stranda og lese. Sitte i bilen og lese. Og dagene mine som alltid ble avsluttet med en bok. Da du leste for meg og med meg. For en gave du har gitt meg, mamma. Kjærligheten til bøkene og til fortellingene. Og når livet ikke har vært så enkelt, så har du kommet med ulike bøker og sagt: «Denne her kan kanskje passe nå. Jeg synes du skal lese akkurat denne boken nå.» Og så har jeg gjort det, og ordene til andre har gjort at jeg har forstått mer av mitt eget liv. Eller noen ganger har jeg bare drømt meg bort og laget en annen verden enn den jeg lever i til vanlig. Jeg er så takknemlig for det, kjære mamma. Takk.

Så var det denne profesjonelle skrivingen. Fagbokskrivingen som aldri hadde fungert uten deg, min redaktør, Anneli Niemi. For å skrive må jeg nemlig føle meg trygg. Du gjør meg trygg, selv om dine skarpe kommentarer og falkeblikk noen ganger irriterer meg noe så inn i hampen. Jeg kan bli skikkelig sur, og jeg vet at du også blir skikkelig sur på meg. Og en sur finne kan være noe å bryne seg på. I alle fall til å begynne med. Men, så er det også slik at jeg vet du er ærlig og vil meg vel, så når følelsene legger seg, blir jeg så glad og takknemlig for at du sier det som det er. Jeg er så takknemlig for det, kjære venn. Takk.

Lene og Lene-Marie. Mine grevlinger, som jeg velger å kalle dere. Som biter dere fast i jobben i STYD, og nekter å gi opp selv når det er mørkt, vanskelig og det hele virker som en tapt sak. Dere «stayere» som står ved hverandres og min side i arbeidet med barns rettigheter og formidlere av lekens helende kraft. Med engasjement, latter, alvor og kraft er dere viktigere for meg enn dere aner. Og når jeg skriver, er dere alltid med meg. Både i tankene, men også som interesserte og årvåkne, fagkritiske venner. Jeg er heldig som har dere to. Jeg er så takknemlig. Og Christine, som også er grevling, og har blitt med i livet mitt inn i barnehagen. Alltid engasjert, på tå hev og ute etter faglige utfordringer. En ledestjerne innenfor prosjektarbeid, lek og miljøer. Hurra! Jeg føler meg heldig. Takk til dere tre.

Når manuset fremstod som nesten ferdig, så ble det skummelt. Jeg ville kanskje ikke gjøre dette likevel. Hvorfor skal jeg i det hele tatt skrive ned tankene og erfaringene mine og dele de med andre? Jeg ba om hjelp for å se på manuset med nye øyne. Dette hjalp meg til å ha tro på at boken kanskje kan fungere allikevel. At selv om jeg er i tvil, så kan innholdet på ulike måter gi mening for andre mennesker? Jeg får bare blåse i min egen tvil og stole på at det er godt nok. Jeg får heller være hel enn god, for å sitere Carl Jung. Så kjære Lene Hole og Ann Synnøve Berg, tusen takk for alle timene dere har lest ordene mine og satt de under faglig lupe. Takk.

Kjære alle dere som har delt tanker og refleksjoner med meg. Dere som i alle disse ulike prosessene der vi har jobbet med ledelse, har lest og skrevet og sendt refleksjonsnotater til meg mellom samlingene. Jeg vet det har vært vanskelig, og jeg vet det har kostet. Men jeg vet også at dere har hatt utbytte av det, og at det har vært en viktig del av prosessen med å se på egen ledelse og lederskap. Dere vet hvem dere er, og det er takket være dere at denne boken ble til. Gjennom dere har jeg blitt bedre kjent med både ledelsesfaget, men også meg selv.

Takk.

