Li ndeberg sko le

Lindeberg skole Anders Sletvold Moe

Kunstkonsulent: Nils Olav Bøe Arkitekt: Kristiansen & Bernhard Arkitekter Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstner: Anders Sletvold Moe Foto: Terje Borud (s32-33) og Anders Sletvold Moe

Titler:

1. colour for reflection 2. poured paint 3. 81 days for mangold

Teknikk/materiale:

1: Installasjon av tre malerier. Svart 90 x 340 cm, hvitt todelt 910 x 550 cm. Bengalakk på aluminium. Veggmaleri 910 x 550 cm. Neon alkydbasert maling på betongvegg. 2. Poured paint. Maleri på plate. 4stk 300 x 120 cm, innfelt i vegg. Bengalakk. 3. 81 days for mangold. Akryl på hylleplater. Serie på 6, hver ca 27 x 120 cm.

colour for reflection

Denne tredelte utsmykkingen består av et veggmaleri og tre malerier på aluminium. Det todelte hvite maleriet danner en helhet sammen med det neongule veggmaleriet på rotunden. På den parallelle veggen på andre siden av rommet henger det svarte maleriet. Dette henger høyt opp på veggen og sees best når man går på gangbroen og fra studieplassene på toppen av rotunden. Når man kommer inn på rotunden vil man også se toppen av det øverste hvite maleriet stikke opp forbi kanten på rotunden. Et gult skinn fra veggmaleriet gjør også at man går bort til kanten og ser ned på det hvite maleriet og det reflekterende veggmaleriet. Ideene bak maleriene er at de med sine høyblanke monokrome flater skal speile arkitekturen og rommet. De er bygget opp ved at maling helles i ”pøler” på flaten og at man bygger opp en cellelignende overflate som refererer til malingens egen materie oppbygging, sett i et mikroskop. Veggmaleriet tar opp den monokrome flaten fra maleriene, men i en sterk lysende neonfarge. Ideen her er at når man kommer inn i hovedinngangen ser man bare et gult lysskimmer som reflekteres ut i rommet og treffer de hvite flatene. Først når man går lenger inn i rommet ser man at det er veggmaleriet som ”kaster” fargen ut i rommet. Veggmaleriet spiller på arkitektens ideer om utformingen av rommet og fremhever rotundens form. Det danner også et stort blikkfang fra utsiden av bygget igjennom glasspartiet.

› Anders SletvoldMoe

poured paint

Utsmykkingen består av rennende malingsfelt på fire innfelte plater. 3 plater i samspill på den ene veggen (svart, lyseblå og oransje) og en plate plassert høyt opp på den parallelle veggen. (gul) Utsmykkingen består av rennende malingsformer som i tre av fire plater renner mot tyngdekraften. De to platene med svart og lyseblå former er plassert sammen inntil hverandre. De renner i hver sin retning og er med på å understreke den høye veggens karakter. Utsmykkingen aktiverer rommet med sine sterke farger og ulike retninger. Det er også tanken at barna skal kunne tenke på hvordan det er mulig at malingen renner i mot tyngdekraften. Malingen som er brukt har en blank overflate som gjør at rommet og omgivelsene speiler seg i overflaten.

› Anders SletvoldMoe

81 days for mangold

Verket består av 6 gamle hylleplan (funnet materiale), malt med gul akrylfarge, 1 strek pr. dag. Verket er en referanse til Robert Mangolds ShapedCanvas.

› Anders SletvoldMoe

symb iose og kontrast

Deler av Anders Sletvold Moes utsmykking på Lindeberg skole er nærmest selvutslettende usynlig i skolens krevende arkitektur. Samtidig er det nettopp de lavmælte kvalitetene som forårsaker «forsvinningen» som gjør møtet mellom kunsten og skolens struktur spennende.

«Symbiose» kalles det når to ulike enheter vokser sammen og danner noe nytt. Det er en type prosess som i de fleste tilfeller oppleves positivt, men som like gjerne kan oppfattes problematisk og negativt. Hvordan vi vurderer det symbiotiske forholdet avhenger av utgangspunktet så vel som resultatet.

De fleste eksempler på symbiose finnes i dyre- og planteverdenen. Et velkjent eksempel er (snylte-)planter som lever i et symbiotisk avhengighetsforhold til sin vertsplante. Men det er ikke nødvendigvis snakk om en ensidig utnytting. En vert kan også ha nytte av snylteren, som tilfellet er i forholdet mellom bøffelen og fuglene som renser bøffelens hud for innsekter. Vi snakker også om symbiotiske forhold mellom mennesker når to eller flere utfyller hverandre på en positiv måte.

I tilfellet med Anders Sletvold Moes utsmykking på Lindeberg skole er det helt klart noe symbiotisk over deler av kunstens forhold til arkitekturen. Andre deler av utsmykkingen oppleves å være plassert mer i retning av den motsatte enden av skalaen. Med andre ord kan enkelte av verkene oppleves som så lavmælte, bortgjemte og integrerte i arkitekturen at de nærmest går i ett med sine omgivelser, mens det i andre deler av utsmykkingen er klar avstand mellom kunstverk og arkitektur. Dermed blir kunsten mer synlig slik at den skiller seg ut og blir en poengtert kontrast til det læringsrommet arkitekturen utgjør.

