Tåse n sko le

Tåsen skole Anna Sigmond Gudmundsdottir

Kunstkonsulent: Annette Faltin Arkitekt: Arkitektpartner AS Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstnere: Anna Sigmond Gudmundsdottir (og Cathrine Maske, vist i forrige katalog), Tittel: Løp mot ukjent mål Teknikk: Veggmaleri ca. 16 x 10 m. Silikatmaling på betong Foto: Børresen & Co

Løp mot ukjent mål

Et bilde som handler om det å løpe mot et ukjent mål. Barna klatrer i trær. De har krefter som vokser . De er sterke og frie. Elementer viser hva de skal inn i, hvordan man skal formes. De er omgitt av bevegelse, synlig og usynlig. Oksen har horn som vokser ut av hodet. Som tanker vokser ut av hodet på menneskene.

› Anna SigmondGudmundsdottir

Disk rete ubehag

Anna Sigmond Gudmundsdottirs verk på Tåsen skole er, på mange måter et typisk verk for kunstneren. Det kan sammenlignes med andre utsmykkinger, for eksempel verket Limbo på Paradis togstasjon i Stavanger. Det som imidlertid, ganske raskt, skiller seg ut med dette verket er at det er mer dempet: både i farger og kompleksitet, men først og fremst motivisk. Motivisk er det langt mer diskret, langt mer visuelt forsiktig: Hos Gudmundsdottir ser vi ofte ellers en voldelig og seksualisert verden hvor grensene mellom natur og kultur, dødt og levende materiale, søppel og mat fremheves. Det som likevel finnes her, og som også gjør dette til et vellykket verk, er den glidende overgangen mellom forskjellige tablåer. I et område finnes en kvinne som spiller piano, i et annet finnes en medusa-lignende skikkelse (med viltvoksende hår; en hånd med en oppslått bok, piker klatrende i et tre. Den sekvensielle oppbygningen av verket bindes dessuten, som i hennes andre utsmykkinger, av lange tråder, eller trevler, med en ukjent identitet. Den nevnte Medusaskikkelsens hår, som kan oppfattes som ”strengenes” opphav, binder, slik sett sammen gruppen av motiver. Hodet trevler seg opp i langstrakte former som spriker ut i (det finnes flere muligheter) tarmer, hår, kabler, organiske strenger av hud: rundt figuren sprer det seg ut, til hver sin kant, et vidstrakt galleri av former og skikkelser, mikrofortellinger, arkitektoniske utsnitt, jenter som henger/leker i trær.

Det er naturlig, og antagelig riktig, å ikke hengi seg til de groteskeriene som Gudmundsdottir ofte bedriver i sine andre verker. Men at det tydelig ubehagelige er, når man ser litt nærmere etter, også her. Jeg tenker spesielt på dette håret, eller disse strengene, som altså har en uklar identitet. Om vi leser verket fra venstre hjørne ser vi en eldre kvinne som umiddelbart ser ut som hun vever, men, ved nærmere

ettersyn er det uklart hva hun vever: den strukturen som går mellom hennes hender kan like gjerne se ut som en hageslange eller, langt mer urovekkende, tarmer. Dette siste, altså tarmer, er ikke en urimelig lesning siden strukturen utgår fra hennes mageparti og kretser seg videre inn mot andre enden av maleriet hvor ”tarmen” fletter seg inn i ”Medusas” hår. Det er uklart om det er snakk om tarmer her naturligvis, men om vi tar nøkternheten i motivene i betraktning er verket til og med kanskje mer effektivt enn de mer direkte versjonene av hennes burleske motiver. Dette er anpasset til verkets miljø – skolen – naturligvis; og motivet er absolutt ikke støtende. Likevel er det disse parallelle, og diskrete, men likevel urovekkende lesemåtene, som gir verket en dybde, og et overraskende lag som sikkert kan sette en støkk i både en lærer og elev. Rent visuelt og fortellingsmessig er verket strålende og svært interessant – som de fleste av Gudmundsdottirs verker – men det er de plutselig mulighetene for en skremmende lesning som gjør verket tiltrekkende, på en mildt urovekkende måte. Jeg savner likevel visse elementer her som ofte er å se i kunstnerens verk: Nemlig utsnitt fra atlas og mer ukjente geografier eller elementer fra manualer, kart eller ikke nærmere bestembare instruksjonsmanualer. Elementer som dette, som jo umiddelbart signaliserer en pedagogisk funksjon, fungerer ofte godt sammen med motiver av typen vi er vitne til. I tillegg må jeg si meg en smule forundret over at nettopp disse elementene mangler her siden de jo, mer enn noe annet sted, hadde passet på en skole. Uansett: dette er et strålende verk som balanserer ubehag mot visuell kompleksitet og eleganse med utmerket fingerspitzgefühl.

› Kjetil Røed