Stiftelsen Barnas have er der jeg tilbringer de fleste timene mine på jobb. Jøjjemeg, hva skal jeg si? De siste årene med dere har vært noe av det mest spennende jeg har gjort i mitt jobbliv. Dere er altså så rare, morsomme, engasjerte, dedikerte, lyttende, kritiske og lekene. Alle oppturer og selvfølgelig oppoverbakker har vi gått sammen. Det blir så mye enklere når vi går sammen og heier på hverandre. Det går bra det her! Tusen takk til hver og en av dere.

Så må jeg puste litt. Jeg er lettet og rørt over at dette er over. Det er selvfølgelig hos familien min jeg får kjærlighet og aksept, og jeg er så innmari glad for at vi er den flokken vi er. Thea, Hedda og Frida. At jeg får være mammaen deres er nesten som å leve en eventyrbok. Men det er på ordentlig, og det er nesten for godt til å være sant. Takk for at dere ser meg som jeg er. At selv om jeg er en mamma som kanskje ikke gjør helt som andre, og som av og til er så fjern og opptatt i mitt eget hode, så henter dere meg inn der jeg skal være. Dere viser meg at det er helt ok å være en sånn mamma også. Det er en gave for meg.

Takk. Takk. Takk.

Og Morten. Uten deg, ingen flokk. Uten deg, hva vet jeg? Jeg liker deg og meg, jeg. Akkurat sånn som vi er. Takk. Ps. Ikke fullt så begeistret for plystringen bestandig.

April 2023

Hjemme i Knarberg med flokken

Mere fjell

Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort som allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre –fjell.

Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noe å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder.

Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden.

De sto her da de spikret en arming fast til korset. Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i. Den sto her under Belsen og Hiroshima. Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut. Og tenke selv.

Rolf Jacobsen

Aller først

Du har nå en bok i hendene dine, som handler om å ta ansvar for og lede faglige kvalitetsbevegelser i barnehager: Det er en bok som handler om å skape et trygt og godt psykososialt miljø for barn, for foreldre og for personalet i barnehagen. Det er en lederbok som du kan jobbe individuelt med, men som du også kan bruke i lederteamet i barnehagen eller i et fagnettverk du er del av. Det er en bok som er skrevet til ledelsen i barnehagen, både styrere og pedagogiske ledere, om det indre livet i barnehagen.

Boken inneholder mange sitater fra mange forskjellige ledere. Dette er ledere som har vært med i ledelsesprosesser der mellomarbeid mellom samlingene har bestått i å lese, skrive og reflektere over egen praksis. Disse er sendt til meg skriftlig, og slik dannet utgangspunkt for samlingene videre. Disse ledernes tanker og refleksjoner står som et fundament i denne boken, og viser ærlige bidrag om hvordan hverdagen kan være i praksis.

Boken bærer også preg av at jeg igjen jobber som styrer i barnehage etter mange år der jeg har jobbet med og ikke i barnehager. På grunn av pandemien var det ikke mulig å drive firmaet Styd kommunikasjon AS på heltid, og jeg søkte meg jobb som styrer i barnehagen. Heldig var jeg som fikk det, og som har fått mulighet til å leve ut teorien vi har jobbet med de siste årene om det å være en psykisk helsefremmende barnehage.

Så må selvfølgelig pandemien nevnes, fordi det har preget oss alle sammen, både barn, foreldre og ansatte som har levd annerledes liv enn det vi vanligvis gjør. Underveis i arbeid med boken har jeg også fått mulighet til å ta den nasjonale styrerutdanningen på BI. Derfor har jeg jobbet både i prosess

i egen barnehage, skrevet eksamen og skrevet denne boken parallelt, noe som også har ført til at jeg har tatt meg tid til at det har tatt tid. Når jeg ser tilbake på det, så er det slik at alt henger sammen med alt. Enda en gang. Og tanken min er at mennesker trenger mennesker, og at det å jobbe i barnehage er neimen ikke for pyser.

