LUFTFORSVARET 60 ÅR
EN ALTERNATIV LUFTFORSVARSST «Det beste forsvar er å ødelegge fiendens baseområde gjennom offensive operasjoner», fastslo Einar TufteJohnsen, generalmajor og sjef for Luftkommando Nord-
TEKST:
Kjell Inge Bjerga Forsker ved Institutt for forsvarsstudier
V
Vi skal i denne artikkelen se hvordan den luftmilitære tenkningen i første halvdel av den kalde krigen utfordrer det forenklede bildet av norsk forsvarstenkning i kald-krigsperioden som gjerne tegnes i dag: Bildet av et kvantitativt stort og kvalitativt dårlig forsvar basert på vernepliktige soldater som skulle drive defensiv, oppholdende strid utenfor befolkningssentra i påvente av allierte forsterkninger. Det legges gjerne vekt på at tenkningen var preget av troen på at det gjaldt å få fienden ut i skogen og opp i fjellene, i ugjestmilde områder hvor det ble antatt at den norske soldat hadde
Offensiv: Generalmajor Einar Tufte Johnsen var tilhenger av et offensivt luftforsvar under den kalde krigen. Arkivfoto FLO, fototjenesten Kjeller
26 LUFTLED
nr. 2 juni 2004
Norge, vinteren 1960. På det tidspunkt hadde sentrale luftforsvarsoffiserer, som Finn Lambrechts, Bjarne Øen og Tufte-Johnsen selv, forfektet denne tanken i nesten ti år1.
betydelige komparative fortrinn. I dette bildet var Forsvarets oppmerksomhet ensidig rettet mot forsvar av norsk jord, og det fantes knapt internasjonale perspektiver på Forsvarets virksomhet. Under den kraftige militære oppbyggingen i Nord-Norge på 1950- og 60-tallet var det i de tre forsvarsgrenene forskjellige syn på hva slags forsvarskonsept Norge skulle velge. Det var en klar skillelinje mellom Hæren på den ene side og Luftforsvaret og delvis Sjøforsvaret på den annen. Hæren i Nord-Norge forfektet med styrke at forsvaret av den nordlige landsdel skulle baseres på den tradisjonelle, defensive forsvarslinjen i indre Troms. To markante representanter for dette syn var generalmajorene Arne D. Dahl og Odd Lindbäck-Larsen, som i hver sin periode var øverstkommanderende i Nord-Norge. Slik de så det, måtte forsvaret av hele Norge langt på vei forankres i indre Troms. Denne forsvarsstrategien var tradisjonsrik og hadde sitt utspring blant annet i den landmilitære strukturen som hadde blitt innført i 1909 med opprettelsen av tre regimenter i nord og en operativ divisjonskommando i Harstad, 6. divisjon. Viktig var også de store tyske utbygningene i Lyngenområdet under annen verdenskrig. I begge tilfellene var det geografien som hadde avgjort lokaliseringen av infrastrukturen og styrkene.
Trusselbildet var enkelt. En sovjetisk invasjonsstyrke kunne komme over Finnmark eller gjennom Finskekilen og ta seg ned i Skibotndalen i Troms. Senere ble man mer oppmerksom på at invasjonsstyrken også kunne ta seg rundt Finnmarkskysten med landgangsfartøyer. Hvor og hvordan kunne en underlegen forsvarer som Norge møte en slik formidabel trussel? Den mest nærliggende løsningen var nettopp å samle styrkene der det nordnorske landskapet favoriserte forsvareren: I de trange dalførene i indre Troms. Brigaden i Nord-Norge ble opprettet i 1953, og utgjorde med sine forlegninger på Setermoen, Bardufoss og Skjold hovedelementet i det landmilitære tyngdepunktet i Troms. Den landmilitære ledelsen ble ivaretatt av øverstkommanderende i Nord-Norge og Distriktskommando Nord-Norge. Disse var samlokalisert i Harstad. I følge Hæren var Luftforsvarets rolle i dette bildet å yte taktisk luftstøtte til bakkestyrkene i indre Troms, mens Sjøforsvarets rolle var å gi bakkestyrkene «ryggdekning» mot sovjetiske landgangsstyrker som kunne tenkes å komme sjøveien. Selv om det var motstand mot dette fra sentrale sjøforsvarsoffiserer, som ønsket seg en havgående marine med klar allianseprofil, ble forsvarsgrenen i stor grad tilpasset denne rollen i invasjonsforsvaret i løpet av 1950- og 60-tallet. Kystfortene, som beskyttet
