Tøyenbadet

Tøyenbadet Heidi Wexelsen Gok søyr

Kunstkonsulent: Wenche Kvalstad Eckhoff Arkitekt: Medplan as arkitekter Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstnere: Heidi Wexelsen Goksøyr (og Marlene Lindmark vist i forrige katalog) Tittel: Under overflaten Teknikk/materiale: Foto printet på herdet glass med hvit bakfolie. Foto: Heidi Wexelsen Goksøyr

Under overflaten

Med kamera og modell har jeg dukket ned under vann og befinner meg under overflaten. Det er noe forførende med vann. Under vann befinner man seg på siden av ens egen tilværelse. Overjordisk, underjordisk ... en slags magisk verden. Stemningen er innovervendt, langsom, meditativ, vektløs, samtidig opplever jeg lekenhet og kraft. Lydene blir dumpere, man kan høre sin egen puls, det suser i ørene. Det betar meg fullstendig og dette ville jeg prøve og formidle.

Det er krevende å jobbe under vann, der all regi må gis mellom hvert dykk. Med to eller tre i samme opptak, krever det enda litt til. Men barna som var mine modeller, var alle helt fantastiske og gjorde det mulig å realisere mine drømmer.

Opptakene er gjort i Middelhavet der vannet er klart slik at landskapet under vann ble en del av bildene, og temperaturen jobbvennlig.

Første del av opptakene ble gjort i 1999 og andre del i 2001. Bildene på Tøyenbadet ble laget i 2010. Printet på herdet glass med hvit bakfolie.

› Heidi Wexelsen Goksøyr

under overflaten

”Under overflaten” heter verket som ble laget av Heidi Wexelsen Goksøyr, som et slags bonuskunstprosjekt på Tøyenbadet etter at hovedutsmykking for lengst var ferdig.

De fire elementer

Goksøyr har ofte i sine fotografiske arbeider vært opptatt av å utforske de fire elementene, vann, jord, luft og ild. Hun skaper bilder der motivet forteller en slags historie, som vi selv som betraktere kan dikte videre på. Goksøyrs bilder er også preget av en sterk formsans, de handler mye om selve det komposisjonelle; om valører og ulike linjespill.

Under overflaten

De to arbeidene ”Under overflaten” som nå henger på Tøyenbadet, viser tre barn i alderen 7 og 10 år; to litt større jenter og en liten gutt. Barna leker under vann. Koloristisk går bildene i sort-hvitt, eller mer presist i blått-hvitt. De er relativt kornete, men ikke slik at motivene blir direkte uklare. Det at vi kan se fotorastret minner oss om kameraet, det kontrollerende blikket som har fanget det hele inn. Det er den voksnes beskyttende eller truende øyne på barnet. De to bildene fanger inn hvert sitt øyeblikk. I det ene er barna på vei mot hverandre med utstrakte armer, den ene jenta stuper nedover mot de to andre barna, som lukker øynene. De kniper munnen igjen, og håret svever vektløst rundt de runde små uferdige ansiktene, mens de danser sin langsomme, duvende undervannsdans. Vannet omkring dem er fylt av bitte små bobler, og vi kan se det sterke dagslyset ovenfra trenge ned gjennom vannmassene. Vi aner virkeligheten der oppe som mørke skygger.

Det underlige vidunderlige

Disse bildene gjorde et sterkt inntrykk på meg første gang jeg så dem. Jeg tenkte at de pekte på det underlige vidunderlige som kjennetegner barnas verden. Famlingen i vannet minner oss om hvordan man på vei inn i ungdommen må søke etter fast grunn, føle seg frem når man engstelig og lidenskaplig knytter sine første, sårbare vennskapsbånd. Også rent estetisk er dette sterke bilder, som det er godt å sitte å se på.

Fungerer ikke som utsmykking

Men hva er det da som gjør at jeg likevel synes det hele virker temmelig labert og halvhjertet, på tross av at jeg altså synes bildene i og for seg er gode. Det knytter

seg nok til det faktum at man omtaler dette som en ”utsmykking” og ikke som et enkelt kunstinnkjøp.

Visuell refleksjon omkring stedet

Det ligger en rekke sjangerforventninger knyttet til utsmykking, eller det man i dag mer korrekt kaller ”Kunst i det offentlige rom.” For det første fungerer det ofte best med såkalte integrerte kunstverk, et verk som feller seg inn i de arkitektoniske omgivelsene, og i den funksjonelle og symbolske konteksten - og som ikke bare er bilder hengt opp på en vegg. Men fremfor alt forventer vi at kunstneren har laget verket som en visuell refleksjon omkring - eller som en kritisk respons til - stedet, byrommet eller institusjonen verket er en del av. Det er mulig jeg er streng, men jeg opplever at en såkalt utsmykking bør være laget spesielt til stedet der det vises. Heidi Wexelsen Goksøyrs bilder er ikke bare mer enn ti år gamle, de har også vært vist en rekke ganger tidligere. Nesten alle som kjenner Goksøyrs navn forbinder henne med nettopp disse motivene. Som en utsmykking virker dette dermed mildest talt tafatt.

Burde tenkt seg bedre om

Det er imidlertid ikke vanskelig å forestille seg hva man her har tenkt; at disse arbeidene ville passe som hånd i hanske for Tøyenbadet siden de jo motivisk peker hen på dette stedets kjerneaktivitet, nemlig svømming og undervannslek. Her mener jeg både kunstner og konsulent burde tenkt seg adskillelig bedre om. For fra å ha vært et åpent, gåtefullt uttrykk som kunne lede betrakteren inn på sporet av mange mulige lesninger, henfaller bildene i denne sammenheng til platte badeillustrasjoner, en ganske uinteressante 1:1-beskrivelser av husets funksjon.

Skjødeløs opphengning

Det er også noe skjødesløst og halvhjertet ved opphengningen. Bildene er riktig nok trykket opp på glass, i et ekstra stort format, for å gi dem et monumentalt preg. Men de er hengt enkelt opp på en grå betongvegg på hver sin side av de to runde vinduene gjennom hvilke vi kan se inn på de virkelige baderne. Dette er en plassering som dessverre aksentuerer det banaliserende i dette 1:1-forholdet mellom motivet i bildene og badingen som foregår på Tøyenbadet. I dette tilfelle tar sammenhengen helt og holdent luven fra prosjektet ved at den legger opp til en altfor snever tolkning av arbeidene.

› Mona Pahle Bjerke