Siden boken er skrevet til både styrere og pedagogiske ledere, vil disse betegnelsene brukes litt om hverandre i boken. Men jeg henvender meg til deg som leder, uansett hvilke stillingsbeskrivelser som står foran ditt navn i arbeidskontrakten. Boken er tenkt som en arbeidsbok og en venn på veien i en kvalitetsbevegelse for deg selv, og for barnehagen du leder. Det er en bok du kan jobbe med for å bli bevisst din egen væremåte og ledelse, og bevisstgjøres om hvordan lederne i barnehagen kan jobbe sammen for å skape gode hverdager for barna, for deg selv og for dine kollegaer – og selvfølgelig når det gjelder å skape en hverdag som føles trygg og god for foreldrene. Det er et komplekst arbeid dette her.

Å gjøre ledelse

«Jeg vet lite som er så lett å omtale i store ord og så vanskelig å få til i praksis som ledelse», skriver Jan Kjetil Arnulf.1 Arbeidsprosessen i skrivingen av boken har på mange måter vært å jobbe med disse store ordene og kjente frasene om ledelse og formidle det slik at det gir praktisk verdi. Jeg synes det har vært krevende, og til familie og venner har jeg omtalt det som en langvarig og trang fødsel. Jeg har stort sett angret på at jeg startet på dette prosjektet, men er også ditto fornøyd og glad nå når boken faktisk er her.

Det er mye av arbeidet i barnehagen som sitter i hendene, i ryggmargen, i relasjonene, og faktisk av og til i veggene. Kanskje er det ikke så rart at det er vanskelig å sette ord på? Å gjøre ledelse av faget og personalet kan romme de fleste følelser og erfaringer. En fasit finnes det i alle fall ikke, og det kan i mange tilfeller være utfordrende å omskrive teorier om ledelse til livet i barnehagen. Skriveprosessen har ført til at jeg har brukt tid på å se

bakover til «hvor jeg kommer fra», selv om boken har et fremtidsperspektiv med kvalitetsbevegelse som agenda. Jeg skal komme mer tilbake til hva jeg mener med dette.

Dette er en bok som i stor grad skrives ut fra praksis, men den gir også ulike teoretiske perspektiver for å se klarere hvordan faglige prosesser kan drives frem. Ønsket er at det hele skal gi mening, slik at dere som ledere blir mer bevisst deres eget lederskap, og kan skrive deres egen lederfortelling. Ved å jobbe med din egen fortelling – å se tilbake til dit du kommer fra, men også se fremover på hva hos deg selv du ønsker å utvikle – kan fortellingen skapes sammen med andre du er trygge på, som du stoler på, og som på ulike måter kan være ditt faglige Dovrefjell. Det er så enkelt at vi trenger hverandre for å se klarere, også oss selv. Og som det står i diktet til Jacobsen: «av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart».2 Sammen med andre og ved hjelp av selvbevissthet kan det bli mulig å holde hodet kaldt og holde oss sammen.

Det er et ønske at boken kan være med på å løfte frem gjørekompetansen til ledere: hva vi faktisk gjør i vårt lederskap, og å få frem den bevisstheten som kan hjelpe oss å gjøre korrigeringer i måten vi leder på. Vi som ledere tar faglige valg på vegne av mange, og det er en kjensgjerning at valgene påvirker svært mange barns livskvalitet. Intet mindre. Så får vi se om vi lykkes med dette prosjektet sammen.

Å stå støtt i seg selv

Jeg ønsker allerede nå å presisere at en viktig del av den jobben vi har som ledere i barnehagen, er å stå støtt i oss selv når vi tar valg på vegne av barn, og at vi fastholder en røde tråd når vi leder. Når vi mestrer å stå støtt i oss selv, når vi opplever oss trygge som ledere, vil handlekraften og gjennomføringsevnen styrkes. Med trygghet vil også oversikten og forståelsen av vårt samfunnsmandat bli klarere, og det blir enklere å samle trådene slik at det vi velger av innhold i barnehagen, gir mening for personalet og barna.

