pop se nteret

pop-senteret Christopher Nielsen

Kunstkonsulent: Siri Austeen Oppdragsgiver: Kulturetaten Kunstnere: Christopher Nielsen Tittel: Superstar Teknikk/materiale: Flipperspill, printet folie, LED lys Foto: Børresen & Co

SUPERSTAR

Utsmykkingsoppdrag for Kulturbryggeriet på Schous i Oslo – en vegg på 7,5 m x 3,65 m – en meditasjon over POPens fordervelse har resultert i følgende:

En malt vegg

Et tidløst tverrsnittmotiv over emnet POP, med et bredt nedslagsfelt av referanser med arketypiske populærkulturelle elementer malt i akryl med overflateteksturer.

Installasjon

Utsmykkingen er like mye en installasjon som en frise. Foran veggen står et Flipperspill. Flipperspillet har fått skiftet ut all sin dekor og kunst med nye tegninger. Spillflaten er dekorert med nye motiver. Karosseriet foliert med nye motiver. Alt i min velkjente tegneseriestil med POP og den brutale higen etter suksess og anerkjennelse som tematikk.

Flipperspill

Flipperspillet vil utgjøre midtpunktet. Flipperspillet viser vei videre til plexielementene på selve frisen. Bak plexielementene med tegninger og motiv som peker til flippern – er det skrudd inn lyspærer i platene på veggen. Disse lysene følger lysanimasjoner i flipperen, og reagerer på handlinger i spillet. I dette samspillet vil mesteparten av fortellingen finne sted – interaktivt gjennom spillet og den som spiller det.

Dette ledsages av ny musikk, lydeffekter og stemmer. Et utvalg norske poplåter kommenterer det som skjer, blant dem Karin Krogs sarkastiske ”Sånn lager man pop-plater” (hennes debut singel fra 1963) og Jokke m/Tourettes ”Prisen for popen”. Jeg har utstyrt flipperen med fem nye karakterer, som går igjen på spillflaten, karosseriet og på veggen bak. Det er Gamle Eirik Svengali samt platemogul, Mr.Soft AR & PR, Fatelvis Doktor Rock’n’roll, Ze Grim Rocker dødsengel og Popdemonella Stardust, selve den personifiserte pop-gudinnen/demonen, alt ettersom. Disse fem roper ut oppfordringer om å ”Sign up” (selg sjela de for å bli stjerne), ”Sell out” (selg alt du står for). ”Indulge” (ta for deg av sex, drugs & alkohol m.m), ”Die young” (bli et vakkert lik & evig ungt pop-idol) og leder den som spiller gjennom handlingen i spillet. Når du har oppnådd alt du oppfordres til å oppnå, og kommer helt til topps i spillet, DA blir du en SUPERSTAR! Hvis du får ”high score”, kan du registrere initialene dine som Superstjerne på poengtavla på lyskassen.

› Christopher Nielsen

Et svært vellykk et verk

Christopher Nielsen debuterer som kunstner for et større verk på POP-senteret i Oslo – det skulle han antagelig gjort tidligere fordi verket er, på mange måter, en ideell utsmykking. Det består av et større veggmaleri i en stil man kjenner godt fra Nielsens tegneserie-produksjon: skikkelsene er teatrale, stiliserte, og persongalleriet er hentet fra samfunnets ytterkant. Jeg kjenner flere som – når de hørte om verket – stilte seg skeptisk til at Nielsens strek skulle blåses opp til disse dimensjonene, men enhver skeptisk blir gjort til skamme når man faktisk ser arbeidet. Mange veggmalerier svekkes ved at de begrenser seg til en illustrerende funksjon i forhold til sine omgivelser, men i Nielsens Superstar ser vi et kunstverk som er både en forlengelse av kunstnerens tidligere produksjon og en refleksjon og kommentar til stedet det er oppført. Om vi ser på persongalleriet i verket danner de forskjellige sentrum i flere lag av fortelling som går gjennom hele komposisjonen. Vi ser både den musikkgale, vi ser jazzfanatikeren som bruker dop, vi ser den pengegriske plateselskapsmannen, vi ser den booking-ansvarlige. Om vi, for et øyeblikk, skulle konsentrere oss om en av skikkelsene er det fristende å fokusere på hovedpersonen i Nielsenes tegneserie Jazzbasillen som gjenfinnes her i galleriet av musikk-folk. Denne mannen er portrettert med en sans for den stereotypiske jazzmusikeren, med alpelue og fippskjegg og en hang til både alkohol og andre stimulerende midler. Om vi holder oss til tegneserieversjonen av denne skikkelsen blir stereotypien likevel ført inn i det tragiske og det er her hvor Nielsens portrettkunst konvergerer med hans kritiske brodd. For rusavhengigheten vokser seg så stor i løpet av tegneserien at det mytiske bildet av ”jazz-musikeren” revner, det slår sprekker, og en tragisk menneskelig skjebne eksponerer bak masken. Det er på dette punktet hvor Nielsen avslører sine sympatier og sin kritiske fremgangsmåte: gjennom overdrivelsen, gjennom å trekke stereotypien lenger enn den holder,

oppstår det et genuint tragisk øyeblikk hvor den svakest stilte – som den rusavhengige, uteliggeren eller den samfunnsmessige avvikeren, the freak – eksponeres innenfor rammen av vår egen komfortsone, når overdrivelsens eksesseffekt har krakelert og latteren har satt seg i halsen. Denne effekten skapes også i Superstar, men her foregår tegneseriefortellingens forløp som forskjellige stadier over veggflaten. Felles for alle skikkelsene er at de ikke er idealiserte, men teatralsk iscenesatte som talerør for sine største svakheter i forhold til den posisjon de innehar i musikkbransjen. I denne forstand er Nielsens verk en hyperbol, en overdrivelse, men fordelen med dette er overdrivelsens avvæpnende effekt: det finnes ingen servilitet, eller nøktern realisme, å spore, men en karnevalistisk og fleksibel humor av satirisk format. Ved å fremstille alle som verre enn de er, eller ved å legge vekt på de største svikene i personenes karakteregenskaper, kommer man kritikk og skepsis i forkjøpet og appellerer til latter og skaper en avslappende ramme for opplevelse av kunstverket. I kjølvannet kan det dermed lettere innledes en samtale rundt de reelle problemene i musikkbransjen, for eksempel hvordan aspirerende talenter lever for en slikk og ingenting for å kunne forfølge sine drømmer. En slik samtale – rundt de virkelige problemene i denne bransjen – gjøres naturligvis lettere gjennom latteren og overdrivelsen, men skarpheten i observasjonen svekkes ikke siden verket også har et ganske bitende satirisk lag.

Det som imidlertid gjør verket spesielt vellykket er hvordan publikum involveres i det: i midten står en flipperspill-maskin hvor man kan spille seg opp i musikkverdenen. Spillet er integrert i maleriet og blir en iverksettende mekanisme både for publikum og verk. Et strålende verk.

› KjetilRøed

www.kulturetaten.oslo.kommune.no/kunst_i_oslo