best um sko le

bestum skole Siv Bugge Vatne

Kunstkonsulent: Elise Storsveen Arkitekt: Gasa Arkitekter AS Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstner: Siv Bugge Vatne Tittel: Biter av verden Teknikk/materiale: Installasjon i glass. Utklipp fra tegneserier er forstørret og trykket på herdet glass. Flatbed UV print speilvendt på baksiden av glass, folie selvklebende hvit vinyl Foto: Vegard Kleven (s. 28-30) og Siv Bugge Vatne (s. 31-32)

Biter av verden

Siv Bugge Vatnes arbeider kjennetegnes av en særegen interesse for naturen og jordkloden som mysteriøst skaperverk. I utsmykkingen på Bestum skole er ulike bildefragmenter fra gamle tegneserier forstørret opp og puslet sammen. Sammenhenger brytes og dannes. Til sammen 89 bilder trykket på baksiden av glass danner en fortelling gjennom et trappeløp på 5 avsatser som forbinder det gamle og det nye skolebygget.

I fortellingen kan vi følge ulike typer skyer som beveger seg gjennom trappeløpet. Det starter (eller ender) i det mørkeste rommet under jorden, med en eksplosjon som kan tolkes som Big Bang. Glassbitene spres utover i rommet og oppover trappeløpet med motiver av gasskyer og stjernepartikler. I første mellomavsats henger jordkloden svevende i verdensrommet. Videre oppover i trappen, der dagslyset begynner å sive ned, har skyene blitt mer vanlige godværsskyer. Nest øverst finner man et gammelt blomstrende tre som strekker seg mot vinduene og helt øverst, på toppen av trappen, en sol. Tidlig på dagen skinner solen utenfra direkte på solmotivet inne. Rett utenfor ligger skolegården.

Spill med ark itek tur

Verket baserer seg på tegneserieestetikk, dvs. det består av en rekke utsnitt av tegneserieruter som er montert på vegg i en av skolens trappeoppganger. Det som særpreger verket er mangel på tydelig narrativ sammenheng. Dette slår, i realiteten, flere veier. For det første er det et demonstrativt brudd med den visuelle og narrative flyten som gjerne definerer tegneseriemediet. De forskjellige delene av verket er likevel montert med en tydelig sans for rytmikk: utsnittene fra rutene er montert slik at de utfolder seg som en visuell sekvens idet man går ned trappa eller, motsatt, stiger opp trappa (det er snakk om tre etasjer her). De forskjellige delene av verket spiller altså med arkitekturen, nærmere bestemt trappens svingning og stigning, som et fortellingsskapende element. Dette er et både effektivt og spennende grep som gjør passasjen gjennom denne delen av bygget adskillig mer givende. Samtidig er monteringen av verkets elementer for hver etappe i passasjen ned (eller opp) trappa noe umotivert montert: flere av delene er verken ideelt montert for barnets høyde eller for en voksen persons høyde. Mønsteret delene er montert i, for hver etasje, er også uklar i sin uregelmessighet. Jeg antar at man har prøvd å skape en viss dynamikk ved å bryte stedet for montering fra etasjen under og dermed understreke et slags spenningselement i hvordan fortellingen utfolder seg i forhold til trappeavsats/arkitektur, men dette blir ikke helt vellykket. Jeg aner ideen, men monteringen blir for uklar og tilfeldig.

Et annet aspekt som forblir uklart for denne kommentator er det rent visuelle valget. Hvorfor har kunstneren foretatt så avgrensende utsnitt av tegneseriene hun har brukt som forelegg? Det er liten sammenheng mellom de forskjellige rutene, bortsett fra at det er en del korresponderende atmosfæriske og astronomiske fenomener. Jeg antar at tanker her er å bygge videre ut den iscenesettende funksjon som ble påbegynt i spillet mellom arkitektur og

trapper: alstå at utsnittene skulle skape en scene, eller fungere som en kulisse, for skolen og de barna/ lærere som måtte befinne seg i trappeoppgangen. Jeg liker denne ideen godt, siden verket markerer en viss generøsitet i forhold til den daglige brukeren av verket. Ved å fungere som en dramatiserende kulisse for hverdagslige begivenheter fungerer jo trappene også som en viss eksotisk sone i skolebygningens ellers organiserte skolerom. Det er fristende å si, her, at kunstneren og konsulenten har tenkt seg en drømmesone, et sted for fabulering, som fritar brukeren for daglige plikter for et lite øyeblikk og, i denne forstand, fungerer som et incitament for fantasiproduksjon og danner en diskret bro mellom brukerenes drømmeverden og den reelle undervisningsrammen man, på skolen, som regel beveger seg i.

Det som gjør dette aspektet, til en viss grad, fungerende, er måten verket holder tilbake det spektakulære som gjerne definerer tegneseriens ikonografi og billedverden. Denne diskresjonen tilrettelegger opplevelsen av verket med en viss grad av ansvar: man skal ikke drømme seg bort i en eksotisk drømmeverden, men kun ane kantene av den, eller rammeverket for den, og på denne måten kanskje lettere kunne slå en bro mellom den hverdag man beveger seg i og fiksjon/fantasi som uforpliktende flukt. Verket har, med andre ord, et pedagogisk aspekt, i denne forstand: mangelen på bro mellom fantasi som underholdning en evne til å tenke verden rundt seg mer fleksibelt, og dermed tenke friere og mer kritisk, er akutt i mange skolesammenhenger. Dette verket prøver å bøte på dette. Verket fungerer, med andre ord, tilfredsstillende, men er litt for nøkternt til å få den helt store effekten. Diskresjonen er for tilbakeholden. I tillegg er det ikke til å komme fra at montering virker noe tilfeldig – noe som svekker verkets generelle potensial.

› Kjetil Røed