Jeg vil være tydelig på betydningen av kunnskap allerede her i innledningen. Når vi har påtatt oss ansvaret for å lede barnehager, må vi være opptatt av kvalitet. Vi vet at den tiden barna tilbringer i barnehagen, er av stor betydning, ikke bare her og nå, men også i et fremtidig perspektiv. Det betyr at ledelsen må ha greie på hva den driver med. Pedagogikk er ferskvare, noe som betyr at vi som ledere må prioritere å være faglige ledere for hele personalet. Min erfaring er at det med grundig faglig tyngde og innsikt blir mulig å jobbe med kritisk refleksjon og etikk i praksis, slik at kulturen i barnehagen bygger på grunnleggende verdier og med barns beste som arbeidsoppgave nummer 1.

Det må være slik at barna opplever at vi er til å stole på og at de kan lene seg til oss – alltid. Men det er klart, det koster innsats og engasjement.

STOPP OPP

Du kan allerede nå reflektere over hvilken grad av trygghet du selv opplever som leder i barnehagen:

• Når opplever du deg som en trygg faglig leder i barnehagen?

• Når kan du kjenne på utrygghet og usikkerhet?

• Er det noen faglige områder du tenker at du mestrer godt og evner å bringe videre til ditt personale?

• Er det noen faglige områder du tenker at du bør oppdatere deg på slik at du blir tryggere i deg selv?

Disse temaene gir en god forberedelse til det som vil komme når du starter en kvalitetsbevegelse. Det er klokt å kjenne seg selv, og det er nødvendig at du forbereder deg på hvordan du tror du vil reagere i ulike situasjoner. Det er ingen ledere som er «ferdige» når de avslutter siste eksamen på barnehagelærerutdanningen. Det er da det hele starter, på ordentlig. Det er da alle menneskemøtene fyller dagene.

Menneskeverdrefleksjon

Morgenen ble liksom ikke helt som den skulle den dagen. For gutten ville jo bare ligge litt lenger i senga og kose seg og være sammen med pappa. Det ville i grunn pappaen også, men dere vet; dette var bare onsdagen, og hverdagen har sin faste takt med plikter og gjøremål. Jobb og ansvar. Da pappaen og gutten kom til barnehagen, bar humøret preg av at dette ikke hadde vært så superenkelt, og det ble sånn at han satt litt lenger på fanget og brukte litt lengre tid på frokosten. Det hjalp det, og som på magisk vis var starten glemt og leken i full gang. Dagen løser seg. Kosen legges på hylla. Diamantbutikken åpnes ved siden av et nybygg der det bygges soverom og kino i kjelleren. Ved siden av åpner en bilforretning, og plutselig er det mat. Og så er det ut og leke. Ut og sykle. Ut og løpe og hoppe, danse og synge. Livet smiler.

Jeg blir sittende og tenke over at det er litt urettferdig dette her. At vi i barnehagen får alle disse timene der barna er fulle av energi og lekelyst. Våkne og sammen med vennene sine – der de lever seg inn i en magisk verden, enten det er i et lekemiljø inne i barnehagen, ute på tur eller i skogen på Røttene. Det føles nesten urettferdig at vi får disse store dosene med magi og at når foreldrene henter, så er barna ganske så utladet etter timevis med lek, aktiviteter og fysiske utfordringer. Men så lader de litt i fanget til foreldrene, og er klare for å dra hjem. Hjem er et av mine favorittord.

Ved lunsj fredag sitter vi og småskravler litt ved bordet, og det er både blikk og lure ansikter som snakker med hverandre over bordet. Da kan det være skikkelig utfordrende å sitte på rumpa når vi spiser. Vi øver på det, og på å vente på tur. Et barn sitter helt stille mens hun tygger på knekkebrød med ost. Så sier hun:

«Jeg er glad i pappaen min, jeg!»

