Fyrstikka lléen

Fyrstikk alléen Lotte Konow Lund

Kunstkonsulent: Bente Tønnesen Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Arkitekt: Arkitektkontoret Gasa AS Kunstner: Lotte Konow Lund Tittel: Hver dag vokser du litt Mål: 105 x 40 cm Materialer: Glass, gummi, wire, aluminiumsrør Teknikk: Slipte glassperler og gummistoppere perlet på wire, holdt oppe av aluminium Samarbeidspartnere / leverandører: Haugen Kunstproduksjon Foto: Øystein Thorvaldsen

Hver dag vokser du litt – skrevet i glitter og som skygge. Det er en konstantering og ikke en poetisk setning. Det er et løfte og en trussel. Det er en setning som forandrer seg med årene.

Jeg ønsket at utsmykkingen skulle fungere med arkitekturen. Gummien er ikke synlig utenifra når du kommer inn. Setningene forholder seg til sitt eget perspektiv, som er et annet enn rommet det henger i.

Glitter (glass) og gummi er ikke lenger kjønnsbestemt, slik det var før. Jeg ville at verket skulle appellere til de i syvende klasse som de i tredje gym.

Om rommet: Inngangspartiet til skolen, et avlangt og smalt søylerom med en glassvegg som følger hele fasaden. Høyden er ca 8 meter til himling. Intensjonen har vært å følge rommets utfordringer, farge og lys. Det er viktig at arbeidet kan oppleves på forskjellige måter på innsiden og utsiden av bygget, forandringen skjer i takt med dagen, og mens man beveger seg i forhold til verket.

Med Hver dag vokser du litt har jeg arbeidet med å tegne i rommet, og arbeidet gir en illusjon av å være tredimensjonal, dette for å gi et annet og imaginært forsvinningspunkt i rommet som er ment for å gjøre rommet bredere. Ordene er skrevet i perspektiv og har fått en skygge, Ordene er skrevet med 10 000 fasettskårne glassperler, mens skyggen består av 20 000 gummikuler.

Teksten er ment som en trøst og et varsel – en dag er du størst, men det innebærer også at du en dag vil forlate skolen. Ordene er bevisst fra min side en kjensgjerning.

Om materialene: Arbeidet har en tekstil kvalitet. Jeg ville bruke materialer som ikke var plassert i kulturell forstand. Perlene forandrer seg hele dagen med lyset, mens gummien blir som et statisk uttrykk mot perlene.

Setningen er tegnet i perspektiv, men henger i fra ett alluminiumsrør. For brukerne, elevene og lærerene er det tenkt på at man skal oppdage materialene, lyset og fargene gjennom dagen og årstidene. Arbeidet er opplyst på kveldstid.

› Lotte KonowLund

Ja, visst gjør det vondt

«Hver dag vokser du litt». Det enkle budskapet i Lotte Konow Lunds utsmykking på Fyrstikkalléen skole er rikere på betydninger enn vi først tenker over.

Når en utsmykking henger fra taket på en skole er det selvfølgelig elevene som er de primære mottagerne av utsmykkingens budskap. For dem er teksten en konkret påminning om den fysiske vekstprosessen de er midt inne i, og som vil fortsette i mange år ennå.

Samtidig har teksten en dobbel bunn, en ekstra betydning. For budskapet peker også på det formålet elevene går på skolen for, nemlig å lære og utvikle seg. Slik sett peker «Hver dag vokser du litt» mot den kunnskapen elevene tilegner seg hver eneste dag. M en den doble bunnen har også et tredje perspektiv: Teksten fungerer som en påminnelse om at utviklingen bringer deg til stadier i livet som innebærer forandring: Det at du vokser litt hver dag er en kontinuerlig forandring, men den bringer deg også, til slutt, til det punkt da du skal forlate skolen som en av de eldste. Dermed går du over i en ny del av tilværelsen der du igjen begynner nede på stigen.

Det at du vokser litt hver dag innebærer også at den fysiske prosessen en dag kommer til et vendepunkt da du er ferdig utvokst. Slik blir tekstens budskap en variant av den latinske frasen «memento mori», som gjerne oversettes med «husk at du skal dø».

Dette perspektivet får meg til å tenke på den svenske poeten Karin Boyes vakre dikt, som starter slik:

«Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka?»

Sagt med andre ord kan det å vokse være en smertefull prosess. Alle voksne vet det, men barna som står midt oppe i det har kanskje vanskeligere for å sette ord på denne opplevelsen – hvis de i det hele tatt erfarer den? M en smerte til tross, Karin Boyes dikt munner ut i

en hyllest til livet. Kvistens knopper er en metafor for menneskets utvikling, og diktet uttrykker på en var og følsom måte de enorme, følelsesmessige kontrastene det innebærer å gjennomleve pubertet og ungdomstid. Denne prosessen er også en følge av den teksten Lotte Konow Lund har hengt høyt oppe over elevenes hoder.

Hvis ungdommene ikke tenker på disse sidene ved det enkle budskapet med én gang, får de kanskje et hint gjennom kunstnerens utforming. Teksten er formet med perler som henger i snorer fra taket, og det er versjonen i lyse, glinsende glassperler som synes best. Under disse er budskapet gjentatt som en skygge av gummikuler, forskjøvet i forhold til den øverste tekstraden og med et perspektiv som forsterker budskapets tvetydige innhold: Glassperlebokstavene er ganske så rettlinjede og ordentlige, mens gummikulebokstavene er fortegnet med kraftigere perspektiv. Du vil raskt se at disse bokstavene rett og slett er ganske «gale» i sin typografiske form hvis du først tar en titt på detaljene.

Barn vokser til, og en dag er de ferdig utvokst. De er blitt voksne, og i møtet med verden vil de kanskje huske utsmykkingen på Fyrstikkalléen skole. Men en skole brukes også av voksne mennesker, og for dem som har sluttet å vokse fysisk er teksten en sannhet med visse modifikasjoner. Rent fysisk forandres også voksne mennesker, men vekstprosessen blir gradvis erstattet av forfall. M en også i et slikt perspektiv kan teksten virke som en positiv påminnelse. Et munnhell sier at «den dagen du slutter å lære begynner du å dø», og slik kan teksten tolkes som en positiv påminnelse til voksne om at det alltid er noe nytt å lære, noe som kan gi deg ny kunnskap og forandre ditt perspektiv på livet.

Slik blir en enkel tekst stor, og det tekstlige perspektivet kunstneren har laget i fysisk form viser seg å ha like mange fasetter som det regnbuespillet som stråler fra glassperlene når lyset er riktig.

› Lars Elton