Kunstnerisk utsmykking kan fylle mange funksjoner. Den kan være en ren estetisk nytelse, den kan fremheve kvaliteter i arkitekturen, eller den kan inngå i en pedagogisk sammenheng – for bare å nevne noe. På Lindeberg skole er Anders Sletvold Moes utsmykking et godt eksempel på et slikt mangfold. U tsmykkingen består av tre deler, hvorav to er plassert i skolens sentrale hovedrom. Da Lindeberg skole ble modernisert og gjort om til baseskole, ble et nytt mellombygg oppført mellom de to gamle bygningene. Her ligger alle fellesfunksjoner som læringssenter/bibliotek, auditorium, studieplasser og et stort amfi mot kantine og scene. Hovedinngangen leder inn til dette rommet, som domineres av amfiet. Men grunnet en stor kjegleform (som rommer scene og auditorium) mot vindusveggen oppleves rommet lukket. Oppå kjeglen er det et pause- og gruppeareal med grønt gulvbelegg, og deler av den hvite kjeglens utside (den som knapt synes fra hovedinngangen) er malt signal- eller neongul.

Disse fargene reflekteres mot tak og vegg, og bidrar til å gi rommet karakter. Dessuten har de betydning for oppfattelsen av utsmykkingens tre malerier som er hengt høyt på veggen, inne i hjørnene mellom kjeglen og ytterveggen i glass. De henger relativt utilgjengelig, men er godt synlig fra plattformen oppå kjeglen. To av dem er hvite og henger vertikalt over hverandre, det tredje sorte henger horisontalt. De heter «colour for reflection» med fargeangivelse i parentes etter navnet, og er laget ved at kunstneren har dryppet lakk på aluminiumsplater. M en den observante betrakter vil også se et navneskilt til. Der står samme tittel, men med «wall» i parentesen bak, og med målet 910 x 550 centimeter. Et kunstverk som måler 9,1 ganger 5,5 meter! Og ja,

det stemmer. For «wall» er et veggmaleri, et såkalt monokrom, som består av kun én farge, den tidligere nevnte neongulfargen på utsiden av kjeglen.

Dermed får opplevelsen av kunstverket en ny dimensjon. De som følger det sorte og de hvite maleriene over tid vil merke at de endrer karakter ettersom dagslyset endres. Lakkens blanke overflate reflekterer (dags-)lyset, og spesielt opplevelsen av de to hvite maleriene vil bli påvirket når de reflekterer lyset fra for eksempel en fargesterk solnedgang. Grått vær og strålende sol gir disse maleriene ulik karakter. – Men hva har dette med neongulfargen å gjøre? – vil du kanskje spørre. I og med at den også er en del av utsmykkingen må det være noe. Og ja, det er definitivt «noe». For skyggen av de to hvite maleriene (aluminiumsplatene er montert med avstand til veggen) blir farget gule. Dermed blir det store, gule feltet på veggen, som lett kan oppleves som umotivert, plutselig meningsfylt og vesentlig for vår opplevelse av utsmykkingen. Dessuten kan fenomenet brukes som praktisk demonstrasjon i formingstimene.

Det henger en utsmykking til i det store amfirommet i mellombygget. Den heter «81 days for mangold», en tittel som referer til den amerikanske minimalisten Robert Mangolds «Shaped Canvases». Begrepet innebærer et avvik fra lerretets konvensjonelle, firkantede form, og betegner at lerretet har en avvikende form, for eksempel et kors, en sirkel eller en stjerneform.

Anders Sletvold Moe har brukt seks gamle hylleplater som «lerret», og de er knekt av i hjørnet på den rektangulære platen. «Motivet» er tykke, gule malingstriper, og han har føyd til én stripe hver dag. Prosessen, som er hans hyllest til Robert Mangold, har med andre ord tatt 81 dager. Og resultatet er svært annerledes enn de tre monokromene. Her er det tykke malingspølser som følger platens knekte linje, og den stoffligheten som oppstår gir en annen visuell opplevelse enn de tidligere omtalte maleriene.

Det finnes kanskje en ironi i dette verket. Mens de færreste har hørt om den amerikanske kunstneren, vil de fleste kunne assosiere til et velkjent fenomen når de får vite at det er gamle hylleplater som er brukt som «lerret». Man kan for eksempel spørre seg om dette er den eneste fornuftige bruken av hylleplater i en digitalisert tidsalder da behovet for bokhyller (antagelig) reduseres kraftig?

Det er derimot ingen ironi i den siste delen av Anders Sletvold Moes utsmykking. Det finnes et uttrykk som sier at ingen ting er så kjedelig som å se maling tørke. Vel, det er akkurat det som er utgangspunkt for «poured paint» (som betyr «helt maling» i betydningen «rennende maling»). Det er fire figurer med en form som kan gi assosiasjoner til maneter – for eksempel. Figurene er oppstått ved noe så enkelt som at maling er helt på en skråstilt plate.

Formen har med andre ord oppstått ved at malingen har rent nedover mens den tørker. Det er fire forskjellige farger, og de fire platene er montert i ulike retninger slik at det bare er én plate som er montert på en måte som er «riktig» i forhold til den prosessen som har forårsaket formen. Når disse maleriene er montert i et leserom med overlys gir monteringen et hint om at her er det rom for å la tankene fly i alle retninger, i motsetning til virkelighetens maneter som i all hovedsak svømmer i samme retning.

› Lars Elton