«Ja, det skjønner jeg», sier jeg. «Og han er veldig glad i deg også.»

«Mmmmja mmmmmmja. Og så mamma også er glad i meg også. Og så jeg i mamma.»

«Mmmmmja mmmmmja», svarer jeg. «Du er heldig.»

«Mmmmmmm.»

Tiden går så altfor fort føles det som. Barn vokser jo fortere enn oss, lærer raskere og mer enn oss, tar inn verden uten filter og lever med sansene og hjertet utenpå kroppen. I en samtale med Geir Lippestad (på en konferanse for noen år siden) hørte jeg ordet menneskeverdrefleksjon for første gang, og jeg opplevde det som en gave som jeg har lyst til å gi videre. Dette er et ord som kan brukes som en ledestjerne for refleksjonene rundt det som er det viktigste i arbeidet vårt i barnehagen: Å anerkjenne en annen for det den er i egenskap av å være menneske. Å jobbe i barnehage handler først og fremst om å huske at det er barn vi har i barnehager, og ikke noe som kun skal gi avkastning i løpet av noen år. For det å sørge for at alle barn i barnehagen har det trygt og trives, at de føler mestring, og at de utfordres i omgivelsene sine, er ikke noe som kommer av seg selv. Det kommer når vi gir av oss selv. Barna har egenverdi akkurat her og nå, og vi må møte dem i øyeblikkene. Slike magiske øyeblikk kan ikke måles, telles eller planlegges – og det er til og med nesten vanskelig å videreformidle slike øyeblikk til foreldrene. Slike øyeblikk der du kjenner på både varme, nærhet, undring og lykke sammen med et barn, må oppleves. «De oppstår sjelden på møterommet eller mens du tømmer bleiebøtta klokken fem på halv fem», sa en tidligere kollega av meg. De oppstår i relasjoner, tenker jeg.

Ikke hvem som helst

Jeg hadde en samtale med en av de pedagogiske lederne en ettermiddag på avdelingen. Barna var hentet tidlig, og vi så liksom litt overrasket på

hverandre da vi hadde tid til å snakke sammen uten avbrytelser eller noe som ventet i den andre enden. Vi jobbet litt i lekemiljøene, sorterte og ryddet, mens vi snakket om vår egen praksis og om de mange endringene vi har fått til den siste tiden. Blir endringene for heftige? For raske? Er det for mye? Gir det mening? Det ble en samtale til ettertanke og refleksjon. Litt ut i samtalen sa han:

Men styreren representerer jo faget i endringene. Du vil løfte frem og utvikle faget. Og hvis ikke du som styrer gjør det, ja da kan jo hvem som helst bli leder her. For da blir det jo personalet som bestemmer ledelsen av seg selv, og dit vil vi ikke, det skal jeg love deg. Bare sett ord på hva du tenker og hvorfor, så kan vi lytte og lære sammen. Og gjøre jobben sammen. Og ja, du er mye – men du jobber jo for barna. Da må du være mye da. Og det tar tid, men vi har egentlig ingen tid å miste. Barn vokser fort.

Jeg ble så berørt på vegne av faget. På vegne av barn. Og av at vi har slike pedagoger som kan streve med endringer og synes det kanskje er mer enn nok å bare holde seg til det hen er vant til. Men så endres perspektivet fra å peke innover på egen opplevelse, til å peke utover til hva barns rettigheter faktisk er. Det var en så fin opplevelse å høre han snakke om tid og barn på den måten.

Derfor blir mitt budskap: Ikke vær hvem som helst! Vær «mye» på vegne av barna. Hold deg fast i faget slik at du ikke blir fagløs. Skap mulighetsrom!

Ledelse av fag og personale henger uløselig sammen, og usikkerheten vil alltid være der. Feil vil gjøres. Det meste kan faktisk gjøres annerledes enn det gjøres i dag. Allikevel må vi være bevisst på fagrøttene våre og fundamentet vårt. Og: Barnehagefolk er ikke hvem som helst. De har årevis med erfaringer og fagkunnskap som skal forvaltes, foredles og gå fra hodet til ord til hender.

Relasjonserfaringer

Etter hvert som du modnes i lederrollen, vil feilene og konteksten kanskje endre seg, men du vil kunne bruke kunnskapen om deg selv til å unngå mange feiltrinn på veien videre. Det er annerledes å være leder når du har mange års erfaring, kontra når du er helt fersk i rollen. Det tar år å opparbeide seg relasjonserfaringer, og det tar tid å bli kjent med personalet sitt. Slik er det selvfølgelig i en barnehage, som på enhver arbeidsplass, at du har mennesker som kommer og går inn i en personalgruppe. Når nye personer kommer inn, må vi bruke tid på å koble dem på og forklare grundig hva vi driver med, slik at kunnskapen vi allerede har som en kollektiv kraft, ikke utarmes. Vi må ta inn over oss vår menneskelige feilbarlighet, og tørre å se på hvordan vi gjør ledelse når vi ikke har handlet i overensstemmelse med de valgene vi har tatt for kvaliteten i barnehagen. Vi kommer til å feile, men det betyr ikke at vi må gjenta feilene. Det er her nøkkelen til gjørekompetansen ligger: gjennom bevissthet, refleksjon og øvelse. Mye øvelse. Og så må vi tro på at vi er mer enn logikk og rasjonalitet. At det skaper bevegelse når vi tåler å dele sider av oss selv som påvirker vårt lederskap. Vi må holde oss fast i oss selv og velge å være personlige uten å bli private.

«Til sist sprekker antakelsen om perfekt ledelse fordi den forutsetter rasjonelle mennesker», skriver Bjartveit.3 Og når sant skal sies, er vi kun vanlige folk vi også, selv om barnehagefolk er kjent for å være noe litt for seg selv. Noe for seg selv, og svært betydningsfulle for små barn og barnas familier. Etter hvert som vi har jobbet noen år, lest tonnevis med bøker og artikler og hørt på podder og lydbøker, så legges lista høyere og høyere. Selvfølgelig gjør den det. Men det er noe som er i utakt her. Fordi den faglige lista legges på bakgrunn av kunnskap – og for å få til å gjøre det vi vet er klokt og riktig sammen med barn – må vi ha nok folk på jobb. Vi må ha faglige folk som jobber bevisst med seg selv og sin egen væremåte. Det tar tid, men det kan ikke ta for lang tid. Et notabene er: Vi må bruke tid og vite hva vi skal bruke den på. Derfor blir det etiske kompasset og barnets beste så viktig i lederskapet, slik at vi ikke prioriterer feil eller fristes til å ta snarveier.

Raske skifter

Etter i mange år å ha jobbet som prosjekt- og prosessleder i barnehager, jobber jeg nå som styrer i en barnehage. Pandemien førte meg tilbake «hjem». Jeg har vært styrer igjen lenge nok til å kjenne ting på kroppen over tid. Som de fleste av dere har jeg hatt gode dager, tunge dager, ledd mye og grått en skvett eller to. Jeg har følt meg både tilstrekkelig og utilstrekkelig. Jeg har følt på det enorme ansvaret. Jeg har vært sikker i min mening, for så å kjenne på usikkerhet. Jeg kan ha startet dagen med den trygge fag-roen i kroppen, for så å gå inn i ettermiddagen med en usikker klump i magen. Noen ganger har jeg også vært usikker på tempoet mitt, og lurt på om det går litt fort i svingene, eller om tempoet er greit for personalet som jeg går sammen med. Kan jeg ha en tendens til å ville for mye på vegne av barna? Krever jeg for mye av kollegaene mine og meg selv? Hvor skal lista legges?

Jeg synes jeg kan merke på kroppen at endringer gjør inntrykk. Både hos andre og meg selv. Erfaringene setter seg på ulike måter fast. Fast i tanker, erfaringer og følelser. På samme tid vet jeg at det er krevende med endringer, og det er en nødvendig arbeidsoppgave å holde fast i valgene vi har tatt, og å styre med stø kurs dit vi ønsker at barnehagen skal komme. Vaner og arbeidsmåter som ikke er faglig forankret og til barnas beste, er krevende å snu. Helt ærlig, så synes jeg det å lede en barnehage fordrer både faglighet, stahet, ydmykhet, stolthet, tålmodighet og klarhet. I tillegg til dette bør man ha evnen til å regulere følelser og ha et bevisst forhold til følelsenes betydning i lederskapet. For det er en viktig jobb. Hvis vi som ledere ikke gjør nødvendige endringer, vil ting bare fortsette sin vante gang, og barna vil til slutt være de som ikke får en hverdag som gir mening eller er med utgangspunkt i deres rettigheter.

Langsiktig arbeid

Engasjementet ditt, staheten din og arbeidet med hver eneste dag å passe på at du leder det som er til barns beste, det betyr noe. For noen barn vil det

kunne bety alt. Du må derfor ha en dyp, integrert forståelse for hvorfor du ønsker å være leder av en barnehage. Har du ikke det, kan ledelsen din og endringene som gjøres, fort ivareta andres behov enn barnas rettigheter.

Jeg kan med hundre prosent garanti si at du kommer til å stå i situasjoner der du ikke aner hva du skal si, gjøre eller velge. Det beste du kan gjøre for deg selv, er å bli kjent med hvem du blir når du er rådvill og usikker, og hva som trigger deg og stresser deg i møte med andre. Det gjør ikke noe å lære av feil andre har gjort, men du lærer nok best og mest av dem du gjør selv.

Så: Vern om dine feil, og se ofte tilbake på dem for å lære og for å unngå å gjøre de samme feilene flere ganger. Du kan ikke være perfekt hele tiden. God nok holder i massevis. Det er mer enn tilstrekkelig for barna, og de henter oss raskt inn igjen hvis de merker at vi ikke er til stede i det som skjer.

Jeg ser rundt meg. Overalt er det barn i bevegelse. Barn i lek. Barn med lyd, eller barn som er musestille og konsentrert over et puslespill. Barn som «leser» med fingeren i en bok. Barn som ser nøye på seg selv i speilet. Barn som sover. Barn med smokk og kos. Barn som leier, hopper, løper og bygger kafé. Barn som tegner, og barn som perler. Barn som leker at de er dinosaurer, pusekatter, apekatter og andre katter. Barn som hopper i snøen. Aker i snøen. Måker snø. Spiser snø. Barn som lager engler i snøen. Barn som sklir ned i en stor snøhaug etterfulgt av et whiiiiiiiiiii-hyl.

MER MER MER MER.

EN GANG TIL. EN GANG TIL. EN GANG TIL.

Jeg tenker: Alt er egentlig som det alltid har vært med barn, selv om vi voksne bekymrer oss over covid og alt det vi ikke har kontroll på.

Barna leker, synger, nynner, roper, hvisker, krangler, nekter, smiler, gråter og ler. Det har ikke forandret seg. På en måte er vi så heldige når vi jobber i barnehagen. Barns måter å være i verden på smitter

over på oss og tvinger alle covidtanker, karanteneregler og bekymringer bort. Ikke helt bort, men bort i timene vi er sammen med barna. Noe annet er ikke mulig. For er vi ikke ordentlig til stede, ja da ber de om at vi tar oss sammen. De kan for eksempel si slike ting som:

«Nå er du liksom ikke her selv om du sitter sammen med meg.»

«Hallo???»

«Du er her, men er borte.»

Eller min favoritt da jeg hadde mye tankekjør knyttet til hvordan situasjonen var i barnehagen: «I dag jobber du ikke så bra, Line.» Jeg nikket, og var enig. Selvfølgelig var jeg det. Ansiktet jeg tittet inn i, smilte tilbake til meg. Sånn, da var vi på plass igjen. «Nå kan vi leke på ordentlig.»

Når barn snakker, må vi lytte. Det handler om en holdning til barnet. Helt avgjørende i dette samspillet er at vi er til stede i øyeblikkene. Det er krevende. Vanskelig. Og av og til ikke mulig. Men klarer vi det, da byr alltid barna på ny innsikt og kunnskap til dem de har rundt seg. De har et hav av tanker, meninger og ideer når vi tar oss tid til å se og se etter. Å lytte og lytte om igjen. Vår jobb handler om dette.

Så som leder vil du ikke alltid være på topp eller til stede. Men du vil være god nok. Mer enn god nok, og det holder i bøtter og spann.

Arbeidet du og dine kollegaer gjør i dag, har stor betydning for barn her og nå, men har også stor betydning for barnas videre trygghet, trivsel, mestring og evne til å danne gode relasjoner til andre. Det er et langsiktig arbeid du nå ikke ser helt resultatet av, men du må allikevel holde fast i det du gjør, for det vil komme barna til gode senere. Så må du nok også øve på å be om råd, hjelp og tid til å reflektere sammen med kollegaene sine, for det er ikke mulig å lede en avdeling eller en barnehage uten et godt samarbeid med dem du jobber tett på hver dag.

Vare lenge og tåle mye

Jeg har ikke tall på hvor mange møter, samtaler og prosesser jeg har vært gjennom de siste tretti årene. Det er disse menneskemøtene og erfaringene sammen med andre ledere og ansatte i ulike barnehager, som har formet innholdet i denne boken, samt mine egne erfaringer som styrer tidligere og nå gjennom en lang periode med pandemi. Jeg krysser fingrene for at du som leser boken, opplever den som praksisnær, og at det gir mening det du leser.

Så kort sagt: Det er en bok du må jobbe med knyttet til hvordan du gjør ledelse ut ifra forståelsen av og bevisstheten om at det ikke finnes noe slikt som perfekt ledelse. For ledere er bare folk de også, som fylles av følelser i møte med barn, foreldre og kollegaer. Ledere, som alle andre, har gode og mindre gode dager, så det kan være klokt å stå støtt på et verdifundament og ha barnets beste som kompass, uansett hva dagen måtte bringe, slik at det er det som holder oss sammen. Sammen fikser vi denne jobben, for vi skal vare lenge og tåle mye. Så boktittelen med langsiktig arbeid og raske skifter handler om det vi driver med hver dag. Når barna er så små, vet vi at vårt arbeid får stor betydning for deres fremtidige trygghet, trivsel, utvikling og mestring. Selvfølgelig er «her og nå»-perspektivet grunnleggende viktig, men kvaliteten, eller mangelen på den, vil ligge i barnas bagasje når de slutter i barnehagen. I dette langsiktige arbeidet vi tålmodig driver med, så er det heftig mange følelser og situasjoner vi står i – raske skifter, nesten som været i mars måned: blå himmel den ene veien, men når du snur deg, treffer de første regndråpene ansiktet ditt. Eller du har nettopp funnet frem vårsko og lette jakker, og våkner opp til en dag med nye måkemuligheter. Som leder i en barnehage kan du føle deg som a million dollar når du starter dagen, men allerede ved lunsjtider vurdere om du ville passet bedre i et annet yrke. Kanskje som gartner eller møbelsnekker?

Langsiktig arbeid og raske skifter handler om hvordan vi er bevisst på tiden og på oss selv, slik at det vi leverer av ledelse, gagner andre enn oss selv. Intet mindre enn det. Vi skal sørge for at barna får robuste røtter, og være der for dem som et trygt Dovre i denne omskiftelige og lunefulle verden.

Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre –fjell.

Rolf Jacobsen